Torbjørn Olsen

Alder:
  RSS

Om Torbjørn

Katolsk prest. Hønefoss. 

Følgere

Medlemsregister og juss

Publisert over 2 år siden

Medlemsregistersaken har ridd Den katolske kirke i Norge som en mare de siste to-tre år. Etter min mening er det selvforskyldt.

(Trykket i Vårt Land, 2. mars.)

Antagelig blir det til høsten straffesak med krav om fellelse for grovt bedrageri. Kravet om tilbakebetaling av kr 40.000.000 til staten (i tillegg kommer minst like mye til kommunene) har så langt blitt bekreftet på alle forvaltningsnivå og dessuten ved dom i Oslo tingrett, en dom som dog ikke er rettskraftig ettersom den er anket.

    Jeg mener (og har hevdet fra lenge før saken ble offentlig) at vi selv har kommet alvorlig ut å kjøre. Fire momenter har for meg vært de viktigste. For det første er det alvorlig krenkelse av personlig integritet å føre en person inn i det som må oppfattes som medlemsregisteret for et religionssamfunn, uten at vedkommende har noe med samfunnet å gjøre. Dette er ikke bare moral, men også norsk og internasjonal rett og en del av Kirkens eget regelverk. Hver gang vi ved hjelp av telefonkatalogen registrerte 100 litauere, visste vi at 15 av disse ikke var katolikker. For det annet strider det mot all katolsk teologi å vurdere tilhørighet til Den katolske kirke ut fra en persons navn, fødselsnummer og telefonabonnement. For det tredje strider det mot «spillereglene», nedfelt i trudomssamfunnslova § 9, tredje ledd, å føre folk inn i medlemsregisteret uten å kontrollere det lovmessige grunnlag. For det fjerde er det alltid fare for (i det minste ubevisst) å handle feil når tvilsomme handlinger får enorme positive økonomiske konsekvenser. Varsomhetsplikten har ikke fungert slik den burde.

    Ut fra dette er det lett intuitivt å slutte seg til de juridiske konklusjoner som påtalemyndighet og Oslo tingrett så langt har kommet til. Problemet er ikke så mye konklusjonene, men premissene myndighetene har lagt seg på. Disse fremstår som en alvorlig avsporing i forhold til hovedproblemene og sakens alvor. Slik problematiseres også konklusjonene.

    Det hører også med til sakens bakteppe at medlemsregistreringen som i dag skjer etter «spillereglene», ikke har vist noe nedgang i forhold til de tidligere registreringer, tvert om, ettersom vi nå har fått med oss flere personer, også uten eget telefonnummer! De statlige og kommunale overføringer til Den katolske kirke har gått opp etter at man har begynt å opptre korrekt!

    Sivilsaken (dvs. gyldigheten av tilbakebetalingskravet) har i hovedsak endt opp i spørsmålet om når en katolikk som flytter til Norge, kan regnes som medlem. Forutsetningen materielt sett er at han oppfyller alle statens krav for å kunne være medlem og alle Kirkens for å være medlem. I tillegg må han hele tiden ha regnet seg som medlem av Den katolske kirke, og derved av bispedømmet. Dertil kommer det formelle at han har bekreftet dette overfor de lovbestemte registreringsmyndigheter, og at han er blitt tatt med i de innsendte lister til staten.

    Kan en slik person regnes som tilskuddsutløsende medlem fra oppfyllelsen av alle materielle vilkår, forutsatt at det øvrige er eller blir oppfylt, eller først fra det formelle kontaktøyeblikk med Den katolske kirke i Norge?

    Myndighetene mener det siste, Oslo katolske bispedømmet det første.

    Tingretten har her intet annet å vise til enn «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett». Dette er diffust all den tid begrunnelsen er uten konkret henvisning til lov eller forskrifter, til kommentarer, til rettsavgjørelser eller til f.eks. lærebøker i foreningsrett. Da blir det som å argumenter med at noe «er slik» fordi «det opplagt er slik» eller fordi det «må være slik». Jeg har aldri hatt sans for den slags agumentasjonskjeder.

    Blir man frivillig med i en «sammenslutning» (bispedømme i utlandet) og denne har som en absolutt klar og juridisk forutsetning at flytting til Oslo innebærer overføring til en annen «sammenslutning» (Oslo katolske bispedømme), er det for meg uforståelig at slik overføring skulle stride mot «privat autonomi» (regjeringsadvokaten) eller mot «grunnleggende og uomtvistet sammenslutningsrett» (tingretten). Daglig inngår vi kontrakten som senere innebærer kontraktsforhold til annen part fordi man «kjøper» og «selger» kunder. Det er på ingen måte uomtvistet for meg at «kontrakter» inngått utenlands må inngås på nytt for å gjelde i Norge.

    Det eventuelle bedrageri i straffesaken er en følgevirkning av noe annet, nemlig registrering i strid med spillereglene i trudomssamfunnslova. Det finnes lovbestemte sanksjonsmidler ved brudd på disse spilleregler (§§ 21, 27 og 29). Ingen av dem er tatt i bruk fra myndighetenes side. Da blir det merkelig å straffeforfølge for å ha brukt lister som andre ustraffet har laget. Men skal man først straffeforfølge på den måte, burde man rammet alle som «har brukt» slike gale lister. Nøyaktig det samme som skjedde i Oslo, skjedde også i Trondheim og Tromsø, selv om tallene der var lavere. I Tromsø var undertegnede «økonom» på det aktuelle tidspunkt og stod for lister som jeg visste var uriktige. Hvorfor sitter ikke også jeg og Tromsø stift på tiltalebenken sammen med Oslo? Skal man først rette baker for smed, får man ta alle tre bakere og ikke bare en av dem!

    Når det gjelder de rent økonomiske forhold, må vel dette i verste/beste fall sees på som et «formelt bedrageri» da staten og kommunene i realiteten har spart penger i forhold til om at man fra katolsk hold hadde fulgt spillereglene!

    Et problem (for staten) er gjeldende sanksjonsregler i trudomssamfunnslova. De aktuelle regler er enten håpløst svake eller urimelig drakonisk. Derfor forstår jeg at man ikke har brukt dem. Jeg vil minne om at Tromsø stift alt høsten 2013 (i høringen til Stålsett-utvalgets utredning), altså før medlemsproblematikken begynte å rulle offentlig, påpekte at sanksjonsreglene var uhensiktsmessige. Samtidig foreslo stiftet nye og konkrete mer moderne økonomiske sanksjonsregler som i realiteten burde skremt enhver fra ikke å følge spillereglene. Foreløpig ser jeg ikke at staten har tatt initiativ til å innføre moderniserte sanksjonsregler.

    Det er mulig å være svært kritisk til «telefonkatalogmetoden» og samtidig se at det finnes saklige grunner for bispedømmets bestridelse av myndighetens juridiske resonnement.

Msgr. Torbjørn Olsen, katolsk prest, Hønefoss

Gå til innlegget

Det falt meg aldri inn å skulle be statlige organer om ekstrabevilgning til den katolske bispeordinasjon i Tromsø. Vi mottok jo fra før statstilskudd på linje med Den norske kirke.

Sør-Hålogaland bispedømmeråd har bedt ­departementet ta regningen på en halv million kroner i forbindelse med bispeordinasjonen i Bodø i januar (Vårt Land 31. mars). Det synes jeg er interessant ettersom jeg selv var ansvarlig for tilretteleggelsen og gjennomføringen av den katolske bispeordinasjon i Tromsø i mars 2009. Den kostet mellom en halv og en million kroner.

Kostnadene var vi godt forberedt på, og vi syntes arrangementet var vel verd pengene. Min begrunnelse var enkel: I hvert fall en katolsk bispeordinasjon er den sterkeste lokale manifestasjon av Kirken som Guds folk og Kristi legeme, så vel teologisk som opplevelsesmessig. Men det satte også ganske klare krav til hva som skulle vektlegges.

En ting var seremonien (vi fikk bruke Tromsø domkirke, hjertelig takk!) og gallamiddagen for et hundretalls spesielle gjester, herunder en kardinal og biskoper fra utlandet, samt hotellovernatting for mange av dem. En annen ting var innkjøp av mange nye liturgiske klær (spesielt en rekke messehagler). Der la vi oss dog på et helt annet prisnivå enn Den norske kirke. Samtlige sett med messeklær kostet en brøkdel av tilpassingen av korkåpen i Bodø. Svært viktig var den åpne kirkekaffen i Tromsø rådhus.

Men den kanskje største (og etter min mening viktigste) kostnad var «stiftsfesten» kvelden før ­bispeordinasjonen. Den var med varm mat og gratis, og det sentrale var den åpne invitasjonen, det vil si at «alminnelige mennesker» kunne være med på arrangementet, og da ikke bare som tilskuere på bakerste benk i domkirken. Forventet påmeldingstall og budsjett ble i god forkant sprengt, men det fant jeg at vi (med glede) fikk ta til etterretning.

En annen viktig sak var ungdomsarrangementet som gikk parallelt med galla­middagen om kvelden etter ordinasjonen. Da vi skulle gjøre opp for dette, kom vår katolske ungdomsorganisasjon og sa at de selv ville betale for arrangementet. Det gjorde inntrykk. En annen viktig sak og kostnad var at vi til våre menigheten gav en viss bevilgning for at de kunne betale ­reisen for/gi reisestøtte til noen representative legfolk fra egen menighet.

Fra fylkesmannens side fikk vi entusiastisk støtte fra dag en (takk til Svein Ludvigsen). Det samme gjaldt fra Tromsø kommune – om enn etter en del nøling i begynnelsen av 2009. I 2007 ønsket ord­fører Herman Kristoffersen oss sågar velkommen til å holde selve ordinasjonen i Rådhuset. Kommunen flagget i Storgaten under prosesjonene. Jeg var nok litt overrasket da vi i etterkant fikk en delregning fra kommunen, men fant det uverdig å skulle klage.

Det falt meg heller aldri inn å skulle be statlige organer om ekstrabevilgning til den katolske bispeordinasjon i Tromsø. Vi mottok jo fra før statstilskudd på linje med Den norske kirke. Jeg forstår meget godt at bispedømmerådet i Sør-Hålogaland ser på deres bispeordinasjon som en stor og viktig sak.

Først publisert i Vårt Land 1.4.2016

Gå til innlegget

Finnes det et katolsk alternativ?

Publisert over 4 år siden

De som vurderer å forlate Den norske kirke grunnet vigselsliturgien, må «sluke» mye.

Den norske kirke får etter høstens valg en ekte vigselsliturgi­ og -ordning som likestiller ekteskap mellom personer av motsatt kjønn og «ekteskap» mellom personer av samme kjønn.

Uansett hva man måtte hevde, innebærer dette et dyptgående brudd med den historisk og økumenisk gitte ­ekteskapsforståelse som alltid har hatt sitt fundament i skaperordningen eller naturretten.

Selv om man internt i Den norske kirke ikke vil få lov til å snakke om to typer ekteskap (to likeverdige syn?), må man nok finne seg i at Den katolske kirke – spesielt når folk vil gifte seg «på nytt» hos oss – kommer til å skille­ skarpt mellom personer av motsatt kjønn som har vært gift med hverandre, og personer av samme kjønn som har vært gjennom «samme liturgi»­ i Den norske kirke.

Mønsteret i reaksjoner i Den norske kirke er kjent: Svært mange er glade, de fleste vil tilpasse seg, mange vil følge den nye ordning uten personlig å være enig i den, noen vil personlig reservere seg, noen vil gjennomføre et indre «exodus», noen vil bli kirkelig hjemløse og noen vil søke til andre trossamfunn, eller ­sågar danne nye.

Mange som kommer til å søke seg til andre protestantiske trossamfunn, vil oppdage at «problemet» følger med på lasset. For det er bare et tidsspørsmål før de fleste av disse samfunn får den samme interne nyorientering.

Protestantismen har Skriften (alene) som formalprinsipp, men er i realiteten en religiøs refleks av tiden og samfunnet. Konservatisme og liberalisme er primært uttrykk for hvordan man tidsmessig ligger an i forhold til samfunnsutviklingen. Det vil bli interessant å se hvor kjapt og i hvilken rekkefølge frikirkene og de kristne organisasjoner kommer til å akseptere likekjønnede «ekteskap».

Derved oppstår spørsmålet om Den katolske kirke utgjør et alternativ for den som holder fast ved den tradisjonelle, kristne ekteskapsforståelse? Jeg antar at det vil bli noen, men ikke mange.

For konverterer man, må man ­«sluke» mye annet. Den katolske kirke står for mer enn at ekteskapet er mellom mann og kvinne.

Man vil rett nok få med seg stadig fullere kirker. Det er hyggelig, men kan også by på utfordringer. Katolske­ ­immigranter som fyller våre kirker mer og mer, tenker mange ganger i andre baner enn dogmatisk bevisste konvertitter. I tillegg har vi kulturelle og språklige utfordringer som kanskje ikke var det man søkte? Dette nevner jeg til tross for at jeg opplever våre ­immigrantkatolikker som en berikelse.

Er man luthersk prest, får man ingen­ garanti om å bli katolsk prest ved konvertering. Skulle Kirken velge å tilby denne mulighet, møter man en preste­stand med lønnsinntekter langt under det man er vant til. (Selv ville jeg nok tjent fire-fem ganger mer enn nå, om jeg hadde forblitt luthersk prest.)

Har man en klar og tradisjonell luthersk teologi, vil mye ­katolsk virke fremmed. Frelseslære, sakramentlære, embetsteologi og helgenteologi formuleres annerledes, til dels diametralt motsatt av hva man er vant til. Nyorienteringen blir vanskeligere jo mer man er forankret i en systematisk luthersk tenkning. Så spørs det hvor mange ekte lutheranere som fremdeles­ finnes?

Begreper som «frelsesvisshet» og «folkekirke» er fremmedord i katolsk sammenheng.

Vår moralteologi har kontroversielle sider. Det betyr ikke at samtlige katolikker i sin personlige tenkning er like konforme med «læreembetet». Men det løser neppe alle problemer for den som vil bli katolikk.

Fromhetslivet vårt kan også virke fremmed. Retretter og pilegrimsreiser har blitt populært mange steder. Men katolsk fromhetsliv er mer: Søndagsplikt, rosenkransbønn, helgenfester, bønn for de døde, skriftemål.

Har man på forhånd lest mye om katolsk filosofi, mystikk eller liturgi, vil det være lett å føle at kartet ikke stemmer med terrenget. Dårlig­ kirke­sang, mangel på profesjonelle­ organister, uforståelige tekst­lesere og fremmed (for ikke å si usmakelig) krimskrams i kirkene våre går ofte hånd i hånd med godvilje og engasjement.

I Den katolske kirke finnes det som i Den norske kirke en relativ stor indre frihet, men likevel med helt annen fare for å komme i konflikt med det kirkelige apparat. Jo høyere posisjon man har og jo mer kontroversielt og offentlig et ståsted er, jo større er denne fare i katolsk sammenheng.

Dertil kommer at det er minst like mye personalkonflikter og annen krangel blant katolikker som blant protestanter, selv om konteksten kan være noe annerledes. Her bør ingen ha illusjoner om å finne et paradis.

Kan man finne seg til rette med alt dette, er katolisismen dog ikke noe dårlig alternativ. For meg var det voldsomt smertefullt å skulle forlate Den norske kirke i 1989, en kirke som hadde gitt meg så mye og vist meg så stor tillit, men som jeg mindre og mindre kunne identifisere meg med.

Likevel har jeg aldri angret på at jeg ble katolikk, og jeg har fått et godt liv her. Utviklingen på luthersk hold ­bekrefter denne opplevelse.

Først publisert i Vårt Land 20.11.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere