Tore Danielsen

Alder: 51
  RSS

Om Tore

Tore er født i 1969. Han er gift med Marianne siden 2009, og sammen har de en sønn født i 2011 og en datter født i 2018. I 10 år, nærmere bestemt fra 1996 til 2006, arbeidet han som pastor og predikant. Fra 1996 til 2003 var han pastor og øverste leder i trossamfunnet Kristiansand Bibelsenter og fra 2004 til 2006 var han en av forkynnerne i Betania Kristiansand. Tore er utdannet lektor med hovedfag i engelsk og mellomfag i historie. Han har fra 2006 jobbet flere år som lektor ved ulike videregående skoler. 2011-2012 studerte han psykologi ved ATH i Kristiansand. Tore har også skrevet en roman som heter Gospel John. Denne er tilgjengelig på ebok.no

Følgere

Takk og lov for de små menighetene!

Publisert rundt 1 måned siden

Koronasituasjonen har snudd opp ned på mangt og mye. Ikke minst når det gjelder hvor mange kristne som får lov til å samles til gudstjenester og møter. Mange store menigheter sliter på grunn av koronasituasjonen, samtidig som mange små menigheter blomstrer som aldri før.

Det greske ordet for menighet er «ekklesia» som betyr en kropp av trofaste mennesker. Noen mener også at ordet betyr «de utvalgte». Det er uansett snakk om mennesker som er samlet i en gruppe, og ikke først og fremst et kirkebygg, en institusjon eller en organisasjon. En lokal menighet er en gruppe mennesker som frivillig har valgt å samles rundt Guds Ord og i bønn. Og jeg er glad for at vi i Norge har et mylder av forskjellige lokale menigheter og kirker, ja noe for enhver smak. Mangfold, variasjon og valgfrihet er verdier som jeg alltid har satt høyt. På den andre siden har jeg alltid vært veldig kritisk til kontroll, overstyring, monopoltankegang og ensretting blant kristne. Den monopoltankegangen som finnes i mange sammenhenger, og ikke minst i Den Katolske Kirke, hvor man mener at det er Guds vilje at alle kristne skal være i samme «fold», er jeg grunnleggende uenig i. For Kristi kropp er ikke en religiøs organisasjon som heter Den katolske kirke, Pinsebevegelsen i Norge eller Den norske kirke. Kristi Kropp består av alle som er født på nytt, av alle som har tatt imot Jesus som sin personlige Herre og Frelser, uansett hva slags kirke man går i eller hva slags menighetstilhørighet man har. Kristi kropp er en organisme, ikke en organisasjon. Denne organismen består av alle som har fått liv gjennom troen på Jesus.

«En menighet på hvert gatehjørne» er ikke noe problem

Når det gjelder lokale kristne menigheter i Norge, så ønsker jeg så mange som overhodet mulig av dem, ja gjerne en menighet på hvert gatehjørne! Hva i all verden er galt med det? Ingenting! Tvert imot så trenger man så mange fiskebåter som mulig for å vinne mennesker for himmelen og for at kristne skal bli oppbygde og bevart i troen. Det er derfor på høy tid at den forakten som har funnets og fremdeles finnes mot små og mellomstore menigheter, brytes. Ingen har rett til å forlange at en liten menighet må legge ned, fordi den har under 50 voksne medlemmer, eller fordi den ikke samler mer enn 30-40 mennesker en på vanlig søndag formiddag.

    I mange karismatiske kretser, har amerikanske mega-kirker vært et slags forbilde de siste 20-30 årene. Men dette konseptet har aldri fått helt fotfeste i Norge hvor kulturen er helt annerledes enn i USA, og hvor forholdene er mye mindre. Dessuten, en såkalt megakirke krever veldig store arealer, og ikke minst; en enorm parkeringsplass. Her hjemme i Norge er de kulturelle forholdene helt annerledes og vi har helt andre tradisjoner enn i USA. Den nåværende norske kristenheten har sine røtter i Haugianismen, Lekmannsbevegelsen og Bedehustradisjonen hvor felleskap, enkelhet, gudsfrykt, nøysomhet og gjensidig respekt for hverandre sto sterkt! Selvsagt er det bra med store menigheter, og mange av disse gjør en formidabel innsats for å hjelpe mennesker. Men veldig mange små menigheter er minst like bra, og gjør en minst like stor innsats!

De små menighetene har livets rett!

Hva jeg egentlig ønsker å formidle ved å skrive dette innlegget er noe som egentlig burde vært en selvfølge, nemlig at også de små og mellomstore menighetene i Norge har livets rett! Ingen utenforstående, ingen selvutnevnte, selverklærte apostler eller profeter har rett til å komme inn utenfra og legge ned en eneste én av disse menighetene. For det finnes ingen krav, ingen nedre grense for hvor få man har lov til å være i en lokal menighet. Jesus sier «Der hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem» Matteus 18,20. Det er nemlig Gud som eier sine lokale menigheter, og det er Han som kommer til å stille til regnskap de som ødelegger dem.

Gå til innlegget

Visjon Norges offer-religion

Publisert 9 måneder siden

Da vi nordmenn for over 1000 år siden trodde på de gamle gudene ble det ofret til disse for beskyttelse, for at mennesker skulle holde seg friske, for å få gode avlinger og så videre. Dette ble gjort i frykt for hva som ville skje dersom man ikke ofret. Men som kristne trenger vi ikke å ofre noe som helst for å motta Guds gaver; alt er gratis! På TV Visjon Norge forkynnes det imidlertid et annet budskap; der forkynnes det at man kan ofre penger for å få Guds beskyttelse.

Sterke reaksjoner

Mange har reagert veldig sterkt på TV Visjon Norge sin sending med pastoren Dionny Baez fra Venezuela. I sendingen påsto Baez at man kan få Guds beskyttelse mot Korona-viruset ved å betale 2020 kroner til Visjon Norge. Noen har kalt dette for blasfemi, andre for vranglære, og det med rette. Sjeldent har så mange mennesker, både kristne og ikke-kristne, blitt opprørt over en sending fra Visjon Norge. Mange kristne har endelig våknet opp fra dvalen og skjønt at det er på høy tid å ta avstand fra denne virksomheten, eller i hvert fall ikke fortsette med å gi penger til den. Det er heller ikke første gang at det har blitt forkynt en slik offer-religion på TV Visjon Norge. I 2017 hadde kanalen besøk av den nigerianske pastoren Bayo Oniwinde. Denne mannen presenterte en lang liste over ulike velsignelser som man kunne «kjøpe» ved å ofre eller gi ulike pengebeløp til kanalen; og jo større beløpet var, dess større ville velsignelsen bli, ifølge Oniwinde.

De av oss som har lest litt historie ser selvsagt klare likhetstrekk til middelalderens avlatshandel til Den Katolske Kirke, hvor man kunne kjøpe seg fri fra pinen i den påståtte skjærsilden ved å ofre penger til Kirken. «Når pengene i kisten klinger, sjelen ut av skjærsilden springer» var slagordet til de omreisende predikantene som sto for den praktiske delen av pengeinnsamlingen. Det var denne praksisen, denne offer-religionen eller gjernings-religionen som Martin Luther reagerte så sterkt på, og som han tok et oppgjør med. For faktum er at ifølge Bibelen er det ikke er mulig å kjøpe Guds gaver eller velsignelser for penger, ei heller gjennom gode gjerninger. I Apostlenes Gjerninger 8 leser vi historien om trollmannen Simon. På grunn av sin religiøse og okkulte bakgrunn trodde han at han måtte gjøre et offer for å få en åndelig utrustning. Han tilbød derfor apostlene penger fordi han ønsket seg en åndelig gave, noe apostelen Peter totalt avviste: «Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen; fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!» (Ap.gj 8,20).

Når pengene blir målet

Selvsagt synes jeg det er flott at mennesker gir penger til menigheter, kirker, kristne organisasjoner og kristen virksomhet. Penger må til for å få hjulene til å gå rundt, for å lønne ansatte og for å dekke løpende utgifter. Dette er noe vi alle forstår. Men om pengeinnsamlingen blir selve målet, og ikke bare et middel for å nå ut med Evangeliet eller for å bygge menigheten, ja da har man bommet fullstendig, ikke bare på blinken, men på selve skiva!

 I romanen min Gospel John møter vi den fiktive karakteren pastor John Nyman. Et av hans lykkeligste øyeblikk er når han sitter i bilen sin på vei hjem fra en gudstjeneste, etter at han endelig har oppnådd et av sine store mål; å samle inn én million kroner i kollekt i et møte. Prekenen hans den søndagen handlet om lydighet og underordning, og om givertjenesten. «Gjerrige mennesker kommer til helvete, de kommer ikke til himmelen», forkynte han for forsamlingen. Og da kollekten ble tatt opp, uteble ikke resultatet; pengene strømmet inn. Men hvor i Bibelen står det at gjerrige mennesker kommer til helvete? Og er det riktig å bruke slike hersketeknikker og slik manipulasjon for å samle inn penger til den kristne virksomheten?

   Når penger blir målet blir det ofte slik at noen ganger lokkes det for å få mennesker til å åpne lommeboka; det lokkes med helbredelse, beskyttelse, favør og ulike typer velsignelser. Andre ganger trues det; det trues med helvete, Guds dom eller at man risikerer å miste Guds favør, beskyttelsen eller velsignelsen dersom man ikke er «lydig» og gir penger til den aktuelle virksomheten. Det kan også trues med at virksomheten vil gå konkurs om man ikke gir.

Ingenting av dette har noe som helst med Jesus, Evangeliet, Bibelen eller Guds Rike å gjøre! Det minner heller om urgammel religionsutøvelse, da man var tvunget til å gi et offer for å få hjelp eller favør fra høyere makter. Heldigvis er frelsen i Jesus Kristus helt gratis, og det samme gjelder alt annet som man mottar fra Den Levende Gud; enten det er helbredelse, beskyttelse, velsignelse, befrielse, tilgivelse eller evig liv!

 

Gå til innlegget

Hva er det med det store landet sør for oss som vekker så sterke følelser hos oss nordmenn? Hva har Norge og Tyskland hatt felles, historisk sett? Og hvorfor reagerer så mange når vår Kronprins i et intervju med tyske medier sier at han ønsker at Norge skal bli Tysklands batteri?

Den 16. juni 2019 la regjeringen frem en ny Tyskland-strategi. Arbeidet med den nye strategien skal visstnok ha foregått uten at det nest største partiet i regjeringen, Frp, var informert. Informert var derimot «opposisjonspartiet» Arbeiderpartiet, representert ved Espen Barth-Eide. Mange, inklusive undertegnede, vil nok ha vanskelig for å tolke den nye Tyskland-strategien som lite annet enn et forsøk fra regjeringen for å føre Norge inn i EU bakveien. I hvert fall nærmere EU. Nærmere EU gjennom å knytte oss sterkere til Tyskland. Solberg og Eriksen-Søreide sine planer og visjoner er det vanskelig å ta feil av, men har de det norske folket med seg i dette? Er det dette vi vil?

 Strategien som er lagt frem 16. juni inneholder flere oppsiktsvekkende punkter. Blant annet står det om et økt «militært og forsvarspolitisk samarbeid med Tyskland». Det står om at Norge skal være «en stabil og sikker leverandør av energi til det tyske markedet». Universiteter og høyskoler skal presses til å samarbeide med tilsvarende institusjoner i Tyskland, og norske skoleelever skal pushes til å lære seg det tyske språket, til å lære seg tysk framfor fransk eller spansk. Ja tysk skal kanskje til og med sidestilles med engelsk. I tillegg finnes det personer i Frp som antyder at regjeringen ønsker å gjøre Tyskland til Norges nærmeste allierte fordi den er lei av USA sin såkalte alenegang i utenrikspolitikken. Alt dette er egentlig svært oppsiktsvekkende. Så hvorfor omtales det nesten ikke, hvorfor skriver ikke mediene om alt dette? Hva er det som gjør at et foreslått «ekteskap» med Tyskland er så vanskelig for så mange av oss? Og hvorfor er Tyskland et land som jeg nærmest ville oppleve det som en straff å dra på ferie til? Eller er det bare jeg som føler det slik?

   Noen av svarene på disse spørsmålene kan kanskje være å finne i vår historie. For allerede før Tyskland ble samlet var vi i strid med dem. I 1864 angrep Preussen vår allierte Danmark, som Norge og Sverige hadde en forsvarsallianse med. I vår nasjonalsang «Ja vi elsker» skrevet av Bjørnstjerne Bjørnsson finner vi vers 6 som er kritisk til tyskerne.

Fienden sitt våpen kastet,
opp visiret fór,
vi med undren mot ham hastet;
ti han var vår bror.
Drevne frem på stand av skammen
gikk vi søderpå;

nå vi står tre brødre sammen,
og skal sådan stå!

   De tre brødrene i teksten er Norge, Sverige og Danmark, de skandinaviske landene. Historisk sett så er det de to andre skandinaviske landene vi har hatt mest felles med. Til sammen er vi nå rundt 20 millioner mennesker i disse tre landene, og tar vi med Finland er vi godt over 25 millioner. Dessuten har Storbritannia vært en viktig venn, partner og alliert for Norge gjennom århundrer. Og fra andre verdenskrig og frem til i dag har USA vært vår viktigste venn og partner, vår viktigste allierte i verden.

Og så var det dette med naturen. Som de fleste andre nordmenn både elsker jeg og er en flittig bruker av vår flotte natur. Naturen er det mest dyrebare vi har her til lands. Når jeg leser at vår kronprins ønsker at «Norge skal være Tysklands batteri», ja da går det kaldt nedover ryggen på både meg og sikkert mange andre. Jeg får bare lyst til å gråte. Det er fordi jeg forstår hva dette innebærer. Det innebærer tusenvis av vindturbiner som står og uler og klaprer på våre heier, i våre fjell og våre skoger. Titusenvis av vindturbiner som tar knekken på både fuglelivet og dyrelivet over store villmarksområder som vi i dag bruker flittig til friluftsliv, terapi, rekreasjon og jakt. Enjoy the view! Regjeringen legger opp til en storstilt utbygging av vindturbiner i norsk natur, og nå skjønner vi alle hvorfor; Erna Solberg sine bestevenner trenger billig strøm! Hvilke skader denne utbyggingen gjør på naturen, samt hvilke sår den skaper i landskapet er tydeligvis helt underordnet målet om at Norge skal være Tysklands «store og stabile leverandør av kraft».

Selvsagt måtte regjeringen slippe sin nye Tyskland-strategi nå, like før sommerferien. Nå som vi alle bare vil bade, spise is og kose oss, og ikke har lyst til å bry hodene våre med politiske spørsmål i det hele tatt. For det virker som om at regjeringen ønsker at deres Tyskland-strategi foreløpig helst skal gå under radaren, at dette er en prosess som de ønsker å holde på med i det stille. Det er oppsiktsvekkende at så få har skrevet om dette, og hadde det ikke vært for den kontroversielle uttalelsen til Kronprinsen i Tyske medier, så er det ikke sikkert vi ville ha blitt gjort oppmerksomme på hva som foregår. Sistnevnte burde selvsagt trå veldig varsomt med det å uttale seg i svært betente politiske spørsmål, for som han sikkert har fått med seg så øker antall republikanere i Norge ganske betydelig år for år. Men på grunn av hans «slip of the tongue» ser nå alle tegninga, og vi skjønner litt mer av hva det trolig snakkes om bak lukkede dører i Statsråd. Regjeringen er opptatt av miljøspørsmål for tiden, men kan man redde naturen ved å ødelegge den? Skal vi redde miljøet gjennom å ødelegge den norske naturen med vindturbiner?

 Midt i en tid hvor det kan se ut som om Solberg-regjeringen går opp i liminga, må altså Solberg og Eriksen-Søreide slippe sin nye Tyskland-strategi. Har Høyre her gått alenegang i utenrikspolitikken, eller er de andre tre regjeringspartiene med på laget? Kommer vår okkupant fra 1940-årene til å bli vår nærmeste allierte de kommende årene? Stalltipset mitt er nei, til det tror jeg spranget er for stort, rett og slett. Det har rett og slett ikke gått lang nok tid siden 1945 til at det norske folket er klare for dette. Personlig så håper jeg på noe annet, nemlig en sterkere alliansebygging mellom de tre skandinaviske landene og Storbritannia, som nå forhåpentligvis snart forlater EU. Det er den naturlige veien å gå for å bygge sterke allianser!

Ulikt syn på Tyskland har alltid hatt en egen evne til å skape strid, splittelse og vondt blod oss nordmenn imellom. Verst var det naturlig nok før, under og rett etter 2. verdenskrig. Ofte har de intellektuelle vært svært Tysker-vennlige, mens vanlige folk og kongehuset tradisjonelt har vært svært skeptiske til Tyskland. Det ser nå ut som om at siste kapittel i fortellingen om det kontroversielle forholdet mellom Norge og Tyskland ennå ikke er ferdig skrevet.

Gå til innlegget

På tide å vende ryggen til FRP

Publisert over 1 år siden

De eneste i Norge som har fått det bedre med FRP i regjering er milliardærene og multimillionærene, ikke folk flest. Nå er det på høy tid at jeg vender ryggen til dette partiet!

I forbindelse med lokalvalgene i 2019 vil jeg stille følgende spørsmål til FRP sine velgere, og spesielt til partiet sine mange kristne velgere; Er det på tide å vende ryggen til FRP?

Helt siden jeg fikk stemmerett, det vil si på slutten av 80-tallet, har jeg stemt på FRP. Visst har jeg i årenes løp stemt på flere andre partier også, men det er FRP jeg har stemt mest på. Derfor kan jeg nok være enig med dem som vil påstå at jeg ved å stemme på dette partiet har gjort lite annet enn å lage ris til egen bak. For jeg er definitivt ikke blant de rike, vellykkede og mektige i dette landet, og dessuten er jeg far til en gutt med nedsatt funksjonsevne. Min familie er derfor ikke blant dem som har høstet godene av at FRP kom i regjering i 2013, snarere tvert imot.

På 1980 og 90-tallet profilerte FRP seg sterkt som partiet «for folk flest». Det er de ikke lenger. Under Siv Jensen sin ledelse fra 2006 har partiet beveget seg i en stadig mer globalistisk og elitistisk retning. Det gamle opprørspartiet som kjempet med nebb og klør imot maktmennesker, offentlige maktovergrep og idiotiske politiske vedtak er nå sporløst forsvunnet. Tilbake står et tannløst og impotent parti som lever i åpen konflikt med seg selv og med sine tidligere verdier. Partiet fremstår per dags dato som det mest hyklerske av samtlige partier på stortinget; De sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De påstår at de jobber for å gjøre folks hverdag bedre og enklere, men samtidig opplever folk flest at de har fått det dårligere i sin hverdag med FRP i regjering, ikke minst økonomisk.

FRP sin usosiale økonomiske politikk er et kapittel for seg. Jeg vil påstå at de eneste i Norge som har fått det bedre økonomisk med FRP i regjering er milliardærene og multimillionærene, alle disse rikingene som Siv Jensen har gitt formidable skattelettelser. Når Siv Jensen deretter står fram og nærmest fremfører hyllingsdikt til de samme superrike menneskene, ja da bidrar hun sterkt til å gjøre FRP enda mere uspiselig for folk flest. Det at forskjellene i Norge har økt med FRP i regjering, det at de rikere har blitt rikere og de fattige har blitt fattigere er et udiskutabelt faktum. Likevel er Siv jensen så frekk at hun påstår at det er innvandringen til Norge som er årsaken til dette. Visst har det kommet alt for mange innvandrere til Norge de siste 30 årene, men det er ikke på grunn av innvandringen at forskjellene i Norge øker så dramatisk; Det er på grunn av den usosiale økonomiske politikken som Siv Jensen & Co fører. De gruppene som har fått det betydelig verre med FRP i regjering er blant annet de som er bosatt på bygda, bilistene, de uføretrygdede og de handikappede. Kanskje ikke så rart med et parti som er tuftet på mantraet om at «enhver er sin egen lykkes smed» - uansett forutsetninger, livssituasjon og funksjonsevne.

Nok er nok! Det er på tide for meg å vende FRP ryggen. Slik som partiet fremstår per i dag vil jeg selvsagt ikke kunne stemme på det. Hvordan var det mulig at et politisk parti kunne spore av så fullstendig? Eller har de vært slik hele tiden? Har FRP i regjering bare vist sitt sanne ansikt?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere