Tomas Moltu

Alder:
  RSS

Om Tomas

Følgere

Anstendighet

Publisert rundt 1 år siden

Anstendighet er et nydelig ord som vi gjerne skulle ha sett mer av i samfunnet. Men det er ikke sikkert at den som bruker det først eller høyest skal ha definisjonsmakten på hva det skal bety.

Anstendighet er et nydelig ord som denne våren er brukt i politikken. Ordet handler om å være respektabel. Det handler om ærbarhet og om å være ordentlig. Jeg har savnet innholdet i dette ordet lenge, også som medlem av KrF gjennom mange år. Anstendighet er noe vakkert som jeg håper vi får mer av i samfunnet. Men jeg er ikke sikker på at den som bruker det høyest, eller først, skal få definisjonsmakten på hva det betyr. Da KrF denne våren lykkes med å presse Sylvi Listhaug ut av regjeringen sier partilederen i KrF at det handlet om anstendighet. I følge KrF så var Listhaug så splittende i sin retorikk at hun splittet det norske folk. Partiet han leder åpnet derfor for å felle regjeringen, i anstendighetens navn. La det være klart, det er saker som er så viktige at en bør være villige til å felle enhver regjering. Mange tvilte likevel på at KrF ville bruke et facebook innlegg fra Sylvi Listhaug som begrunnelse for å kunne gjøre dette. Særlig når hun gjentatte ganger ba om unnskyldning. Men KrF hadde gått til valg på å fjerne henne. De hadde lenge jaktet på FrP sin største stjerne, og nå fikk de felt henne. Men er det slik at Sylvi Listhaug har splittet det norske folk? Er det så enkelt at når hun er borte så samles folket? Nei, virkeligheten er nok heller at det norske folk er splittet, særlig i synet på innvandring. Listhaug har fått skylden, og æren, for at det er blitt synlig. Men det å legge skylden på Listhaug for denne splittelsen er å legge et slør over sannheten. Hva da med andre splittelser. Det finnes for eksempel ikke noe politisk parti i Norge i dag som er mer splittet enn KrF. De er delt mellom høyre og venstre. De er delt mellom liberal og konservativ. Er det da partiledelsen i KrF som splitter partiet. Virkeligheten er nok at hele sentrumsideologien er splittende og alle kandidater som er valgt inn som sentrumskandidater er splittende. De representerer jo verken høyre eller venstresiden, og når partiet nå tvinges til å velge side har de folkevalgte og tillitsvalgte ikke lenger troverdighet eller tillit. Da må alle sentrumskandidater byttes ut. Det vil være fristende å snu kappen etter vinden for å beholde sine plasser, men hvilken troverdighet en da? Det samme forholdet gjelder mellom konservativ og liberal. Kravet til synlighet på hvor en står er blitt tydeligere, og kravet om at handlinger samsvarer med ord er sterkere. Det er dårlig nytt for dem som tenker at makt er viktigere enn integritet. Vi lever i en tid hvor det tvinger seg frem oppgjør i kulturer og partier. Moderne velgere er blitt mer bevisste og mindre lojale. Det er gode grunner for at KrF bør ta en gjennomgang på anstendighet i egen partikultur, men det er ikke sikkert at alt blir bra om partiledelsen går av. Midt i det som splitter partiet har og partikulturen i KrF vært tema. Hvordan behandler en andre mennesker? Er det slik at overtramp bagatelliseres av hensyn til partiet, eller av hensyn til stjerner i partiet? Hva er partiets forhold til makt, baktalelse, sannhet, skjulte agendaer, lukkede møter og usunn nettverksbygging? Partilederen i KrF sa i BT 12 mars at han ”har følt spesielt for å følge opp situasjonen som har oppstått i Bergen”. Det hadde nok vært lurt, om enn mye tidligere enn nå. Og gjerne med en annen holdning som hadde vært mer samlende. Vi var flere som kjempet for KrF ved forrige kommunevalg. Noen av oss vil sannsynligvis aldri gjøre det igjen. Alle partier kan med fordel verdsette anstendighet, men fallhøyden for et parti som hevder høyere moral og anstendighet er likevel større. En bør derfor være varsom med å definere seg selv som anstendig, og andre som uanstendig. Min erfaring er at moralen i KrF ikke er høyere enn det en finner i andre politiske partier, eller i næringslivet. Anstendighet er noe vi bør ønske velkommen. Anstendighet er bra. Vi skal ikke være redd for anstendighet. Anstendighet er et fantastisk ord, men det vil koste å være ærlig. Norge hadde trengt et sunt, ærlig og sterkt KrF. Men hvordan en skal komme dit er det nå vanskelig å få øye på. Da er det lettere å velge en fremtid med Partiet De Kristne.

 

Tomas Moltu
Sentralstyremedlem PDK

Gå til innlegget

Terningene er kastet

Publisert over 1 år siden

Valget er over. Terningene kastet.

Valget er over. Terningene er kastet. Det er mange vurderinger som må gjøres men ettersom jeg var den første i Norge som offentlig advarte mot KrF sitt landsmøtevedtak om samarbeid så drister jeg meg til kort å kommentere KrF sin situasjon. Stem på en statsminister var KrF´s slagord ved stortingsvalget i 2001, og det ble gjort - nå under valget i 2017. Alle som har bidratt til uforutsigbarhet i sentrumspartiet KrF har bidratt til å sende partiet ut i krise. Alle som støttet landsmøtevedtaket om samarbeid bærer ansvaret for at KrF nå kan forsvinne ut av norsk politikk. Mange har anklaget Partiet De Kristne for å ta velgere fra KrF. Det skjedde ikke. Velgerne er frie, søkte trygghet og gikk rett til de store partiene. I all hovedsak på høyre side.  Åpenhet og ærlighet henger nøye sammen. Mangel på dette har en kostnad. Det har ikke vært åpenhet om hvor KrF sine representanter står i sentrale spørsmål. Det har ikke vært åpenhet om veivalg og agenda. Det å vise enighet har vært viktigere enn åpenhet. Nå er krisen et faktum og det finnes ingen i KrF som har tilliten til å hindre et havari. Det som holder partiet samlet er ikke lenger verdier, men lysten på makt. Men uenigheter innad i partiet har for alvor begynt å komme til syne. Hadde det skjedd for ti år siden hadde utsiktene vært bedre. Nå er KrF tvunget til å møte realitetene om hvor de står. KrF har lovet velgerne ikke å kaste Erna Solberg. Kaster de henne har de løyet til velgerne. KrF har lovet å ikke innsette Jonas Gahr Støre. Hvis de innsetter ham så har de løyet for velgerne. KrF har samtidig, gjennom landsmøtevedtak, lovet å kaste regjeringen. Hvis ikke de gjør det så har de løyet til velgerne. Partiet har satt seg selv i en umulig situasjon, og den har en rotårsak. Nå er det samtidig enkelte røster som tar til orde for at KrF må inn i regjeringen sammen med FrP. Men hvis de velger å gjøre dette så har de løyet for velgerne. Forslaget kommer for sent og for svakt. Skulle KrF gå inn i regjering  vil det være en proklamasjon om at demokratiet i KrF er et fullstendig bedrag. Og selv om en kan mene at demokratiet i partiene allerede er et bedrag vil dette være ødeleggende. Dersom KrF sin ledelse skulle gå i forhandlinger for å tre inn i regjeringen med FrP nå er dette et åpent brudd på landsmøtevedtaket. Det vil være et åpent og grovt løftebrudd mot partiets velgere og tillitsvalgte på venstresiden og vil trolig sende partiet ut i mørket. Samtidig har KrF gått til åpent personangrep på FrP sin fremste verdikonservative talskvinne, Sylvi Listhaug. Skulle en bruke henne som syndebukk og kaste henne vil krisen øke. Dersom KrF vender seg mot sosialistisk side så er partiet dødsdømt, og hele partiet vil erfare et svært ubehagelig møte med sperregrensen om fire år. Dersom KrF vil tvinge seg inn i en regjering viser det at grådigheten etter makt er større enn integriteten. Og grådighet etter makt er verre enn grådighet etter penger. Terningene er kastet. Ordet ”konsekvenser” er i ferd med å få betydning i KrF. Finnes det en vei ut? Det er mulig. Men ingen som er uten uten konsekvenser. Og veien ut er det muligens ingen på stortinget som kjenner.

 

 

Gå til innlegget

Flyktningdebatten er blitt et møte mellom konsekvensetikk og sinnelags etikk. Et møte hvor konsekvensene har tapt for mange kamper.

Det ligger i den kristne overbevisning at vi skal hjelpe vår neste. Mens den store debatten gikk om Norge skulle ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria ringte jeg til en venn som er medlem av parlamentet i det kurdiske område i Nord- Irak. De hadde tatt imot to millioner flyktninger, og jeg ville gjerne høre hennes vurdering av situasjonen. Det at Norge tar imot 10 000 flyktninger vil ikke merkes på situasjonen i Midt Østen. Det vil ikke oppleves som hjelp i det hele tatt. En vil knapt merke at de er borte. Det vil være de sterke som kommer til Norge, mens de svake blir igjen. Hun påpeker at hjelp i nærområdet er det de ønsker, og det de ber om. Det er her flyktningene hører hjemme. Det er her de forstår språket og kjenner kulturen. Det er her de har slektninger og tilhørighet. De som har utdannelse har annerkjennelse her. For min egen del legger jeg gjerne til at det norske bidraget med å ta imot et antall flyktninger er et lite plaster på egen selvrettferdighet og lager et bedrag som dekker over alvoret i den virkelige situasjonen.

Mer enn 5000 flyktninger druknet i Middelhavet i 2016. Dette er mennesker som hørte invitasjonen om at Europa hadde åpne grenser. Konsekvensene av en naiv innvandringspolitikk er grusomme. Flommen av flyktninger ble så stor at den kom fullstendig ut av kontroll. Menneskesmugling ble storindustri. Kynisk utnyttelse av mennesker som lengtet etter et bedre liv i Europa og Norge. Mennesker som betalte alt de eide og hadde til kyniske kriminelle som tilbyr seg å frakte dem over. Tusenvis drukner i Middelhavet. De som klarer seg blir risikerer å bli returnert, eller forsøkt inkludert i det nye multikulturelle Europa. En måte å stanse massedød i Middelhavet kan være å returnere alle som kommer over. Det stanser motivasjonen for nye som vil prøve.

Tryggheten i Europa er dramatisk endret. Det er fremdeles naive politikere som blir sjokkert når en lastebil kjører inn i en gruppe mennesker for å drepe. Det er fremdeles naive politikere som blir sjokkert når det er muslimske ekstreme som står bak. Men det er ingen som er lenger er sjokkert når de får vite at terrorismen er kommet sammen med flyktningestrømmen. Europa har utradert sitt eget kristne verdigrunnlag og høster terror. Mens kristne misjonærer tidligere ble støttet av myndigheter og næringsliv har en nå promotert de verdinøytrale verdier. De nye norske verdier. Men hva hjelper det? Vi har fått verdier som er uten innhold som ingen vil ha, og som resten av verden forakter. Det er et kristent verdigrunnlag og ta imot mennesker som er forfulgt, og gi dem beskyttelse. Vi bør samtidig legge til rette for at de kan returnere og bygge opp igjen landet de en gang rømte fra. Vi bør og legge om, og verdsette vårt eget kristne verdigrunnlag og frimodig dele det andre steder i verden. Det fremmer kvinners rettigheter. Det skaper demokrati. Det bekjemper fattigdom og angriper korrupsjon. Det løfter frem sannhet, samvittighetsfrihet, trosfrihet og pressefrihet.

Vi trenger noe nytt på stortinget. Stem nytt. Stem trygt. Stem Partiet De Kristne.

Tomas Moltu

1. kandidat Partiet De Kristne i Hordaland

 

Gå til innlegget

Makt i sentrum

Publisert over 1 år siden

Makten i sentrum av norsk politikk er borte. Sentrumspartiene kjemper mot sperregrensen. Partiet De Kristne kan avgjøre hvilken regjering vi får.

I et levende og fungerende demokrati er det naturlig med en politisk spredning i forhold til offentlig styring og privat initiativ. I dette landskapet har sentrumspartiene i Norge fått stor makt i forhold til størrelse. For stor makt mener mange. I et rent strategisk perspektiv kan det være forståelig at Venstre og KrF løfter et tett samarbeid, selv om det kan oppfattes som uforståelig i et politisk perspektiv. I et strategisk spill er det forståelig for å sikre makten i sentrum, men politisk er ikke samarbeidet like åpenbart.

 

Den politiske forståelsen av et sentrumsparti i Norge er at en må kunne samarbeide til begge sider. Dagrunn Eriksen går nå fra nestlederposisjonen i KrF og inn i styret på den sosialdemokratiske tankesmien Agenda, hvor også Knut Arild Hareides nærmeste rådgiver er tilknyttet. Hun uttaler til Vårt Land «Skal KrF være et reelt sentrumsparti, må vi utforske sentrum-venstre også». Da KrF gjorde et vedtak på landsmøte i april 2017 som stengte døren for FrP og åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet var det derfor en naturlig konsekvens av partiets strategiske posisjonering.

 

Velgeren som er opptatt av politiske løsninger kan finne det vanskelig å forstå at KrF forakter FrP, som stemte sammen med dem om ekteskapet, bare fordi kravet om en liberal innvandring er det viktigste for Norge nå. Samtidig er det en utfordringen at sentrumspartiene er uforutsigbare. Velgeren kan ikke ha tillit til at de får den regjeringen de vil ha. Når de stemmer på et sentrumsparti er risikoen for å våkne opp med en regjering en ikke ønsker svært høy.  Forutsetningen for å stemme på et sentrumsparti er blind tillit til partiledelsen. At de vil velge den regjeringen som velgeren ønsker. Og for valget i 2017 er det uten å fremlegge realistiske alternativer på forhånd.

 

Alle meningsmålinger viser nå at tillitten til sentrum er kraftig svekket, samtidig en utfordres en av et nytt parti med kristen profil som kan ta plass i stortinget. Både Venstre, SV og KrF risikerer å bryte ned under sperregrensen, og Venstre har hatt enkeltmålinger med en representasjon nær nykommeren Partiet De Kristne (PDK). Velgere som ønsker trygghet for et borgerlig alternativ, frihet for individet, styrking av nasjonalstaten med en politikk fundamentert i det kristne verdigrunnlaget har fått et nytt alternativ.

 

Da KrF sitt landsmøte våren 2017 gjorde vedtak om å stenge muligheter for regjeringssamarbeid med FrP, og åpne for et regjeringssamarbeid med AP var tilliten allerede kraftig svekket for partiet. Før lave meningsmålinger stod ledende KrF profiler i kø for å åpne samarbeid med AP. Hordaland  og Bergen ble omsider løftet frem som et utstillingsvindu. KrF sin nåværende nestleder Kjell Ingolf Ropstad åpnet, i sitt sommerintervju med Fedrelandsvennen sommeren 2016, for å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Til og med varaordføreren i Kristiansand åpnet muligheten for et AP samarbeid. Etter ferske krisemålinger har en søkt å redde situasjonen med å understreke at KrF primært ønsker et samarbeid med Høyre. Nå går KrF’s nestleder ut og definerer et regjeringssamarbeid med AP som uklokt. Det åpner for spørsmål om demokratiet i KrF fungerer. Tidligere informasjonsmedarbeider i KrF Nils-Petter Enstad påpeker at Kjell Ingolf Ropstad ikke har mandat til å utelukke et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Han påpeker at «det er vedtak i organ som landsstyre og landsmøte som forplikter et parti, ikke sommerlige uttalelser fra en nestleder.» Det eneste som nå er klart i sentrum er at forvirring og Illusjonen om et sentrum Høyre ikke er blitt mindre.

 

Det har heller ikke hjulpet at Knut Arild Hareide la frem forslag om at Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum kunne bli ny statsminister. Det understreker tydelig at partiledelsen ikke har noen anelse hvilken retning de vil. Det eneste de er sikre på er at de vil i regjering. De vil ha makt og posisjoner, men vet ikke med hvem, eller hvordan de skal komme dit. Troverdigheten er borte, og KrF har ikke noen kandidater som kan rette det opp igjen.

 

Et sentrum Høyre regjeringsalternativ til høsten 2017 er en ren illusjon. Landsmøtevedtak og konflikt mellom KrF og Frp gjør et videre samarbeid mellom dem umulig. Det eneste alternativet for kristne velgere som ønsker trygghet for et borgerlig samarbeid er derfor Partiet De Kristne. Og det er ingen tvil om at partiet henter støtte fra KrF sine kjernevelgere. Dette har ført til at KrF har måttet justere kursen på flere områder. Men alle partier utfordres nå på representasjon. «Ung og flink» har vært et rekruteringsmantra i de fleste partier. Men velgerne er trøtt av ”unge og flinke” politikere. De unge har ikke forstått at troverdighet forvitrer når det blir viktigere å bygge nettverk enn å bygge tillitt.

 

I tidligere tider var det vanlig at velgeren hadde full tillitt til partiledelsen i valg av regjeringsalternativ. Den tiden er forbi. Velgere i dag ønsker å ha en reell innflytelse på hvilken regjering Norge skal ha. Dette er en faktor som gjør at Partiet De Kristne kan overta innflytelsen som KrF har hatt i Norsk politikk. Godt valg!

 

Gå til innlegget

Makt i sentrum

Publisert over 1 år siden

Velgerene forlater sentrum og søker mot forutsigbare og avklarte alternativer. Makten i sentrum er i ferd med å forsvinne. Spørsmålet er - hvor flytter makten seg?

I et levende og fungerende demokrati er det ikke bare naturlig, men sunt at det blir en spredning i politisk plassering i forhold til offentlig styring og privat initiativ. I dette politiske landskapet har sentrumspartiene i Norge fått stor makt i forhold til størrelsen. For stor makt mener mange. I et rent strategisk perspektiv kan det være forståelig at Venstre og KrF løfter et tett samarbeid, selv om det kan oppfattes som uforståelig i et politisk perspektiv. I et strategisk spill er det forståelig for å sikre makten i sentrum, men politisk er ikke samarbeidet like åpenbart.

 

Den politiske forståelsen av et sentrumsparti i Norge er at en må kunne samarbeide til begge sider. Dagrunn Eriksen går nå fra nestlederposisjonen i KrF og inn i styret på den sosialdemokratiske tankesmien Agenda, hvor også Knut Arild Hareides nærmeste rådgiver er tilknyttet. Hun uttaler til Vårt Land «Skal KrF være et reelt sentrumsparti, må vi utforske sentrum-venstre også». For å opprettholde sin strategiske posisjon i sentrum tar sentrumspartiene derfor avstand fra partier ”i ytterkanten av norsk politikk”. Da KrF gjorde et vedtak på landsmøte i april 2017 som stengte døren for FrP og åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet var det derfor en naturlig konsekvens av partiets strategiske posisjonering.

 

Dette er en viktig grunn til KrF omfavner Høyre mens de forkaster FrP. Selv om begrunnelsen er forskjeller i innvandringspolitikken. Velgeren som er opptatt av politiske løsninger kan finne det vanskelig å forstå at KrF forakter FrP som stemte sammen med dem om ekteskapet for noen år siden bare fordi kravet om en liberal innvandring er det viktigste for Norge nå. Samtidig er det en utfordringen for sentrumspartiene er at de er uforutsigbare, og oppleves uforutsigbare. Velgeren kan ikke ha tillit til at de får den regjeringen de vil ha. Når de stemmer på et sentrumsparti er risikoen for å våkne opp med en regjering en ikke ønsker svært høy. Hele forutsetningen for at sentrumspartiene skal lykkes er at velgeren har en blind tillit til at partiledelsen, etter valget, vil gå i samarbeid med den regjeringen som velgeren ønsket. Og for valget i 2017 er det uten å fremlegge realistiske alternativer på forhånd.

 

Alle meningsmålinger viser nå at tillitten til sentrum er kraftig svekket samtidig som etablerte partier utfordres et nytt parti med kristen verdiprofil som kan ta plass i stortinget. Både Venstre, SV og KrF risikerer å bryte ned under sperregrensen og Venstre har hatt enkeltmålinger med en representasjon nær nykommeren Partiet De Kristne (PDK). Velgere som ønsker trygghet for et borgerlig alternativ, frihet for individet, styrking av nasjonalstaten og en politikk fundamentert i det kristne verdigrunnlaget har fått et alternativ. Et parti som også evner å utfordre Senterpartiet, Høyre og FrP på distrikt, skatt og næringsliv.

 

Da KrF sitt landsmøte våren 2017 gjorde vedtak om å stenge muligheter for regjeringssamarbeid med FrP, og åpne for et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet var tilliten allerede kraftig svekket for partiet. Før meningsmålingene viste alvoret for KrF stod ledende partiprofiler i kø for å åpne for samarbeid med Arbeiderpartiet. Hordaland  og Bergen ble omsider løftet frem som et utstillingsvindu. KrF sin nåværende nestleder, Kjell Ingolf Ropstad, i sitt sommerintervju med Fedrelandsvennen sommeren 2016, åpnet for å gå i regjering med Arbeiderpartiet. Til og med varaordføreren i Kristiansand åpnet muligheten for et AP samarbeid. Etter at meningsmålingene har vist krise for oppslutningen har en søkt å redde situasjonen med å understreke at KrF primært ønsker et samarbeid med Høyre. Når KrF’s nestleder nå går ut og definerer et regjeringssamarbeid med AP som uklokt vil det nok utfordre klokskapen til alle de i KrF som ønsker et regjeringssamarbeid med AP. Samtidig åpner det for spørsmål om demokratiet i KrF fungerer. Tidligere informasjonsmedarbeider i KrF Nils-Petter Enstad påpeker at Kjell Ingolf Ropstad ikke har mandat til å utelukke et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Han påpeker at «det er vedtak i organ som landsstyre og landsmøte som forplikter et parti, ikke sommerlige uttalelser fra en nestleder.»

Det eneste som er klart er at alt er uklart og Illusjonen om et sentrum Høyre er ikke blitt mindre.

  

Det har heller ikke hjulpet at Knut Arild Hareide la frem forslag om at Senterpartiets leder, Trygve Slagsvold Vedum kunne bli ny statsminister etter valget. Det understreker bare tydelig at partiledelsen ikke har noen anelse hvilken retning de vil. Det eneste de er sikre på er at de vil i regjering. De vil ha makt og posisjoner, men vet ikke med hvem eller hvordan de skal komme dit. Troverdigheten er borte, og KrF har ikke noen kandidater som kan rette det opp igjen.

 

Et sentrum Høyre regjeringsalternativ til høsten 2017 er en ren illusjon. Landsmøtevedtak og konflikt mellom KrF og Frp gjør et videre samarbeid mellom dem umulig. Det eneste alternativet for kristne velgere som ønsker trygghet for et borgerlig samarbeid er derfor Partiet De Kristne. Enkelte velgere er bekymret for at PDK overtar velgere fra KrF, og det er ingen tvil om at partiet henter støtte fra KrF sine kjernevelgere. Dette har ført til at KrF har måttet justere kursen på flere områder. Men alle partier utfordres i tillegg på representasjon. Velgerne er trøtt av unge og flinke politikere. «Ung og flink» har vært et rekruteringsmantra i de fleste partier. Men de unge har ikke forstått at troverdighet forvitrer når det blir viktigere å bygge nettverk enn å bygge tillitt.

 

I tidligere tider var det vanlig at velgeren hadde full tillitt til partiledelsen i valg av regjeringsalternativ og saker som skulle prioriteres. Den tiden er forbi. Velgere i dag ønsker å ha en reell innflytelse på hvilken regjering de foretrekker. Dette er en av flere viktige faktorer som gjør at Partiet De Kristne kan overta innflytelsen som KrF har hatt i Norsk politikk. Godt valg!

 

 

Tomas Moltu

Stortingskandidat,

Partiet De Kristne Hordaland

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2746 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2331 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2235 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2111 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2070 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1480 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1443 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
20 dager siden / 1425 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere