Thomas Rannstad Haugen

Alder: 39
  RSS

Om Thomas Rannstad

Thomas Rannatad Haugen jobber i helsedirektoratet, han har tidligere jobbet i Norges Blindeforbund. I 2016 gav han ut boken På innsiden av et litt anderledes liv. Haugen er en av de faste deltagerne i KABBs skribentprosjektSynlige Stemmer.

Følgere

Likeverdig kollega eller synshemmet arbeidssøker?

Publisert 3 måneder siden - 501 visninger

I dag er jeg en likeverdig kollega. I morgen blir jeg en blind arbeidssøker. Fordi jeg er tvunget til det, ikke fordi jeg ønsker det. Vil en ny arbeidsgiver vurdere meg på grunnlag av hva jeg kan, ikke ut fra hva jeg ikke kan – å se?

Det norske arbeidslivet er i endring. Behovet for innsparinger gjør at stadig flere bedrifter må gjøre innsparinger. Dette påvirker arbeidsplasser, og griper inn i livene til enkeltpersoner. Det kan ramme alle, men trolig er konsekvensene mer alvorlig for allerede utsatte grupper.

Omstilling. Nedbemanning. Endringsprosess. Sluttpakker.

Ord som før har vært fjerne treffer meg nå med økende kraft.
Et dystert budskap strømmer opp til meg der jeg sitter omkranset av arbeidskamerater. Forklaringene flyter opp fra alvorlige mennesker nederst i auditoriet. Med stormskritt nærmer jeg meg 40 år. Likevel er dette første gangen jeg virkelig forstår hva disse ordene kan bety. Før denne fredags morgenen har begrepene angått andre. Ikke meg. Ikke mitt liv.

Det er en spenning i det store rommet. Kanskje mer uro enn spenning? Avventende bekymring som venter på avgjørelsen. Den kommer ikke i dag heller. Det er flere uker i usikkerhet som står foran oss.

Fra første arbeidsdag har jeg likt rollen som yrkesaktiv. I starten av arbeidslivet sa jeg til meg selv at jeg aldri skulle bli fanget av jobben. Det skulle ikke bli livet mitt. Kun en kilde til inntekt. Den avmålte innstillingen var nok påvirket av synsnedsettelsen jeg visste ville bli verre. I den spede begynnelse trodde jeg knapt jeg kunne være i arbeid når jeg så dårlig.

Snaut 20 år senere er arbeidet en veldig stor del av tilværelsen. Sosialt. Mestring. Utvikling. Mening. Økonomi. Alt kommer med arbeidet.

Ønsket om variasjon og nye utfordringer kom så fort jeg forsto at jeg hadde noe å bidra med. Noe som gjorde en forskjell. Noe som utviklet meg videre. Tiden viste at en synsnedsettelse kan mestres og trenger ikke være til hinder for utvikling. Derfor har jeg skiftet arbeidsplass noen ganger. Beveget meg utenfor komfortsonen. Bortsett fra noen usikre måneder før jeg fikk forlenget et engasjement har jeg tenkt at jeg selv har kontrollen. Jeg kan velge om jeg vil bli eller om jeg skal gå. Nå er det annerledes.

Omstilling. Nedbemanning. Endringsprosess. Sluttpakker. Nå er det ute av mine hender. Verdensøkonomien spenner bein på tryggheten. Politikernes prioriteringer kan påvirke arbeidsfremtiden min. Og kanskje mye mer enn bare det. Hvis jeg mister jobben, hva skjer da? Jeg smaker litt på spørsmålet mens jeg småsnakker med en kollega. Vi hvisker og spøker. Den nødvendige galgenhumoren er på plass.

Noen lenger nede i seteradene snakker om hvor alvorlig dette er. Det vil påvirke familier. Jeg minner meg selv om at vi har gjort fornuftige valg når vi kjøpte hus. Jeg kan nok gå arbeidsledig en stund før det skaper økonomiske problemer. For hva vil egentlig vente meg på arbeidsmarkedet? Til nå har jeg vært både heldig og dyktig i søknadsprosessene. Jeg har også hatt den luksusen at jeg kun har søkt jobber jeg visste at min bakgrunn passet til. Hva hvis jeg ikke kan velge og vrake? Har noen bruk for en relativt dugandes sosionom med bakgrunn fra helsebyråkratiet ? En blind sådan? Det er umulig å si, men det er ingen hemmelighet at personer med funksjonsnedsettelser ikke akkurat kommer lettere inn i arbeid når det er trange tider i samfunnsøkonomien.

En termokopp spinner rolig rundt mellom fingrene. Logoen som er trykket på den forteller om en rolle jeg fikk kun basert på min faglige bakgrunn. Extrastiftelsen så hva jeg kunne, ikke at jeg ikke kunne se. Vil andre potensielle arbeidgivere tenke på samme måte?

Usikkerhetens ventetid har startet. Det jeg vet er at jeg ikke har råd til å se det an. Jeg må starte jakten på andre muligheter. Ikke for å trimme ambisjonene eller styrke selvutviklingen. Jeg må gjøre det fordi verden rundt krever det av meg. I det forsamlingen reiser seg gir klappstolene en halvhjertet applaus til formidlerne der nede. I samlet flokk går vi tilbake til kontorene. Omgivelser der jeg er en kollega og ikke en synshemmet arbeidssøker. Kontrasten og mulighetene som ligger i de to rollene spriker mer enn jeg liker å tenke på.

 

 

Gå til innlegget

Toget går fortere enn jeg kan løpe

Publisert 4 måneder siden - 76 visninger

Synstapet mitt skaper sjelden store vanskeligheter. I det daglige lever jeg som jeg ville gjort med normalt syn. Likevel hender det at pulsen øker av ren frustrasjon. Spesielt når jeg blir «offer» for manglende evne fra det offentlige Norge til å anskaffe IKT-verktøy som er tilgjengelig for alle. Det teknologiske toget kjører og jeg står igjen på perrongen.

De fleste synshemmede vil jjobbe, men alt for mange havner på utsiden av arbeidslivet. Enkelte innkalles ikke til intervju hvis søknaden forteller at de har en synsnedsettelse. De som har et ansettelsesforhold når synet svikter kommer sjelden tilbake i arbeid. Dette handler nok om manglende kunnskap hos arbeidsgivere og krevende indre prosesser hos flere av oss som mister synet.
Det er komplekse utfordringer. På et vis godtar jeg at det får uheldige konsekvenser. Samme aksept har jeg ikke for det teknologiske togets innvirkning på min og andres arbeidsdeltakelse.

I snart sju år har jeg jobbet i statsforvaltningen. Store og solide institusjoner som sysselsetter mange og som har stor påvirkningskraft på det de velger og anskaffe av systemer og utstyr. På ulikt vis påvirkes jeg av at systemer som tas i bruk ikke er tilgjenglig. Nettsider, saksbehandlingsverktøy og nå til slutt tidsregistreringsteknologien. Dagligdagse programmer som ikke fungerer for skjermleserteknologi fordi utvikleren ikke har gjort en tilstrekkelig jobb med tanke på universell utforming. En skjermleser tolker elementer og tekst og gjengir det med punktskrift eller syntetisk tale. Et universelt utformet dataverktøy er bygget opp slik at skjermleseren kan lese det som vises for velfungerende øyne. Formålet med universell utforming av samfunnet er at alt skal kunne brukes av alle. I tanken om et inkluderende arbeidsliv (IA) er det et avgjørende prinsipp.

I praksis betyr manglende tilgjengelighet at det er mange enkle oppgaver jeg ikke får utført selv, men som må gjøres av en kollega. Da jeg i fjor skiftet arbeidsplass ble dette et så omfattende hjelpebehov at jeg valgte å returnere til den opprinnelige jobben. Det ble for mye styr og for mye arbeid. Fokuset ble mer på alt som ikke fungerte i stedet for alt jeg kunne utføre.

I takt med økende offentlig oppmerksomhet og krav rundt universell utforming hadde jeg forhåpninger til tilgjengeligheten i tidsregistreringsverktøyet som vi nå skal ta i bruk. Smidigere. Enklere. Flere muligheter. Slik fremstår det for de fleste. Et skritt i riktig retning, men jeg kan ikke bruke det.
Det som trolig venter nå er nye runder med utviklere. Dialog om hva som kan gjøres nå og hva som må tas senere. Erfaringen min til nå tilsier at det som skal flikkes på ikke blir så bra som det kunne blitt med korrekt utgangspunkt. I mellomtiden blir jeg igjen avhengig av de rundt meg for å få utført vanlige handlinger. Igjen må jeg vurdere om jeg skal akseptere situasjonen eller være mer krevende. I tidligere prosesser har jeg valgt den tilbakelente varianten. Både fordi jeg har hatt tillit til at det vil bli bedre og fordi jeg ikke ønsket et image som vanskelig. Min kompetanse, tid og evner skal brukes til å gjøre en god jobb. Jeg vil helst slippe å bruke energi på en kamp om dette.

OK. Alt har flere sider. Også teknologien. Den har gjort at jeg på mange måter blir mer selvstendig. Lesemaskiner, SMART-telefoner og GPS har gitt meg frihet. Det må også sies at mine kollegaer er flotte mennesker som gjerne hjelper meg. Jeg hjelper dem med andre ting. Slik er et daglig samspill på en arbeidsplass. Jeg kunne søkt om lese- og sekretærhjelp, men det betyr mer administrasjon for meg og større kostnader for velferdsstaten.
I denne saken har jeg behov for å være prinsipiell. Ikke kjøp inn utstyr og programmer som ikke er tilrettelagt så godt som det faktisk er mulig. Reelle konsekvenser dersom vi fortsetter på samme måte er at synshemmede ikke kan delta i arbeidslivet. De får enten ikke jobb fordi arbeidsgiver tror tilpasningen blir for krevende eller vi må slutte fordi merarbeidet med å jobbe seg rundt manglene koster for mye.

Store kunder kan styre retningen og gjøre at bedrifter som utvikler blant annet saksbehandlingssystemer følger de krav og muligheter som finnes. Kunder som anskaffer systemer med dårlig tilgjengelighet dreier markedet i feil retning. Forbedringene vil ikke skje frivillig. Det offentlige Norge må gå foran og vise vei.

Hvis alle skal kunne fungere i arbeidslivet må verktøyene kunne brukes. Dersom det ikke kommer lovpålagte føringer for IKT-systemer i det offentlige vil veldig lite endre seg. Da stormer det teknologiske toget videre og flere kommer ikke med. Det kan også hende at noen må gå av toget.

 

 

Gå til innlegget

Kampen bak kampen

Publisert 6 måneder siden - 163 visninger

En årelang innsats for å sikre synshemmede tilrettelagt transport(TT) bærer nå frukter. Muligheten for fornuftige løsninger vises i politikernes prioriteringer. Det er jeg glad for. Det vil bety mye for mange. Nå gjenstår min egen lille strid.

Jeg har fulgt prosessen rundt en nasjonal TT-ordning med en ambivalent følelse. TT har i liten grad vært viktig for meg. Det skyldes nok at jeg har kunnet gå hvor jeg vil eller ta en trikk. Naturlig god orienteringsevne og et stort sett høyt energinivå har gjort til at transport dør til dør ikke har vært nødvendig i det daglige. Behovet for universell utforming av gatebilder, transportkilder og informasjonsplattformer har derimot vært nødvendigheter for at jeg skal orientere meg selvstendig. Tidvis har jeg følt det som banning i kirken når jeg har sagt noe om at de forholdene er likeså viktig som tilgangen på drosje. Forståelsen av at mine behov ikke alltid er lik det mange synshemmede har kom med årene, og jeg har ikke frontet mitt standpunkt særlig hardt. Det er jeg glad for i dag.

For livssituasjoner endrer seg. Energinivået mitt er ikke like høyt som det en gang var. Kanskje er kravene i hverdagen blitt større. Uansett har jeg nå skrevet ferdig en søknad om arbeids- og utdanningsreiser. Transport fra døren hjemme til inngangsdøren på arbeidsplassen. En ny kamp har startet. Personer med funksjonsnedsettelser hiver seg ikke automatisk over alle rettigheter og muligheter som er kjempet frem i interessepolitisk arbeid.

 Innerst inne vet jeg at TT vil gi meg overskudd fordi jeg da slipper langvarig konsentrasjon og uforutsigbare hendelser på veien mellom hus og jobb. Likevel får det rasjonelle ikke alltid overtaket over følelsene. Det er noe jeg har kjent på før og jeg vet at jeg ikke er alene om å ha det slik.

Honnørkort. Rehabiliteringskurs. Mobilitetstokk. Hjelpemidler. I alt for lang tid nølte jeg med flere tiltak og tjenester som kunne gjort hverdagen enklere. Praktisk enklere, men i en fase tenkte jeg at det ville koste mer enn det ville gi.

Arbeidsreisene er et godt eksempel på denne indre striden. Fokuset i slike prosesser er sjelden på alt det vil gi, men alt som kan mistes. Jeg er svært fornøyd med egne evner til orientering. Det gir meg stor tilfredshet at jeg kan ha den selvstendigheten. Med bil fra A til B tror jeg at jeg vil føle meg mindre selvhjulpen. Og hva vil denne ordningen ha å si for opprettholdelsen av orienteringsferdighetene?
Trivselen er stor i opplevelsen av å gjøre som alle de andre pendlerne. Daglig skytteltrafikk mellom Oslo og Ås. En i mengden. En del av det «normale». Drosjetransport hver dag vil fjerne meg fra denne «normaliteten». Er det verdt det?

Motstanden ligger også i irrasjonelle tanker om en mulig tapt anseelse hos nærmiljøet. Naboer, bekjente og andre i nettverket. Hva vil de tenke når jeg blir hentet og brakt i taxi?

Disse emosjonelle kostnadene er ikke enkle å få oversikt over. Det er derimot lettere med prisen samfunnet må betale for at jeg skal spare energi. Summen tilsvarer tilnærmet det jeg tjener hver dag. Hva vil dette gjøre med selvfølelsen? Den som i dag er god fordi jeg bidrar med skattepenger tilbake til velferdsstaten.

 Usikkerhet. Motvilje. Antakelser. Lang tankeprosess. Det kan se ut til at det er noe som må til for at jeg skal komme meg videre. For jeg tok honnørkortet i bruk etter et par år. Det var det mest fornuftige og med tiden føltes det ikke ut som et nederlag. Med årene tok jeg også hjelpemidlene og den hvite stokken inn som en del av hverdagen. Til dels fordi jeg ikke hadde noe valg hvis jeg skulle leve det livet jeg ønsket. Fokuset må være på hva jeg trenger. Ikke på hva folk eventuelt tenker.

 Livet krever kontinuerlig tilpasning. Ting jeg kunne gjøre før kan jeg kanskje ikke gjøre på samme måte nå. Balansen mellom hva som gir og tar energi må stadig justeres.

Takk til de som har kjempet de store kampene på vegne av mine behov. Behov jeg i perioder ikke har visst at jeg hadde. Jeg skal kjempe for å ta i bruk det jeg trenger for å bidra slik jeg ønsker. Tross alt er jeg utrolig heldig som bor i et land der denne muligheten er til stede.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 321 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 180 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 442 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 743 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 51 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 743 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 442 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 442 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 442 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 825 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 321 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 180 visninger
Les flere