Torgeir H. Persett

Alder:
  RSS

Om Torgeir H.

Følgere

Hvem og hva har tapt?

Publisert 30 dager siden

Det vil alltid være noen som sloss barnets sak og utfordrer samfunnets dominerende koder om rett og galt. Inkludert viktigheten kunnskap om den biologiske rekken vi er en del av, har for livet. Det som skjedde i Stortinget tirsdag den 26. mai 2020, vil neppe være endelig.

Så gikk det som forventet og fryktet! Trist og tragisk, et nederlag for livets byggende krefter! Og ikke for Kjell Ingolf Ropstad, først og fremst, slik en eks-KrF-statsråd i Vårt Land (VL) sier det den 30. mai. …Eller er det VLs holdning til KrFs sidevalg, med egentrang til moteriktighet, som via heading, ingress og ikke minst fotobruk, ønsker å understreke et personlig nederlag?

Artikkelen i VL lørdag, på side 26 og 27, oser personfokus, og leder oss vekk fra det den egentlig handler om; parti, politisk strategi, taktikk og samarbeid. Eller mangel på sådant. 

Om nederlaget var historisk er imidlertid en relativ greie. Det kan da ikke være vanskelig å finne mange politiske tap av mer absolutt og endelig karakter enn dette. Men vesentlig var det, ikke minst for barna og menneskene det rammer! 

VL står seg på layout-edruelighet, og ikke løpe etter bulevard-medienes trang til krigsoverskrifter med personfokus. Spesielt i en sak av denne karakter. Hvor overskriften, om en skal strekke litt i det, like gjerne kunne vært: Barn taper for korttenkt feminisme, som selv vil være Herre over liv og død! Sikkert upassende å si høyt, politisk og strategisk usmart i dagens Norge, men heller ikke helt usant.

Taktikk, strategi og gjennomføring kan alltid diskuteres. Ikke minst i denne saken. Det skal selvfølgelig også KrF og Ropstad gjøre. Hans stadig gjentakende mangfold-argumentasjon virket lite troverdig, da den er lånt fra en debatt der Ropstad og KrF inntar en langt mer forbeholden holdning enn den de har i bioteknologi-saken. Hvor partiet ettertrykkelig sloss for livet og likeverdet, mot en opinion og medier som synes ha problemer med å ta poengene. 

Mangfold er bra, men markedsføringen slo likevel ikke helt til, også fordi den - som nevnt - er plagiert fra en debatt hvor den gjerne kan fremstå som et hult disharmonisk slogan. Slik det også ble her, selv om det nok var ærlig ment og med livslovene på KrFs side. Partiet kjempet en viktig og ekte kamp mot noe som i praksis helt klart vil utvikle et tydeligere sorteringssamfunn vi ikke bør være stolte over. Og som vi i andre settinger tydelig tar avstand fra. Praksis har vist og viser det!

I tillegg til sortering er det nå gitt en tillatelse som fratar kommende enkeltmennesker en selvfølgelig rett til kunnskap om seg selv, samt nærhet til sitt genetisk opphav. Til foreldre de er en del av. Og vi gjør dette med overlegg, ikke for å hjelpe barnet, men for å realisere oss selv. I mitt hode blir det både selvisk, rått og brutalt!

Venstrevingpolitikerne, samt de i posisjon ‘indre venstre’, har i vårens korona-debatt vært svært så opptatt av barns situasjon. I saken om bioteknologi dropper de helheten og svikter barnet totalt. Barna som rammes av vedtakene. Flere av disse politikerne har i mediene ved flere anledninger vist en patetisk sårhet i møte med Ropstads argumentasjon for barna, noe som vel bekrefter at ‘spikeren treffes’, men at den naturlig medfølgende smerte som skulle føre til endring, uteblir. I dag kan downs-barna sorteres ut. Men teknologien utvikles, så hvordan debatten blir den dagen også potensielle ekstremfeminister eller skeive kan forutses og frasorteres, gjenstår å se.

Miljøpartienes holdning til saken er inkonsistent. De som er veldig opptatt av klodens framtid, går i denne saken - til tross for en befolkningsvekst som utfordrer klodens bærekraft – inn for at veksten også skal kunne stimuleres der naturen synes det er greit å la det være. MDG kom i debatten seint på banen, taktisk smart i forhold til eget standpunkt i denne spesifikk saken, men avslørende i forhold til partiets bekymringer for jordas framtid. Og hjerterått i forhold til barn som med overlegg skal kunne fratas naturlige deler av seg selv. Så når en snakker etterpåklokskap og taktikk: Dette burde KrF ha utfordret på et langt tidligere tidspunkt.

Kampen er imidlertid ikke over. Det vil alltid være noen som sloss barnets sak, og i så måte utfordrer samfunnets dominerende koder om rett og galt. Også i forhold til viktigheten kunnskap om den biologiske rekken vi er en del av, har for livet. Det som skjedde i Stortinget tirsdag den 26. mai 2020, er neppe endelig. Til det var perspektivet for smalt. Skorter det også på livserfaring og innsikt? Mange representanter har, blendet av det nære og moteriktige, ikke villet se helheten og alle konsekvensene ved sine valg! Noe som krever et fokus av en høyere orden enn den smale personvinklingen main stream og andre medier, med få unntak, synes bidra med i saker som denne.

Gå til innlegget

Barn til salgs…?!!

Publisert rundt 1 måned siden

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonen, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Tirsdag 28. april får en rådgiver i Humanetisk forbund (HEF) breie seg over to sider i Vårt Land. Hvor hun via relativisering og andre retoriske grep imøtegår og i realiteten bagatelliserer mange vektige begrunnelser mot bioteknologiloven Stortinget nå har til behandling. Folk tar til motmæle, også i avisens spalter, riktignok ikke like synlig og vidt, men dog. Med det resultat at HEF-rådgiveren igjen dukker opp, den 14. mai, med like betydelig spalteplass som sist, i.e. nok en to-sider. Tilsynelatende veies det for og imot, men uten å påvirke konklusjonene, og uten å bringe særlig nytt til torgs.

Ytringsfrihet er også å slippe til ulike syn. Men avisen prioriterer, velger hvordan og hvor ofte de samme hodene skal få repetere sine resonnementer, for å fremme egen posisjon, og redusere viktige motforestillinger. Selv om saken er av svært så viktig betydning for den enkelte og i samfunnet. Som bioteknologisaken er.

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonens artikkel 7, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Dama fra HEF må eksempelvis gjerne få si at «Tore på sporet» ikke sier noe kvalifisert om saken. TV-serien til Tore Strømøy gir likevel en overbevisende indikasjon på grunnleggende og iboende menneskelige behov: Trangen til kunnskap om hvorfor jeg er den jeg er, og hvilken sammenheng jeg er, eller har vært, en del av. Hjemmesnekrede resonnementer som avviser dette behovet, vil aldri forbli annet enn vikarierende.

Det er bra at vi kan hjelpe barn som lider, eller er født under krevende forhold, til et bedre liv. Eksempelvis gjennom adopsjon eller ordninger med fosterforeldre. Men er det en god begrunnelse for med overlegg å kunne frata barn en rett de fleste av oss tar for gitt? Retten til kunnskap om eget opphav, og den trygghet som ‘by default’ ligger i nærhet til egen foreldre. De vi er en del av! En rett som i utgangspunktet er naturgitt og videreutviklet til de holdninger og bestemmelser vi i dag har for oppfostring og barnevelferd. I en setting hvor vi ellers ønsker det beste for barnet.

Det som nå er forslag om, vil på sikt kunne rasere verdier det er brukt lang tid på å bygge. Og det kan gå fort. Så hvor er barneombudet? Hun dominerer i hvert fall ikke debatten. Og hva med venstrevingpolitikerne? De som i disse korona-tider tilsynelatende er svært så opptatt av hvordan barna har hatt det. I bioteknologisaken er tydeligvis ikke optimale forhold for barnet det viktigste.

Fredag 15. mai fikk vi i Dagsrevyen et konkret eksempel på en godt mulig framtidig konsekvens av det Stortinget nå skal ta stilling til. Om vi er realitetsorienterte, da. En reportasje om bestilte barn i Ukraina, som på grunn av korona-situasjonen ikke kunne leveres bestillerne. Assosiasjonene til landbrukets klekkerier er nærliggende. Om vi ikke er der ennå, er avstanden kortere enn vi liker å tro. Og selv om vi nødvendigvis ikke må dit, er parallellen mer relevant enn enkelte vil innse. 

For vi har vært der før. Med abortmotstandernes hypoteser på syttitallet; om sortering og retten til å frarøve levedyktige fostre livet, om egenskapene skulle være uønskede. Den gangen kontant avvist som fantasi! Men i dag, godt innpakket i positive termer, åpent kjempes for som en selvfølgelig rett. For kvinnen å kunne velge. Uten at et bortvalg av den grunn nødvendigvis blir mer humant?

Reportasjen fra Ukraina gir klart inntrykk av at barn er blitt en handelsvare. Endog prislisten fulgte med. Det er bare et tidsspørsmål før økonomene er på banen, og da er vi der. Så hva next step blir, er i grunnen et unødvendig spørsmål? Men ønsker vi å utvikle en næring på dette området, med de bindinger det gir oss? Kanskje Vårt Land heller skulle bruke mer av tilmålt spalteplass på slike spørsmål? Forhold som via avvising og relativisering ønskes holdt unna dagens debatt, men som likevel ligger der og lurer bak neste hjørnet.

Gå til innlegget

Barn til salgs…?!!

Publisert rundt 1 måned siden

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonen, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Tirsdag 28. april får en rådgiver i Humanetisk forbund (HEF) breie seg over to sider i Vårt Land. Hvor hun via relativisering og andre retoriske grep imøtegår og i realiteten bagatelliserer mange vektige begrunnelser mot bioteknologiloven Stortinget nå har til behandling. Folk tar til motmæle, også i avisens spalter, riktignok ikke like synlig og vidt, men dog. Med det resultat at HEF-rådgiveren igjen dukker opp, den 14. mai, med like betydelig spalteplass som sist, i.e. nok en to-sider. Tilsynelatende veies det for og imot, men uten å påvirke konklusjonene, og uten å bringe særlig nytt til torgs.

Ytringsfrihet er også å slippe til ulike syn. Men avisen prioriterer, velger hvordan og hvor ofte de samme hodene skal få repetere sine resonnementer, for å fremme egen posisjon, og redusere viktige motforestillinger. Selv om saken er av svært så viktig betydning for den enkelte og i samfunnet. Som bioteknologisaken er.

Å frata et barn retten til kjennskap og nærhet til eget opphav, er å frata barnet egenkunnskap. Det er i konflikt med det som finnes av begrunnelser for menneskerettighetene, og bryter direkte med barnekonvensjonens artikkel 7, for å si det forsiktig. I realiteten er det betydelig mer brutalt. Og fortsettelsen ser ikke lys ut. I en setting preget av de dominerende koders diktatur. Friheten som forkynnes er både betinget og begrenset!

Dama fra HEF må eksempelvis gjerne få si at «Tore på sporet» ikke sier noe kvalifisert om saken. TV-serien til Tore Strømøy gir likevel en overbevisende indikasjon på grunnleggende og iboende menneskelige behov: Trangen til kunnskap om hvorfor jeg er den jeg er, og hvilken sammenheng jeg er, eller har vært, en del av. Hjemmesnekrede resonnementer som avviser dette behovet, vil aldri forbli annet enn vikarierende.

Det er bra at vi kan hjelpe barn som lider, eller er født under krevende forhold, til et bedre liv. Eksempelvis gjennom adopsjon eller ordninger med fosterforeldre. Men er det en god begrunnelse for med overlegg å kunne frata barn en rett de fleste av oss tar for gitt? Retten til kunnskap om eget opphav, og den trygghet som ‘by default’ ligger i nærhet til egen foreldre. De vi er en del av! En rett som i utgangspunktet er naturgitt og videreutviklet til de holdninger og bestemmelser vi i dag har for oppfostring og barnevelferd. I en setting hvor vi ellers ønsker det beste for barnet.

Det som nå er forslag om, vil på sikt kunne rasere verdier det er brukt lang tid på å bygge. Og det kan gå fort. Så hvor er barneombudet? Hun dominerer i hvert fall ikke debatten. Og hva med venstrevingpolitikerne? De som i disse korona-tider tilsynelatende er svært så opptatt av hvordan barna har hatt det. I bioteknologisaken er tydeligvis ikke optimale forhold for barnet det viktigste.

Fredag 15. mai fikk vi i Dagsrevyen et konkret eksempel på en godt mulig framtidig konsekvens av det Stortinget nå skal ta stilling til. Om vi er realitetsorienterte, da. En reportasje om bestilte barn i Ukraina, som på grunn av korona-situasjonen ikke kunne leveres bestillerne. Assosiasjonene til landbrukets klekkerier er nærliggende. Om vi ikke er der ennå, er avstanden kortere enn vi liker å tro. Og selv om vi nødvendigvis ikke må dit, er parallellen mer relevant enn enkelte vil innse. 

For vi har vært der før. Med abortmotstandernes hypoteser på syttitallet; om sortering og retten til å frarøve levedyktige fostre livet, om egenskapene skulle være uønskede. Den gangen kontant avvist som fantasi! Men i dag, godt innpakket i positive termer, åpent kjempes for som en selvfølgelig rett. For kvinnen å kunne velge. Uten at et bortvalg av den grunn nødvendigvis blir mer humant?

Reportasjen fra Ukraina gir klart inntrykk av at barn er blitt en handelsvare. Endog prislisten fulgte med. Det er bare et tidsspørsmål før økonomene er på banen, og da er vi der. Så hva next step blir, er i grunnen et unødvendig spørsmål? Men ønsker vi å utvikle en næring på dette området, med de bindinger det gir oss? Kanskje Vårt Land heller skulle bruke mer av tilmålt spalteplass på slike spørsmål? Forhold som via avvising og relativisering ønskes holdt unna dagens debatt, men som likevel ligger der og lurer bak neste hjørnet.

Gå til innlegget

Om svovelpredikanter og domsprofeter

Publisert 3 måneder siden

De snakker om det samme som sine paralleller i politikken! Det er bare innpakningen som er ulik.

Dette er ikke noe forsvar for såkalte svovelpredikanter som benytter enhver anledning til å peke på katastrofer som Guds vrede og straffedom, over et ulydig folk. Jeg har liten, for ikke å si ingen, sans for den slags!

Men det reageres også når Vårt Land (VL) på lederplass presterer: «INGEN VILLE i dag funnet på å snakke om korona som Guds straff», sa kirkehistoriker….. Det har han helt rett i….

For hva er vel ‘Guds straff’?

Vi har etter hvert blitt vant til våre nye politiske domsprofeter. De som i lengre tid nå har forkynt klodens endelikt, om vi ikke endrer livsstil og levemønster. Til dit disse profetene vil ha det. Høres dette ut som straff? Eller? 

Forkynnelsen har pågått såpass lenge nå, at vi i forhold til de mest aggressive spådommene lever på overtid, og vel så det! Vi har svært kort tid igjen om vi ikke omvender oss. Mantraet fra våre nymotens orakler er tydelig. Skremmebildene er ikke til å ta feil av. Og norske medier, VL inkludert, heier fram budskapet. Samtidig som de noe mer betinget reserverte isoleres, marginaliseres og ikles ufordelaktige egenskaper så det holder. Selv om posisjonen er velbegrunnet og relevant. Trangen til å herske er relativt vidt utbredt!

Men. Like sikkert som at skremselspolitikerne nok har ett poeng og tre, har også svovelpredikantene det. Om de mener naturen, og ikke menneskets fikse ideer, er premissleverandør for livet på denne kloden. Predikantene snakker nemlig ofte om det samme som sine paralleller i politikken! Det er bare innpakningen som er ulik. Skifter vi ut naturen med prestespråkets Guds skaperverk, og overkjøring av premissene med synd, blir likheten kanskje mer synlig? 

Uten å ta stilling til korona-virusets opphav: Utfordrer vi naturkreftene på en utilbørlig måte, må vi forvente at naturen slår tilbake. At noen velger å kalle det straffedom, de om det. Det endrer ikke fakta. Forskjellen er bare et spill om ord. Uten at det skal rettferdiggjøre at enkelte fristes til å bruke det hele for å kontrollere sine medmennesker. Ikke minst å pådytte skyld og ansvar for forhold den enkelte ikke rår over.

Så var det dette med at Gud er en kjærlig Gud. Og en kjærlig Gud driver ikke med straff. Igjen blir det snakk om perspektiv og ordbruk. Og mindre realiteter. Fortsatt uten å ta stilling til koronaens opphav: Skaperverket reagerer om premissene vi er gitt overkjøres. Er det en motsetning til i utgangspunktet å ville oss alle vel?

Når VL er opptatt av å lære av koronakrisen, og bra er det, bør også aspektet om de basale årsakene studeres grundig. Og studiene forfølges. At flaggermus og andre skapninger kan bære med seg utøy som er farlig for oss mennesker er kjent stoff, og leder oss bare et stykke på vei. Håndteringen når utfordringen nådde oss, vil garantert også etter hvert bli et tema: Vi vet hvordan virus smitter; burde vi reagert tidligere, ville vi da hatt samme eller bedre kontroll med mildere tiltak? Slike spørsmål er både rett og viktig å se nærmere på. Det samme gjelder for det å hente positive endringer ut av situasjonen. Mediehusene vil i kø fortelle om de hyggelige bivirkningene.

Viktigst må likevel være å finne de underliggende årsakene til det hele. Og bruke kunnskapen klokt. At hele samfunn har måttet stenge ned, indikerer at vi enda har en vei å gå. Forskerne har en viktig utfordring. Og for hvert skritt som tas, reduseres markedet for straffedømmende svovelpredikanter og ditto smale skremselspolitikere. For, tidlig forebygging i pakt med premissene vi er gitt, er - som kjent - alltid bedre enn senere reparasjon: Bedre føre var enn etter snar. Har alltid hatt sine fordeler!

Gå til innlegget

Slik kan det også sies om tro og smerte.

Publisert 4 måneder siden

Etter nok en gang å ha lest Alf Gjøsunds kommentar om å velge Kristus og de dypeste verdiene her i livet, oppfattes budskapet fortsatt diffust. Perspektivet blir vel ‘internt’ samtidig som fremstillingen lett kan bekrefte dominerende holdninger. Fordi vesentlige sider ved det som skrives om, egentlig hoppes over. Journalistens hvorfor og hvordan blir ikke gitt overbevisende svar på.

Noen kristne sier nei til det andre opplever som fint og vakkert. Hvordan er det overhodet mulig å stå for en slik teologi?  Sies i ingressen til nevnte kommentar. Den er i skrivende stund, etter tre uker, fortsatt å finne lenke til på Vårt Lands nettportal. Responsen har – så langt jeg kan se - vært mager. Selv om bakteppet til stadighet flagges for. Ingressen og innledningen handler tydelig om likekjønnete ekteskap, og en uttalt glede ved det. For de det gjelder. Dog sies det eksplisitt at dette ikke er tema. Men er nå kanskje det likevel?

Først tenkte jeg hensikten og vinklingen var å forklare hvorfor og hvordan en slik teologi er mulig. Uten å være brutal og nådeløs. En liten hjelp til venner som sliter med å bli forstått, i et offentlig rom dominert av et kolossalt regnbuepåtrykk. Forkynt oss fra medienes høylytte herolder, nådeløst fordømmende om de notorisk sære, dogmatiske og konservative. Etter hvert ble jeg usikker, kunne min antakelse være ønsketenking? Eller?

Forsøket på å forklare et journalistisk savnet hvorfor med krevende bibeltroskap og Kristus-lydighet alene, blir i vår sekulære del av verden fort spesielt og mangelfullt, om en utelater det åpenbare hvordan Vår Herre – via skaperverket - har ordnet det hele. For å opprettholde livet på denne kloden. Enkelt, men kanskje ikke like liketil. For alle. De biologiske faktaene som omgir saken, er tidløse. Tross alt! Og ikke minst; de er upåvirkelige og uavhengige av omdømmefrykten.

Troens lydighet er nok bare en side ved dette. Realitetene bak en annen. Og fordi de henger sammen må begge med. Ellers fremstår lydigheten fort som blind! Reflekter gjerne, men rot ikke bort det saken egentlig gjelder. Helheten, hensikten og premissene. Det dagens dominerende koder ikke vil vektlegge.

Gå utenom sa Bøygen! Her gjøres det. Isolert sett er det som skrives uproblematisk, men i den aktuelle settingen blir det avkortet og for spesielt. Og det devaluerer tradisjonsbærerne. Ytterligere marginaliserer. Samtidig som det åpner for å snu saken på hodet. Ved at den enkeltes private opplevelse får rang som vår fysiske eksistens absolutte rammer. Selv om den går på tvers av denne. Lydigheten, om du vil, tilpasser seg. Så kan en selvfølgelig spørre hva det å være hjerteløs mot det hjerteløse i oss selv, slik Gjøsund sier det, betyr for lydigheten til skaperverket? Eller om tidsånden, medietrykket og meg selv er viktigere?

Sakens objektive fakta endres ikke av samfunnsdebatten. Om det aldri så mye tys til hersketeknikker som karakteristika og fnysing, som igjen stempler, bagatelliserer, truer og spår en mørk framtid for den og de som måtte tenke og mene tradisjonelt og motstrøms. Eller om tradisjonelt i betydningen lang og solid erfaring, i samsvar med biologiske kjensgjerninger, blir til konservativt i betydningen trassig manglende endringsvilje. Samtidig som nytenkingen innpakkes i varme vendinger og framstilles vakker, ved hjelp av begreper vi gjerne forbinder med noe fint og godt. Alt for å rettferdiggjøre noe som sett med naturens øyne i utgangspunktet er totalt formålsløst.

Det hele dreier seg lite om brutal og nådeløs teologi. Det dreier seg om skaperverkets betingelser. Betingelser som har vært kjent, og er grunnleggende for vår eksistens, siden Adam og Eva. Helt fram til vår tid. Og fortsatt er midt iblant oss. Et være eller ikke være, om du vil. Når manglende endringsvilje, i respekt for disse livslovene, fortsatt eksisterer der ute, er det fordi endringsforslagene ikke er relevant kunnskapsbaserte. I tillegg til at konsekvensene har sine tydelige mangler. Ikke minst åpner de grunnleggende holdningene som nå er i ferd med å etablere seg, for en tvilsom fortsettelse. Kanskje det forklarer og besvarer det manglende hvorfor bedre?!

At noen faller utenfor denne normalen, er også en kjensgjerning. Hvorfor de gjør det vet vi egentlig lite om. For forsøker noen seg, blir en igjen fort møtt med følelser og ukvemsord. Det er helligbrøde ‘der ute’ å søke kunnskap om dette. Utover den ‘akseptable’ som vedlikeholder avviket. Utspill om hjelp, blir fort moralisert til taushet! Og hjelper ikke det, er det forslag om å kriminalisere det hele. Så her har både sannhetssøkende journalistikk og vitenskap en jobb å gjøre! Annerledesheten er et avvik, uavhengig av hva en liker å kalle det. Kom til bunns i spørsmålet om hvorfor, og fremskaff holdninger som aksepterer hjelpetiltak for de som ønsker det. Dagnes «Slik er det bare med den saken» –holdninger holder ikke!

Det fremstår søkt og inkonsekvent når journalister, politikere og andre, på den ene side - med den største selvfølgelighet - fremholder naturens premisser som nådeløst strenge og absolutte, inkludert menneskets plikt til tilpassing. Samtidig, som de her, snakker minst like ivrig og selvfølgelig om enkeltmenneskets rett til ikke å bry seg. Om annet enn seg selv. Som både forbilledlig og rasjonelt. Snakk gjerne varmt om og med de som opplever seg utenfor livets standarder. Ha respekt for dem som mennesker. Det endrer imidlertid ikke hensikten og de definitive rammene.

Hva Hvermannsen i sakens anledning måtte foreta seg, er en ting. Han og hun skal vi, som nevnt, uansett møte med forståelse og omsorg. Men innebærer det også å nedtone (=underslå) sannheten om helheten, de biologiske realitetene, som alltid vil være der?! Vil ikke det fort framstå falskt og uekte? En mangel og utilstrekkelighet som en innerst inne ikke kommer bort fra? Ingen er vi fullkomne, og nåde er en bra ting! Noe helt annet er det når villfarelsen formaliseres, settes i system, likestilles og nærmest feires som ideell. Og motforestillingene angripes og knebles, endog med loven i hånd. Dit vi tydelig er på vei. Da gjøres det hele til et narrespill der selv keiseren, han med de nye klærne, blir mer troverdig.

Gjøsund avslutter med et gospelsitat: I am weak but Thou art strong. Jesus keep me from all wrong. Da er det vel nærliggende, selv om historien ikke handler om homofili, å forsiktig minne om mesterens oppfordring til kvinnen ved brønnen: Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Han spurte ikke om øyeblikkenes subjektive gleder ved de forhold hun hadde hatt: «Hva følte du da?». Tvert imot. Han oppfordret til endring. Han ville henne alt godt, hun fikk noe å strekke seg etter. 

Om synet på samliv mellom mann og kvinne i dag kan være noe mer nyansert enn den gangen, er de grunnleggende livslovene fortsatt de samme. Så kanskje fokus på respekten for disse er et bedre og riktigere perspektiv, for å motvirke ekkoet som i dag monotont promoteres og dyrkes. Men det er nok en større utfordring så lenge storsamfunnet til de grader jubler for de nye klærne!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere