Torgeir H. Persett

Alder:
  RSS

Om Torgeir H.

Følgere

Slik kan det også sies om tro og smerte.

Publisert rundt 1 måned siden

Etter nok en gang å ha lest Alf Gjøsunds kommentar om å velge Kristus og de dypeste verdiene her i livet, oppfattes budskapet fortsatt diffust. Perspektivet blir vel ‘internt’ samtidig som fremstillingen lett kan bekrefte dominerende holdninger. Fordi vesentlige sider ved det som skrives om, egentlig hoppes over. Journalistens hvorfor og hvordan blir ikke gitt overbevisende svar på.

Noen kristne sier nei til det andre opplever som fint og vakkert. Hvordan er det overhodet mulig å stå for en slik teologi?  Sies i ingressen til nevnte kommentar. Den er i skrivende stund, etter tre uker, fortsatt å finne lenke til på Vårt Lands nettportal. Responsen har – så langt jeg kan se - vært mager. Selv om bakteppet til stadighet flagges for. Ingressen og innledningen handler tydelig om likekjønnete ekteskap, og en uttalt glede ved det. For de det gjelder. Dog sies det eksplisitt at dette ikke er tema. Men er nå kanskje det likevel?

Først tenkte jeg hensikten og vinklingen var å forklare hvorfor og hvordan en slik teologi er mulig. Uten å være brutal og nådeløs. En liten hjelp til venner som sliter med å bli forstått, i et offentlig rom dominert av et kolossalt regnbuepåtrykk. Forkynt oss fra medienes høylytte herolder, nådeløst fordømmende om de notorisk sære, dogmatiske og konservative. Etter hvert ble jeg usikker, kunne min antakelse være ønsketenking? Eller?

Forsøket på å forklare et journalistisk savnet hvorfor med krevende bibeltroskap og Kristus-lydighet alene, blir i vår sekulære del av verden fort spesielt og mangelfullt, om en utelater det åpenbare hvordan Vår Herre – via skaperverket - har ordnet det hele. For å opprettholde livet på denne kloden. Enkelt, men kanskje ikke like liketil. For alle. De biologiske faktaene som omgir saken, er tidløse. Tross alt! Og ikke minst; de er upåvirkelige og uavhengige av omdømmefrykten.

Troens lydighet er nok bare en side ved dette. Realitetene bak en annen. Og fordi de henger sammen må begge med. Ellers fremstår lydigheten fort som blind! Reflekter gjerne, men rot ikke bort det saken egentlig gjelder. Helheten, hensikten og premissene. Det dagens dominerende koder ikke vil vektlegge.

Gå utenom sa Bøygen! Her gjøres det. Isolert sett er det som skrives uproblematisk, men i den aktuelle settingen blir det avkortet og for spesielt. Og det devaluerer tradisjonsbærerne. Ytterligere marginaliserer. Samtidig som det åpner for å snu saken på hodet. Ved at den enkeltes private opplevelse får rang som vår fysiske eksistens absolutte rammer. Selv om den går på tvers av denne. Lydigheten, om du vil, tilpasser seg. Så kan en selvfølgelig spørre hva det å være hjerteløs mot det hjerteløse i oss selv, slik Gjøsund sier det, betyr for lydigheten til skaperverket? Eller om tidsånden, medietrykket og meg selv er viktigere?

Sakens objektive fakta endres ikke av samfunnsdebatten. Om det aldri så mye tys til hersketeknikker som karakteristika og fnysing, som igjen stempler, bagatelliserer, truer og spår en mørk framtid for den og de som måtte tenke og mene tradisjonelt og motstrøms. Eller om tradisjonelt i betydningen lang og solid erfaring, i samsvar med biologiske kjensgjerninger, blir til konservativt i betydningen trassig manglende endringsvilje. Samtidig som nytenkingen innpakkes i varme vendinger og framstilles vakker, ved hjelp av begreper vi gjerne forbinder med noe fint og godt. Alt for å rettferdiggjøre noe som sett med naturens øyne i utgangspunktet er totalt formålsløst.

Det hele dreier seg lite om brutal og nådeløs teologi. Det dreier seg om skaperverkets betingelser. Betingelser som har vært kjent, og er grunnleggende for vår eksistens, siden Adam og Eva. Helt fram til vår tid. Og fortsatt er midt iblant oss. Et være eller ikke være, om du vil. Når manglende endringsvilje, i respekt for disse livslovene, fortsatt eksisterer der ute, er det fordi endringsforslagene ikke er relevant kunnskapsbaserte. I tillegg til at konsekvensene har sine tydelige mangler. Ikke minst åpner de grunnleggende holdningene som nå er i ferd med å etablere seg, for en tvilsom fortsettelse. Kanskje det forklarer og besvarer det manglende hvorfor bedre?!

At noen faller utenfor denne normalen, er også en kjensgjerning. Hvorfor de gjør det vet vi egentlig lite om. For forsøker noen seg, blir en igjen fort møtt med følelser og ukvemsord. Det er helligbrøde ‘der ute’ å søke kunnskap om dette. Utover den ‘akseptable’ som vedlikeholder avviket. Utspill om hjelp, blir fort moralisert til taushet! Og hjelper ikke det, er det forslag om å kriminalisere det hele. Så her har både sannhetssøkende journalistikk og vitenskap en jobb å gjøre! Annerledesheten er et avvik, uavhengig av hva en liker å kalle det. Kom til bunns i spørsmålet om hvorfor, og fremskaff holdninger som aksepterer hjelpetiltak for de som ønsker det. Dagnes «Slik er det bare med den saken» –holdninger holder ikke!

Det fremstår søkt og inkonsekvent når journalister, politikere og andre, på den ene side - med den største selvfølgelighet - fremholder naturens premisser som nådeløst strenge og absolutte, inkludert menneskets plikt til tilpassing. Samtidig, som de her, snakker minst like ivrig og selvfølgelig om enkeltmenneskets rett til ikke å bry seg. Om annet enn seg selv. Som både forbilledlig og rasjonelt. Snakk gjerne varmt om og med de som opplever seg utenfor livets standarder. Ha respekt for dem som mennesker. Det endrer imidlertid ikke hensikten og de definitive rammene.

Hva Hvermannsen i sakens anledning måtte foreta seg, er en ting. Han og hun skal vi, som nevnt, uansett møte med forståelse og omsorg. Men innebærer det også å nedtone (=underslå) sannheten om helheten, de biologiske realitetene, som alltid vil være der?! Vil ikke det fort framstå falskt og uekte? En mangel og utilstrekkelighet som en innerst inne ikke kommer bort fra? Ingen er vi fullkomne, og nåde er en bra ting! Noe helt annet er det når villfarelsen formaliseres, settes i system, likestilles og nærmest feires som ideell. Og motforestillingene angripes og knebles, endog med loven i hånd. Dit vi tydelig er på vei. Da gjøres det hele til et narrespill der selv keiseren, han med de nye klærne, blir mer troverdig.

Gjøsund avslutter med et gospelsitat: I am weak but Thou art strong. Jesus keep me from all wrong. Da er det vel nærliggende, selv om historien ikke handler om homofili, å forsiktig minne om mesterens oppfordring til kvinnen ved brønnen: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Han spurte ikke om øyeblikkenes subjektive gleder ved de forhold hun hadde hatt: «Hva følte du da?». Tvert imot. Han oppfordret til endring. Han ville henne alt godt, hun fikk noe å strekke seg etter. 

Om synet på samliv mellom mann og kvinne i dag kan være noe mer nyansert enn den gangen, er de grunnleggende livslovene fortsatt de samme. Så kanskje fokus på respekten for disse er et bedre og riktigere perspektiv, for å motvirke ekkoet som i dag monotont promoteres og dyrkes. Men det er nok en større utfordring så lenge storsamfunnet til de grader jubler for de nye klærne!

Gå til innlegget

Bedehusboikott

Publisert 3 måneder siden

At mediene som lever av å konstruere motpoler, også kan skape splittelse og boikott, der dialog og samarbeid er både viktig og fordelaktig, er nok et faktum. Og det er bare trist!

Jeg leste politisk redaktør Berit Aalborgs kommentar i Vårt land torsdag 9. januar utfra ulike interesser. Kanskje først og fremst en høyst privat en. For også min morfar var fra Sørarnøy i Gildeskål kommune. Og faktisk har det seg slik at hans mor, oldemor Nikoline, var søskenbarn til redaktørens oldefar Nikolai.

Så artikkelen hadde potensiale til å gi slektsforskeren i meg litt informasjon om miljøet der nord, drøyt hundre år etter at morfar forlot øya og bosatte seg på mer sydlige breddegrader. Han dro nok fra Sørarnøy før nevnte bedehus ble bygget. Men verdiene morfar tok med seg hadde nok flere fellestrekk med de som har fått utvikle seg videre på øya han forlot. At han etter hvert skulle ende opp som gjendøper, slik han selv kunne si det, og bli pinsevenn, er en annen historie. Kanskje. Grunnlaget for livet her sør var nok allerede lagt på den vesle øya ‘der oppe’ sørvest for Bodø.

Det hele en liten digresjon i forhold til kommentarens egentlige tema. 

Historien gir også et innblikk i hva bedehuset betyr – og en gang betydde - for folket på Sørarnøy. Slik det gjør for folk mange steder i vårt langstrakte land. Savnet av å kunne markere de kirkelige handlingene nær der folk bor. Klart saken er vanskelig og et dilemma. Mitt spørsmål er imidlertid hva og hvem som skaper utfordringene? Hvem har definisjonsmakten og hvem har fått forkjørsrett til denne?

Redaktørens budskap er ikke til å ta feil av, det handler om noe mer, og mer vesentlig, enn tapet av et samarbeid i Salten, eller andre steder. Det handler om boikott som markering for uenighet. Det har hun, om jeg forstår henne rett, liten sans for. Det har heller ikke jeg. Egentlig er historien fra Gildeskål en pekefinger til lavkirkelige organisasjoners måte å markere avstand. Når disse mener kirken går vel langt i å tilpasse seg ‘denne verdens sprukne brønner’.

Men hva har de av virkemidler i en sak hvor ytringsrommet ved lov er gjort både smalt og lavt, og hvor mediene sitter parat som ytringspoliti, i tillegg til å fordele ufordelaktige karakteristikker til kritikere av, og uenighet om, mainstream meninger?

Debatten om likekjønnete ekseskap er merkbart lik andre diskusjoner av samme type. Klima-, abort- med flere, you name them…. De handler mye om å herske ved bruk av ord og karakteristikker, ord som splitter og sier noe negativt om motforestillinger og reservasjoner. Heller ikke redaktørens kommentar går helt fri. Der tydelige mennesker med andre syn på saken enn den som dominerer, får passene påskrevet. Det gjelder alt fra konfliktorienterte redaktører til konservative prester og legfolk. De skyves bort, og kritiseres om de i neste omgang lukker døren for et samarbeid.

Saken blir ekstra vanskelig når et utgangspunkt basert på biologiske og fysiske fakta, på denne måten blir stemplet. Elementærfakta, om du vil. Realiteter det ikke er så lett å lage seg troverdige ‘work-arounds’ for. Objektive fakta, vesentlige sider ved livet og vår egen eksistens, prøves likestillet med subjektive opplevelser, der endog helsevesenet kan kompensere med blå resept for sykdomspotensialet. I andre settinger ville det vært naturlig å argumentere for en sunnere livsstil. I denne saken er ikke det mulig, hvor kjetterske tanker om frivillig behandling i tillegg er foreslått forbudte ved lov.

Dagen før saken om bedehusboikotten på Sørarnøy, har Vårt Land en helside om en motsatt type bedehusboikott. Om vi kan kalle det det. Håndballklubber som boikotter en idrettshall eid av en organisasjon som har et syn på et ikke-håndballtema, enkelte i håndballeiren ikke liker. Er den type boikott mer legitim? I første omgang kan en gjerne få et slikt inntrykk når en ser hvem som må forsvare seg. Nå kom heldigvis motforestillingene relativt raskt og tydelig. Likevel. Saken viser at boikott ikke er en uvanlig greie tilhørende kristne miljøer som ikke får det som de vil. Tvert imot, det finnes vel så mye av det i sekulære og progressive kretser. Gjerne med et irrelevant forhold mellom sak og boikott. Og ikke minst, i denne saken føler halleierne det enorme presset. Trosfriheten er tydelig betinget.

Kirken skal møte folk der folk er, og ikke minst kunne være der ved livets milepæler. Det mener tydeligvis også bedehusfolket på øya der nord. De savner samarbeidet. Men dette handler vel om noe mer? Også å kunne ha motforestillinger uten å ekskludere.  

Nå kjenner kanskje sør-, vest- og nordlendingen bedre til elementene og det virkelige livet. Enn urbane Oslo-beboere med sitt Marienlyst og sin Akersgate. Hvor ukritiske mikrofonstativ for ‘nytenkingen’ får spre ufordelaktige karakteristikker om de annerledestenkende fra de mørke fastland. Og det virker. Også vi påvirkes. At disse mediene lever av å konstruere motpoler, som også kan avføde splittelse og boikott, der dialog og samarbeid er både viktig og fordelaktig, er nok et faktum. Og det er bare trist!

Gå til innlegget

Hjelp som trussel?

Publisert 5 måneder siden

Vi lever i en tid hvor subjektive opplevelser overstyrer objektive fakta. Er det bare greit? Interessegrupper bruker situasjonen for det den er verdt. Er det greit?

Det ropes med utestemme: Konverteringsterapi FY!. Homobevegelsen - om det er et tillatt begrep – har satt navn på fenomenet, og gitt det et innhold som vekker såpass negativ oppmerksomhet at litt for få tørr bringe motforestillingene til torgs. Medietrykket har vært enormt, unisont og undertrykkende. Og skulle man først våge å heve røsten, sitter karakteristikkene løst. Fra forsiktige konservativt og gammeldags til et mer høyrøstet hensynsløst og avskyelig. Jeg forstår hvis noen føler sitt verdensbilde truet, om reorientering hevdes mulig. Og reagerer følelsesmessig i forhold til det. Likevel skurrer mange av de temperamentsfulle fordømmelsene.

Det dominerende ropet, spesielt fra den politiske venstresiden, konkluderer relativt kjent, systematisk og taktfast: Forbud, forbud og atter forbud. Mot å veilede sjeler som vil endring tilbake til originalen. Om vi har lov å kalle det det. Fordømmende opprop skyver foran seg tragiske selvmord som om alle homofile med ønske om hjelp til en ny tilværelse, ender opp med å ta sine egne liv. Det finnes helt sikkert eksempler også på slike tragedier, som de finnes innenfor andre områder. Tragisk er det uansett. Derfor er det viktig med mer kunnskap også på dette feltet. Ikke forbud.

En ikke helt upartisk helseminister bidrar og krydrer hetsen med grove beskyldninger. Debatten er unyansert og svært bebreidende overfor mennesker som tørr tenke høyt og annerledes. Enn de dominerende kodene. En diskusjon om innsikt og metodikk, drukner fullstendig i avskyen mot tanken på å kunne gi assistanse. Selv kirketopper utbasunerer sitt moteriktige og unyanserte fy til hjelpen, selv om den hjelpesøkende selv skulle be om den. At noen ønsker hjelp, og noen vil hjelpe, fremstår mer og mer som en trussel. Og debatten vris slik at den underbygger et slikt verdensbilde.

Alle mennesker er unike, og ifølge dagens norm har den personlige opplevelsen autoritet i den enkeltes virkelighet. Min virkelighet blir Virkelighet med stor v. Det er en grunnstein i dagens måte å tenke på. Og den gjør ikke livet enklere. Heller ikke samfunnet.

Vi er blitt veldig opptatt av naturens premisser når det gjelder klima, mindre når det gjelder kjønn. Det siste er - som sagt - rart, all den tid noe av det mest basale for mennesket og menneskelivet er kjønn. Enten vi liker det eller ei, blir vi født som gutt eller jente. I ulike varianter og med ulike potensialer, men likevel som gutt og jente. Hele vår eksistens er basert på dette. Ingen er vi fullkomne, og ingen er vi feilvare, uten at det rokker ved de grunnleggende fakta, eller ved det enkelte menneskets verd. Der det sistnevnte til de grader er overordnet kjønn! Selv om noen forsøker å få oss til å tro noe annet.

Hva vi utvikler oss til er noe annet. Det er også miljøstyrt. Noen mener i stor grad. Også om vi holder oss til forsking på området. Ut fra enkel logikk er et relevant spørsmål da i hvilken grad medietrykket og homopromoteringen, som påviselig er en del av vår virkelighet, også kan ha et ansvar for tragiske hendelser, like gjerne som kunnskapsløse sjelesørgeres forsøk på å hjelpe den som ser det meningsfylt å ville tilbake til normalen? At det kan forekomme sjelesørgeriske feil og overtramp, skal ikke underslås. Men ideelt sett skal vi vel hjelpe om noen ber om hjelp?

Vi skal møte den enkelte, og den enkeltes opplevelse, med respekt. Men impliserer det at vi også må underslå grunnleggende fakta om livet. Og ikke minst nekte hjelp til den som mener å ha kommet skeivt ut, og ønsker seg tilbake til normalen? Enten kritikerne liker det eller ei, det kommer nok alltid til å være noen, som ut fra kunnskap om livets fundamentale prosesser, vil ønske seg en slik retur. På samme måte som noen ut fra samme kunnskap velger å leve aleine. Da blir det strutsepolitikk å stikke hodet i sanden, og med forbud forsøke kneble hjelp til de som ønsker den. Det er således mer enn noensinne viktig å få fram en debatt, og ikke minst forsking, om hvordan best hjelpe de som vil ha hjelp. 

En ting er imidlertid temmelig sikkert, dit kommer vi ikke dersom en forbudslinje vinner fram. Så kan en jo spørre seg: Hvor barmhjertig er nå det?

Gå til innlegget

Om livets realiteter og nestekjærlighet

Publisert 8 måneder siden

Åpen Folkekirke vil ha en kirke som løfter folk. De er nok ikke alene om det. Men å redefinere vår virkelighetsforståelse i forhold til grunnlaget for vår eksistens, er neppe veien å gå.

Knut Arnold Kvalsvik kommenterer mitt innlegg Ønsket om en kirke med åpne armer og lave terskler på Verdidebatt. Vi er nok begge tilhengere av den åpne kirken, med de lave tersklene hvor alle er velkomne, men grunnleggende uenige både om utgangspunkt og argumentasjon for vigselssaken. Dessuten tillegges jeg – i det minste indirekte - meninger jeg ikke har, med bl.a. referansen til salige kirkefader Augustin og om menneskets frihet til å velge, både om reproduksjon og frekvens for aktivitet. En ikke uvanlig teknikk for å plassere meninger som utdaterte og forhistoriske.

Uansett hvordan vi snur og vender på dette, har kjønnsdriften en primærhensikt. Det gjelder for mennesket som for andre skapninger. Så blir vel resten et spørsmål om rammer og hvordan vi forvalter, og konstruerer våre virkeligheter i forhold til det.

For kirken er Gud skaperen og ekteskapet hellig. Og sider ved dette er – enten vi liker det eller ei - absolutte. Da blir det vel litt paradoksalt å helt se bort fra disse, og kun dyrke de mer lystige sidene. Samtidig som vi vil likestille og framstille dette som fullstendig. For noe grunnleggende mangler. Tar vi med vår tids innpakning og retorikk rundt saken, ikke minst medienes enorme tiljubling, gir det unektelig visse assosiasjoner til H.C. Andersens 'men han har da ikke klær på!'. Så kan en da diskutere hva som skaper ubehaget. Det blir fort en relativ greie.

Men la mine perspektiver, biologien og skaperens primære hensikt utover dette ligge. Jeg reagerer likevel på et par sider ved Kvalsviks argumentasjon.

Når han sier «Jau, mon ikkje noko av menneskeverdet sit i kjønnsdrifta? ….», er han i gang med å gradere menneskers verd. Det blir feil. Hva med barn og oldinger på en slik verdiskala? Nei, i skaperens – og kirkens - øyne er vi alle likeverdige. Ingen er vi fullkomne, men likevel like verdifulle. Uavhengig av opprinnelse, alder, hudfarge og kjønn med flere, eller for den slags skyld kjønnsdriftens valør og potens.

Forskjellene betyr imidlertid ikke at det blir rett å flytte på livets fundamentale stabbesteiner, obligatoriske for vår eksistens. De ligger der uavhengig av vår synsing, og som ellers i livet blir det så å tilpasse private preferanser og talent til disse realitetene. I denne saken forsøker noen å gå andre veien, uten å kunne helt lykkes, annet enn retorisk.

Det andre som virker noe ureflektert er utsagnet: «… Å nekte det er forskjelsbehandling, det er diskriminering, det strider mot nestekjærleik». I så tilfelle diskriminerer nok samfunnet i stort på mange områder. Er ikke oppdragelse og dannelse også å kunne si nei når det er på sin plass. Det kan være mye omsorg og nestekjærlighet i et nei. Her er det naturen selv som er tydelig på hvorfor og hvordan. Å si nei i forhold til sex-lyst er i enkelte settinger sågar en plikt. Da det motsatte fort kan bli kriminelt. 

I de fleste andre sammenhenger ville konkret hjelp til et naturlig liv vært nestekjærlighet. Men i et samfunn hvor reorientering er et fy-ord, og konkret bistand er foreslått forbudt, blir det lang vei til den hjelpen. Så kan en spørre hvor nestekjærlig det er?

Åpen Folkekirke vil ha en kirke som løfter folk. De er nok ikke alene om det. Basert på biologiske fakta er jeg imidlertid ikke overbevist om at det å redefinere vår virkelighetsforståelse i forhold til grunnlaget for vår eksistens, er veien å gå. Vi snakker her fort om en likestilling som innerst inne ikke er reell, og neppe vil kunne bli det!

Gå til innlegget

Åpen Folkekirke er neppe alene om det!

«Når jeg stiller til valg for bispedømmeråd i Den norske kirke til høsten, er jeg stolt og trygg kandidat på Åpen Folkekirke sin liste i Stavanger bispedømme», sier 3. kandidat på listen, Helene Breivik Hellerdal, i Vårt land. Hvor hun argumenterer for bredden i programmet gruppen og listen hun tilhører har for kommende bispedømmerådsvalg.

Jeg har lett for å bla fort forbi innlegg som dette. Ofte er de repetisjoner av gammelt nytt, gjerne ikledd spiselig og forskjønnende retorikk, nå for å virke tiltalende på velgerne ved høstens kirkevalg. Åpen Folkekirke er, og vil nok i tiden framover være aktive så det holder.

Denne gangen leste jeg. Fordi det dreier seg om en kandidat til valget i et bispedømme hvor jeg har tenkt å avgi stemme. Hellerdal skal få en mulighet til å fortelle meg noe jeg tydeligvis ikke vet. Jeg blir likevel ikke overbevist. Selv om Åpen Folkekirke dreier seg – som hun sier - om mer enn likekjønnet ekteskap med tilhørende rett til kirkelig vigsel.

Nettopp fordi det er noe ved denne vigselskonstruksjonen som ikke bare skurrer. Den dominerende grunnsteinen og grunnpilaren i ‘partiet’ Åpen Folkekirkes tilblivelse, eksistens og program, ekskluderer objektive fakta om kjønn. Likeledes fordi annerledes tenkende – direkte og indirekte - fortsatt fremstilles motsatt, som fordomsfulle, ekskluderende og lite rause. Godt hjulpet av det rent retoriske ved navnet; motsatt en åpen kirke for folk flest, er en smal og lukket kirke for de spesielle. Egentlig fordomsfullt, om en velger det perspektivet.

Åpen Folkekirke bygger på en avkortet ideologi hvor biologi, inkludert at skaperens grunntanke med kjønn og kjønnsdrift er satt helt til side. Samtidig som denne tankens pådrivere for måloppnåelsen blir separert ut og gjort til hovedsak. Joda, naturen er både romslig og raus, men visse rammer finnes og de biologiske forutsetningene om han og hun er – enten vi liker det eller ei - fortsatt absolutte. Uavhengig av hvordan samfunnet på andre områder har utviklet seg.  

Disse fakta og perspektiver kommer vi vanskelig utenom. Selv om en aldri så mye forsøker å komme rundt dem ved å pakke det hele inn i glanset papir påtegnet en kjærlighetsetikett og floskler om at alle må få elske den man vil. Som om noen skulle nekte folk, uavhengig av kjønn, å være glad i hverandre! Og for den slags skyld bo sammen og dele på livets praktiske oppgaver, også kalt bokollektiv. Møt gjerne og selvfølgelig alle med likeverdighet og nestekjærlighet, men er det det en nødvendigvis gjør når en sidestiller samliv basert på en formålsløs kjønnsdrift, med samliv basert på en basal biologisk forutsetning for å kunne innfri hensikten, reproduksjon?

I mitt hode fremstår praktiseringen av Åpen Folkekirkes hovedsak mer som et narrespill, uten respekt for skaperen, skaperverkets oppbygning og menneskenes forskjellighet. Inkludert ulike konsekvenser av denne forskjelligheten. Vi er alle ulike og unike, men har alle likevel samme verd, og ikke minst, dette menneskeverdet sitter ikke i kjønnsdriften. Og takk for det!

Hvorvidt man ligger i grøftekanten, slik Hellerdal er opptatt av å få motsagt, eller bare har tatt feil av veien, blir lite relevante perspektiver, når hovedpoenget ved uenigheten komplett overses: Den grunnleggende og absolutte forutsetningen for vår eksistens, som elegant er gjort uvesentlig og kalt fordomsfull diskriminering om den gjøres til et premiss. Når det fra skaperens og naturens side definitiv er det.

Den norske kirke er et trossamfunn. Ikke en politisk organisasjon. Det kan en fort miste av syne når en ser og hører debatten og kikker litt nærmere på hvem som stiller til valg for Åpen Folkekirke i Stavanger, som det her dreide seg om. Der en etter hvert avgått høyrepolitiker er på toppen av listen. Han er åpen om egen legning og brukt i lokale medier til å fronte akkurat saken som er utgangspunktet for Åpen Folkekirke. Det forsterker inntrykket Hellerdal vil dempe.

Også lenger nedover på listen finner vi politikere, ikke mest kjente for pro kirken i sitt engasjement på den politiske arena. Dette gjør det ytterligere vanskelig å bruke listen. Det er den lokale kirkes ledere som skal velges. Et hovedfokus bør vel da helst være på det kirkelige engasjementet, på mennesket og troen, og hvordan den helhetlig kan praktiseres i et samfunn på den ene side svært så opptatt av skaperverket og dets begrensinger, men samtidig ikke villig til å forholde seg logisk til, og helt respektere, ganske alle betingelsene?

Vi ønsker alle en kirke med åpne armer og lave terskler, og ikke minst som møter mennesket der det er. Åpen Folkekirke er neppe alene om det. Men ikke underslå biologiens vilkår, eller reduser betydningen av velprøvde rammer som har bidradd sterkt til å bygge sider ved vårt samfunn vi i dag skatter blant de høyeste.


Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere