Tor Martinsen

Alder: 13
  RSS

Om Tor

Følgere

Ha gjerne Bibelen åpen når dere leser dette innlegget, for jeg kan ikke ta med alle versene. Det blir nok i lengste laget allikevel.

 

Hebr 8,1-2 forteller utvilsomt om en helligdom i himmelen.

«Hovedsaken i det vi taler om her, er dette: En slik øversteprest er det vi har, og han har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen. 2 Der gjør han prestetjeneste i helligdommen, i det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren».

Disse to versene forteller oss at vi har en øversteprest som er Jesus, og at han sitter på høyre side av Majestetens trone, som er Gud Faderens trone, og at både Jesus Gud og tronen befinner seg i himmelen hvor det også er en himmelsk helligdom (tabernakel – tempel). For de som er kjent i Bibelen så er ikke dette noe nytt, det er kun en bekreftelse av gammel informasjon som ble gitt oss allerede i 2. Mosebok. Her, i 2. Mosebok, blir det fortalt at Moses fikk i oppdrag å bygge et tabernakel. 2 Mos 25,8-9 står det: «De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem. 9 Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det».

 

«Mønsterbildet», hva var det?»

Da Israels folk ikke hadde noen andre gudshus/helligdommer, kan det ikke være noe annet enn den himmelske helligdommen i Hebr. 8 som er «mønsterbildet» for det tabernakelet som Israels folk fikk i oppdrag å bygge – slik at Gud kunne bo midt blant sitt folk.

I kapitlene 25 – 30 (2. Mos) blir det gitt instrukser om alt vedrørende byggingen av tabernaklet, draktene til prestene og øverstepresten, og øvrig utstyr til bruk i tabernaklet, fra de største til de minste detaljene, og alltid følger det et: «Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det», og lignende utsagn. Vi finner dem i 2. Mos 25,9; 26,20 og 27,8. Det må være viktig for Gud da han understreker det så sterkt at det må være etter mønsterbildet.

Vi kan da slå fast allerede nå at det finnes et himmelsk tempel – tabernakel – helligdom, og at det jordiske tabernaklet – senere tempelet – helligdommen som Moses fikk i oppdrag av Gud å bygge er en tro kopi av det himmelske tempelet.

 

Hvorfor skulle Israels folk ha et tempel?

Svaret på dette spørsmålet finner vi i 3. Mosebok som detaljert gir instruksjoner, og lover bl.a. om «brennofferet», «grødeofferet», «fredsofferet» og «syndofferet». I gammeltestamentlig tid måtte alle bære fram et offer hvert år for å få tilgivelse for sine synder. Noe av blodet fra dette offeret som ble båret fram skulle stenker på siden av offeralteret, som står i den første avdelingen i tabernaklet, som kalles det hellige (hagia på gresk), mens resten skulle helles ut ved foten av brennofferalteret. Dette var det daglige offer.

I kapittel 16 i 3. Mosebok er det renselsen av både folk og tabernakel som er tema. Dette var en offerhandling som ble utført bare en gang hvert år, og det var på den dagen jødene kaller Yom Kippur, eller «den store soningsdagen» på norsk. Denne spesielle dagen skulle øverstepresten ha med seg en ung okse som syndoffer, og en vær som brennoffer, (3. Mos 16,3), og fra Israels barn skulle han få to geitebukker som syndoffer, og en vær som brennoffer, (vers 5). Den ene geitebukken, den som Herrens lodd falt på, skulle ofres som syndoffer, vers 9) er den som er mest interessant i denne forbindelsen. Blodet av denne geitebukken skulle øverstepresten føre innenfor forhenget og stenke på nådestolen og foran nådestolen, (vers 15).

 

Hva er «innenfor forhenget»?

Forhenget delte tempelet i to avdelinger, den første og den andre avdeling.  Den førte avdeling er allerede blitt nevnt, og dette er det hellige (hagia), og den andre avdelingen er da følgelig det aller helligste (hagia hagiôn). Grunnen til at dette blodet skulle føres inn i det aller helligste var at øverstepresten skulle gjøre soning for helligdommen på grunn av folkets urenhet, deres overtredelser og alle deres synder (vers 16). Etter dette skal øverstepresten gå ut i det hellige, og til offeralteret og gjøre soning for det (vers 18). Etter at øverstepresten har fullført soningen for helligdommen, Åpenbaringsteltet og alteret blir så all synd som folket har bekjent lagt på den andre geitebukken, den for Asasel, som blir ført vekk. På denne måten blir folkets synder overført fra dem selv til tempelet og fra tempelet til syndebukken (Asasel, som er et bilde på Satan).

Dette er i grove trekk hva som skjedde på den store soningsdagen. Versene 29 og 30 forklarer hvorfor dette skulle gjøres:

«29 Dette skal være en evig lov for dere: I den sjuende måneden, på den tiende dagen i måneden, skal dere ydmyke deres sjeler. Da skal dere ikke gjøre noe som helst arbeid, verken den innfødte eller den fremmede som bor blant dere. 30 For på den dagen skal det gjøres soning for dere, så dere blir renset fra alle deres synder og dere kan være rene for Herrens åsyn».

 

Vers 30 er uhyre interessant i forbindelse med rensing av himmelen. Det står i klartekst at «soning» er det samme som «renselse». Ser vi på vers 16 igjen, så står det der at «Slik skal han gjøre soning for helligdommen, på grunn av Israels barns urenhet, og på grunn av deres overtredelser og alle deres synder. Og slik skal han gjøre for Åpenbaringsteltet som står hos dem, midt i deres urenhet», og i vers 20 står det: «Når han har fullført soningen for helligdommen, Åpenbaringsteltet og alteret, skal han komme fram med den levende bukken».

I vers 30 blir ordet «soning» brukt i forbindelse med å rense folket. Da må vi anta at det samme ordet «soning» i versene 16 og 20 også betyr renselse selv når det står i forbindelse med helligdommen.

Men, sier du kanskje, dette er den jordiske helligdommen.

Ja, det er den jordiske helligdommen, men den er kun et bilde på den himmelske helligdommen. Dette bekrefter forfatteren av Hebreerbrevet.

 

Som vi så innledningsvis så finnes det en helligdom i himmelen (Hebr 8,1-2), hvor vår øversteprest, Jesus Kristus har satt seg ved siden av sin fars trone. Etter sin død for Jesus opp til himmelen, og han hadde med seg sitt eget blod, og bakte dette først inn i den første avdelingen – det hellige – deretter inne i den andre avdelingen – det aller helligste for å gjøre soning for alle de synder som hans folk har bekjent, både i gammeltestamentlig tid i nytestamentlig tid.

I versene 6-8 i Hebreerbrevet forklares hva som ble gjort i den jordiske helligdom: «6 Da disse ting var blitt forberedt på denne måten, gikk prestene alltid inn i det fremste rommet av tabernaklet og utførte tjenesten. 7 Men inn i det andre rommet gikk ypperstepresten alene, én gang i året. Han gikk ikke uten blod, som han ofret for seg selv og for folkets synder, dem som var begått i uvitenhet. 8 På denne måten gir Den Hellige Ånd klart til kjenne at veien inn i Det Aller Helligste ennå ikke er blitt åpenbart så lenge det fremste teltet ennå har et forheng», og fortsetter med å si at dette kun var en lignelse, ag at det som ble gjort da ikke var en fullkommen tjeneste. «Hebr 9,9 Dette er en lignelse inntil den tiden som er nå. Både gaver og offer blir båret fram, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten». Den tjenesten som ble utført i den jordiske helligdommen var altså kun et bilde (lignelse) av den tjenesten Jesus utfører for oss nå. Alt som omhandler den gammeltestamentlige tempeltjenesten og prestetjenesten var kun for å lære folket om frelsesplanen.

Med andre ord, Jesus utfører i dag den tjenesten som øverstepresten ga et bilde av i gammeltestamentlig tid, Jesus renser hvert enkelt menneske som har bedt og som ber om tilgivelse for sine synder, og til slutt vil den himmelske helligdom renses.

 

Går vi så til Daniel 7,9-10. 13-14 finner vi følgende tekst: «9 Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. 10 En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet» … // … «13 Jeg så i de nattlige synene, og se, En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham fram til Ham. 14 Så ble det gitt Ham herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tungemål skulle tjene Ham. Hans herredømme er et evig herredømme, som ikke forgår, og Hans rike er det som ikke skal ødelegges».

Som i Hebr. 8 så snakkes det om en trone. Den gamle av dager kan ikke være andre enn Gud Faderen, Menneskesønn, kan ikke være andre enn Jesus Kristus, og kanskje det mest interessante: «Retten ble satt, og bøker ble åpnet».

Hvorfor brukes uttrykket «Retten er satt, og bøker åpnet» om det ikke var for å undersøke de opplysningene, eller navnene, som er skrevet i bøkene, og avsi en kjennelse, eller dom, over dem?

Det skal altså forets en undersøkelse av alle mennesker før Jesus kommer tilbake til jorden for å hente sine. Det er ikke bare Dan 7 som sier dette.

I Åp 22,12 sier Jesus: «Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning». I Åp 11,18 forteller Johannes at Jesus, når han kommer tilbake, skal lønne sine tjenere. Leser vi da Åp 22,12 i lys av Åp 11,19 og Dan 7,10, tre vers som handler om det samme og som derfor er relatert til hverandre, blir svaret at Jesus etter at «retten er satt» åpner bøkene, ikke for seg selv, men for å vise de «Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham» at Hans dommer er rettferdige, for så å lønne de trofaste når han kommer tilbake. (Se også Åp 20,12.)

 

I Åp 11,15-19 under den sjuende basunen leser vi: «11 Da blåste den sjuende engelen. Og det lød høye røster i himmelen som sa: Denne verdens riker tilhører nå vår Herre og Hans Kristus, og Han skal herske som konge i all evighet! 16 Og de tjuefire eldste som satt foran Gud på tronene sine, falt ned på sitt ansikt, tilbad Gud 17 og sa: Vi takker Deg, Herre Gud, Du Allmektige, Du som er og som var og som kommer, fordi Du har grepet Din store makt og har hersket som konge. 18 Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da de døde skal bli dømt, og da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som ødelegger jorden. 19 Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel. Og det kom lyn, bulder, torden, jordskjelv og veldig hagl».

Dette er også en scene som er relatert til både Dan 7 og Hebr 8, og viser hva som foregår i himmelen i endetiden.

Når den sjuende basunen lyder, noe den ennå ikke har gjort, så har Jesus overtatt verdens riker. Det betyr ikke at Satan er utryddet, heller ikke synden er utryddet, men nå har vi kommet så langt på tidslinjen at Jesus har grepet makten over hele verden igjen, og det er like før hans gjenkomst. Det som er av størst interesse er at da skal de døde bli dømt, og han skal lønne sine tjenere – de trofaste – Gud lille rest i endetiden – de som holder Guds bud, som har Jesu tro og Jesu vitnesbyrd (Åp 12,17; 14,12 og 19,10).

Så er spørsmålet, hva skal de dømmes etter?

Det svaret finner vi i Åp 11,19. Her står det at Guds tempel i himmelen ble åpnet, og Johannes så Guds paktsark. Men, hva har paktens ark med dommen å gjøre?

2 Mos 25,16 gir oss svaret: «I arken skal du legge Vitnesbyrdet, som Jeg skal gi deg». Og, hva er vitnesbyrdet, og hva har vitnesbyrdet med dommen å gjøre?

Hebr 9,4 forteller oss hva som lå inne i paktens ark. «Dette inneholdt et røkelsesalter av gull og paktens ark, som var kledd på alle sider med gull. I den var gullkrukken med manna, Arons stav som spirte, og paktens tavler».

Vitnesbyrdet, og paktens tavler er det samme som de to steintavlene som Guds ti bud ble skrevet på av Gud selv, eller loven om dere vil bruke det uttrykket.

De døde i Åp 11,18 skal med andre ord bli dømt etter Guds lov, eller Guds 10 bud.

 

Hvordan forholder dette seg til 1844?

Nå har vi sett at alt som står foran her handler om helligdommen i himmelen, Jesus Kristus, en undersøkelse av menneskene og en domshandling hvor menneskene enten blir frikjent og får sin belønning, eller så blir de funnet skyldige i å bryte Guds lov, og dømt deretter. Lovbrudd er ifølge Bibelen synd, og syndens lønn er døden.

Dan 8,13-14: «Da hørte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned? 14 Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort». (Jeg velger å sette inn den engelske teksten fra KJV også, i tillegg til den norske teksten for vers 14, da den engelske teksten er nærmere originalteksten) And he said unto me, Unto two thousand and three hundred days; then shall the sanctuary be cleansed.) Der den norske oversettelsen bruker «bli rettferdiggjort» bruker KJV «bli renset». Rettferdiggjørelse i bibelsk forstand er nettopp det å bli renset (for sine synder).

Det er engelen Gabriel som kommer til Daniel med dette synet. Nøkkelordene her er helligdommen og rettferdiggjort (renset). Dette må settes inn i en tidsramme, og det er to tusen tre hundre kvelder og morgener, som er en symbolsk tidsangivelse og som må forstås som profetisk tid, etter år/dag-prinsippet hvor en dag profetisk tid er et år virkelig tid. Det dreier seg da om en tidsperiode på 2300 år. Denne profetien strekker seg med andre ord inn i endetiden. At dette er riktig bekrefter både vers 17, 19 og 26 som sier følgende:

Dan 8,17 «Han kom like ved der jeg stod, og da han kom dit, ble jeg skremt og falt på mitt ansikt. Men han sa til meg: Du må forstå, menneskesønn, at synet viser til endetiden».

Dan 8,19 «Han sa: Se, jeg gjør kjent for deg hva som skal skje i den siste vredens tid. For det viser til den fastsatte endens tid».

Dan 8,26 «Synet om kvelden og morgenen, det som ble fortalt, er sant! Sett segl for synet, for det viser til mange dager som kommer». «Mange dager som kommer" henspiller på fjern framtid.

 

Da Daniel ikke forstå denne profetien fullt ut ba han om hjelp, og ville ha forståelse av den profetien han fikk i kap. 8 samt at han ønsket å vite når de 70 årene i Dan 9,2 gikk ut. Svaret kom som en ny tidsprofeti i Dan 9,24-27, som forteller at 70 uker (av år) er tilmålt/fastsatt ditt folk. Dethebraiske ordet som er brukt i grunnteksten er «chathak», og betyr bokstavelig «å bite av». De 70 ukene (av år) skal altså

«bites av» en annen tidsperiode, og da må det nødvendigvis være en lengere tidsperiode. Da så Daniel ikke forstod den lange tidsperioden, og engelen kommer til Daniel for å forklare det for ham, så begynner engelen med å si at han skal forklare det for Daniel (vers 23). Vi kan derfor trygt gå ut fra at den perioden de 70 ukene (av år) skal regnes fra må være de 2300 profetiske dagene. Når en tidsperiode skal avkortes så må det være i den ene eller andre enden av perioden, ikke inne i perioden. Når da Daniel fikk forståelsen av at det var en snarlig hjemreise til Judea og Jerusalem må de 70 ukene (av år) bites av i begynnelsen av den lange perioden. Men fortsatt har vi ikke starttidspunktet.

Tiden for jødenes hjemreise fastsettes i Esras bok kapittel 7. Det ble riktignok gitt tre forskjellige dekret for hjemreise, men dette var kun det som Artaxerxes ga til Esra i år 457 f.Kr. som ga dem alle fullmakter, både politiske, militære og økonomiske fullmakter og fullmakter til å rekvirere tømmer og alt nødvendig til gjenreisningen av både by og tempel. Utgangspunktet for de 2300 årene, og de 70 ukene av år, som er det samme som 490 år, er da år 457 f.Kr.

At dette er riktig bekrefter oppfyllelsen av de 70 ukene av år, som kulminerer med Jesu virke og død på korset i den siste uken. Det er mange utenombibelske kilder som bekrefter at Jesus døde i år 31 e.Kr. kilder som nevner hvilken keiser som styrte Romerriket, hvem som fylte de politiske og religiøse myndighetene i Judea dette året m.m.

Tar vi da 457 f.Kr. og legger til 2300 får vi regnestykket: -457 + 2300 = 1844.

Den lange tidsperioden på 2300 år går altså ut i 1844. Profetien som følger de 2300 kvelder og morgener er:

Dan 8,13-14 «Da hørte jeg en som var hellig, tale. En annen som var hellig, sa til ham som talte: Hvor lenge gjelder synet om det stadige offeret og den ødeleggende overtredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned? 14 Han sa til meg: I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort».

Året 1844 var altså året da vår øversteprest Jesus Kristus gikk inn i det aller helligste i det himmelske tempelet. Det var da «En som var som Menneskesønnen kom med himmelens skyer» kom bort til Gud Faderen. Det var da «Retten ble satt, og bøker ble åpnet». Det var da motbildet til den gammeltestamentlige Yom Kippur startet, eller den undersøkelsen som vil føre fram til frelse eller fortapelse, og forberedelsen til den endelige rensingen av den himmelske helligdom begynte.

Gå til innlegget

UREN! HAN ER UREN!

Publisert nesten 4 år siden

Jeg regner også med at min konto vil bli stengt da jeg er i utakt med moderator. Så skal det bli fred for dere fra den utålelige adventisten som våger å sette Guds ord foran menneskers meninger.

Når man blir til de grader forskjellsbehandlet av moderator, så vil jeg velge minste motstands vei ut av elendigheten. I dag har det blitt vist til gangs at man må være politisk korrekt for å få lov til å si sin mening på VD, eller om jeg kan døpe det om til PK. Jeg har vist moderator to kommentarer, 1) fra Njål Kristiansen: som er et sjikanøst innlegg mot en hel gruppe, og 2) fra Arild Kvangarsnes: som er en direkte trussel mot en tredje person. Disse kommentarene har ikke blitt slettet, det har derimot min påminnelse til moderator blitt sammen med et par andre under påskudd av å være avsporinger.

Når da de to forannevnte får lov til å boltre seg i fri utfoldelse, og gang etter gang passere den grensen som VD selv har satt så undres jeg. Er det slik at loven er likere for noen enn for andre? Hvorfor er det tillat for noen å bryte grense, eller flytte den, når andre ikke får lov? Må man være katolikk eller ateist for å få boltre seg slik man ønsker?

Nå regner jeg ikke med at dette innlegget vil stå særlig lenge, men håper at noen rekker å lese det før det slettes og tråden stenges med begrunnelse «politisk ukorrekt» og «angrep på moderator», til tross for at det er høyt under taket - i hvert fall i visse hjørner av taket!

Jeg regner også med at min konto vil bli stengt da jeg er i utakt med moderator. Så nå skal det endelig bli fred for dere fra den utålelige adventisten som våger å sette Guds ord foran menneskers meninger. Fordi, når man kan være så dum, ja da blir man sett på som spedalsk, ikke stueren, fundamentalist, politisk ukorrekt, + + +

Jeg hører nesten ropene helt hit jeg sitter: UREN! HAN ER UREN! og hører det klaprer i tastaturene når det sendes PM fra noen og en hver til alle andre og enhver for å advare mot den imbesile adventisten, som også er innpåsliten og som på toppen av det hele tør å protestere på det som intelligentsiaen her inne har bestemt seg for skal være riktig.

Gå til innlegget

Finnes det bevis for at Gud eksisterer?

Publisert nesten 5 år siden

Jeg vil påstå at et slikt bevis finnes, nettopp fordi jeg kan lese det her på VD daglig,...

... fordi Hans Petter Skoug, Chris Svendsen og alle deres likesinnede gir oss det største beviset for at Gud finnes. Det paradoksale for våre venner ateistene ligger i det at når de er så opptatt av å motbevise en Gud de ikke tror på, så gir de oss det beste beviset på at Gud finnes og at Jesus lever.

 

Her på VD opptrer de ikke annet enn som troll, men i Guds øyne er de det mest verdifulle på jorden, og han har ikke noe større ønske enn at de skal ta i mot Jesus Kristus som sin frelser...

Gå til innlegget

Hvorfor så redd for Guds sabbat?

Publisert rundt 6 år siden

2 Mos 20,11 For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.

Jeg har ofte lurt på hvorfor det er så sterk motstand mot en dag som Gud har velsignet og lyst hellig, en dag som Gud satte av til hellig bruk for menneskene allerede i Edens hage, en dag uten det daglige strev og slit, men i stedet for fylt med hvile i Guds nærvær. Sabbaten er Herrens dag (Jes 58,13), fordi det var vår Herre og Frelser Jesus Kristus som skapte sabbaten som ukens syvende dag i skapelsesuken (Joh 1,3

Sabbaten er en av to forordninger vår Gud innstiftet i Edens hage før synden kom inn i verden. Den andre forordningen er ekteskapet. Begge forordninger er hellige for Gud og det skal ikke mennesker tukle med, (3. Mos 19,30 - Matt 19,5-6). Sabbaten har vært under press og angrep helt fra de tidligste tider, og det er bare fantasien som setter grenser for hvilke argumenter som konstrueres for ikke å holde Guds sabbat hellig. Ekteskapet har ikke vært under samme press som sabbaten, ikke før nå i våre dager da kjønnsnøytral ekteskapslov vedtas i land etter land. Men ekteskapet skal ikke diskuteres her, det er en annen diskusjon.

 

Her følger noen av de vanligste argumentene for ikke å holde Guds sabbat:

1) Sabbaten var/er bare for jødene.

2) Vi kan holde hvilken som helst dag som sabbat da alle dager er like.

3) Vi vet ikke hvilken dag som er ukens syvende dag for det har vært gjort endringer i kalenderen.

4) Sabbaten ble til som et minne over utgangen fra Egypt.

5) Søndagen har blitt sabbaten som et minne over oppstandelsen.

Dette er altså fem av de vanligste argumentene mot å holde Guds sabbat, ukens syvende dag hellig. Men, er det noe hold i disse argumentene? La oss se.

1) Sabbaten ble innstiftet av Gud allerede på skapelsens syvende dag i Edens hage (1. Mos 2,2-3 og 2. Mos 20,11), og det skjedde mer enn 2000 år før første jøde så dagens lys. Dessuten så kaller Gud sabbaten for sin hellige dag (Jes 58,13), Gud sier ikke jødenes hellige dag, men min hellige dag.

Konklusjon: Det er ikke riktig at sabbaten ble til for jødene.

2) Mange bruker et enkelt vers for ”å vise” at alle dager er like (Rom 14,5). Problemet med dette verset er at det tar for seg de seremonielle dagene. De seremonielle dagene er en del av offertjenesten og prestetjenesten som skulle peke fram mot Kristus fordi synden hadde kommet inn i verden. Sabbaten ble innstiftet før synden gjorde sitt inntog, og er derfor utenfor de seremonielle lovene og reglene som forordnet prestetjenesten i gammeltestamentlig tid. Det man ser bort fra når man hevder at alle ukedagene er like er det som står om dagen i skapelsesberetningen. Ukens syv dager blir alle omtalt mellom 1. Mos 1,1 og 1- Mos 2,3, og her kan vi lese hva Gud gjorde hver enkelt dag. Det er kun når vi kommer til den syvende dagen i uken at det står at Gud velsignet og lyste dagen hellig (1. Mos 2,3). Den syvende dagen er derfor opphøyet av Gud og satt til side for hellig bruk som kommer til uttrykk i det at Gud lyste den syvende dagen hellig og velsignet den.

Konklusjon: Det er en vesentlig forskjell på ukens syvende dag som er velsignet og helliget av Gud og de seks øvrige dagene som ikke er det.

3) Det er sant at kalenderen har blitt forandret, men har det hatt noen innflytelse på den ukentlige syklusen? Vi vet fra lidelseshistorien at Jesus døde på korset på forberedelsesdagen (Luk 23,54), som er det samme som vår fredag, det er jo derfor denne spesielle dagen kalles Langfredag. Vi vet også fra den samme historien at Jesus sto opp på ukens første dag (Luk 24,1.6), som vi kaller 1. Påskedag og som er søndagen. Mellom fredag og søndag finner vi lørdagen (Luk 23.56), og da søndagen er den første dagen i uken i følge Bibelen så må lørdagen ble ukens syvende (og siste) dag. Men dette var på Jesu tid vil sikkert mange si, å følge opp med at pave Gregory XIII endret kalenderen i 1582. Det er sikkert og visst at han endret kalenderen, han fjernet rett og slett 10 dager fra kalenderen (for å tilpasse de minuttene som hadde akkumulert seg siden Julius Cesar innførte sin kalender i år 46 f.Kr. (den julianske kalender). Men hvilken effekt hadde denne undringen på den ukentlige syklus. Absolutt ingen, for selv om han fjernet 10 dager beholdt han syklusen allikevel, og kalenderen gikk fra torsdag 4. oktober til fredag 15. oktober.

Konklusjon: Vi vet inderlig godt at ukens syvende dag er den samme i dag som da den ble innstiftet i Edens hage.

4) Dette er mildt sagt et underlig argument, og de som bruker dette for ikke å holde Guds sabbat klynger seg til 5. Mos 5,13-15: #13 Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, 14 men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn, eller din datter, din tjener, eller din tjenestekvinne, din okse, ditt esel eller noen av dyrene dine eller den fremmede som bor innenfor dine porter, for at både din tjener og din tjenestekvinne kan hvile på samme måten som du. 15 For du må huske at du var en trell i landet Egypt, og at Herren din Gud førte deg ut derfra med mektig hånd og utrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbaten.# Det er vers 15 som brukes for å forsvare dette synet at sabbaten ble til for å minnes utgangen fra Egypt. Men ser vi nøyere på vers 14 så finner vi at Guds folk når de kommer til det lovede landet skal ta hensyn til alle som bor i landet at ingen skal jobbe på sabbaten. Det er fangenskapet i Egypt og den behandlingen de fikk der de skal huske, ikke selve utgangen, for at de ikke skal gjøre det samme mot sine tjenere, tjenestekvinner, dyrene eller de fremmede som egypterne gjorde mot dem. Vi finner det samme prinsippet i 3. Mos 19,33-34 og i 5. Mos 24,17-18 hvor Israels folk blir bedt om å huske at de var slaver i Egypt og at de ikke skal behandle sine tjenere på samme måte som de selv ble behandlet.

Konklusjon: Verken budet om å være rettferdig eller å holde sabbaten ble gitt for å huske utgangen fra Egypt, men Gud ville lære folket at da Han i sin godhet brakte dem ut av fangenskapet ga dem en god grunn for å behandle enker, fremmende ja til og med dyrene rettferdig.  

5) Jesu oppstandelse skjedde utvilsomt på en søndag. Det har vi Bibelens ord på, men det finnes ikke en eneste liten antydning i Bibelen på at sabbaten skulle endres på grunn av Jesu oppstandelse. Vi kan trygt gå ut fra at Jesus gjorde mye stort og mange under på alle ukens dager. Jesus døde på en fredag, og uten at Han først døde så kunne han naturligvis heller ikke ha stått opp igjen, men det er ingen som vil flytte sabbaten fra lørdagen til fredagen av den grunn. Oppstandelsen er nok et av de meste dramatiske øyeblikkene i historien, men Jesu død er jo viktigere for oss da det var dette som beredte veien for vår frelse, noe hans oppstandelse ikke gjorde. Det finnes ingen tegn på at vi skal holde søndagen som sabbat til tross for Jesu død og oppstandelse. Det finnes imidlertid et minnesmerke over Jesu død og oppstandelse som vi finner i Rom 6,4 #Vi ble altså begravet med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv.#

Konklusjon: Det er dåpen, ikke sabbaten, som er minnesmerket over Jesu lidelseshistorie med hans død, begravelse og oppstandelse. 

Gå til innlegget

Frelsen, loven og nåden.

Publisert rundt 6 år siden

Jeg kan ikke være uten loven mer enn jeg kan være uten min frelser Jesus Kristus og hans nåde, fordi begge sender meg hele tiden til den andre: Loven viser meg mine synder og sender meg til Kristus som gir meg nåde, og Kristus sender meg til ...

Det er mange misforståelser rundt dette med frelse, lov og nåde. Enkelte ser ut til å mene at er man frelst så er man frelst, og andre heller til det synet at frelsen ikke er gyldig før ved tidens ende. Noen ser bare at det finnes et løfte om frelse, uten å lese ”kontraktens små bokstaver” som forteller at det faktisk er betingelser heftet ved løftet om frelse. Alle disse forvansker i sannhet det terrenget de beveger seg inn i. Men er det egentlig så vanskelig å følge kartet, som er Bibelen til målet, som er frelsen? Og hvordan vet vi at vi trenger frelse?

Det er ingen gjerning som vi kan gjøre som gjør oss fortjent til frelsen. Vi blir heller ikke frelst av å holde Guds lov, men Guds lov er som et speil som viser oss hvordan vi ser ut. Eks.: Du står og maler taket, og det drypper maling i ansiktet på deg. Du går på badet og ser i speilet og finner ut at du har fullt av malingsflekker i ansiktet. At du ser i speilet fjerner ikke malingsflekkene, men speilet forteller deg at du har dem der. Det må altså andre virkemidler til for å fjerne flekkene da speilet ikke kan gjøre det, de må vaskes vekk med en klut og såpevann.

Speilet representerer her loven mens kluten med såpevann representerer vår Frelser, Jesus Kristus. Loven frelser oss ikke, men den forteller oss 1) at vi trenger frelsen og 2)viser oss til den eneste som kan frelse oss, Jesus Kristus.

Bibelen er helt klar på at frelsen kun utdeles til de som tar i mot Jesus Kristus som sin frelser, og at ingen på egen hånd kan gjøre seg fortjent til frelsen. #Frelsen er en gave som blir oss til del kun av nåde. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.# (Ef 2,8) Dette verset er bare ett av mange som forteller at frelsen er noe vi får ufortjent og av bare nåde.

Men denne frelsens gave, som vi får av Guds nåde alene, opphever den loven? Vi vet jo at frelsen er gratis, men mottar vi frelsen så må vi allikevel betale en pris og det er å legge om vår livsstil og følge Jesus overalt der han går og gjøre alt det han ber oss om. Vi må altså betale for frelsen ved at vi oppgir vårt ego og gjør det vår Frelser ber oss om, og da kommer vi tilbake til det som mange har vegringer eller aversjoner mot: Loven.

 

Historien om kvinnen som ble grepet i hor (Joh 8,3-11) er et godt eksempel på forholdet mellom frelsen, loven og nåden. I denne historien så går frelsen, loven og nåden hånd i hånd. Jesus frelser denne kvinnen fra å bli steinet da han sier #Heller ikke Jeg fordømmer deg# og plasserer kvinnen trygt under loven, for så i neste åndedrag å plassere kvinnen under loven i det han sier #Gå bort og synd ikke mer!#

Vi ta til oss at Jesus aldri fordømte loven, men han fordømte alle de som brøt loven. Om ikke loven finnes så kan ikke kvinnen synde, for som Paulus sier i Rom 4,15: #Loven fremkaller vrede, men der det ikke finnes noen lov, finnes det heller ikke noe lovbrudd.# Det er nettopp på grunn av alle våre lovbrudd at vi trenger Jesu nåde. 

Jeg kan altså ikke være uten loven mer enn jeg kan være uten min frelser Jesus Kristus og hans nåde, fordi begge sender meg hele tiden til den andre: Loven viser meg mine synder og sender meg til Kristus som gir meg nåde, og Kristus sender meg til loven som sier at jeg må omvende meg og at jeg treger Kristi nåde.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
23 dager siden / 8301 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 6249 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
18 dager siden / 3350 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
13 dager siden / 2614 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 2142 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
9 dager siden / 1942 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
11 dager siden / 1697 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
7 dager siden / 1678 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
7 dager siden / 1538 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere