Thorbjørn Ragnar Johansen

Alder: 70
  RSS

Om Thorbjørn Ragnar

Følgere

Gud og lidelsens mysterium

Publisert 4 måneder siden

Ingen av oss går gjennom livet uten å erfare lidelsen, frykten og usikker­heten. Det er prisen vi betaler for å være menneske.

Hvor var Gud da 253 mennesker ble drept av IS-terrorister i hoteller og kirker på Sri Lanka første påskedag? Hvor var Gud da 2.749 mennesker ble drept i terroraksjonen mot World Trade Center i 2001? Hvor var Gud da tsunamien skyllet inn over strendene i Sørøst-Asia ­annen juledag 2004 og druknet over 220.000 mennesker?

I «Den stilleste timen», Ole Paus’ sang til de 150.000 jordskjelvofrene i Haiti i 2010, synger han «Jordkloden gikk under og Gud så en annen vei».

Bunnløs sorg

Gjorde han det? Rekken av katastrofer og lidelser er uendelig. Mange troende stiller seg spørsmålet om hvorfor en allmektig, kjærlig og barmhjertig Gud kan tillate så mye bunnløs sorg og smerte. Troen blir utfordret. Prest Svein Josefsen, som ble seksuelt misbrukt av sin sjelesørger som nitten­åring, forteller i Vårt Land 6. juni om en Gud som ikke alltid er til stede og som han noen ganger opplever som avmektig. Noen mister troen helt. En mor med et døende kreftsykt barn i armene sine finner ingen mening i en smerte som river henne i stykker, som gjør livet uutholdelig.

For den ikke-troende er den meningsløse og uforståelige tragedien bare nok en bekreftelse på at Gud ikke eksisterer. Han er en myte, en vrangforestilling som kun finnes i naive menneskers fantasi. Universet har ingen underliggende hensikt. Mennesket er intet annet enn et viljeløst offer i tilfeldighetenes blinde spill.

Mitt anliggende er ikke å ­bestride Guds eksistens, men ta ham i forsvar der han taust sitter på tiltalebenken. De som ­anklager Gud, ser ikke at anklagen sprenger selve grunnmuren for det som særpreger mennesket: den frie viljen. En aktiv ­intervenerende Gud er en umulighet for det ville redusere oss til marionetter uten inn­flytelse over egen skjebne. En Gud som griper inn i historien ville innvirke på hele spekteret av menneskelige erfaringer. Alle livets risikomomenter, alt som på­fører oss smerte, ville bli en del av Guds ansvar. En slik Gud ikler oss tvangstrøye og knebler vår handlefrihet.

Som en mulighet

En intervenerende Gud befinner seg utenfor mennesket, men i historien, som er sentrale forestillinger i jødedommen, kristendommen og islam. Gud har makt til å ­endre både vår kollektive historie og det enkelte menneskets historie. Men Gud er en avgrenset kraft som har distansert seg fra sitt skaperverk. Ifølge ortodoks kristen, jødisk og islamsk teologi kan ikke gudsriket erfares som en iboende realitet i mennesket mens det lever på jorden, men kun som en mulighet etter døden.

I orientalsk religion og filosofi finner vi helt andre tanker, spesielt i hinduismen. En sentral forestilling i Upanishadene, hinduismens rikeste visdomstekster, er at Gud har projisert en del av seg selv i oss alle. Atman, menneskets individuelle sjel, er ett med Brahman, menneskets og universets skaper. Det evige kan erfares som en levende, dynamisk virkelighet her og nå, ikke som en diffus, religiøs sannhet en gang i framtiden. Og denne dimensjonen finnes nedlagt i oss alle, er vår felles identitet, forener oss og viser til fulle hvor ­meningsløst det er å inndele mennesker etter tro og religiøs tilhørighet.

Unio mystica

Men beveger vis oss utenfor kristendommens ­ortodoksi, finner vi der en rik spirituell tradisjon, mystikken, unio mystica, hvor mennesket møter det hellige i dypet av seg selv. Mester Eckhart, den fremste av alle kristne mystikere, sier at vi har det evige i oss, mennesket og Gud er ett: «Og derfor er jeg ufødt og kan aldri dø. I den forstand at jeg er ufødt har jeg alltid vært og er nå og vil i all evighet være». I Lukas-evangeliet sier Jesus: «Guds rike kommer ikke på den måten at en kan se det med sine øyne. Heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! For se, Guds rike er inni eder».

Vår essens, vår sanne natur er dette ufødte jeg i Guds rike inni oss, som er bevissthet. Bevissthet som kom før materien. Som ­åpningsordene i Johannes-evangeliet sterkt antyder: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Som i sin tur fører oss videre til kvantefysikkens far Max Planck: «Jeg ­anser bevissthet for å være grunnleggende. Jeg anser materie for å være avledet fra bevissthet. Vi kan ikke bevege oss bortenfor bevisstheten. Alt vi snakker om, alt vi anser eksisterer, betinges av intelligent skapende bevissthet». Fysikeren James Dean sa: «Universet begynner mer og mer å ligne på en stor tanke enn en stor maskin.»

Omfavner alle

Og i alle jordens visdomstradisjoner er grunnkomponenten i denne bevisstheten guddommelig kjærlighet. Det er limet som holder universet sammen. Som Deepak Chopra sier i sin bok kampen om Gud: «Men Guds kjærlighet er ikke forbeholdt den eller de få utvalgte, den omfavner alle. Den favner massemordere, Adolf Hitler, formann Mao og alle monstre opp gjennom historien. Den omfavner kriminelle handlinger like fullt som de hellige. Guddommelig kjærlighet ligner mer på et naturlig kraftfelt – som for eksempel gravitasjon – enn på en menneskelig følelse. En slik kjærlighet kan ikke oversettes til menneskelige emosjonelle begreper.»

Prisen vi betaler

Og denne kjærlighetsevnen har vi alle fordi vi har det evige i oss. I Markusevangeliet sier ­Jesus at du skal elske din neste som deg selv. Fordi du og din neste er ett, i den dypeste spirituelle betydning. En slik erkjennelse gir lidelsen en helt ny mening. Gud er ett med lidelsen fordi han er ett med mennesket. Og vår nestes lidelse er vår egen lidelse fordi vi alle er uløselig forbundet med hverandre. Ikke bare som en vakker metafor. Men som en dypt­gripende spirituell sannhet.

Ingen av oss går gjennom livet uten å erfare ­lidelsen, frykten og usikker­heten. Det er prisen vi betaler for å være menneske. Uten å forherlige lidelsen er det likevel et faktum at for mange mennesker har nettopp lidelsen blitt en ­katalysator for avgjørende ­personlige forandringer. Det er i lidelsen vi blir mer medfølende og empatiske, fordi det bare er i vår egen lidelse vi forstår lidelsen til vår neste.

Det er ofte når vi opplever de verste tragedier vi først evner å si hvor høyt vi elsker hverandre. Lidelsen kan fremme vår ­personlige og åndelige utvikling; gi næring til økt intuisjon og gi oss en dypere innsikt. Og kanskje kan det ligge en kime til trøst, når sorgen og smerten ikke er til å bære, i Kahlil Gibrans ord: «For hvis du virkelig vil skue ­døden, åpne opp ditt hjerte for livet. For liv og død er ett, slik elven og havet er ett.»

Thorbjørn R. Johansen

Tønsberg

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
29 dager siden / 1937 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
27 dager siden / 1660 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
20 dager siden / 1645 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
29 dager siden / 1601 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
20 dager siden / 1478 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
18 dager siden / 1411 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
22 dager siden / 1376 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
8 dager siden / 961 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere