Tore Christiansen

Alder: 48
  RSS

Om Tore

Bor i Øksnes. Kirkeverge

Følgere

Hva kan skape begeistring?

Publisert 11 måneder siden

Med begeistring som drivkraft er alt mulig - sa olympisk mester Egil Søby til en landsdekkende konferanse i KrF, jeg tror det var i 1993. Min personlige analyse er at det var der oppturen for KrF startet. En opptur som varte helt til vi gikk inn i regjering sammen med Høyre i 2001.

Hvis KrF skal vinne tilbake gamle velgere og kanskje også finne noen nye, trenger vi et lag med begeistring. Når alle på laget jobber med entusiasme for et eller flere felles mål er det enkelt å få med seg andre. Og motsatt er det vanskelig å få med nye hvis laget framstår som splittet og uenig om både målsetninger, virkemidler og hvem en skal kjempe sammen med.

Jeg tror en av grunnene til at KrF mistet oppslutning gjennom de fire årene under Bondevik 2-regjeringen, er at prosjektet ikke engasjerte og ikke begeistret internt i KrF. Tvert imot var ikke minst stram kommuneøkonomi med på å ta motivasjonen fra mange lokalpolitikere.

Nå står partiet foran strategisk viktige avgjørelser. Mitt spørsmål er dette - hva skal skape begeistring på KrF-laget? Og hvilket prosjekter kan skape positivt engasjement sammen med andre partier vi kan regjere sammen med?

KrF har en del saker partiet står temmelig alene om. Noen få slike saker kan vi kanskje få gjennomslag for i en samarbeidsplattform, og det er nok litt ulike syn på hvilken side som vi gi partiet mest gjennomslag på slike saker. Men disse for KrF viktige sakene kan aldri bli det som skaper et fellesprosjekt på tvers av partier som skal regjere sammen. Det som skal engasjere på tvers av partiene må være noe felles.

Min enkle analyse er at vi med venstresiden kan ha et felles engasjement for velferdssamfunnet. Vi kan ha et felles engasjement for miljø og klima. Vi kan ha et felles engasjement for å ta hele landet i bruk. Vi kan ha et felles engasjement mot utenforskap og mot fattigdom. Vi kan ha et felles engasjement for rettferdig fordeling og internasjonal solidaritet. Det samme kan ikke sies om høyresiden, der Høyre normalt kutter litt og FrP kutter drastisk i bistand når de har sine egne partibudsjetter i opposisjon. Det kan ikke bli en felles kamp mot klimagassutslipp sammen med et parti som er mer mot bompenger enn de er imot klimakrisen. Vi kan ikke ha en felles kamp for forskjeller og utenforskap sammen med partier som er mer opptatt av skattelette for de rike. Vi kan ikke ha et felles prosjekt om å ta hele landet i bruk sammen med partier som vil fjerne en rekke viktige distriktspolitiske virkemidler. Jeg tror vi etterhvert også kan ha vel så gode muligheter for et fellesprosjekt til og med innen familiepolitikken med venstresiden. Ikke fordi vi nødvendigvis har samme ideologiske tilnærming, men fordi det nå synes mer sannsynlig at vi kan bli enig med venstresiden om virkemidler som høyresiden vil avvise for å få råd til mer skattelette. 

Vi trenger et prosjekt som kan begeistre. Jeg forstår at det er mange i mitt parti som er skremt av Aps historie og uvilje mot kristendommens innflytelse i samfunnet. Jeg er skremt av høyresidens liberalisme, individualisme (som i FrP bikker over til egoisme) og materialisme, og mener det er det som er den største trusselen mot de kristne verdiene KrF kjemper for. Men jeg utfordrer de som ønsker å se til høyresiden - hva skal skape begeistring i KrF i et slikt samarbeid? Vi klarte det ikke forrige gang vi var i regjering med Høyre og Venstre, selv uten FrP på laget. Vi klarte det ikke med 4 år som støtteparti i forrige stortingsperiode? Hvilke saker har vi som kan gjøre en ny periode med samarbeid med høyresiden til en større suksess om vi prøver igjen?

 

Gå til innlegget

KrFs veivalg

Publisert 11 måneder siden

KrF står visstnok foran et veivalg. Et veivalg er noe en gjør når en er på reise og kommer til et veiskille. Det vanlige er å velge retning ut fra hvor en vil og hvilke steder en vil innom på reisen, men debatten om KrFs veivalg er mer preget av hvem en skal reise sammen med en hvor en vil.

Når en skal ut på reise kan det selvsagt oppleves tryggest å velge reisepartnere en har vært på tur med før. Men det er jo langt fra sikkert at de en var på reise sammen med for 10-15 år siden har samme prioritering av reisemål nå som da. De gamle reisekameratene har dessuten fått med seg andre i reisefølget som også vil ha et ord med i laget. Kanskje starter vi et annet sted enn sist, og må derfor velge en annen retning for å komme til samme mål?
 
Hva taler for og hva taler mot henholdsvis høyresiden og venstresiden?
 
Ekteskapsloven taler ikke for noe som helst samarbeid – KrF står alene. Abortloven er heller ikke et argument for den ene eller den andre siden, KrF står alene om å ønske rettsvern for det ufødte livet. Kampen vil stå om utvidelse av selvbestemmelsen og grensen for senabort, og det er sterke krefter i flere partier som jobber for det stikk motsatte av det Krf ønsker. Innen gen- og bioteknologien er det Ap og Frp som står lengst fra KrF, som er mest villig til å se på celler fra aborterte fostre som forskningsmateriell og et middel til vårt alles felles beste. Men der er et skille innen disse problemstillingene –FrP er så langt alene om å åpne for aktiv dødshjelp. Kanskje er det den viktigste kampen vi står foran de nærmeste årene. Ikke fordi den er viktigere enn de andre spørsmålene, men fordi denne kampen er reell i betydningen at utfallet ikke er gitt.
 
Familiepolitikken har tradisjonelt vært et argument for samarbeid med høyresiden. Men bildet er i endring. Partiene på høyresiden er fanget av en retorikk om at alle skal ut i minst 100 % jobb for å være med å bidra til verdiskapning, økt kjøpekraft og høyere materiell levestandard. Der Ap snakker om at kvinnene må i jobb av likestillingsgrunner snakker høyresiden om at kvinnene må i jobb for at samfunnet skal kunne finansiere pensjoner og opprettholde/øke kjøpekraften. Med ulik begrunnelse ender både høyresiden og venstresiden opp med å ønske kontantstøtten fjernet og dermed den reelle valgfriheten avviklet. Kanskje er viljen til å prioritere penger til familiepolitikken nå større på venstresiden, ettersom høyresiden alltid måler alt opp mot mer skattelette.
 
Miljøpolitikk, internasjonal rettferdighet og kamp mot fattigdom også innenfor landets grenser er alle saksfelt der KrF har mer til felles med venstresiden enn høyresiden. Store deler av høyresiden har ennå ikke erkjent at miljø er viktig og store deler av høyresiden synes å mene at vårt ansvar som et av verdens rikeste land stopper ved Svinesund.
 
Innenfor skolepolitikken vant KrF en viktig seier for høyere voksentetthet i forrige budsjett, men det var først når H og FrP innså at dette var det flertall for i Stortinget uansett. Kampen for friskoler har vært viktig for KrF, men venstresiden er ikke lenger like skeptiske – og høyresiden ser ikke forskjell på en pedagogisk eller religiøst begrunnet skole og rene kommersielle aktører. Kanskje er det enklere for KrF å kjempe for en skole der alle blir sett, der alle opplever mestring og der testing kun brukes som et virkemiddel og ikke opphøyes til et mål i seg selv i samarbeid med venstresiden.
 
Innenfor helse har KrF mer å hente på venstresiden. Både med tanke på forebyggende arbeid, vilje til å bruke avgifter for å stimulere sunnere livsstil (og straffe det usunne), men også med tanke på at KrF faktisk ønsker et offentlig eid og offentlig drevet helsevesen, ikke bare et offentlig finansiert helsevesen. Og selv om venstresiden til tider har vært skeptiske til ideelle aktører innen helse og omsorg, er høyresidens ønske om å likestille ideelle og kommersielle aktører nå en vel så stor trussel mot de ideelle institusjonenes rolle som supplement innen helse og omsorg.
 
Søndagsåpne butikker taler også for samarbeid mot venstresiden. Saken er i seg selv kanskje ikke avgjørende, men det underliggende samfunnssynet – liberalisme eller vilje til å sette noen felles grenser – bidrar til at saken likevel er et tydelig tegn på at KrF ikke hører sammen med liberalistene på høyresiden.
 
Når KrF skal foreta sitt veivalg må partiet tenke over hva som er målet og hva vi kan oppnå med et samarbeid. Ikke velge ut fra ståsted i saker som er tapt, ikke velge ut fra en tanke om hvor de ulike partiene sto på 70- og 80-tallet. Da er min påstand at de fleste av KrFs mål for framtida har vi større mulighet til å i et samarbeid sentrum-venstre enn i et samarbeid som inkluderer FrP. Kanskje ville en analyse av partiprogrammer og alternative budsjetter også vise at Ap faktisk står KrF like nært som Høyre.

 

 

Gå til innlegget

Et mer borgerlig KrF ?

Publisert over 2 år siden

Vårt Land hevder i dag at KrF medlemmer er blitt blåere. Etter å ha lest hele artikkelen to ganger lurer jeg på hvor de finner dekning for påstanden. Undersøkelsen viser i følge VLs egen artikkel at de rødgrønne har større oppslutning som andrevalg blant KrFs medlemmer enn de tre partiene KrF har samarbeidsavtale med. Hvordan klarer da VL å komme fram til sin konklusjon?

Artikkelen i dagens VL er basert på en medlemsunderøskelse. Ikke to undersøkelser som viser forskjell mellom nå og tidligere, men en. Det gjør det i seg selv svært vanskelig å dokumenter en endring. For å underbygge hypotesen jeg mistenker må ha vært laget nesten før en leste tallene, trekker en inn norges to fremste valgeksperter - Aardal og Årebrot. Aardal hevder medlemsundersøkelsen viser det han selv har konkludert med av valgdagsundersøkelsene - at Krf har mistet og aldri fått tilbake en del av de venstreorienterte velgerne partiet klarte å nå ut til under storhetstiden ved valgene i 97 og 2001. Det er ikke rakettforskning å analysere seg fram til at et parti som i 2013 gikk til valg på å avsette en rødgrønn regjering har utfordringer med i vinne velgere som sokner til sentrum-venstre. Ei heller at en samarbeidsavtale med en blåblå regjering neppe framstår attraktivt for de mer venstreorienterte.

Mitt store spørsmål er ikke Aardals analyse av KrFs velgere - men VLs tolkning av undersøkelsen blant KrFs medlemmer. VL hevder KrFs medlemmer er blitt mer borgerlige - uten å kunne si noe om hvor borgerlige KrFs velgere har vært før. De tallene som presenteres viser imidlertid at et rødgrønt parti - Senterpartiet - er det partiet som har størst oppslutning som andrevalg blant KrFs medlemmer. Høyre er nummer to, rett nok med nesten like stor oppslutning. Så har Ap langt mindre oppslutning enn H, men langt større enn FrP. Det er altså et rødgrønt parti som har størst oppslutning som andrevalg, foran et borgerlig. Så er det et nytt rødgrønt parti, Ap, som har større oppslutning enn det neste borgerlige. Faktisk er det flere KrF-medlemmer som har Ap som andrevalg enn summen av de to siste borgerlige, V og FrP.

Enkelt oppsummert - det er flere KrF-medlemmer som vil har sitt andrevalg blant de rødgrønne partiene enn blant de tre øvrige samarbeidspartiene. Hvordan det kan lede til konklusjonen om at KrFs medlemmer er blitt mer borgerlige er vanskelig å skjønne.

 

Gå til innlegget

Fiendebilder og forutinntatthet

Publisert over 2 år siden

Hvorfor blir vedtak på Ap-landsmøtet som ikke sammenfaller med KrFs program sett på som avkristning, mens Høyre slipper unna kritikk for samme standpunkt?

I juni 2013 behandlet Stortinget et forslag fra KrF om å endre navnet for fager Religion, Livssyn og Etikk til Kristendom, Religion, Livssyn og Etikk. Forslaget fikk støtte fra KrFs og FrPs representanter. Høyre og Senterpartiet stemte samlet imot, i likhet med AP, SV og V. Likevel blir landsmøtevedtaket til Ap sett på som en bekreftelse på at partiet vil avkristne landet. Hvorfor møtes ikke Bent Høye - som stemte imot forslaget i 2013 med samme beskyldning?

Det er noe merkelig med forutinntatthet. I politikken fører det til at forslag og uttalelser tolkes ulikt avhengig av hvem som sier det. Hvis KrF foreslår noe litt "gammeldags" knyttet til likestilling, blir det møtt med massiv kritikk. Kommer det samme fra en progressiv ung dame i Ap blir det sett på som nyanserende i debatten. Vi må vel også innrømme at forslag i debatten og flyktninger møtes annerledes om de kommer fra FrP enn fra andre partier. Så kan vi unnskylde oss med at vi tillegger ulike forslagsstillere ulik motiver.

Venstrelandsmøtet vil tillate surrogati, åpne for søndagshandel, fjerne sex-kjøpsloven, gi kommunene mulighet til å åpne for skjenking døgnet rundt, tillate surrogati, åpne for gentarapi på fostre – og de vil fjerne K i KRLE. Rett nok blir det påpekt fra mange at dette vil vanskeliggjøre samarbeid, men jeg har ikke sett noen mene at dette utelukker et samarbeid eller at dette viser at Venstre vil avkristne landet. Men når Ap-landsmøtet med knapt flertall vedtar at de vil fjerne K i KRLE - da kommer beskyldninger om avkristning. Da virker det nesten som om Ap gjennom historien egentlig har ønsket seg kommunistiske tilstander i forhold til kristendommens plass i samfunnet og at det bare er på grunn av vårherre og høyresiden at de ikke har fått gjennomslag. For det første er det ikke riktig historieskrivning. For det andre er det en urettferdig og stygg beskyldning mot alle de kristne som stemmer på eller er aktive i partiet. For det tredje er det en bevisst eller ubevisst tilsløring av at "avkristningen" er kommet omtrent like langt på høyresiden.

Det er lenge siden 70-tallet da KrF hadde flere partier med seg i kampen mot selvbestemt abort. Helt siden Willoch-regjeringens dager har KrF stått alene - likevel brukes abortsaken fortsatt som argument mot samarbeid med Arbeiderpartiet. Jeg skulle samarbeidet med hvem som helst om vi hadde mulighet for å få til noe for å få ned abort-tallene - men når denne saken pr i dag framstår som tapt og ingen er enig med oss eller vil gi oss noe på feltet gir det liten mening i å bruke denne saken som grunnlag for å velge side.

I saken om søndagshandel er det venstresiden i politikken som støtter KrF. Rett nok mer begrunnet i arbeidstakernes rettigheter enn i ønsket om å holde hviledagen hellig, men også i KrF er det vel etterhvert ønsket om en annerledesdag mer enn det 3. budet som brukes i politisk argumentasjon. Likevel ser jeg sjelden konservative krefter gå ut og si at Høyres, Venstres og FrPs standpunkt i saken gjør samarbeid umulig.

Det hadde vært fint om vi kunne ta forslag for det de er og ikke som bekreftelser på våre egne fordommer. For det er jo merkelig at når en AP-politiker og en Høyrepolitiker er enige - slik de var blant annet i reservasjonsdebatten - så tolkes Ap-politikeren som en bekreftelse på at samarbeid er umulig - mens Høyrepolitikeren ses på som et unntak vi kan leve med. 

Gå til innlegget

Hvem taler menighetenes sak i kirken?

Publisert over 2 år siden

Den norske Kirke er fristilt fra staten og vi står foran store diskusjoner om hvordan kirken skal organiseres i framtida. Ikke vet vi hvordan finansieringen skal bli, ikke vet vi hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret og kanskje blir det diskusjoner om kirken fortsatt skal ha ansvar for gravplassdriften.

Mens det offentlige Norge er inndelt i 3 nivåer – kommuner, fylker og stat, snart kommuner, regioner og stat – så har vi delt kirken i hele 5 nivåer. Vi har menigheter (sokn), fellesråd, prostier og bispedømmeråd, og vi har kirkemøtet som øverste organ med kirkerådet som nasjonal ledelse imellom de årlige kirkemøtene. Det er jo ikke det enkleste utgangspunktet for rasjonell drift. I tillegg har vi delt arbeidsgiveransvaret i to linjer, og noen steder også på flere nivåer. Prester og ansatte i bispedømmene har bispedømmet som arbeidsgiver. Prestene har prosten som sin nærmeste overordnede og biskopen som øverste leder. De fleste andre i kirken er ansatt av kirkelig fellesråd, men noen steder har de også ansatt medarbeidere for egen regning i menigheten. Ingen kan beskylde kirken for å gjøre ting enkelt.

Når vi skal drøfte framtidig fordeling av oppgaver og ansvar, vil enkelte, meg selv inkludert, hevde at kirkemøtets sammensetning innebærer en viss slagside. Kirkemøtet består av bispedømmerådene. Det er ganske sammenlignbart med om stortinget skulle bestått av fylkestingspolitikere. Ingen kommunepolitikere ville sagt det var greit at fylkestingene skulle bestemme arbeidsdelingen mellom kommuner og fylker.

Nå har en arbeidsgruppe invitert lederne for de 25 største fellesrådene til en samling for ”å avklare om og hvordan man går videre med arbeidet om å etablere et nasjonalt nettverk for å ivareta lokalkirkelige interesser i Dnk.” Jeg hilser ethvert initiativ for å drøfte og belyse framtidig organisering i Den Norske Kirke velkommen, også dette. Det er viktig at andre enn de som er direkte medlem av kirkemøtet også er tydelige i debatten. Det er derfor både viktig og naturlig at noen taler fellesrådenes sak. Så kan en kanskje spørre seg om en gruppering av de 25 største er representativt for fellesrådene. Det er de naturligvis ikke. Noen av disse fellesrådene har flere medlemmer, flere ansatte og større budsjett enn de minste bispedømmene. Disse store er like lite representative for fellesrådene som storbygrupperingen i KS er for kommune-Norge. En gruppe som skal tale på vegne av alle fellesrådene må derfor ha en helt annen sammensetning.

Et av de store spørsmålene, kanskje det som framstår mest presserende og hvor utålmodigheten blant kirkeverger og fellesrådsledere er størst, er spørsmålet om arbeidsgiveransvar for prestene. Jeg ser ikke bort fra at utålmodigheten etter endring er størst i de store fellesrådene. Disse fellesrådene har ressurser nok til at de kunne overtatt arbeidsgiveransvaret for prestene i sine menigheter nesten over natta, så sant pengene fulgte med. Uten å ha sjekket vil jeg anta at en betydelig del av disse fellesrådene er på størrelse med, og gjerne sammenfaller, med prostier. Noen få rommer flere prostier. De fleste argumentene om profesjonalitet, faglig oppfølging, økonomisk soliditet med mer, som framholdes som argument mot at fellesrådene skal være arbeidsgiver for prestene, de er lite relevant for disse store fellesrådene. Kirkevergen vil neppe ha samme forutsetninger for tilsyn som biskopen har, men biskopens tilsyn vil jo kunne videreføres selv om fellesrådet skulle bli arbeidsgiver. Slik jeg ser det er det ikke disse store fellesrådene som er utfordringen med tanke på å finne løsningen for framtidig organisering.

Det er i fellesråd som det jeg jobber i som kirkeverge – en liten ettsoknskommune med under 5000 innbyggere, under 5 årsverk lokalt tilsatt og 2 prester som skal yte et halvt av de 2 årsverkene andre steder i prostiet – det er slike fellesråd som ofte ikke tilfredsstiller prestenes forventninger til en framtidig arbeidsgiver. Jeg ønsker gjerne disse 25 store lykke til, men det er faktisk ført og fremst vi små fellesråd som må finne svar på utfordringene knyttet til små og sårbare enheter.

Så har jeg likevel en utfordring til disse 25 store som skal samles. I min kirkeforståelse er det lokale nivået i kirken menigheten. Selvsagt ikke bispedømmet. Naturligvis ikke prostiet. Men faktisk heller ikke fellesrådsområdet. Det er menigheten – med menighetsrådet, soknepresten, staben og kanskje en daglig leder knyttet til den lokale menigheten som er det reelle lokalnivået. For menighetsrådet og for staben i menigheten er det ikke så veldig stor forskjell på om arbeidsgiveransvaret forvaltes hos en kirkeverge eller en prost hvis disse uansett sitter på et kontor annet sted i kommunen og sjelden besøker menigheten. Det avgjørende er at de får den støtte og oppfølging de trenger – og enda viktigere – at de får frihet til å disponere ressursene i egen menighet slik de selv finner tjenlig for nettopp sin menighet. Jeg vil derfor utfordre disse store fellesrådene til å ha minst like mye fokus på hvordan de kan delegere mer myndighet til menighetene som på hvordan de kan tilegne seg ansvar og oppgaver fra prost og bispedømme.

I diskusjonene om framtidig organisering i Den norske Kirke må vi bygge opp om menighetene. Bispedømmeråd, prostier, fellesråd – ingen av dem har livets rett hvis menighetene forvitrer. Hele deres eksistensberettigelse er menighetene. I mange kommuner, og særlig i de store, vil avstanden fra den lokale staben i menigheten til kirkevergen være identisk med avstanden til prosten. For meg er det viktigere å drøfte hvordan vi kan gi menighetene mer innflytelse over bruken av penger og ansatteressurser enn å drøfte om prestenes lønn skal komme fra fellesrådet eller bispedømmerådet. Jeg er ikke uenig i målet om en linje, og jeg er enig i at den diskusjonen bør ende med å samle arbeidsgiveransvaret i fellesrådene. Men diskusjonene om framtidig organisering i kirken må handle om hvordan vi styrker menighetene, ikke bli en maktkamp mellom bispedømmet, prostiet og fellesrådet. De har alle samme oppgave – å legge til rette for vekst i menighetene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3262 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2416 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2350 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2341 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1625 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1486 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1384 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere