Torgeir Tønnesen

Alder: 1
  RSS

Om Torgeir

Familiemann, far til fire tenåringer.
Cand.Mag -Samf/kr.dom. Bibelskole.
Teologisk ståsted: Indremisjonen. Tror på glede og seier, men ikke svermeri. Svak tro på tidens nådegavebruk. Ingen tro på vekkelse.
Synger og komponerer.

Følgere

Kapper, krager, prestekjoler, titler, embeter - og et hierarki og et stort organisert byråkrati som er modent for å legges ned.

Jo eldre jeg blir som kristen, jo mer fremmed står det for meg hva DnK representerer.

Statskirken, som den het helt inntil nylig, denne gamle seige institusjonen som tok med seg det meste av den katolske tradisjonen opp gjennom århundrene siden reformasjonen, - hva representerer den i dag?

Står den for, og forfekter den apostolisk kristendomsforståelse og har den forankring i bibelsk lære og dogmatikk? Er den i form og stil slik praktiserende, at vi forbinder den med den første og apostoliske kirke?

Form og stil. Tradisjon. Historie og kultur. DnK vil i dag knytte kirken sin til å være en kraft og autoritet, som de mener står, og har stått, sentralt i norsk historie og kulturformidling. Og selvsagt må det erkjennes at kirken har hatt en stor rolle i sin kraft som statens tjener, refser og kontrollør. Så har den delvis også formidlet evangeliet, om enn tvetydig og diffust, og den har vært en formidler av de gamle sakramenter, som ikke lenger er regnet som sakramenter: bryllup, begravelse og den siste olje. Nå står bare dåp og nattverd igjen som søyler i denne formaliserte institusjonen. Likevel synes tiden langt overskreden for denne antikke institusjonen.

Prestekjolene, kappene og kragene, hvor kommer de fra? Og burde de ikke vært kastet og gjemt for lenge siden? Prester med krav til bekledning? Var det ikke Moses som fikk denne instruksen? Gikk ikke fariseerne, kristendommens verste motkultur, rundt og brisket seg i fine klær, for å vise makt, autoritet og posisjon? Jesus kalte dem satans barn, mange av dem.

Biskoper - tilsynsmenn, basert på Paulus sin anmodning om innsettelse av hyrder og eldste. Gikk de rundt med svære kors og røde purpurkåper, med brudekjoleslep på røde løpere? Hadde de månedlig betalte millionlønninger betalt av den romerske stat, eller den jødiske representasjon? Satt de for det meste på kontorer og flyttet papirer og administrerte andre ansatte? Nei, de første hyrder var enkle menn med livserfaring, som kunne veilede personlig for de unge. De skulle avdekke synd og villfarende lære.

Kirkebygg, katedraler, sølv og gull har kirken mye av, men de kan vel neppe si som Jesus sa: «Stå opp, vær helbredet, ta din seng og gå» Kan det være riktig, sunt og bærekraftig at den norske stat skal betale milliarder i reising, vedlikehold og utsmykking av kirkebygg for ufrelste skattebetaleres penger? Er det et godt vitnesbyrd om Gud og Jesus, at vi ligger staten til byrde for kristen virksomhet, mens de mange humanitære behov i samfunnet skriker etter oss i gangene?

Slik jeg leser Apostelgjerningene og brevene i NT, finner jeg ikke noe i menighetslivet som ligner på den norske kirke. Ikke hadde de store kirkebygg, det var heller ikke et mål å ha. Ikke hadde de et hierarkisk opplegg, hvor de ulærde måtte bøye seg for de lærde, skolerte og betalte. Ikke hadde de klær og fjolleri som skulle vise deres autoritet og makt. Ikke hadde de liturgier, trosbekjennelser, barnedåp eller konfirmantundervisning.

Derimot får jeg et inntrykk av det motsatte i NT: Ulærde enkle arbeidsfolk, som gikk ut to og to, og fortalte folk om himmel og jord og Guds rike. De delte på eiendeler, utgifter og penger, og levde et spartansk liv. De var forberedt på fengsel, forfølgelse, tortur og døden. De hadde ingen planer om store menigheter og store visjoner for kringkasting av evangeliet. Ingen sakramenter, og ingen begravelser og brylluper hadde vel noen rolle i menigheten.

Med 7500 ansatte i DnK , og en tilførsel fra stat og kommune på 20-30 milliarder årlig, kan jeg ikke se at dette har noe med syndenes forlatelse, sjelens frelse og apostolisk kristendom å gjøre. La oss avvikle statskirken innenfor statlig økonomi, det ville være mye mer kristelig og Gudvelbehagelig.

Jeg har satt meg for å informere og gå inn for myndighetene, med krav om at statsstøtten fjernes i alle former, i sær medlemsstøtten, med all den juks og hykleri den representerer.

 

Gå til innlegget

Dette møtet er slett ikke sexy, men heller upassende og usmakelig

30 Januar leser vi, og ser i sosiale medier at Generalsekretæren i NATO møter skuespiller Angelina Jolie i Brussel, hvor de to skal diskutere strategi for å unngå seksualisert vold i konfliktområder. Kanskje ikke så rart at Stoltenberg trenger et pr-stunt nå, ettersom NATO i stor grad har blitt en pakt, som ingen lenger utenom NATO selv, vet hva driver med.

NATO var i hvert fall ikke tilstede, da IS for 4-5 år siden, bokstavelig talt dro kurdiske kvinner og barn opp i fjellene i Irak og Syria, og der praktiserte seksualisert vold og slavehold på det groveste i årevis. Dette er visst glemt.

Jeg sier ikke noe negativt om selve formålet med dette møtet mellom Jolie og Stoltenberg, men jeg stiller spørsmålet om dette er rette tidspunktet, og er dette noe annet enn populisme i ordets rette forstand? Og hva kan de reelt sett oppnå?

For å redusere den seksualisert volden i de mange konfliktområder i verden, kreves det omfattede strukturendringer av samfunnet i disse landene. Informasjon om temaet må inn i skoler og hjem, noen som koster hundrevis av milliarder av dollar.

Jeg kan ikke tenke meg at hverken Angela Jolie, eller noen andre i Hollywood kommer til å spytte inn milliardbeløp i kampen mot seksualisert vold.

Hollywood - kjendiser engasjerer seg fra tid til annen i politikk, oftest fra venstresiden, og nå har vel flere fått inspirasjon av at MeeToo hadde sin opprinnelse fra Hollywood. Likevel blir dette utspillet og kombinasjonen, NATO og Hollywood, useriøst. Underholdning og krig i samme suppe - dette smaker ikke godt.

Kurderne som er plassert av USA i Syria i grenseområdene mot Tyrkia, utgjør ingen trussel mot Tyrkia pr. i dag. Kurdere er å takke for at IS er beseiret og verden kan gå videre. De sto opp mann mot mann i kampen mot IS, allerede for mange år siden, mens deres egne kvinner og barn ble fanget og voldtatt i fjellandsbyer i Syria og Irak, uten at knapt noen hjalp dem da heller.

NATO har for øvrig vært helt fraværende både i Syriakrigen og i kamp mot seksualisert vold for øvrig. NATO virker mer og mer forvirret på hvem som er venn og fiende, eller hvem de selv er. Nå er Tyrkia blitt venn, og Assad fiende, mens kurderne ofres, og skal glemmes og ties i hjel.

Så nå i denne stund belønnes kurdere med å bli bombet og drept av NATO-bomber produsert i USA, sannsynligvis med Stoltenberg sittende passiv og fåmælt uten å gjøre noe som helst med situasjonen. Tyrkias bombing er en klar krenkelse av Syrias luftrom og suverenitet. Og Kurderne er nok engang tapere, et folk som har gjort verden en stor tjeneste. Veldig upassende og svak styring av Stoltenberg, og enda større kraft og frimodighet gir dette til Tyrkia, et land som tydeligvis har planer fremover. Dette møtet er et usømmelig møte, på flere måter.

Gå til innlegget

De karismatisk menigheter og deres virksomhet tror på er «Global gjenopprettelse av menigheten i denne tidsalder» Denne artikkelen bygger på deres egne uttalelser.

Den Karismatiske bevegelse (DKB ) i Norge, er kristen virksomhet og menigheter, som på hver sin  måte er alle en del av Charismatic Faith Movement. Dette er en fellesbetegnelse på den verdensvide karismatiske bevegelse som har pågått i over 100 år. Jeg nevner noen av de mest aktive norske aktørene:

Visjon-Norge, Norge Idag, Sarons dal, trosmenighetene, Oase, pinsebevegelsen, Imi-kirken, apostel og - profetbevegelsen inspirert av Redding og Betelchurch-miljøet, Hillsong Norge og Salt-Bergen.

Ingen aktører nevnt her, vil nødvendigvis karakterisere seg som en del av den karismatiske bevegelse, nettopp med den hensikt å være uidentifiserbare, og de vil ikke ha noen merkelapp, men være uavhengige.

Denne artikkelen legger et grunnlag for å forklare DKB sin selvoppfatning og ideologi.

Guds plan for global gjenopprettelse av menigheten og hva det betyr:

De karismatisk bevegelsen i Norge presenterer seg selv ved å stadige rapportere om fremgang, vekst og seier for sitt egen virksomhet og sine egne kirkesamfunn. Typisk begreper og språkbruk de bruker i agitasjonen:

Erobring, ekspansjon, vekst, fornyelse, utvidelse, frukt, seier, helbredelser, reformasjon, multiplikasjon, kraft, styrke og salvelse

Den karismatiske bevegelse ser på sin egen posisjon i menighetens historie: - som det siste og viktigste ledd i en Gudommelig historisk utvikling.

Et grunnprinsipp innenfor DKB, er at Gud gjennom århundrene har «forøket» sin åpenbaring og sin kraft til menigheten. Trosbevegelsen/karismatiske menigheter regner sine egne menigheter og organisasjoner som representanter for den type menighet som Gud ønsker i den siste tid. Tanken er at Kristus skal komme igjen å hente en sterk og «opplyst» brud. Menigheten over hele jorden er da fullt ut restaurert og istandsatt for sin brudgom. De vil i lære og form, være tilnærmet lik dagens form.

Teorien går ut på at Gud for alvor begynte å åpenbare bibelske sannheter under reformasjonen;

-         for eksempel fikk Luther lys over rettferdiggjørelsen ved troen alene.

-         Deretter fik Baptistene lys over Dåpen i vann.

-         Metodistene fikk sannheten om helliggjørelse,

-         Pinsevennene fikk forståelsen av den Hellige Ånd.

Den karismatiske bevegelse kommer inn som oppfølger og representant for neste trinn;

Forståelsen av menigheten som en dominerende Apostolisk kraft med innflytelse på hele samfunnet.

Det innebærer bl.a;

-         helbredelser, under og tegn

-         sterk lovsang og tilbedelse

-         et disiplinert og utrustet folk

-         nådegavene fungerer på alle plan

-         en Åndsutgytelse over menigheten som vil påvirke hele verden

-         Misjon gjennom TV og sosiale medier

Denne utviklingen er Gudsbestemt og kan ikke reverseres eller stoppes.

 

                      Guds gjenopprettelse av menigheten:

 

     Luther

                  Baptismen

                            Metodismen

                                         Pinsebevegelsen

                                                         Den karismatiske bevegelse                                                                                  

År 1500       1600            1800                  1900                       2000

 

 

 ”De håpløse tradisjonelle kirkesamfunn”

Talsmennene for den karismatiske bevegelse hevder at de tradisjonelle kirkesamfunn og menigheter ikke er i stand til,- eller klarer å henge med i denne prosessen.

Det hevder at det er mange årsaker til det; her er noen:

1)      Manglende forståelse av Guds Ord

2)      Menighetene nekter å fornye seg

3)      Menighetene styres av komiteer og eldste

4)      Lovsang og tilbedelse har ikke sin rettmessige plass i menigheten

5)      Menigheten mangler visjonsbærere

6)      Menighetene preges av splittelser og uenighet

7)      Menigheten preges av verdslighet og materialisme

8)      Helbredelser og tegn er fraværende

 

Det finnes bare en kur mot denne tilstanden, -nemlig tilpassing til den karismatiske bevegelsens form og lære.

DKB mener at dersom de etablerte kirkesamfunn er villig til å endre struktur, lære og handlingsmønster vil også de kunne oppnå å bli en effektiv, sjelevinnende og ekspanderende menighet. På tross av det jeg mener de mangler beviser for, påberoper DKB seg å være vekkelsesmenigheter som stadig vinner ufrelste mennesker. De hevder at de fleste som blir vunnet for Gud i dag, vinnes i og gjennom DKB. De overnaturlige manifestasjoner (helbredelse, tegn og under) bekrefter òg Guds favør over DKB, sier de. De karakteriserer sin virksomhet med mange superlativer og på en skrytende og oppblåst måte:

 

-Større favør hos Gud, større åpenbaring, større enhet, sterkere salvelse, større nåde, større kristus-likhet, flere medlemmer, større bygg, større konferanser, større frimodighet, mer villighet, større glede,

Mange tenker kanskje at dette er bibelske realiteter som enhver kristen forsamling burde trakte etter. Jeg vil forsøke å svare på det, men la meg få nevne noen heller tvilsomme begreper som DKB også bruker, men som absolutt krever en mer bibelsk forklaring:

 «Overføring av salvelse og visjoner», fornyelse, fornyet menighetsstruktur, apostolisk menighet, salvet lederskap, underordnings-prinsipper, reformasjon , Jesus revolusjon”

 

Stadig flere ord og utrykk DKB bruker kommer ikke fra bibelen, men fra andre kilder, - ofte fra samfunn og bedriftskultur.

Slik språkform og kristendomsforståelse er dagligdags kost, for dem som er vant med miljøet innenfor DKB.

De som befinner seg utenfor bevegelsen, og ikke er innforstått med DKB troslære, språk og tankegang kjemper en håpløs kamp for Gud, - og de kjemper heller mot Gud, hevdes det.

De kan egentlig aldri komme virkelig inn i Guds plan med sine liv. Er du tradisjonell Lutheraner for eksempel, ligger du dårligst an. Da er du flere hundre år for sent ute.

De som kjenner til DKB fra innsiden, vet ikke at læren innebærer en bedreviterholdning, og faktisk forakt for de tradisjonelle kirkesamfunn. Det paradoksale er at utad gir DKB et inntrykk av at enhet og forbrødring mellom kirkesamfunn er viktig.

Forkynnerne holder derfor prekener i alle typer menigheter, - DNK inkludert.

Men hva er motivet for det? Å lokke til seg medlemmer og å skaffe seg tiende og gaver.

Denne artikkelen er bygget på 15 års aktivt engasjement i pinsebevegelsen og trosbevegelsen og Levende Ord Bibelskole i perioden 1988 – 2003.

 

Gå til innlegget

Mannens rolle har forandret seg siden 60 tallet, til noe kvinner ikke liker - egentlig.

At kvinner nå verden rundt  anklager mannen for tafsing og overgrep, er i realiteten en kjønnskrise, mer enn et opprop om kriminalitet. Og kjønnskrisen er også en moralkrise, hvor begge kjønn sliter med å identifisere sine normer og sine roller. Mannen sliter mest. Ridderen, den stødige og høflige og modige, lever han fremdeles i kvinnens bevissthet? Ja, men den moderne mannen har endret seg mentalt og sosialt.

Mannen har forandret seg siden 1960 tallet. Frem til da var han den høyeste og eneste autoritet i familien. Så kommer staten og forvaltningen også inn i bildet, og stat og myndigheter kjønns-delegerer arbeidslivet. Kvinner trer ut av hjemmet og inn i yrkeslivet. Staten vil også ha sterkere innflytelse over barna. Barnevernet oppstår som en kraft med autoritet over familien. Mannen får nå autoritets-konkurranse i heimen og i yrkeslivet. Hvordan reagerer mannen? Takler han den sosiale endringen, hvor kvinner øker sin innflytelse på alle områder i samfunnet? Takler han den nye kvinnelige sjefen og den kvinnelige statsministeren?

Hans opprinnelige genetikk og arv som skulle gjøre han stødig, familiefokusert, omsorgsfull, beskyttende og maskulin, har blitt endret til likegyldighet, slapphet, bløtaktighet, og han er kanskje innerst inne blitt redd for kvinner, barn og familieforpliktelse. Han har lyst å velge minste motstands vei. Han er generelt blitt mer en egoistisk nytelsessyk pusekatt som ikke vil ta ansvar, (eller får lov til) men kompenserer sin manglende evne og mulighet til å være far og mann på andre arenaer. Det kan være spillegalskap, ekstrem-idrett, aksjespekulering eller rastløs reising verden rundt på chartertur. Han vil ikke ta del i oppdragelse og dannelse av barn, men sniker seg unna ansvaret. Lærerne er blitt underdanige fjotter. Den moderne mannen lever for bobilen sin, eller hytta si, men han vet ikke hvilket parti han skal stemme på. Ikke engang husarbeid og vedlikehold gidder han lenger. Han vet ikke hvordan han skal bruke et skrujern eller en skiftenøkkel. Han klarer ikke skifte dekk på bilen. Han har dessuten penger nok til å få andre til å gjøre den jobben. Han vi heller se på porno eller surfe på nettet. En potensiell tafser og pedofil? Kvinnen liker ikke denne utviklingen. Hun vil ha en mann med integritet, en som skiller seg ut fra flokken, en som vil elske og ære kvinnen, barna og familien. En mann som ikke dilter etter trendene i tiden, men oser av trygghet og har sin egen visjon og integritet, ære, stabilitet og besluttsomhet. Kvinnen ønsker ikke en digital mann, men en analog og tilstedeværende fysisk mann. I kvinnen ligger lengselen etter den ekte helten, ikke filmhelten, og #metoo er bare et utrykk for denne lengselen.

Debatten om kjønnsroller og kjønnsrollemønster, hørte og så vi ofte før i media, mest på 70-80 tallet. På 2000-tallet har disse begrepene mistet mye aktualitet, virker det som. Data og skjerm-tilværelsen har gjort noe med oss alle. Det betyr dermed ikke at kjønnsrollene og egenskapene i oss mennesker er ferdigtenkt og ferdigutviklet, etter min mening. Kanskje heller andre veien, det er fullstendig kjønnskrise.

Sammendrag. Jeg tror vi lever i en verden hvor vi trenger å avklare særtrekk ved kjønnene, særlig i forhold til relasjoner, roller og ekteskap. Vi leser og hører i media om ekteskap og forhold som ikke fungerer og går i stykker. Vi leser om stadig flere enslige, og vi hører at fødselstallene går nedover i befolkningen. Flere enslige søker å adoptere ett barn, men være uten partner. Fungerer ikke mann og kvinne sammen lenger? Er det ikke kobling mellom mann/kvinne-forholdet og ekteskap lenger? Det ser ut som mange opplever dette som vanskeligere enn før. Feminiseringen, likestillingen og kvinnens fremmarsj i samfunnslivet og i politikken for øvrig, ble så sterk utover 80-tallet og fram til i dag, at mannen nå virkelig må reorientere seg på mange områder. Men mest må han reorientere sin egen kjønnsidentitet, og bestemme seg for hva han vil i livet.

 

 

Gå til innlegget

Moderne kvinner er på jakt etter ridderen, - den stødige, høflige og respektfulle

#Metoo-fenomenet er som en trykk-koker som har stått på koking i hele verden. Nå koker det over. Når kvinner i den vestlige verden nå uttrykker sin fortvilelse over sin kjønnsmotpart, krever det både videre spørsmålstilling og en forklaring på hva som har skjedd. For her settes frem et kriminalitetsbilde av menn som fremprovoserer stygge konklusjoner. Kampanjen som fenomen, skaper ikke noen samlende løsninger eller konklusjoner, men skaper heller mer forvirring og steilere fronter mellom mann og kvinne. Og forutsetningene spriker veldig: Noen kvinner er blitt tafset på av jobb kolleger offentlig, som dårlig underholdning, mens andre kvinner sier de er blitt dratt inn i en avkrok og voldtatt av en kjendis. Variablene her defineres ikke skikkelig, og dermed blir hele #Metoo-kampanjen som fenomen litt «uvitenskapelig» og useriøs. Personlig er jeg glad for #Metoo, fordi kampanjen avdekker kriminalitet, - og det er bra.                                        

Men er dette en ny type kvinnebevegelse? Hva er parolen og hva er kravet?  Menn, slutt å tafse? Det må ligge noe mer bak,- nemlig at kvinnen ikke er fornøyd med sin kjønnsmotpart, i sin helhet. Nå reiser kvinner seg for å «demonstrere» mot mannen - som hun dypest sett vil forandre på, og som hun dypest sett ønsker å leve harmonisk med. Kvinnen søker også etter sin egen identitet, i forhold til mannen. På tross av likestilling i yrkesliv og lovverk, og på tross av at kvinnen er blitt økonomisk uavhengig, ønsker hun fortsatt en mann å leve sammen med, eller være venn med. Kvinnen er på leting etter ridderen, den stødige, høflige og respektfulle. Kvinner leter etter en mann som kan tilfredsstille henne sosialt og sjelelig, ikke bare seksuelt. Hun ser etter mannen som kan gjøre livet hennes harmonisk, en mann som stetter hennes drømmer og visjoner i livet. For en kvinne drømmer vel ikke kun om en karriere i yrkeslivet, om mening og mål kun i sin jobb? Nei, livet er mer enn yrkesambisjoner. Kvinnen ønsker vennskapsforhold av kvalitet - forhold som varer. Hun ønsker ikke machomannen, men kvalitetsmannen. Hvor er gentlemannen som ikke krenker, mannen som har respekt for kvinnen, den trofaste og pålitelig partner og ektemann? Den frigjorte og likestilte og yrkesaktive kvinne har kommet i en identitetskrise, parallelt med den moderne mannens krise. Jeg hører et ønske om forandring. Kvinner er ikke tilfreds.

Kravet er lykke. Mannens søken er «lykken», slik som kvinnen søker det samme. Mange menn henter ut sin lykke i sitt ekteskap, men også i sin fritid og sine hobbyer, ikke først og fremst i sin jobb. For menneskeheten er derfor lykken ikke å finne, hverken i ekteskap eller yrke alene, men kanskje i kombinasjon arbeid, yrke og ekteskap? Instinktet i oss vil søke fullkommen lykke. Men der ligger også utfordringen for den moderne kvinne, nemlig kjønnet hun er født med - hun er kvinne, med en kropp som krever avbrekk fra yrkeslivet, dersom hun skal føde barn. I dette avbrekket trenger hun mannen, en god mann, en pålitelig mann, en mann med inntektsevne, omsorgsevne og evne til å gjøre henne lykkelig. Når kvinner ønsker barn, blir hun også sårbar. Ikke bare fysisk og sjelelig, men også sosialt og økonomisk. Dette vet selvsagt de fleste kvinner, før de tar valget om å få barn. Menn vet også at de er økonomisk sårbare. Begge kjønn er derfor på denne måten på jakt etter trygghet, romantikk og lykke, og ikke etter krenkelser og påtvungen seksualitet. Og der ligger begge kjønns utfordring - når lykken og romantikken uteblir, krenker mannen, og foretar overgrep, mindre alvorlige og alvorlige som skal straffes. Mange menn kompenserer manglende selvtilfredshet med overgrep.                

Skjønnhetsidealet skaper kaos. Skjønnhetsidealet gjør kvinner utilfreds med seg selv. Skjønnhetsidealet kommer fra kosmetikk, mote, modell, underholdnings- og sexindustrien som forteller henne om uoppnåelige mål, og at hun bør være perfekt. Ulike media er med å forsterke dette, og sier henne at hun må være pen, sjarmerende og sexy, og ha de rette formene, og mottagelig for tilnærminger og ytringer fra menn, fysisk og psykisk. Brystfagre, rett eller liten nese, det vakre smilet og kroppsformene som Barbiedokker. Vi har sett dem på film, i ukeblader, i reklamen. Hva vi ser på, og definerer som vakkert, pent, skjønt til enhver tid er derfor farget av moteindustrien og Hollywood. Slik blir det hele sterkt kulturelt betinget. Derfor karakteriserer vi en viss prosent av menneskeheten, alt etter definisjon, - som pene, vakre, billedskjønne. Hverken mann eller kvinne har vel noe spesielt imot «pene mennesker». Utseende spiller en viss rolle for oss mennesker, men de indre kvalitetene i oss avgjør om vi blir likt, mislikt, respektert osv. Gamle mennesker kan være pene, vakre, - alle har vi noen vakre og attraktive særtrekk. Likevel finnes det noen vi kan kalle billedskjønne, og som vi også assosierer med romantikk og sex. Mange menn føler gjerne at de må tafse på denne gruppen.

Nå vil alle kvinner markere en slags hevn. De billedskjønne først. De har forstått at lykken ikke ligger i ytre skjønnhet. Frimodige og djerve kvinner står nå fram, og skyr ikke offentligheten. Hva slags kvinner er dette? Mange kategorier fra ulike klasser, status, og yrker. Det kan virke som at de mest krenkede vi leser om, er de såkalt billedskjønne. #Metoo begynte ikke tilfeldig i Hollywood. Det var hos skuespillerne at det hele begynte. Skuespillerne i Norge kastet seg også tidlig inn. Musikk, mote og modellbransjens offer for trakassering kom tidlig inn. Vi har ikke hørt fra flyvertinnene ennå, - men vi har hørt fra musikerne, fra mediebransjen og fra journalister. En kvinnelig Biskop og politibetjenter har stått fram. Heller ikke fra lakseslakteriene har kvinnene stått frem ennå. Kvinnelige bilmekanikere, renholdsbetjenter og elektrikere har ikke stått fram.    

Dette er ikke en media-kampanje, men ligner mer på et sosialt fenomen. Hvis så mange kvinner opplever trakassering, medfører det at veldig mange menn er vulgære råtasser eller lovbrytere. Det er godt mulig det er slik. #Metoo kampanjen er derfor et opprop om, og krav om at justis, rettergang, og lov og orden må følges i saker vedrørende fysisk tilnærming og overgrep. #Metoo kampanjen blir også å ligne en stor fortvilelse over at verden er slik som den er, og en frustrasjon over at mannen er slik som han er, - en luring, en manipulator, sexgal. Problemet med oppropet er derfor at #Metoo vil fjerne hele synden og djevelen i verden. Det er en vanskelig oppgave. Men det vi har lært av #Metoo er at krenkelser og overgrep er noe vi ikke skal finne oss i. Men da må vi også anmelde. Når vi har observert lovbrudd, har vi hver enkelt et ansvar. Når noen stjeler bilen din, anmelder du saken og ringer forsikringsselskapet. Blir du slått, anmelder du det. Det virker som #Metoo er et par tusen år for sent ute. Kampen mot mannens vulgaritet burde begynt litt tidligere. Kvinner forsto ikke at de måtte forsvare seg verbalt, eller fysisk, eller anmelde saken.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere