Therese Utgård

Alder:
  RSS

Om Therese

Beskriv deg selv her

Følgere

Hersketeknikker og kommunestyre

Publisert over 5 år siden

Apropos hersketeknikker i kommunestyrene - og en praksisk og teoretisk tilnæring

I desse dagar har Kommunal-og moderniseringsdepartementet eit prosjekt. Føremålet er å auke kvinneandelen i kommunepolitikken.

Mange kommunar, som Sykkylven, har ein kvinneandel i kommunestyra på under 30%, noko som utgjer eit problem for demokratiet og likestillinga. Som eit ledd i dette prosjektet heldt forskar ved Institutt for samfunnsforskning, Guro Ødegaard, eit foredrag på kommunestyre-møtet i Sykkylven 22.9.14.

Sidan dette var eit ope møte, benytta eg sjansen til å høyre ein anerkjent forskar forelese om eit interessant tema. Lite visste eg KOR lærerikt dette skulle bli. Etter å ha vore tilskodar under foredraget og debatten som fulgte, og snakka med nokre folk der i etterkant, vil eg no dele mi oppleving av møtet med dykk. Temaet for foredraget var årsakane til at det er så få kvinner i lokalpolitikken, og korleis ein kan få fleire kvinner inn i politikken. Årsakane er sjølvsagt mange og kompliserte.

Men ein av grunnane som forskaren navnga, var uformell diskriminering, f.eks. hersketeknikker. Dette kan gi seg utslag som i to av hersketeknikkane; kvinner blir usynliggjort og latterliggjort, heilt til dei ikkje orkar meir.

Ein annan årsak er ein ukultur, der menn snakkar saman; ein slags "old boys' club». Ifølge forskninga blir også kvinners meininger i politikken i større grad tekne på kjønn og person, ikkje sak. Alle partia vart så oppfordra, og gjekk på talerstolen og snakka varmt om eit engasjement for å rekruttere fleire kvinner; Dei hadde fokus på det, men det var vanskeleg.

Etter foredraget inntok Synnøve Ramstad, representant frå Høgre, talerstolen og fortalte at ho hadde opplevd mykje av det forskaren snakka om. Ho meinte seg oftare "tatt" på kjønn og person, og snakka om ein ukultur der mennene utelet kvinnene. I eit sterkt innlegg fortalte ho om si mangeårige karriere i politikken – og etterlyste meir respekt for kvinnelege politikarar.

Ein annan kvinneleg representant sa frå talerstolen at også ho også kjende seg godt igjen i denne framstillinga. Ein mannleg representant frå FrP kom så med ein replikk til Ramstad. Når det gjaldt hersketeknikker (mot kvinner), kunne han fortelle at dette hadde i alle fall ikkje HAN kjent på (den mannlege) kroppen. Vidare meinte han at Ramstad sin kritikk nok skuldast visse karaktertrekk ved hennar person (fokus på person), og at det nok var det at Ramstad er kvinne ( fokus på kjønn), som gjorde at ho, slik andre kvinner (generalisering over kjønn), ikkje tålte kritikk så godt.

- Kvinner har rett og slett ikkje ei så rak ryggrad som menn, var denne mannlege representantens sin faglege konklusjon etter forskaren og Ramstad sine innlegg. I pausa etterpå, gjekk samtalen føre seg i meir uformelle former. Nokre menn eg snakka med, gjentok at dei slett ikkje "kjende seg igjen" i korleis kvinnene blei behandla. (Dette kan muligens tilskrivast det faktum at desse mennene faktisk ikkje ER kvinner).

Dei var heilt uenige i at Ramstad blei tatt på person og kjønn - men samstundes måtte eg jo hugse på at Ramstad (som person) jo alltid hadde vore ei av desse kvinnene (kjønn), som var "ei slik rødstrømpe" (sak?). Det faglege innhaldet i foredraget, som vi jo egentleg var der for å høyre om, vart ikkje nevnt.

Nei, når mennene snakka i lag, var dei hjartens einige i at "dette ikkje var eit problem» (usynliggjering). Det verka faktisk som om dette, og Ramstads innlegg, var beint morosamt! I alle fall vart det himla med augene og jammen fekk mennene seg ein god latter også (latterleggjering).

Sjølv om Ødegaard haldt eit veldig interessant foredrag, er det jo slik at ein lærer meir ved å sjå ting i praksis. Og når det gjeld hersketeknikkar og usynliggjering, fekk vi mange lærerike eksempel på dette etter foredraget. Det ironiske her, er at medan mennene eg snakka med, og som snakka frå ein offentleg talerstol, gjorde sitt beste for å forsikre oss at "dette ikkje var eit problem", viste måten dei gjorde det på at både forskaren og Ramstad hadde heilt rett.

Sjølvsagt kunne eg ha sagt takk, til dei aktuelle mennene, for denne praktiske innføringa i korleis lokaldemokratiet eigentleg fungerer, og for interessante innblikk i temaet "kvifor held kvinner seg unna lokalpolitikken".

Men saka er jo ikkje så ironisk eller morosam som eg skildrar her. Eigentleg er det berre trist. To kvinner går på talerstolen i kommunestyret og fortel at det er hardt å vere kvinner i lokalpolitikken. Dei fortel om ein ukultur som gjer at dei nesten ikkje orkar meir. Forskaren stadfestar at ein må anerkjenne slike vitnesbyrd for å forstå kvifor kvinner ikkje vil inn i politikken - og kvifor kvinner beviseleg gir seg i politikken etter kortare tid enn men. For her er skildra både ein stor del av årsaka - men også ei mogleg løysing. Men dessverre tok ikkje mennene dette alvorlig.

Det er kanskje ikkje så viktig i å henge seg opp i kven som sa kva, verken no eller for 20 år sidan. Det viktigaste er kva ein gjer med problemet NO. Det er enkelte som må vakne opp (kanskje spesielt dei to-tre mennene som nytta høvet til ein lur under foredraget). Dei må skjønne at dei sjølve, og deira reaksjon på Ramstads innlegg, er ein del av problemet. Det hjelp lite å melde seg på projekt og invitere forskarar, når ein ikkje høyrer på deira faglege råd. Det hjelp lite med fine ord om å ville rekruttere kvinner, når ein med kommentarar og hersketeknikkar viser at dette engasjementet ikkje stakk så djupt.

Til media vil eg seie; det er bra at dykk skriv om det, slik som forskaren anbefalte. Likestillings- spørsmål må dekkast og takast på alvor Ver bevisst det oppdraget som media har, som samfunnets vaktbikkjer.

Følg Ver-varsom-plakaten og tenk på å formidle nøytralt og ikkje bygge opp under stigma og fordommer i samfunnet. Til mennene og kommunestyret vil eg seie: Begynn med det forskaren sa; Lytt til desse historiene. Ramstad fortalte om hersketeknikkar, og ho fortalte om mangel på respekt. Ta det til dykk, dei det gjeld - om det no ER ein vilje til å auke kvinneandelen i kommunestyret.

Til kvinnene som les dette vil eg seie: Sei ja, om du blir spurt om å stille på ei liste. Bli med å gjere det lettare å vere kvinne i politikken. Dess fleire kvinner det blir, dess lettare kan vi snu denne ukulturen. For slik som det eg observerte på dette møtet, slik kan vi ikkje ha det i Sykkylven.

Til slutt vil eg rette ein stor takk til Ramstad for alle desse åra ho har vore aktiv i politikken; for alt ho har tørt og alt ho har tålt for andre kvinner. Det kan ikkje ha vore lett.

Gå til innlegget

Reservasjonslegene stikker hodet i sanden

Publisert over 5 år siden

Abortsøkende blir vårt tids HIV-smittede; stigmatiserte og påført skam for sin seksualitet

Reservasjonslegene stikker hodet i sanden. Reservasjonslegene i Norges Kristelige legeforening (NKLF) er ikke fornøyde. Etter at Høies nye forslag ble lagt frem i juni, har de nå skjønt at den nye løsningen innebærer noe som ligner på dagens ordning.

LES OGSÅ MIN HØRINGSUTTALELSE TIL HØIES FORSLAG

Det NKLF reagerer på, er at fastlegene må sende inn et brev med medisinske opplysninger om den abortsøkende til sykehuset. Medisinsk sett er ikke dette nye en henvisning, der legen finner en medisinsk indikasjon (altså god nok grunn) til et inngrep, og dermed er enig med pasienten om intensjonen.

Jeg er altså ikke enig med NKLF i at dette er en henvisning, men jeg er enig i at det er lite vesentlig som blir endret fra dagens ordning. Men hvordan skulle helseministeren ellers løse dette - uten det gamle forslaget med reservasjons- muligheten? Helseministeren har flere ganger lovet at et «nytt forslag» skal ivareta fastlegers samvittighet, men ikke sette kvinnens rettigheter i fare.

Motstanden mot reservasjons-adgangen viste at kvinners omveier om fastlegekontoret ikke var forenlig med dette; Kvinner har jo også rett til en helhetlig fastlege-tjeneste og en fortrolig samtalepartner når de havner i en livskrise. Så hvordan skulle en løse dette, i praksis? Det er legene som må undersøke og informere pasientene. Det er jo tross alt det leger gjør.

Så er det legene som må tolke funnene, og nedtegne disse i kvinnens journal. Det er det leger er utdannet til. Sykepleiere og helsesekretærer kan ikke overta arbeidet. Godt utdannet og dedikerte som de nok er, har de ikke samme utdanning som legene.

Jeg kan ikke skjønne hvorfor legene med samvittighetskvaler synes det er greit å gjøre alle disse lege-oppgavene i forkant av en abortprosess; hvorfor de synes det er greit å undersøke, informere, tolke funnene, nedtegne disse i journalen, printe ut skrivet – men ikke å postlegge brevet. Et sted mellom utprintingen av de medisinske opplysningene på legens kontor, og legesenterets ekspedisjon (der helsesekretærene postlegger brevet), slår altså reservasjonslegenes kvaler inn.

En kan nok synes at reservasjonslegenes kvaler er parodiske, på samme måte som min fremstilling kan virke latterlig forenklet. Jeg forstår det, og jeg respekterer reservasjonslegenes kvaler, selv om jeg personlig ikke skjønner dem. NKLF er bekymret på reservasjonslegenes vegne, fordi ingenting vesentlig er endret; de må fortsatt henvise. Jeg er også bekymret fordi ingenting er endret, men for pasientene sin del. Utspillet fra NKLF om at kvinnen skal postlegge brevet med henvisningen, sier alt. Holdningene abortsøkende møter i helsevesenet, forblir også de samme.

Dessverre er ikke dette så morsomt for kvinnene det gjelder. For hvordan blir det for abortsøkende nå? Hvordan må det være å være abortsøkende i møte med en lege som nærmest ikke vil ta i en med ildtang? Abortsøkende blir vår tids HIV-smittede; pasienter som pga sin seksualitet blir stigmatiserte for sin tilstand, og påført enda mer skam. Jeg lurer på hva som blir godt nok for reservasjonslegene.

Kanskje blir det ikke bra nok før de får fjernet seg tilstrekkelig bort til at de kan late som problemet abort ikke finnes? Det triste er at disse legene egentlig hadde hatt de beste forutsetningene for å fronte og jobbe med abortforebyggende tiltak. De er kristne, engasjerte, velutdannede og vet hvilke tiltak som er effektive for å få ned aborttallene. Istedet bruker de all energi på å fjerne seg fra problemstillingen og knipe øynene hardt igjen. Det hjelper ingen; verken legene, den abortsøkende, eller fosteret.

ET NÆR IDENTISK INNLEGG FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16. SEPTEMBER 2014

Gå til innlegget

Høringsuttalelse om aborthenvisning

Publisert over 5 år siden

Høring – forslag om å fjerne henvisning fra fastlege når kvinner begjærer abort

Viser til høringsbrev av 27. 06. 2014 om å fjerne henvisning fra fastlege når kvinner begjærer abort. I høringsbrevet åpnes det for at også de som ikke står på hørings-listen kan gi høringsuttalelse. Jeg takker for denne muligheten og gir med dette mitt syn på saken. Jeg ber departementet om å registrere dette brevet som en egen høringsuttalelse.

Den opprinnelige reservasjons-adgangen ble avvist, og det er bra at dette forslaget, der det ble foreslått at abortsøkende måtte gå omveier om legesentrene, ble henlagt. Å be kun abortsøkende gi avkall på en helhetlig og kontinuerlig fastlegetjeneste ( ved å måtte oppsøke annen fastlege), hadde vært å øke stigmaet og skammen som i dag er forbundet med det å være abortsøkende, og hadde vært å stigmatisere pga kjønn.

Jeg lurer imidlertid litt på hva det er vi har denne høringen om; når Krf mener at deres avtale ( samarbeids-avtale med Høyre-Frp-Regjeringen høsten 2013) står over denne høringen, og at helseminister Høie først og fremst er bundet til hans avtale med Krf og ikke til denne høringen.

Det må være enighet om at de demokratiske reglene i samfunnet fortsatt gjelder; en høring må være reell.

I dette nye forslaget om å «fjerne henvisningen», skal kun underskriften på skjemaet for å begjære abort endres. Fastlegen plikter fortsatt å ta i mot og å undersøke og informere den abortsøkende, og fastlegen plikter også å sammenfatte de medisinske opplysningene i et brev, og så sende dette til sykehuset sammen med abortbegjæringen, som nå kun kvinnen skriver under på.

Jeg er bekymret for hvordan det vil bli å være abortsøkende i møte med en (tidligere) reservasjonslege.

Mange av disse legene har gått ut selv i media og sagt at de vil «sende signal til kvinnen», og at de også forteller de abortsøkende om sine reservasjoner og grunnene til dette. Det har, etter min mening, i mange tilfeller, ikke vært snakk om «stille» reservasjoner, men et reelt ønske om å påvirke kvinnens beslutning. Noen har sagt i media at de har tatt en diskusjon med den abortsøkende, og dermed har fraveket kraftig fra retningslinjene som slår fast at den abortsøkende har rett på nøytral informasjon og rådgivning.

En kan ikke vite, og det er heller ikke noe mål i seg selv, å kontrollere hva den enkelte fastlege mener om selvbestemt abort. Likevel må det forutsettes at man som fastlege klarer å forholde seg profesjonell på jobb, og rådgi nøytralt, i tråd med retningslinjene. Jeg tviler altså sterkt på at tidligere reservasjonsleger klarer dette, og jeg tviler også på at de har dette som mål – noen av dem tror jeg, har et reelt ønske om å påvirke kvinnens beslutning.

Jeg registrerer at Norges Kristelige Legeforening (NKLF) i sin høringsuttalelse og i en kronikk i Vårt land i september 2014, mener at det nye høringsnotatet ikke vil medføre særlige endringer. NKLF mener at oversendelsen av de medisinske opplysningene om den abortsøkende til sykehuset, fortsatt vil representere en henvisning, og at deres lovede samvittighetsfritak fra henvisningsplikten dermed ikke er ivaretatt.

Jeg kan ikke uttale meg om reservasjonslegenes samvittighetsfrihet er ivaretatt, og for meg er fastlegers samvittighetsfritak heller ikke et mål. Jeg ser at «oversendelsen av medisinske opplysningen» kan ligne en henvisning.

Samtidig så ER ikke dette en henvisning i tradisjonell forstand, der altså legen finner medisinsk indikasjon for å henvise videre, og der legen sier seg enig i pasientens ønske og (følte) behov for dette.

På abortbegjæring-skjemaet skriver fastlegen kun under på at han har undersøkt og informert kvinnen – dette er heller altså ikke en underskrift som tilsier at legen sier seg enig i ønsket eller behovet for en provosert abort, og det er ikke en henvisning, verken i juridisk eller tradisjonell forstand.

Det blir imidlertid meningsløst å diskutere definisjoner av henvisnings-og begjærings-begrepet, og også i hvilken grad en henvisning eller begjæring skulle indikere fastlegens «medvirkning» til abort - så lenge en lege selv føler at han ved å underskrive eller formidle disse skjemaene, gjør seg medskyldig i en abort. Da må en heller diskutere mulige løsninger på dette problemet og denne interesse-konflikten mellom en fastleges ønske og en abortsøkendes rettighet.

NKLF vil at den abortsøkende selv skal formidle abortbegjæringen og skrivet med de medisinske opplysningene til sykehuset. Jeg vil på det sterkeste fraråde at man lar pasienten selv, og spesielt en sårbar abortsøkende pasient, få ansvaret for å organisere sin egen helsehjelp på denne måten. Slike sårbare pasientgrupper kan, av forståelige grunner, lett glemme, fortrenge, eller ikke klare å formidle/postlegge disse skjemaene, og dermed stå i fare for å miste sitt helsetilbud.

Når NKLF foreslår at den abortsøkende selv skal formidle disse skjemaene, blir det klart for meg at reservasjonslegene er leger som har for sterke samvittighetskvaler til å kunne jobbe med nøytral rådgivning til abortsøkende. Det å undersøke og informere kvinnene er jo også legeoppgaver. I tillegg må en fastlege fortolke funnene og nedtegne disse i kvinnens journal. Ved å gjøre dette siste, skriver fastlegen også, ved sin elektroniske signatur, under på at han nettopp har undersøkt og informert kvinnen – selv om denne underskriften nå fjernes fra selve abortbegjæring-skjemaet.

NKLF foreslår så at mens legen kan printe ut disse medisinske opplysningene, kan kvinnen selv postlegge dem. Når en vet at det oftest er sekretærene på et legesenter som sender brev til sykehusene, blir altså reservasjons-legenes kvaler det å måtte bære brevet om den abortsøkende, fra printeren og til legesenterets ekspedisjon.

Jeg tror ikke at disse legene klarer å forholde seg nøytralt nok til sine abortsøkende pasienter, når de med dette viser at de nærmest ikke vil ta i sine abortsøkende pasienter med ildtang.

NKLF er bekymret på reservasjons-legenes vegne fordi ingenting er endret.

Jeg er bekymret på pasientenes vegne; intet vesentlig er endret; især er holdningene de abortsøkende her blir utsatt for fra reservasjonslegene, ikke endret, selv om dette burde være kjernen i problemet. Jeg frykter at abortsøkende vil oppleve økt skam og stigmatisering.

Ser man på andre rådgiving-tjenester for uplanlagt gravide, f.eks. Amathea, skjønner man hvorfor disse tjenestene må være nøytrale – så lenge kvinnen kan velge enten abort, eller å fortsette svangerskapet – og så lenge dette skal være en selvbestemt abort. Fastlegen er ofte den første rådgiveren abortsøkende møter, og må på samme måte derfor være nøytral.

Jeg mener også at å starte et tilsyn med denne delen av helsetjenestene – hvordan fastleger rådgir abortsøkende – ikke kan vente til høsten 2106. En bør starte et tilsyn umiddelbart, ikke minst fordi reservasjonsleger alt har stått frem selv og fortalte om sine reservasjoner for både innsetting av spiral og henvisning til abort – blant annet. Det at en Regjeringen her venter i 2 år med å starte et tilsyn, forteller meg at Regjeringen ikke har kvinners rettigheter og de abortsøkende pasientenes beste i tankene.

Abortsøkende kan og skal gis muligheten til å henvende seg direkte til sykehuset for abort, uten å måtte oppsøke sin fastlege. Jeg ønsker at det i den endelige nye loven blir slått klart fast at fastleger ikke kan vise til denne «direkte veien til abort», og dermed unnlate å undersøke, informere og rådgi abortsøkende selv. Fastleger må fortsatt ha plikt til å ta i mot og hjelpe sine abortsøkende pasienter, slik at også disse kvinnene har et reelt tilbud om en helhetlig og kontinuerlig fastlege-tjeneste.

At sanksjonene leger som fortsatt reserverer seg ulovlig blir møtt med, blir hardere, har liten preventiv virkning, når en vet at få klagesaker vil nå tilsynsmyndighetene (som Fylkeslegen og Helsetilsynet) i første omgang. Både helseminister Høie og flere Fylkesleger har innrømmet at abortsøkende er en pasientgruppe som sjelden eller aldri klager. Tilsyn fra Fylkeslegen vil dermed trolig være som stikkprøver av fastleger, og en må dermed trolig «angi» seg selv for å bli «felt» for uprofesjonell behandling av abortsøkende. Dermed vil dette tilsynet trolig ha liten effekt slik det er beskrevet nå.

Jeg er også urolig for det varslede utvalget som skal utrede samvittighetsfritak i arbeidssituasjoner. Selv om helseminister Høie flere ganger har uttalt at det ikke vil bli flere reservasjoner, mener hans samarbeidspartner KrF at Høie konkluderer for tidlig, og at det spesielt i helsevesenet vil være aktuelt med fremtidige reservasjons-muligheter. Jeg vil på det sterkeste fraråde at helsepersonell får adgang til å reservere seg fra f.eks. Forskrivning og innsetting av spiral som prevensjon, henvisning til assistert befruktning, og å reservere seg fra å henvise single og homofile til assistert befruktning på grunnlag av søkerens seksuelle legning eller et ment hensyn til barnas beste (slik som Norges Kristelige Legeforening har luftet muligheten for tidligere).

Jeg håper at en i fremtiden kan ta en eventuell omkamp om abortloven i det offentlige rom, og ikke gi anledning for helsepersonell til å fronte sitt personlige abortsyn i møte med egen pasient. Alt helsepersonell bør være svært bevisste på det asymmetriske maktforholdet som foreligger mellom lege og pasient, og søke å ha pasientens beste i tankene, og en profesjonell holdning.

Jeg skulle også ønske at Regjeringen og de som er for en reservasjonsmulighet i abortspørsmål heller kunne fokusere på effektive tiltak for å begrense høye abort-tall; som sponsede prevensjonsmidler, mer økonomisk støtte til gravide studenter og arbeidssøkende, og økt tilrettelegging for funksjonshemmede. Da kunne en ha forsøkt å få ned abort-tallene og samtidig ivaretatt respekten for kvinnens valg og kvinnens autonomi i abortspørsmål. Det må være den som best kjenner konsekvensene av en uplanlagt graviditet på både kropp og liv, som tar valget; og det er kvinnen, ikke legen.

Med vennlig hilsen,

Therese Utgård, utdannet lege.

Gå til innlegget

Effektive signaleffekter

Publisert rundt 6 år siden

Jeg nekter, både som kristen og som lege, å ikke ta verden slik den egentlig er, innover meg.

Enkelte reservasjonsleger sier de vil «sende et signal» om hvor alvorlig en egentlig abort er. Jeg ønsker også å sende et signal, men et litt annet ett.

Jeg er kristen og lege, men også pasient grunnet en kronisk, fysisk sykdom. Og jeg er i mot en reservasjons-mulighet.

Jeg er for selvbestemt abort. Betyr det at jeg ikke skjønner hva abort egentlig er? Selvfølgelig gjør jeg det! Men jeg nekter, både som kristen og lege, å ikke ta verden slik den egentlig er, innover meg.

Fakta, som underkommuniseres blant kristne, er at reservasjoner fortsatt er ulovlige, tross felleslister og lokale ordninger på kontoret. Dette slås fast i loven og av Helseministeren og Fylkeslegene. Fakta er at abort-tall verden over er uavhengige av abortlover og reservasjoner. Og at illegale aborter fører til at 50.000 kvinner dør hvert år, hvilket etterlater tusenvis av barn foreldreløse.

Det går an å ville reservere seg, samtidig som en vil respektere abortloven. Jeg hadde reservert meg mot å utføre abortinngrep, men tok konsekvensen og ble ikke gynekolog. Men krever en å få være fastlege til tross for at en reserverer seg ulovlig, bryter en demokratisk vedtatte lover.

Å si at et pålegg fra Gud legitimerer til sivil ulydighet for å redde ufødte fostre, er et merkelig argument når reservasjonslegene forplikter seg til å hjelpe kvinnen til abort.

DETTE blir signalet fra reservasjonslegene : «Kommer du hit, vil jeg ikke hjelpe deg. Jeg vil ikke hjelpe fosteret ditt heller, men jeg vil veldig gjerne beholde jobben min.». Denne fordømmelsen og uærligheten er ikke særlig misjonerende.

Kvinner er ikke dumme. «Signalet» fra reservasasjonslegene blir helt feil, og kommer altfor sent i den kjedereaksjonen en abort er.

Det kvinner derimot ser, spesielt de med et funksjonshemmet foster i magen, er alle trapper og tunge dører; alle vansker for funskjonshemmende.

Og hva med den gravide tenåringen, som merker de kristnes fordømmelse pga manglende ring på fingeren. Får hun det riktige signalet for å beholde barnet?

Selv har jeg handicap-bevis og problemer med trapper. Jeg føler meg ikke spesielt velkommen i butikker når jeg må ta heisen via lagerrommet. Da unngår jeg heller å handle der.

Både politikere og leger vet at penger får ned aborttallene; Gratis p-piller til flere unge kvinner, økt økonomisk støtte til gravide studenter og økt tilrettelegging for funksjonshemmende.

DET skulle jeg ønske kristne med ekte engasjement for det ufødte foster kunne kjempe for! Tenk for et fint signal vi da kunne sende gravide som tviler: Både du og barnet ditt er hjertelig velkommen ; dere skal få komme inn hoveddøren!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1928 visninger
Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
13 dager siden / 1800 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1716 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1681 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
6 dager siden / 843 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
17 dager siden / 838 visninger
Vi ønsker ikke fremmed tro i vår helligdom
av
Joav Melchior
rundt 1 måned siden / 829 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere