Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Nøff said

Publisert 1 dag siden - 1001 visninger

Det er magre tider for gamle griser.

Ja, med de puppene der skjønner jeg at du kan si det.’

Kommentaren kom fra en kollega på en fredagspils. Den kvinnelige journalisten som har fortalt historien anonymt, sier at den mannlige kollegaen svarte henne med en kommentar som handlet om utseendet eller puppene hennes uansett hva hun snakket om.

Mange, spesielt menn med makt, har fått holde på sånn uten at noen har turt å si ifra.

Før nå.

Ikke alene

For dette er høsten da folk plutselig begynte å snakke om seksuell trakassering rundt lunsjbordet.

Om amerikanske filmmenn som tvinger unge skuespillere til å utføre seksuelle tjenester i bytte mot en attraktiv rolle. Om 4.000 kvinnelige jurister i Sverige som har fortalt om sine opplevelser av seksuell trakassering innen rettsvesenet. Om at 700 svenske skuespillere har stilt seg bak et opprop som vil bli kvitt det de kaller en «overgrepskultur».

Den såkalte #metoo-kam­panjen har avdekka hvor stort samfunnsproblem seksuell trakassering egentlig er. Mange sier de er overraska over omfanget. De fleste av dem er menn. Kvinner trekker stort sett på skuldrene, dette er et problem mange kvinner har levd med lenge, men som det har vært vanskelig for den enkelte å få bukt med på egenhånd.

Nå er de ikke alene lenger.

LES OGSÅ: Filmskaper Vibeke Løkkeberg mener sex-­trakassering i filmbransjen er like utbredt i Norge som i andre land.

Ukultur

Nylig ble det kjent at det har vært tilfeller av seksuell trakassering i både TV 2, VG og NRK. Tidligere denne uka diskuterte mediebransjen hva de skal gjøre med problemet.

Både Aftenposten, VG og TV 2 var representert i debatten, som gikk for en fullsatt sal på en bar i Oslo sentrum. Alle medielederne presiserte at det ikke holder med gode rutiner for hva ledelsen skal gjøre når noen rapporterer inn denne typen hendelser. Det handler også om å forbygge ved å skape tillit og bygge en kultur der slike tilnærmelser ikke blir akseptert.

Vi må også innse at de fleste av oss har vært med på å stilltiende akseptere en ukultur, ved at vi har latt slike kommentarer passere med en brydd latter eller ved å se en annen vei.

Ubehagelig

Det er ingenting ved avsløringene som tilsier at det bare er eldre menn som tafser, eller bare menn, for den saks skyld. Gamle griser kommer i alle former. Men mange av historiene vitner om utdaterte holdninger til det motsatte kjønn, og ikke minst om en skeiv maktbalanse i mannsdominerte bransjer.

Puppekommentaren er lett å fleipe bort. Det har jo ikke skjedd noe fysisk, og det var vel bare litt sleivete sagt?

LES OGSÅ: Kanskje kan «jeg også»-kampanjen hjelpe oss til å forstå bedre hva som regnes som overgrep.

Flytte skam

Selv om det kanskje ikke kan regnes som et overgrep, er det ubehagelig å bli utsatt for seksualisert oppmerksomhet, spesielt når han som kommer med kommentaren, er en person med høyere rang enn deg.

Forhåpentligvis har den offentlige debatten gjort det såpass tydelig at de som tidligere kom unna med sleivete sexprat til en kollega, ikke lenger tør å prøve seg. Uansett har det blitt lettere å si ifra, fordi det er så mange som snakker om det, og fordi vi offentlig har blitt enige om at vi ikke vil ha det sånn.

Men enda viktigere er det at #metoo-kampanjen er med på å flytte skammen fra offeret til overgriperen. Kjønnsforsker Ulla-Britt Lilleaas har forska på kvinner i forsvaret, og fant at jenter som var i en avdeling med mye trakasserende språk, ikke meldte ifra fordi de sa til seg sjøl at «noe må jeg jo tåle». Mange kvinner som opplever å bli utsatt for overgrep eller uønska seksuell oppmerksomhet, tenker at det er deres feil.

Men #metoo har gjort det tydelig at det er tafseren som bør skamme seg, ikke den som blir tafsa på.

Ikke akseptert

Ingen vil vel egentlig være en gammal gris, spesielt ikke nå som mediene stadig jakter nye avsløringer. Når ledere sier tydelig ifra om at de ikke vil ha sånne ansatte, får det konsekvenser for hvordan folk oppfører seg.

I tillegg har #metoo satt halen på den gamle grisen. Å komme med en slibrig kommentar eller grafse på en kollega, er ikke lenger bare teit og gammeldags. Det har forhåpentligvis også blitt skikkelig flaut.

Gå til innlegget

Den doble skammen

Publisert 12 dager siden - 1053 visninger

Det er ikke noe galt med kroppen din. Men det er din feil at du ikke klarer å elske den.

Jeg husker første gangen jeg så meg selv bakfra, sier Line Elvsåshagen og skjærer grimase mot kamera.

For tida viser både den norske og den danske allmennkringkasteren en dokumentarserie for ungdom som handler om kropp. I «Line fikser kroppen» skal NRK-programlederen med det rosa håret lære seg å bli komfortabel med utseendet sitt. I DR-serien «Tykke Ida» følger vi journalist Ida Rud, som veier over 100 kilo og betegner seg selv som kroppsaktivist.

NRK og DR har nok tenkt veldig likt: Unge jenter sliter med kroppskomplekser og trenger hjelp til å akseptere hvem de er. Seriene har mye til felles, men er samtidig helt forskjellige. Når de to programlederne står foran speilet og gransker seg sjøl, klyper Line seg i rumpa og ønsker at ting var strammere, mens Ida prøver å se etter hva hun er fornøyd med.

– En morgen kom jeg ut av badet i trusa og så bakdelen min i et speil. Jeg stoppa opp og tenkte at «rumpa mi er ikke stygg. Den ser jo faktisk veldig bra ut», sier Ida Rud. Så la hun ut bilde av den på Instagram.

Eie kroppen

I første episode av «Line fikser kroppen» proklamerer Line at hun må lære seg å «eie kroppen sin». Men serien faller fort ned i et kjent spor: I håp om å normalisere kropper, trekkes oppmerksomheten mot nettopp kroppen.

– Så modige dere er! sier Line når hun møter en gjeng med jenter i undertøyet. Hun kunne like gjerne spurt dem om hvorfor de ikke skammer seg over å vise fram kroppen på TV. Line klapper på strekkmerker og klyper i hudfolder hun trodde hun var alene om å ha. Hvis du ikke allerede har tenkt på at du har hud på ryggen som kan komme tytende ut over kanten av BHen, så fikk du noe å tenke på nå. Trøsten er at det er helt normalt.

LES OGSÅ: Hyll, hyll – her kommer det en ­sminkefri kropp med strekkmerker!

Hennes feil

Lines komplekser er nok helt reelle. Men når du ser «Tykke Ida» er det fort gjort å avfeie Lines komplekser som lettvinne. Å ønske seg litt mindre pupper for å slippe å gå med vid genser, virker litt smått sammenligna med det Ida forteller.

Ida Rud har vært overvektig hele livet. Hun forteller om kjærester som ikke vil bli sett offentlig med henne fordi hun er tjukk. Om menn som roper «din feite gris» etter henne på gata. Om følelsen av at hun er mindre verdt fordi kroppen hennes er større enn den såkalte normalen.

Og at hun ikke kan nyte en is på gata en varm sommerdag, fordi hun ser at folk tenker at det er derfor hun er overvektig. At hun ikke klarer å kontrollere seg. At det er hennes egen feil.

LES OGSÅ: Den perfekte kroppen presser seg på i alle kanaler.

Trusedag

Line prøver påtatte øvelser for å føle seg bedre. Hun får laget en 3D-modell av sin egen kropp slik den er og slik hun ønsker at den skal være og arrangerer trusedag på jobben. 3D-figuren minner henne om alt hun er misfornøyd med. Og de færreste av oss blir mer avslappa av å se kollegaer i trusa, uavhengig av hvor mangfoldige de er kroppslig.

I serien handler det ikke om motebransjen, mediene eller retusjerte reklamebilder. Den handler om at unge – spesielt jenter – ikke klarer å elske seg selv. Debatten er forutsigbar: Det er ikke kroppen din det er noe galt med, det er holdningen du har til kroppen din. Du må slappe av og elske deg selv. Både problemet og løsningen ligger hos jentene. Dermed kan det å ikke bli kvitt skammen, være en kilde til enda mer skam.

LES OGSÅ: Det hjelper ikke å være god. Som kvinne er du først og fremst en kropp.

Elsk/hat

Ida Rud har bestemt seg for å ikke bry seg om hva andre tenker. Hun kler seg i de klærne hun vil og prøver å ha en kul stil selv om hun er for stor til å handle i kjedebutikkene. Hun er aktiv i datingapper. Hun poserer lettkledd i sosiale medier. Og hun innrømmer at det koster, fordi hun er så bevisst på at hun er overvektig.

Det er ironisk å skrive en hel kommentar som handler om kropp, der budskapet er at vi må slutte å snakke om kropp. Men hvis Ida og Line kunne velge, ville de nok heller brukt tida på noe annet enn å dvele ved egne komplekser.

I den offentlige debatten kan det virke som om det kun finnes to alternativer: Enten skammer deg over kroppen din eller så sprader du naken og frigjort rundt. Enten elsker du den eller så hater du den.

Men det må finnes en mellomting. Kroppen trenger ikke være det viktigste i livet. Hvis det likevel oppleves sånn, må vi klare å plassere ansvaret et annet sted enn hos dem det gjelder. Du får det ikke bedre av å skamme deg over en skam du tror du har skyld i selv.

Gå til innlegget

Grumsete grenser

Publisert rundt 1 måned siden - 1900 visninger

Hun skammer seg, og han skjønner ikke at det han gjorde var galt. Kanskje kan «jeg også»-kampanjen hjelpe oss til å forstå bedre hva som regnes som overgrep.

Den nederlandske 20-åringen Noa Jansma fikk så mange slibrige tilrop på gata at hun bestemte seg for å ta selfie med mennene som ropte etter henne. På bildene, som hun har publisert på Instagram, poserer de smilende i kameraet ved siden av Jansmas alvorlige ansikt. Mennene har nettopp ropt «sexy!» etter henne, og tror tydeligvis at hun syns det var stas.

Finnes det egentlig kvinner som aldri har blitt utsatt for uønska seksuell oppmerksomhet?

De siste dagene har sosiale medier blitt fylt med emneknaggen #metoo – jeg også. Fortellingene kommer fra kvinner i alle aldre og spenner fra et klyp i rumpa til brutale voldtekter. Bakgrunnen for aksjonen er overgrepsanklagene mot den amerikanske filmmogulen Harvey Weinstein. Den fikk skuespiller Alyssa Milano til å oppfordre alle kvinner som har opplevd seksuell trakassering, til å bruke #metoo for å synliggjøre hvor mange det faktisk gjelder. I løpet av det første døgnet nådde emneknaggen en halv million meldinger bare på Twitter.

Ikke «ekte»

Nærmere én av ti norske kvinner har blitt voldtatt, viser en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Én av tre sa at de aldri hadde fortalt noen om hendelsen før.

I dokumentarboka En sånn jente skriver VG-journalist Monica Flatabø om 14-åringen som ble voldtatt av en kompis på fest, fotografert og spredt i sosiale medier. Etterpå kalte alle henne hore. Hun forteller også om en annen 14-åring som gikk på fest med de kule, eldre guttene, og ble voldtatt på en trampoline ute i hagen. Etterpå var hun usikker på hva som egentlig hadde skjedd – han var jo ikke en typisk voldtektsmann.

Flere av de voldtatte jentene som er intervjua, ser ikke på overgrepet som en «ekte» voldtekt. En voldtekt skal jo være brutal og plutselig, et overfall av en fremmed mann i ei mørk bakgate.

Noen voldtar

Sannheten er at det typiske overgrepet skjer på fest. Jenta er berusa, og gutten får ikke nødvendigvis med seg at hun ikke vil. Overgriperen er som regel en hun kjenner fra før. De fleste som blir voldtatt i Norge, er mellom 16 og 20 år.

Mange av jentene som er intervjua i En sånn jente, skammer seg i ettertid, fordi de ikke hadde gjort mer motstand, og ikke hadde skreket eller ropt. Guttene skjønte ikke nødvendigvis at de har gjort noe galt.

Advokat Trine Rjukan, som har lang erfaring som bistandsadvokat i voldtektssaker, er lei alle rådene kvinner blir gitt for å unngå å bli voldtatt. For hvis hun likevel blir voldtatt, hvilken regel har hun da brutt? Rjukan har følgende mantra: Kvinner blir voldtatt fordi noen voldtar dem.

Sexpraten

I den populære ungdomsserien Skam tok Nikolai et nakenbilde av Noora mens hun sov. For å få Nikolai til å slette bildet, ga Noora ham en leksjon i straffeloven. Denne scenen ga en merkbar økning i antall som søkte hjelp fordi de var utsatt for overgrep. Det viser at bevisstgjøring rundt hva som er lovlig og ikke, har en effekt. Fagfolk sier serien fikk unge jenter til å forstå at det de hadde blitt utsatt for faktisk ikke var greit.

Det må også gjelde unge gutter. Monica Flatabø foreslår at de som er foreldre til tenåringsgutter, tar den grundige sexpraten, og at de snakker om jussen, presset og gråsonene. De bør forklare at jenta ikke må gjøre fysisk motstand eller rope «nei» for at noe skal defineres som voldtekt, og at det at det ikke er flaut å være 17 år og jomfru. Den seksualiserte ungdomskulturen gjør det ekstra vanskelig å vite hvor grensene går, også for guttene.

Grenser

At noen tafser på deg på t-banen, eller sender et bilde av penisen sin, er ubehagelig og uakseptabelt, men ødelegger ikke nødvendigvis livet ditt. Men hvis mer uskyldige seksuelle tilnærmelser blir akseptert, kan grensa til hva som virkelig er et overgrep, bli utydelig.

Da #metoo tok av på Twitter, lanserte den australske skribenten Benjamin Law emneknaggen #How will I change – hvordan skal jeg forandre meg. Her skriver menn hva de har tenkt til å gjøre med problemet – alt fra å slutte å le av kompisers kvinnediskriminerende vitser til å donere penger til sitt lokale krisesenter.

#metoo-kampanjen viser hvor vanlig det er at kvinner blir utsatt for denne typen uønska seksuell oppmerksomhet. Kanskje kan den også få oss til å snakke om hvorfor mange menn tydeligvis tenker at dette er helt greit.

Gå til innlegget

Bak merkelappen

Publisert rundt 2 måneder siden - 232 visninger

Tenk hvis kun ett trekk ved din personlighet fikk bestemme hvordan andre ser på deg.

Gisle Gjevestad Agledahl er en 26 år gammel journalist fra Larvik. Det er også det eneste de forbipasserende får vite om ham, der han sitter i et butikkvindu på Karl Johan. Bortsett fra en tilleggsdetalj: Kjæresten hans heter Marte.

Folk som blir bedt om å beskrive ham, tror han liker filmkvelder med kompiser, spiser burger og pizza, og ser mye fotball. Men så bytter kjærestens navn til Kenneth, og antakelsene bytter karakter. Nå tror de forbipasserende at han ser på ­Paradise Hotel og Keeping up with the Kardashians, er dritdårlig i fotball, har mange jentevenner og er opptatt av mote.

Alt på bakgrunn av denne ene opplysningen.

Merkelapp

Fordomstesten er bare en liten del av en ny NRK-serie som har fått navnet Jævla­ homo, der Gisle Gjevestad ­Agledahl prøver å ta tilbake definisjonsmakta over et begrep som fortsatt er et av de mest brukte­ skjellsordene i norske skole-gårder.

Han er ærlig om at han sjøl syns det er vanskelig å være ­homofil. Når kjæresten tar ­handa hans på butikken, får Gisle vondt i magen. Han vil ikke assosieres med Pride-bevegelsen og vil ikke blitt sett på homsebar. I stor grad handler det om at han er ubekvem med alt merkelappen «homo» fører med seg.

Begrensende

I kjølvannet av Skam, der seere over hele verden omfavna Isak og Evens kjærlighetshistorie, er det lett å tro at dette er uproblematisk. Serien fikk Frydprisen, som deles ut til noen som på en positiv måte bryter med normer om kjønn og seksualitet, og homofile fra hele verden har fortalt om hvordan de kjente seg igjen i de to hovedpersonene.

Men da skuespiller Henrik Holm, som spiller Even, signerte kontrakt med det danske toppbyrået Panorama Agency, sa byrålederen i et intervju med Dagbladet at «det blir ikke flere homofile karakterer med det første». Byrået ville ikke at skuespilleren skulle bli begrensa av denne typen roller. Mange reagerte på uttalelsen, blant annet VGs Morten Hegseth, som mener den viser at byrået ikke først og fremst så på Even som Even, men som en homo.

Alle som har opplevd å være «den kristne» i klassen, eller muslimen, for den saks skyld, vet hvor begrensende det kan føles å bli satt i bås. Denne ene karakteristikken definerer ikke hele deg.

Tøff oppvekst

Det siste året har vi sett flere sterke skildringer av hvordan det er å være ung og forelske seg i en av samme kjønn, både det amerikanske dramaet Moonlight, som vant Oscar for beste film, og den islandske filmen Hjartasteinn, som er nominert til Nordisk råds filmpris.

Begge er finstemte fortellinger som viser hvor vanskelig det kan være å oppdage at du er skeiv i et miljø der «gutter er gutter». Hjartasteinn forteller om to gutter på den islandske landsbygda som verken tør å innrømme overfor seg sjøl eller for hverandre at de er forelska. Her fører hovedpersonenes lekeslåssing til et prøvende kyss, som selvfølgelig kjapt avvæpnes som en provoserende spøk. De er jo ikke homo, heller.

Forskning viser at risikoen for at du prøver å ta ditt eget liv, er tre ganger så stor når du er skeiv. I Jævla homo møter ­Gisle den samiske homoaktivisten Lemet. Det gjør inntrykk når de sammen besøker kirkegården i Karasjok, der både Lemets bror og hans første forelskelse ligger begravd.

Egne begrensninger

Ingen er bare en legning, bare en religion eller bare et politisk standpunkt. Alle ønsker å bli sett som noe mer – som hele seg. NRK-serien viser at skeive er like forskjellige som alle andre. Og at de, som alle andre, fortjener å være noe mer enn bare «en homo».

Men i løpet av serien finner Gisle også ut noe annet:

At veldig mange av fordommene finnes i hans eget hode. At han også lar seg begrense av det han tror at andre tror om ham.

Et av de fineste øyeblikkene er når Håkon fra Tromsø skal fortelle foreldrene sine at han er skeiv. Han har grua seg og leiter etter ordene.

Da spør mora om hun kan få si noe.

– Jeg har visst det hele tida, sier mora.

– Jeg har bare venta på at du skal si det sjøl.

Gå til innlegget

På med bibelbrillene

Publisert rundt 2 måneder siden - 1730 visninger

Thrilleren Mother! er en øvingsoppgave i å tolke religiøs symbolikk. Men hva er det regissøren egentlig prøver å fortelle?

Det er liten tvil om at den amerikanske filmskaperen Darren Aronofsky har ramla i bibelgryta. Hans forrige film Noah var en spektakulær tolkning av fortellingen om syndefloden. Denne gangen nøyer han seg ikke med en enkeltfortelling fra Bibelen. Aronofskys nyeste film Mother!, som hadde premiere forrige helg, er en fortelling som starter med paradis og ender i apokalypse.

Paradis

Vi møter to navnløse figurer, en mann (spilt av Javier Bardem) og en kvinne (spilt av Jennifer Lawrence), som bor i en gammel, ærverdig villa langt fra folk. I filmens første scene ser vi huset reise seg fra asken på få sekunder, før kvinnen våkner i senga og roper på mannen. Han er en anerkjent poet med skrive­sperre, og hun tar seg av oppussing og innredning av huset.

«Jeg vil bare skape et paradis», sier kvinnen, mens mannen inviterer fremmede inn. Først kommer en kirurg (spilt av Ed Harris), som viser seg å være stor fan av poeten, og deretter kommer også kona hans (spilt av Michelle Pfeiffer). De er frekke og tar seg til rette.

Glem 3D-briller. Mother! må ses med bibelbrillene på. Da legger du merke til at kirurgen har et bløende sår i sida, og at det først er etter denne scenen at kona hans dukker opp. Og at kirurgen og kona går inn på ­poetens kontor og knuser en krystall han har sagt ingen må røre. Det fører til at poeten låser og forsegler rommet.

Så kommer ekteparets sønner, som krangler over farens testamente. Det ender med at den ene broren dreper den andre.

Høres det kjent ut? Dette er bare begynnelsen, men vi skal ikke ødelegge filmopplevelsen ved å røpe for mye.

LES OGSÅ: Darren Aronofsky ser på den klassiske bibelfortellinga om Noa med friskt og utfordrende blikk.

Symbolsk

Vi forstår ikke lenger dybden i den religiøse symbolikken, skrev Vårt Land forrige­ helg. Idéhistoriker Trond Berg Eriksen mener vi i dag ser symboler som noe vilkårlig og uforpliktende – noe reint symbolsk – der symbolene i en førmoderne verden var en port til noe som var mye større enn den enkelte. Kirkens gamle billedspråk har blitt til en hemmelighet vi sliter med å fatte dybden i, sier ekspertene i reportasjen.

At så få av de norske anmeldelsene av filmen peker på de åpenbare bibelske parallellene i filmen, understreker påstanden. Å se Darren Aronofskys Mother! kan være en god trening for å få opp bevisstheten rundt religiøs symbolikk. For hvis du ser filmen som en bokstavelig fortelling, er den eneste logiske tolkninga at regissøren har blitt rablende gal.

LES REPORTASJEN: Er vi blitt så snusfornuftige og historieløse at vi ikke lenger kan fatte dybden i den religiøse symbolikken?

Moder jord

Kritikerne har pekt på mange mulige tolkninger av hva filmen egentlig prøver å fortelle: Handler det om den hensynsløse kunstneren og den altoverskyggende kreative prosessen? Handler det om mannens egoisme og kvinnens oppofrelse? Eller er det egentlig Darren Aronofskys pretensiøse selvportrett?

At mannen på et tidspunkt sier: «Jeg er jeg» gjør det vanskelig å la være å lese ham som et bilde på Gud. Det gjør kirurgen og kona til de første menneskene. Men hvem er kvinnen? Er hun Maria?

Det er mer nærliggende å ­tolke henne som en annen mor – ­Moder Jord.

Han inviterer stadig flere mennesker inn i huset. Mens mannen sier «alt mitt er deres, del og ta for dere», blir kvinnen stadig mer desperat i forsøkene på å begrense skadene. For de besøkende nøyer seg ikke med å spise maten hun har laget, de røsker også benken den står på løs fra veggen.

I store deler av Mother! er det Jennifer Lawrence sitt ansikt som fyller billedflata, med blikk som formidler frykt, forvirring og fortvilelse. Det gir mening å se filmen som en skapelsesfortelling, der menneskene ødelegger det fine Gud har skapt. Og det ­ender ikke godt verken for kvinnen ­eller menneskene. Etter hvert viser også kvinnen fram sine mindre forsonlige sider – slik naturen ofte gjør.

LES ANMELDELSE AV 'THELMA': Flott spill og regi, klisjéfylt skurk

Lik tematikk

Interessant nok hadde Mother! premiere samme dag som den norske filmen ­Thelma. Begge kan gå under merkelappen psykologisk thriller, de har en ung kvinne i hovedrollen, og religiøs tematikk spiller en viktig rolle i begge filmene.

Likevel blir det religiøse ­aspektet i Thelma, den strenge oppdragelsen og farens bokstavelige bibeltolkning, først og fremst virkemidler for å understreke hva hovedpersonen prøver å løsrive seg fra. Thelma har en overtydelig symbolbruk, der slangen representerer det forbudte og farlige og svarte fugler varsler fare.

Teologiprofessor Trond Skard Dokka mener de fleste i dag bruker symboler som utvendig pynt. I stedet for at symbolene er meningsbærende, blir de noe ­dekorativt og stemningsskapende.

Hadde du fjerna slangen og ­fuglene i Thelma, ville filmen likevel fortalt den samme historien. Regissør Joachim Trier bruker symbolene estetisk, og fordi det er en sjangermessig konvensjon.

Darren Aronofsky bruker derimot allegoriene og symbolene som en elementær del av fortellingen. Han lar ikke huset få puls og gulvplankene blø bare for å skape uhyggelig stemning.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
23 minutter siden / 1623 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
38 minutter siden / 4929 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
44 minutter siden / 4929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1623 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1001 visninger
Les flere