Tore Christiansen

Alder: 45
  RSS

Om Tore

Bor i Øksnes. Kirkeverge

Følgere

Et mer borgerlig KrF ?

Publisert 2 måneder siden - 387 visninger

Vårt Land hevder i dag at KrF medlemmer er blitt blåere. Etter å ha lest hele artikkelen to ganger lurer jeg på hvor de finner dekning for påstanden. Undersøkelsen viser i følge VLs egen artikkel at de rødgrønne har større oppslutning som andrevalg blant KrFs medlemmer enn de tre partiene KrF har samarbeidsavtale med. Hvordan klarer da VL å komme fram til sin konklusjon?

Artikkelen i dagens VL er basert på en medlemsunderøskelse. Ikke to undersøkelser som viser forskjell mellom nå og tidligere, men en. Det gjør det i seg selv svært vanskelig å dokumenter en endring. For å underbygge hypotesen jeg mistenker må ha vært laget nesten før en leste tallene, trekker en inn norges to fremste valgeksperter - Aardal og Årebrot. Aardal hevder medlemsundersøkelsen viser det han selv har konkludert med av valgdagsundersøkelsene - at Krf har mistet og aldri fått tilbake en del av de venstreorienterte velgerne partiet klarte å nå ut til under storhetstiden ved valgene i 97 og 2001. Det er ikke rakettforskning å analysere seg fram til at et parti som i 2013 gikk til valg på å avsette en rødgrønn regjering har utfordringer med i vinne velgere som sokner til sentrum-venstre. Ei heller at en samarbeidsavtale med en blåblå regjering neppe framstår attraktivt for de mer venstreorienterte.

Mitt store spørsmål er ikke Aardals analyse av KrFs velgere - men VLs tolkning av undersøkelsen blant KrFs medlemmer. VL hevder KrFs medlemmer er blitt mer borgerlige - uten å kunne si noe om hvor borgerlige KrFs velgere har vært før. De tallene som presenteres viser imidlertid at et rødgrønt parti - Senterpartiet - er det partiet som har størst oppslutning som andrevalg blant KrFs medlemmer. Høyre er nummer to, rett nok med nesten like stor oppslutning. Så har Ap langt mindre oppslutning enn H, men langt større enn FrP. Det er altså et rødgrønt parti som har størst oppslutning som andrevalg, foran et borgerlig. Så er det et nytt rødgrønt parti, Ap, som har større oppslutning enn det neste borgerlige. Faktisk er det flere KrF-medlemmer som har Ap som andrevalg enn summen av de to siste borgerlige, V og FrP.

Enkelt oppsummert - det er flere KrF-medlemmer som vil har sitt andrevalg blant de rødgrønne partiene enn blant de tre øvrige samarbeidspartiene. Hvordan det kan lede til konklusjonen om at KrFs medlemmer er blitt mer borgerlige er vanskelig å skjønne.

 

Gå til innlegget

Fiendebilder og forutinntatthet

Publisert 3 måneder siden - 151 visninger

Hvorfor blir vedtak på Ap-landsmøtet som ikke sammenfaller med KrFs program sett på som avkristning, mens Høyre slipper unna kritikk for samme standpunkt?

I juni 2013 behandlet Stortinget et forslag fra KrF om å endre navnet for fager Religion, Livssyn og Etikk til Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk. Forslaget fikk støtte fra KrFs og FrPs representanter. Høyre og Senterpartiet stemte samlet imot, i likhet med AP, SV og V. Likevel blir landsmøtevedtaket til Ap sett på som en bekreftelse på at partiet vil avkristne landet. Hvorfor møtes ikke Bent Høye - som stemte imot forslaget i 2013 med samme beskyldning?

Det er noe merkelig med forutinntatthet. I politikken fører det til at forslag og uttalelser tolkes ulikt avhengig av hvem som sier det. Hvis KrF foreslår noe litt "gammeldags" knyttet til likestilling, blir det møtt med massiv kritikk. Kommer det samme fra en progressiv ung dame i Ap blir det sett på som nyanserende i debatten. Vi må vel også innrømme at forslag i debatten og flyktninger møtes annerledes om de kommer fra FrP enn fra andre partier. Så kan vi unnskylde oss med at vi tillegger ulike forslagsstillere ulik motiver.

Venstrelandsmøtet vil tillate surrogati, åpne for søndagshandel, fjerne sex-kjøpsloven, gi kommunene mulighet til å åpne for skjenking døgnet rundt, tillate surrogati, åpne for gentarapi på fostre – og de vil fjerne K i KRLE. Rett nok blir det påpekt fra mange at dette vil vanskeliggjøre samarbeid, men jeg har ikke sett noen mene at dette utelukker et samarbeid eller at dette viser at Venstre vil avkristne landet. Men når Ap-landsmøtet med knapt flertall vedtar at de vil fjerne K i KRLE - da kommer beskyldninger om avkristning. Da virker det nesten som om Ap gjennom historien egentlig har ønsket seg kommunistiske tilstander i forhold til kristendommens plass i samfunnet og at det bare er på grunn av vårherre og høyresiden at de ikke har fått gjennomslag. For det første er det ikke riktig historieskrivning. For det andre er det en urettferdig og stygg beskyldning mot alle de kristne som stemmer på eller er aktive i partiet. For det tredje er det en bevisst eller ubevisst tilsløring av at "avkristningen" er kommet omtrent like langt på høyresiden.

Det er lenge siden 70-tallet da KrF hadde flere partier med seg i kampen mot selvbestemt abort. Helt siden Willoch-regjeringens dager har KrF stått alene - likevel brukes abortsaken fortsatt som argument mot samarbeid med Arbeiderpartiet. Jeg skulle samarbeidet med hvem som helst om vi hadde mulighet for å få til noe for å få ned abort-tallene - men når denne saken pr i dag framstår som tapt og ingen er enig med oss eller vil gi oss noe på feltet gir det liten mening i å bruke denne saken som grunnlag for å velge side.

I saken om søndagshandel er det venstresiden i politikken som støtter KrF. Rett nok mer begrunnet i arbeidstakernes rettigheter enn i ønsket om å holde hviledagen hellig, men også i KrF er det vel etterhvert ønsket om en annerledesdag mer enn det 3. budet som brukes i politisk argumentasjon. Likevel ser jeg sjelden konservative krefter gå ut og si at Høyres, Venstres og FrPs standpunkt i saken gjør samarbeid umulig.

Det hadde vært fint om vi kunne ta forslag for det de er og ikke som bekreftelser på våre egne fordommer. For det er jo merkelig at når en AP-politiker og en Høyrepolitiker er enige - slik de var blant annet i reservasjonsdebatten - så tolkes Ap-politikeren som en bekreftelse på at samarbeid er umulig - mens Høyrepolitikeren ses på som et unntak vi kan leve med. 

Gå til innlegget

Hvem taler menighetenes sak i kirken?

Publisert 4 måneder siden - 751 visninger

Den norske Kirke er fristilt fra staten og vi står foran store diskusjoner om hvordan kirken skal organiseres i framtida. Ikke vet vi hvordan finansieringen skal bli, ikke vet vi hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret og kanskje blir det diskusjoner om kirken fortsatt skal ha ansvar for gravplassdriften.

Mens det offentlige Norge er inndelt i 3 nivåer – kommuner, fylker og stat, snart kommuner, regioner og stat – så har vi delt kirken i hele 5 nivåer. Vi har menigheter (sokn), fellesråd, prostier og bispedømmeråd, og vi har kirkemøtet som øverste organ med kirkerådet som nasjonal ledelse imellom de årlige kirkemøtene. Det er jo ikke det enkleste utgangspunktet for rasjonell drift. I tillegg har vi delt arbeidsgiveransvaret i to linjer, og noen steder også på flere nivåer. Prester og ansatte i bispedømmene har bispedømmet som arbeidsgiver. Prestene har prosten som sin nærmeste overordnede og biskopen som øverste leder. De fleste andre i kirken er ansatt av kirkelig fellesråd, men noen steder har de også ansatt medarbeidere for egen regning i menigheten. Ingen kan beskylde kirken for å gjøre ting enkelt.

Når vi skal drøfte framtidig fordeling av oppgaver og ansvar, vil enkelte, meg selv inkludert, hevde at kirkemøtets sammensetning innebærer en viss slagside. Kirkemøtet består av bispedømmerådene. Det er ganske sammenlignbart med om stortinget skulle bestått av fylkestingspolitikere. Ingen kommunepolitikere ville sagt det var greit at fylkestingene skulle bestemme arbeidsdelingen mellom kommuner og fylker.

Nå har en arbeidsgruppe invitert lederne for de 25 største fellesrådene til en samling for ”å avklare om og hvordan man går videre med arbeidet om å etablere et nasjonalt nettverk for å ivareta lokalkirkelige interesser i Dnk.” Jeg hilser ethvert initiativ for å drøfte og belyse framtidig organisering i Den Norske Kirke velkommen, også dette. Det er viktig at andre enn de som er direkte medlem av kirkemøtet også er tydelige i debatten. Det er derfor både viktig og naturlig at noen taler fellesrådenes sak. Så kan en kanskje spørre seg om en gruppering av de 25 største er representativt for fellesrådene. Det er de naturligvis ikke. Noen av disse fellesrådene har flere medlemmer, flere ansatte og større budsjett enn de minste bispedømmene. Disse store er like lite representative for fellesrådene som storbygrupperingen i KS er for kommune-Norge. En gruppe som skal tale på vegne av alle fellesrådene må derfor ha en helt annen sammensetning.

Et av de store spørsmålene, kanskje det som framstår mest presserende og hvor utålmodigheten blant kirkeverger og fellesrådsledere er størst, er spørsmålet om arbeidsgiveransvar for prestene. Jeg ser ikke bort fra at utålmodigheten etter endring er størst i de store fellesrådene. Disse fellesrådene har ressurser nok til at de kunne overtatt arbeidsgiveransvaret for prestene i sine menigheter nesten over natta, så sant pengene fulgte med. Uten å ha sjekket vil jeg anta at en betydelig del av disse fellesrådene er på størrelse med, og gjerne sammenfaller, med prostier. Noen få rommer flere prostier. De fleste argumentene om profesjonalitet, faglig oppfølging, økonomisk soliditet med mer, som framholdes som argument mot at fellesrådene skal være arbeidsgiver for prestene, de er lite relevant for disse store fellesrådene. Kirkevergen vil neppe ha samme forutsetninger for tilsyn som biskopen har, men biskopens tilsyn vil jo kunne videreføres selv om fellesrådet skulle bli arbeidsgiver. Slik jeg ser det er det ikke disse store fellesrådene som er utfordringen med tanke på å finne løsningen for framtidig organisering.

Det er i fellesråd som det jeg jobber i som kirkeverge – en liten ettsoknskommune med under 5000 innbyggere, under 5 årsverk lokalt tilsatt og 2 prester som skal yte et halvt av de 2 årsverkene andre steder i prostiet – det er slike fellesråd som ofte ikke tilfredsstiller prestenes forventninger til en framtidig arbeidsgiver. Jeg ønsker gjerne disse 25 store lykke til, men det er faktisk ført og fremst vi små fellesråd som må finne svar på utfordringene knyttet til små og sårbare enheter.

Så har jeg likevel en utfordring til disse 25 store som skal samles. I min kirkeforståelse er det lokale nivået i kirken menigheten. Selvsagt ikke bispedømmet. Naturligvis ikke prostiet. Men faktisk heller ikke fellesrådsområdet. Det er menigheten – med menighetsrådet, soknepresten, staben og kanskje en daglig leder knyttet til den lokale menigheten som er det reelle lokalnivået. For menighetsrådet og for staben i menigheten er det ikke så veldig stor forskjell på om arbeidsgiveransvaret forvaltes hos en kirkeverge eller en prost hvis disse uansett sitter på et kontor annet sted i kommunen og sjelden besøker menigheten. Det avgjørende er at de får den støtte og oppfølging de trenger – og enda viktigere – at de får frihet til å disponere ressursene i egen menighet slik de selv finner tjenlig for nettopp sin menighet. Jeg vil derfor utfordre disse store fellesrådene til å ha minst like mye fokus på hvordan de kan delegere mer myndighet til menighetene som på hvordan de kan tilegne seg ansvar og oppgaver fra prost og bispedømme.

I diskusjonene om framtidig organisering i Den norske Kirke må vi bygge opp om menighetene. Bispedømmeråd, prostier, fellesråd – ingen av dem har livets rett hvis menighetene forvitrer. Hele deres eksistensberettigelse er menighetene. I mange kommuner, og særlig i de store, vil avstanden fra den lokale staben i menigheten til kirkevergen være identisk med avstanden til prosten. For meg er det viktigere å drøfte hvordan vi kan gi menighetene mer innflytelse over bruken av penger og ansatteressurser enn å drøfte om prestenes lønn skal komme fra fellesrådet eller bispedømmerådet. Jeg er ikke uenig i målet om en linje, og jeg er enig i at den diskusjonen bør ende med å samle arbeidsgiveransvaret i fellesrådene. Men diskusjonene om framtidig organisering i kirken må handle om hvordan vi styrker menighetene, ikke bli en maktkamp mellom bispedømmet, prostiet og fellesrådet. De har alle samme oppgave – å legge til rette for vekst i menighetene.

Gå til innlegget

Prestetjeneste og arbeidstid

Publisert rundt 1 år siden - 630 visninger

Når summen av alt en vil ha blir mer enn en kan bære, må en finne ut hva en skal legge fra seg.

Min kollega i Måsøy sparket i gang en debatt som har tatt av. Menighetene og de ansatte i fellesrådene savner prestene sine. En rekke godt begrunnede ordninger medfører at prestene er mye borte fra den daglige tjeneste i menigheten.

Noen har ekstra ferieuke, noen har avstander som gjør at prostimøter krever hele dager, i verste fall overnatting, noen har rett til studiepermisjon, de fleste har arbeidsveiledning. Så lenge prestenes arbeidstid egentlig var uten grenser bare de fikk sin tilmålte fritid, har det til en viss grad latt seg løse. Så kom to nye elementer - prestene fikk regulert arbeidstid i stedet for regulert fritid, og vi fikk avspasering for beredskap.

Tiden for at hele yrkesgrupper ikke skal ha regulert arbeidstid er over. Det er lenge siden kommunelegen sluttet å være på 24 timer i døgnet alle årets dager. Selv om mange, både prester og andre, uttrykker skuffelse over et system med timetelling som oppleves rigid, er det lite sannsynlig at vi skal tilbake til en ordning uten ordnet arbeidstid for prestene.

De ekstra utfordringene i Nord-Hålogaland med 4 uker studiepermisjon (som vel egentlig skal være 12 uker etter 3 år i tjenesten) og ekstra ferieuke må de finne lokale løsninger på.

Som kirkeverge i Øksnes i Vesterålen har jeg også prester med ekstra ferieuke, og den unner jeg dem gjerne. Når jeg ser hvor vanskelig det er å rekruttere prester til stillinger i Nord-Norge vil jeg ikke finne på å foreslå å kutte ut dette. Ei heller vil jeg frata prosten mulighet for å samle sine prester minst en gang pr mnd eller kutte ut veiledning og fagdager. I en ett-sokns kommune, der vi selv kan sette opp våre arbeidsplaner sammen med prestene, og prosten sjelden forkludrer dette, finner vi stort sett gode løsninger.

Den nye utfordringen - som stjeler mye prestetjeneste - er avspaseringen etter berdskapsuke. 17 timer avspasering etter en uke med vakt gir 884 timer avspasering i et vaktdistrikt. Da har jeg ikke lagt til ekstra for fridager og røde dager. Dermed bruker i et prosti med 10 prestestillinger  mer enn 5% av prestetjenesten på beredskap. Det oppleves som sløsing. Når antall "utrykninger" på vakt ligger mellom 0 og 2 for en prest med 5-6 vaktuker pr år, er det særdeles kostbart. I Sør-Hålogaland er det 8 eller 9 vakt-distrikter. Det betyr at det avspaseres nesten 5 presteårsverk. Det er 4 millioner kroner om en forutsetter at et presteårsverk koster 800.000 (og det er nok en undervurdering når en tar med kostnadene utenom lønn).

Vi trenger ikke bare flere prester - vi trenger også mer prestetjeneste. Da må ordningen med avspasering for vakt endres. Enten må prestene betales for vaktene. Eller så må en vurdere om hele ordningen med beredskapsvakt kan avvikles. Hvis ordningen avvikles - hva vil skje? Det mest naturlige er at de som før har kontaktet en prest på vakt, må få tak i en prest som ikke er på vakt. Det finnes eksempler på kommuner med stor avstand til legevakten, der de som trenger det har oversikt over telefonnummer til de lokale legene, og ringer de få gangene i året den hjelpen ambulansen kan gi før transpor til legevakten ikke er nok. Hva om vi fikk en slik ordning for prestene. At politi, og eventuelt andre som trenger å få tak i presten ved akutt behov, har en oversikt over alle prestene i prostiet. Så ringer de først den lokale presten, og hvis han eller hun er opptatt i selskap, har tatt en glass vin eller av en eller annen grunn ikke vil rykke ut, ringer de den neste på lista. Det skal mye til for at ikke en av prestene i prostiet kan rykke ut. Og utrykningen kan betales ganske godt. For oss som har utrykninger veldig sjelden, kan vi gjerne betale 10.000 kroner pr utrykning. Når vi har betalt for 5 utrykninger i løpet av året, har vi spart 350.000 hvis vi forutsetter at et halvt presteårsverk koster 400.000. Prestene slipper den begrensningen det legger på fritidien å være på vakt ei hel uke. Vi får frigjort en mengde presteårsverk til aktiv prestetjeneste. Ofte kan de som trenger prest få den lokale presten i stedet for presten fra nabomenigheten. Og prestene vil kunne tjene litt ekstra - i stedet for at de skal avsparere for en vakt. Og så ser jeg ikke bort fra at i noen prostier i noen byer er antall utrykninger såpass høyt at beredskap faktisk kan være en god løsning.

Det er lett å rette skytset mot Presteforeningen som har stilt så store krav. Og der er relevant å spørre presteforeningen om de synes det er ønskelig at så mye av en prest sin arbeidstid skal knyttes til aktiviteter utenfor menighetens daglige virke - selv om mye kan begrunnes med ønske om faglig kvalitet og rekruttering. Men først og fremst burde vi som savner prestene i aktiv tjeneste i menigheten rette skytset mot staten som har gitt prestene disse ordningene. Det unisone kravet fra hele kirken må være økte overføringer som gir rom for å betale prestene lønn for utrykninger og/eller beredskap i stedet for at dette skal avspaseres. Når prestemangelen allerede er stor, og er forventet å bli større, kan vi ikke leve med en ordning som innebærer at flere titalls årsverk med prestejeneste forsvinner til avspasering.

Følg hele debatten, de nyeste innleggen øverst:

• Tore Christiansen: Prestetjeneste og arbeidstid

• Gunnar Thelin: Det er muligens en tid for alt

• Martin Enstad: På sviktende grunnlag, Lerø

• Magne Lerø: Time-telleren

• Even Borch: Trenger prester fritid?

• Ingvild Osberg: Prestene har fortsatt stor frihet

• Even Borch: Prestene kirkens gjøkunger?

• Arne Dahl Nygaard: Fra forkynner til byråkrat

• Martin Enstad: Veiledning og videreutdanning er ikke ‘ko ko’

• Arne Dahl Nygaard: Prestene som kirkas gjøkunge

• Martin Enstad: Prestenes arbeidstid endelig under kontroll

• Arne Dahl Nygaard: Prestenes arbeidstid ute av kontroll

Gå til innlegget

Hva nå - Knut Arild?

Publisert over 1 år siden - 914 visninger

KrF sto fremst i rekken av de som ville kjempe for folk på flukt fra krig og forfølgelse. Vi ville hjelpe – mest mulig ute (der de er), men også gi noen opphold og hjelp i Norge. Nå er situasjonen endret.

Vi sto sammen med andre i fremste rekke i kampen for at vi skulle bruke mye ressurser på å hjelpe i nærområdene – og samtidig ta på alvor at ikke alle kan hjelpes i nærområdet – noen må vi gi opphold i Norge. 

Høyre og FrP har lagt fram sin kravliste. Jeg hadde fryktet noe langt verre. Kanskje var forventningene mine lave. Det er mye KrF bør kunne diskutere og kanskje være med på. Dels fordi noe framstår fornuftig i den situasjonen vi har fått. Men hovedgrunnen til å at KrF bør vurdere et forlik er å sikre at noen av de som er med har hovedfokus på å sikre rettighetene til de som faktisk trenger hjelp, og ikke bare på hvordan vi skal unngå at de som faktisk ikke trenger hjelp skal komme hit. Det blir ikke minst viktig i forhold til alle de forslagene der regjeringen skal komme tilbake med presiseringer og konkrete forslag etter hvert. Det tjener ikke de som virkelig trenger beskyttelse og opphold i Norge om det skal bli en løsning i skjæringspunktet mellom FrP, Høyre og AP, det vil være langt bedre og KrF og Venstre også er med og taler de forfulgtes sak.

Hva så med de 15 punktene Høyre og FrP har lagt fram. Mange av dem framstår, i hvert fall ved første øyekast, som helt kurante. Forslag som har til formål å unngå at det kommer folk hit som ikke har grunnlag for opphold bør en i utgangspunktet kunne støtte. Det blir først problematisk om det går ut over de som faktisk trenger opphold. 

Det bør ikke være umulig å si at de som har hatt opphold i Russland ikke er de vi skal prioritere når det er så mange andre som ikke har opphold i et trygt land. Det bør heller ikke være vanskelig å prioritere arbeidet med rask retur av de som har fått avslag. Tvert imot. Det må også være greit å prioritere saksbehandling og eventuell utsending innenfor de gruppene der de fleste ikke får opphold. Det er til det beste både for Norge og for de som vurderer å komme hit uten at de har grunnlag for opphold at det gis et signal om nettopp det - at de ikke kan forvente opphold her. Den vurderingen som skal gjøres, må gjøres. Og det tjener verken den som venter på avgjørelsen eller Norge om vi venter uker eller måneder med å gjøre vurderingen. Å endre budsjettposten for dette til en overslagsbevilgning vil ikke gå ut over noen. H og FrP foreslår å bidra til trygge sentre i opprinnelseslandet for mindreårige på flukt. Dels for å unngå at de legger ut på farefulle reiser, dels for å muliggjøre trygg retur. Retur av mindreårige kan nok til tider være vanskeligere, men der det kan gjøres trygt, kan det kanskje drøftes.

Litt mer utfordrende er forslaget om fornyet vurdering av beskyttelsesbehov i flere runder. Selvsagt bør det være en hovedregel at når grunnlaget for opphold ikke lenger er til stede, eksempelvis fordi det er blitt fred i hjemlandet, da skal en reise tilbake. Men samtidig må en som har fått midlertidig opphold og har etablert seg i Norge med bolig og jobb på et tidspunkt få permanent opphold. Det er uholdbart å leve i mange år med den usikkerheten det er at en dag kan en plutselig få beskjed om at grunnlaget for opphold er borte og en må dra hjem. Hvor den grensen skal gå er en vurdering – ikke et prinsipp.

Forslaget om at noen midlertidige oppholdstillatelser skal kunne være midlertidige i mer enn 5 år er selvsagt vanskelig. Men nå kommer det mange flere enn før. Kanskje må vi i en slik situasjon stramme inn noe. Hvis vi skal ta imot de som har reelt behov for beskyttelse, må vi kanskje, enten vi liker det eller ikke, si at det går noe lenger tid før retten til opphold blir endelig. På den annen side – motivasjonen for å integreres og etablere seg med egen jobb og egen inntekt er sannsynligvis større hos de som får permanent opphold enn de som har midlertidig opphold, så om det skaper en bedre situasjon totalt sett er jeg langt fra overbevist om. Her skal jo uansett departementet fremme et forslag, og kanskje må en se forslaget før en konkluderer.

Innstrammingene i forhold til familiegjenforening er også vanskelige. Men det trenger ikke være en selvfølge at en familie som har flyktet og som er spredt i forskjellige trygge land nødvendigvis skal ha rett til å forenes i Norge. Hvorvidt en skal ha rett til gjenforening når situasjonen er slik at en kan returnere trygt til hjemlandet er også grunn til å vurdere. Men nok en gang – en må vurdere forslaget når det er lagt fram.

Å droppe regelen om automatisk rett til opphold om en ikke har fått svar innen 15 måneder er selvsagt ikke ønskelig. Men med så mange som søker opphold, kan vi ikke ha en situasjon der mange som ikke har reelt beskyttelsesbehov får opphold bare fordi vi ikke rekker å behandle alle søknadene i tide. Da blir det ikke plass til de som virkelig trenger det.

Selvsagt skal vi sammenligne norsk praksis med land det er naturlig å sammenligne seg med. Men hva er mest naturlig – Sverige eller Danmark? Vi kan ikke delta i en konkurranse om å være strengest eller kjipest. Men vi kan samtidig ikke ha regler som betyr at enkelte grupper får avslag i resten av Europa, men opphold i Norge. Det vil neppe bety at vi hjelper de som trenger det mest. Hvis KrF står utenfor et mulig forlik er jeg redd dette punktet strekkes lenger enn om KrF er med.

Jeg håper ikke KrF støtter forslag om at ytelsene til asylsøkerne skal være minst like lave i Norge som i andre sammenlignbare land. Norge er et dyrt land å leve i. De som kommer hit må få verdige forhold. Jeg håper KrF avviser forslaget om kuponger. Hvis det er et problem at noen av de som har fått opphold sender alle pengene de får dagen etter og så kommer og spør etter mer – så får en vurdere kuponger for de dette gjelder. Matkuponger bidrar ikke til integrering, det bidrar ikke til normalisering og integrering. Matkuponger er egnet der en kan risikere å bli frastjålet pengene, eller der tilgangen til mat er så dårlig at en matkuponger er en form for rasjonering. 

Botidskrav for kontantstøtte kan vel like gjerne være en løsning i forhold til utlendinger som jobber i Norge og mottar kontantstøtte til barn som oppholder seg i hjemlandet, mer enn det er en viktig problemstilling i forhold til flyktninger. Å gå gjennom særordninger for flyktninger og asylsøkere i folketrygden bør også være kurant. Hvilke innstramminger en kan være med på, og om noen særordninger bør videreføres trenger en ikke konkludere på før utredningen er gjort. Og igjen – det er bedre om KrF er del av forliket og del av diskusjonen om hvordan dette skal gjøres enn å stå på sidelinjen når de konkrete forslagene kommer til Stortinget.

Om det er et godt forslag å heve botidskravet for norsk statsborgerskap vet jeg ikke. 

Forslaget om å arbeide fram modeller og tiltak for å styrke det frivillige arbeidet med integrering og aktivitetstilbud i mottak kunne like gjerne vært fremmet av KrF, og bør enkelt kunne støttes.

Ønsket om å forhindre migrasjon og fremme returmuligheter, blant annet gjennom å legge press på land som mottar bistand er problematisk, men sikkert mulig å vurdere. Forutsatt at det er den direkte stat til stat-bistanden som vurderes redusert. Prosjekter i regi av bistandsorganisasjoner, som drives til beste for de fattige, og kanskje delvis på grunn av myndighetenes feilslåtte politikk, må fortsatt kunne støttes. Og antallet flyktninger i verden blir neppe mindre om vi reduserer innsatsen for utvikling og bekjempelse av fattigdom.

Det kanskje vanskeligste punktet er å sette i gang en vurdering av internasjonale konvensjoner for å se om de er tilpasset store migrasjonsutfordringer. Det er nettopp i slike kriser det er viktig at vi har noen prinsipper for humanitet vi legger til grunn, som skal gå foran vår egen egoisme. Som skal sikre at vi gjør det som er rett, også når det koster.

Til slutt. Det er mange, rikelig mange, som står på for å forhindre at personer uten reelt behov for beskyttelse skal slippe inn i landet eller få opphold. Nå mer enn noen gang er det viktig at noen fortsatt kjemper for de som har et reelt behov for beskyttelse. Som ikke aksepterer tiltak som kaster ut en reell flyktning for å unngå en, to, tre eller ti “lykkejegere”. Det er nå KrF må vise at vi står opp for de svakeste ikke bare når det er populært, men også i motvind. Men kanskje får vi gjort mer for de som trenger det mest som del av et forlik enn med høylytte protester fra utsiden?


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 8 timer siden / 107 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 12 timer siden / 515 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 14 timer siden / 91 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 16 timer siden / 233 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 17 timer siden / 823 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 17 timer siden / 887 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 19 timer siden / 77 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Per Magne Lindseth kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
16 minutter siden / 5509 visninger
Torbjørn Greipsland kommenterte på
Øverste muslimske råd: Først templet, så moskeene
rundt 1 time siden / 201 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5509 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 10 timer siden / 1855 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 11 timer siden / 515 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 12 timer siden / 814 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 12 timer siden / 5509 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 12 timer siden / 684 visninger
Les flere