Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Det hvite blikket

Publisert 11 dager siden - 656 visninger

Når en kleskjede ikke oppdager at det er uheldig å bruke ape som betegnelse på en mørkhuda modell, ser de verden med et hvitt blikk.

Coolest monkey in the jungle’ – jungelens kuleste ape – sto det på brystet til den unge modellen som poserte i grønn hettegenser for kleskjeden H&M tidligere denne uka. 

«Har dere gått fra vettet?» skrev en kommentator i New York Times. 

«Våkna i morges sjokkert og flau over dette bildet. Jeg er dypt fornærma og kommer ikke til å jobbe med H&M mer», skrev den kanadiske artisten The Weeknd på Twitter.

Kleskjeden var raske til å beklage og fjerne både bildet og genseren fra nettbutikken.

Ulikt blikk

De reagerte fordi modellen var mørk i huden. Som hvit er det lett å tenke at dette høres overdrevet ut. Apekatt er ikke et uvanlig kjælenavn på aktive unger. H&M har ikke vært rasistiske med vilje. Vi som aldri har blitt kalt ape som noe nedsettende og rasistisk, ser ikke hva som er så fornærmende. Men en mørkhuda fotballspiller som har fått ropt apelyder etter seg fra tribunen, vil naturligvis oppleve betegnelsen veldig annerledes.

Tidligere denne uka skrev Vårt Land-kommentator Une Bratberg om Lindex-reklamen som av ytre-høyre nettstedet document.no ble tolka som at butikkjeden har en skjult, multikulturell agenda. Enkelte beskriver ­reklamefilmen, der barn med ulike hudfarger leker i juleklær, som «multikulti reklame-­porno».

Denne gangen anklages en kleskjede ikke for å forherlige det flerkulturelle, men for rasisme.

De hadde antakelig samme mål: Å bruke modeller som speiler det mangfoldet kundegruppa deres består av. Kleskjedene vil tjene penger, og da lønner det seg å favne bredest mulig. Den andre modellen i serien er en hvit gutt med oransje tigergenser der det står «Official survivor expert». At den mørke gutten ble valgt til genseren med apetekst, er ­antakeligvis tilfeldig. Samtidig har ape lenge vært brukt som nedsettende betegnelse på svarte.

Misforstått

Kommersielle aktører vet hvor mye kritikk de får hvis de ikke speiler et flerkulturelt samfunn, men det også lett å trå feil når de prøver å gjøre noe med det.

I fjor lanserte hudpleiemerket Dove en reklamefilm for hudkrem, der modeller med ulik hudfarge tok av seg en T-skjorte og ble forvandla inn til en kvinne med en annen hudfarge. Mange ble opprørte over at den svarte kvinnen ble forvandla til en hvit, og Dove trakk reklamefilmen.

I ettertid har Lola Ogunyemi, den britisk-nigerianske modellen som deltok i filmen, skrevet i The Guardian at hun ikke var noe offer, og at hele filmen var misforstått. Hun mener hudpleieprodusenten burde forsvart sitt kreative visjon, ikke bare beklage­ at noen følte seg støtt. Hun var stolt over å bli spurt om å være med i reklamen. Feilen var ifølge henne at det kun var et kort klipp som ble spredt på nettet.

«Jeg er ikke bare et taust vitne etter en mislykka skjønnhetskampanje. Jeg er sterk, jeg er vakker og jeg lar meg ikke viske vekk», skriver hun.

Tonedøvt

Den danske avisa Information skriver på lederplass at vi ikke kan sette likhetstegn mellom H&Ms identitetspolitiske tonedøvhet og rasisme, selv om det er rart at ingen hos kleskjeden forutså bråket og trakk i nødbremsen. «Det blir først rasistisk hvis en mørkhuda gutt ikke kan ta på seg en genser med en ape. For det ville være et uttrykk for at omverdenen fortsatt tenker på ham som en», mener avisa.

I et innlegg på sosiale medier skriver mora til gutten med apegenseren at gutten har stått modell for hundrevis av antrekk for kleskjeden. Og at hun velger å ikke se det som kritikkverdig. «Slutt å rope ulv, ulv hele tida», skriver hun.

Fargeblinde

Hudfarge og ­etnisitet er med andre ord et minefelt der det er lett å tråkke feil både den ene eller andre veien. At ingen internt i H&M skjønte at dette bildet ville bli kontroversielt, kan være et tegn på at konsernet ser verden med de hvites blikk. 

For selv om koblinga har skjedd på grunn av en raseblindhet som i utgangspunktet kan være positiv, hjelper det ikke når reaksjonene blir så massive. At så mange har reagert på bildet av gutten med genseren, viser at H&M har dårlige antenner.

I en ideell verden er vi alle fargeblinde. I den virkelige verden kan det være greit å sette seg inn i andres situasjon.

Gå til innlegget

Jag etter jul

Publisert rundt 2 måneder siden - 498 visninger

Den lar seg ikke fange eller framprovosere. Likevel er desember en desperat jakt etter julestemning.

Enkelte ganger kan lukta av en ferskbrent fyrstikk være nok. Vi er tilbake i klasserommet på barneskolen, der desembermorgenen dirrer i blått utenfor vinduene, og læreren myser i lyset fra adventstaken mens hun leser høyt fra Julemysteriet.

Den følelsen

«Åh, nå fikk jeg julestemning!»

Kanskje har du allerede sagt det høyt denne adventstida. Det skal ikke alltid så mye til før følelsen sitter i magen, kanskje bare synet av noen snøflak utenfor vinduet eller duften av en nyskrella klementin. Det spiller ingen rolle om det skjer på en fullstappa buss eller i lunsjen på jobben. Den kommer når du minst venter det.

Lett lykke

Julestemning er desembers nirvana, et slags sekulært zen-øyeblikk. Det er alt vi lengter etter, alt vi trenger i desembermørket, denne lette lykkerusen, den varme votten rundt hjertet.

Og den gjør oss desperate. Vi fyller hjemmet vårt med blafrende telys, Sissels jul, adventstaker, pepperkaker og julesmaker. Hele desember har blitt en intens jakt på en stemning alle kjenner igjen, men ingen klarer å sette ordentlige ord på.

Synlig i hjernen

Samtidig viser det seg at julestemning faktisk er en fysisk reaksjon som lar seg lese av i hjernen. Det fant danske hjerneforskere ut under forsøk som egentlig skulle avdekke migrene. Da hjerneforskerne viste bilder av nisser, juletrær og julegaver til testpersonene i migrenestudien, fikk de overraskende utslag på hjerneskanninga.

For å sjekke funnene nærmere, viste forskerne fram julete bilder til en gruppe dansker som har feiret jul siden de var små, og til en gruppe danske innvandrere som har vokst opp uten juletradisjoner. Deretter så de på hvilke felter i hjernen som ble aktivert hos de to gruppene.

Hos innvandrerne gjorde ikke bildene særlig stort utslag.

Hos danskene som pleide å feire jul, blinka hjernene som juletrær.

Bittersøt

For øyeblikket er den norske julestemninga på 48 prosent, kan vi lese på nettstedet Norsk juleindeks. Sammen med Opinion spør statens egen kjøttpusher Matprat nordmenn om hvordan det står til med julestemninga hver dag gjennom desember. De siste tre dagene har stemninga sunket, men den pleier å stige igjen når det snør, i helgene og på luciadagen.

Det handler naturligvis om nostalgi. Jula er en eneste lang retrofestival, der vi kopierer barndommens jul i håp om å trigge den samme kriblende julefølelsen vi hadde som barn.

Vi vet at det ikke funker. Nostalgien er bittersøt av natur. Minnene er gode, men vi vet at vi aldri vil få oppleve dem igjen.

Å forsøke å framkalle julestemning er et risikabelt prosjekt. Du blir som regel skuffa.

Konstruerer

Du kan ikke fange et minne i en snøkule, påpeker hukommelsesekspert Ylva Østby. 
Hukommelsen konstruerer nemlig minnet på nytt hver gang du henter det fram i bevisstheten. Når vi tenker på jul, henter vi fram det vakre juletreet, den sprø svoren og Sølvguttene, men lar de utålmodige ungene, den svidde grøten og omgangssyken ligge.

Når hjernen spiller av minnet ditt, bruker den de ulike rekvisittene i et hukommelsesteater, der smak, lukt, lyd og synsinntrykk hentes fram fra ulike deler av hjernen. Det er fortsatt et mysterium akkurat hvordan hjernen puster liv i minnene, forklarer Østby, men forskerne vet at det skjer ved hjelp av et samspill mellom flere områder i hjernen.

Plutselig

Og jo mer vi jager julestemninga, jo vanskeligere er det å få tak på den. Når du prøver å provosere den fram, med nynninga i Tre nøtter til Askepott, skriket til Kevin som er hjemme alene, eller lunka brus med nisseetikett fra bryggeriet du bodde i nærheten av som barn, skvetter den unna.

Vi konstruerer jula med alle de rekvisittene vi har tilgjengelig, alt fra våre egne minner til alle forestillingene vi har av hvordan den perfekte høytiden ser ut. Men egentlig er det umulig. Jula er en utopi. Den er best i teorien.

Likevel kommer julestemninga på nærmest magisk vis. Uanmeldt, og utløst av en mystisk kombinasjon av colareklamen, kongerøkelse og kram snø. Da gjelder det å være klar.

For selv om jula ikke blir 
ekstatisk i år heller, er det fint når julestemninga plutselig sprer seg i kroppen. Selv om den bare er på besøk et lite øyeblikk.

Gå til innlegget

Nøff said

Publisert 2 måneder siden - 1551 visninger

Det er magre tider for gamle griser.

Ja, med de puppene der skjønner jeg at du kan si det.’

Kommentaren kom fra en kollega på en fredagspils. Den kvinnelige journalisten som har fortalt historien anonymt, sier at den mannlige kollegaen svarte henne med en kommentar som handlet om utseendet eller puppene hennes uansett hva hun snakket om.

Mange, spesielt menn med makt, har fått holde på sånn uten at noen har turt å si ifra.

Før nå.

Ikke alene

For dette er høsten da folk plutselig begynte å snakke om seksuell trakassering rundt lunsjbordet.

Om amerikanske filmmenn som tvinger unge skuespillere til å utføre seksuelle tjenester i bytte mot en attraktiv rolle. Om 4.000 kvinnelige jurister i Sverige som har fortalt om sine opplevelser av seksuell trakassering innen rettsvesenet. Om at 700 svenske skuespillere har stilt seg bak et opprop som vil bli kvitt det de kaller en «overgrepskultur».

Den såkalte #metoo-kam­panjen har avdekka hvor stort samfunnsproblem seksuell trakassering egentlig er. Mange sier de er overraska over omfanget. De fleste av dem er menn. Kvinner trekker stort sett på skuldrene, dette er et problem mange kvinner har levd med lenge, men som det har vært vanskelig for den enkelte å få bukt med på egenhånd.

Nå er de ikke alene lenger.

LES OGSÅ: Filmskaper Vibeke Løkkeberg mener sex-­trakassering i filmbransjen er like utbredt i Norge som i andre land.

Ukultur

Nylig ble det kjent at det har vært tilfeller av seksuell trakassering i både TV 2, VG og NRK. Tidligere denne uka diskuterte mediebransjen hva de skal gjøre med problemet.

Både Aftenposten, VG og TV 2 var representert i debatten, som gikk for en fullsatt sal på en bar i Oslo sentrum. Alle medielederne presiserte at det ikke holder med gode rutiner for hva ledelsen skal gjøre når noen rapporterer inn denne typen hendelser. Det handler også om å forbygge ved å skape tillit og bygge en kultur der slike tilnærmelser ikke blir akseptert.

Vi må også innse at de fleste av oss har vært med på å stilltiende akseptere en ukultur, ved at vi har latt slike kommentarer passere med en brydd latter eller ved å se en annen vei.

Ubehagelig

Det er ingenting ved avsløringene som tilsier at det bare er eldre menn som tafser, eller bare menn, for den saks skyld. Gamle griser kommer i alle former. Men mange av historiene vitner om utdaterte holdninger til det motsatte kjønn, og ikke minst om en skeiv maktbalanse i mannsdominerte bransjer.

Puppekommentaren er lett å fleipe bort. Det har jo ikke skjedd noe fysisk, og det var vel bare litt sleivete sagt?

LES OGSÅ: Kanskje kan «jeg også»-kampanjen hjelpe oss til å forstå bedre hva som regnes som overgrep.

Flytte skam

Selv om det kanskje ikke kan regnes som et overgrep, er det ubehagelig å bli utsatt for seksualisert oppmerksomhet, spesielt når han som kommer med kommentaren, er en person med høyere rang enn deg.

Forhåpentligvis har den offentlige debatten gjort det såpass tydelig at de som tidligere kom unna med sleivete sexprat til en kollega, ikke lenger tør å prøve seg. Uansett har det blitt lettere å si ifra, fordi det er så mange som snakker om det, og fordi vi offentlig har blitt enige om at vi ikke vil ha det sånn.

Men enda viktigere er det at #metoo-kampanjen er med på å flytte skammen fra offeret til overgriperen. Kjønnsforsker Ulla-Britt Lilleaas har forska på kvinner i forsvaret, og fant at jenter som var i en avdeling med mye trakasserende språk, ikke meldte ifra fordi de sa til seg sjøl at «noe må jeg jo tåle». Mange kvinner som opplever å bli utsatt for overgrep eller uønska seksuell oppmerksomhet, tenker at det er deres feil.

Men #metoo har gjort det tydelig at det er tafseren som bør skamme seg, ikke den som blir tafsa på.

Ikke akseptert

Ingen vil vel egentlig være en gammal gris, spesielt ikke nå som mediene stadig jakter nye avsløringer. Når ledere sier tydelig ifra om at de ikke vil ha sånne ansatte, får det konsekvenser for hvordan folk oppfører seg.

I tillegg har #metoo satt halen på den gamle grisen. Å komme med en slibrig kommentar eller grafse på en kollega, er ikke lenger bare teit og gammeldags. Det har forhåpentligvis også blitt skikkelig flaut.

Gå til innlegget

Den doble skammen

Publisert 3 måneder siden - 1139 visninger

Det er ikke noe galt med kroppen din. Men det er din feil at du ikke klarer å elske den.

Jeg husker første gangen jeg så meg selv bakfra, sier Line Elvsåshagen og skjærer grimase mot kamera.

For tida viser både den norske og den danske allmennkringkasteren en dokumentarserie for ungdom som handler om kropp. I «Line fikser kroppen» skal NRK-programlederen med det rosa håret lære seg å bli komfortabel med utseendet sitt. I DR-serien «Tykke Ida» følger vi journalist Ida Rud, som veier over 100 kilo og betegner seg selv som kroppsaktivist.

NRK og DR har nok tenkt veldig likt: Unge jenter sliter med kroppskomplekser og trenger hjelp til å akseptere hvem de er. Seriene har mye til felles, men er samtidig helt forskjellige. Når de to programlederne står foran speilet og gransker seg sjøl, klyper Line seg i rumpa og ønsker at ting var strammere, mens Ida prøver å se etter hva hun er fornøyd med.

– En morgen kom jeg ut av badet i trusa og så bakdelen min i et speil. Jeg stoppa opp og tenkte at «rumpa mi er ikke stygg. Den ser jo faktisk veldig bra ut», sier Ida Rud. Så la hun ut bilde av den på Instagram.

Eie kroppen

I første episode av «Line fikser kroppen» proklamerer Line at hun må lære seg å «eie kroppen sin». Men serien faller fort ned i et kjent spor: I håp om å normalisere kropper, trekkes oppmerksomheten mot nettopp kroppen.

– Så modige dere er! sier Line når hun møter en gjeng med jenter i undertøyet. Hun kunne like gjerne spurt dem om hvorfor de ikke skammer seg over å vise fram kroppen på TV. Line klapper på strekkmerker og klyper i hudfolder hun trodde hun var alene om å ha. Hvis du ikke allerede har tenkt på at du har hud på ryggen som kan komme tytende ut over kanten av BHen, så fikk du noe å tenke på nå. Trøsten er at det er helt normalt.

LES OGSÅ: Hyll, hyll – her kommer det en ­sminkefri kropp med strekkmerker!

Hennes feil

Lines komplekser er nok helt reelle. Men når du ser «Tykke Ida» er det fort gjort å avfeie Lines komplekser som lettvinne. Å ønske seg litt mindre pupper for å slippe å gå med vid genser, virker litt smått sammenligna med det Ida forteller.

Ida Rud har vært overvektig hele livet. Hun forteller om kjærester som ikke vil bli sett offentlig med henne fordi hun er tjukk. Om menn som roper «din feite gris» etter henne på gata. Om følelsen av at hun er mindre verdt fordi kroppen hennes er større enn den såkalte normalen.

Og at hun ikke kan nyte en is på gata en varm sommerdag, fordi hun ser at folk tenker at det er derfor hun er overvektig. At hun ikke klarer å kontrollere seg. At det er hennes egen feil.

LES OGSÅ: Den perfekte kroppen presser seg på i alle kanaler.

Trusedag

Line prøver påtatte øvelser for å føle seg bedre. Hun får laget en 3D-modell av sin egen kropp slik den er og slik hun ønsker at den skal være og arrangerer trusedag på jobben. 3D-figuren minner henne om alt hun er misfornøyd med. Og de færreste av oss blir mer avslappa av å se kollegaer i trusa, uavhengig av hvor mangfoldige de er kroppslig.

I serien handler det ikke om motebransjen, mediene eller retusjerte reklamebilder. Den handler om at unge – spesielt jenter – ikke klarer å elske seg selv. Debatten er forutsigbar: Det er ikke kroppen din det er noe galt med, det er holdningen du har til kroppen din. Du må slappe av og elske deg selv. Både problemet og løsningen ligger hos jentene. Dermed kan det å ikke bli kvitt skammen, være en kilde til enda mer skam.

LES OGSÅ: Det hjelper ikke å være god. Som kvinne er du først og fremst en kropp.

Elsk/hat

Ida Rud har bestemt seg for å ikke bry seg om hva andre tenker. Hun kler seg i de klærne hun vil og prøver å ha en kul stil selv om hun er for stor til å handle i kjedebutikkene. Hun er aktiv i datingapper. Hun poserer lettkledd i sosiale medier. Og hun innrømmer at det koster, fordi hun er så bevisst på at hun er overvektig.

Det er ironisk å skrive en hel kommentar som handler om kropp, der budskapet er at vi må slutte å snakke om kropp. Men hvis Ida og Line kunne velge, ville de nok heller brukt tida på noe annet enn å dvele ved egne komplekser.

I den offentlige debatten kan det virke som om det kun finnes to alternativer: Enten skammer deg over kroppen din eller så sprader du naken og frigjort rundt. Enten elsker du den eller så hater du den.

Men det må finnes en mellomting. Kroppen trenger ikke være det viktigste i livet. Hvis det likevel oppleves sånn, må vi klare å plassere ansvaret et annet sted enn hos dem det gjelder. Du får det ikke bedre av å skamme deg over en skam du tror du har skyld i selv.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hammeren eller en kopp te?
av
Håkon Hovda
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Kvinner i svart
av
Rebecca Solevåg
rundt 6 timer siden / 157 visninger
2 kommentarer
Det keiserens er
av
Vårt Land
rundt 6 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Vi er alle misjonærer
av
Arne Borge
rundt 6 timer siden / 84 visninger
0 kommentarer
Ikke berettiget forbud
av
Torunn Arntsen Sajjad
rundt 16 timer siden / 476 visninger
0 kommentarer
Kirken og politikk...
av
Tor Jakob Welde
rundt 17 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Om Gud faktisk finnes
av
Petter Olsen
rundt 17 timer siden / 144 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Et gudsbilde og et perspektiv på forsoningen.
4 minutter siden / 421 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Kirken og politikk...
rundt 1 time siden / 120 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2932 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2932 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 2932 visninger
Rune Holt kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 1 time siden / 2289 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 124 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 2 timer siden / 2689 visninger
Tove S. J Magnussen kommenterte på
Hvor skal vi dø?
rundt 2 timer siden / 1150 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 2 timer siden / 124 visninger
Les flere