Tore Danielsen

Alder: 49
  RSS

Om Tore

Tore er født i 1969. Han er gift med Marianne siden 2009 og sammen har de en sønn født i 2011, og en datter født i 2018. I 10 år, nærmere bestemt fra 1996 til 2006, arbeidet han som pastor og predikant. Tore er utdannet lektor med hovedfag i engelsk og mellomfag i historie. Han har fra 2006 jobbet flere år som lektor ved ulike videregående skoler. Tore har også skrevet en ebok som heter Gospel John.

Følgere

Hva er det med det store landet sør for oss som vekker så sterke følelser hos oss nordmenn? Hva har Norge og Tyskland hatt felles, historisk sett? Og hvorfor reagerer så mange når vår Kronprins i et intervju med tyske medier sier at han ønsker at Norge skal bli Tysklands batteri?

Den 16. juni 2019 la regjeringen frem en ny Tyskland-strategi. Arbeidet med den nye strategien skal visstnok ha foregått uten at det nest største partiet i regjeringen, Frp, var informert. Informert var derimot «opposisjonspartiet» Arbeiderpartiet, representert ved Espen Barth-Eide. Mange, inklusive undertegnede, vil nok ha vanskelig for å tolke den nye Tyskland-strategien som lite annet enn et forsøk fra regjeringen for å føre Norge inn i EU bakveien. I hvert fall nærmere EU. Nærmere EU gjennom å knytte oss sterkere til Tyskland. Solberg og Eriksen-Søreide sine planer og visjoner er det vanskelig å ta feil av, men har de det norske folket med seg i dette? Er det dette vi vil?

 Strategien som er lagt frem 16. juni inneholder flere oppsiktsvekkende punkter. Blant annet står det om et økt «militært og forsvarspolitisk samarbeid med Tyskland». Det står om at Norge skal være «en stabil og sikker leverandør av energi til det tyske markedet». Universiteter og høyskoler skal presses til å samarbeide med tilsvarende institusjoner i Tyskland, og norske skoleelever skal pushes til å lære seg det tyske språket, til å lære seg tysk framfor fransk eller spansk. Ja tysk skal kanskje til og med sidestilles med engelsk. I tillegg finnes det personer i Frp som antyder at regjeringen ønsker å gjøre Tyskland til Norges nærmeste allierte fordi den er lei av USA sin såkalte alenegang i utenrikspolitikken. Alt dette er egentlig svært oppsiktsvekkende. Så hvorfor omtales det nesten ikke, hvorfor skriver ikke mediene om alt dette? Hva er det som gjør at et foreslått «ekteskap» med Tyskland er så vanskelig for så mange av oss? Og hvorfor er Tyskland et land som jeg nærmest ville oppleve det som en straff å dra på ferie til? Eller er det bare jeg som føler det slik?

   Noen av svarene på disse spørsmålene kan kanskje være å finne i vår historie. For allerede før Tyskland ble samlet var vi i strid med dem. I 1864 angrep Preussen vår allierte Danmark, som Norge og Sverige hadde en forsvarsallianse med. I vår nasjonalsang «Ja vi elsker» skrevet av Bjørnstjerne Bjørnsson finner vi vers 6 som er kritisk til tyskerne.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;

nå vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

   De tre brødrene i teksten er Norge, Sverige og Danmark, de skandinaviske landene. Historisk sett så er det de to andre skandinaviske landene vi har hatt mest felles med. Til sammen er vi nå rundt 20 millioner mennesker i disse tre landene, og tar vi med Finland er vi godt over 25 millioner. Dessuten har Storbritannia vært en viktig venn, partner og alliert for Norge gjennom århundrer. Og fra andre verdenskrig og frem til i dag har USA vært vår viktigste venn og partner, vår viktigste allierte i verden.

Og så var det dette med naturen. Som de fleste andre nordmenn både elsker jeg og er en flittig bruker av vår flotte natur. Naturen er det mest dyrebare vi har her til lands. Når jeg leser at vår kronprins ønsker at «Norge skal være Tysklands batteri», ja da går det kaldt nedover ryggen på både meg og sikkert mange andre. Jeg får bare lyst til å gråte. Det er fordi jeg forstår hva dette innebærer. Det innebærer tusenvis av vindturbiner som står og uler og klaprer på våre heier, i våre fjell og våre skoger. Titusenvis av vindturbiner som tar knekken på både fuglelivet og dyrelivet over store villmarksområder som vi i dag bruker flittig til friluftsliv, terapi, rekreasjon og jakt. Enjoy the view! Regjeringen legger opp til en storstilt utbygging av vindturbiner i norsk natur, og nå skjønner vi alle hvorfor; Erna Solberg sine bestevenner trenger billig strøm! Hvilke skader denne utbyggingen gjør på naturen, samt hvilke sår den skaper i landskapet er tydeligvis helt underordnet målet om at Norge skal være Tysklands «store og stabile leverandør av kraft».

Selvsagt måtte regjeringen slippe sin nye Tyskland-strategi nå, like før sommerferien. Nå som vi alle bare vil bade, spise is og kose oss, og ikke har lyst til å bry hodene våre med politiske spørsmål i det hele tatt. For det virker som om at regjeringen ønsker at deres Tyskland-strategi foreløpig helst skal gå under radaren, at dette er en prosess som de ønsker å holde på med i det stille. Det er oppsiktsvekkende at så få har skrevet om dette, og hadde det ikke vært for den kontroversielle uttalelsen til Kronprinsen i Tyske medier, så er det ikke sikkert vi ville ha blitt gjort oppmerksomme på hva som foregår. Sistnevnte burde selvsagt trå veldig varsomt med det å uttale seg i svært betente politiske spørsmål, for som han sikkert har fått med seg så øker antall republikanere i Norge ganske betydelig år for år. Men på grunn av hans «slip of the tongue» ser nå alle tegninga, og vi skjønner litt mer av hva det trolig snakkes om bak lukkede dører i Statsråd. Regjeringen er opptatt av miljøspørsmål for tiden, men kan man redde naturen ved å ødelegge den? Skal vi redde miljøet gjennom å ødelegge den norske naturen med vindturbiner?

 Midt i en tid hvor det kan se ut som om Solberg-regjeringen går opp i liminga, må altså Solberg og Eriksen-Søreide slippe sin nye Tyskland-strategi. Har Høyre her gått alenegang i utenrikspolitikken, eller er de andre tre regjeringspartiene med på laget? Kommer vår okkupant fra 1940-årene til å bli vår nærmeste allierte de kommende årene? Stalltipset mitt er nei, til det tror jeg spranget er for stort, rett og slett. Det har rett og slett ikke gått lang nok tid siden 1945 til at det norske folket er klare for dette. Personlig så håper jeg på noe annet, nemlig en sterkere alliansebygging mellom de tre skandinaviske landene og Storbritannia, som nå forhåpentligvis snart forlater EU. Det er den naturlige veien å gå for å bygge sterke allianser!

Ulikt syn på Tyskland har alltid hatt en egen evne til å skape strid, splittelse og vondt blod oss nordmenn imellom. Verst var det naturlig nok før, under og rett etter 2. verdenskrig. Ofte har de intellektuelle vært svært Tysker-vennlige, mens vanlige folk og kongehuset tradisjonelt har vært svært skeptiske til Tyskland. Det ser nå ut som om at siste kapittel i fortellingen om det kontroversielle forholdet mellom Norge og Tyskland ennå ikke er ferdig skrevet.

Gå til innlegget

På tide å vende ryggen til FRP

Publisert 3 måneder siden

De eneste i Norge som har fått det bedre med FRP i regjering er milliardærene og multimillionærene, ikke folk flest. Nå er det på høy tid at jeg vender ryggen til dette partiet!

I forbindelse med lokalvalgene i 2019 vil jeg stille følgende spørsmål til FRP sine velgere, og spesielt til partiet sine mange kristne velgere; Er det på tide å vende ryggen til FRP?

Helt siden jeg fikk stemmerett, det vil si på slutten av 80-tallet, har jeg stemt på FRP. Visst har jeg i årenes løp stemt på flere andre partier også, men det er FRP jeg har stemt mest på. Derfor kan jeg nok være enig med dem som vil påstå at jeg ved å stemme på dette partiet har gjort lite annet enn å lage ris til egen bak. For jeg er definitivt ikke blant de rike, vellykkede og mektige i dette landet, og dessuten er jeg far til en gutt med nedsatt funksjonsevne. Min familie er derfor ikke blant dem som har høstet godene av at FRP kom i regjering i 2013, snarere tvert imot.

På 1980 og 90-tallet profilerte FRP seg sterkt som partiet «for folk flest». Det er de ikke lenger. Under Siv Jensen sin ledelse fra 2006 har partiet beveget seg i en stadig mer globalistisk og elitistisk retning. Det gamle opprørspartiet som kjempet med nebb og klør imot maktmennesker, offentlige maktovergrep og idiotiske politiske vedtak er nå sporløst forsvunnet. Tilbake står et tannløst og impotent parti som lever i åpen konflikt med seg selv og med sine tidligere verdier. Partiet fremstår per dags dato som det mest hyklerske av samtlige partier på stortinget; De sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De påstår at de jobber for å gjøre folks hverdag bedre og enklere, men samtidig opplever folk flest at de har fått det dårligere i sin hverdag med FRP i regjering, ikke minst økonomisk.

FRP sin usosiale økonomiske politikk er et kapittel for seg. Jeg vil påstå at de eneste i Norge som har fått det bedre økonomisk med FRP i regjering er milliardærene og multimillionærene, alle disse rikingene som Siv Jensen har gitt formidable skattelettelser. Når Siv Jensen deretter står fram og nærmest fremfører hyllingsdikt til de samme superrike menneskene, ja da bidrar hun sterkt til å gjøre FRP enda mere uspiselig for folk flest. Det at forskjellene i Norge har økt med FRP i regjering, det at de rikere har blitt rikere og de fattige har blitt fattigere er et udiskutabelt faktum. Likevel er Siv jensen så frekk at hun påstår at det er innvandringen til Norge som er årsaken til dette. Visst har det kommet alt for mange innvandrere til Norge de siste 30 årene, men det er ikke på grunn av innvandringen at forskjellene i Norge øker så dramatisk; Det er på grunn av den usosiale økonomiske politikken som Siv Jensen & Co fører. De gruppene som har fått det betydelig verre med FRP i regjering er blant annet de som er bosatt på bygda, bilistene, de uføretrygdede og de handikappede. Kanskje ikke så rart med et parti som er tuftet på mantraet om at «enhver er sin egen lykkes smed» - uansett forutsetninger, livssituasjon og funksjonsevne.

Nok er nok! Det er på tide for meg å vende FRP ryggen. Slik som partiet fremstår per i dag vil jeg selvsagt ikke kunne stemme på det. Hvordan var det mulig at et politisk parti kunne spore av så fullstendig? Eller har de vært slik hele tiden? Har FRP i regjering bare vist sitt sanne ansikt?

Gå til innlegget

Hva er en Gospel John?

Publisert 4 måneder siden

Da jeg jobbet som pastor for rundt 20 år siden hadde vi engang besøk av en gjestepredikant i forbindelse med noen møter som menigheten var med på å arrangere. Gjestepredikanten var kjent for at han var flink til å holde såkalte kollekttaler og til å ta opp offer, derfor spurte noen av pastorene ham om han kunne tenke seg til å ta opp kollekten på et kveldsmøte? Joda, det kunne predikanten. Men på én betingelse; 20% av alle pengene som kom inn i kollekten skulle gå rett i hans egen lomme. Og det gjorde de.

På 1970-tallet skrev den kjente jazz-komponisten Jeffrey Steinberg en melodi for sin gode venn trompetisten og show-mannen Maynard Fergusson. Melodien fikk tittelen Gospel John, inspirert av en afroamerikansk jazz-sanger ved navn John som alltid hørtes ut som om han prekte når han sang.

På en av Maynard Fergusson sine konserter en gang på 1970-tallet var det en TV-kanal tilstede og filmet mens denne friske melodien ble fremført av bandet. Underveis i melodien får den impulsive Maynard plutselig en innskytelse; han tar frem en slags kurv og forsøker å ta opp en kollekt mens bandet spiller. Publikum bryter ut i latter og synes at hele opptrinnet er kjempemorsomt. Det at Fergusson på denne konserten parodierer en pengeinnsamlende predikant, viser at allerede på 1970-tallet ble mange predikanter i USA forbundet med det at de var litt for flinke til å samle inn penger. Videoklippet hvor Maynard Fergusson tar opp kollekt finnes på youtube.com, og man kan enkelt finne det ved å søke på melodien «Gospel John».

Hva er så en «Gospel John»? Min definisjon av en Gospel John, er at det er en pengepredikant. Med andre ord, en predikant med et overdrevent fokus på dette med kollekter, offer, penger, økonomi, inntekter og profitt. For de finnes, og de har lenge funnets i kristne sammenhenger. Visst er det en fair sak å samle inn penger til de fattige, til gode formål, for andre menneskers ve og vel, samt til viktige prosjekter som misjon og lignende, men dersom man samler inn penger til seg selv, med den motivasjonen at man selv skal bli rik, suksessfull, vellykket og oppleve luksus, ja da er man etter min mening virkelig på villspor. Kanskje du selv er, eller har vært en "Gospel John", en pengepredikant, og trenger, slik som meg, å omvende deg fra dette, og å ta et oppgjør med det? Eller kanskje du har vært eksponert for en manipulerende "Gospel John" som først og fremst var interessert i pengene dine, og som, når alt kom til alt, ikke brydde seg det aller minste om deg som menneske? Da jeg jobbet som pastor for rundt 20 år siden hadde vi engang besøk av en gjestepredikant i forbindelse med noen møter som menigheten var med på å arrangere. Gjestepredikanten var kjent for at han var flink til å holde såkalte kollekttaler og til å ta opp offer, derfor spurte noen av pastorene ham om han kunne tenke seg til å ta opp kollekten på et kveldsmøte? Joda, det kunne predikanten. Men på én betingelse; 20% av alle pengene som kom inn i kollekten skulle gå rett i hans egen lomme! Og det gjorde de. Så vidt jeg husker kom det inn et sted mellom 50 000 og 70 000 kroner i kollekt den kvelden, og 20% av disse gikk rett i lomma på predikanten. I tillegg kom de ordinære møtehonorarene som han fikk for å preke, og de var ikke små de heller.

Forkynnelsen av Evangeliet skal definitivt ikke handle om å samle inn mest mulig penger! Ei heller skal det handle om investeringer, profitt og kapital, skyhøye styrehonorarer og møtehonorarer, millionlønninger, luksusreiser med dyre hotellopphold betalt av menigheten og mer av samme sorten. For alt slikt handler til syvende og sist bare om selviskhet og egoisme, og det har aldri gagnet Guds Rike.

Kilder:

ttps://www.youtube.com/watch?v=REAlPEWq33c&list=RDREAlPEWq33c&start_radio=1

Gå til innlegget

9. April vil aldri skje igjen!

Publisert over 1 år siden

«Historien gjentar seg aldri» var en påstand vi fikk høre om og om igjen da jeg studerte Historie ved gamle Agder Distriktshøgskole i 1993. Derfor kan vi trygt konstatere at det som skjedde 9. April 1940 aldri vil skje igjen!

Historien gjentar seg ikke, men den rimer

Den Amerikanske forfatteren Mark Twain, mest kjent for sine fortellinger om Tom Sawyer og Huckleberry Finn, var en vis mann. Også han innså at historien aldri gjentar seg, men samtidig påpekte han at visse repetitive mønstre, visse hendelsesforløp og fenomener til stadighet dukker opp i Historien med jevne mellomrom. «History never repeats itself, but it rhymes» ble en setning som Twain benyttet for å beskrive dette fenomenet med mønstre som det kan se ut som gjentar seg, eller materialiserer seg, til ulike tider. Der hvor noe har skjedd tidligere, der har noe av det samme en tendens til å skje igjen. Er man religiøs eller tror på en åndelig dimensjon vil man kanskje si at det finnes en «ånd» av noe på bestemte steder eller plasser.

   Når Titanic ble bygget på begynnelsen av 1900-tallet var man overbevist om at alle de store skipsforlisenes tid var forbi, men skipsforlis skjer stadig vekk. Første Verdenskrig skulle være «den endelige krigen», den siste store krigen som skulle avslutte alle kriger. «The war to end all wars» ble et navn på, en betegnelse på selve krigen.

   Vi vet alle hva som skjedde; Historien gjentok seg ikke, men den rimte, og i 1939 braket det løs på nytt. Nå har vi nytt godt av 73 år med fred og fremgang i Norge, og vi har rukket å bli makelige, sløve og historieløse når det gjelder vår forsvarsevne.

    I dag besøkte jeg og den lille sønnen min de gamle kanonstillingene på Odderøya i Kristiansand som var i kamp tidlig på morgenen den 9. april 1940. I dag finnes det ikke en eneste kanon på Odderøya, og knapt nok en eneste soldat igjen på hele Sørlandet.

Hvorfor må et mulig angrep på Norge nødvendigvis komme helt i nord?

For en etter en har de blitt lagt ned alle sammen. Alle forsvarsverkene og militærbasene på Sørlandet har blitt lagt ned i tur og orden; Odderøya fort i 1992, Gimlemoen i 1995, Evjemoen og Marvika i 2002. Jeg husker godt alle disse militærbasene fra min barndom og ungdom. Jeg husker da jeg gikk gjennom den voktede porten på Gimlemoen i mai 1990 for å øve med Forsvarets Distriktsmusikkorps Sørlandet som jeg skulle spille med på 17 mai. En liten, men viktig del av Forvaret som, tragisk nok, for lengst er lagt ned. Jeg husker da jeg var kjøkkenhjelp på Befalsmessa på Odderøya under arbeidsuka i 9. klasse i 1985, og at jeg sto på kjøkkenet og rørte i lapskausen og kjøttkakene til de mange offiserene på Odderøya fort mens "Forever young" ble spilt på radioen.

   De hovedansvarlige for at det ikke lenger er noe Forsvar i Kristiansand er først og fremst de som var statsministere da disse militærbasene ble lagt ned; Gro Harlem Brundtland i 1992 og 1995, og Kjell Magne Bondevik i 2002. Kanskje fremtidige generasjoner av nordmenn vil huske dem for nettopp dette, - at det var disse regjeringssjefene som la ned alt av forsvar her i sør? Nei, forresten! I 2017 klarte Erna Solberg å legge ned Luftforsvarets Skolesenter på Kjevik, den aller siste resten av forsvar i vårt distrikt. Er dette en ting hun vil bli husket for? For hvorfor er det slik at et fremtidig mulig angrep på Norge, en ny krenkelse av Norges suverenitet nødvendigvis må komme helt i nord?

Hybridsoldater og hybridkrigføring

En ny krig blir aldri lik den forrige krigen. Første Verdenskrig er et godt eksempel på hvordan befalet ikke hadde forstått at den teknologiske utviklingen hadde forandret verden. 1800-tallets taktikker mot 1900-tallets teknologi ble en stor fiasko; kavaleri-angrep mot maskingeværer, stormangrep fra skyttergraver mot befestede stillinger. Bruk av kjemiske våpen som sennepsgass og klorgass gjorde infanteriet ineffektivt og soldatenes fremrykkinger vanskelige. 1800-tallets taktikker fungerte ikke lenger, og soldaten var ikke lenger en gentlemen i fancy uniformer.

   Da Russland annekterte Krimhalvøya i 2014 fikk vi se noe nytt; Soldater i kamuflasjeklær uten noe nasjonalt flagg eller symbol på venstre skulder. Hvem var disse soldatene og under hvem sin kommando var de? Vil hybridsoldater være det som kommer til å kjennetegne den neste krigen? En soldat som er en slags mellomting mellom en back-packer eller turist, og en soldat? Gjerne i sivile klær, gjerne med joggesko og badebukse i bagasjen, men som også har moderne våpen og ammunisjon med seg til Norge. Og ikke minst: med et oppdrag fra en fremmed makt. Hva med fremmede soldater som har fått ordre om å operere to og to, eller i små grupper, og som sprer seg ut over store geografiske områder? Soldater som bruker sivile klær som «kamuflasje» og som blander seg med sivilbefolkningen for å unngå å bli angrepet med fly? Som annekterer våre personbiler og busser og reiser av sted i disse for å utføre sine ulike oppdrag? Hybridsoldater som bruker google maps, mobiltelefonens GPS og internett for å utføre ordrene sine?

   Vårt bilde av hvordan et angrep eller en invasjon skal foregå er et bilde som stammer fra Andre Verdenskrig, fra den forrige store krigen; Vi ser for oss uniformerte soldater som stormer opp på strendene i Normandie, eller store krigsskip blir senket i Oslofjorden. Men det mentale bildet vi mennesker har av hvordan noe kommer til å skje, stemmer nesten aldri med hvordan ting faktisk skjer.

«Å skal de her - å gjør?»

«Å skal de her - å gjør?» Slik var responsen blant store deler av Kristiansands befolkning på nyåret 1940, da militæret fikk beskjed om å mobilisere på grunn av Krigen. På sin særegne, brautende måte var det mange kristiansandere som latterliggjorde de som mente det var lurt å mobilisere. De ble kalt for «krigshissere» og de ble beskyldt for å spre frykt og «skremselspropaganda» blant byens befolkning. For mange kristiansandere var det helt umulig å forestille seg at byen deres ville bli angrepet, hjernene dere aksepterte rett og slett ikke den tanken. 150 år med fred hadde satt sitt preg på kulturen og mentaliteten i byen, for det hadde ikke vært krig i landsdelen siden Napoleonskrigene, og selv da var det ikke kommet noen invasjon.

 Skal vi finne oss i at det ikke finnes noe forsvar i Sør?

I forbindelse med skolevalgene høsten 2015 var det en politiker som stilte følgende spørsmål til elevene ved en videregående skole; Finner dere dere virkelig i at det ikke finnes noe forsvar på Sørlandet? Elevene responderte ikke. Det virket ikke som om dette spørsmålet var noe de hadde tenkt på eller reflektert over i det hele tatt. Det meste av den militære virksomheten på Sørlandet ble jo lagt ned når disse elevene bare var et par år gamle, så det å være uten forsvaret på Sørlandet var en helt naturlig ting for dem. Men er det per dags dato riktig og forsvarlig at Sørlandet skal være den eneste landsdelen uten et eget forsvar?

Jeg mener at det ikke er riktig, og derfor har jeg startet en underskriftskampanje for å få Forsvaret tilbake til Sørlandet. Jeg håper du vil skrive under på denne. Noe eller litt nærvær av forsvaret på Sørlandet må da være bedre enn ingenting?

Underskriftskampanjen finner du her: http://www.underskrift.no/vis/7208

Vi kan godt legge ned Brannvesenet også. Det går helt fint! Helt til det begynner å brenne.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere