Thomas Peter Randulff

Alder: 81
  RSS

Om Thomas Peter

Teolog fra Misjonsskolen, Stavanger 1957-1961 og Menighetsfakultetet 1961-1963. Feltprest i Skjold garnison, Målselv 1963-1964. Misjonsprest i Det Norske Misjonsselskap, Japan (evangelisering, administrasjon og media) 1964-1983. Hovedadministrasjonen (hjemmesekretær) i Det Norske Misjonsselskap 1987-1997. Sokneprest i Jelsa prestegjeld, Suldal kommune 1997-2003. Pensjonist.

Følgere

Kirkerådet fikk det til!

Publisert over 2 år siden

Den som sitter med makten, har alle muligheter til å bringe opposisjonen til taushet. Men det er sjelden det skjer i gjennom de kirkelige styringsorganer. Men Kirkerådet har klart det.

Årsmøtet i vår menighet er over. Menighetsrådet var blitt oppfordret til å legge fram en sak om bruken av den nye vigselsliturgien. Det gjorde de ikke. Den klare melding de hadde fått fra bispekontoret var at menigheten ikke hadde noe valg når det gjaldt bruken av den.

Bispekontoret hadde brakt videre den meldingen som var kommet fra Kirkerådet.

Og Kirkerådet?

På grunnlag av en ubegripelig mangelfull "betenkning" (av en i staben!) var man overbevist om at Kirkelovens bestemmelse at nye liturgier/gudstjenestebøker (vedtatt av Kirkemøtet) skulle forelegges menighetsmøtet, ikke skulle gjelde nå.

I løpet av de siste ti måneder er Kirkerådet blitt utfordret på sitt syn i saken. De har valgt den tryggeste vei: taushet.

Så langt jeg kjenner til er det bare èn jurist som har utredet spørsmålet - og han er klinkende klar: Det er menighetsmøtet som avgjør innføring av nye liturgier i menigheten.

Videre har jeg registrert i ingen i "formidlingskjeden" egentlig har tenkt selv, de har bare videresendt det de har fått fra oven.

Mange er ukomfortable med den nye liturgien. Da er det bare èn ting å gjøre: la menighetsmøtet behandle saken. Bispekontoret, biskopene, kirkerådet og kirkemøtet tar rett og slett feil!

De hadde ikke noe mandat til å bestemme at liturgien skulle tas i bruk i alle landets menigheter (Dnk).

Desverre bøyer menighetene seg i lydighet for den maktmisbruk som de utsettes for.

Da kan man bare konstatere at Kirkerådet har lykkes.

Og menighetene er blitt umyndiggjort.  Og det i et jubileumsår for reformasjonen som nettop løftet menighetene ut av pavegrepet. Nå er vi tilbake igjen.

 

Gå til innlegget

Kirkedemokratiet og den forsvundne paragraf

Publisert nesten 3 år siden

Den norske kirke har et lovverk som bestemmer beslutningsprosessene i kirkelige saker. Hva gjør en når lovverket ikke faller i smak hos øverste myndighet?

Alle større organisasjoner har et regelverk som skal sikre at saksbehandling, beslutningsprosedyrer og maktforhold er forutsigbare og kontrollèrbare. Slik også i Den norske kirke (Dnk).

Så vel de folkevalgte som de administrative organer må forholde seg til en rekke bestemmelser når saker behandles, vedtas og settes ut i livet.

Derfor er det ikke alltid like lett «å få ting gjort i en fart», selv om noen skulle prøve på det.

Heldigvis er det som regel nok av vaktbikkjer som gir lyd fra seg når det går litt fort i svingene. Her er pressen en uvurderlig faktor ved at den avdekker uregelmessigheter og misforhold i våre organisasjoner og i samfunnet generelt.

Derfor vekker det undring når man likevel har oversett – eller iallfall unngått – det fundamentale spørsmålet om kirkedemokratiet og rollefordelingen innen Dnk.

Det gjelder i denne sammenheng menighetens medbestemmelsesrett når det gjelder de kirkelige liturgier.

Her er rollefordelingen ifølge Kirkelovens paragraf 11 klar: Kirkemøtet vedtar nye liturgier. Menighetsmøtet behandler innføring av de nye liturgier på lokalplanet.

Vårt Land har gitt spalteplass til flere innlegg angående denne saken. Det underlige er at man ikke har funnet det viktig nok å gå inn redaksjonelt og se nøyere på det som nå skjer. For det synes klart at her dreier seg om intet mindre enn en soleklar tilsidesettelse av den kirkelige orden.

Uten hjemmel i lovverket vedtok nemlig Kirkemøtet at den nye ekteskapsloven skulle gjøres gjeldende i alle landets menigheter fra og med 1.februar i år.

Riktignok har Kirkerådet drøftet dette forholdet. På grunnlag av en svært mangelfull betenkning fra et av sine fagråd (den drøftet i det hele tatt ikke lovens forarbeider, ordlyd og intensjon), har de konkludert med at ingen menighet kan nekte å innføre den nye liturgien. Men dette gir på ingen måte lovlig grunnlag for å tilsidesette menighetene slik Kirkemøtet nå har gjort.

Når biskoper, bispedømmekontorer og proster så lydig har underordnet seg direktivene fra Kirkemøte/Kirkerådet, så blir det opp til menighetene selv å ta det initiativ de etter Kirkeloven både har rett og plikt til: Å innkalle til menighetsmøte, legge fram de nye liturgiene (vielse, dåp) og fatte de nødvendige vedtak i sakens anledning. Verken Kirkemøte eller biskop har myndighet til å nekte dem det.

Jeg oppfordrer Vårt Land til å gjøre en research på hele spørsmålet om menighetenes myndighet etter vår lutherske tradisjon, spesielt sett i forhold til bispestyre og kirkemøte slik det kommer til uttrykk bla i Kirkeloven. Saken var faktisk også et viktig reformatorisk anliggende. Derfor bør den også være aktuell ved 500-årsjubileet for reformasjonen.

 

Gå til innlegget

Kirkemøtet må tenke om igjen

Publisert rundt 3 år siden

Kirkemøtet er i ferd med å frata menighetene en funksjon de etter Kirkeloven skulle ha, uten å ha utredet saken på skikkelig vis

 

I Vårt Land den 21. november hadde undertegnede et innlegg under overskriften «Vi må fjerne alle eneveldets rester». Selv om overskriften nok dekket èn side av saken, fungerte den nok mer som en kamuflasje for alvoret i mitt anliggende enn som en øyeåpner for hva saken egentlig gjelder. (Jeg hadde ikke noen innvendinger da debattredaktøren foreslo overskriften)

 

Betenkningen som Kirkerådet tydeligvis bygger sine vurderinger på når det gjelder Kirkelovens paragraf 11 om menighetenes rolle ved innføring av nye liturgier, er imidlertid så ufullstendig, at en ny utredning må utarbeides dersom ikke Kirkerådet og i neste omgang Kirkemøtet skal fatte vedtak uten den nødvendige bakgrunnskunnskap.

 

Betenkningen tar nemlig ikke utgangspunkt i paragrafens ordlyd, hvilke intensjoner som ligger bak formuleringene og det grunnsyn på forholdet mellom menighetene og kirkeledelse som dette bygger på. Dette siste er nemlig et viktig reformatorisk anliggende som ikke må forties. Videre er paragrafens historikk fullstendig forbigått og alt tyder på at betenkningen er siktet inn på en allerede gitt konklusjon: «Menigheter kan ikke si nei til ny vigselsliturgi» som det heter i overskriften på en artikkel av Ole Inge Bekkelund i Vårt Land 10.juni.

 

Men det er mer:

 

Høyesterett støtter i sin kommentar til den kjente dommen av 1987 det syn at Kirkeloven må forstås slik som flere har hevdet og som ordlyden faktisk sier:

 

«Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av ny, godkjent salmebok og liturgi…»

 

Og Høyesterett henviser til paragrafens historikk og forarbeider!

 

Hvordan kan det da ha seg at en betenkning om paragrafen – som jo forutsettes å være opplysende – overhodet ikke kommenterer denne helt avgjørende side av saken? Er historikk og forarbeider helt irrelevante for tolkningen?

 

Derimot sies det nå at «ny godkjent liturgi» ikke betyr ny godkjent liturgi, men bare valg mellom flere alternativer. Og videre «antas» det at paragrafen nå må bety at der det er åpent for et valg, er det menighetsmøtet og ikke menighetsrådet som har myndigheten. Hvordan kan man komme på noe slikt? Ville det ikke være mer nærliggende hvis man først skal «anta» noe, at der det var uenighet i sak, er det menigheten og ikke kirkestyret som har myndigheten?

 

Så langt tolkningen av Kirkeloven. Dersom man er uenig i det ordlyden faktisk sier, må man i det minste utrede grunnlagsmaterialet. Det er ikke gjort.

 

Så til Grunnlovens paragraf 16. Den var den avgjørende faktor da Høyesterett i 1987, på tross av det den sa om Kirkeloven, ikke ga menighetsmøtene den rett de etter Kirkeloven skulle ha. Grunnloven sa at det var Kongens oppgave å «anordne all offentlig gudstjeneste». Og Kirkeloven kunne ikke ha forrang fremfor Grunnloven og dermed redusere Kongens «prerogativer», som det het.

 

Nå sier Kirkemøtet/Kirkerådet at den fullmakt Kongen en gang hadde, nå er vår.

 

Det er riktig at i og med opphevelsen av Statskirken må den myndighet som Kongen/departementet hittil har utøvd, overføres til kirkelige organer. Men det er ingen selvfølge at den uoverensstemmelse som Høyesterett påpekte eksisterte mellom Kirkeloven og Grunnloven, skal videreføres i den nye kirkeordningen.

 

Det burde vært en selvfølge at Kirkeloven nå skulle ha forrang over alle rester etter det kirkestyret vi nå har blitt løst fra. Å tviholde på et kongelig privilegium gir ingen mening, med mindre man har et kirkesyn som favoriserer et eneveldig regime uten å tillate grunnplanet å ha en korrigerende funksjon.

 

Dommen av 1987 avfødte da også flere hjertesukk fra kirkelig hold om «rester av eneveldet» og forventning om at med kirkens fremtidige økte selvstendighet ville menighetenes avgjørelsesmyndighet komme bedre til uttrykk.

 

Dette er overhode ikke berørt i betenkningen!

 

Men hjertesukket høres enda.

 

Nei, hele sakskomplekset fortjener en skikkelig utredning der iallfall de momenter som er nevnt her, må gjennomgås på skikkelig vis.

 

Å konkludere med at menigheter ikke kan si nei, er derfor forhastet og bygger ikke på en ordentlig gjennomgang av sakskomplekset.

 

Selvsagt gjør den aktuelle og betente situasjon i vår kirke at den prinsipielle tenkningen i saken påvirkes. Men det må ikke forhindre oss i å ta spørsmålet med dypeste alvor.

 

Gå til innlegget

Kirkeloven sier at menighetsmøtet "avgjør saker om innføring av ny, godkjent salmebok og liturgi". I saken om ny vigselsliturgi tas det for gitt at når den foreligger, er det automatikk i at den tas i bruk.

Fra flere hold er jeg blitt spurt om det ikke lenger er slik at menighetsmøtet har det avgjørende ordet når ny salmebok og ny liturgi skal tas i bruk i vedkommende sokn.

De har fått informasjon om at dette ikke gjelder i den aktuelle saken. Fra bispedømmekontor og også fra kirkerådet er det kommet signaler om at menighetsmøtet bare har myndighet når det foreligger flere alternativer, men ikke når det kommer helt nye liturgier.

Dersom dette er korrekt, er det ganske oppsiktsvekkende.

Kirkelovens utsagn synes å være helt klart på dette området og kan vel bare ha èn betydning: Menighetsmøtet har myndigheten til å avgjøre slike saker. Dvs. at når vedkommende myndighet (Kirkerådet/Kirkemøtet) har godkjent en ny liturgi, skal menighetsmøtet avgjøre hvorvidt den skal tas i bruk lokalt.

Det ligger jo i selv den tanke at menigheten er grunnelementet i vår kirkeorganisasjon at menigheten på en rekke områder har myndighet til å avgjøre hvorledes dens liv skal utfolde seg. Dette skal ikke styres av andre enn den selv.

Eksempelvis har (slik jeg har forstått det) enkelte menigheter fortsatt i bruk den gamle alterboken fra 1920 med dens liturgier.

Dersom det altså skulle bli godkjent en ny vigselsliturgi, må den først forelegges og bli vedtatt innført av et menighetsmøte før den kan bli tatt i bruk i vedkommende kirke.

 

Gå til innlegget

O, sancta simplicitas!

Publisert over 3 år siden

Biskoper og prester som mener at Skriftens ord om ekteskapet er det rette, har likevel stemt for forslaget om ny liturgi for "ekteskap" mellom to av samme kjønn.

Jeg spør meg selv: hvordan er det mulig?

Har man ingenting lært om den homoliberale bevegelses metoder med løfter, løftebrudd, taktikkeri og fordreining av sannheten?

Er det virkelig mulig å feste tillit til løftene om at kirken kan leve med to syn i dette spørsmålet? Og kan den egentlig det?

Og hvor lenge gjelder løftet? Og hva er substansen?

Vil det f.eks. tillates at det drives veiledning og eventuelt kirketukt og tilrettevisning av dem som lever i strid med Skriftens og kirkens tradisjonelle syn?

Vi som har sett på nært hold den hets og det press som legges på den som hevder Skriftens tradisjonelle syn på forholdet mellom kvinne og mann, gjør oss ingen illusjoner om å bli møtt med respekt for vårt syn.

Men uansett: Den (kirke?)politiske "kløkt" som nå er utvist i enfoldig tro på at dette vil skape fred, oppleves likevel som et svik mot alle som som i troskap har kjempet mot en liberalisering som ikke tar Skriftens ord på alvor.

Hvorfor flagget dere ikke deres eget syn under avstemningen? Da kunne dere stått rakrygget etterpå. Nå ser vi bare "a wet noodle for a spine." Og dere blir et alibi for liberaliseringsfronten.

Beklagelig å måtte si det: Dere har abdisert som menighetenes hyrder!

Men kirken består!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
16 dager siden / 5173 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
14 dager siden / 3711 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
15 dager siden / 1261 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1125 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 951 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
3 dager siden / 901 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
20 dager siden / 895 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere