thomas
er avlogget
Ofte så har jeg litt vanskelig for og plasere meg selv på det politiske kartet fordi jeg på enkelte punkter er VELDIG konservativ og på andre på punkter er jeg VELDIG liberal. Som teologistudent er jeg veldig konservativ! Men ellers er jeg nokså liberal markedsorientert. Første jeg ville fjernet om jeg var statsminister var den nye eksteskapsloven Det andre jeg ville ha fjernet var eindomsskatten, makan til frekkhet skal man lete lenge etter! Så skal jeg kalle meg konservativ da eller skal jeg kalle meg liberal..? Nå skal jeg ikke dra denne innledningen for langt. Men det jeg ville frem til er at selv om denne bloggen kan virke som om jeg er veldig konservativ så ja det stemmer det, men ikke på alle punkter, kun i teologien og kristne verdier.
Jeg ønsker og sette et fokus på den tiden vi er i/ den tidsånden som er over samfunnet vårt i dag. Hva er det som kjennertegner den tiden vi er i dag? Jeg tenker at det noen viktige punkter som jeg vil ta med her som du kan ha som noen knagger og henge ting på. Det første jeg tenker om våres tid er nyreligiøsitet, det andre er sekularisering, det tredje er filosofisk revolusjon.
Nyreligiøsitet. Hva er det? Før jeg går inn på hva det er har jeg lyst til og begynne med og slå fast en ting – I begynnelsen av forje århundre så var det en god del forskere og filosofer som hadde slått fast at religionens tidsalder snart var forbi og at fra og med år 2000 ca ville religion være historie og sekulariseringens tidsalder ville overta. Filosofen Nietzsche gikk så langt at han proklamerte at “Gud er død”. I dag når vi skriver 2010 kan vil slå fast en ting, de tok grundig feil! Det kryr av religiøsitet i vesten i dag, eller spiritualitet som noen liker og kalle det. Kanksje ikke i den formen religiøsiteten en gang var i med dogmer og læresettninger (noe som for all del fortsatt eksistere, takk og lov!), men alikevel troen på noen gudommelig er absolutt til stede. Men hva er da denne nyreligøsiteten? I grunn er det mer et utrykk for religiøsiteten som preger vesten i dag enn det er noe religion. Det er heller ingen bevegelse, slik som New Age, som kun er en del av den nyreligiøsiteten vi finner i vesten i dag.
En viktig ting vi må forstå skal vi skjønne nyreligiøsiten i vesten i dag er at det er en syntese. En syntese av østenes religion (tesen) blannet med vestens religion (antitesen) som er blitt til nyreligiøsiteten vi har i vesten i dag (syntesen). En salig blanding hvor du selv skal få bestemme hva du skal tro på. Du kan plukke ut det du selv mener er bra i de forskjellige religionene. Det kan du gjøre fordi Gud er i alt. Gud er i islam, Gud er i hindusimen og buddismen, Gud er i kristendommen og jødedommen. Gud er ett med universet. Gud er i deg, du er gudommelige. Dette skiller seg jo veldig ut fra tradisjonel kristendomforståelse som har Bibelen som atuoritet og utgangspunkt. Den forteller at den treenige Gud er adskilt fra universet. Mennesket er ikke gudommelig, men er man kristen er man fylt av Den Hellige ånd.
Et poeng i nyreligiøsiteten som er viktig og få med seg og det er noe som er felles for all nyreligiøsitet. Det er at man må få utløst en energi inne i seg. Her er det ikke snakk om en fysisk energi men en åndelig energi som må frigjøres, blir denne energien frigjort vil det føre til at du blir fri fra sykdommer og smert. Noe som er vert og merke seg er at dette også er en fellesfaktor innenfor karismatisk trosbevegelsesforkynnelse (en yterkant innenfor kristendommen, personlig er jeg av den oppfattningen at denne ytterkanten ikke er kristen tro). Man kan skrive en hel bok om dette emnet her alene (nyreligiøsiteten), noe jeg ikke har tid eller plass til her. Ønsker du og lese mer om dette her, vil jeg anbefale deg men meget god innføring i dette emnet her skrevet av Robert W. Kvalvaag som er utdannet teolog fra MF, han skrev i 2003 en bok som heter “Det gudommelige jeg”.
Noe annet som har vært med og prege vesten i mange år er skulariseringen. Da kanskje spesielt i Norge. Ordet sekularisering kommer av det franske verbet séculariser som ble brukt første gang på 1600-tallet når krikelig eindom ble tatt fra kirken og overtatt av staten. I dag brukes ordet i en mye bredere betydning og det er i dag et ord for at religiøse lover blir skilt fra samfunnets og statens lover.
Sosiologisk sett har sekulariseringen to hoveddimensjoner:
1. Det offentlige dimensjonen, hvor staten overtar og/eller verdsliggjør oppaver som tideligere har ligget på bordet til en religiøs instutisjon.
2. Den private dimensjonen, hvor religion skal komme til og bety mindre og mindre for det enkelte inidivid.
Det er greit og først som sist og skille snør og bart her slik at jeg ikke skulle komme til skrive noe som kan bli missforsått. Jeg er verken for at en pave har all makt og han er den som bestemmer hvem som skal være konge/keiser og jeg er heller ikke for at paven er keiser. Med andre ord jeg er langt ifra noen katolikk i middelalderens skyggetid. Stat og kirke skal være to forskjellige instutisjoner. Staten skal ikke blande seg inn i noe som kirken bestemmer og heller ikke motsatt. Problemet er veldig synlig i Norge. Her har vi en statskirke som alt i alt blir overstyrt av staten. Statminister Stoltenberg gav fornyings- og kirkeminister Rigmor Aasrud (Ap) klar og tydlig beskjed om at noe det første hun skulle ta tak i var og få avviklet statskirken. Har det skjedd? Nei regjeringen fortsetter og overstyre kirken. For og bruke to brennhete eksempeler, hva har den nye ekteskapsloven ført til? Hva har likestillingsloven ført til? De har begrenset trosfriheten til konservative kristne som er imot kvinnelige prester og er som er imot homofili. Det er trist at staten skal dytte slike lover over hode på oss. Jeg kan verken nekte kvinner eller homofile og utdanne seg som teologer og bli prester/eldste. Det blir alikevel noe annet når staten krever at menigheten min skal kunne være åpen for det. Jeg har altså ikke noe problem med at en del oppgaver som kirken har hatt som Bibelen ikke pålegger dem å ha blir overført til myndighetene. Men jeg har store problemer med at den blir overstyrt av staten og kirken mister innflytelse. Kirken skal ha makt, men den skal ikke være demokratisk, slik den har blitt i Norge. Den skal ene og alene styre seg etter Guds Ord! Og det Ordet forandrer seg ikke selv om tidsånden forandrer seg! Så på den ene siden er jeg veldig for konservativer verdier skal være rådene i samfunnet. Men jeg kan ikke pålegge noen og følge de verdiene. Jeg er stor tilhenger av friheten. Det er jeg fordi jeg tror at det er det eneste som kan føre til fred.
I noen hundre år så regjerte det en filosofi i vesten som hadde stor tro på menneskets evige utvikling til det bedre. Det var en fremtidsopptimisme, helt til det smalt i Sarajevo i 1914 og 1 verdenskrig var et faktum. Så var det tyve år med stor økonomisk fremgang, ikke minst i USA. Så kom krakket på børsen i New York i 1929 og det var begynnelsen på de trange 30-åra. Så smalt det igjen i Polen 12 septemper 1939 og 2 verdenskrig var et faktum. Disse to krigene og krakket på børsen i New York gjorde at det spredde seg en voldsom pessimisme i verden. Etter dette så kom den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA. Det spredde seg en frykt over hele verden, Sovjet ville innføre kommunisme og avløse klasseskille med endelig revolusjon som skulle gjøre slutt på alt som het klasseforskjeller, og USA satset alt på og prøve og stoppe dette. Grensen som Norge har til Russland oppe i nord var på et tidspunkt et av verdens mest bevoktete landegrenser. Vi har de siste årene sett en kraftig tilbakegang i den tradisjonelle pessimisen som rådet i verden etter andre verdenskrig. Tiden med frykt for at Sovjet skulle bombe oss med atomrakketter ser nå ut til og ha dempet seg noe selv om det i disse dager er blitt avslørt misstanke om russisk spionasje på USA som skal ha pågått over flere år. Det er ikke den samme frykten lengre. Verden har fått en ny fiende, terrorismen. Tiden vi er i nå, kalles ofte for den postmoderne tiden, post(etter) moderne (modernismen) altså tiden etter modernismen.
Fokuset i dag har fått en helt ny rettning. Fokus vipper mer mot at man stiller spørsmålet, hva kan vi gjøre sammen? Det spørsmålet har blitt mer og mer aktuelt de siste årene fordi at det per dags dato ikke lengre eksisterer noen rendyrket planøkonomisk stat og det finnes ikke noen rendyrket kapitalistisk stat. De aller fleste har valgt en noen lignene variant av det Norge har brukt i mange år. Det er jo et fornuftig spørsmål og stille seg og et viktig spørsmål og stille seg. Men det merkelige opp i dette her er at jo mer man har stilt det spørsmålet så har det sneket seg inn noe politisk korrekte greier og noe politiskt ukorrekte greier. Verden trenger mer enn noen gang på mange år kristenkonservative som står opp og utgjør en forskjell! Ikke kristne som på død og liv skal ha innført kristelige lover, men kristne som roper ut om at de fortsatt er der, kritikerene av ortodoks kristendom har ikke klart og utrydde oss slik AP ville “avvepene” kommunismen med fredelig propoganda og en dykrelse av arbeiderbevegelsen i sosialdemokratisk stil. Det klarte de også, i dag er kommunistene helt ubetydelige i Norge. Om ikke kristne fortsetter og ta til motmæle så vil kristendommen kunne lide samme skjebne i Norge.
Kjære Trond Giske, Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og resten av regjeringen, vi er her fortsatt! Vi er imot kvinnelige prester, vi er imot gjenngifte, vi er imot homofili og abort. Vi er for Livet! Vi er for og leve livet slik Gud hadde tenkt det. Vi er inderlig lei av og høre om at verden blir sekularistert og hvor bra det er, når historien gang på gang har vist at sekulariseringens og “ateismens” tidsalder har vist seg og være det blogdigste århundre verden noen gang har sett. Jeg er veldig lei av og høre om hvor bra det er at den nye ekteskapsloven er kommet på plass. Ja, kanskje homofilie får friere tøyler med den nye lovgivningen. Men det man har fortiet er hvordan denne loven er serdeles krenkene for tradisjonel kristen tro. Det er en trageide at verden er blitt sånn at man må ha lover for forskjellige type mennesker. Hvorfor kan ikke folk som vil leve i homofilit samliv gjøre det og folk som ønsker og forholde seg til det naturgitte og kristentradisjonelle gjøre det? Hvorfor skal staten blande seg inn i og likestille hetroseksuelle ekteskap og homofile ekteskap? Det er jo det frihet handler om, få lov til og velge! Jeg har valgt og gå i en veldig konservativ menighet i Oslo av den enkle grunnen jeg er veldig konservativ i teologien. Så vil noen si at denne nye ekteskapsloven gir denne friheten. Altså, med andre ord er det jeg prøver og si er at staten ikke skal definere hva et ekteskap er. Han som definerte hva et ekteskap er, han skapte verden og han skapte deg og meg og det første han innstiftet var ekteskapet. Det er han som har satt rammene for hva et ekteskap er. Det må jeg som kristen forholde meg til. Hva andre gjør har ikke jeg noe med. Det krenker ikke min frihet at noen lever som homofile, men det er blant annet en krenkelse mot barn i den nye ekteskapsloven når de i den mister retten til og en mor og en far og kjenne opphavet sitt. Det er grunnleggene menneskerettigheter!
Hvor er sammarbeidsviljen når det kommer til konservative kristne? Den finnes ikke! Ingen ønsker og sammarbeide med konservative kristne fordi man har kjempet og slitt i mange år nå for og bekjempe oss. De har brukt statskirken for alt den er verd til og velge inn libarele biskoper som er mer opptatt av og snakke om rasisme og miljøkrisen enn de er opptatt av og forkynne Guds Ord tydelig! Nå skal ikke jeg gjøre meg selv til en STOR tilhenger av dette “hva kan vi gjøre sammen” problemstillingen. Sammarbeid er fint det, men jeg har troen på forskjellige meninger og er fullt og helt overbevist om at verden trenger forskjellige meninger for og komme videre. Det er et fint ordtak som sier “ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen”. sammtidig kan vi ikke samarbeide på tvers av hva vi mener er etisk riktig. Noen mener at enkelte er umulige og sammarbeide med fordi de krever for mye og er ikke villige til og gi noe. Jeg er jo enig i at det er et dårlig utgangspunkt for et sammarbeid men det er jo ofte en grunn som ligger bak. Og det er at uenighetene er for store til at de mener det er etisk riktig og gå inn i et sammarbeid. Hva med og kunne leve med at vi er her?
Hva ville jeg så med alt dette her? Overskriften på blogginnlegget er “Tiden går, men Jesus består”. Mennesket forandrer seg, samfunnet forandrer seg, etikken forandrer seg, religionene forandrer seg også med tiden. Men det er én som ikke forandrer seg og det er den Treenige Gud. Han står evig og urokkelig fast ved sitt ord og sine løfter i Bibelen. Mennesket kommer stadig med nye påfund om hvordan samfunnet vil bli bedre og man har alltid en unskylding for at det ikke funket, det er alltid andre sin feil. Er det ikke snart på tide at noen som stiller spørsmålet hva som er grunnen ikke bare hva som er løsningen? Det er helt normal prosodyre i al forskning, før man finner løsninger må man finne årsaken til problemet, når den er funnet kan man prøve og finne en løsning på problemet.
