Ane Bamle Tjellaug

Alder:
  RSS

Om Ane Bamle

Journalist i Vårt Land

Følgere

Tenåringstrøbbel

Publisert 2 måneder siden

Vi ville ikke latt en uregjerlig femtenåring ta over verden. Men er det ikke nettopp det vi har gjort?

«De eier informasjonen vår. De kjenner vennene dine. De har kredittkortene dine. De lytter på samtalene dine. De følger deg overalt. Og du klarer deg ikke en dag uten.»

Forsida av Time var forrige uke viet til en jubilant: Nettsamfunnet Facebook. Nyhetsmagasinet nøyde seg ikke med et «gratulerer med dagen», men trykte i stedet en tekst av Roger McNamee, tidligere mentor for Facebook-gründer Mark Zuckerberg.  

«Facebook har gjort virkelig grusomme ting, og jeg kan ikke lenger unnskylde hvordan de oppfører seg», skriver McNamee i artikkelen.

Jubileum

Mandag var det nøyaktig femten år siden Mark Zuckerberg lanserte den digitale årboka fra studenthybelen på Harvard. I løpet av det første året hadde én million studenter registrert seg på nettsamfunnet. I dag har Facebook 2,3 milliarder brukere på verdensbasis. 82 prosent av nordmenn bruker Facebook hver dag.

Fra å være et forum for å holde kontakt med venner og familie, har Facebook blitt en plattform for politisk aktivisme, deling av nyheter og diskusjon. Og de har blitt et av verdens største selskaper.

Samtidig har vi helt frivillig gitt teknologigiganten kontroll over våre personopplysninger, uten å være trygge på hvordan informasjonen blir ivaretatt. I april i fjor måtte Zuckerberg forklare seg for både den amerikanske Kongressen og Europaparlamentet etter den såkalte Cambridge Analytica-skandalen. Analyseselskapet hadde samla inn data fra 50 millioner facebookbrukere uten samtykke og solgt informasjonen videre til Donald Trumps valgkampapparat. Disse opplysningene ble brukt til å målrette annonser mot grupper som var på vippen til å stemme på Trump i presidentvalget.

LES OGSÅ: Har delekulturen på sosiale medier gjort det vanskeligere å skille mellom rett og galt?

Demokrati

En av verdens mektigste har nådd konfirmasjonsalder, men har som femtenåringer flest vanskeligheter med å høre på de voksne.

I anledning jubileet har Mark Zuckerberg publisert et innlegg – på Facebook, naturligvis – der han skryter av sosiale mediers demokratiske rolle. Han mener nettverk som Facebook endrer samfunnet, og vil ikke høre på kritikere som mener selskapet skader demokratiet.

«Alle hurtige endringer skaper usikkerhet, men jeg mener tvert i mot at vi nå ser at folk får mer makt, og at vi på lengre sikt vil endre samfunnet så det blir mer åpent og ansvarlig», skriver Zuckerberg.

Hadde bare Facebook vært den demokratiske plattformen Zuckerberg prøver å framstille det som.

LES OGSÅ: Hvis vi fikk se hvor mye Facebook faktisk vet om oss, kan det hende vi ville logget ut for godt.

Sensur

Et av problemene med Facebook er at de har full kontroll over hva det er greit å publisere. For et par uker siden lanserte forskere ved universitetene Oxford og Stanford en rapport som gir Facebook ni råd om hvordan de kan bli en bedre plattform for demokrati og ytringsfrihet. Mye handler om hvordan Facebook bør bedre rutinene for hva slags innhold de forbyr.

Forskerne påpeker at det er forskjell på om en nynazist eller en overlevende publiserer et bilde fra holocaust. De foreslår derfor at Facebook ansetter flere som kan gå gjennom innrapportert innhold og at de også sørger for at disse har kulturell og politisk kompetanse så de kan forstå konteksten bedre.

I tillegg ber de nettsamfunnet gi brukerne mer kontroll over nyhetsstrømmen, som i dag er styrt av algoritmer.

Tillit

Zuckerbergs gamle mentor, Roger McNamee, er inne på det samme i sin artikkel i Time. Han mener Facebook har utnytta tilliten vi har til familie og venner til å bygge en av de mest verdifulle selskapene i verden. Hvis Facebook skal bli mer demokratisk, må de endre forretningsmodell, skriver McNamee.

Og her ligger kjernen av problemet med Facebook: De lever av å selge vår oppmerksomhet – og våre data – videre til kommersielle aktører. Ironien er at vi frivillig har fora Facebook med informasjon som de i neste omgang bruker til å påvirke oss.

LES OGSÅ: Hvordan kom vi dit at personopplysninger ble en form for valuta?

Håp

Men Facebook har et problem som er enda mer alvorlig, i hvert fall for selskapet selv. Bruken daler, og aller mest blant de yngste. Fire av ti ungdommer bruker Facebook mindre enn for ett år siden, viser en ny, norsk undersøkelse. Facebook har blitt et gamlismedium.

Femtenåringen har mista grepet om femtenåringene. Forhåpentligvis fordi de er smartere enn oss voksne. Det gir om ikke annet håp for framtida.

Gå til innlegget

Blir du ryddig i hodet av å rydde i huset?

Publisert 3 måneder siden

Marie Kondos nye Netflix-serie selger ideen om at du får et ryddig liv av å fjerne fysisk rot.

Jeg elsker rot!

Marie Kondo sier det i alle hjemmene hun besøker. Den lille, japanske kvinnen fyker fra rom til rom med husets
beboere på slep, og jo mer rot, jo høyere og mer entusiastisk gisper hun. Ikke nok med at Kondo elsker rot, hun lever av å rydde.

Vi er inne i Marie Kondos andre
bølge. Den første skylte over landet da boka Magisk opprydding ble oversatt til norsk for tre år siden. Her kunne rotete nordmenn lese hvordan de kunne rydde i både hus og hode med KonMari-metoden.

Varm følelse

Kort fortalt handler det om at du skal gå igjennom alle tingene du eier, en og en, og kjenne etter det Kondo kaller «spark of joy» – denne varme følelsen du får inni deg når du holder en ting som
betyr noe for deg. Kjenner du ikke gleden bruse, skal gjenstanden takkes for innsatsen og deretter kastes eller gis bort.

Nå har den japanske ryddeguruen fått et eget program hos strømmetjenesten Netflix. I
 Tidying up with Marie Kondo kan vi se henne hjelpe amerikanske
familier med å få orden i hjemmet ved hjelp av bretting, rulling og kasting. Som om å ha for mange ting ikke var i-landsproblem nok i seg sjøl, så sitter vi nå hjemme i vårt eget rot og ser på at andre rydder på TV.

LES OGSÅ: Mennesker over hele verden ser nå kritisk på alle tingene de eier og spør: Gir denne tingen meg glede?

Noe større

Mange av parene vi møter i serien, har problemer som stikker dypere enn kaos på kjøkkenbenken. En småbarnsfamilie er fanga i tidsklemma og har verken overskudd til hverandre eller til å vaske sine egne klær. En ung, homofil mann føler han har skuffa foreldrene sine, og håper de kan se ham på en ny måte bare han og samboeren får rydda i leiligheten. En enke har ikke orka å sortere alle tinga til sin avdøde mann.

Det handler ikke bare om å rydde i huset, men også om å rydde i livet.

Kondos metode er illusjonen om at hvis det bare blir ryddig rundt oss, så blir alt mye bedre. Hvis bare tinga blir godt organisert, og alt får sin egen plass, så vil vi også få livet på stell. Marie Kondo selger følelsen av kontroll – i pene, pastellfarga esker fra sin egen ryddekolleksjon.

LES OGSÅ: Er protestanter og buddhister flinkest til å rydde?

Skatter

Hvis du eier mer enn sju ting, eier tingene deg, heter det i et kinesisk ordtak. Tenk da hvis du eier 7000.

Også Jesus ga beskjed om at vi ikke må samle skatter på jorda. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Og hvem vil vel ha hjertet i et klesskap fullt av plagg du ikke har brukt de siste fem åra.

Samtidig kommer vi ikke bort fra at å bli oversvømt av gjenstander er luksusproblem. Ikke alle har et helt rom i huset fullt av julepynt, sånn som det ene paret i Kondo-serien. Og mange ville ikke hatt råd til det, om de hadde hatt aldri så lyst. Å ha for lite er et enda større problem enn å ha for mye.

Ordner opp

Når Marie Kondo kommer susende inn i de overfylte, amerikanske middelklasse­hjemmene med ryddemetodene sine, ser alt ut til å ordne seg – også på det personlige planet. Hun lærer familien å stable t-skjorter på høykant og vips, så er mannen mer romantisk, kona orker mer husarbeid og barna bretter klær for moro skyld.

Den unge mannen viser fram den ryddige leiligheten, og foreldrene er stolte. Enka føler hun har tatt ordentlig farvel med sin avdøde mann etter å ha rydda vekk alle skjortene hans.

Flere av dem gråter av glede.

LES OGSÅ: Har du lyst på noe nytt? Ikke noe 
problem, det er bare å brenne 
det du har.

Mentalt

Også andre programmer har vist at det å rydde opp i fysisk rot kan hjelpe det psykiske. Når Sinnasnekkeren på TVNorge besøker par som har kjørt seg fast i et oppussingsprosjekt, prøver han både å tette hull i gulvet og hull i forholdet.

Spørsmålet er hva som kom først, det mentale eller det fysiske
rotet. Får du et kaotisk parforhold av å leve i et overfylt hus eller får du et overfylt hus av å leve i et kaotisk parforhold?

Noe større

Rotet kan være et symptom på noe større, noe som gjør at rydding havner nederst på prioriteringslista. Og når rotet er borte, kan det frigjøre energi til å ta tak i det grunnleggende problemet.

For selv om Kondo-metoden tilsynelatende løser mellommenneskelige problemer ved å stable og sortere, så er det ikke sikkert at det egentlig var tinga som skapte rot i utgangspunktet.

Gå til innlegget

Velsignet være livsfrukten

Publisert 3 måneder siden

Kan du tenke deg noe mer samfunnsmessig bortkasta enn en barnløs 33 år gammel kvinne?

Når du passerer 30, slutter menn å kikke­ på puppene dine. De ­begynner å se på ­magen din i stedet.

Hver eneste gang får jeg lyst til å skrike at den bollen jeg har i ovnen, inneholdt rosiner og dessuten gluten, noe som kan være grunnen til at jeg ser litt oppblåst ut akkurat nå.

Hver eneste gang later jeg som ingenting, selv om blikket skjærer som en laser inn i den tomme livmora mi.

Ubehagelig nær

En av de siste årenes mest populære TV-serier er The Handmaid’s Tale – Margaret Atwoods dystopiske fortelling om hvordan fruktbare kvinner blir kontrollert av staten for å sikre økte barnefødsler i et samfunn med dalende fertilitet.

Da jeg så første sesong for to år siden, syntes jeg serien var ubehagelig.

Da jeg så Erna Solbergs nyttårstale for to uker siden, syntes jeg den var ubehagelig nær.

I The Handmaid’s Tale er tante Lydia den myndige morsfiguren som forteller kvinnene at de har blitt velsignet med fruktbarhetens gave. At de ikke har noe valg, det er deres plikt å bringe barn inn i samfunnet. For fellesskapet.

«Blessed be the fruit», hilser de hverandre i The Handmaid’s Tale – «velsignet være livsfrukten».

Det er tante Lydia jeg ser når statsministeren med et mildt smil sier at Norge trenger flere barn, og hun ikke trenger å forklare oss hvordan det gjøres.

LES OGSÅ: Maja (31) velger bort barn for å redde miljøet

Dytt

Som kvinne er fruktbarheten aldri din egen. I tenåra vil samfunnet begrense den, først ved å hindre deg i å ligge med noen, deretter med prevensjon. Du skal ikke bli gravid, det er ikke bare ditt ansvar, men også samfunnets.

Så begynner de samme kreftene som tidligere har insistert på at du skal holde igjen, plutselig å dytte. Først nærmest umerkelig. Så hardere og hardere. Og ikke nok med at familie og venner kommer med hint og underforståtte spørsmål, plutselig røsker også regjeringa i dine reproduktive organer.

En sjeføkonom vil flytte kvinner til bygda for der får de flere barn. Kanskje vi skal bruke litt mindre på veibygging og tunnelboring og mer på kulturtilbud i distriktene, foreslår økonomen, for da vil kvinnene komme strømmende og fødselstallene øke.

Som om vi bare er et kulturhus unna å flytte tilbake til hjemkommunen og formere oss som kaniner.

Egoistisk

Hva vil du ha? spør politikerne. Bedre ordninger? Mer penger?

Det er som jeg bærer et samfunnsgode inni meg, noe som egentlig tilhører fellesskapet, men som jeg egoistisk nok har bestemt meg for å holde for meg selv. En potensiell skattebetaler, en ekstra hånd i eldreomsorgen, en samfunnsborger, et familiemedlem, som verden foreløpig har blitt snytt for.

Hva hvis du får litt mer barnetrygd? spør politikerne, og later som om de har glemt at det å få barn ikke først og fremst er en praktisk øvelse i familieøkonomi. Det er et enormt, eksistensielt spørsmål du kanskje ikke vet svar på før det ikke er noen vei tilbake. Å bli foreldre er den største livsomveltningen et par kan gå igjennom. Du skal sette et nytt menneske til verden.

LES OGSÅ: Idun Moe (33) lurer ­utolmodig på kven jenta i magen er.

Merkelapp

Det er ikke tvil om hva samfunnet forventer. Er du i 30-åra og i et stabilt parforhold, skal det komme barn. Selv om folk sjelden spør direkte, det er tross alt regna som ganske uhøflig, så skal det ikke stå på antydningene. Og blikkene.

Men hva hvis dere ikke vil ha barn? Hva hvis dere aldri lykkes selv om dere gjerne vil?

Det finnes ingen tristere merke
lapp enn ufrivillig barnløs. At livet ditt ikke defineres av hva du har, men hva du mangler.

Kanskje er det derfor vi ikke orker å snakke for mye om det. Vi har nok med våre egne forventninger om vi ikke også skal bære andres.

Å vente

I jula blir sosiale medier en katalog over livet jeg burde hatt: Lykkelige par på min egen alder som poserer foran juletreet med blide barn med sløyfer i håret og stjerner i øynene.

Jeg leiter etter den magiske baby-knappen statsministeren ber meg trykke på, den som får storken til å dukke opp på døra di om ni måneder med kjærlighetsbarnet. Det eneste jeg hører er tikkinga fra den biologiske klokka.

Venter man for lenge, blir det også vanskeligere, sier Solberg i nyttårstalen, muligens for å dempe forventningene.

Hva venter du på, du er allerede altfor seint ute! hører jeg.

Gå til innlegget

Den nyttige uroen

Publisert 4 måneder siden

Kan bekymringene våre brukes til noe konstruktivt?

Det er lett å gå inn i et nytt år med en viss uro. Hvordan vil det gå med den politiske situasjonen i verden? Med klimaet? Vil det bli mer terror? Flere konflikter?

Klima, terror og svenske tilstander er noe av det nordmenn er urolige for, hvis vi skal tro NRKs nye dokumentarserie Uro, som har premiere torsdag. Her reiser programleder Leo Ajkic rundt for å snakke med folk om hva de uroer seg for, og svarene han får, er varierte: Fra sosiale medier og mobilavhengighet til at velferdssamfunnet skal bryte sammen.

Konstruktivt

Dette er ikke en serie å bli urolig av, snarere tvert imot. Leo Ajkic er mest opptatt av en positiv bekymring. Hans oppfordring er at hvis du lytter til andres uro, vil dere sammen kunne finne konstruktive ­løsninger. Uro er energi, sier Ajkic. Og energi er en ressurs.

Cyberangrep og terror er det vi er mest bekymra for, ifølge en befolkningsundersøkelse Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) gjennomførte i begynnelsen av 2018. Kapring, skoleskyting eller­ ­annen ­våpenbruk mot uskyldige kommer hakk i hæl, med flom og fjellskred på fjerde- og femteplass.

LES OGSÅ: Olav Fykse Tveit: – Mer og mer synes jeg den kristne troa per definisjon er håpet

Rasjonelt

Men frykten er ikke alltid rasjonell. DSB regner det som mer sannsynlig at vi blir ­utsatt for strømutfall og storulykker enn cyberangrep og terror, men det er det lite bekymring for befolkninga. Vi bekymrer oss for det vi leser mye om i mediene, og ikke nødvendigvis det som utgjør den største trusselen. Det er større sannsynlighet for å bli utsatt for en trafikkulykke enn terror, men likevel kjører mange av oss fryktløst rundt i bil på daglig basis.

Det er heller ikke noe mål å bekymre seg mest mulig. Selv om det å bekymre seg er normalt og ikke farlig, kan bekymringa lede til angst, og da kan den bli lammende og gå utover livskvaliteten.

Dessuten er det en nyanseforskjell mellom uro og bekymring. Leo Ajkic prøver å snu uroen til noe konstruktivt. Hans mål er at uroen skal bli til håp.

Økonomi 

I Rosengård i Malmö­ møter Ajkic både unge som selger dop og voksne som prøver å gi vanskeligstilt ungdom et fritidstilbud som holder dem borte fra kriminalitet. Bydelen har 88 prosent innbyggere med innvandrerbakgrunn. Han prøver å stikke hull på frykten for svenske tilstander.

Kriminalitet handler om å skaffe seg penger, forklarer noen av de unge Ajkic møter. Mohammad forteller at han gjennomførte sitt første ran som elleve-
 åring. Han trengte penger til nye, freshe­ sko, men hadde foreldre som knapt fikk endene til å møtes. Konsekvensen ble at han rana bankkortet til en mann og gikk for å kjøpe nye klær.

Ajkic snakker med en samfunnsøkonom som forklarer at den høye andelen kriminalitet som bydelen sliter med, har sammensatte årsaker. Det er lav andel som har jobb, få ungdom med utdanning og høy barnefattigdom, noe som til sammen fører til mye utenforskap.

Når folk føler seg trampa på, og opplever at de har lavere status, da blir de frustrerte, hatefulle, bitre og svarer med vold, sier samfunnsøkonomen.

Og på denne måten kan Ajkic også konkludere med hva som skal til for å unngå svenske tilstander: Ungdom trenger forbilder og fritidstilbud. Kanskje er det et litt for enkelt svar, men det er samtidig noe det går an å gjøre noe med.

LES OGSÅ: Ungdommer er mer redde for arbeidsledighet og ser ikke like lyst på framtiden som tidligere

Enkelt

Populismens framvekst i Europa viser hva som kan skje dersom uroen vokser seg for stor. Folk stemmer på populistiske partier i jakt på raske og enkle løsninger på sammensatte problemer.

Gjennom Uro prøver serieskaperne å brekke problemene ned til noe det går an å håndtere: I stedet for å bekymre oss for gratispassasjerer som snylter på trygdesystemet, bør vi sørge for at alle som faller utenfor og faktisk vil jobbe, får muligheten.

Konklusjonene i Uro kunne vært trykt opp på kjøleskapsmagneter: Vi må se hverandre. Det er flere ensomme enn du tror. Tilliten vi har til hverandre er skjør. Alle fortjener en mulighet.

Det høres enkelt ut, men er i praksis veldig vanskelig. Og kanskje er det akkurat de store ordene­ vi trenger å høre ved inngangen til et nytt år.

Gå til innlegget

En hjelpeløs hånd

Publisert 4 måneder siden

Jeg vil gjerne redde verden. Bare ikke akkurat nå.

– Unnskyld?

Plutselig er mannen der, nærmest fra ingenting. Det er et ydmykt bakholdsangrep, han er høflig og snakker med rolig stemme, men jeg ser plastmappa han har under armen, og skjønner umiddelbart at rutinene mine har svikta.

Min overlevelsesstrategi er enkel: Gå så fort du kan, se rett fram og gjør alt du kan for å unngå øyekontakt. Vanligvis er det en bombesikker plan, og den eneste måte å komme seg gjennom Oslo sentrum uten å ende opp med et års forbruk av krillolje, et fadderbarn i India og en overentusiastisk personlig trener fra Uddevalla.

Men denne mannen har stått skjult bak en søyle mellom blomsterbutikken og apoteket, og nå er det allerede for seint.

Nei takk

Jeg har et magert håp om at mappa han nå prøver å fiske umerkelig opp utenfor synsfeltet mitt, er full av julekort til slektninger nordpå og at han er på jakt etter noen som kan forklare ham veien til nærmeste postkontor. Men jeg vet at det er rein ønsketenkning. Dette er en mappe fylt av gode intensjoner og påfølgende dårlig samvittighet.

– Jeg lurte på om jeg kan få underskriften din, sier mannen, og blar opp på en side med et flagg og noen krøllete kulepennstreker.

– Vil du hjelpe til med å redde barn fra dødsstraff i Irak?

– Nei takk, svarer jeg og smiler så formildende jeg kan.

Dødsstraff er dumt

Hvis den dårlige samvittigheten min bare kunne manifestert seg i fast form, skulle jeg gladelig dratt den opp for den irakiske dødsstraffmotstanderen så han kunne se at det verken var viljen eller det gode formålet det sto på.

«Jeg er journalist, jeg kan ikke skrive under på hva som helst!», kunne jeg sikkert ropt, men da ville han nok heller at jeg skulle skrevet noe om det i avisa, noe jeg for så vidt gjør akkurat nå. For skams skyld kan jeg legge til at dødsstraff er dumt, så ingen skal være i tvil om hvor jeg står i den saken.

Jeg vil gjerne redde verden, bare ikke akkurat nå. Eller akkurat sånn.

Men jeg orker verken unnskylde eller forklare, så jeg gjør det eneste jeg kan: Smiler og spurter mot matbutikken.

Det vil jeg jo

«Emon må sove ute i natt», forteller den alvorlige reklamestemmen, og han risikerer derfor å bli utsatt for både overgrep og vold. For bare noen hundrelapper i måneden kan jeg hjelpe barn som Emon, ifølge reklamestemmen, og det vil jeg jo, for han ser veldig kald og hjelpesløs ut der han sitter hutrende på noen gamle avissider rett på asfalten.

Hjelper det hvis jeg betaler 200 kroner i måneden så han får råd til å sove et annet sted? Vil de slutte å sende reklamen da?

Og kan ikke hjelpeorganisasjonen som allerede er hos ham, sørge for at han ikke må sove ute natt etter natt?

Hvis bare den dårlige samvittigheten min kunne manifestert seg i fast form, som en stor, grå og uhåndterlig masse, kunne jeg klemt den inn i en eske sammen med alle de andre tinga jeg vet jeg har, men ikke orker å forholde meg til.

Jeg vil gjerne redde verden, men jeg har ikke spist middag ennå, og jeg må i butikken før den stenger.

LES OGSÅ: I over 40 år har NRKs innsamlingsaksjon informert om hjelpearbeid og underholdt publikum. – Det byr på etiske utfordringer, mener forsker

Vink, vink

– Vil du hjelpe med å redde isbjørnen? roper dama energisk og vifter flygebladene foran ansiktet mitt idet jeg småløper forbi hennes strategiske plassering midt i en av de travleste gatene i Oslo sentrum.

Bak står en forvirra fyr i isbjørnkostyme og vinker forsiktig med labben.

– Nei! roper jeg så blidt jeg klarer og løper videre.

LES OGSÅ: Alle klimaaktivister husker hvorfor de ble tent for miljøet­. For isbjørnen ­Kristin ­Asplund (75) ­startet det i Fretex-­butikken 
i Bergen.

Hode i senga

«I’m gonna make him an offer he can’t refuse,» sa gudfaren Don Corleone, og ikke lenge etter våkna en av fiendene hans med et avkappa hestehode i fotenden av senga.

Å redde isbjørnen er jo nettopp dét: Et tilbud du ikke kan avslå, i hvert fall ikke uten å framstå som en ufølsom drittsekk. Antakeligvis venter et overdimensjonert isbjørnhode med syntetisk pels og stivt blikk på meg i senga når jeg kommer hjem.

For jeg vil jo gjerne redde verden. Og isbjørnen. For stakkaren som var fanga inni den hvite plysjdrakta, så virkelig ut som han trengte å bli redda.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
10 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere