Torgeir Tønnesen

Alder: 1
  RSS

Om Torgeir

Familiemann, far til fire tenåringer.
Cand.Mag -Samf/kr.dom. Bibelskole.
Teologisk ståsted: Indremisjonen. Tror på glede og seier, men ikke svermeri. Svak tro på tidens nådegavebruk. Ingen tro på vekkelse.
Synger og komponerer.

Følgere

De tre kristne identitetene

Publisert rundt 1 måned siden

Er du liberal, radikal eller den verdslige typen?

I hovedsak har jeg funnet tre sirkler som kristne beveger seg i. Sirkler som går noe inn i hverandre. Men hver enkelt sirkel representerer noe som kan svekke og ødelegge troen hos den kristne – og tilliten til kristne, hos mennesker som ikke tror på Gud.

De Radikale

De kristne i denne gruppen har ofte gått en radikal (pinsekarismatisk) bibelskole, eller hentet inspirasjon og litteratur fra amerikansk herlighets- og lykketeologi. Både helt unge, men også middelaldrende har gått slike bibelskoler. Ofte er de faktisk godt utdannet, velstående og ser kallet i å få mange barn. Likevel er enslige eller skilte, ofte også å finne i denne gruppen - slike som Gud er blitt drivkraft og eneste trøst for. De er tilbøyelig til å se Kristen-TV. 

De brenner for Jesus og vil at alle skal bli frelst. Filosofien er at Gud er veldig aktiv i frelse, helbredelse, og tegn og undere, daglig, også her i Norge. Pågangsmotet er derfor stort. «Det skjer noe» - hele tiden, ifølge disse kristne. Nådegaver opphøyes, særlig kunnskapsord, bilder, visjoner og forbønner.

Hva er det som er så farlig med radikaliserte kristne? Den menneskelige psyke og helbred tåler ikke dette hardkjøret. De radikaliserte brenner ut, eller de blir låst og forherdet for andre typer kristne, og annen bibelfortolkning. Mange mister interessen for andre sider av livet. 

De lever i en boble, utmeldt av verden, snakker om Gud dagen lang, og de bruker sosiale medier overdrevent. Teologien de forfekter er ekstrem: «Gud vil helbrede alle» «motgang er fra djevelen» Dette gjør det farlig for dem selv, og dem de kommer i kontakt med, siden de sprer teologien og utbrer radikalisering og sekterismen. Element av åndelig askese og selvskading, vil jeg si.

Hva er bakgrunnen for radikaliseringen? Når de radikale blir omvendt til troen på Jesus og Gud, så vil de fleste ikke nøye seg med bibelen, radioandakten og talere fra det lokale bedehuset som næring og kilde. Nei, de vil oppsøke kilder til undervisning og inspirasjon fra andre kristne. Fra hele verden. Mange tar ukritisk til seg lærer og teologi, særlig bygget på de fire evangeliene, alt hva Jesus gjorde der, og de mener vi er først ekte disipler, - når vi gjør de samme gjerninger som Jesus.

Og her begynner problemene, - med en smal bibelsk fortolkning: Slik Jesus var, slik er vi i denne verden, - det er hva de sier. Jeg skulle ønske det var så enkelt, men det er det altså ikke. Det er min vurdering.

De Liberale

De er oftest å finne innenfor Den norske Kirke, KFUM, Kristne skolelag, - hos utdannede teologer, delvis hos metodister og baptister, og i sterkere og større grad i karismatiske menigheter, de senere år.

De har en romslig teologi, hvor Guds ord og Jesu ord tolkes vidt og bredt. De vil gjerne være litt dype og diffuse i sine utlegninger, og mener at Gud har rom for mange syn. Det er mange rom i himmelen, sier de. Og de fleste mennesker havner der tilslutt, velger de å tro. Gud er veldig stor og veldig snill og nådig. Hans grenseløse kjærlighet omfavner praktiserende homofile og de Mariadyrkende og helgendyrkende katolikker. Ingen menigheter er utenfor Guds velsignelse.

Hva er det farlige her? Teologien utvides hele veien. Gud mener ikke noe helt absolutt, eller Gud har moderert det han først sier, i takt med tiden vi lever i. De tenker ikke at Gud kan bli krenket og skuffet over vår individuelle oppførsel og mangel på hellighet. Gud styrer ikke aktivt verden i dag, eller våre liv på daglig basis, - men han er langt borte, - og Guds planer blir effektuert først om lang tid fremover, sier de. Livet på jorden er det viktige - himmel, dom, straff og slike ting, må vi ta med en klype salt. Slike ting tilhører den gamle pakt og den gammeltestamentlige Gud, mener de. De finner ikke Jesus som del av treenigheten i GT, i veldig liten grad.

De verdslige

De småsyndige som elsker verden. De elsker livet og denne verden, med all den lyst, materialisme, penger, underholdning og fornøyelighet. Denne gruppen er ofte uavhengige og selvstendige, sterke og frie mennesker. De sier det er ikke så viktig med møter, Gudstjenester og medlemskap. Det viktigste er å tro og å være kristen, sier de. De overlater vitnetjeneste og søndagsskolearbeid til andre kristne, som har «kallet», noe de selv mener de ikke har.

En gang frelst - alltid frelst, er deres motto. Hvorfor bekymre seg? Hva kjennetegner de verdslige forøvrig?

Disse menneskene kan det være moro å være sammen med. De drikker små mengder alkohol også. De er inkluderende, spontane, snille, skaffer seg lett venner og relasjoner, og de rir mange hester, og går med mange hatter. Det er derfor ikke lett å bli uvenner med dem, eller kritisere dem. De elsker livet, og de er glad i mennesker.

Hva er problemet? Problemet er at bibelen blir liggende på nattbordet. Av og til tenker de at de må tjene Gud mer aktivt, men de makter det bare ikke. De ble bare med det ene året i koret. De klarer ikke å gå jevnlig på møter. De vil helst more seg i verden, reise rundt, samtale om campingvogner, sydenturer og alle byer de har besøkt. Eller sport og naturopplevelser. Det føles anstrengende for dem å snakke om åndelige og «alvorlige ting». De er heller ikke så interessert i politikk - det oppleves som stressende og negativt.

Dilemmaet

Kan man gå fra en sirkel til en annen? Ja, det skjer og forekommer - men da er villfarelsen like stor. Det er dilemmaet og problemet.

Gå til innlegget

Men Gud åpenbarer seg ikke i religiøs symbolikk og i religiøse handlinger. Bibelens kirke er ikke slik. Bibelens kirke er ikke kun for utdannede og skolerte prester, men for alle troende som vil stille seg frem å vitne, tale og synge om Guds ord.

Jeg hørte nylig om en kristen person, som hadde uttrykt; - at «ikke hvem som helst» kunne preke i en Guds forsamling, men at en taler/predikant måtte ha teologisk eksamen, prestetittel eller lignende for å stille seg frem i menigheten for å tale Gud ord.

Det gikk plutselig opp for meg at denne kristne personen, slett ikke er alene om denne forestillingen, men at han deler den med hundretusener av andre nordmenn, som er tilhengere av DnK. Jeg må spørre: - hvor villfarne, blinde og langt fra sannheten kan vi kristne komme, og fremdeles gjøre krav på kalle oss kristne?

Denne personen hadde selv lang utdanning, og han var svært opptatt av at personens egne barn og venner, - måtte ha «høyverdig» skolegang og akademiske grader å skilte med i yrkeslivet.

- Hvilken grusomme forestillinger, var min umiddelbare tanke. Går det virkelig rundt kristne mennesker i store skarer, og beundrer og dyrker utdannede mennesker, prester og geistlige her i Norges vidstrakte land? Og ser på skoleringen og embetseksamener som et fundament og vilkår, for å opprettholde kirke og kirkelig liv? Ofte regner slike mennesker seg selv for å være små og mindreverdige, og uegnede til å dele Guds ord med noen. Evangeliet forvaltes av «kirken» og kirkens menn og kvinner, sier de.

Geistligheten og presteskapet har dominert «kirken» i 1500 år.

Fra Keiser Konstantins anerkjennelse av «Kirken» på 400-tallet, og gjennom den mørke middelalder, og like inn i rasjonalismen og opplysningstiden, har «kirken» fremstilt den fysiske kirke og kirkehandlinger (sakramenter), som det saliggjørende og frelsende. «Kirke av Guds nåde», sier de.

Freidig og frekk som «kirken» alltid har vært, så anså ikke «kirken» og de geistlige opplysningstiden, med dens oppdagelser, vitenskap og fornuft som noen trussel, - men brukte frimodig anledningen til å skolere sine prester med enda mer teologi, kunnskap, skolering, teorier, titler og hierarkisk tilrettelegging av «kirken». Kirken skulle beseire humanismen og humanetikken med skolering og studium.

Luthers tanker om det allmenne prestedømmet og lekfolks rett til å virke, tale og preke, druknet i 16-17 og 1800 tallets nye iver etter kirkelige skoler og utdanning av prester, biskoper, kateketer og diakoner. Guds ord skulle «beskyttes og vernes» av den geistlige overklasse, av skolerte herrer i purpurfargede kapper og krager.

Etter hvert har prestekrager, hatter, kåper, brystduker og kjortler bare styrket sin synlighet og eksistensberettigelse i den moderne protestantiske «kirke». Gullbeger, lysestaker, røkelse og lystenning stetter folket sitt behov for å søke Gud i stille andakt, og respekt for «det hellige».

Og slik mener mange at de har møtt Gud, og opplevd den guddommelige dimensjon her på jorden. Likevel er denne religiøse verden så langt man kan komme, fra bibelens Gud og bibelens trosliv, etter min mening.

Den apostoliske menighet var i begynnelsen kjemisk fri fra «fariseisk hyklerkur», som Åge Samuelsen synger i en av sine sanger.

Det fantes ikke fysiske symboler, prester og religiøse ritualer i den første menighet. Det fantes ikke liturgi heller. Joda, det kunne nok finnes visse trosbekjennelser, sangrekkefølge og orden. Men ingenting likt på det som vi finner i dag, i en statskirke i Europa, i sin prakt og glans.

Husk, Apostlene disponerte knapt noe kirkebygg i flere hundre år. De hadde ikke fine kjortler, finstas og utdannede teologer. De hadde aldri gjenkjent dagens biskoper, hverken i liv eller lære, eller deres fysiske bekledning. Disse apostler og menighetsledere var helt enkle fiskere og bønder og yrkesfolk. Møtene og gudstjenestene de holdt, var mer likt et møte i en låve, i Luster i Sogn, med Hans Nielsen Hauge, enn en signingsgudstjeneste i Nidarosdomen. Slik var det flere hundre år.

Mitt ønske og min bønn er at alle medlemmer i «Kirken», - den norske, må få oppdage det nye testamentets opprinnelige ordning og trosliv, lekmannskristendommen, med dens glede og frelsesfryd, og forstå at det er så langt fra den gudstjenesteform og fromhetsliv som etterleves i DnK i dagens Norge.

Jesus ønsker ikke kalde og tomme trekirker og steinkirker som sitt hvilested. Han ønsker et levende tempel, bestående av enkeltmennesker som leser bibelen, ber tydelig, og tror på bibelen slik den er, og som tilber Faderen i ånd og sannhet.

Gå til innlegget

KrF og de 5000 kvoteflyktninger

Publisert 7 måneder siden

Å presse regjeringen til å godta 5000 kvoteflyktninger er uansvarlig.

Regjeringen sitter i disse dager på et hotell på Hadeland, for å diskutere hvor mange flyktninger Norge skal ta imot i hvert år fremover. Nå diskuteres i hovedsak det vi kaller kvoteflyktninger fra FN, ikke de vanlige immigranter, asylsøkere og gjenforeninger, som kommer utenom .

KrF forlanger, etter det alle observatører sier, at vi skal forplikte oss til å bosette 5000 kvoteflyktninger i året. Dette er et høyt tall, historisk sett. Gjennom alle år, bla under Stoltenberg- regjeringene, så var antallet bestemte kvoteflyktninger vi skulle ta imot, på 1000 mennesker i året. Dette kravet fra KrF nå, overstiger altså normen med adskillige tusen i året, og jeg stiller derfor spørsmål ved hvordan dette kan forsvares økonomisk.

At regjeringen i det hele tatt kan sitte å forhandle på flere mulige saker samtidig, og kompromisse mellom abort, innvandring og alkohol på denne måten, må i mildeste laget omtales som usmakelig og uverdig.

Vi kan tenke oss rent konkret situasjonen rundt forhandlingsbordet, og mellom kaffekoppene: Krf vil si at "dersom vi får gjennomslag for 5000 flyktninger, kan vi se forbi kravet om økte alkoholavgifter". Eller at abortreguleringer blir satt opp imot alkohol eller kvoteflyktninger. Det hele minner mer om gambling i et Casino, enn om ansvarlig politikk, gjennomført av voksne politikere. Utfallet av denne maktkonsentrasjonen kan bli katastrofal, både for regjeringsutfallet, om Erna Solberg kan fortsette, og for norsk økonomi generelt.

Det andre er at kravet om 5000 kvoteflyktninger i året, er et svimlende beløp. Vi kommer i opp i antall iblant de tre land med høyest innvandring i verden. Bare Canada, Sverige og Frankrike sikter høyere.

Å bosette 5000 kvoteflyktninger over en tiårs-periode, blir totalt 50.000 mennesker. Det er mye i et lite land som Norge. De fleste av disse innvandrerne må utdannes og skoleres før de har noe som helst å gjøre i yrkeslivet. Mange er traumatiserte og uskikket til noen gang å kunne jobbe under norske krav til arbeidslivet. De 5000 skal ha helsetjenester og oppfølging i et allerede belastet helsevesen. Allerede over en to-års periode skal helsevesenet ha kapasitet til 10000. Kvoteflyktningene har selvsagt krav på skolegang til sine barn, i en sprengt norsk skole, med overfylte klasserom og for få lærere. Og de skal ha boliger spesielt bygget for seg, i et sprengt boligmarked, som er så dyrt at en familie bestående av en sykepleier og en lærer, ikke er i stand til å få lån, eller til å betjene lånene sine, hverken i Oslo eller Bergen.

Som nasjon har vi ennå ikke integrert og selvstendiggjort de mange flyktningene som kom i 2015, og som har ankommet til Norge de siste 12 årene. 80.000 innvandrere har vi bosatt over denne perioden. Spørsmålet vi må stille i denne stund, når KrF delegatene nå sitter sammen med Statsministeren og Finansministeren og forhandler på grunnlag av skattebetaleres penger og den avtagende oljeformuen er,- har vi råd til dette?

Kan vi la KrF sin nestekjærlighetspolitikk rive grunnlaget ned, for både velferdssystemet vårt og for NAV? Kan vi akseptere en parlamentarisme og konstitusjon som tillater denne form for risikable og uoversiktlige avgjørelser og vedtak? Er dette i det hele tatt folkestyre/demokrati, spør jeg?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere