Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Femti nyanser av grusomhet

Publisert 4 dager siden - 128 visninger

Vi skygger helst unna det vonde vi ser på nyhetene. Så hvorfor lar vi oss fascinere av grusomhetene i Game of Thrones?

I natt kom en ny episode av Game of Thrones. Fantasy-
serien, som for tida er verdens mest populære ­TV-serie, er inne i sin nest ­siste sesong, og frontene hardner i det fiktive kongeriket Westeros.

De av oss som har fulgt med, har sett hvilke midler maktsyke mennesker er villige til å ta i kampen om jerntronen. Barn har blitt brent, kvinner voldtatt og mennesker drept på grusomt vis.

I virkeligheten

Vi vet at disse tingene også skjer i den virkelige verden. Det er bare å skru på nyhetene og se på krigen i Syria eller terrorgruppa IS sine herjinger. Barn blir angrepet med nervegass, byer bombes flate, halshugginger blir sendt live på nettet. I Nigeria kidnapper og voldtar Boko Haram skolejenter.

Når nyhetsankeret advarer mot sterke bilder, ser mange av oss vekk. Vi orker ikke ta inn all alle grusomhetene. Det gjør for vondt.

Samtidig følger mange av oss Game of Thrones med stor ­interesse. Vi lar oss underholde av et univers bestående av figurer som Ramsay Bolton, som skjærer av kroppsdeler og voldtar sin egen kone, og kong Joffrey, som skyter en kvinne med pil og bue inne på sitt eget soverom.

Det er fortsatt vondt å se på, men vi blir likevel revet med i fortellingen.

Monster og offer

Det ­særegne med Game of ­Thrones er at ingen av rollefigurene er gode. Alle har nyanser av ondskap og grusomhet i seg, og det finnes ingen tydelig helt du kan heie på.

Dronningen Cercei er en av ­figurene som har vist denne dobbeltheten godt: Hun er en kjærlig mor som er villig til å gjøre ­absolutt alt for barna sine. Men de dør alle sammen, og hun blir sjøl ydmyket og avkledd når hun blir anklaget for å synde mot de syv gudene. Cercei er både et monster og et offer.

Skuespilleren Lena Headey sier til magasinet Time at hun ikke har sympati med Cercei, men at hun likevel beundrer henne.

– Hun har endeløst ­mange lag. Hver gang du tror du ­kjenner henne, kommer det et nytt dyp, av usikkerhet, ­raseri, harme, driv eller sorg, sier ­Headey.

Gråsoner

Forfatter George R. R. Martin, som har skrevet ­bøkene som TV-serien er basert på, sier at han ikke er interessert i fantasy-fortellinger der de gode går sammen om å kjempe mot de onde.

– Kriger og politiske kontroverser pleier ikke å foregå ­mellom de stygge og mørkkledde på den ene sida og de hvitkledde med glødende, magiske sverd på den andre, sier han.

Martin ønsker i stedet å ­stille andre spørsmål: Hva er godt og hva er ondt? Hva skjer hvis våre gode intensjoner produserer ondskap? Helliger målet egentlig middelet?

Det er enklere å reflektere over disse spørsmålene i møte med en fortelling du vet er fiksjon, enn når du ser en reportasje på Dagsrevyen.

Trygg ramme

Kanskje kan Game of Thrones lære oss noe om nettopp ondskap, fordi den viser oss ondskapen i en litt ­annen form enn på nyhetene. Når vi blir bedre kjent med ­figurer som Cercei, og skjønner hvorfor hun oppfører seg som hun gjør, vil vi også forstå mer av hva som driver henne.

Magasinet Wired har sett på hvorfor vi tiltrekkes de onde ­figurene, spesielt i superheltfortellinger, og trekker blant annet fram flere teorier fra psykologien. Psykiateren Carl Jung mente vi trengte å konfrontere og forstå vår egen skjulte ­natur for å vokse som mennesker. ­

Abraham Maslow mente at de som ikke fikk møtt sine basisbehov, ville få problemer med å modnes. Hvis du er underernært på mat, ­føler du deg ikke trygg, og hvis du er under-
ernært på kjærlighet og omsorg, klarer du ikke å bygge selvtillit. De som dveler ved sine egne mangler, kan misunne og avsky andre som har mer enn dem, mente Maslow. Noen er villige til å gjøre alt for å tilfredsstille sine egne behov.

Dessuten er det mye ­enklere å forholde seg til det vonde i fiksjonen enn i det virkelige liv. Fortellinger som Game of Thrones er en trygg ramme for å utforske de verste ­sidene av menneskenaturen. Vi vet at det ikke er ekte, og det virker som et filter, som gjør at vi kan tåle grusomhetene uten å snu oss vekk. Det kan hjelpe oss til å forstå mer av hvordan 
ondskapen oppstår og arter 
seg.

Gå til innlegget

En helt uvanlig onkel

Publisert 8 dager siden - 8342 visninger

Vi må hjelpe hverandre, pleide onkel å si, mens han kjørte folk, bar esker og klipte plen. Han visste godt hvor viktig det er å få hjelp av andre.

Vi skulle på besøk til tanta mi i Kristiansand. Onkel hadde ny bedehuskassett på anlegget, og sang med på de strofene han kunne. Det begrensa seg til et og annet «halleluja».

«Er den ikke fin?» spurte han. Jeg var tolv år og Spice Girls-fan. Da vi tok pause på en bensinstasjon, mente han at jeg kunne betale isen min sjøl. Jeg hadde tross alt fått med penger hjemmefra.

En følelse

Midt i vårens filosofiske og etiske debatt om fosterdiagnostikk, abort, sorteringssamfunn og livskvalitet for utviklingshemma, døde onkel av kreft, bare 53 år gammel.

Jeg vet at personlige fortellinger ikke hører hjemme i den offentlige debatten. Følelsene klusser med de rasjonelle tankene. Sentimentaliteten tilslører. Anekdoter er ikke gyldige.

Men akkurat nå er det alt jeg har. Onkel hadde en psykisk utviklingshemming. Hvordan kan disse teoretikerne vurdere om hans liv var fullverdig eller ikke?

Hjelp

Onkel hadde jobb, egen bil og egen leilighet. Han fungerte bra på mange måter, samtidig som han var bevisst på sine egne begrensinger. I ettertid ser jeg at han har hjulpet meg mer enn jeg har hjulpet ham.

Onkel hjalp med flyttelass, han henta og kjørte, og solgte ut loddbøkene mine, så jeg slapp å gå fra dør til dør. Han klipte plenen, bar sofaer og kjøleskap, og siden han jobba med søppel store deler av livet, passa han alltid på at familien fikk papirdunken ned til veien på riktig ukedag.

Når han hjalp, fikk han også hjelp sjøl. Det var mye han ikke forsto. Tall og regninger, offentlige dokumenter, alle de teoretiske tinga voksenlivet består av. Så han spurte heller ti ganger for mye enn en gang for lite. Vi gikk ofte lei av all masinga, og kunne svare krast tilbake. Han visste nok at han var krevende, men klarte ikke gjøre noe med det.

Ledig stilling

Alle diagnoser og lidelser er forskjellige. Men det er også alle såkalt funksjonsfriske. Er våre liv mer verdt, fordi vi trenger mindre hjelp av andre?

Det var ingen som kunne bli så glad som onkel. Som da han fant mandelen i riskremen på julaften og prøvde å holde på hemmeligheten så lenge som mulig, mens det lure smilet bare vokste og vokste og til slutt ble røpa av et stort glis og høylytt nynning.

Tanken på en god middag neste søndag kunne glede ham allerede mens han satt og spiste på mandag. Å kunne overbringe en hilsen mellom to kjente, var såpass stas at han gjerne tok initiativet sjøl: «Skal jeg hilse til henne fra deg?» spurte han, og hadde antakeligvis gjort det uavhengig av hva du svarte.

Som en annen onkel sa: Han var Facebook lenge før Facebook var oppfunnet. Nå vet vi ikke lenger hvor alle i familien er og hva de foretar seg til enhver tid. Stillingen som familiens kommunikasjonssjef er ledig.

Samtidig vokste alle bekymringer seg enorme, spesielt på tom mage. Det året han ønska seg vaffeljern til jul, begynte han nesten å grine da han pakka det opp. Han kom plutselig på at han ikke kunne lage vaffelrøre.

Ti telefonsamtaler på en kveld om den samme bekymringa – en regning, en usynlig ripe i lakken på bilen, et brev han hadde fått i posten – var ikke uvanlig. Sa du ikke det han ville høre, eller tilbøy øyeblikkelig hjelp, ringte han bare videre til neste på lista.

En rolle

Denne uka skrev Vårt Land om Fredrik, som har Downs syndrom, og som har fått en egen tilrettelagt konfirmasjon i Trefoldighetskirken i Arendal. Mora, Eline Stien, sier at hun håper Fredrik kan få en rolle i kirken når han blir større.

– Får han bidra, kjenner han seg verdifull og viktig, sier Stien.
Onkel fikk være Jesus på en gudstjeneste en gang. Da ville han ha på seg en tyrolerhatt han hadde kjøpt på ferie i Østerrike.

Han var en av lederne på den lokale Simen-gruppa, menighetens arbeid for voksne med utviklingshemming. Han var aktivt med i flere menigheter og ble ofte spurt om å hjelpe til, med å dele ut salmebøker, være parkeringsvakt, stable stoler eller kjøre hjem eldre damer.

Drivstoffet hans var skryt, mat og kaffe og konstante bekreftelser på at han gjorde ting riktig. Det var en tålmodighetsprøve ikke alle besto.

Heldige

Onkel skjønte etter hvert hvilken vei det gikk, men forholdt seg til døden som de fleste andre praktiske bekymringer. «Tror du jeg får en stor begravelse?» spurte han mora mi.

Han ba oss gi beskjed til begravelsesbyrået om å legge ham forsiktig ned i kista, og han ringte presten og spurte om han kunne garantere at han kom til himmelen. Presten har seinere innrømt at han svarte ja.

Onkel fikk en stor begravelse, 
med mange taler. Alle sa han hadde vært heldig, som hadde en stor familie som tok seg av ham.

Vi vet at det var vi som var heldige som hadde ham.

Gå til innlegget

En venn til middag

Publisert 18 dager siden - 301 visninger

Hva gjør du når det viser seg at bestevennen din er avla opp for å bli biff?

Det freser i de tusen hjem. Det oser, bobler og ryker, mens duften av svidd svor og forkullede koteletter sprer seg over hekker, gjerder og jorder. I butikken bugner kjølediskene av burger, biff og bratwurst.
Samtidig slipper strømme­tjenesten Netflix filmen Okja, en fortelling som anmelderne påstår kan «gjøre deg til vegetarianer».

Blodig slakt

Okja er ikke bare 13-åringen Mijas bestevenn ­­– tung som en flodhest, trofast som en hund og på størrelse med en middels SUV. Hun er genmanipulert for å produsere mest ­mulig kjøtt med minst ­mulig miljø­belastning.

Den vennlige og intelligente supergrisen bor sammen med Mija og bestefaren hennes i en frodig skog i et koreansk fjell-landskap. Okja har brukt ti år på å vokse seg stor, men Mija vet ikke at det er det multinasjo­nale selskapet Mirando som eier ­henne, og at hun nå skal til New York for å premieres som verdens beste supergris. Og at hun der­etter skal bli pølse.

Regissør Bong Joon Ho var veganer i to måneder etter å ha gjort research til filmen i et slakteri. Han klarte ikke å få lukta ut av nesa. De amerikanske anmelderne advarer mot sjokkerende scener fra kjøttfabrikken. Det er her Okja og hennes artsfrender skal ende opp, i køen inn mot maskinene som gir dem et skudd i hodet, og deretter omdanner dem til bog, kam og skinke.

Har du sett bilder fra et slakteri før, er det ikke sikkert du blir så sjokkert. Okja gir et ganske ­realistisk bilde av hvordan indu­striell kjøttproduksjon foregår i våre dager. Dyrene blir drept, og det er en blodig affære, men inntil videre er det faktisk slik biffen din blir laget.

Deilige, døde dyr

Det er lett å glemme alle dyrene som gjemmer seg i vakuumpakker i butikken, ferdig krydret og ­marinert. Kanskje ikke så rart at kjøttforbruket i Norge har mer enn dobla seg siden 50-tallet, når de fleste av oss ikke lenger har nærkontakt med dyra vi spiser. I 2015 var forbruket vårt 53,7 kilo kjøtt per innbygger, noe som tilsvarer i underkant av 150 gram 
daglig.

En undersøkelse gjort av Framtiden i våre hender viser at to av fem kan tenke seg å kutte kjøttforbruket sitt, enten for miljøet, dyrevelferden eller sin egen helses skyld. Dagligvarekjedene rapporterer om økt interesse for vegetarprodukter, og de fleste har lansert egne produkter med kjøttfrie alternativer. Samtidig har kjøttforbruket vårt økt de siste årene.

Mye av kjøttsulten vår oppstår av gammel vane. Hvis vi skal kutte kjøttkonsumet vårt, krever det litt mer kreativitet på kjøkkenet. Dessuten er det vanskelig å motstå fristelsen midt i kjøttets høysesong, når daglig­varekjedene lokker oss med gode tilbud på deilige, døde dyr vi kan steke over åpen flamme.

Empati med kjøttdeig

Samtidig viser forsking at vi får mindre lyst på kjøtt når vi ser dyret det kommer fra. Jo mer behandla kjøttet er, jo mindre empati har vi med dyret. Med andre ord er det vanskeligere å svelge en hel kylling enn en porsjon med kjøttdeig. Kjøttsulten minsker når vi blir minnet på at vi spiser det som var et levende dyr.

Allerede i Hakkebakke­skogen lærer barn at vi ikke spiser vennene våre. Moralen gjelder også i Okja. For Mija er super­grisen en lekekamerat. I en av de ­første scenene i filmen, redder Okja henne fra å falle ned et stup. Du spiser selvfølgelig ikke din beste venn.

Vi spiser ikke dyr med navn, var pappas regel da jeg ­begynte som småskala kaninavler i 12-årsalderen. Jeg ga dermed navn til alle de tretten kani­nene mine, i håp om at det skulle redde dem fra grytene. De fleste ­havna i fryseboksen likevel, og da var det jo umulig å vite hva de het lenger. Dermed endte både ­Hasse, Baby’n og Binky opp på tallerkenen.

Se kjøttet i øynene

Mija er ikke vegetarianer. Hennes livrett er kyllinggryte. Kjøttet kommer fra hønene som tripper utenfor huset hun og bestefaren bor i.

Om du ikke kutter dyreproduktene helt etter å ha sett Okja, får filmen deg kanskje til å vurdere å spise litt mindre og kanskje også litt bedre kjøtt. Det er en fortelling om hvorfor dyrevelferd er viktig mer enn en kampanje for en helt kjøttfri hverdag.

Hvis vi syns det er greit å ­drepe dyr for å spise dem, må vi også kunne se maten i øynene. Men dersom det er vanskelig å ­velge mellom å spise en lykkelig venn og en ukjent som har hatt et liv med mye lidelse, er det nok best å gå for grønnsaker i 
stedet.

Gå til innlegget

Rein magi

Publisert 21 dager siden - 1536 visninger

Harry Potter har åpnet bøkenes verden for millioner av barn. Det er i seg selv ganske magisk.

Det var ei venninne som første gang introduserte meg for Harry Potter-bøkene, en gang mot slutten av 90-tallet. Hun var et år eldre enn meg, og snakka såpass overbevisende om hvor kule bøkene var, at jeg helt frivillig bestemte meg for å lese ei bok på engelsk. Det hadde jeg aldri gjort før.

Det tok ikke mange sidene før jeg var fanget av fortellingen om den unge trollmannen med de runde brillene, og heller ikke lang tid før jeg tok igjen forfatteren. Det var bare å smøre seg med tålmodighet, for Harry Potter brukte to, noen ganger tre, av mine år på å bli ett år eldre.

Vi er mange som har vokst opp sammen med Harry, Ronny og Hermine. For hver nye bok har romanfigurene blitt litt mer voksne, bøkene litt tjukkere og fortellinga litt mørkere.

Da den siste boka kom ut, var jeg blitt 22. Det stoppa meg ikke fra å sluke de 607 sidene på under to døgn.

Jubileum

Denne uka fyller serien tjue år. Harry Potter og de vises stein ble først utgitt 26. juni 1997. Til nå har de sju bøkene om foreldreløse Harry som blir innkalt til Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, solgt over 400 millioner kopier på verdensbasis og blitt oversatt til 68 språk.

Ikke minst har bøkene åpnet litteraturens verden for millioner av barn. Fortellingen har skapt en fankultur vi vanligvis ser rundt popstjerner og filmer. Når forfatter J. K. Rowling har sluppet en ny bok i serien, har bokhandlere holdt nattåpent for at den kostymekledde fansen kunne sikre seg utgivelsen så tidlig som mulig.

Store spørsmål

Men hva betyr det at så mange barn har fordypet seg i Harrys kamp mot den onde Voldemort? Flere kristne menigheter, spesielt i USA, har ment at bøkene kunne lokke barn til å lefle med hekseri og mørke krefter, og dra sårbare unge mot det okkulte. På den andre sida finner du kirker som har trukket Harry Potter inn i kirkerommet, slik Fagerborg kirke gjorde i påska.

Forfatter J. K. Rowling er kristen, men har vært forsiktig med å trekke for tydelige paralleller til kristen tro i bøkene. Det ville gjøre det lett for leserne å gjette hvordan det hele kom til å ende, mente hun. Først i den siste boka, Harry Potter og dødstalismanene, blir parallellene mellom fortellingen om Jesus og Harry Potter veldig tydelige. Begge ofrer livet sitt for å redde verden, og begge står opp fra de døde. Begge steder seirer kjærligheten over ondskapen.

J.K. Rowling sier samtidig at hun ikke ønsker at bøkenes verdisyn skal presses inn i en kristen ramme. Hennes mål har vært å invitere folk til å utforske de store spørsmålene i livet – uavhengig av hva de tror på.

Empati

Harry Potter har gjort unge mennesker mer nysgjerrige på religiøse spørsmål, mener Line Nybro Petersen, medieforsker ved Syddansk Universitet. Hennes forskningsprosjekt viser at unge mennesker er mer åpne for spørsmål om at det kan finnes noe større enn de selv, når de møter dem gjennom fiktive fantasy-­fortellinger som Harry Potter, enn gjennom organisert religion, forteller hun til Kristeligt Dagblad.

I tillegg har italienske forskere funnet ut at å lese Harry Potter-bøkene gjør barn mer empatiske og reduserer fordommer. Forskerne mener at bøkene kan hjelpe barn til å bli mer vennlig innstilt til de som er annerledes enn dem selv.

Må barnebøker ha en dypere mening eller en slags funksjon for å være verdifulle? Da The Guardian i fjor spurte britiske barnebokforfattere om hva J. K. Rowling har betydd for dem, var de samstemte om at Harry Potter-serien har vært med på å heve statusen til barnelitteraturen og samtidig gjort den stuerein for voksne lesere.

Lesekoden

Jeg vet ikke om Harry Potter-lesingen mi har gjort meg til et bedre menneske eller forsterket min åndelige interesse. Jeg var allerede glad i å lese da jeg oppdaget bøkene, men fant ut at det var overkommelig å lese engelsk litteratur på originalspråket, selv om jeg ikke forsto alle ordene.

Harry Potter-bøkene har først og fremst vært fengslende underholdning, som både har handla om det hverdagslige og gjenkjennelige og det overnaturlige.

At barn knekker den såkalte lesekoden, bør være magisk nok i seg selv. Hvis de først blir gira på å lese bøker, åpnes en helt ny verden av kunnskap, opplevelser og innsikt. Da kommer som regel både empati og refleksjon med som bonus.

Gå til innlegget

Mennesker trenger mennesker

Publisert 28 dager siden - 1496 visninger

Skam har satt søkelys på seksuelle overgrep, nettmobbing, homofili og islam. Men mest av alt på nestekjærligheten.

Da siste scene i den forrige sesongen av Skam fadet ut i svart, lyste tre ord i gult fra skjermen: «Alt er love». Lørdag sendes ­aller siste episode av en serie som har prega samfunnsdebatten mer enn noen annen.

Da har Sana invitert alle vennene sine på eid-fest. Med andre ord blir en serie som er kjent for ville festscener, avsluttet med en alkoholfri feiring av en muslimsk høytid. Det er en riktig avslutning for et drama som har vist hvordan det er å kjenne seg utenfor.

LES OGSÅ: Når så du sist en tv-serie med en åpent religiøs hovedperson?

Å passe inn

Vennskap har vært Skams hovedtema gjennom fire sesonger, selv om den ­romantiske kjærligheten har vært den tydelige konflikt­linja som har drevet handlingen ­framover. Da vi bekymret oss over hvordan det skulle gå ­mellom Eva og Jonas i første ­sesong, fulgte vi også ei jente som var ensom og sleit med å passe inn.

I denne sesongen har alle lurt på om Sana kan bli sammen ­Yousef, som ikke er muslim. Samtidig har det vært enda viktigere at den tøffe, hijabkledde jenta har vist en mer sårbar ­
side, og satt ord på hvordan det føles å være en synlig representant for en religiøs minoritet i d­agens Norge.

Outsiderne 

De kule har ­aldri fått være mer enn bifigurer i Skam. I stedet har outsiderne fått fortelle sin historie. Det er ­naturlig, for hvem identifiserer seg egentlig med russebussjentene i Pepsi Max-gjengen? Eller føler seg like populær som William?

Skam har klart å vise essensen av ungdomstida: Du kommer til å føle deg utenfor, annerledes og utilpass. Og du kommer til å tro at du er alene om det. Men sannheten er at alle føler seg annerledes. Alle er usikre.

På speilet til Noora henger det en lapp: «Everyone you meet is fighting a battle you know ­nothing about. Be kind. Always.»

Gjennom fire sesonger har Skam jobba med å synliggjøre disse kampene, og samtidig ­avkle stereotypene. Den velartikulerte feministen Noora smelter til slutt i armene til skolens største kjekkas. Etter tre sesonger med et beinhardt blikk og kompromissløse kommentarer ser vi Sana gråte på rommet sitt fordi hun tror hun har ødelagt vennskapet med venninnene.

Denne uka har vi også fått bli med hjem til Vilde, venninna­ som har vært sykelig opptatt av russebuss siden første dagen på videregående. I løpet av fem ­minutter blir hele vårt bilde av den naive jenta snudd på hodet. Også hun kjemper en kamp vi ikke har visst noe om før nå.

LES OGSÅ: – Skam former hvordan folk ser på oss

Vennskap

Det er faktisk ­William som først lanserer ­begrepet «Mennesker trenger mennesker», i en artikkel han skriver for å hjelpe Noora med en skoleoppgave. Hun bruker det seinere mot ham, når han har tenkt å stikke til London alene i protest.

Selv om den berusende for­elskelsen har vært dominerende i Skam, har de fineste scenene handlet om vennskap. Om mennesker som trenger mennesker.

Som når Sana bærer Vilde hjem etter at hun har drukket seg full på fest. Når Noora lager spansk tortilla til Vilde, som har kjærlighetssorg, med begrunnelsen: Kroppen din trenger potet.

Og når Isak forteller Jonas at han er forelska, og at det ikke er i ei jente. Isak er nervøs, men Jonas trekker bare på skuldrene. Sjelden har mangel på reaksjon hatt en så sterk effekt.

I forrige uke fikk vi se Sana be venninnene om unnskyldning for å ha spredd rykter, og fortelle at hun aldri har følt seg bra nok, ­eller følt at hun passer inn noe sted. Men hun bryr seg ikke, «så lenge jeg kan høre sammen med dere, de største looserne på skolen».

Sana sitter alene med Pepsi Max-gjengen når en rød russe-
bil kommer rullende inn i ­skolegården. Den har «Los ­Losers» skrevet i hvitt på sida. Eva, ­Noora, Vilde og Chris drar Sana inn i bilen med varme ­omfavnelser.

LES OGSÅ: Skams suksess hever statusen til ungdomskulturen

Love

Det kunne ikke vært mer romantisk da Sana fikk være alene­ med Yousef. Sola sto så lavt at havet vibrerte i et gyllent lys, og Yousef hadde med suppe så Sana kunne bryte fasten etter solnedgang. Men denne gangen endte ikke det romantiske klimakset i et heftig kyss.

I stedet snakket Yousef og Sana om fordommer mot islam, tro og tvil. I en kultur der det å hooke med noen ikke automatisk ­betyr at dere er kjærester, føles det manglende kysset som en kjærlighetserklæring fylt av respekt.

Disse scenene bryter ned fordommer mot muslimsk ungdom, slik som Skam også har tatt opp mange andre viktige temaer, som seksuelle overgrep, nettmobbing og homofili. Men størst blant dem er kjærligheten du har til ­vennene dine. Eller som det ­heter i Skam-universet: Alt er love.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
4 minutter siden / 3759 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
10 minutter siden / 142 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
17 minutter siden / 142 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5762 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5762 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3759 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5762 visninger
Les flere