Torgeir Tønnesen

Alder: 1
  RSS

Om Torgeir

Familiemann, far til fire tenåringer.
Cand.Mag -Samf/kr.dom. Bibelskole.
Teologisk ståsted: Indremisjonen. Tror på glede og seier, men ikke svermeri. Svak tro på tidens nådegavebruk. Ingen tro på vekkelse.
Synger og komponerer.

Følgere

Mennesker som befinner seg i, eller som har hoppet av menigheter under den karismatiske paraplyen, trenger hjelp. De trenger hjelp av psykologer, teologer og sosialantropologer. Men oppgaven med å avradikalisere dem er vanskelig. Like vanskelig som å lede noen til Kristus. Deres ekstreme bibelsyn har satt dype spor i hjerne og sjel. Og de lever med hverandre, i sin egen verden - men isolert. Det dreier seg om 10-20000 mennesker i Norge.

Hun (Alice – tenkt navn) gikk på et møte i Frelsesarmeen engang på 1980 tallet, fordi hun ville ha litt variasjon og var nysgjerrig på andre menigheter enn sin egen. Det hun ikke visste denne søndagen, var at taleren, ikke var en tradisjonell frelsesoffiser, men en radikalisert karismatisk kristen. Taleren ( Freddy-tenkt navn) forkynte et budskap som Alice ikke hatt hørt før. Freddy fortalte om store kristne bevegelser i verden, hvor helbredelser og vekkelser skjedde i stort omfang. Det var den hellige ånd, som gjorde dette, sa Freddy.

Freddy underviser om den hellige ånd, på en måte som Alice aldri har hørt før. Den hellige ånd er en kraft, inni oss, som taler til oss og virker i oss, hver eneste dag. Det er opptil oss hvor mye vi vil at den skal virke og gjøre, sier Freddy. Det vi sår, skal vi høste, sies det. Jo mer vi ber, og jo mer vi gir av oss selv, jo mer skal den hellige ånd virke i oss. Den hellige ånd vil at vi skal be for syke mennesker, legge hendene på dem, befale demoner og mørke å vike. «Vi skal sette mennesker i frihet», roper Freddy, så det ljomer i lokalet.

Alice drar hjem den kvelden, og tenker på hvor stille og dødt det er i hennes egen menighet. Det skjer så lite. Stille, forsagte og oppgitte mennesker preger ledelse og medlemmer. Noen har krenket henne også, tenker Alice. En eldste bad henne be litt kortere bønner, ved en anledning. Alice hadde også fått avslag om å delta i lovsangen - de hadde nok folk, ble det sagt. Alice føler seg dratt til begge sider. Hun vil gjerne høre mer på denne predikanten i Frelsesarmeen. Hun hadde også kjøpt en bok om vekkelse i Europa. «1990 årene - Guds ti-år for Europa». Alice fikk en lyst og trang til å være med på evangelisering og team. Hun var også invitert på en «troskonferanse» til sommeren. Men hvor skulle hun henvende seg? Det var tilbud over alt.

Omtrent slik som fortalt her, har mange mennesker hatt sitt første møte med den karismatiske bevegelsen. Det begynte i det små - og så ballet det på seg. Etter et år eller to med flørting med ekstreme bibeloppfatninger, så gir man seg inn i bevegelsen. Bevegelsen hvor den hellige ånd styrer og regjerer, som de sier. De vil oppleve velsignelsen, åndsdåpen og fylden av den hellige ånd. Selv sier de at «alt dette står det om i bibelen»

Det teologiske problemet, slik jeg ser det, er at ånden, følelsene og opplevelsene står over Guds ord. Talene og undervisningen dreier seg mest om stemmer i vårt indre, følelser av velvære, tilfredsstillelsen ved å bli brukt i Guds rike, belønningen, velsignelsen og mye annet emosjonelt tankegods – men som til sist ender i en verden av tvangsforestillinger, fantasier og en skapt virkelighet.

Nylig hadde jeg en samtale med en karismatiker jeg har kjent i 20 år. Han sier han er med i en bønnebevegelse. Jeg spør om hvem som står bak. XXX svarer han.

Jeg spør om denne personen har forbindelse til Betel- Church i Redding?

«Joda, mange har blitt velsignet i Betel-Church», sier min karismatiske venn.

«Og mange har også blitt forbannet», svarer jeg.

«Hvordan da»? sier min venn. «Mange vitner på YOUTUBE om vonde opplevelser i Betel», sier jeg.

«Nei, det er bare de som IKKE har blitt velsignet, som vitner på YOUTUBE», sier min venn.

«Hva mener du med «Å bli velsignet»»? spør jeg.

«Å bli berørt av Gud, møtt av Gud, helbredet og fornyet – oppleve Guds kjærlighet og åndens røst» sier min venn.

«Må man oppsøke Betel- eller visse typer forsamlinger for å bli velsignet? Består ikke vår hverdag av kamp på forskjellige arenaer – på jobb, i ekteskap, med barna og i praktiske gjøremål – i 90 % av vår hverdag?» spør jeg?

Nå merker jeg at min venn får problemer. Han er tydelig preget av det nærgående spørsmålet mitt. Han vet at han ikke kan gi logisk gjensvar på bibelsk grunn. Han vet at hans trygghet og identitet ligger i menigheten sin. Hans venner, som deler hans teologi, - er hans identitet. Flokktilhørighetens psykologi vinner i hans sjel.

Innerst inne vet han, at hans Gudsbilde ikke stemmer. Han vet innerst inne, - at lamme går ikke, døve hører ikke, blinde ser ikke. Han vet at ingen går på vannet nå lenger – og at ingen fengselsporter åpner seg, som de gjorde for Peter og Paulus. Ingen tar slanger i hendene eller drikker dødelig gift nå lenger. Man han vet at kristne forfølges, blir drept, blir syke og dør av kreft – midt i hans egen forsamling.

Likevel er fornektelsen av det onde, et fenomen i trosbevegelsen. Det onde definerer de selv. Virkeligheten fornektes. Tvangsforestillinger om bare gode dager, bare gode opplevelser, bare gode erfaringer, bare gode mennesker, – ingenting negativt. Alt negativt er fra djevelen.

Jeg er ikke stolt av å ha vunnet debatten. Jeg er bare trist.

Det er ikke gøy å sette et menneske i sjakk-matt, et menneske som trenger psykologisk hjelp for å bli fri fra tankekontroll, hjernevask og meningsdiktatur. Og ikke minst frykt. Disse menneskene frykter djevelen og forbannelsen, men de klynger seg til læresetninger, slagord, befalinger og proklamasjoner. Veldig lite er opp til Gud, i deres liv. Alt beror på eget strev, og egen kraft, og egen innsats. Det er bare tragisk.

Gå til innlegget

Regjeringa må snart forstå at å skrote gassfergene, til fordel for batteriferger, er sløseri med skattepenger, og hverken miljøvennlig, bærekraftig eller økonomisk forsvarleg. Folkeopprøret vitnar om dette, og derfor stig no også fergeprisane til himmels. Noreg sel gass til utlandet for 200 milliarder i året, kvifor nyttar vi ikkje då gassferger? Brent gass luktar ikkje og forurenser lite, og er ei fin energikilde.                                                       

Solberg-regjeringa, bestemte for ei stund tilbake, at dei skulle pålegge/tvinge fylkeskommunene å drive miljøvenleg fergedrift, - dvs fase ut ferger som er drevne med fossil energi, diesel og gass, og erstatte dei med batteridrift. Etter mi meining er ikkje dette bærekraftig eller etisk rett. Politikarar har ofte ikkje argument og forklaringar på politikken sin. Korleis kan eg påstå det? Jau, fordi politikarar veit nesten ikkje kva ei batteriferge er for noko, - eller korleis dei fungerer. Eg kan forklare det her for lesarane. Bla må ei batteriferge ladast døgnet rundt, for kvar einaste tur på 25 minutt - lenger varer ikkje batteria. Lite effektivitet med andre ord, - store batteri, men ein kort tur. Mykje styr for liten gevinst.                   

Fergeoperatørane fryder seg over milliardoverføringar frå staten.            Klimakrisa i Norge, utnytter sjølvsagt selskapa, som har fått oppdraget med, og konsesjonane på fergedrifta. Med milliardoverføringar fra staten, så lystrar fergeoperatørane villig regjeringa, og bestiller gladelig batteriferger. Problemet er at ei batteriferge, med 17 tonn batteri, er to-tre gongar så dyr som ei gassferge eller dieselferge, og følgelig må billettprisane stige til himmels. Å diskutere med fergeoperatørane, er difor fånyttes, dei tenker på eigne overskot og vinning, slik alle private fortak gjer. Dette er milliardindustri og big business.                                                        

Miljørørsla veit ikkje alt, om miljø og batteri. Mange som har støtta miljørørsla på ulikt vis, har fått seg ein bakoversveis siste året, når dei no ser konsekvensane av fanatisk miljøpolitikk i praksis. Vindmølleutbygging mot folk si vilje, tvangs-elektrifisering og overstyring på alle plan, parkeringplassar forsvinn, bilar skal vekk, bussruter forsvinn, avgifter skyt i veret, distrikta skal vekk, alle må kjøpe klimakvoter osv. Flyskam, kjøtskam og no også fergeskam.                                                   

Heile elektrifiserings-trenden er ikkje miljøvenleg. Batteripakkane til fergene er bygde i Japan eller Kina, og veg tilsaman hundrevis av tonn, - 17 tonn på kva ferge i snitt. Desse batteria er på størrelse med fleire personbilar, er fulle av giftstoff og brannfarlege gassar, må fraktast verda rundt, mange gongar, på store diseseldrevne kontainerskip. Ei ferge vert ikkje montert ferdig på ein plass, som før, men delane og batteria vert frakta frå heile verda, - på super-forurensande skip. Før vi kan nytte batteria på våre bilar og ferger, krev det altså ein stor og energikrevjande produksjon i forkant. Energien som blir brukt kjem frå forureinande kolkraftverk. Ein må også bygge skip og infrastruktur til dette. Jern og stålutvinninga og produksjonprosessen krev enorme mengder energi og avfallshåntering. Før du får oppleve el-drift på ferga di, og før ferga ennå har kome i drift, har batteria vi er så stolte av, allereie forurensa verden styggelig mykje.                                                                            

Produksjonen er også uetisk og umoralsk. For å produsere desse batteria, må ein ha store mengder arsenikk og kobolt, som bla er utvunne av barnearbeid i Kongo. Den auka kobolt- etterspørselen, har ført til at slaveforholda i gruvene er vorte enda verre enn før. Lange dager, mishandling og sjukdom pregar arbeidsmiljøet, der born ned i 8 års alderen arbeider. Dette har vore dokumentert både i riksaviser og i NRK.                                                                                     

Å eksportere gass, som blir brukt til å lage megastore batteri, gjev ikkje meining. Norsk gass vert ikkje brukt til camping-propan, om nokon trur det, men brukt til store gasskraftverk som produserer - nettopp straum. Kva er då poenget med Regjeringa sin politikk? Det heile verkar dobbelt-moralskt og utarter seg som eit spel, ein leik. Då kan vi heller plassere gasstankar på fergene. Det er reint og risikofritt.   .                                                                              

 Konklusjonen må bli at ei lite miljøvenleg batteriferge, - brannfarleg, lite driftsikker, kostbar, vedlikehaldskrevjande, flytande rundt på norske fjordar, det er det siste vi treng i Noreg. Løysinga for Norge er fortsatt diesel eller gass på våre ferger.                                                                                  

Gå til innlegget

1500 skogbranner har herjet landet i tre måneder. 15 million mennesker har inhalert giftig røyk, i formørkede millionbyer, og som ikke har sett solen på dagevis. Millioner av fe og dyr er døde, og hundretusener av mennesker mistet alt de engang eide. Kristne mennesker ber - men blir ikke bønnhørt. Det jeg lurer mest på, - er hva troende i seiersmenigheter som Hillsong nå tenker og tror?

Hva tenker Gud på for tiden? Der hvor han måtte befinne seg i Australia, - eller fra sitt perspektiv i himmelen? Hvorfor sender han ikke strie strømmer med regn over landet? 

Ulike kristne på Youtube og sosiale medier, legger ut mengder med videoer med svar og råd. Noen sier at det må bedes mer intenst. Andre sier at folket må omvende seg fra sin synd og ugudelighet. Andre igjen, sier at det er for sent å be; fordi det australske folket har vendt seg bort fra Gud.

Teologer, lekfolk, TV-predikanter, ulærde og skriftlærde uttaler seg på ulikt vis om krisen i Australia. Det overhengende problemet er fortsatt like stort og ubesvart - hvorfor er himmelen lukket over folket, og bønner i tusentals står ubesvarte og uvirksomme? Store grupper mennesker av ulike kategorier, troende og vantro, er like forvirrede og frustrerte, og ikke få er deprimerte i disse dager. Menigheter som har bedt om at hellig ild måtte falle, ser nå med gru på denne jordiske ild.

Landet preges av motløshet, håpløshet, og avmakt . Politikerne får kritikk og skjenn. De er også forvirret, og vet ikke hva de skal gjøre. De prøver å dele ut penger til trøst for mange som har mistet alt. Hva som blir lån - og hva som blir subsidier - det vet ennå ingen. Det meste er kaos, sjokk og forvirring. Mange er målløse, tafatte, og velger kanskje å drikke og å ruse seg fra den tunge byrde som venter dem; - det møysommelige arbeidet de må begynne på, med gjenoppbygging av enorme områder brent mark, brente hus og eiendommer.

Det som oppleves som en forbannelse ligger over landet, eimen av død, kadaver og råte.

I Sydney sitter ti-tusenvis av mennesker og ber til Gud i Hillsong-menigheten. Menigheten med den sterke tro, og som sier at Gud går mellom benkeradene hver søndag og helbreder sykdommer, berører mennesker og gjør under, tegn og mirakler.      

Et topp-moderne amfi-lokale, med hundrevis av høyttalere og ti-tusener av watt og desibel som hjelper sangere og predikanter å få ut sitt budskap. «Gud hører bønn», sies det. «Gud er her» Det proklameres at Gud er barmhjertig og nådig, at han elsker oss alle, og at han vil svare med miskunnhet på våre bønner.

Tusener av ungdommer står opp under lovsangen og løfter hendene til himmelen. Lyden dundrer gjennom vegger og nabolag, og den høres like ut på gater og streder. Ungdommene lukker øynene og roper til Gud om nåde, tilgivelse og bønnesvar. Mange gråter, noen er stille. Noen danser.

Dagene går og bønnesvaret drøyer. Herren må da forstå, at dette haster. Her kan vel ikke Herren «prøve vår utholdenhet»? Har han tid til det? Ukene går - og måneder går, - brannene går høyere og høyere over trærne enn noen gang før. Brannmenn forteller at de ser ildsøyler og ildkuler, ildtornadoer som de aldri før har sett maken til. Ilden ligner på monster og demoner - de kaller på vår totale avmakt og kapitulasjon.

Super-predikantene og super-pastoren, de super-salvede, de super-rike forkynnere, som heldigvis eide flere villaer og hus rundt om i verden og Australia, - de hadde lovet vekkelse og lyse tider for Australias unge generasjon i Hillsong.

Forkynnere som hadde sagt, at ingenting ondt skulle skje i landet, men kun fremgang og overflod av alt. Millioner skulle bli kristne i de nærmeste årene, og landet skulle få oppleve paradisiske tilstander. Guds rike skulle komme for fullt, men så kom brannene i stedet? De unge var blitt fortalt at de skulle bli velsignet, være lys og salt, og være midt i Guds plan, om de holdt seg tett til Gud og tett til Hillsong.

En ny søndag i Hillsong, - og enda en. Bibler åpnes og det forkynnes. Utenfor er røyken og eimen. Innenfor - går Gud omkring og helbreder.

Gå til innlegget

Lederlønninger fortsetter opp, rå kapitalisme og markedskrefter herjer, og lovverket er tannløst. Det vi har bygget opp gjennom 150 år rives ned, og underklassen og de eiendomsløse gjenoppstår. Regjeringen under Erna Solberg er åpen om sin nyliberalisme.

 De fleste begynner å forstå innholdet i nyliberalisme, men samtidig kjenner de på en uro og klam følelse, når begrepet blir nevnt i disse dager. Nyliberalismen mangler fullstendig både sjarm og mening. Tydeligvis er privatisering, konkurranse, anbudsutlysing, rasjonalisering, nedpressing av priser og lønninger blitt åpenbart for de fleste, hva det innebærer. Men ikke uten både fortvilelse og forvirring.

Stadig flere eksperter og dyre administratorer, preget av nyliberalisme, styrer oss, - men til bedre eller verre levekår? Mantraet til politikerne er at alt skal bli billigere og bedre, og mer effektivt. «bedre for brukerne» «flere valgmuligheter» «vekst, vekst, vekst»

Så spørs det? Lykkes prosjektet til politikerne? Har vi alle fått bedre råd og bedre offentlig tilbud? Bedre tjenester, bedre velferd? Har vi fått et mer likestilt samfunn? Utjevning av klasse skiller? Bedre boliger, skoler og helsevesen? En hverdag med mindre stress og mindre forpliktelser? Enklere og forbedrede levekår? Et lykkeligere og mer tilfreds folk? Bedre veier, kommunikasjon, stabile tog og billigere ferger?

Ronald Reagan og Margareth Thatcher.

Begrepet nyliberalisme ble vanligere og oppstod i perioden da Ronald Reagan og Margareth Thatcher var Statsledere i henholdsvis USA og Storbritannia på 1980 tallet. De var sterke anti-kommunister, det med rette antagelig. Som statsledere, så Thatcher og Reagan det som sin oppgave og overbevise verden om Sovjets og kommunismens fiasko, særlig på den mislykkede økonomiske og finansielle siden i statsapparatet, i de kommunistiske landene. Kapitalismen skulle nå gå et steg videre og fornyes, mente de.

Nyliberalistene forfektet nå, at vestlige land skulle legge vekk all statsstyring i foretak og bedrifter. Staten skulle helt ut av all næringsvirksomhet, og privatiseringen av tjenester og velferd, samferdsel, skole, helse og samferdsel skulle begynne. Nyliberalistiske ideologer og økonomer fikk oppdraget å utforme politikken. Bankene skulle få større frihet og virkeområde. Postbanker og småbanker skulle vekk. Sparing ble gammeldags. Nå skulle det «investeres» og «alle mann på børsen», og småfolk skulle være med på den økonomiske festen. Bonanzaens tidsalder.

Supervekst skulle gjøre alle rike. Staten kom i mindretall som bedriftseiere, og nye eiere kom inn. Statoil og Televerket, NSB og posten blir modernisert og halvprivatisert, i hvert fall administrativt. Åpne prosesser blir erstattet av lukkede rom og lukkede lederskapsstrukturer. Lederne får juridisk hjemmel til å bestemme sine egne lønninger, - superlønninger, fallskjermer og pensjonsavtaler i mangemillionersklassen. Norge skulle få «konkurransedyktige ledere», - hva det nå måtte bety. Gamle koner ble sagt opp som vaskedamer på skoler og legekontor, og erstattet av «effektive» vaskebyrå, små og uoversiktlige, men billige. Statlige foretak, bedrifter og aktører drives fra nå av «utfra markedsmessige premisser. «Produktet» skal prises og konkurranseutsettes. Administrasjonen profesjonaliseres. Polarisering og klasseskille begynner å merkes. En ny overbygning i samfunnet.

På basisnivået kommer utenlandsk arbeidskraft inn og utkonkurrerer norske manuelle yrker. Norsk ungdom forsvinner fra tømrer, bygg og anlegg, og hotell og servitør. Statlige selskap slukes av det private marked bankens, børsens og investorers hjelp. 

Hva med resultatet? Min påstand er at nyliberalismen forandrer samfunnet -, men ikke til det bedre. Vi klarer ikke henge med på utviklingen, noen av oss. Hvor mye penger og ressurser og sosial status vi har, avgjør om vi bryr oss med problemstillingen. Mange er ikke på trygge og sikre på arbeidsplassen sin lenger, - nedbygging, oppsigelser, sammenslåinger og omstrukturering. 

Hvor er de trygge rutiner, trygge og stabile oppgaver og en trygg fremtid i yrkeslivet? Hvor er min plass i samfunnet og i byen?

Hvorfor denne usikkerheten? Kommuner slås sammen. Fylker forsvinner og blir til ett stort nytt. Borgerne er like usikre på bypolitikk - som på distriktspolitikk. Boligpriser stiger til det uoverkommelige, boligformer og infrastruktur endres, familiemønster erstattes av kollektivkultur, bilen avvikles som fremkomstmiddel, bolig- og bildeling blir vanligere, sentralisering og by-fortetting. Det er store endringer i skolevesen og helsevesen. Dette er det mange som spør seg selv, i disse dager, tror jeg, særlig blant de unge. Hvor skal jeg bo, og hva skal jeg gjøre? Men de gamle, og pensjonister er heller ikke trygge. Finnes det plass for meg på sykehjemmet? Klarer jeg fylle ut NAV skjemaer og betale regningene digitalt? Hvem skal hjelpe meg?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
8 dager siden / 1748 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
28 dager siden / 1684 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
28 dager siden / 1277 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
24 dager siden / 1163 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
18 dager siden / 828 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 762 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere