Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Bedre kleint enn aldri

Publisert 19 dager siden - 1525 visninger

Glem Salomos Høysang. Hvis kirka skal snakke med unge om sex, må de tørre å være direkte.

Beskjeden fra Ungdommens kirkemøte (UKM) var klar: De vil at Den norske kirke skal snakke mer om sex.

Denne uka vedtok UKM at de ønsker seksualundervisning om makt, grenser, porno og trygge rom i kirka, for eksempel i trosopplæringa eller i konfirmasjonsundervisninga.

Etikk, ikke teknikk

Ungdom krenker hverandres seksuelle grenser, viser en rapport fra Barneombudet. De vet for lite om hva som er ulovlig, og forstår i for liten grad konsekvensene av det som skjer.

Og det er her kirka har sin styrke. For en ting er det juridiske, som at unge må lære at det er ulovlig å spre nakenbilder på nettet. Det andre er de etiske. At sex ikke først handler om teknikk og prestasjoner, men om relasjoner. At uforpliktende sex ikke nødvendigvis er så ukomplisert som Paradise Hotel og Ex on The Beach prøver å innbille oss. At det er greit å vente og greit å si nei.

LES OGSÅ: De unge vil ha seksualundervisning i kirken

Forståelig språk

Unge i dag oversvømmes av seksuelle skildringer. De lever i en digital virkelighet der gutter sender «dickpics» til jenter de ikke kjenner, der jenter opererer kjønnsleppene for at underlivet skal se penere ut, og der gruppesex har blitt TV-underholdning. Da nytter det ikke at kirka kommer trekkende med Salomos høysang. Det er fint at noen har bryster som rådyrkalver, men ungdom trenger noen som tør å snakke direkte med dem i et språk de forstår.

Ungdommens kirkemøte mener en kristen seksualundervisning må være «drøftende, åpnende, ikke-moraliserende og invitere til refleksjon hos de som deltar». Og kanskje er det nettopp kirka som kan ta praten om hvordan det føles når hele skolen har sett deg naken. At konfirmasjonsundervisninga kan være et rom der det er naturlig å snakke om sårbarhet og press, og at kirka kan hjelpe unge til både å sette ord på egne grenser og å respektere andres.

Og kanskje føles det tryggere å fortelle om noe vondt som har skjedd, til en prest eller ungdomsarbeider enn til lærere eller foreldrene.

LES OGSÅ: Ja betyr ja. I hvert fall av og til.

Flaut

Men det krever at kirka er modig. Den må ut av komfortsonen. Å snakke om sex er både vanskelig og flaut. Seksualundervisning i konfirmasjonstida kommer til å kreve sin prest.

– Jeg kan ikke sitte og snakke om «erigerte peniser» når ungdom kaller det ståpikk, sier Tale Maria Krohn Engvik, som er bedre kjent som hele Norges «Helsesista». Hun har vunnet flere priser fordi hun bruker Snapchat til å snakke om ting voksne ikke snakker så mye med ungdom om, som sex og følelser.

Hvis presten begynner å bruke kjønnsord han har lært seg ved å lese på dovegger, vil det nok oppleves i overkant krampaktig. Helsesistas råd er likevel å snakke enkelt, direkte og med ord som ungdom bruker sjøl. Hvis ikke føler de ikke at det angår dem. Her bør det finnes en gyllen middelvei mellom grove uttrykk og poetiske fruktmetaforer.

LES OGSÅ: Hva i all verden skal Den norske kirke si til konfirmantene om sex?

Ord og budskap

– Alle passer sammen nedentil, proklamerte presten den dagen seksualundervisning sto på programmet under min konfirmasjonsundervisning, for snart 20 år siden.

Det jeg tror han prøvde å si i fortsettelsen, var at det ikke er behov for å eksperimentere seksuelt for å finne ut om man passer sammen. At sex ikke først og fremst handler om fysikk, men om følelser.

Det er et viktig og riktig budskap å gi til en femtenåring. Men det er dessverre ikke det som sitter best igjen fra seansen.

For ingen av oss som satt der den kvelden, var forberedt på hvor direkte, men likevel billedlige hans beskrivelser av de fysiske faktorer skulle være. Så da han fortsatte resonnementet med beskrivelsen: «Det er bare en stiv stang og et vått hull», prøvde vi alle simultant å synke ned i jorda.

Det var antakeligvis den mest effektive prevensjonen han kunne gi oss. Det skulle ikke forundre meg om noen av mine medkonfirmanter fortsatt ikke har turt å ligge med noen etter dette. Men jeg er usikker på om det var den egentlige hensikten.

Han skal ha for forsøket. Han var tydelig og direkte. Han turte. Det var vi som var totalt uforberedt.

Svett

Det kommer til å bli mange kleine øyeblikk, rødmende trosopplærere og svette prester når kirka skal sette seksualundervisning høyere på prioriteringslista. Men det er viktig at de tør likevel.

For seksualundervisning er for viktig til kun å bli overlatt til skole og foreldre.

Gå til innlegget

Påvirkningspolitiet

Publisert rundt 1 måned siden - 476 visninger

Regjeringen vil hindre negativ påvirkning av unge ved å styrke bloggpolitiet. Men er det nok?

Da blogginga fikk sin spede begynnelse rundt årtusenskiftet, var det nok ingen som så for seg at det i løpet av det neste tiåret kom til å bli millionindustri. Opprinnelig var bloggene dagbokinnlegg med en begrensa leserskare, gjemt bort i en avkrok på internett.

Men da bloggplattformene ble lansert, og du ikke lenger måtte kunne kode for å fortelle om deg selv til hele verden, tok fenomenet av. Blogging ble spesielt populært blant unge jenter, som brukte nettet til å fortelle om hverdagslivet sitt og vise fram bilder av hva de hadde på seg.

Jenterommet

Siden da har blogging blitt «big business». Sophie Elise Isachsen startet å blogge fra jenterommet som 16-åring. I fjor omsatte 23-åringen for 4,8 millioner kroner.

I dag foregår påvirkninga like ofte på andre sosiale medium som Instagram og Snapchat, som på en tradisjonell blogg, og vi snakker ikke lenger bare om bloggere, men om influensere.

Influenser har faktisk blitt en yrkestittel, ofte for unge kvinner som driver bedrifter med millionomsetning og seg selv som merkevare. De selger sin egen troverdighet, som forbilder for ungdom. Influenserne er unge som ligner dem selv, men som samtidig har kjendisenes uoppnåelige opphøydhet.

Veien fra jenterommet til å drive sitt eget firma har for mange vært kort. Mange av dem har ikke erfaring med å drive butikk, og enda mindre med å tolke grensene i markedsføringsloven. Konsekvensen er at influensernes påvirkningskraft smøres med penger fra kommersielle aktører som lengter etter å nå nettopp denne målgruppa.

LES OGSÅ: Moddi: – Influencing tapper musikken for mening

Kontroll

Denne uka kunne VG fortelle at regjeringen vil styrke bloggpolitiet. I det kommende statsbudsjettet foreslår barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland at Forbrukertilsynet får en økning på seks millioner kroner, slik at de kan gå bloggere nøyere i sømmene når det kommer til merking av reklame.

Hensikten er å begrense negativ påvirkning. Helleland sier til VG at når bloggere bruker seg selv som reklameplakater, kan det være vanskelig for unge å forstå forskjellen på hva som er reklame og ikke.

Anna Rasmussen, bedre kjent som bloggeren Mamma til Michelle, var den første bloggeren i Norge som fikk bot for brudd på markedsføringsloven. Hun må betale 100.000 kroner etter å ha arrangert konkurranser på Facebook der det aldri har blitt trukket noen vinnere.

LES OGSÅ: Når barn ser heltene sine på Youtube, ser de også skjult reklame. 

Riktig merking

Regjeringen kan ikke hindre at unge mennesker blir påvirka. Men det kan sørge for at det blir tydeligere hvem som prøver å påvirke deg.

Bloggere som VG har snakka med, syns det er urettferdig at regjeringen vil bruke mer penger på et bloggpoliti. De syns reglene er vanskelige å forholde seg til, og at de forandrer seg hele tida.

I fjor lanserte Forbrukertilsynet klarere regler for å hjelpe influenserne med å merke innlegg riktig, og egentlig er det ganske enkelt: Alt du får betaling for, skal merkes som reklame. Hvis du får ting gratis, får delta på noe eller låne noe med forventing om at det skal eksponeres i sosiale medier, så skal det også merkes.

Vet ikke

Da Forbrukerombudet i fjor sjekka hvordan landets tjue største bloggere merka innleggene sine, fikk 18 av de 20 influenserne beskjed om å endre eller fjerne innlegg som har vært ulovlig, eller på grensen til ulovlig markedsføring. Hvis det blir lettere å få bot, vil nok mange av dem skjerpe seg.

Problemet er at barn og unge ikke nødvendigvis vet at de blir utsatt for reklame. En rapport som Forbrukertilsynet lanserte i fjor, viste at reklame mot barn blir gjerne forkledd som underholdning, uten at barna skjønner at innlegget er sponsa av en kommersiell aktør.

LES OGSÅ: At vi trenger en plakat for å lære unge bloggere sunn fornuft, er et tegn på en kultur som er ute av kontroll.

Synlig

Spørsmålet er om merking er nok. Det blir ikke mer akseptabelt å reklamere for plastisk kirurgi bare innlegget merkes som annonse.
Samtidig er det ikke bare produsenter av tannbleking og tilskudd av betakaroten som bruker influensere som markedsføringskanal. Det er også matvareprodusenter, forlag og ideelle organisasjoner. Med synlig merking er det i det minste lettere å ta blogginnleggene for det de faktisk er: Reklame.

De fleste influensere vil hevde at de aldri promoterer noe de ikke kan stå inne for selv. I deres verden går personlighet og produkt hånd i hånd. Det gir dem en sterk påvirkningskraft det ikke er mulig å merke bort.

Gå til innlegget

Sympati med skinke

Publisert rundt 1 måned siden - 2719 visninger

Kanskje er du litt slem hvis du slakter. Men det er enda slemmere å glemme at kjøttdeigen pleide å være ku.

I forrige uke hadde NRK-programmet Folkeopplysningen invitert tre kjendiser til en litt spesiell utgave av Firestjerners middag. Når kjendisene møtte opp, fikk de vite at de sjøl skulle slakte kveldens hovedrett, sauen Berit.

Da opptaket var gjort og Berit spist, fikk kjendisen som utførte slaktinga, kalde føtter, og ba om at innslaget ikke ble vist på TV. Vedkommende var redd for å bli framstilt som et monster.

Sladd

NRK gjennomførte derfor eksperimentet på nytt, med nye kjendiser, som fikk enda tydeligere beskjed om at programmet ville inneholde etiske utfordringer. Denne gangen måtte sauen Bodil bøte med livet.

NRK forteller at både opptakene og slaktinga gikk fint, men i etterkant fikk de et brev fra de tre kjendisene, som ba om at innslaget ikke måtte vises på skjermen, fordi de var redde for å fremstå som «slemme, dumme eller i beste fall hyklerske».

Folkeopplysningen sendte innslaget i sladda utgave.

LES OGSÅ: Kyllinger skal leke seg til bedre dyrevelferd

Døde dyr

I dagens samfunn er det vanskelig å forklare hvorfor du spiser kjøtt. For kjøtt er døde dyr. I tillegg er kjøttproduksjon en klimautfordring.

Ikke nok med at noen har ofra livet sitt for at du skal fylle magen med feite fileter, det går også utover miljøet.

Scenen fra Folkeopplysningen illustrerer hvilket moralsk overtak vegetarianerne har fått på oss kjøttspisere. Kjøtt er godt, men vi vet at vi burde spise litt mindre av det. Men i stedet for å forsvare valget, fortrenger vi hvor kjøttet egentlig kommer fra.

Ingrediens

Før var det døde dyr i kokebøkene, påpeker Karen Lykke Syse i et innlegg i Aftenposten. Hun forsker på folks forhold til kjøtt, og har blant annet sett på hvordan kjøtt blir framstilt i kokebøker.

Og tendensen er klar: 1955-utgaven av Gyldendals store kokebok dingla grisen død fra taket for å vise de ulike stykningsdelene. I 2002-versjonen har de døde dyrene blitt til kjøtt – en ingrediens på linje med gulrøtter, løk og poteter.

LES OGSÅ: Utfordrer ­kirken til å kjempe for ‘dyreslavene’

Dekker over

Syse mener vi dekker over hvordan dyret har blitt til kjøtt, for å klare å forsvare for oss sjøl at vi faktisk spiser døde dyr. Mens 1955-utgaven av kokeboka ga deg oppskrift på hvordan du kunne lage dine egne pølser, gir 2002-utgaven deg oppskrift på pølsegryte, der du først må gå i butikken og kjøpe pølsene.

Dyrene og kjøttet har ikke engang samme navn. Kjøttet heter storfe, mens dyret heter ku. En biff er en rett du kan bestille på en restaurant, ikke en kroppsdel som er skjært ut av ryggen på en død okse.

Distanserer oss

Problemet er at kjøtt, spesielt storfe- og lammekjøtt, er blant verstingene når det kommer til klimagassutslipp. Og kjøttforbruket vårt øker. Hver nordmann spiser i gjennomsnitt 54 kg kjøtt i året. Hvis vi klarer å redusere inntaket av spesielt rødt kjøtt, er det bra både for miljøet og helsa.

Forskere ved Universitetet i Oslo har undersøkt den psykologiske effekten av hvordan kjøttet blir presentert, og funnet ut at når vi distanserer oss fra tanken på hva egentlig vi spiser, reduserer vi ubehaget. Dermed øker lysten på å spise kjøtt. Jo mindre kjøttet ligner på et dyr, jo mer kjøtt spiser vi.

En stekt gris med hode vekke empati for dyret og avsky for kjøttet. En hel kylling er vanskeligere å svelge enn kyllingkjøttdeig. Forskerne mener at dersom kjøttinntaket skal ned, må dyret fram i blant annet reklamekampanjer for kjøtt. Vi må se hva vi faktisk spiser.

Fornektelse

At kjendisene er redde for å bli stempla som slemme fordi de har slakta et dyr på TV, er kanskje ikke så rart. Vi lever i fornektelse, alle sammen.

Mens vi er vant til å se blodige voldsscener der mennesker blir utsatt for de grusomste ting, er det sjelden å se slakt på TV. Når deltakerne i realityprogrammet Farmen skal slakte et av dyra på gården, snur produksjonsselskapet kameraet vekk idet øyeblikket dyret blir avliva. Vi hører skuddet, men i stedet for å se dyret, filmes som regel ansiktet på deltakerne, som gjerne griner, fordi de syns det er fælt at dyret må dø.

LES OGSÅ: – Forholdet vi har til dyr utfordrer moralen vår

Ku

Selv om de fleste av oss fortsatt spiser kjøtt, er det ikke så enkelt å forsvare det lenger. Likevel kommer vi ikke unna at kjøttdeigen du spiser en gang var ei ku. Og vi skylder den døde kua å innrømme det.

Hvis det blir for ubehagelig, burde vi spise noe annet i stedet.

Gå til innlegget

Bare en liten tur inn

Publisert rundt 2 måneder siden - 1448 visninger

Realityprogrammet «Ex on the beach» leker med seksuelle grenser som er grumsete nok fra før.

Det var ubehagelig å se de første episodene av realityserien «Ex on the beach».

Her har vi brukt det siste året på å diskutere seksuelle grenser og gråsoner, og så lanserer en norsk TV-kanal et program som har som konsept å utfordre holdninger metoo-kampanjen prøvde å ta et oppgjør med.

Unødvendig

– Vi hadde ikke sex-sex. Men det var penetrering. Jeg er fortsatt ikke sikker på om jeg har lyst til å ha sex på tv, sa en av de mannlige deltakerne etter at han hadde ligget en natt på enerom med en av de kvinnelige deltakerne. Etter eget utsagn hadde han bare vært «en liten tur inn».

Hvor mange ganger kan du «dyppe laksen» før det regnes som sex? En absurd og unødvendig diskusjon, som like fullt har oppstått etter natta de to deltakerne tilbrakte sammen.

Hun prøver å få ham til å innrømme hva som skjedde, mens han bortforklarer med at den bare gled inn én gang. Eller kanskje var det to, men sex vil han ikke kalle det. Hun mener derimot at det ikke kommer noe godt ut av å juge til de andre.

MER OM METOO: Ja betyr ja. I hvert fall av og til.

En selvfølge

Det virker som en halv evighet siden Rodney og Anette fant hverandre i Big Brother-huset. Men vi skal altså ikke lenger tilbake enn til 2001 før det var første gang noen hadde sex på TV i et norsk realityprogram.

Nå har serier som Paradise Hotel gjort TV-sendte samleier til en selvfølge. Hvis du skal sjokkere i dag, holder det ikke med fire sprikende bein ut fra et blafrende laken. Du må kjøre hardere.

Inn kommer «Ex on the beach», en serie som ikke bare spiller på sex i tittelen, men der hele konseptet går ut på å samle unge mennesker i et hus på Mauritius med håp om at noen av dem vil ligge med hverandre.

Eller som programmet skriver i markedsføringa: «Åtte sexy single sendes av gårde til en paradisstrand for å bade, feste og elske (livet). Men det er en twist: Én etter én dukker ekskjærestene deres opp fra vannet.»

Hvis det i det hele tatt er en konkurranse, må det være den med sterkest kjønnsdrift som vinner.

Samtykke

Dagens realitydeltakere er sjangerbevisste, og vet hva de skal levere når de blir med på program som «Ex on the beach». Når konseptet er å gi deltakerne tilgang på alkohol og lettkledde ekser, skjønner de at det forventes seksuelle handlinger.

Men at en serie som retter seg mot unge mennesker, sår tvil om penetrering regnes som sex, er alvorlig. Hva hvis det faktisk var snakk om et overgrep?

Hvis det er én ting metoo-kampanjen har lært oss, så er det at seksuelle grenser kan være både individuelle og vanskelige å definere. Samtykke er ikke så enkelt som det kan virke som, og selv om ting skjer frivillig, er det ikke alltid like greit i ettertid.

LES OGSÅ: Nakne kropper er verken sjokkerende eller særlig interessant.

Beskyttes

Enkelte har tatt til orde for at deltakerne i «Ex on the beach» bør beskyttes mot seg selv. Mediesjef i Discovery Networks Norway, Hanne McBride sier hun syns det er en ufin måte å nærmest undergrave deltakernes kognitive evner på.

– Min erfaring er at vi har å gjøre med oppegående deltakere som er svært bevisst sin rolle både på øya under innspilling og når dette nå kommer på skjerm, sier hun til VG.

Men det er kanalen som til sjuende og sist må ta ansvaret, ikke deltakerne. Ja, de har meldt seg på frivillig, men det er programskaperne som setter sammen gruppa, bestemmer hvilke ekser som skal sendes inn når og hvem som blir sendt på date med hvem. Og de gir dem alkohol, som vi vet gjør det seksuelle samspillet enda mer komplisert.

De må gjerne prøve å late som du kan ha sex uten at det handler om følelser, men når deltakerne diskuterer det tekniske, merker vi at det ulmer spørsmål under overflata: Har de gått for fort fram? Skjedde det litt mer enn det burde ha gjort?

LES OGSÅ: Vil ha kontroll på nakenscenene etter metoo

Sårbart

«Ex on the beach» leker med grenser som er grumsete nok fra før. For også frivillig, uforpliktende sex er komplisert, fordi det setter folk i en sårbar situasjon, der de to involverte kan ha ulike forventninger.

Men på «Ex on the beach» behandles seksualiteten som om det skulle vært et hvilket som helst annet tema for et realityprogram. Mens andre konkurrerer i baking, snekring og gårdsdrift, konkurreres det her i relasjoner – og i sex.

I etterkant ender diskusjoner som burde handla om de vanskelige følelsene, heller opp med å telle antall støt.

Gå til innlegget

Gode tider for dårlig nytt

Publisert 2 måneder siden - 646 visninger

Verden er bedre enn vi tror. Heldigvis.

Å følge nyhetene kan noen ganger føles som å bli sugd inn i en svimlende malstrøm av Trump, tørke og terror. Kanskje ikke så rart at vi ikke tror verden går framover?

«Så feil tar nordmenn om verden», kunne vi lese i VG i helga. En ny rapport fra Norad viser nemlig at vi tar systematisk feil om verdens utvikling. Det går heldigvis bedre enn vi tror.

Dårligere

Norad har spurt nordmenn om hvordan de tror det står til med blant annet utdanningsnivå, gjennomsnittlig levealder og befolkningsvekst i verden. Nesten ingen vet at 60 prosent av jenter i lavinntektsland fullfører grunnskolen, eller at 80 prosent av ettåringer i verden har blitt vaksinert. Jevnt over tror vi at det står dårligere til enn det egentlig gjør.

Bare ett spørsmål skiller seg ut. Nesten alle svarer riktig på at de fleste eksperter mener gjennomsnittstemperaturen i verden kommer til å stige.

Nytter ikke

Norad-direktøren sier til VG at årsaken er at vi danner oss et bilde av virkeligheten basert på overskrifter om tragedier og folk som lider. Men når det gjelder fattigdom, helse, og utdanning, så blir verden faktisk et stadig bedre sted å være. Norad-direktøren er bekymra for at nyhetsdekninga kan gi en følelse av at det ikke nytter å gjøre noe.

– Jeg får ikke lyst til å se på nyheter når man for eksempel snakker om et afrikansk land, og så handler det bare om barn som sulter. Jeg har sett nok av det, sa Diamond Boayue til Klassekampen i helga.

21-åringen fra Oslo er en av dem som aktivt har valgt ikke å følge med i nyhetsstrømmen. Ifølge en rapport bestilt av Mediemangfoldsutvalget i 2016, gjelder det én av ti av oss, hovedsakelig unge mennesker.

Skjermer seg

Ingen av nyhetsvegrerne som Klassekampen har møtt, har slutta å lese nyheter fordi de ikke bryr seg om utviklinga i verden. Men de etterlyser flere sammenhenger, mer analyse og flere nyheter om hva som faktisk nytter.

– Det å stadig bli presentert for problemer en ikke kan gjøre noe med, kan gjøre at en blir apatisk, sier Simen Andreas Henrik Knudsen, som skjermer seg fra nyhetsbildet for å konsentrere seg om å rydde havet for plast.

Erik Hagerman er enda mer ekstrem. Da Donald Trump vant valget, bestemte amerikaneren seg for å kutte ut nyheter fullstendig. Hagerman vet ingenting om hva som har skjedd i samfunnet det siste året, men forteller til New York Times at han aldri har følt seg mer følelsesmessig frisk.

Framskritt

At mediene presenterer mye dårlig nytt, henger sammen med journalistikkens samfunnsoppdrag. Når pressen skal sette søkelys på kritikkverdige forhold, blir det nødvendigvis mye snakk om det negative.

Dersom det gjør at folk kobler seg av nyhetsdekninga fordi de får dem til å føle seg maktesløse, kan vi etter hvert få et demokratisk problem. Hvis vi skal sørge for at verden blir bedre for alle, er vi nødt til å vite om kriger, kriser og katastrofer. Samtidig trenger vi glimt av håp for ikke å miste motet.

Hvert år lanserer Leger uten grenser en liste over glemte kriser. De siste åra har de også begynt å inkludere glemte framskritt. I år kunne bistandsorganisasjonen rapportere om at sovesyke er på vei til å bli utryddet, at billigere hepatitt C-medisiner redder liv og at over 20 millioner barneliv har blitt spart på grunn av effektiv meslingvaksine.
Det er ikke så rart at vi ikke har hørt det. At noen ikke dør av meslinger, er ingen spektakulær nyhet, selv om det er absolutt er godt nytt.

Fordommer

Det er også verdt å se på resultatene fra Norad-testen med en viss skepsis. Den norske undersøkelsen er basert på en test utvikla av Gapminder, en organisasjon som ble grunnlagt av den svenske statistikeren Hans Rosling. Testen er designa for å avdekke fordommer, ved bevisst å bryte logikken vi kjenner fra lignende spørreskjema på nett, der det alltid er en viss variasjon i hvilket alternativ som er riktig. I denne testen får du tre alternativer. Velger du det alternativet som er mest positivt, vil du nesten alltid ha rett. På den måten lurer testen deg til å bekrefte dine egne fordommer. Det hadde nok vært mulig å få et annet resultat ved å stille spørsmålene på en annen måte.

Uansett er det en lettelse å få beskjed om at verden er bedre enn frykta. Vi trenger også de gode nyhetene, som motivasjon for å jobbe for en stadig bedre verden.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Gunnar Søyland kommenterte på
KrF-måten
3 minutter siden / 3199 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
28 minutter siden / 331 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Svikter Kristelig Folkeparti velgerne?
32 minutter siden / 217 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 1 time siden / 331 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 21649 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 2 timer siden / 331 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 2 timer siden / 399 visninger
Daniel Hehir kommenterte på
Truet på livet i pakistansk blasfemistrid
rundt 3 timer siden / 148 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 3 timer siden / 4714 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 3 timer siden / 1822 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
De som trekker opp stigen etter seg
rundt 4 timer siden / 223 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hva om de har en god grunn?
rundt 4 timer siden / 331 visninger
Les flere