Torgeir Tønnesen

Alder: 1
  RSS

Om Torgeir

Familiemann, far til fire tenåringer.
Cand.Mag -Samf/kr.dom. Bibelskole.
Teologisk ståsted: Indremisjonen. Tror på glede og seier, men ikke svermeri. Svak tro på tidens nådegavebruk. Ingen tro på vekkelse.
Synger og komponerer.

Følgere

Selv om avisen Dagen påberoper seg å være en åndelig og konservativ avis, og vil gjerne overgå Vårt land, så er den åndelige debatten og diskusjonen mer til stede i avisen Vårt Land.

De to avisers redaktører har kritisert hverandre i det siste, og begge mener at konkurrenten er den som er mest tabloid i form og uttrykk. Jeg vil ikke egentlig debattere dette temaet her, selv om jeg mener begge aviser er ganske tabloide blitt. 

Jeg er mer opptatt av det åndelige innholdet i avisene, og med det mener jeg det kristne åndelige innholdet, diskusjonen, teologien og debatten.
Jeg har fått mer og mer sympati med VL som en allsidig seriøs temaavis, i forhold til den negative utviklingen i Dagen. Dette til tross for at jeg plasserer meg selv teologisk i den blå leiren.
Som avis for debatt og teologiske tema, har Dagen stagnert og seilt akterut i utvikling, mens VL har åpnet seg og hatt en positiv utvikling, særlig med Verdidebatt. Det er bredde og full diskusjon i VL sitt leserforum.

Når det er sagt, så har jeg selv flere ganger blitt gjenstand for sensur i VL, men det er ikke tema i dette innlegget. Det jeg vil ha frem, er hvem som skaper åndelig debatt, og hva som settes på dagsorden - på desken, som det heter hos journalistene.
Dagen tar omtrent ikke inn leserinnlegg og teologiske innlegg lenger, men blir stadig mer og mer tabloid og sensasjonspreget i stilen. Debattsidene står helt stille - de er fryst i dagevis. VL derimot tar inn 10-12 artikler for dag, skrevet av almindelige mennesker som har noe på hjertet.
Dagen virker mer elitistisk enn VL, i både journalistikk og profil forøvrig. Jeg fornemmer en avstand til lesere og støttespillere fra Dagen sin administrasjon. Dagen virker ikke til å ha kontakt med grasroten, mens VL faktisk kommuniserer bedre med leserne, enn de før har gjort.
Dagen maler på samme kakedeigen hele tiden. Homostoff, skapelse, abort og Israel. Viktig nok, men hva med teologi og åndelig oppbyggende og reflekterende stoff? Hva med litt Jesus-stoff? Jesus sin førsteprioritet er ikke å endre abortloven eller avskaffe homoseksualitet. Jesus ønsker at kristne aviser er velsignet med teologi og gransking av ordet, Guds ord. I dette overgår VL Dagen for tiden.
Som seriøs kommentator og skribent i flere aviser, er jeg skuffet over at jeg ikke blir tatt seriøst av Dagen. De tar ikke imot råd og veiledning fra meg eller andre på grasrotnivå. Vi må vente i ukevis på å få inn et innlegg i avisen. Verdidebatt derimot, tar imot de fleste av mine innlegg innen 1-2 dager, selv om jeg er blå-kristen. 
Pr idag er Vårt land en mer transparent og åpen avis enn hva Dagen er.

Gå til innlegget

Et nøkkelvers til all bibelforståelse

Publisert 4 måneder siden

Ingen kommer til himmelen, ved kun å tro at Jesus døde, og at han oppstod igjen. Dette vitnesbyrdet holdt jeg nylig på et møte i Sjømannsmisjonen i en bygd på Sunnmøre.

Hvem av oss har ikke hørt og lest, de kjente versene i Romerne 10.9:

 «For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst»

Problemet med dette verset, er at alle kristne grupperinger, sekter eller evangeliske, katolikker og protestanter, kan slutte seg til denne bekjennelsen. «Alle» aksepterer og bruker dette verset, til sin fordel og tror seg «frelste». Men er det slik?

Nei, dersom dette verset blir stående alene og uforklart, vil det lede oss bort fra frelsen. Dette verset kan kun forståes ut fra påfølgende vers i:

 Romerne 10.10:

«For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse»

Vi skal se på første del av verset: «For med hjertet tror en-til rettferdighet»

Hva betyr så «til rettferdighet»? Jo, det betyr, at du tror at du har tatt imot Guds rettferdighet, den «rettferdighet» som Gud skjenker oss i Kristus Jesus. Men om du tror det, betyr det da, at du virkelig har tatt imot «Guds rettferdighet?» Nei, det er slett ikke sikkert. Du kan tro det av egen vilje, men likevel ha null åpenbaring hva det betyr. Du forstår det bare ikke.

«Guds rettferdighet» må nemlig gis deg fra Gud. Han må «åpenbare» for deg hva «Guds rettferdighet» er for noe. Du klarer ikke tenke det ut selv. Derfor må det gis som en gave fra Gud, til deg. Det er dette som er å bli født på ny. Å bli født på nytt, er det samme som å ha fått åpenbart «Guds rettferdighet» og takket ja til den gaven. Ja, men er det ikke «bare å tro» - er ikke det nok? Nei.

Men er det ikke nok å tro på Jesus, at han døde og sto opp og at han var Guds Sønn?

Nei, ingen blir salig av å tro på dette alene. Du blir kun salig av å se din egen urettferdighet,- i lys av Guds rettferdighet. Du blir kun salig av å se din egen synd, - i lyset av Guds nåde.

Liv i synd

La meg illustrere med et eksempel: Personlig ble ikke jeg frelst før jeg var 25 år. I en ti-års periode hadde jeg levd et liv i synd. Jeg hadde syndet mye. Gjort grove synder. Jeg var aldri kriminell som sådan, siden min oppdragelse ikke tillot det. Likevel hadde jeg krenket mange mennesker og Gud. Jeg handlet ubarmhjertig, usindig, uklokt, aggressivt, såret og krenket mange mennesker på min vei. Knuste menneskehjerter. Syndene plaget meg ikke mye, for jeg hadde alltid en unnskyldning og forklaring for dem. Jeg hadde denne verdens ånd i mitt hjerte, ett verdslig sinn.

Så er spørsmålet: Når jeg så ble en kristen, - ble jeg da salig og tilgitt? - av å tro at Jesus døde og sto opp? 

Nei, ikke umiddelbart. Det hadde ennå ikke skjedd et bytte, - av min selvrettferdighet - med Guds rettferdighet. Jeg hadde fortsatt et stort syndeproblem som ennå ikke var dekket over, og som jeg ikke hadde tilgitt meg selv, i lys av Guds nåde. «Guds rettferdighet» var ennå ikke opprent i mitt hjerte.

Men så plutselig ser jeg at min synd og min skam, var stor, - og jeg så også straffen, at den ble lagt på Jesus på Korset. Jeg skulle egentlig blitt straffet, pint for det onde jeg hadde gjort i 10 år, men Jesus led, ble pint, og ble altså straffet i mitt sted for 2000 år siden.

Men fordi Jesus var helt syndfri på jord, så kunne Gud erklære Jesus rettferdig. Foran djevelen og for himmelens engler og sjeler. Fra nå av kan han erklære mennesker rettferdige i Kristus dersom de tror. 

Guds nåde

Hva så med meg? Hva skjedde mer? I forkynnelse på møter og i personlig bibellesning får jeg høre om Guds nåde og rettferdighet. Jeg begynner nå å hungre etter forsoning med Gud. Gud er villig - men er jeg? Jeg har jo dette syndelasset? Hva gjør jeg med det? Jeg kjenner anger i mitt hjerte. Jeg kjenner syndenød. Jeg taler med Gud om min synd. Han møter meg med kjærlighet og nåde. Jeg tror ham. Det er like før jeg blir født på nytt. Dette er veene og nødskrikene.

Gud vet om, - og han merker min anger, min indre gråt og min skam. Jeg føler meg liten og ydmyk. Gud vet at dette er ekte og oppriktige følelser. Han godtar min syndserkjennelse og bønn om nåde. All selvrettferdighet er død inne i meg. Jeg er fortapt. Nå kommer svaret fra Gud.

Nå gir Gud meg Jesu rettferdighet, ved den Hellige Ånd. Han døper meg i Ånd.  Ingen kan lenger anklage meg for syndene jeg hadde gjort. Han skjenker meg Sin rettferdighet. Og når jeg ser dette, så skjønner jeg at jeg angrer, og at jeg vil ikke synde mer, men leve for Jesus. I samme øyeblikk forstår jeg at jeg har blitt født på ny. I samme øyeblikk blir jeg salig, lykkelig, glad, tilfreds, tilgitt av Guds nåde. Fred kommer inn i hjertet mitt.

Hvis jeg hadde bare en mekanisk bekjennelse på at Jesus døde for meg, ville jeg ikke blitt frelst. Syndebyrden måtte av, og samvittigheten måtte renses i Jesu blod. Jeg ble badet i vannbadet i Ordet. Sjelen ble renset og fri. Og jeg hadde gjort ingenting.

Alt dette, hele prosessen, var det Gud som sto bak: troen, anger, syndserkjennelse, pånyfødsel, et nytt hjerte. Dette kan summeres opp i Romerne 10.10.

«I hjertet tror en til rettferdighet». Gud hadde gitt meg et nytt hjerte. «Med hjertet tror en til rettferdighet» Rom 10.10. Ikke mitt gamle hjerte, men det nye hjertet. Nå var det Guds tro i meg som virket. Ikke min egen tro. Guds rettferdighet råder i sjel, ånd og kropp. Nå er jeg salig. Jeg ble ikke salig før synden ble bøtt, og jeg mottok rettferdigheten i Kristus.

Etterord

Når det er få som vitner om slike omvendelser i dag, er det ikke fordi det er vanskelig eller komplisert, men fordi forkynnelsen mangler. Det forkynnes ikke tilstrekkelig om Guds gave i Kristus. Og Romerbrevet. I stedet forkynnes det om tegn, under og mirakler. Det virker ikke frem tro. Tro krever syndserkjennelse og synderens bønn om nåde.  

Gå til innlegget

Men den vil sannsynligvis bli bli integrert tilbake til vår pragmatiske verden

Når jeg ser jublende «grønne» ungdommer på TV, som feirer valgresultat og små grønne vedtak de har fått gjennom, så assosierer jeg det med et historisk fenomen: Hippietiden. En generasjon som ville forandre verden.

Det vil ikke være marihuana, bare overkropper og langt hår MDG vil bli husket for i historien, men likheten til 1960-tallet og hippietiden er historisk tydelige: Ungdommer i opprør, protest mot foreldregenerasjonen, intensitet, «klimabrøl», nye visjoner og tanker, aksjoner og propagandaapparat.

Jeg forstår deres bekymring, og er enig med De grønne i mye: Plasten, røyken, mink og lakseoppdrett, sykkelstier – det finnes så mange gode saker.

Problemet er intensiteten, tempoet og den radikaliserte gruppen innenfor partiet. Noen avhoppere har meldt om en ukultur innad i partiet. Noen har ekstreme ideer og forslag. Dette likner tidvis på symptom vi forbinder med sekter.

MDG kan overleve i regjering, for en periode. Men sannsynligheten for avskalling og medlemssvikt vil øke, etter hvert som de urealistiske forventninger ikke innfris.

Hippiebevegelsen trodde at de kunne stanse Vietnamkrigen og atomkappløpet, og de ville lede verden inn i «peace and love». De ville permittere storpolitikken og storkapitalen. Omforme verden til en intim og harmonisk idyll, hvor myke verdier var viktigst. Musikk og kultur.

MDG vil forandre oss innvendig og gjøre oss til spaserende vegetarianere, som søker den lokale badestranden og ikke til Sydens syndige forbrukskultur.

Hippiene lyktes ikke med sitt prosjekt. De store herrer og storpolitikken vant i realpolitikken. De store massene lot seg heller ikke bevege. Hippiene hadde valget, om enten å la seg integrere tilbake i samfunnet, eller fortsette å tilbringe dagene i drømmerier om en bedre verden. Heldigvis stumpet de fleste hasjpipen, og de fikk seg jobb som sosiologer og sosionomer, psykologer, arkitekter og i kultursektoren.

Mange har endog blitt rå kapitalister og godseiere. Og det var sikkert ikke dumt. Alternativet var å forgå i tapte illusjoner og en avdekket livsløgn. Virkeligheten brakte hippiene inn igjen i samfunnet.

Har ikke idealistene samme vilkår i dag? Har vi noe alternativ til industri, røyk og kapitalisme? Nei, ikke mens vi venter på den nye jord, som Vår Herre måtte lage.

Vi kan alltids forbedre teknologien og begrense bruken av fossil energi. Men gjør vi for store innhogg i våre industrielle og finansielle strukturer, kan verdens økonomiske systemer kollapse. Det kan ende i hungersnød, krig og konflikt i hele verden.

Verden kan ikke fungere uten de store børser, handelen og industrien vi ser i dag. Stalin og Mao lyktes ikke i å avskaffe kapitalismen, skjønt noe godt fikk de da til. Men tvang og henrettelser ble metoden. Måtte MDG ta en diskusjon med gjenlevende hippier, for hippiene er ikke grønne lenger. Stans, pust og tenk.

Gå til innlegget

Paulus sine brever oppmuntrer oss til helt andre verdier og kristenliv

Når vi går til våre møter om søndagene, så går vi dit ganske så uvitende om hva bibelen lærer om menighetsform og innhold. Mange er uvitende om disse fakta og følger tradisjonen, uten blikk for historien og bibelgrunnlag.

Vi holder med glede våre søndagstradisjoner, med formell åpning av møtet, tekstlesing, åpningsord, sang, solosang, preken, lovsang og bønn. Men disse ting som vi praktiserer i store deler av verden i dag, finner vi ikke konkrete beskrivelser på i bibelen. 

Vi finner ingen oppskrift eller instruks, men kun ofte vage indisier på bruk av liturgi og form. I det hele tatt finner vi ingen eksempler i bibelen (NT) på noen gudstjeneste som ligner på våre tradisjoner og våre møter i dag, særlig møter med lovsang og en helbredelseskultur.

Huset vårt - kirken. Kirkebygget er vårt sneglehus i dag. Egne kirkebygg, i stor skala, eksisterte ikke de første hundreår. Det var helt forbudt å bygge kirker, og det var forfølgelse og straff for ikke å tilbe keiseren.

I dag er våre kirkebygg som et sneglehus vi kryper inn i, en beskyttelse mot verden, et sted vi gjemmer vår frimodighet, men er frimodige for hverandre. De kirkefremmede er knappest innenfor våre dører. Bygget er vår klubb og forening, vår hobby, vår underholdning og vår arbeidsplass. Paulus beskriver ikke noe konkret om bygg, men sier: «Når vi alle samles, eller kommer sammen…» Paulus var en organisator og tilsynsmann, men gir ikke noen forordninger for utseende, form og stil. Det fantes ingen katedraler. Det var utenkelig for Paulus. Han ville aldri ha tenkt tanken på å bygge et tempel eller katedral.

Prekenen.  Paulus sier mye om å dele, forkynne, preke og formidle Guds ord. Selv holdt han timelange taler. Han underviste også rutinemessig over lengre tid, en praksis som ligner våre bibelskoler idag. Paulus sin tanke om prekenen, var at den skulle dreie seg mer om tekstlesing og tekstfortolkning, i historisk lys. Mange jøder kjente ikke sin egen historie, og repetisjon var nødvendig. Forøvrig i menigheten, skulle Guds ord og vitnesbyrd deles av «hvem som helst troende» i mindre grupper, med «Kristi vitnesbyrd og ånd» som bevis. De første kristne møttes flere ganger i uken, gjerne flere ulike steder, indikerer NT. De holdt møter ute i friluft, som klimaet tillot.

Lovsangen. Vi finner ingen eksempler på noe som ligner vår tradisjon i dag i bibelens NT. I GT finner vi derimot mye beskrevet om innsettelse av lovsangere og sangtjeneste i menigheten. Derfor er det mange i dag som tror at dette kan overføres til NT. Men det kan det ikke. Jesus har oppfylt loven, og det trengs ikke noe tjeneste som minner om offer og gjerninger for Gud. 

Gud «troner ikke» på vår lovsang i dag, slik mange beskriver at han gjør. Men Gud har ingenting imot sang. Jesus og disiplene sang lovsangen ved nattverden. Dette var flere utvalgte salmer fra GT, kanskje satt melodi til av disiplene, det vet vi ikke. Paulus beskriver ikke sang som noe nådemiddel, eller redskap til formidling av Guds ord. Han oppfordrer til sang i gruppene og ved sammenkomster. 

Misjonsbefalingen, vitnesbyrdet om Jesus og korset var det som skulle fortelles til nye mennesker. Ofte gikk dette gjennom familienettverk og bekjentskapskrets. Husk, at på denne tiden fantes ikke så sterke fordommer mot kristne, som i dag. Folket var åpnere. De trengte ikke lokke og lure folk på møter slik som i dag. Det ville være utenkelig at Paulus skulle introdusere en lovsangspraksis. I så fall, hvorfor beskriver han ikke det? Paulus så jo overalt, etter frukter av troen?

Bønnen. Paulus taler mest om bønn som en privatsak. Den enkeltes samtale med Gud. Felles bønn ble knyttet til nød, trengsel, sykdom - noe som alltid vil være hos kristne. "De eldste" hadde spesiell autoritet. Paulus oppmuntret til å be, for og med hverandre. Han selv ba om forbønn. Han oppmuntret til forbønn for land og konger og politikere. Egne bønnemøter ser vi ikke som noen praksis, skjønt det helt sikkert var vanlig. 

Hvorfor oppmuntret ikke Paulus menighetene til helbredelse-sammenkomster? Jo fordi Paulus hadde lest og var ekspert i gamle testamentet. Her finner vi at David, Abraham, Noah, Daniel, gudfryktige konger osv, alle hadde de god helse. De trengte ikke mase på Gud og drive med forbønnshandlinger. Det var gudsfrykten og livsstilen som avgjorde om Gud velsignet folket med god helse. Moses beskriver hvordan Gud skulle avvende sykdom fra Israelittene, og heller legge sykdom på deres fiender. Det trengtes ingen bønn, om folket ville holde seg til sin Gud. Likedan med David, så sier han at Herren er med han, og hegner omkring hans helse. God helse var en lovnad for patriarkene som fryktet Gud, og dette visste Paulus. Hysteriske bønnemøter og prestisje og prestasjonskristendom var ingen løsning, og lovet ingen helbredelse.

Nådegaver. Paulus toner ned bruk av nådegaver. Paulus så etter åndens frukter, frukter av et liv med Jesus og den hellige Ånd. Nådegavebruken har ingen stor plass i Paulus brever, den er knapt nevnt. Det Paulus spør etter er kjærlighet, nåde, fred, langmodighet utholdenhet og slike ting.

Paulus spør etter anstendighet, ærbødighet, gode gjerninger, å hjelpe enker og faderløse og tilsvarende hellighet, innenfor menigheten i første rekke. Han etterspør ro og orden i menighetene. Han spør etter saltet og lyset i denne verden - er vi det?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere