Thomas Peter Randulff

Alder: 81
  RSS

Om Thomas Peter

Teolog fra Misjonsskolen, Stavanger 1957-1961 og Menighetsfakultetet 1961-1963. Feltprest i Skjold garnison, Målselv 1963-1964. Misjonsprest i Det Norske Misjonsselskap, Japan (evangelisering, administrasjon og media) 1964-1983. Hovedadministrasjonen (hjemmesekretær) i Det Norske Misjonsselskap 1987-1997. Sokneprest i Jelsa prestegjeld, Suldal kommune 1997-2003. Pensjonist.

Følgere

Prinsesse i grenseland

Publisert 3 måneder siden

Prinsesse Märtha Louise og Shaman Durek er av bispedømmets dialogprest invitert til St.Petri kirke i Stavanger for å presentere sine anliggender.

Etter at hun ble selvstendig næringsdrivende i 2002, har prinsessen – sikkert godt hjulpet av sin tittel - opptrått i en rekke sammenhenger og roller i det vi kan kalle grenselandet mellom det fysiske og det åndelige. Hun har drevet «engleskole» (med navnet Astarte etter en semittisk fruktbarhetsgudinne), gitt opplæring i healing, påstått å ha kontakt med døde, gitt ut litteratur der hun fremmer sine alternative praksiser og nå til sist funnet et åndelig felleskap med en tredjegenerasjons shaman, Durek. Sistnevnte skal 9.mai holde et foredrag i New York med tittelen  «Learn how to speak to spirits and connect with your ancestors to have a clear and open communication» (Lær å snakke med åndene og ha god kommunikasjon med dine forfedre)

At hun, i likhet med de fleste av oss, søker innsikt i og erkjennelse av det dypeste i tilværelsen, skal hun selvsagt ikke bebreides for. Heller ikke skal hun bebreides for å misjonere for sine erfaringer.

Det er heller ikke ulovlig, men neppe klokt, å opprette et firma og drive disse virksomhetene på kommersiell basis, selv om det ikke smaker særlig godt å måtte betale inngangspenger for å nå denne innsikten. Men business er business, også på åndsmarkedet! Å finne og leie egnede lokaler for denne virksomheten må hun selvsagt også ha lov til.

Men å invitere den virksomheten inn i og stille kirken til disposisjon for en slik forretningsvirksomhet, er en svært tvilsom praksis. Salg og markedsføring, enten det er ideer eller såpepulver, har andre arenaer å opptre på. Kirkens prekestol, alter og kirkerommet for øvrig er innviet til et annet formål: å formidle budskapet om Jesus Kristus.

Det er den ene siden av saken. Derfor skulle prest og menighetsråd i utgangspunktet ikke åpnet kirken for dette. Den andre siden av problemet er shamanen. En shaman driver en virksomhet som møter det røde lyset gjennom alt det kirken står for i møte med alternative religioner. «Åndemaning» er et av de ordene som beskriver denne virksomheten. Advarslene mot dette er så mange og så sterke at det er unødvendig å spandere mange ord på det. Også av den grunn kan ikke kirken være det rette stedet for dette.

Alternativ religion bør finne alternative arenaer. Den tredje grunnen til å reservere seg mot kirkelig medvirkning er det som kommer fram ved bruken av ordet nemlig dialog. Et ord som har god klang i våre møter med det fremmede. Jeg er for dialog, og som tidligere misjonsprest er dialog noe jeg alltid har vært åpen for og praktisert. Men det er her man tydeligvis går i surr. Selv om en viktig side ved dialogen er å lytte, er det bare èn side av saken. 

I tilfellet med Märtha Louise og shamanen er det presisert at «dialogen» skal settes inn i en ramme tilpasset kirkens virksomhet. Men for øvrig gir man fra seg ordet og muligheten for dypdykk i temaet. Et regissert møte, med andre ord. Men da er det ikke lenger en dialog. En ekte dialog går til kjernen i det de to (eller flere) parter står for. Da må man ikke skjerme seg mot å bli utsatt for påvirkning. Uten frie tøyler blir det hele bare et spill for galleriet, ikke et ekte møte.

Selv om dialogprest og andre uttrykker de beste hensikter, så forholder man seg tydeligvis ikke til at så vel kirke som shaman har som sin hovedhensikt å påvirke. Også dialog er åndskamp! Det betyr ikke fravær av en anstendig, høflig, respektfull og åpen omgangstone i møtet med annerledes troende. Men det tilsier at dialogen krever en helt annen regi og arena enn det som er forespeilt i St.Petri kirke.

Den som verken tror på gode eller onde åndsmakter, har selvsagt ingen problemer med å gå i dialog med hvem som helst hvor som helst. Noe annet er det dersom det virkelig dreier seg om reelle makter. Shamanen legger ikke ifra seg sin identitet og sine hensikter i kirkens våpenhus. Det bør heller ikke presten gjøre. Helt absurd og selvmotsigende blir det i tillegg dersom «dialogen» så helt overlates til den ene part, slik som her.

Da blir spørsmålet om det i det hele tatt er grunnlag for en betalt dialog med en shaman for åpen scene i et kirkerom. Krydret med vakre ord smaker det likevel ikke godt. Det er ikke slik en dialog skal foregå.

I misjonsbyen Stavanger skulle det ellers være enkelt å legge til rette for både dialoger og andre møter der ikke minst misjonærer som har lang erfaring i møte med shamanisme i praksis kunne være en samtalepartner  på et helt annet nivå enn Märtha Louise. Dersom dette da virkelig er et påtrengende behov.

Konklusjon: Märtha Louise må gjerne søke hit og dit og finne verdier hun vil fremme gjennom sine kommersielle virksomheter.

Men kirken er ikke det rette stedet for akkurat det.

Gå til innlegget

Menighetenes selvbestemmelse

Publisert rundt 2 år siden

Flere menigheter enn VL informerer om har sagt nei til den nye vigselsliturgien. Biskopene sier at det ikke er lovlig. De tar feil.

Det er bare å beklage at flere biskoper feilinformerer - mot bedre vitende - når de sier at menigheter som har sagt nei, ikke har hjemmel for dette. Det henvises da til veileder for menighetsråd og til Kirkerådets fortolkning av kirkelovens paragraf 11.

Selv om de skulle ha rett i det de henviser til, tar biskopene likevel feil - grundig feil! Med bestått embedseksamen og med sitt ordinasjonsløfte har de kunnskap om og er forpliktet til å være lojale mot følgende setning i vår bekjennelse (Augustana 28):

"Men når de (biskopene) lærer eller fastsetter noe som strider mot evangeliet, da har menighetene en befaling fra Gud som forbyr å lyde dem".

En menighet som er av den oppfatning at den nye liturgien er vranglære, har derfor full rett og plikt (!) til ikke å adlyde pålegget.

 

Gå til innlegget

Biskopen har talt

Publisert rundt 2 år siden

Stavanger biskop har deltatt på samtalemøte om homofili og underkjent vedtaket i Nærbø menighet om ikke benytte den nye ekteskapsliturgien.

Biskop Ivar Braut var en av deltakerne på et møte om homofilispørsmålet som Nærbø menighet arrangerte tirsdag i forrige uke. Senere har biskopen også gitt svar på henvendelsen fra Nærbø sokneråd om hvordan en skal stille seg etter vedtaket 23.april om ikke å innføre den nye vigselsliturgien i Nærbø.

Mest oppsiktsvekkende var det han sa om seg selv og sitt syn på homoseksualitet under møtet på Nærbø.

Det er blitt registrert at han har oppgitt at han er konservativ i sitt syn på dette. Nå viste han en annen side.

I prinsippet er han fortsatt mot likekjønnet vigsel og vil ikke bruke liturgien selv. Men når det gjelder homoseksualitet, så kan han akseptere det dersom forholdet bare varer lenge nok(!). Det er den samme argumentasjon den homoliberale fløyen har brukt i møte bibeltekstene som omhandler homoseksualitet: er det varige forhold, så kan det likestilles med ekteskap.

Arrangørene av møtet hadde nok i utgangspunktet ventet at den «konservative» biskopen skulle danne en motvekt mot en annen av deltakerne, professor Knut Holters liberale syn på ekteskapet. Men det fikk man selvsagt ikke. I stedet var hele panelet rørende enige om at her må ingen være særlig bastante i sin oppfatning av Skriftens ord.

Når det gjelder svaret til menighetsrådet, var det som forventet. Ettersom Braut er en av arkitektene bak det såkalte forliket i saken, kunne det ikke ventes annet svar enn det han gav. Begrunnelsen for at menighetens vedtak er ugyldig kan imidlertid ikke stå uimotsagt.

Her leser Braut kirkeloven på en måte som ikke var forutsatt. Både lovens forarbeider, intensjon, ordlyd, oppfatning hittil og praksis viser at det er menighetsmøtene som har myndighet til å avgjøre om de liturgier som er utarbeidet og godkjent av Kirkemøtet, skal innføres lokalt.

Lovens ordlyd er: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenestlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse.» Med gudstjenestlige bøker forstås bl.a. liturgier.

Biskopen sier så at siden Kirkemøtet ikke har sendt den nye liturgien til menighetsmøtets avgjørelse, har det ingen myndighet i saken, bortsett fra eventuelt å gi uttrykk for en mening.

Men slik har paragrafen ikke vært forstått tidligere.

Det ville da også være merkelig om lovgiverne først plukker ut noen få eksempler (blant svært mange som kunne tenkes) og så i tillegg gir en generell fullmakt til å sende andre saker til behandling.

Nei, liturgiene skal til avgjørelse i menighetsmøtene. I tillegg skal menighetsmøtene behandle andre saker som Kirkemøtet oversender. Slik har det vært forstått og slik har det vært praktisert. «Og» er her sideordnende og viser til to typer saker. Ikke noe sted i loven sies det at Kirkemøtet eller biskop har myndighet til å overprøve dette.

Dette korresponderer også med den kirkeforståelse som har preget vår kirke siden reformasjonen. Vi er ikke en «pave-kirkemøte-bispe-kirke», men en menighetskirke med utgangspunkt i «det almenne prestedømme». Derfor har menighetene myndighet i saker som angår tros- og gudstjenesteliv.

Nærbø menighetmøte har ikke gått ut over sitt mandat. Det gjør imidlertid biskopen når han underkjenner Kirkelovens paragraf 11.

Slik er det bare, og det bør biskop, prost og sokneprest forholde seg til. Noe annet er kirkelig uorden.

 

 

Gå til innlegget

Vielsesliturgi: Ikke bare Kirkelovens § 11

Publisert rundt 2 år siden

Det kan synes som om det blir tolkningen av Kirkelovens § 11 som blir avgjørende for om menighetene har selvbestemmelse i spørsmålet om liturgier eller ei. Det bør det ikke blir!

Når det gjelder kirkelovens bestemmelser om menighetenes rett til selv å avgjøre hvorvidt nye liturgier skal tas i bruk, har hovedsiktet med den paragraf det gjelder kommet noe i bakgrunnen.

For her dreier det seg ikke først og fremst om tolkningen av en paragraf - selv om det kan komme til å bli det sentrale i en eventuell rattssak. Og om hvorvidt Kirkemøtet har overtatt Kongens prerogativ i liturgisaker.

Saken er større enn som så: Det gjelder selve den lutherske kirkeforståelse, nedarvet fra reformasjonen, om hva kirken egentlig er.

Reformasjonens arv innebærer en ettertrykkelig omkalfatring på pavedømmets hierarkiske kirkeordning med pave, kurie og biskoper som menighetenes suverene herrer og herskere.

Med en ny (egentlig gammel) forståelse av det alminnelige prestedømmet og menighetene som stedet der kirkelivet utfolder seg, blir de "høyere" instanser plassert i tjenesteroller og ikke herskerroller. Menighetene får autoritet til både å prøve og eventuelt avvise instrukser eller lærer som måtte komme fra de nevnte instanser.

Det er denne kirkeforståelsen det nå står om.

De som hevder kirkemøtets suverenitet, har forlatt vår kirkes grunn og åpner for et nytt pave- eller kirkemøteregime som ikke hører hjemme i en evangelisk-luthersk kirke.

Dette er mer alvorlig enn de fleste (proster og biskoper) synes å være klar over.

Legg § 11 litt til siden og repeter det dere lærte i studietiden om kirkens grunn og egenart!

Så kan dere ta paragrafen frem igjen.

Gå til innlegget

Kirkemøtets manglende fullmakt

Publisert rundt 2 år siden

Debatten om Kirkemøtets fullmakt eller allmakt fortsetter. Enda har vi ikke fått Kirkerådets juridiske avklaring om den påståtte fullmakt og menighetenes avmakt. Deres mening kjenner vi. Nå må fakta på bordet!

 

Hvorfor er undertegnede og mange med ham så enige om at Kirkemøtet har feiltolket sin fullmakt i liturgisaken? Vårt syn og sikkerheten på at vi har rett bygger både på fakta og på resonnement.

Faktum 1: Kirkeloven fordeler oppdrag og myndighet på de tre forvalningsnivåer innen Den norske kirke: menighet, bispedømme og kirkemøte. Om menigheten («menighetsmøtet») sier loven: «Menighetsmøtet avgjør saker om innføring av gudstjenestlige bøker i kirken og andre saker som etter bestemmelse av Kirkemøtet overlates til menighetsmøtets avgjørelse». Håndboken for menighetsråd stadfester denne avgjørelsesmyndighet.

Faktum 2: Høyesterett har kommentert loven i en dom av 1987 der tre menigheter hadde saksøkt staten fordi de var blitt påtvunget en liturgi de ikke ville ha. Selv om de ikke fikk medhold – fordi Grunnloven hadde en paragraf som ga Kongen suverenitet i slike saker – sier Høyesterett likevel at menighetene ut fra lovens forarbeider og ordlyd har en god sak. Med andre ord: Kirkeloven ble forstått rett av menighetene! Det er den samme forståelse det står om i dag.

Faktum 3: Et av reformasjonens hovedanliggender var å endre på det forhold at paven og kirkemøtene hadde ubegrenset makt over menighetenes tro og liv siden lokal selvbestemmelse ikke eksisterte. Derfor har bekjennelsene klare ord om både rett og plikt for menighetene til å foreta egne vurderinger og, om nødvendig, sette seg opp mot overordnede kirkelige myndigheter (biskop, kirkemøte), dersom de vurderte situasjonen slik.

Faktum 4: Det er faktisk slik at noen menigheter ikke har innført alle de liturgier som er blitt forelagt dem. Det er akseptert av både vedkommende biskop og Kirkerådet.

Som i offentlig forvaltning ellers viser også Kirkeloven at den står for et maktfordelingsprinsipp. Det er både et sunt og et fornuftig prinsipp. Det hindrer at makten på ett nivå tiltar seg friheter den ikke har og tar for raske avgjørelser i saker som bør ha en refleksjon på flere nivåer.

For meg ser det ut som om Kirkemøtet uten å ha vært oppmerksom på kirkelovens ordlyd og forståelse, rett og slett har trodd at man satt med «all makt» i denne saken og fattet vedtak om innføring av den nye ekteskapsliturgien i alle landets menigheter. Den myndigheten hadde de altså ikke. For den har menighetsmøtene. Derfor har Kautokeino, Eiken og Nærbø handlet korrekt.

Det forstemmende er at så mange menighetsråd legger seg helt flate for bispekontorenes ganske så solide press på at de skal bøye seg for deres pålegg og derfor viker unna for å gjøre en skikkelig jobbe med å undersøke saken. "Vi gjorde bare det vi fikk ordre om," er et tynt forsvar for å slippe å gjøre sin plikt.

 

Ths.P.Randulff, Nærbø

Tidl. sokneprest Jelsa

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
22 dager siden / 8276 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
23 dager siden / 6230 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
17 dager siden / 3343 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
12 dager siden / 2601 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
20 dager siden / 2139 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1920 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
10 dager siden / 1694 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
6 dager siden / 1641 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
6 dager siden / 1521 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere