Torkild Masvie

Alder: 63
  RSS

Om Torkild

Biskop i Den Lutherske Kirke i Norge. Lærer på AdFontes pastorutdanning (fra 2007)
Tidligere hovedprest i Messiaskirken menighet .
Rektor 1994-2005 på Caspari Senter for bibelske og jødiske studier. Jerusalem. I perioden 1983-92 ulike stillinger i Norges Kristelige Student og Skoleungdomslag.
Skriver bloggen http://pastorblogg.blogspot.no

Følgere

Domssøndag over kristenlederne

Publisert over 5 år siden

Det er løgnen, og fortielsen som dreper. « Det dere ikke gjorde mot én av disse minste brødre, har dere heller ikke gjort mot meg.» - sier Jesus. Mengder av disse minste små fra kristne par går i søppelbøttene på prøverørsklinikkene.

Sist søndag ( 23.11.2014) hadde mange kirker den alvorlige teksten om vår egen dommedag. Jesus skal si til de som går fortapt « “Det dere ikke gjorde mot én av disse minste (brødre), har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matteus 25,44-46).  Det finnes ingen mindre i våre menigheter og forsamlinger enn de som er én celle stor etter unnfangelsen. 


Men mengder av disse minste små fra kristne par går i søppelbøttene på prøverørsklinikkene.


På dommens dag skal Kristus selv gå i rette med oss kristenledere, enten vi er pastorer, prester, forsamlingsledere, biskoper, organisasjonsledere, bibelskolelærere eller predikanter. Sa vi ingen ting for å beskytte disse minste små? Tiet vi på grunn av frykt, kollega-, venne- og familierelasjoner?  Var vi tause om dette på prekestolene, eller viste vi ikke til rette? Ve oss.


På oppstandelsens dag og dommens dag skal vi som kristenledere møte alle disse minste små.  Kristus selv sier- “Slik dere behandlet disse mine minste små har dere behandlet meg”. Ennå er nådens tid. Ennå er det tid å vende om og gjøre bot.

Gå til innlegget

Nytt bibelsyn på Menighetsfakultetet

Publisert over 5 år siden

De som nekter for at det er nytt bibelsyn på MF forvrenger historien. "Bibelens ufeilbarlighet" er det bibelsynet som er blitt fortrengt på MF og andre teologiske institusjoner i Norge.

“Det er ikke MF som har forandret seg, men bibelkonservative som har blitt mer aggressive”, sier kirkehistorieprofessor Jensen ved NLA mot Ottosen ifølge VL 15. aug. Den første påstanden stemmer ikke. Til hans andre påstand: Om de “bibelkonservative” er kommet mer på banen, så er det på høy tid.

(Følgende stykket er kronikk som har stått i Dagen 19. aug).

Når Vårt Land og Dagen de siste dagene intervjuer tre kirkehistorieprofessorer om forhold på ulik måte relatert til Ottosen og MFs historie (Haanes, Hegstad, Jensen), så kreves det av journalistene å ha kritisk distanse. Disse tre er ikke bare kirkehistorikere, de er ansatt på de institusjonene de direkte eller indirekte skal forsvare. Disse tre aktørene skal enten formelt eller reelt legitimere det bibelsynet som de selv, institusjonen og kollegene har. Det dreier seg om økonomi, studenter, og anerkjennelse i forskningsmiljøet, om legitimitet i Den Norske Kirke, om støtte fra organisasjonenes lekfolk m.m.

Det norske miljøet er så lite. Alle vi som er i posisjon nå, har jo, gått på MF omtrent samtidig. Kollegialiteten gjør at ordskifter går rett inn i familie-, venne- og bekjentskapsrelasjoner. Resultatet er at de som kunne og burde si noe, holder munn. Men fornyelse og utfordring kommer alltid utenfra en institusjon. Det er derfor forfriskende at Ottosen våger si noe. Det er faktisk på høy tid, og flere bør gripe ordet.

Hva er sant om MF? I kampen mellom Menighetsfakultetets teologi og universitetsteologien var den liberalteologiske trussel så stor at lekfolket sluttet opp om Menighetsfakultetet selv om de i bunn og grunn ikke delte fakultetets bibelsyn ‒ selv sto de for Bibelens ufeilbarlighet. Så lenge professorene forkynte og underviste den dogmatikk og etikk som lekfolket selv så i Bibelen, kunne de leve med at professorene på Menighetsfakultetet hadde en annen måte å komme til “fasit” på.

Det var én professor på MF som store deler av lekfolket identifiserte seg med når det gjaldt bibelsyn, og det var kirkehistorieprofessor Carl Fr. Wisløff. Han var en ensom svale blant fakultetets lærere ‒ men en av de mest populære i sin tid. Blant studentene var det imidlertid flere som beholdt et bibelsyn om “Skriftens ufeilbarlighet” à la Wisløff og den amerikanske lutherske Missouri-synoden gjennom hele studiet ‒ selv kom jeg til slikt bibelsyn først i senere år.

Det hevdes på bakgrunn av dette at dagens MF står i en faglig organisk bibelsyn-sammenheng med tidligere MF-professorer. Det som er soleklart, er at Aalen-professorene på 1970 og 1980-tallet selv ville vært uenige med en slik påstand. De tre kirkehistorieprofessorene og jeg studerte alle på MF på denne tiden og kjenner den kamp de to sto i mot ordningen med kvinnelige prester. De ville aldri akseptert at folk som finner bibelsk støtte for homofilt samliv skulle ha samme bibelsyn som dem.

Men så kommer det, ifølge professor Jensen, blant lekfolk en ny bølge av frimodighet om Bibelens ufeilbarlighet. Det liker han ikke. Han sier i Vårt Land 15. august at:

“–I løpet av 1960- og 1970-tallet var det en del i kretsen rundt misjonsorganisasjonene som lot seg inspirere av amerikansk biblisisme, eller fundamentalisme om du vil. En ny fløy kom til. Den skilte seg fra det vi konservative teologer i Norge hadde stått for”.

For å illustrere dette “nye” fenomenet trekker han frem det han kaller en “marginal gruppe”: Norges eldste lutherske frikirke, Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn (DELK) som ble etablert i 1872! Nå kan det godt hende at journalisten gjengir Jensen helt feil, for det Jensen her selv viser, er at dette påståtte nye bibelsynet overhodet ikke er noe nytt, men eldre enn MF! Wisløff var en ensom svale på MF, men han representerte det som var det rådende bibelsynet til professor Carl Paul Caspari m.fl. som utdannet våre prester på siste halvdel av 1800-tallet. Norge hadde dessuten en utvandring der nesten halvparten av vår befolkning dro til USA. Det er å merke seg at samtlige norske synoder i USA den gang holdt fast ved Bibelens ufeilbarlighet, og de norske teologene og professorene der fulgte den gang ikke utviklingen i Norge. Med god grunn spør Wisløff i en bibelsynsdebatt senere hvor det var blitt av de som var lært opp av Caspari. Det skjedde altså et gigantisk skifte på få år fra Caspari sluttet som professor på universitetet, og til en liberalteolog ble utnevnt til professor der, og MF ble etablert som en reaksjon i 1907.

Det er derfor ikke Wisløff og DELK, med flere, som har introdusert et nytt bibelsyn i Norge. Det nye er det bibelsyn som ble en del av MFs plattform da fakultetet ble etablert i 1907. Med etableringen av MF valgte man å ikke følge i fotsporene til Caspari. Bibelens ufeilbarlighet var ikke en absolutt posisjon, men i stedet ble det forsøkt finne en mellomvei som skulle gi skolens vitenskapelige arbeide faglig anerkjennelse.

De av oss som står i den klassiske bibelsynstradisjonen etter Caspari, Wisløff m.fl., vil si at MF, Norsk Lærerakademi og Misjonshøyskolen som følger etter i de samme spor, bærer i seg en systemfeil som til slutt vil undergrave deres bibelske, åndelige rolle som utdanningsinstitusjoner av prester og kirkelige arbeidere. Problemet vil også Fjellhaug få om de ikke aktivt fastholder Bibelens ufeilbarlighet som plattform. De må være forberedt på at dette kan koste dem norsk akkreditering en dag.

Det klassisk norske bibelsynet som fastholder Bibelens ufeilbarlighet, ble mer eller mindre utestengt fra norske teologiske institusjoner. Over flere år har flere av oss hentet ny inspirasjon fra etterkommerne av Casparis venner i Missouri-synoden (med 2.2 millioner medlemmer). Norsk Luthersk Misjonssamband har i løpet av årene sendt flere av sine folk for å ta doktorgrader ved Missouri-synodens læresteder. At det i enkelte lavkirkelige kretser som ikke er så konfesjonelt bevisste, finnes personer som har hentet inspirasjon fra mer reformert hold, endrer ikke realiteten.


Når Jensen kaller dette bibelsynet å ha støtte fra “marginal gruppe” med henvisning til DELK og deres 3500 medlemmer, så er dette en påfallende og manipulerende beskrivelse av virkeligheten. Hovedtrekket jeg i dag ser i Norge er tvert imot følgende: Etablerte menigheter med kraftig overvekt av seniorsegmentet har det bibelsynet Jensen identifiserer seg med. Unge mennesker kommer til menigheter som fastholder Bibelens ufeilbarlighet, og de er stolte av det. Selv er jeg pastor i en menighet der vi har flust med 20-åringer, men strever med å få inn 50-pluss generasjonen.

Jeg inviterer NLA eller MF til selv å gjøre et grundig feltstudium som kan se på sammenhengen mellom bibelsyn, alder og gudstjenestedeltakelse i både i statskirkesammenheng, i frikirker og NLM-forsamlinger. Da vil en selv kunne finne fakta om hva som er marginalt og ikke.

Tiden for å gå stille i dørene med at vi fastholder Bibelens ufeilbarlighet, er over. Vi vil utruste lutherske prester/pastorer/forsamlingsledere og lekfolk til frimodig å stå for dette bibelsynet – de som ikke liker det vil kanskje kalle det at vi er blitt mer aggressive.

Torkild Masvie

Pastor og underviser ved

AdFontes pastorutdanning

Gå til innlegget

Er Hillary Clinton og Billy Graham uetiske?

Publisert nesten 6 år siden

Det raser, ifølgen Aftenposten, en debatt om Hillary Clinton er uetisk fordi skyggeskribentene ikke får mye anerkjennelse for hennes memoarbok. Dreier det seg om moral eller om kulturelle konvensjoner som endres over tid?

Jeg bodde tre år nær Wheaton in USA. Der ble jeg kjent med en sympatisk eldre mann. Vi hadde middag sammen en gang. Da fortalte han meg om sitt arbeide med Billy Grahams selvbiografi, bestselgeren: Just As I Am: The Autobiography of Billy Graham. Utgitt 1997. Her satt jeg med han som hadde skevet alt, altså hvert et ord, av Billy Grahams selvbiografi. Han fortalte om timer som han hadde sittet sammen med Billy Graham og intervjuet ham. De hadde møttes forskjellige ganger når Grahams program tillot det. Det hadde resultert i en bok på 832 sider. Det som Billy Graham hadde gjort var å godkjenne det min venn skrev. Den norske pietisten og sosialdemokraten i meg reagerte ganske sterkt på at denne eldre mannens navn kun var nevnt en gang midt i en tekstfyllt side og sammen med andre langt bak i boken. Han hadde gjort jobben, og Billy Graham fikk all æren. "Det er bare sånn det er" sa han uten noen form for bitterhet.

Det illustrerer godt spørsmålet: hva er moral og hva er kulturelle konvensjoner, og kan det være noe uetisk i en kulturell konvensjon som gjør at det bør endres. Jeg mener det. Jeg synes Billy Graham skulle vise tydeligere i sin selvbiografi at det var en annen som hadde skrevet boken. Jeg mistet faktisk litt av min respekt for Billy Graham den dagen jeg fikk møte mannen som skrev Grahams selvbiografi.

Gå til innlegget

Hver gang vi kristne har sagt at vi er "enige med Børre Knudsen i sak, men ikke i metode", så har vi i bunn og grunn sviktet saken - kampen mot abort, kampen for det ufødte livet.

Filosofen Arne Næss skal ha sagt til Børre Knudsen: "Jeg er enig med deg i metode, men ikke i sak".  For Næss var tydelig på at Knudsens ikkevoldslinje for å fremme en slik sak var midt i blinken, og i tråd med de virkemidler Næss selv mente var relevante, bare at Næss selv var for abort. Næss har selvfølgelig rett. De som står godt på avstand og ikke skal bale med konsekvensene, kan tenke prinsipielt klart.

Når kristne strømmer til kinoene for å se filmen om Børre og Ragnhild Knudsen så er det utelukkende på grunn av mannen og metodene han brukte, og ikke på grunn av abortsaken. I abortsaken er han jo, etter vårt eget utsagn, ikke unik på noen måte. Vi mener jo praktisk talt alle at vi er enige med ham i sak. Og hva er saken? Det er at mennesket med hele sitt menneskeverd blir til i unnfangelsen, og at det er menneskebarn som drepes ved abortene. Finnes det da en ikkevoldslinje som er for sterk til å bruke for å stoppe drap av uskyldige mennesker? Det kristne logiske svaret er "nei".  Utsagnet fra oss "enig i sak, men ikke i metode" er dypest sett et utsagn om at vi ikke er enige i sak. Sannheten om oss som kristenfolk er at vi i skremmende grad har vært uenige med Børre Knudsen i sak! For hadde vi vært enige i sak så ville vi heller sagt. "Gud velsigne dem som Han har gitt mot til å gjøre noe jeg ikke har mot til. Jeg får gjøre det jeg greier og det jeg har tro på." Hver gang vi sa og sier "enig i sak, men ikke i metode" satte vi Børre Knudsen og hans familie mer og mer alene i selve "saken" - abortsaken. Endel av prisen familien Knudsen betalte i abortkampen skyldes at vi som kristenfolk i så stor grad ble en gruppe feiginger som skulle redde våre egne skinn.

Å påstå, som noen gjør, at Børre Knudsen har bidratt til å ødelegge for abortsaken og skremt meningsfeller ut av abortkampen i Norge er ren personlig synsing. En sammenliknende studie av abortsaken i Norge og Sverige vil avdekke at abortkampen står svakere der, og med høyere aborttall enn i Norge.  En svensk kirkeleder sa en gang til meg. "I Sverige er det ikke noen vesentlig kristent abortengasjement. Det er fordi vi aldri har hatt en Børre Knudsen."


Det er Børre Knudsens og Ludvig Nessas metode som har gjort at abortsaken fremdeles står så sterkt som den gjør i Norge. Det er han som har vekket så mange av oss sløve til å gjøre mer enn vi ellers ville ha gjort. Den som er enig med Børre Knudsen i sak må finne måter å fortsette abortkampen på som kjemper for menneskelivet fra unnfangelse og så lenge svangerskapet varer. Resten kan smykke seg med at de er enige i metode, men ikke i sak.

Gå til innlegget

De fleste kirker i Norge i dag bruker nattverdbrød som består av ris, potet, mais og sukker. Det finnes ikke noe vanlig mel i dette nattverdbrødet, og det har ingen forbindelse til det type hvetebrød Jesus brukte da han innstiftet nattverden.

Det følgende er i hovedsak samme som "Synspunkt" s3 i avisa Dagen idag. Emnet behandles også av Alf Danbolt i artikkel på FBB`s webside. Jeg presenterer stykket her, men har dessverre ikke anledning til å være aktiv i debatt som måtte følge.

«Fint mel» er GTs navn for hvetemel, til forskjell fra byggmelet som var det hverdagslige melet. Det var alltid «fint mel» som ble brukt til skuebrødene – tempelbrødet som prestene fikk spise etter at det hadde ligget på alteret. Samme mel ble brukt til det høytidelige påskemåltidet, og er videreført også senere i den jødiske tradisjon som mel for usyret brød til påske. Fra urkirken og gjennom hele kirkehistorien har Østkirken og Vestkirken utelukkende brukt hvetemel i nattverdbrødet – i vest med usyret brød, og i øst med syret brød. Det er en dyp sammenheng her at i den nye pakt der alle døpte er prester, har vi alle tilgang til å spise det hellige brødet, som på en måte er en fortsettelse av den gamle pakts «skuebrød». Brødet er alltid laget av hvetekorn, og nå er brødet hans legeme. «Om ikke hvetekornet faller i jorden og dør ...» sier Jesus om seg selv, og lager en forbindelse mellom hvetekornet og sitt liv og sin død.

Det nattverdbrødet som lages på oblatbakeriet på Lovisenberg til bruk som nattverdbrød for alle i Den norske kirke består av: rismel, maisstivelse, potetmel, modifisert potetstivelse, sukker, fortykningsmiddel, E 401, E 440, E 464, salt, bakepulver, E 500 og E 575. Dette er det glutenfrie nattverdbrød-tilbudet i Norge,

For de kristne kirker som vektlegger at vi må bruke nattverdbrød som er så nært som mulig til det Jesus selv brukte, er ikke det å bruke det glutenfrie brødet fra Lovisenberg noe alternativ. Men det er ingen grunn til å fortvile. Lovisenberg produserer fremdeles oblater av hvetemel, hvetestivelse og vann. Det er dessuten en enkel sak å handle fra utlandet de vanlige usyrede nattverdbrødene som er laget av utelukkende hvetemel og vann.

Det er mulig å skaffe usyret hvetebrød fra USA med under 1/ 10.000-del gluten. Dette er godkjent av de amerikanske katolske biskopene for bruk av personer med gluten-intoleranse. Brødet er altså ikke laget av noe annet enn av hvete og vann, det vil si med hvetestivelse og vann, og har så ørliten del gluten at det ikke gir problem for noen av våre gudstjenestedeltakere som må ha glutenfritt. Det er Benedictine Sisters of Perpetual Adoration som lager disse.


Til de som ikke vektlegger at det skal være samme type brød som Jesus brukte vil jeg si: Det "nye" nattverdbrødet som skulle løse allergikernes problem har ikke har løst det, men kun flyttet problemet fra noen allergikere til andre. De med glutenproblemer fikk noe de kunne spise, og nå er problemet flyttet over til de som er allergiske mot mais, og mot sukker, og mot ris, og mot potet. Dette er grupper som hver for seg er vesentlig mindre enn de som ikke tåler gluten, men likefullt er det et problem.

Er det slik at den som ikke tåler nesten noe som helst kan få gitt nesten hva som helst som "Jesu legeme". Er det noen som helst grenser? Eller er det slik at Jesus selv har gitt oss elementene, og dermed "fritatt" kristne fra nattverdelementer som de ikke tåler? Er løsningen for disse å få nattverden "under en skikkelse", altså bare vin, eller bare brød, om de ikke tåler begge deler?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
20 dager siden / 1190 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
14 dager siden / 1187 visninger
Det vi ikke ser
av
Magne Nylenna
5 dager siden / 822 visninger
Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 743 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 678 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 650 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere