Tone Wilhelmsen Trøen

Alder: 52
  RSS

Om Tone Wilhelmsen

Stortingspresident (H)

Følgere

Politikkens dansegulv

Publisert 12 dager siden - 202 visninger

Den politiske debatten er ikke alltid som en fyrig og eksplosiv tango. Ganske ofte er dialogen ­politikere imellom mer som en smektende, myk engelsk vals.

Journalist Lars Gilberg har en interessant kommentar i Vårt Land 28. november. Tolker jeg ham riktig, savner han politikere som i større grad anerkjenner hverandres standpunkter. For å bruke Gilbergs egne ord: «Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg lander likevel på en litt annen konklusjon.»

Unyansert kritikk. 

Gilberg ser ut til å mene at norske politikere konsekvent tolker hverandre i verste mening og at vi anklager hverandre. Jeg ­mener Gilberg er unyansert når han karakteriserer ­debattklimaet i norsk ­politikk som både skytter­gravskriger og kjæreste­­-
krangler. Jeg kjenner mange politikere som ­anerkjenner og ­respekterer hverandre i et ordskifte. ­Senest i onsdagens spørre­time på ­Stortinget hørte jeg ­Espen Barth Eide (Ap) si til statsråd Ola ­Elvestuen (V): «Jeg konstaterer med glede at ­statsråden og jeg deler ­forståelsen av hva som må til». Det handlet om ­klimapolitikk.

Gilberg har likevel gode ­poeng som det er lurt å tenke over, og særlig hvis vi også ser utenfor ­debatter der politikere deltar. Mulighetene for å ytre seg har blitt uendelig mye større, men vi vet også at de opplevde ­farene ved å gjøre det også har blitt ­flere. Vi vet at mange unge, særlig ­jenter, er blitt mer redde for å stikke seg frem. Redde for å si meningen sin, fordi de ­sosiale konsekvensene i form av utestengning, hets og person­angrep kan bli store og være nåde­løse. De yngre blir skremt vekk fra å delta i nettdebatter. Hver ­femte ungdom har opplevd hets på sosiale medier, viser Medie­undersøkelsen som ble presentert tidligere i år. Slik skal vi ikke ha det. De unge stemmene må ikke stilne.

Demokratisk menings­brytning. 

En av de rettighetene som har stått sterkest i folks bevissthet, og vært blant de viktigste ­siden den ble garantert i Grunn­loven allerede i 1814, er ytrings­friheten. Den skaper det nødvendige ­rommet for demokratisk­ ­­­meningsbrytning, og den er en frihet som alltid må vernes hvis demokratiet skal bestå. Men ytringsfriheten kan bare ­blomstre og skape rom hvis den virker i en god ytringskultur. Det gjelder over alt der debatter foregår – i politiske fora, i det frivillige organisasjonslivet, i offentligheten og mellom mennesker i hverdagen. Ikke minst må det gjelde på arenaer der barn og unge ferdes. Der de skal bryne seg på hverandre, forme sitt syn på verden og seg selv og finne sin stemme og posisjon. Barn og unge må se og erfare at det er trygt å si sin mening. Her har også norske politikere et ansvar for å være best mulige forbilder.

Gilberg har mange gode argumenter i sin kommentar. Samtidig er Gilberg journalist og en del av det pressekorpset vi ­politikere ofte kontakter for å presentere temaer og saker vi gjerne ­ønsker belyst. I en mediehverdag hvor det ser ut til at klikk og likes også styrer mye av de prioriteringene mediehusene foretar, er det ikke alltid like lett å komme på med saker der politikere fra ulike ­politiske ståsted sammen løfter opp ­samfunnsutfordringer til diskusjon. Det er betydelig ­enklere «å selge inn» en sak til en journalist der konfliktlinjene er klare og meningsavstanden stor.

Hver eneste dag. 

Det er ­heller ikke mange avissaker som forteller om alt det ­produktive og viktige samarbeidet og ­dialogen som foregår helt på tvers av ­politiske skillelinjer i Stor­tinget, hver eneste dag. Det er derfor ­fristende for meg å si at der ­Gilberg savner noen ord,­ ­savner jeg noen flere ­journalister som formidler til sine lesere at den politiske debatten ikke alltid er som en fyrig og eksplosiv tango. Ganske ofte er dialogen ­politikere imellom mer som en smektende, myk engelsk vals.

Det er en viktig del av vårt folke­valgte styresett og vår ­tradisjon at vi også finner sammen om viktige saker for landets fremtid. Det styrker ­demokratiet vårt og det er forhåpentlig også noe av grunnen til at Norge er blant toppnasjonene når det gjelder tillit mellom innbyggerne og innbyggernes tillit til nasjonalforsamlingen. Derfor er også dialog politikkens ­dansegulv

Gå til innlegget

Hvem skal oppdra barna våre?

Publisert rundt 1 år siden - 862 visninger

Jeg har tidligere tenkt at barn i Norge er heldige, og at mye av det som står i FNs barnekonvensjon er rettigheter norske barn kan være trygge på å ha og utfordringer de i stor grad beskyttes mot.

FNs barnekonvensjon ble opprettet 20. november 1989. En konvensjon som understreker og opphøyer mine - og alle verdens barns rett til liv, rett til helsestell, rett til utdanning og lek, og også rett til familie, til å bli beskyttet mot vold og til ikke å bli diskriminert. Retten til å bli hørt.

Selv hadde jeg nettopp blitt mor for første gang, og tankene fra barselavdelingen var at dette var veldig fint - for alle de barna som ikke bodde i trygge Norge. At barnekonvensjonen kanskje ville bli viktigere for dem som vokser opp i Mogadishu enn i Malvik.

Det er lett å tenke at barn er heldige som bor i Norge, fordi de aller fleste vokser opp i trygge lokalsamfunn omgitt av foreldre, lærere, helsesøstre, fritidstilbud, tak over hodet og mat på bordet.

Sløret forsvant fra øynene mine, sommeren 2017. Da utredningen «Svikt og svik» (NOU 2017:12) ble lagt frem, forsto jeg hvor blåøyd og naivt det er å tro at barnekonvensjonen ikke er så viktig for barn i Norge. Utredningen tar for seg særlig alvorlige voldssaker, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, og de har særlig sett på om forholdene kunne vært unngått eller avdekket tidligere. 

Utvalgets rapport er selvfølgelig et godt grunnlag for et uhyre viktig oppfølgingsarbeid, og mange av forslagene vil garantert bli diskutert, vurdert og antakelig også vedtatt.

Et av forslagene er at vi må utvikle mer konkrete mål for hva barn og unge skal lære om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Jeg mener det forslaget er viktig og at vi kan gjøre noe raskt.

Dessverre opplever mange barn i Norge seksuelle overgrep. Barn som har vært utsatt for overgrep i ung alder forteller at de ikke forsto at de ble utsatt for et overgrep. Mange av overgrepene skjer i nære relasjoner, i nærmeste familie. Når barn ikke har nok kunnskap om grenser for egen kropp, kan det være vanskelig for dem å forstå at det de utsettes for er galt og ulovlig.

Vi må sørge for at barn og unge faktisk har kunnskap om hva et overgrep er. Derfor mener jeg at å gi barn kunnskap og lære dem mer om grenser, åpenhet og om hvordan kroppen fungerer bør starte allerede i barnehagene og følges opp godt videre under skolegangen.

Ved å gi barn bedre informasjon og opplæring blir de tryggere og bedre i stand til å si fra hvis de utsettes for noe galt.

Ikke alle overgrep skjer ansikt til ansikt. Internett kan være en farlig tumleplass, særlig for helt uerfarne unge mennesker. Der kan man risikere å møte overgripere som utgir seg for å være noe helt annet enn akkurat det. Derfor må vi vurdere hvordan vi sørger for at barn får kunnskapen og de gode mulighetene internett gir oss, samtidig som de kan være trygge.

Som i den virkelige verden er tilstedeværende og ansvarlige voksne den viktigste faktoren. Det bør vi ikke bør overse. Å gjøre foresatte oppmerksomme på hvordan slike overgripere opererer kan bidra til mer vettig nettbruk.

NRK Super skal ha bøttevis av ros for sin viktige kampanje de siste ukene med søkelys på overgrep mot barn. Jeg er sikker på at de gode animasjonsfilmene har gitt barn mulighet til å lære om sine egne grenser. Men det er ikke NRKs oppgave alene å oppdra barn i Norge. Det ansvaret har vi som foreldre, de som jobber barnehage og på skolen, lederne i speideren og fotballklubben – ja, hele «landsbyen» egentlig.

Utfordringen er bare at dersom barn ikke kan, tør eller våger å si fra om overgrep eller annen uønsket adferd – tar det altfor lang tid før vi skjønner poenget og kan hjelpe.

Vi må sikre at barn vet når grensen er nådd, når fanget de sitter på ikke er trygt, slik at de kan si fra før det skjer en uopprettelig skade.

Gå til innlegget

Hvor langt er vi villige til å gå?

Publisert over 2 år siden - 618 visninger

Høyre sier nei til surrogati. Men det er ikke enkelt.

Det er ikke vanskelig å forstå lengselen mange som gjerne skulle vært foreldre, har. Likevel mener vi at å tillate surrogati i Norge er å gå betydelig lenger enn vi ønsker for å hjelpe barnløse med å få barn. Det går for langt i forhold til hva vi etisk kan akseptere.

Bioteknologirådet omtaler surrogati som «en ordning hvor en kvinne inngår avtale om å bli gravid og føde et barn, for deretter å overlate barnet til den andre avtaleparten». Allerede her skurrer det for meg. Det er en transaksjon mellom to avtaleparter, der transaksjonen innebærer å fjerne barnet fra kvinnen som føder det.

Kjøp og salg. Man skiller gjerne mellom kommersiell surrogati og ikke-kommersiell eller altruistisk surrogati. Ved kommersiell surrogati mottar surrogatmoren betaling fra bestillerforeldrene, barn blir et objekt for kjøp og salg, og kvinners livmor blir en handelsvare. Det er en fare for at surrogatmorens økonomiske situasjon vil kunne presse henne til å stille kroppen sin til disposisjon for å bære et barn frem for noen andre. Enhver graviditet innebærer en risiko for en gravid kvinne. Jeg mener det er uakseptabelt at en kvinne skal bære denne risikoen for å føde andres barn.

Altruistisk surrogati har også etisk vanskelige dilemmaer. Det er stor risiko for emosjonelt press på venner og familie om å stille opp. Grensen mellom ikke-kommersiell og kommersiell surrogati er også vanskelig å definere.

Det kan være glidende overganger, avhengig av størrelsen på kompensasjon og andre ytelser. Derfor vil ikke nødvendigvis ikke-kommersiell surrogati fungere som en buffer mot kommersiell surrogati i det lange løp. Og vi vet lite om hva barn, foreldre og hun som bar frem barnet vil føle av uklarhet og rolleforståelse senere i livet.

All form for surrogati bryter med den tryggheten barn til alle tider har hatt om at den som føder deg er din mor. For mange mennesker er vårt biologiske opphav en stor del av identiteten vår. Barn bør, og skal, ikke bli et middel for voksne. Surrogati oppfyller et ønske to voksne har om å få barn. Men jeg mener at barnets rettigheter er viktigere enn de voksnes. Mitt nei er tuftet på at barn ikke skal være et middel for å sikre voksne rettigheter.

Sette grenser. Slik bioteknologien utvikler seg, er det snart ingen grenser for hva som er mulig. Unnfangelse av barn er ikke noe unntak. Vi har en restriktiv bioteknologilov i Norge, fordi vi mener det er etikken som skal sette grenser, og ikke den medisinske utviklingen alene. Det er vanskelig å sikre at surrogati foregår på en etisk og juridisk forsvarlig måte uten at barnas beste og surrogatmorens rettigheter settes i fare. Høyre mener derfor fortsatt at alle former for surrogati bør forbys i Norge.

Gå til innlegget

Vi kan alle bidra til å forhindre ensomhet

Publisert nesten 3 år siden - 528 visninger

Et vennlig nikk og smil på butikken kan bidra til at ensomheten for flyktninger ikke føles like sterk for de som kommer alene til Norge.

I et oppslag i Vårt Land 01.02 frykter forskere og psykologer at kommunehelsetjenesten ikke oppdager angst og depresjoner hos flyktninger.

Det er kommunene som primært har ansvaret for å gi helsetjenester til sine innbyggere, også for asylsøkere som har den samme retten til helsehjelp som andre. Det er kommunene som først og fremst skal sørge for at det ikke svikter i oppfølgingen av overgangene fra asylmottak til bofellesskap, eller fra omsorgsbolig til kommunehelsetjenesten. Selv om internasjonale studier viser at asylsøkere i utgangspunktet har god helse og er ressurssterke, er flukten i seg selv en stor belastning og kan forverre helsen. Da er det viktig at vi klarer å fange opp faresignalene, slik at ikke konsekvensene blir så fatale, som for nittenåringen Vårt Land har skrevet om.  

Mange kommuner har på kort varsel tatt imot mange asylsøkere, og ar til tross for knappe ressurser bidratt sterkt til å tilrettelegge forholdene for asylsøkerne. Dette skal kommunene berømmes for. Vår jobb som politikere er å sørge for at kommunene også i fremtiden står godt rustet til å møte de langvarige utfordringene som kan følge når asylsøkerne skal bosettes og integreres i kommunene.

 Mange flykter fra blodige borgerkriger, og er preget av traumatiske opplevelser. Flere kan ha behov for betydelig spesialisert helsehjelp. Regjeringen foreslo i budsjettet for 2016 en videreføring av styrkingen til de regionale ressurssentrene for vold og traumatisk stress (RVTS) med 5 mill. kroner, spesielt med tanke på oppfølging av enslige mindreårige barn.

Likevel er de kommunale tjenestene aller viktigst for å gi flyktninger og asylsøkere trygghet i hverdagen. Vår regjering har, sammen med samarbeidspartiene, styrket helsestasjons- og skolehelsetjenesten med nesten 780 mill. kroner i denne perioden. Dette er lavterskeltilbud som skal bidra til at tidlig hjelp er tilgjengelig før problemene vokser seg for store. 

Vi er også godt i gang med å bygge ut psykologtilbudet i kommunene. Det er viktig at mennesker med psykiske helseutfordringer får tidlig hjelp, og dermed unngår å bli sykere.I budsjettet for 2016 styrket regjeringen rekrutteringstilskuddet til psykologer med 45 millioner. Det gir rom for 150 nye psykologårsverk i kommunene.

 

Men dette er ikke nok. I dag bærer kommunene store deler av velferdssamfunnet på sine skuldre. Det vil ikke være mulig å løse fremtidens helseutfordringer med dagens kommunestruktur. Pasienter og innbyggere vil stille helt andre krav til sterke fagmiljø, spisskompetanse og bredde enn for noen tiår siden. Det handler blant annet om hjelp til sårbare barn, mennesker med rusproblemer, psykiske helseutfordringer og mennesker rammet av demens. Derfor må morgendagens velferdskommuner bli større, og kommunereformen er helt avgjørende for at vi kan ha bærekraftige lokale helsetjenester i fremtiden.

 

Til sist må vi ikke glemme den betydelige innsatsen frivilligheten og kulturen legger ned. De er ofte en undervurdert ressurs, med et stort potensial for brobygging og en måte for mange innvandrere å knytte kontakter og bekjentskaper i en ny hverdag. Ensomhet er utbredt blant mange flyktninger, og flere forteller om at det er vanskelig å få venner i Norge. Statsministeren snakket i sin nyttårstale om atvåre hverdagsvalg er det som gir hverdagsintegrering. Vi kan alle bidra med det vi kan. Om det bare er et vennlig nikk og smil på butikken. Det kan bidra til at ensomheten ikke føles like sterk for de som kommer alene til Norge.

 

Gå til innlegget

Riktig behandling, minst mulig venting

Publisert rundt 3 år siden - 2149 visninger

Formålet med pakkeforløp i psykiatrien er ikke at tilbudet skal bli likt til alle pasienter, 
men det skal sikre at tilbudet til alle blir like godt.

I en kronikk (Vårt Land 16. september) hevder psykiater Trond F. Aarre og psykolog Mehdi Farshbaf i at verdiene som ligger til grunn for pasientens helsetjeneste, ikke går i hop med planen om å lage pakkeforløp innenfor psykisk helse.

De advarer mot en standard-isering av tilbud til en pasientgruppe med ulike sykdomsforløp og individuelle behov for behandlingsopplegg­ også innenfor­ samme diagnose.

Like godt. Pakkeforløp og standardisering har to hovedformål: Å redusere unødvendig venting, og å sikre at alle får best mulig behandling. Begge deler vil bety et løft i behandlingstilbudet for psykiske lidelser. Ikke minst handler dette om å øke kvaliteten på behandlingen. Pakkeforløp skal sikre at tilbudet som gis er basert på en standard forankret i den beste kunnskap vi har om hva som hjelper.

Aarre og Farshbaf peker på at det ikke er opplagt at en bør gi samme behandling til alle som for eksempel har depresjon, fordi­ årsakene kan være mange og sammensatte. Jeg er enig i dette.

Man må naturligvis ta hensyn til dette når man utarbeider­ standarder­ for behandling av psykiske lidelser. Formålet er ikke at tilbudet skal bli likt til alle pasienter, men pakkefor-
løpene skal sikre at tilbudet til alle blir like godt.

Skjønn. Aarre og Farshbaf uttrykker bekymring for at stand-
ardiserte pakkeforløp reduserer klinikernes frihet, og pasientens rett og ønske til å medvirke i hvilket behandlingstilbud som skal ytes.

Men klinikere og klinisk skjønn er en viktig del av å gi god behandling til alle psykisk syke. Pakkeforløp vil ikke endre­ dette. Samtidig vet vi at variasjonen i behandlings-
tilbudet for psykisk syke er 
altfor stor, noe som ikke minst gir uforutsigbarhet­ og usikkerhet for pasienter og pårørende­. Vi vet at det er varierende­ 
hvordan faglige retningslinjer etterleves, og mye av forskjellene­ i behandlingen av psykisk 
syke skyldes andre ting enn 
forskjeller mellom pasientene selv.

Pakkeforløpene og standardene vil bli utviklet i sam-
arbeid med fagpersoner fra 
klinisk praksis, fastleger, pasienter og pårørende i arbeidsgrupper. Dette for å forankre innholdet i pakkene godt med fagmiljøene og sikre at pasienter og pårørendes erfaringer 
og kompetanse tas med i arbeidet­.

I Høyre mener vi det er positivt at fagmiljøene tar en aktiv rolle. Det har vært viktig for oss å invitere til en dialog om dette, slik at resultatet for psykisk helse kan bli like godt som for kreftpakkeforløpene. Det arb-eidet har lykkes godt fordi fagfolkene selv passet på kvaliteten og drev utviklingen i arbeidet.

Målet er vi sikkert enige om: Å bedre kvaliteten i det psykiske helsevernet. Pasientens helsetjeneste forutsetter at pasientene­ har trygghet i at man får nok behandling­, rett behandling og rask behandling. Her vil pakkeforløpene spille en viktig rolle.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77407 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43450 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22147 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 122 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 177 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 231 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 272 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 161 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere