Thor Henrik With

Alder: 68
  RSS

Om Thor Henrik

Biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Følgere

Abort, kvinnemyndighet og frigjøring

Publisert 6 måneder siden

Den norske kirkes bispemøte vil «forandre vår måte å snakke om abort på». Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, inviterer det til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er. Dermed undermineres kvinnens informerte valg og myndige selvbestemmelse, og det ufødte barnets rett til liv.

Å medvirke til at det skapes et nytt samtaleklima om «abort som etisk, menneskelig og politisk utfordring» er bispemøtet i Den norske kirkes ønske når de uttaler seg til offentligheten 15. februar. For «kirkens argumentasjon» la «ikke til rette for en god dialog» i forbindelse med innføringen av selvbestemt abort på 1970-tallet, selv om hensikten var å «verne det ufødte liv».

Nå vil bispemøtet «forandre vår måte å snakke om abort på». De viser selv vei med velkjent nytale: til forskjell fra 70-tallets biskoper, omtaler de ikke fosteret som et menneske skapt i Guds bilde helt fra livets begynnelse. Det er bare «et liv med verdi og krav på vern». Men det har da andre levende skapninger også. Ved abort er det bare det abstrakte «svangerskapet» som «avsluttes», ikke et bittelite menneske som må dø. Menneskeverdet, som – helt riktig – er gitt av Gud, knyttes bare til funksjonsevnen som barn, ikke til det som skjer i utviklingen som foster. Slik blir felles identitet mellom foster og barn utydelig. Hva fosteret har fått av Gud, sies aldri med klare ord. Når bispemøtet unnlater å sette sakssvarende ord på virkeligheten, blir det tydelige hva innbydelsen til en «fordomsfri og omsorgsfull samtale» innebærer: med omsorgsfullt nedjusterte formuleringer inviterer bispemøtet til å forandre vår forståelse av hva abort egentlig er.

Bispemøtet «erkjenner» at deres forgjengere ikke har tatt inn over seg gravide kvinners situasjon og utfordringer. Etter en generaliserende kritikk av kirkens «manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter», nytaler de uformidlet om abort med retorikk vi kjenner fra agitasjon for fri abort, nasjonalt og internasjonalt. Uforvarende trer de slik inn i en tradisjon der sporene skremmer. Nettopp når biskoper og kirkefolk har omfavnet sin samtids ideologier, eller tilpasset seg de rådende maktforhold, har de talt og handlet slik at en rystes og gremmes i ettertid. Eksempler kan hentes fra antikken og reformasjonstiden, eneveldet og kolonitiden - og hele forrige århundre.

Når bispemøtet fremstiller sine forgjengere og tidligere kirkegenerasjoner, og sitt eget initiativ nå, høres moraliserende overtoner. Men først når vi tar Guds dom inn over oss selv, her i livet, kan vi tale troverdig om andres feilsteg. I stedet for å henfalle til ny-kirkelig moralisering, må hver kirke-generasjon ta inn over seg at den skal dømmes etter Kristi ord, Den hellige Skrift. Da skal dom felles over oss, vi som utgjør vår generasjon, og over alle generasjoner som var og som kommer. Dømmes skal hardhet og dobbeltmoral, flertallstilpasning og moralisering, feighet og likegyldighet, kvinneundertrykking og manneforakt, ulov og fosterdrap. Det er nok å svare for. Men for alle oss finnes frigjøring fra dommen, gjennom Kristi soningsverk. Biskopers ansvar er å lære sine menigheter dette.

I den nye måten å tale om abort på, er det tydelig at nåtidens Dnk-biskoper snakker annerledes enn de i tidligere generasjoner. De fastholdt fosterets krav på ukrenkelighet fra unnfangelsen, og dets rett til å vernes av lov. Slikt står ikke å lese i den ferske uttalelsen. Den benytter seg av lavt presisjonsnivå og tvetydige formuleringer. Det får noen til å konstatere at kirken nå endelig har godtatt selvbestemt abort, mens andre hevder at innholdet i biskopenes veiledning ikke er forandret, bare måten det kommuniseres på. Tvetydige uttalelser som overgang til nye standpunkt er velkjent fra Dnks nære fortid. Det peker mot at neste uttalelse vil gi enda tydeligere legitimitet til opinionens abortideologi.

Bispemøtet unngår å gjøre det tydelig at der abort er aktuelt, krysses interessene hos to mennesker: kvinnen og hennes ufødte barn. Det ufødte barnets rettigheter og menneskeverd gitt av Gud forplikter kvinnen når hun står overfor muligheten for å ta sitt barns liv - eller beskytte det, så det får leve. Faktisk har det ufødte barnet og kvinnen dermed også sammenfallende interesser. Uunngåelige byrder og personer med makt vil lede eller presse henne til abort. Men forpliktelsen på det ufødte barnets menneskeverd og rett til liv gir kvinnen verdighet og myndighet til å avvise fristelsen selvbestemt. Når hun gjør det, åpner en erfaring av eget verd og kvinnemakt seg: Som fri og myndig kvinne gir hun sin ufødte den barnefrigjøringen det ikke kan leve uten: frigjøring fra døden i et fosterdrap.

Det skal stå seg i dommen.

Gå til innlegget

Diskriminerer de i Iveland?

Publisert over 1 år siden

En mann nektes å underholde med sang fra scenen, fordi han er homofil. Slik vil vanlige seere og lesere trolig oppfatte presentasjonen som NRK og tv2 gir av det som skjer på bygdas bedehus.

Regien hos dem som har makt, er klar: heng ut disse hjerteløse, konservative bedehusfolkene, siden myndighetene ikke griper inn. Man kan bare håpe at slike utdaterte holdninger snart går over. Vårt Lands debattredaktør på tv2 trøster oss bekymrede seere med det. Norske medier hjelper så gjerne til, og de har makt.
Hvem bryr seg om at saken kan presenteres på en helt annen måte? Som for eksempel: På dette og på mange bedehus tenker man at sang i møtene er tilbedelse av Gud, ikke underholdning. Og at mennesker som permanent forkaster det Gud har fastsatt som obligatoriske "livsstilsvalg" for samlivet, ikke samtidig kan representere forsamlingen når den tilber denne Gud med sin sang. Det er jo slik tilbedelse et "lovsangsteam" skal lede forsamlingen i, hvis man skal ta oppgaven deres seriøst. At sanggruppen er "ungdomsarbeid", så sangen deres ikke kan tas alvorlig som menighetens tilbedelse, er å underkjenne unge menneskers plass i gudstjenesten.
Iveland bedehus har liten samfunnsmakt. Når får vi se at medier som utroper seg til talsmenn for "den lille mann", anstrenger seg for å vise offentligheten hvordan det lille bedehuset forsøker å berge sin religiøse integritet? Når får vi se at mediene "går etter makta", i stedet for å delta i hylekoret?

Gå til innlegget

På vegne av Faderen, Sønnen og Ånden?

Publisert over 1 år siden

Til den frammøtte tilhørerskaren i Oslo Domkirke søndag, talte Kari Veiteberg etter eget utsagn «I den treeinige Guds namn, skaparen, frigjeraren og livgjevaren». Formuleringen ligger så nært kirkens «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», og «Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, … én sann Gud», at det er nesten umulig å oppfatte den som annet enn nye, treffende navn på personene i Den treenige Gud.

Sant og visst handler Den treenige Gud både som skaper, frigjører og livgiver. Og formelt kan ordlyden vise til Den treenige Gud, karakterisert gjennom tre av sine viktige handlemåter. Men ved sin uttrykksmåte fører Veiteberg nesten umerkelig kjønnsnøytrale gudsnavn inn i kirkens liturgi. Målet for slik tilrettelegging er at liturgien skal omtale og tiltale Gud med «et mangfold av metaforer». De skal erstatte «ensidigheten» ved de navn og pronomen som han har åpenbart sitt vesen med.

Men Den hellige treenighet, som den kristne kirke tilber og ærer som sin Gud, har åpenbart for oss mennesker hvem han er, nemlig Fader, Sønn og Ånd, og samtidig én sann Gud. På vegne av ham taler kirkens rett innviede tjenere med fullmakt, om hans gjerning som skaperen, forløseren og livgiveren, slik vi av hensyn til vår enkle, menneskelige tanke kan fordele Guds gjerning på treenighetens personer.

Veitebergs formulering i talen søndag viser at praktbygget ved Stortorvet i Oslo, som i 1697 ble innviet til «Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, … som var, er og blir én sann Gud fra evighet til evighet», nå blir tempel for dem som søker i ulike religiøse retninger, både gamle og ny-konstruerte. De foreskrevne ritualer for samlingen i Domkirken søndag formiddag gav nok inntrykk av at alt skjedde på vegne av den kristne tros treenighet. Men det fritt formulerte budskapet fra den som heretter skal lede Domkirkens distrikt i Oslo-området, etterlot derimot forståelsen av at hun, med sin nye fullmakt, talte - både om Johannes Døperen og Jesus - på vegne av en kjønnsnøytral guddom.

De som vil tale på vegne av andre enn ham som virkelig er Fader, Sønn og Hellig Ånd, har frihet til å gjøre det fra talerstoler grunnet på den alminnelige ytringsfriheten i Norge. Men da tales det ikke på vegne av Jesus Kristus, Sønnen som er ett med Faderen. Det forandres ikke av signaler om en stor begivenhet, som rød løper, mange bispekåper og fjernsynskameraer. Taler man fra Domkirkens prekestol på vegne av en «kjønnsnøytral treenighet» av Skaperen, Frigjøreren og Livgiveren, da er prekestolen okkupert av en fremmed guddoms representant. De som vil tilbe Den hellige treenighet og lytte til ham, må da samles andre steder, der predikanten taler «i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn».

Gå til innlegget

Etter et vranglærende liturgivedtak

Publisert over 2 år siden

Kirkemøtet i trossamfunnet Den norske kirke har vedtatt en ordning for det som kalles «kirkelig vigsel av likekjønnede par». Med vedtaket viser trossamfunnet også gjennom sine gudstjenesteordninger, at det har forkastet den grunnvollen som den sanne kirke bygger på: Kristi og hans apostlers ord. Stikk i strid med dette ord villedes folk til å tro at samliv mellom to personer av samme kjønn kan kalles ekteskap, og at slikt samliv vil få Guds velsignelse.

Ordningen bygger ikke på kirkens grunnlag i Den hellige skrift. Den beskjærer og omtolker Skriften, så det skal synes som om Skriften støtter samliv tuftet på hedensk kjønnsideologi. Derfor kan ikke Bibelens tekster om ekteskap leses høyt som grunnlag for den samlivskontrakten som kirkemøtet i Trondheim nå har vedtatt en ordning for. For disse tekstene gjør ekteskap mulig bare for to som er kvinne og mann.

Vranglære er etter ordets røtter «å velge sin egen vei». Gjennom vedtaket velger trossamfunnet sin egen vei, bort fra kirkens verdensvide fellesskap på grunnlag av den lutherske bekjennelse, og til og med bort fra den lære om ekteskapet som en samlet kristenhet gjennom tidene har forkynt og praktisert.

Kristne går til gudstjeneste for å høre Jesu og hans apostlers ord, søndaglig, og ved livets store begivenheter. Skal den som vil lytte til Jesus, fortsette å gå dit hvor man har en ordning for at Jesus må tie når man ikke liker det han faktisk sier? Kan et trossamfunn kalles Kristi kirke, sannhetens støtte og grunnvoll, når det gir Jesus og hans apostler munnkurv, dersom de motsier tidens kjønnsideologi? Hvem vil at barn og barnebarn skal ha sitt hjem i en kirke som vedtar at alle, fra ledende biskop til vikarierende trosopplærer, har myndighet til å motsi Jesus?

Om man kan si at «vår» prest ikke forkynner slik, er det en god gave. Men når ett av hans menighetslemmer krever Guds velsignelse over det som Skriften fastholder er grov synd, er den samme presten nå forpliktet til å vike fra sin plass som menighetens hyrde, og la vill-ledere i presteklær forestå en Skrift-stridig seremoni som menighetens gudstjeneste. Kristi apostel sidestiller slikt enkjønnet samliv med avgudsdyrkelse, det fører til fortapelse - om man da skal tro kirkens kilde og norm, Den hellige Skrift. Menigheter som lar dette skje, kan ikke fortsatt kalles sannhetens støtte og grunnvoll, som om ingen ting har hendt.

Det er tre hovedkriterier for å finne kirken og dens menigheter. Kirken er der evangeliet forkynnes rent, som lovens dom over alt som Guds ord kaller synd og urenhet, og som tilgivelse for alle synder, på grunn av Kristi soningsdød for oss. Og der dåpen forvaltes etter Kristi innstiftelse til gjenfødelse og tro, og nattverden forvaltes etter Kristi innstiftelse, med tilgivelse for alle synder, med liv og salighet. Tre kjennetegn, som skal finnes samtidig i en menighet i Kristi kirke.

Menighetens lemmer har sammen rett og plikt til å prøve læren, og forkaste alt som motsier læren i Den hellige skrift. De skal se etter kirkens rette kjennetegn. Der kjennetegnene ikke finnes, er forførelse på ferde. Der kirkens kjennetegn finnes, der er Guds kirke, den som er sannhetens støtte og grunnvoll. Der skal menighetens lemmer høre Ordet til tro, vaskes rene i dåpsvannet og spise og drikke Herrens legeme og blod i nattverdmåltidet, så de forenes med Kristus og hans legeme, kirken, i himmelen og på jorden.

Thor Henrik With
biskop i Det evangelisk-lutherske stift i Norge

Gå til innlegget

Kirkelig enhet - ikke splittelse

Publisert over 3 år siden

Nå settes menighetene og enkeltmedlemmene i Den norske kirke på prøve.


Bibelstridig lære og kirkeliv har fått økende rom, sist nå gjennom Kirke­møtets skjebnesvangre vedtak om «kirkevielse» for samkjønnede.

Samtidig forsikres det om at vedtakene­ ikke splitter kirken. Men hva skaper ­enhet? Og vil menighetene holde seg til kirkens virkelige enhet, eller la seg blende av et organisatorisk skall som tildekker faktisk splittelse?

Den bibelske og lutherske lære er at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene». Disse handlingene grunnlegger og opprettholder ­menighetene, og de blir pålagt og betrodd den vigslede tjenesten med Ord og sakrament, innstiftet av Gud (Den augsburgske bekjennelse art. V, VII og XIV). Hva det er å lære evangeliet rent og forvalte sakramentene rett, fremgår av den bekjennelsen­ reformasjonens menigheter la fram i Augsburg i 1530. «Sann ­enhet i kirken» hviler altså på enighet om et bestemt ­læregrunnlag. Når Den norske kirkes organer nå innfører kirkelære som bryter med «evangeliets lære», brytes ­kirkens enhet i stykker.

To retninger. Dermed utfordres menighetene og de enkelte troende i to retninger: Til å bekjenne, ved å fastholde Bibelens og bekjennelsens lære, og så forme gudstjenestelivet og det offentlige vitnesbyrdet i tråd med det. Men de utfordres også til å forkaste vrang lære. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», sier presten når gudstjenesten begynner. På denne hilsen skal menigheten svare sitt bekreftende «Amen». Men bare til prester og biskoper som lærer rent og forvalter rett, og derfor kommer i Herrens navn.

I vår tid utfordres menighetene og de troende til å tale hørbart og handle sant overfor den falske enheten de blir tilbudt. Hovedstedet for å tale sant er den enkelte­ gudstjeneste, selv om ytringer i andre sammenhenger også kan høre med. Når prester og biskoper framstår som om de har del i kirkens enhet, men motsier den bibelske lære, tilsier de faktiske forhold at en må utebli fra deres gudstjenester. Også i forrige århundre handlet kirkens kvinner og menn i Norge slik, med rette. At en tier, og tenker i sitt stille sinn at en ikke er enig i vranglæren, holder ikke. Det er den ytre bekjennelsen og den ytre handling som er gyldig, for Herren så vel som for mennesker.

Ikke mer kirke. De menighetene som samles der hvor «evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett», blir ikke mer kirke om de registreres i et statlig ­register over såkalte «trossamfunn». ­Heller ikke den enkelte blir mer eller ­mindre del av kirken, slik reformatorene­ lærer om den, ved å melde seg ut eller inn av et offentlig register. Hvilken kirke en virkelig tilhører, vises av hvilken prekestol den enkelte stadig setter seg under, hvilket nattverdbord en regelmessig mottar sakramentet fra, og hvilken døpefont en bærer fram barnet sitt til.

Vil menighetene og de enkelte medlemmer fortsette som en del av kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den på grunnlag av Den hellige Skrift, eller la seg blende av et organisatorisk skall rundt læresplittelsen? Sann enhet i kirken og sann enhet med kirken finner man bare i de helliges forsamlinger, der Ordets vigslede tjenere lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.4.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere