Thor Helge Ligård

Alder: 67
  RSS

Om Thor Helge

Nordmann

Følgere

Helvete er en Velsignelse?

Publisert rundt 3 år siden

Manko på ei søplebøtte er en omsorgssvikt. I de samfunn som ikke har renovasjon er det kaos, sykdom, epidemier og veldig lite trivelig – for å si det mildt.

Ingen av oss ønsker å kaste noe i søpla, men det skjer hele tiden, og søplebøtta under kjøkkenbenken blir full hver uke. Det skyldes i hovedsak at ting råtner. Vi kjøper 5 epler og legger i fruktskålen i stua, etter tre dager ser vi at et begynner å råtne. Av hensyn til de resterende 4 eplene, og huset for øvrig, plukker vi ut det råtne og kaster det i søpla – det er en god gjerning.

Søplebøtta under benken er en velsignelse for de andre 4 friske eplene, ja for hele huset. I søplebøtta fortsetter forråtnelsen og alle er glade for at søplebøtta finnes. Den blir tømt på søplefyllinga hvor ”ilden aldri slukner”. Det er heller ingen som anklager husfaren for å være ukjærlig fordi han har en søplebøtte, hvor råtne epler og annet avfall havner. Tvert imot, han blir sett på som en intelligent, framsynt, omsorgsfull og kjærlig familiefar.

Lar vi det råtne eple ligge i skåla vil råttenskapen smitte over på de friske, og har vi ikke søplebøtte vil det som råtner tilslutt gjøre huset ubeboelig. Manko på ei søplebøtte er en omsorgssvikt. I de samfunn som ikke har renovasjon er det kaos, sykdom, epidemier og veldig lite trivelig – for å si det mildt.

Huseieren holder på å bygge et nytt hus ”med overtrykk”, 100% rent for bakterier og råttenskap – en dag står Himmelen ferdig, og han vil hente de friske eplene – de rene av hjertet (Mat.5:8). Alle skjønner at han ikke vil eller kan ta med seg råtne epler sammen med de friske. Søplebøtta må også stå igjen i det gamle huset som nå vil bli et rent helvete av forråtnelse og elendighet. Alt som smaker av urenhet og forråtnelse ville forpestet renheten i Himmelen - det ville også blitt et helvete. Takk Gud at min Himmelske Far er intelligent, framsynt og omsorgsfull – en Kjærlig Familiefar som elsker sine barn.

Det finnes altså et ”epleliv” etter fruktskålen på stuebordet – det gjelder både for de råtne og for de friske eplene. Det er to utganger på eplelivet, det friske er spiselig, det råtne må kastes – det burde selv en biskop skjønne?

Da Gud skapte mennesket skapte Han det med fri vilje – Han hadde ikke noe valg. Dette fordi fri vilje og kjærlighet henger ubønnhørlig sammen – og Gud er kjærlighet. Uten en fri vilje ville mennesket blitt en robot, som ikke kan elske og ingen kan elske.

Kjærlighet betinger også et valg, valget var fellesskap med Gud - eller å være ulydig og spise av treet – et enkelt valg skulle man tro. Men vi kjenner resultatet, mennesket valgte ulydighet og spiste, dermed startet forråtnelsen de ble advart mot. Synd kom inn i verden som førte til døden i søplebøtta, det gikk til Helvete.

Selv om Gud hatet synden, elsket Han menneskene. Han kunne nå latt de gå fortapt hele gjengen – og likevel være rettferdig. Ingen kunne rettslig anklaget Han for det. Mennesket hadde blitt fortalt konsekvensene av å spise av treet, men valgte selv å være ulydig. De hadde kun seg selv å takke for den situasjonen de var kommet i.

Men Gud valgte i sin nåde å komme med en redningsplan ved at Hans eneste Sønn, som var villig å bli født som et menneske, tok straffen på seg. Adams sæd kunne ikke brukes, pga synd, og Guds Sønn måtte bli født av en jomfru som ble fruktsommelig ved den Hellige Ånd. Dermed var Gud og mennesker garantert at Jesus var fra Himmelen, uten synd, og kunne bli et reelt syndoffer for menneskeslekten. Han ble Hjørnesteinen i det nye huset.

I sin kjærlighet til oss lot Jesus, Guds Sønn, seg nagle til et kors, dø i vårt sted, og bli kastet i søplebøtta istedenfor oss. Men fordi Jesus ”ble gjort til synd” og selv ikke hadde syndet, kunne Gud reise Ham opp på den tredje dag. Han kommer igjen for å flytte de som tror, og er født på ny (Guds barn), over i det nye huset, slik at vi som tror kan leve med Ham for evig i Himmelen.

Dette er for banalt og for enkelt sier du – ja det er like enkelt å bli et Guds barn som det er å gifte seg. Vårt forhold med Herren Jesus Kristus blir faktisk sammenlignet med et ekteskap i Bibelen. Finner du en du er glad i, og du får gjensvar på din kjærlighet, er det bare å gå inn til en som har vigselsrett og svare JA på et eller to spørsmål - så er du gift. Du svarer JA kun på grunnlag av den andre parts Ord – du har ingen ”bevis”. Du stoler på det han/hun sier. Det er de samme prinsippene jeg brukte når jeg sa JA til Jesus – Det er enkelt å bli Jesu brud.

Det er det som skjedde da Konge Sønnen fridde til Fattig Mette og fridde henne ut av den tilstanden hun var i. Ikke fordi hun var og hadde gjort, men fordi Han elsket henne. Det hjalp ikke om hun bare beklaget at det gale og dumme hun hadde gjort - Hun måtte svare JA til Ham for å få sitte ved Kongens bord. Alt det Konge Sønnen hadde ble nå hennes, bare på grunn av et JA. Hadde hun ikke svart eller sagt Nei hadde hun vært fortapt – alle skjønner det.

Fra nå av kan ingen av dem leve det livet de vil, de må ta hensyn til hverandre og pleie kjærligheten. De har ingen regler og bud på veggene, men det nytter ikke nå å fortsette å feste og hore videre i livet, man kan ikke leve et liv i løgn og bedrag med den man elsker. Sannhet og Ærlighet er to hjørnesteiner i et hvert ekteskap. Faller man og gjør dumme ting må man be om tilgivelse – Nåde og Trofasthet er to andre hjørnesteiner. Så også i livet med Jesus – du kan ikke fortsette å leve i synd, det skjærer seg før eller siden og du kan ende opp på ”søplefyllinga”.  Bye the way - Søplebøtte under oppvaskbenken vil også garantert være på plass i deres hjem - Den er en velsignelse.

Gå til innlegget

Hvem er Guds sønner og døtre?

Publisert over 3 år siden

Paulus beskriver oss som Guds ambassadører på jorden. Og grunnen er at Jesus ble gjort til synd på korset for oss for at vi skulle bli rettferdige for Gud. Vi er altså ikke lenger syndere men rettferdige.

Bibelen tegner et fantastisk bilde av den som er født på ny. Paulus sier at vi er Guds husfolk, familie (Ef.2:19). GT beskriver vårt forhold til Gud som et tjenerforhold, Jesus løfter sine disipler opp på et venneforhold (Joh.15:15). Etter oppstandelsen setter Jesus sine disipler inn i et Fars forhold til Gud på lik linje med seg selv... Jesus sier at Han reiser opp til sin Far og deres Far (Joh.20:17). Når han åpenbarer seg for sine disipler ved Genesaret sjøen, etter oppstandelsen, kaller han sine disipler for barn (Joh.21:5). Tjenere eller venner har ingen arverett, det har vi som Guds barn. Da er vi arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger. Så vi er altså ingen ”hvem som helst” Vi er Guds sønner og døtre.

 I Jesus yppersteprestlige bønn i Joh.17 blir vi fremstilt som om vi har samme enhet med Faderen som Jesus har. Han sier; ”(…) at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, (…) Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett, jeg i dem og du i meg, for at de skal være fullkommet til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg” (Joh 17:20-23) Er litt sus over vår stilling i Kristus.

 ”Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.(…) Så er vi da sendebud (ambassadører) i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud! Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.” (2Kor 5:17,22-21)

 Paulus beskriver oss som Guds ambassadører på jorden. Og grunnen er at Jesus ble gjort til synd på korset for oss for at vi skulle bli rettferdige for Gud. Vi er altså ikke lenger syndere men rettferdige. I Rom.5:1 sier Paulus; ”Da vi NÅ er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus”. Dette er tilstanden til den som er født på ny.

Denne tilstanden eller posisjonen har konsekvenser som er beskrevet flere steder med meget sterke sammenligninger, slik som – Kristi legeme - konger og prester, - grener på et tre - brud og brudgom. Om vi tenker etter hva som sies gjennom de beskrivelsene, tar det nesten pusten fra oss. Det er ikke for ingen ting Bibelen bruker sterke bilder for å beskrive vårt forhold til Gud som vår Far – Grunnen er at vi ikke må tenke som denne verden, men fornye sinnet vårt – Se, tenke og forstå hvordan Gud tenker om oss i NT.

Det står om mann og kvinne, brud og brudgom skal være ett kjød – vårt Gudsforhold er å betrakte som et forhold mellom mann og hustru. (derfor er ekteskap mellom samme kjønn en umulighet fra Guds side)

 Bildet Jesus bruker i Joh.15 om vintreet og grenene for å beskrive enheten vi har med Jesus, er enormt sterk. Han sier; ”Jeg er det sanne vintre” – Han identifiserer seg med grenene, beskriver stammen og grenen som en enhet. Han sier; ”Hver gren på meg…” Samme safta flyer i stammen og grenene. Det er samme type tre, det er samme type bark. Husk at frukten gror på grenene på et tre. Ganske alvorlig hvordan Jesus omtaler de grenene som ikke bærer frukt.

Peter beskriver Guds barn som; en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne Hans storhet, Han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys (1.Pet.2:9). Hva skal man si om en slik beskrivelse da? Presten i GT gikk en gang inn i det aller helligste som mellommannen mellom Gud og mennesket – men forhenget er revnet, vi har fri adgang (Hebr.10:19-23). Peter beskriver oss også som konger og herrer, i og med at Jesus er Kongenes konge og herrenes Herre (1.Tim.6:15) Det sier noe om vår posisjon, men også om den autoriteten vi har i Kristus.

Den sterkeste beskrivelsen om vår stilling i Kristus er nok når han omtaler Jesus som hode og oss som legemet. Han sier i Ef 1:19,22,23 ” …hvor overveldende stor Hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.(…) Alt la han under Hans føtter, og gav Ham som hode over alle ting til menigheten,  som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle” - Paulus fortsetter å male ut hvem vi er i Kristus – ”Han oppvakte oss med Ham og satte oss med ham i himmelen, i Kristus Jesus”, (Ef 2:6) – ”… at dere må kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, så dere kan bli fylt til hele Guds fylde”. (her står det egentlig ”med hele Guds fylde” (Ef 3:19)

Paulus fortsetter den samme tankerekken i Kolosenserbrevet., når han sier; ”…Han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at Han i alt skal være den fremste. For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i Ham” (Kol 1:18,19). Hele Guds fylde skulle altså ta bolig i Ham, ikke bare i hodet.

På samme måte som det er grenene som bærer frukt, så er det legemet, hender og føtter som utfører de beskjedene som hodet gir. Eller om du vil, ambassadøren er der for å utføre og representere sitt land og sin konge der han er utstasjonert. Han er beskyttet av sitt lands lover og går på ordrer fra sin konge (regjering). Han har det lønnsnivået, samme boligstandaren og sosiale rettighetene som gjelder i sitt land.

Hva betyr så dette at vi har denne posisjonen. Det betyr at vi er mye bedre stillet enn du kan forestille deg. Paulus snakker i Ef 3:6. om løftet ”At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet.” Ganske spesielt å ha Himmelens og jordens Skaper som Far, og som Hans sønner og døtre ha full arverett. Alle Guds løfter er mine og i Jesus Kristus har de fått sitt JA (2.Kor.1:20)

Hvor er så vår ros? Den er utelukket. Ved hvilken lov? Ved troens lov. Gud ville vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og rettferdiggjøre den som har troen på Jesus. Så vi kan bli med i Guds familie - Guds sønner og døtre.

Gå til innlegget

Skal dere pinsebrødre ha noen mulighet til å formidle forsoning mellom brødre og søstre i en konfliktsituasjon, må dere våge å ta noen steg i tro som er fremmed for denne verdens måte og løse problemer på.

Jeg skriver dette brevet mest med bakgrunn i det media fokuset det har vært på Jesus Revolusjon, Sentermenigheten og Sannhetens Ord, og at pinseledere har engasjert seg. Jeg tror at min vinkling kan være til hjelp i konflikter mellom brødre og søstre i Herren, men også mellom mennesker generelt.

Hvorfor kaller dere meg Herre Herre og gjør ikke det jeg sier? Dette er vel et betimelig spørsmål fra Jesus for alle oss som kaller oss kristne. Innfor Gud er vi alle like, frelst av nåde, bevart av nåde, vi er brødre og søstre i Kristus – Guds sønner og døtre. Dette gjelder uansett hva slags kall vi har. Enten vi er apostler, profeter, evangelister, hyrder eller lærere. Enten vi leder eller blir ledet, befinner oss i ”den indre eller ytre” sirkel, vi er Guds barn som i en stor familie.

I den såkalte Bergprekenen forklarer Jesus grunnprinsippene for hvordan Guds Rike fungerer. Han taler til sine disipler og en stor folkemengde (Luk.6:17-49).  Å leve og operere i Himlenes Rike er stikk motsatt av den måten denne verden tenker og lever. For fullt ut å forstå omfanget av hva Jesus sier trengs et fornyet sinn (Rom.12:1-2), det skurrer for vårt kjød.

Guds Rike har et prinsipp i seg, at den som gir, får – ikke den som krever.

Tar noen jakka skal vi også gi skjorta – ikke anklage den som tok jakka.

Om noen forbanner oss skal vi velsigne dem – ikke forbanne igjen.

Vi skal be for dem som taler ille om oss – ikke baktale eller spre rykter.

Slik vi vil at andre skal oppføre seg mot oss, slik skal vi oppføre oss mot dem. Prinsippet er å gi noe for å få noe, det er hver enkelt sitt ansvar å ta initiativet – krav og anklager er utelukket. Men det er krevende

Denne verden anklager når noen gjør oss fortred – ser etter en syndebukk å korsfeste. I Guds Rike er vi bedt om å tilgi når noen sårer oss – Jesus ble syndebukken som ble korsfestet. Synden er sonet, Han tilgav oss. Det er nå djevelen som er våre brødres anklager(Åp.12:10). Vi må passe oss så ikke vi går hans ærend.

Skal dere pinsebrødre ha noen mulighet til å formidle forsoning mellom brødre og søstre i en konfliktsituasjon, må dere våge å ta noen steg i tro som er fremmed for denne verdens måte og løse problemer på.

Slutt å uttale dere til avisene, de er bare ute etter å finne feil og å formidle anklager.

Anklager er som å pirke i et sår anklageren har, det er djevelens taktikk for at ikke såret skal gro. Det nytter ikke å la en av partene komme med anklager, til de som har voldt dem smerte, for å få sine sår legt - de må komme med tilgivelse.

 Det må kommuniseres til partene at begge må forberede seg på å tilgi (Ef.4:32, Kol.3:13). Det indikerer faktisk i Mat.6:12 og Luk.11:4 at den som er såret skal ta initiativet - Mark.11:25 sier det rett ut. Du skal tilgi din motpart for din skyld. Dette er spesielt vanskelig for den sårede part, men den sårede må selv tilgi for at såret skal bli legt. Tilgivelse mellom mennesker har like mye effekt i livet til den som tilgir som til den som blir tilgitt – kanskje mer.

Luk.17:2-3 taler om å tilgi for din motparts skyld, for å lege hans/hennes sår. Bibelen er ganske klar på at begge parter skal tilgi, fordi begge har skyld. Som nevnt, Paulus taler om å tilgi hverandre (Ef.4:32, Kol.3:13)

For å få leget dine sår må du selv gi tilgivelse, de blir ikke legt ved at du krever at noen tilgir deg. Er flere involver må det ned på et individuelt plan, anonymitet overfor hverandre, og mellommenn, er selvfølgelig helt utelukket i tilgivelsesprosessen.

Selv om dette er meget krevende å formidle i en konfliktsituasjon, er det etter mitt skjønn helt nødvendig for å få en sann og varig tilgivelses prosess i gang. Hvordan det blir mottatt er et mål på om det er vilje til tilgivelse.

For mange ti-år siden var jeg i en sammenheng hvor lederen kom med grove karakteristikker og insinuasjoner mot meg, i andres nærvær, som var sårende og for meg urettferdige – for han var de sanne. Det ble såpass uholdbart at jeg valgte å gå.

Det ble en krevende tid for å si det mildt, jeg var såret og fordrev tiden med å pirke i såret. Heldig vis, jeg sprang ikke rundt for å finne støtte hos andre. Etter hvert forsto jeg at det ikke ville komme noen unnskyldning fra han, men såret var heller vondere pga mine anklager og tankebygninger. Redningen min var at jeg tilslutt forsto at jeg måtte slutte å anklage broderen, å pirke i såret forhindret at mine sår ble legt – Anklagene mine måtte byttes ut med tilgivelse, JEG måtte tilgi. Jeg mente det var hans jobb, men Herren minnet meg om å tilgi – Mark.11:22-25 løste meg. Vers25a - ”Når dere står og ber så tilgi om dere har noe imot noen”

Etter en tid, faktisk noen år etter at jeg gikk, ringte jeg han og stakk innom – jeg var velkommen. Jeg kom ikke for å ta opp det som hadde vært, men for å velsigne. Såret mitt var legt, jeg hadde ikke behov for å ta opp hva som hadde vært vondt. Jeg vet ikke engang om han var klar over hvilken smarte han hadde voldt meg. Det vonde mellom oss hadde Herren tatt bort, fordi jeg hadde tilgitt. Det ble et brødremøte.

Ikke lenge etter var jeg der og prekte, han begynte å dra på årene og spurte nå om jeg ville overta. Jeg takket nei, jeg var opptatt på andre kanter, men jeg har hatt flere møter der i årenes løp. De er mine brødre og søster.

Tilgivelse er et krevende område i kristenlivet, det smaker ikke godt for kjøttet. Det kan være ”riski” og virke ydmykende å skulle gi tilgivelse uten, i utgangspunktet, å vite om vi får noe igjen – jeg anbefaler det på det varmeste. Det gjør godt, det leger dine sår. Uten at dine sår blir legt blir det heller ingen forsoning og oppdrift i ditt kristenliv. 

Gå til innlegget

Pinsebevegelsen på ville veier?

Publisert over 3 år siden

Det var også mange som ble skuffet og sårer og trakk seg tilbake når Jesus ble for radikal. Likevel forandret Han ikke budskapet sitt på neste konferanse og ba om unnskyldning for at noen ble skuffet og valgte å gå

Jesus var en radikal som ikke passet inn i et åndsfattig lunkent religiøst levesett. I dag er det knapt noen pinsemenighet som hadde våget å slippe Ham til på sin prekestol – Hadde Barratt også fått et nei? De hadde vært redd for omdømmet – noen kunne bli støtt. Hva vil pressen si?

Evangeliet er det glade budskap - men det er radikalt. Det er kun det glade budskap for dem som tar imot – for de andre er det et varsel om dom. Så radikalt er evangeliet at noen faller av lasset. Demas forlot Paulus, Jesus ble for radikal for Judas, de fikk kjærlighet til denne verden – Jesus eller Paulus kom ikke med en unnskyldning.

Det er alltid noe såkorn som faller langs veien, på steingrunn eller blant torner. Det var ikke alt som falt i godt jord og bar frukt. Det at noe blir spist opp av fugler, svidd av solen, kvalt av torner, betyr ikke at det er noe galt med såkornet eller såmannen. Jordsmonet må være omvendt for at kornet skal spire. Alle som blir kristne i en vekkelse vender ikke om. De kan være med en tid, men såkornet får ikke rotfeste.

Det var også mange som ble skuffet og sårer og trakk seg tilbake når Jesus ble for radikal. Likevel forandret Han ikke budskapet sitt på neste konferanse og ba om unnskyldning for at noen ble skuffet og valgte å gå (Joh.6:63-71) – Han lot dem gå. Så snudde han seg til den indre kjernen og spurte om de også ble skuffet og ville trekke seg. Han ba ikke om unnskyldning for hva som hadde blitt sagt og gjort. Peter kommer med sin sterke bekjennelse, ”Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord” – Ordet hadde slått rot, men ikke hos alle ( v71).

Så kalte Jesus til seg folket (pressekonferanse) sammen med sine disipler, og Han sa til dem: ”Den som vil følge etter meg, han må fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld og for evangeliets skyld, skal berge det” (Mark 8:34-35). Hvem forstander våger å ha den overskriften over prekestolen….?

Pinsebudskapet er radikalt, det har det alltid vært. Det er et omvendelses budskap, omvendelse fra et liv i synd og til et liv i Ånd og ild (Mat.3:11). På pinsedag lød Peters budskap ” Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.” For mange pinspastorer er det for radikalt. Omvendelsesbudskapet er borte i forkynnelsen, likeledes dåp i vann og dåp i Den Hellige Ånd og ild. Dermed blir såkornet liggende bart og blir spist opp, overgrodd med torner eller brent i solen.

Det nytter ikke å synge noen lovsanger med tre toner og fem ord på møtet, gå på byen og ta en øl med samboeren, for så å avslutte kvelden med sex på hybelen, og tro at såkornet blir bevart i god jord. Den livsstilen er bygget på løgn og bedrag. Dere pastorer våger ikke engang å ta opp den livsstilen i frykt for å støte noen fra dere. Husk, ”Uten helliggjørelse skal ingen se Herren” – Har dere pastorer tenkt over det?

Nå vil dere be om unnskyldning for at noe av såkornet ble brent. Hvor er hyrdene som våger å si, ”Dette er veien vandre på den”? Hvor er de som våger å stå når ulven, les avisene, kommer med noen som tornene har kvalt eller solbrente?

De færreste som blir frelst i dag blant pinsevenner blir åndsdøpt - det blir ikke forkynt.  Mange pinsepastorer, eldstebrødre og menighetstjenere er heller ikke åndsdøpt. Jeg våger den påstanden at de fleste pinsevenner i dag ikke har sett noen bli døpt i Ånd og ild. Dere hadde trodd de var fulle av søt vin, kalt det svermerisk og usunn karismatikk. Dere hadde sprunget på dør.

Det evangeliet som ikke får kritikk og har avhoppere, som ikke får negativ omtale i pressen, inklusiv den kristne, er ingen ting verd. De er ikke fornøyd før dere pinseforstandere har byttet ut Guds Ord, vekkelsens  ild, omvendelse og lovsang med visa til Prøysen.

”Såseile vi på Mjøsa i en sprøkkin holk, vi kjinne øss på moten, legg ut i frå Toten.Årepinna knirke, og æillt er hipp som happ…”

Gå til innlegget

Er det ingen av dere ”kristne” journalister og redaktører som har en forsoningens tjeneste?

Så er vi i gang igjen på Verdidebatt i Vårt Land – nye runder med over ti år gamle anklager mot kristne, menigheter og organisasjoner. Samme hva som blir sagt, unnskyldt og beklaget er ulvene ikke fornøyd. De roper mer blod – korsfest, korsfest.

Det tragiske er at de som kjenner minst til sakene, de fremstår som de største forståsegpåerne. Dere vet ikke engang hvor stor sannhetsgehalt det er i anklagene. Etter så mange år blir tre fjør lett til mange høns. De som aldri har lagt to pinner i kors for å leve etter Jesu Misjonsbefaling, de stiller seg villig opp og roper korsfest, korsfest på fariseernes befaling – de synes så synd på anklagerne.

På meg virker det som om at anklagerne er meget oppegående mennesker som vet nøyaktig hvilke psykologiske knapper de skal trykke på for å få sympati.

 Kristenledere slutt å kommentere anklager mot brødre og søstre i troen som målbæres av journalister og fremsettes gjennom presse og media. Når har en redaktør, journalist eller avis debatt vært en katalysator til å bilegge en konflikt? Den gjengen er kun ute etter å få noen korsfestet, koste hva det koste vil. Det er F.eks Tore Tønne saken og Ludvik Karlsens dødsfall grelle eksempler på, selv om de to ikke kan sammenlignes.

I dagens blogg og media bilde er det nok av glupende ulver som ser sitt snitt til å få sin del av byttet, og avisene slipper alle disse ondsinnede tungene til orde – uten å blunke. De er ” onde med en god samvittighet”.

Det er spesielt tragisk at ”kristne” aviser som for eksempel Vårt Land og Dagen er de som alt for ofte heller bensin på ”hekse” bålet. Er det ingen av dere ”kristne” journalister og redaktører som har en forsoningens tjeneste?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere