Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

En hjelpeløs hånd

Publisert rundt 10 timer siden - 273 visninger

Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå.

– Unnskyld?

Plutselig er mannen der, nærmest fra ingenting. Det er et ydmykt bakholdsangrep, han er høflig og snakker med rolig stemme, men jeg ser plastmappa han har under armen, og skjønner umiddelbart at rutinene mine har svikta.

Min overlevelsesstrategi er enkel: Gå så fort du kan, se rett fram og gjør alt du kan for å unngå øyekontakt. Vanligvis er det en bombesikker plan, og den eneste måte å komme seg gjennom Oslo sentrum uten å ende opp med et års forbruk av krillolje, et fadderbarn i India og en overentusiastisk personlig trener fra Uddevalla.

Men denne mannen har stått skjult bak en søyle mellom blomsterbutikken og apoteket, og nå er det allerede for seint.

Nei takk

Jeg har et magert håp om at mappa han nå prøver å fiske umerkelig opp utenfor synsfeltet mitt, er full av julekort til slektninger nordpå og at han er på jakt etter noen som kan forklare ham veien til nærmeste postkontor. Men jeg vet at det er rein ønsketenkning. Dette er en mappe fylt av gode intensjoner og påfølgende dårlig samvittighet.

– Jeg lurte på om jeg kan få underskriften din, sier mannen, og blar opp på en side med et flagg og noen krøllete kulepennstreker.

– Vil du hjelpe til med å redde barn fra dødsstraff i Irak?

– Nei takk, svarer jeg og smiler så formildende jeg kan.

Dødsstraff er dumt

Hvis den dårlige samvittigheten min bare kunne manifestert seg i fast form, skulle jeg gladelig dratt den opp for den irakiske dødsstraffmotstanderen så han kunne se at det verken var viljen eller det gode formålet det sto på.

«Jeg er journalist, jeg kan ikke skrive under på hva som helst!», kunne jeg sikkert ropt, men da ville han nok heller at jeg skulle skrevet noe om det i avisa, noe jeg for så vidt gjør akkurat nå. For skams skyld kan jeg legge til at dødsstraff er dumt, så ingen skal være i tvil om hvor jeg står i den saken.

Jeg vil gjerne redde verden, bare ikke akkurat nå. Eller akkurat sånn.

Men jeg orker verken unnskylde eller forklare, så jeg gjør det eneste jeg kan: Smiler og spurter mot matbutikken.

Det vil jeg jo

«Emon må sove ute i natt», forteller den alvorlige reklamestemmen, og han risikerer derfor å bli utsatt for både overgrep og vold. For bare noen hundrelapper i måneden kan jeg hjelpe barn som Emon, ifølge reklamestemmen, og det vil jeg jo, for han ser veldig kald og hjelpesløs ut der han sitter hutrende på noen gamle avissider rett på asfalten.

Hjelper det hvis jeg betaler 200 kroner i måneden så han får råd til å sove et annet sted? Vil de slutte å sende reklamen da?

Og kan ikke hjelpeorganisasjonen som allerede er hos ham, sørge for at han ikke må sove ute natt etter natt?

Hvis bare den dårlige samvittigheten min kunne manifestert seg i fast form, som en stor, grå og uhåndterlig masse, kunne jeg klemt den inn i en eske sammen med alle de andre tinga jeg vet jeg har, men ikke orker å forholde meg til.

Jeg vil gjerne redde verden, men jeg har ikke spist middag ennå, og jeg må i butikken før den stenger.

LES OGSÅ: I over 40 år har NRKs innsamlingsaksjon informert om hjelpearbeid og underholdt publikum. – Det byr på etiske utfordringer, mener forsker

Vink, vink

– Vil du hjelpe med å redde isbjørnen? roper dama energisk og vifter flygebladene foran ansiktet mitt idet jeg småløper forbi hennes strategiske plassering midt i en av de travleste gatene i Oslo sentrum.

Bak står en forvirra fyr i isbjørnkostyme og vinker forsiktig med labben.

– Nei! roper jeg så blidt jeg klarer og løper videre.

LES OGSÅ: Alle klimaaktivister husker hvorfor de ble tent for miljøet­. For isbjørnen ­Kristin ­Asplund (75) ­startet det i Fretex-­butikken 
i Bergen.

Hode i senga

«I’m gonna make him an offer he can’t refuse,» sa gudfaren Don Corleone, og ikke lenge etter våkna en av fiendene hans med et avkappa hestehode i fotenden av senga.

Å redde isbjørnen er jo nettopp dét: Et tilbud du ikke kan avslå, i hvert fall ikke uten å framstå som en ufølsom drittsekk. Antakeligvis venter et overdimensjonert isbjørnhode med syntetisk pels og stivt blikk på meg i senga når jeg kommer hjem.

For jeg vil jo gjerne redde verden. Og isbjørnen. For stakkaren som var fanga inni den hvite plysjdrakta, så virkelig ut som han trengte å bli redda.

Gå til innlegget

Med GPS i lomma

Publisert 4 dager siden - 885 visninger

Mobilen din vet hvor du er. Du må sørge for at den ikke sier det videre.

I trenings-appen Strava kan du logge hvor du løper eller sykler. Ifølge utviklerne blir det lasta opp åtte millioner aktiviteter hver dag, og tidligere i år slapp Strava et kart som viste hvor folk oftest befinner seg når de bruker tjenesten.

Kartet kunne fortelle hvilke joggeruter som er mest populære i de store byene, men det avslørte også noe annet. I flere land, som Syria, Afghanistan og Djibouti, var det lite aktivitet i appen bortsett fra på noen bestemte og til da hemmelige steder: De amerikanske militærbasene.

Vet hvor

Vi deler villig ­treningsøktene våre i ­sosiale ­medier, sammen med forventningsfulle Facebook-inn­sjekkinger på flyplasser i ferien og Snapchat-kart der ­kontaktene våre kan se hvor vi befinner oss. Smarttelefonen gjør at vi ­konstant går med GPS i lomma, og vi tror vi har kontroll på hvem som får vite hvor vi er.

«Mobilen din vet hvor du var i går kveld, og den holder det ikke hemmelig», kunne vi lese i New York Times denne uka. Avisa har kartlagt apper som ­samler inn stedsdata og selger det videre. Funnene bør gjøre oss urolige, for mange av ­appene som vil vite hvor du er i verden, bruker ­informasjonen til å målrette ­annonser og kartlegge forbruksmønstre.

LES OGSÅ: I én måned forsøkte Frode Klevstul å leve uten å etterlate digitale spor. 

Uetisk

I slutten av november ga Forbrukerrådet ut en rapport som kritiserer Google for å skjule eller holde tilbake informasjon og benytte villedende designgrep som gjør at brukerne godtar å bli overvåka uten at de er klar over det selv.

Hvis du har en mobiltelefon som kjører operativsystemet ­Android, er det med andre ord stor sjanse for at telefonen din stadig sender beskjed om hvor du er, med mindre du ­aktivt har skrudd av disse funksjonene. Disse valgene er så godt skjult i menyene at Google ­manipulerer brukere til å la seg overvåke, ­ifølge Forbrukerrådet. De mener praksisen er uetisk, og sammen med seks andre europeiske forbrukerorganisasjoner klager de Google inn for brudd 
på ­europeisk personvernlov­givning.

LES OGSÅ: – Selvsagt har vi noe å skjule; vårt eget privatliv

Verdifullt

Mange av steds­tjenestene er nyttige. Når du skal sjekke værmeldinga, finne veien til et nytt sted eller se når bussen kommer, er det kjekt at mobilen automatisk vet hvor du er.

Men hvor du befinner deg, er også verdifull informasjon for kommersielle aktører. Selskaper som Google lever av å selge annonser, og har interesse av at disse skal være så treffsikre som mulig. Hvis du får reklame for en kaffesjappe akkurat idet du går forbi, er sjansen større for at du stikker innom. Hvis annonsørene vet hvor du er, kan de også sjekke om du faktisk gjorde det.

Selv om du tenker at du ikke har noe å skjule, betyr ikke det at alle bør vite alt om deg. Hva hvis arbeidsgiver ser hvor ofte du går tidlig fra jobb eller hvor mange pauser du tar utenfor kontoret? Eller hvis forsikringsselskapet vet hvor ofte du spiser hurtig-
mat og bruker det til å ­bestemme hvor mye du må betale for ­forsikring?

LES OGSÅ: Kan vi forbedre helsen med å måle stadig flere tall om kroppen?

Intime opplysninger

Bedriftene som driver med dette, sier de er interessert i mønstre, ikke privatpersoner. Men ved å lokalisere huset der hun bor og ­skolen der hun jobber, kunne New York Times enkelt bruke datasettet fra en av appene som samler inn stedsangivelser til å finne ut hvor den 46 år gamle matte­læreren Lisa Magrin handler og går tur med hunden. De fant også ut at hun hadde vært på slankekurs, hos hudlegen og hos eks­kjæresten. Magrin sier til avisa at det er ekkelt å tenke på at folk kan finne intime opplysninger om deg gjennom å se hvor du har vært.

Også Apple samler inn stedsdata. Uten at jeg var klar over det, har mobilen min samla inn det den kaller «relevante steder», for å «lære hvilke steder som er av betydning for deg». Her kan jeg finne adressa til flere av restaurantene jeg spiste på da jeg var i Hamburg i forrige uke, i tillegg til steder jeg er ofte, som ­hjemme og på jobben. Til sammen gir det et utfyllende bilde av hvor jeg ­vanligvis beveger meg. Du kan bli paranoid av mindre.

Aktivt ja

Heldigvis sier ­personvernreglene at du aktivt må si ja til sporing. Og det er fornuftig å ha et bevisst forhold til hvilke apper du gir tilgang til hvor du befinner deg. Det går an å skru av stedstjenestene.

Én ting er hva disse dataene kan fortelle om meg, en annen ting er hva alle dataene samla sett kan fortelle om oss – om samfunnet. De amerikanske soldatene som brukte trenings-appen Strava, ville bare loggføre treningsøktene sine. De tenkte nok ikke på at det kunne avsløre statshemmeligheter.


---

Hvis du har en Android-telefon og vil sjekke hva som er registrert på deg, kan du logge deg inn på din Google-konto og få opp et kart som viser alle stedene mobilen din har fortalt Google at du har befunnet deg. Forbrukerrådet har også laga en veiledning for hvordan du skal skru av Googles sporing. Den finner du her. 

Gå til innlegget

Monkey business

Publisert rundt 1 måned siden - 310 visninger

Kan et bilde av en trist øyboer med tårer i øynene og vann til knærne få oss til å fly mindre?

Årets mest omtalte julereklame har et budskap skreddersydd for å treffe deg midt i hjerterota:

Det er en orangutang på soverommet mitt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, leser skuespiller Emma Thompson. Teksten er på rim, og tegningene er tatt ut av en barnebok. Vi ser den ville orangutang-ungen kaste mat og hyle mot ei sjampoflaske. Når den lille jenta spør hvorfor orangutangen er der, forteller apekatten at det er fordi menneskene har ødelagt skogen hun bor i på jakt etter palmeolje.

Reklamefilmen er dedisert til de 25 orangutangene som dør hver dag, og budskapet er at dagligvarekjeden Iceland nå skal kutte ut palmeolje i alle sine egne produkter.

Hjerteløs

Filmen kommer aldri til å bli vist på britisk fjernsyn. Før helga kom nyheten om at filmen stoppes fordi den er «for politisk», og på nettet reagerer folk med vantro: Hvordan kan britene være så hjerteløse? Når ble det politisk å ville redde orangutangen?

Det viser seg imidlertid at innholdet ikke er årsaken til at reklamefilmen stoppes fra TV-distribusjon. Filmen er opprinnelig laga av miljøvernorganisasjonen Greenpeace, og det er avsenderen som gjør at reklamen blir forbudt, ikke budskapet.

Den sprer seg til gjengjeld i sosiale medier. Til nå er filmen sett over fire millioner ganger på YouTube, og delt nærmere 650.000 ganger på Facebook. Det er satt i gang underskriftskampanjer for å få reklamen på TV-skjermen. Alle vil redde apekatten.

Kjent mønster 

Kanskje ikke så rart. Orangutang mot anleggsmaskin er en effektiv fortelling. Reklamefilmen følger et kjent mønster vi kjenner fra kampanjer som vil vekke sympatien vår for gode formål. Det er en klassisk David mot Goliat: Det hjelpeløse dyret (eller barnet) mot overmakta, i dette tilfellet menneskene.

Orangutangen har dessuten store, triste øyne, og mora er død. Ikke rart vi får lyst til å løpe til nærmeste Iceland-butikk og hamstre palmeoljefrie frossenvarer.

LES OGSÅ: Å ete kval er ikkje eit vanskeleg val. Det er eit spørsmål om balanse.

Plast

Her hjemme har presset fra forbrukerne fått flere store matvareprodusenter til å kutte palmeolje i sine produkter. Både krembanan, nudler fra Mr. Lee og kapteinkjeks har blitt palmeoljefrie. Det er et eksempel på at forbrukermakta faktisk funker.

Å kutte unødvendig plastemballasje i dagligvarebutikkene er et annet eksempel. Også her hadde hjelpeløse dyr en viss dytteeffekt. Hvalen som ble funnet med magen full av plast, ble en vekker for mange om hvor stort problem det er med plastforsøpling i verdenshavene.

LES OGSÅ: Da Freia ville at folk skulle dele gode øyeblikk gjennom emneknaggen #detnære, ble de bombardert av kritikk.

Problemet

Det er positivt at folk lar seg engasjere av miljøspørsmål. Samtidig er det lurt å tenke gjennom hvem som står bak, og hva de prøver å oppnå.

Palmeolje er skadelig fordi regnskog hogges ned for å opprette plantasjer, noe som ødelegger det biologiske mangfoldet og truer livsgrunnlaget til urfolk i området. Samtidig er det vanskelig å finne erstatningsprodukter som er like arealeffektive. Både raps og soya krever større landområder for å produsere like mye olje som oljepalmene.

Å spise mindre ferdigmat, potetgull og sjokolade, varene som oftest inneholder palmeolje, kan også være med på å redde orangutangen. Men det budskapet kommer neppe fra butikkjeder eller godteriprodusenter.

LES OGSÅ: Oljefondet ser stadig mer på hvor bærekraftig selskapene­ er. 

Følelser

Når alle varsellampene blinker for jordas framtid, er det oppløftende å se at vanlige folks miljøengasjement faktisk kan føre til konkrete endringer. Men hva med alle miljøproblemene som ikke lar seg fortelle med følelsesladde bilder av noen vi får lyst til å redde?

Det finnes mange stygge dyr og utsatte grupper uten markedsføringsbudsjett. Ingen lager emosjonelle reklamefilmer for å redde ferskvannsfisken harr, ålegras eller østmarkmusa på Svalbard, selv om alle er trua av klimaendringene. Kanskje må vi se bilder av beboerne på stillehavsøyene stå med vann til knærne før vi skjønner at vi må fly mindre.

Det er bra at forbrukerne er utålmodige og ønsker å gjøre noe for miljøet. Og det hjelper at budskapet treffer oss følelsesmessig. Vi må bare sørge for at fornuften følger med på kjøpet.

Gå til innlegget

Mellom strikkepinner og plastfostre

Publisert rundt 1 måned siden - 1073 visninger

Er det mulig å snakke om abort uten at det blir et politisk spørsmål? Ungdomsserien Lovleg gjør i det minste et ærlig forsøk.

Mens feminister fra venstresida i forrige uke demonstrerte foran Stortinget med slagord som «Aldri mer strikkepinner» og «Erna og KrF ut av livmoren», kunne de av oss som har fulgt NRKs nyeste ungdomsserie Lovleg, se en mer stille utforsking av samme tema.

Stort eller lite

– Burde jeg være mer i tvil? spør Sara når hun og Gunnhild venter på bussen til Førde, og legekontoret der Sara skal ta abort.

Den tøffe 17-åringen med det blå håret er sikker på én ting: Hun skal ikke ha en baby nå. Likevel er hun nervøs. Gunnhild forsøker derfor å berolige venninna med noen famlende ord om hva det betyr at vi har selvbestemt abort her i landet.

– Det er jo en stor ting. Det er ikke en stor, feil ting. Det kan jo være en liten ting også, prøver hun.

For hva skal en 16-åring si til ei venninne som går gjennom den største eksistensielle krisa så langt i livet, uten å gjøre hennes personlige valg til et stort, politisk spørsmål?

LES OGSÅ: – Jeg vil vise at en abort faktisk betyr å ta et liv

Kryssild 

I den offentlige ­debatten er abort politikk tilsynelatende uten gråsoner. Enten heier du på det ufødte barnet – eller på kvinners rett til å ­bestemme over egen kropp.

Kvinnebevegelsen mot ­kristenfolket. Selvbestemmelse mot menneskeverd. Det er som om alle er nødt til å velge side: ­Kvinnen eller barnet?

Midt i denne kryssilden står kvinnene – i fjor var det 12.733 av dem – som tar valget om å avslutte et svangerskap. Debattantene er så opptatt med å kaste moralsk fordømmelse på hverandre at kvinnene det faktisk gjelder, blir nærmest usynlige.

– Selv ikke de venninnene jeg har som snakker om alt, snakker om abort, sa forfatter Kristina Leganger Iversen til Vårt Land da hun i 2015 skrev boka I ringane.

Hun beskriver abort som et stort ­eksistensielt og moralsk valg som jenter tidlig blir ­bevisst på, men som i stor grad er fraværende i kunsten. Allerede som tenåring tenkte Iversen på hva hun ville gjort dersom hun ble gravid, selv om det ikke var noe som tilsa at det ville bli ­aktuelt. Boka hennes åpner med at hovedpersonen ligger på ­badegulvet og har akkurat tatt ei pille som skal støte ut fosteret hun har i magen.

LES OGSÅ: Savner fortellinger om abort

Få refleksjoner

Det er sjelden å se en så direkte skildring av abort i en ungdomsserie som du får i Lovleg, i hvert fall med utgangspunkt i en norsk virkelighet. Episoden er åpent fortalt, men likevel sår. For Sara er det vanskelig, men ikke så vanskelig, heller. Sara tviler først og fremst på sin manglende tvil.

De store, etiske refleksjonene uteblir. På legekontoret får de to venninnene beskjed om hvordan det hele vil arte seg, rent fysisk. Du skal først ta denne pilla, og så komme tilbake om noen ­dager for å ta noen flere, forklarer ­legen.

De eneste trøstende orda hun kommer med, er å oppfordre Sara til å snakke med noen som er ansvarlige for henne, og som kan støtte henne. I ettertid har Sara dårlig samvittighet for at hun ikke føler seg mer trist.

LES OGSÅ: Skildrer abort med ­positivt fortegn

Åpne svar

Skal det være lett å ta abort? Skal det være vanskelig?

En skal lete lenge etter argumenter som ikke er farga av et tydelig politisk ståsted. Men hvis det finnes rom for refleksjon, er det kanskje i fiksjonsfortellinger som Lovleg?

«Eg anar verkeleg ikkje sjølv korleis eg hadde takla ein slik situasjon. Om eg hadde takla det i det heile tatt», skriver ei jente i kommentarfeltet på Lovleg sine nettsider.

Andre deler fra erfaringa med egen abort: «Det var på en måte feil og riktig på samme tid», skriver én. «Jeg synes det vanskeligste var at jeg ikke følte så mye rundt det», skriver en annen.

Og dermed har ungdomsserien åpna en samtale vi ikke finner så mange andre steder i samfunnsdebatten – om kompliserte ­følelser, vanskelige avgjørelser og ambivalente erfaringer.

Verken rop om strikkepinner eller rasling med plastfostre hjelper­ kvinner i en vanskelig livssituasjon. Men serier som Lovleg kan være med på å gjøre debatten rundt det vanskelige abortspørsmålet litt mer nyansert. Og kanskje er det disse samtalene unge trenger for å finjustere sitt eget moralske kompass.

Gå til innlegget

Bedre kleint enn aldri

Publisert 2 måneder siden - 1544 visninger

Glem Salomos Høysang. Hvis kirka skal snakke med unge om sex, må de tørre å være direkte.

Beskjeden fra Ungdommens kirkemøte (UKM) var klar: De vil at Den norske kirke skal snakke mer om sex.

Denne uka vedtok UKM at de ønsker seksualundervisning om makt, grenser, porno og trygge rom i kirka, for eksempel i trosopplæringa eller i konfirmasjonsundervisninga.

Etikk, ikke teknikk

Ungdom krenker hverandres seksuelle grenser, viser en rapport fra Barneombudet. De vet for lite om hva som er ulovlig, og forstår i for liten grad konsekvensene av det som skjer.

Og det er her kirka har sin styrke. For en ting er det juridiske, som at unge må lære at det er ulovlig å spre nakenbilder på nettet. Det andre er de etiske. At sex ikke først handler om teknikk og prestasjoner, men om relasjoner. At uforpliktende sex ikke nødvendigvis er så ukomplisert som Paradise Hotel og Ex on The Beach prøver å innbille oss. At det er greit å vente og greit å si nei.

LES OGSÅ: De unge vil ha seksualundervisning i kirken

Forståelig språk

Unge i dag oversvømmes av seksuelle skildringer. De lever i en digital virkelighet der gutter sender «dickpics» til jenter de ikke kjenner, der jenter opererer kjønnsleppene for at underlivet skal se penere ut, og der gruppesex har blitt TV-underholdning. Da nytter det ikke at kirka kommer trekkende med Salomos høysang. Det er fint at noen har bryster som rådyrkalver, men ungdom trenger noen som tør å snakke direkte med dem i et språk de forstår.

Ungdommens kirkemøte mener en kristen seksualundervisning må være «drøftende, åpnende, ikke-moraliserende og invitere til refleksjon hos de som deltar». Og kanskje er det nettopp kirka som kan ta praten om hvordan det føles når hele skolen har sett deg naken. At konfirmasjonsundervisninga kan være et rom der det er naturlig å snakke om sårbarhet og press, og at kirka kan hjelpe unge til både å sette ord på egne grenser og å respektere andres.

Og kanskje føles det tryggere å fortelle om noe vondt som har skjedd, til en prest eller ungdomsarbeider enn til lærere eller foreldrene.

LES OGSÅ: Ja betyr ja. I hvert fall av og til.

Flaut

Men det krever at kirka er modig. Den må ut av komfortsonen. Å snakke om sex er både vanskelig og flaut. Seksualundervisning i konfirmasjonstida kommer til å kreve sin prest.

– Jeg kan ikke sitte og snakke om «erigerte peniser» når ungdom kaller det ståpikk, sier Tale Maria Krohn Engvik, som er bedre kjent som hele Norges «Helsesista». Hun har vunnet flere priser fordi hun bruker Snapchat til å snakke om ting voksne ikke snakker så mye med ungdom om, som sex og følelser.

Hvis presten begynner å bruke kjønnsord han har lært seg ved å lese på dovegger, vil det nok oppleves i overkant krampaktig. Helsesistas råd er likevel å snakke enkelt, direkte og med ord som ungdom bruker sjøl. Hvis ikke føler de ikke at det angår dem. Her bør det finnes en gyllen middelvei mellom grove uttrykk og poetiske fruktmetaforer.

LES OGSÅ: Hva i all verden skal Den norske kirke si til konfirmantene om sex?

Ord og budskap

– Alle passer sammen nedentil, proklamerte presten den dagen seksualundervisning sto på programmet under min konfirmasjonsundervisning, for snart 20 år siden.

Det jeg tror han prøvde å si i fortsettelsen, var at det ikke er behov for å eksperimentere seksuelt for å finne ut om man passer sammen. At sex ikke først og fremst handler om fysikk, men om følelser.

Det er et viktig og riktig budskap å gi til en femtenåring. Men det er dessverre ikke det som sitter best igjen fra seansen.

For ingen av oss som satt der den kvelden, var forberedt på hvor direkte, men likevel billedlige hans beskrivelser av de fysiske faktorer skulle være. Så da han fortsatte resonnementet med beskrivelsen: «Det er bare en stiv stang og et vått hull», prøvde vi alle simultant å synke ned i jorda.

Det var antakeligvis den mest effektive prevensjonen han kunne gi oss. Det skulle ikke forundre meg om noen av mine medkonfirmanter fortsatt ikke har turt å ligge med noen etter dette. Men jeg er usikker på om det var den egentlige hensikten.

Han skal ha for forsøket. Han var tydelig og direkte. Han turte. Det var vi som var totalt uforberedt.

Svett

Det kommer til å bli mange kleine øyeblikk, rødmende trosopplærere og svette prester når kirka skal sette seksualundervisning høyere på prioriteringslista. Men det er viktig at de tør likevel.

For seksualundervisning er for viktig til kun å bli overlatt til skole og foreldre.

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77464 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43495 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34862 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27830 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22453 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22156 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20062 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19069 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 258 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 114 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 176 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 391 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 144 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 127 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 221 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 5 timer siden / 328 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 7 timer siden / 117 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 9 timer siden / 258 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 9 timer siden / 114 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 9 timer siden / 77 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 9 timer siden / 120 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 10 timer siden / 273 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 18 timer siden / 66 visninger
Les flere