Thorbjørn Ragnar Johansen

Alder: 70
  RSS

Om Thorbjørn Ragnar

Følgere

NÆR-DØDEN-OPPLEVELSENS FORVANDLENDE KRAFT

Publisert 6 måneder siden

I et dypt personlig og åpenhjertig intervju i Aftenposten 14. mars forteller helsedirektør Bjørn Guldvog om den vanskelige og krevende situasjonen Norge og verden for øvrig er i. Han sier: "Dette er den største oppgaven vi har stått overfor noensinne, den største trusselen for norsk folkehelse siden første verdenskrig." Han forteller også om sine egne gode erfaringer med helsevesenet gjennom den behandlingen han fikk etter hjerteinfarkt, blodforgiftning og blødninger. Så sier han noe uventet. I den livstruende situasjonen han var i så han seg selv utenfra, han så det berømmelige lyset i tunnelen, en følelse som ga ham ro, den var ikke skremmende, en opplevelse som har gitt ham mindre frykt i livet.

     Guldvogs opplevelse er dypt beslektet med det tusener på tusener av mennesker i alle land, i alle kulturer, i alle religioner, til alle tider kan fortelle om: Nær-døden-opplevelsen (NDO). I en medisinsk krisesituasjon, for eksempel hjertestans eller ved hjernedød, erfarer noen, mellom 10 til 15 prosent, å se seg selv ovenfra, se sin egen livløse kropp, se leger og sykepleiere som driver gjenoppliving og så i detalj være i stand til å beskrive opplevelsen etter oppvåkning til normal bevissthet. Til og med mennesker som er født blinde har fortalt om de samme synsopplevelser som seende under sin NDO. Noen beveger seg videre, inn i noe som oppleves som en tunnel, en korridor og så inn i et strålende, omfavnende lys. Andre erfarer plutselig å være i dette lyset, bli møtt av slektninger, venner eller lysende skapninger som de oppfatter som beskyttere og veiledere. Et fåtall får et fullkomment tilbakeblikk over livet, gjenopplever hendelser som for lengst er glemt, noen ganger helt tilbake til barndommen. De evaluerer livet, ser sine handlinger i et klarere moralsk lys, ser hvor de feilet og burde ha handlet annerledes og føler den lidelse de har påført andre, i seg selv. Det hele er en prosess som kan oppleves som dypt smertefullt, men samtidig lutrende og meningsfylt.

     Opplevelsen er i en slags evighetstilstand, utenfor tid og rom. Og alt er kjærlighet. Den indisk/amerikanske legen og forfatteren Deepak Chopra sier i sin bok Kampen om Gud at denne kjærligheten omfavner alle, de gode som de onde, den ligner mer på et naturlig kraftfelt, som for eksempel gravitasjon i vår fysiske verden, enn en menneskelig følelse. En slik kjærlighet kan ikke oversettes til menneskelige emosjonelle begreper. Den er selve universets grunnstruktur!

     Mange som har en slik dyptgripende NDO vil ofte ikke vende tilbake til kroppen, men bli værende i denne tilstanden. Men noen kommer deg i møte og ber deg snu, det kan være en du oppfatter som en veileder fylt av visdom og kjærlighet eller en avdød bestefar. Din tid er ikke omme, blir du fortalt, mye er ugjort i livet ditt, som åpner opp for en svimlende tanke. Er livet vårt på et vis planlagt? Har vi selv vært med på å  planlegge det livet vi lever her på jorden?

     En rekke forklaringsmodeller er forsøkt gitt til hva en NDO er. Hallusinasjoner, drømmer, mangel på oksygen til hjernen, vrangforestillinger, medisiner eller kjemiske reaksjoner i en døende hjerne. Men tankens klarhet og de visuelle inntrykkene føles mer intense, mer levende og mer virkelig enn selve livet, som mange sier. De glemmer den aldri. Den engelske medisinske forskeren Penny Sartori har sammen med Kelly Walsh i boken The Transformative Power of Near-Death-Experiences dokumentert den livsforvandlende kraft en NDO kan ha. Personlige verdier og tro endrer seg, man blir mindre opptatt av materialisme, evnen til å  vise empati øker, man blir mer opptatt av spiritualitet og får en større grad av økologisk bevissthet og ikke minst, dødsfrykten blir fullstendig borte siden man får en dypfølt overbevisning om at det finnes et liv etter den fysiske død. Det er vanskelig å tro at en hallusinasjon, drøm eller en kjemisk ubalanse i hjernen kan sette slike varige, dype og uutslettelige avtrykk i  et menneskeliv.

     NDO er den moderne versjonen av den klassiske mystikken som forteller oss at Gud og menneske er ett. Den italienske mystikeren Katarina av Genova fra 1600-tallet sa: "Om jeg bare kunne fortelle deg hvordan hjertet føles, hvordan det brenner og blir fortært innvendig! Men jeg finner ikke ord til å uttrykke det. Det eneste jeg kan si er: Hvis bare en dråpe av det jeg føler falt i helvete så ville det bli forvandlet til et paradis!" Mester Eckehart sa: "Jeg har av og til talt om et lys i sjelen, som er uskapt og heller ikke kan skapes. Det er det lys jeg om og om igjen berører i mine prekener, fordi det viser oss Gud umiddelbar og utilsløret og ganske slik som Han er i seg selv." Og Jesus i det apokryfe Thomas-evangeliet: "I et lysmenneskes indre fins lys, og det lyser opp hele verden. Når det ikke lyser rår mørket. Om de sier til dere: Hvor kommer dere fra? skal dere svare dem: Vi kommer fra lyset der lyset ble til av seg selv."

     Et fellestrekk for mennesker som har hatt en NDO og mystikeren er erkjennelsen av språkets utilstrekkelighet. Det finnes ikke referanser i vår fysiske virkelighet som dekker opplevelsen. I sin bok Det Hellige fra 1917 bruker den tyske teologen Rudolf Otto begrepet den numinøse erfaring, fra det latinske numen, som kan oversettes med guddommelig kraft eller Guds storhet. Det numinøse sKriver han, "er bortenfor vår begripelse. I den blir vi noe "fullstendig annerledes."

     I en tid hvor det rådende naturvitenskapelige paradigmet er materialismen og hvor bevissthet utelukkende defineres som et produkt av hjernen, er det både modig og prisverdig gjort av Bjørn Gulvog å fortelle om en opplevelse som i en sterk har preget livet hans og som samtidig utfordrer våre forestillinger om hva livet og døden er. Veien til latterliggjøring og spott er kort, og utallige mennesker har aldri våget å stå fram med sine vitnesbyrd nettopp fordi den personlige belastningen kan bli for stor.


                                                                                THORBJØRN R. JOHANSEN

Gå til innlegget

Tankens klarhet ved livets slutt

Publisert 6 måneder siden

Rett før døden inntreffer kan en dement person plutselig huske sine kjære.

Den gamle kvinnen på sykehjemmet har Alzheimer og har få timer igjen å leve. Hun snakker ikke, glir inn og ut av søvnen, gjenkjenner ikke sine nærmeste. Hennes cerebral cortex og hippocampus, nødvendige for normal bevissthet, er visnet bort.

Så skjer plutselig noe ­uventet: Hun ber om en telefon, ringer barn og barnebarn og sier at hun er glad i dem. Kort tid etterpå dør hun. Det er et mysterium. Men det skjer, og det er forbløffende.

Ignorert fenomen

En rekke slike tilfeller av tankens klarhet i livets sluttfase finnes i den medisinske litteraturen. Undersøkelser viser at mellom 5 og 10 prosent av Alzheimerpasienter i terminal­fasen opplever en slik oppvåkning.

Fenomenet er viet liten oppmerksomhet og stort sett ignorert av moderne legevitenskap. Det rådende paradigmet er at bevissthet ikke kan eksistere uavhengig hjernen.

Men hva er det som skjer i ­disse øyeblikkene? Det opp­rettes ikke plutselig milliarder av nye ­synapser mellom hjernecellene. Er det mulig at det bevisste selvet er intakt når vi rammes av Alzheimer, men at det hindres i å ­uttrykke seg på normalt vis fordi det er sperret inne i en syk hjerne?

Som et PC-virus

I sin bok When did you ever become less by dying sier professor i religions­vitenskap Stafford Betty: «I de første stadier av Alzheimer er ­pasientene ofte smertefullt klar over at de ikke kan formulere tankene sine. Det er som å forsøke å meddele et budskap på en data­maskin når den har virus. Det er ikke noe galt med deg, brukeren av maskinen, men budskapet kommer ut forvrengt og uklart fordi du bruker et instrument som ikke fungerer.»

Men når døden nærmer seg blir situasjonen endret. Du begynner å skrelle bort den syke hjernen, og plutselig er du i stand til å huske og kommunisere normalt.

Når døden nærmer seg. Den som har studert emnet mest grundig er den tyske biologen Michael Nahm. Han sier at den ­terminale oppvåkningen ofte kommer som en total ­overraskelse på leger, pleiere og pårørende. Derfor mister de muligheten til å være forberedt og dermed gi den døende den pleie og oppmerksomhet han eller hun ville hatt stort utbytte av i livets sluttfase.

Nahm har i flere artikler vist at fenomenet ikke bare er begrenset til mennesker med Alzheimer, men inntreffer også hos mennesker med andre typer demens og mentale lidelser.

Husker plutselig 

Rudolf ­Tanzi, professor i nevrokjemi ved ­Harvard sier: «Tankens klarhet i livets sluttfase hos pasienter med Alzheimer som knapt er ved ­bevissthet, vel, vi hører det hele ­tiden. Hvordan en pasient plutselig før døden inntreffer, sier adjø til sine kjære, husker navnene deres, husker kanskje en hendelse etter et tiår uten ny kunnskap, etter å ha mistet korttidshukommelsen og langtidshukommelsen. Det er et komplett mysterium. Men det skjer, og det er forbløffende.»

Hjernen er som et prisme.

Tankens klarhet i livets sluttfase peker mot en spirituell ­forståelse av mennesket. Stafford Betty ­bruker i sin bok metaforen om hvordan solen lyser gjennom et prisme som blir brutt opp i regnbuens farger - en prosess kjent som refraksjon. Hjernen er som prismet som bryter opp selvets lys. Selvets rene bevissthet er brutt opp i hverdagens myriader av erfaringer.

Så lenge prismet forblir ­intakt, blir det hvite lyset brutt på ­normalt vis, på samme måte som en frisk hjerne samarbeider med selvet i dannelsen av normale ­bevisste tilstander. Prismet er ikke identisk med lyset, i likhet med selvet som ikke er identisk med ­hjernen. Likevel samarbeider de i fullkommen harmoni, prismet gjør refraksjon mulig.

Lyset skinner

Selvet er ­avhengig av en frisk hjerne for å fungere normalt. Knus et prisme og det blir ingen refraksjon. Om en ­hjerne skades kan ikke selvet tenke klart. Ødelegg en hjerne og hva skjer? Slutter lyset å skinne fordi prismet er knust? Nei, det fortsetter å skinne, men ikke gjennom en fysisk hjerne. Lyset skinner et annet sted.

Gå til innlegget

Gud og lidelsens mysterium

Publisert over 1 år siden

Ingen av oss går gjennom livet uten å erfare lidelsen, frykten og usikker­heten. Det er prisen vi betaler for å være menneske.

Hvor var Gud da 253 mennesker ble drept av IS-terrorister i hoteller og kirker på Sri Lanka første påskedag? Hvor var Gud da 2.749 mennesker ble drept i terroraksjonen mot World Trade Center i 2001? Hvor var Gud da tsunamien skyllet inn over strendene i Sørøst-Asia ­annen juledag 2004 og druknet over 220.000 mennesker?

I «Den stilleste timen», Ole Paus’ sang til de 150.000 jordskjelvofrene i Haiti i 2010, synger han «Jordkloden gikk under og Gud så en annen vei».

Bunnløs sorg

Gjorde han det? Rekken av katastrofer og lidelser er uendelig. Mange troende stiller seg spørsmålet om hvorfor en allmektig, kjærlig og barmhjertig Gud kan tillate så mye bunnløs sorg og smerte. Troen blir utfordret. Prest Svein Josefsen, som ble seksuelt misbrukt av sin sjelesørger som nitten­åring, forteller i Vårt Land 6. juni om en Gud som ikke alltid er til stede og som han noen ganger opplever som avmektig. Noen mister troen helt. En mor med et døende kreftsykt barn i armene sine finner ingen mening i en smerte som river henne i stykker, som gjør livet uutholdelig.

For den ikke-troende er den meningsløse og uforståelige tragedien bare nok en bekreftelse på at Gud ikke eksisterer. Han er en myte, en vrangforestilling som kun finnes i naive menneskers fantasi. Universet har ingen underliggende hensikt. Mennesket er intet annet enn et viljeløst offer i tilfeldighetenes blinde spill.

Mitt anliggende er ikke å ­bestride Guds eksistens, men ta ham i forsvar der han taust sitter på tiltalebenken. De som ­anklager Gud, ser ikke at anklagen sprenger selve grunnmuren for det som særpreger mennesket: den frie viljen. En aktiv ­intervenerende Gud er en umulighet for det ville redusere oss til marionetter uten inn­flytelse over egen skjebne. En Gud som griper inn i historien ville innvirke på hele spekteret av menneskelige erfaringer. Alle livets risikomomenter, alt som på­fører oss smerte, ville bli en del av Guds ansvar. En slik Gud ikler oss tvangstrøye og knebler vår handlefrihet.

Som en mulighet

En intervenerende Gud befinner seg utenfor mennesket, men i historien, som er sentrale forestillinger i jødedommen, kristendommen og islam. Gud har makt til å ­endre både vår kollektive historie og det enkelte menneskets historie. Men Gud er en avgrenset kraft som har distansert seg fra sitt skaperverk. Ifølge ortodoks kristen, jødisk og islamsk teologi kan ikke gudsriket erfares som en iboende realitet i mennesket mens det lever på jorden, men kun som en mulighet etter døden.

I orientalsk religion og filosofi finner vi helt andre tanker, spesielt i hinduismen. En sentral forestilling i Upanishadene, hinduismens rikeste visdomstekster, er at Gud har projisert en del av seg selv i oss alle. Atman, menneskets individuelle sjel, er ett med Brahman, menneskets og universets skaper. Det evige kan erfares som en levende, dynamisk virkelighet her og nå, ikke som en diffus, religiøs sannhet en gang i framtiden. Og denne dimensjonen finnes nedlagt i oss alle, er vår felles identitet, forener oss og viser til fulle hvor ­meningsløst det er å inndele mennesker etter tro og religiøs tilhørighet.

Unio mystica

Men beveger vis oss utenfor kristendommens ­ortodoksi, finner vi der en rik spirituell tradisjon, mystikken, unio mystica, hvor mennesket møter det hellige i dypet av seg selv. Mester Eckhart, den fremste av alle kristne mystikere, sier at vi har det evige i oss, mennesket og Gud er ett: «Og derfor er jeg ufødt og kan aldri dø. I den forstand at jeg er ufødt har jeg alltid vært og er nå og vil i all evighet være». I Lukas-evangeliet sier Jesus: «Guds rike kommer ikke på den måten at en kan se det med sine øyne. Heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! For se, Guds rike er inni eder».

Vår essens, vår sanne natur er dette ufødte jeg i Guds rike inni oss, som er bevissthet. Bevissthet som kom før materien. Som ­åpningsordene i Johannes-evangeliet sterkt antyder: «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.» Som i sin tur fører oss videre til kvantefysikkens far Max Planck: «Jeg ­anser bevissthet for å være grunnleggende. Jeg anser materie for å være avledet fra bevissthet. Vi kan ikke bevege oss bortenfor bevisstheten. Alt vi snakker om, alt vi anser eksisterer, betinges av intelligent skapende bevissthet». Fysikeren James Dean sa: «Universet begynner mer og mer å ligne på en stor tanke enn en stor maskin.»

Omfavner alle

Og i alle jordens visdomstradisjoner er grunnkomponenten i denne bevisstheten guddommelig kjærlighet. Det er limet som holder universet sammen. Som Deepak Chopra sier i sin bok kampen om Gud: «Men Guds kjærlighet er ikke forbeholdt den eller de få utvalgte, den omfavner alle. Den favner massemordere, Adolf Hitler, formann Mao og alle monstre opp gjennom historien. Den omfavner kriminelle handlinger like fullt som de hellige. Guddommelig kjærlighet ligner mer på et naturlig kraftfelt – som for eksempel gravitasjon – enn på en menneskelig følelse. En slik kjærlighet kan ikke oversettes til menneskelige emosjonelle begreper.»

Prisen vi betaler

Og denne kjærlighetsevnen har vi alle fordi vi har det evige i oss. I Markusevangeliet sier ­Jesus at du skal elske din neste som deg selv. Fordi du og din neste er ett, i den dypeste spirituelle betydning. En slik erkjennelse gir lidelsen en helt ny mening. Gud er ett med lidelsen fordi han er ett med mennesket. Og vår nestes lidelse er vår egen lidelse fordi vi alle er uløselig forbundet med hverandre. Ikke bare som en vakker metafor. Men som en dypt­gripende spirituell sannhet.

Ingen av oss går gjennom livet uten å erfare ­lidelsen, frykten og usikker­heten. Det er prisen vi betaler for å være menneske. Uten å forherlige lidelsen er det likevel et faktum at for mange mennesker har nettopp lidelsen blitt en ­katalysator for avgjørende ­personlige forandringer. Det er i lidelsen vi blir mer medfølende og empatiske, fordi det bare er i vår egen lidelse vi forstår lidelsen til vår neste.

Det er ofte når vi opplever de verste tragedier vi først evner å si hvor høyt vi elsker hverandre. Lidelsen kan fremme vår ­personlige og åndelige utvikling; gi næring til økt intuisjon og gi oss en dypere innsikt. Og kanskje kan det ligge en kime til trøst, når sorgen og smerten ikke er til å bære, i Kahlil Gibrans ord: «For hvis du virkelig vil skue ­døden, åpne opp ditt hjerte for livet. For liv og død er ett, slik elven og havet er ett.»

Thorbjørn R. Johansen

Tønsberg

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3385 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
11 dager siden / 1221 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 992 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
17 dager siden / 883 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
9 dager siden / 814 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
9 dager siden / 621 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
21 dager siden / 559 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 487 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere