Therese Utgård

Alder:
  RSS

Om Therese

Beskriv deg selv her

Følgere

"Ordførar opna utedo"

Publisert nesten 4 år siden

"Ordførar skal opne utedo". Dette var ei av overskriftene i mi lokalavis.

Eg har budd ca 7 år i forskjellige utland. Av og til har det vore vanskelig å forklare utlendingar kva som er så fint med Norge. -Er det virkelig ingen turistinformasjon og ingen bakar som har ope no, spurte småsure østerrikarar på besøk, ein søndags morgon. -Nei, vi et brød fra i går, og så kan vi jo berre gå ein tur i skogen, eller finne på noko artig sjølve? Det er jo noko med å IKKJE ha alt på armlengdes avstand, ville eg forsvare. -Men korleis bevarer ein respekten for autoritetar når ein berre omtaler dei med fornavn, spurte andre, sjokkerte utlendinger. -Det er liksom det med at respekten går begge vegar då, innvendte eg. Nokon gongar tenkte eg at dei skjønte. At dei såg for seg uendeleg vakre solnedganger, når det endeleg vart vår. At dei òg hadde sett sjarmen i nysgjerrige, men venlege blikk, når du er den einaste på lokalbutikken dei ikkje kjenner bestefaren til. At eg kunne forklare dei kva dugnad var - og kvifor ein _alltid_ burde møte opp. Andre gonger visste eg dei ikkje skjønte. Som når tyske vener motvillig måtte gå ut, fordi ein faktisk ikkje kan røyke INNE på pub'ar - og så blei stoppa igjen, fordi ein ikkje kan ta med alkoholen UT på gata. Vi er kanskje annerleis-landet. Kanskje er vi ikkje flest. Kanskje har vi ikkje alt dei andre har. Men vi har likevel meir. Vi har sjenerte nordmenn som ikkje held opp døra eller kjem med fine fraser - men som alltid seier hei til andre på tur i skogen. Vi har ikkje det finaste slottet, eller dei høgste katedralane. Men vi har statsministarar som heiter anten Jens, Erna eller eit anna fornavn, og ministarar og politikarar du kan spørje, ja, til og med sette til veggs om du føler du må. Nei, vi har ikkje alt; vi har noko meir. Det er dette som kan vere vanskelig å forstå. Men neste gong nokon spør; kvifor er det så fint å bu i Norge? Då veit eg kva eg skal svare. Eg skal seie: "Eg bur ein stad der folk møtte opp for å sjå ordføraren opne den nye utedoen."
Gå til innlegget

Refleksjoner over refleksjonstiden.

Publisert rundt 4 år siden

Om KrFs abortforslag: At kvinnen skal hjelpes til å tenke, er ikke noe nytt.

Til tross for fadesen med reservasjonsretten, viser KrF forslag til valgprogram at de fortsatt satser på innstramminger i abortloven.

Sist ute nå, er "refleksjonstid». Kvinnen skal få 2 døgn etter veiledning om abort, til å reflektere. Jeg vet ikke hva KrF har tenkt på her; at kvinnen skal ombestemme seg, og heller tenke som KrF? Eller at det til og med er noen kvinner som går over 12. ukers grensen og må til nemnd-behandling? Da kan jo kvinnen virkelig få hjelp til å reflektere - av legene og fagpersoner i nemnden.

At kvinnen skal hjelpes til å tenke, er ikke noe nytt. Det har alltid funnes menn, leger og politikere som skal "hjelpe" kvinnen med dette. Det fullstendig ulogiske i at en middelaldrende mann (leger og politikere er ofte begge deler), skal ha mer innsikt i en graviditet og en abort enn en ung kvinne (abortsøkende er som regel det), synes ikke å forstyrre KrFs politikk.

Å ta abort er ikke noe en kvinne tar lett på. Men det er kvinnen, som er gravid og selv må bære konsekvensene av en abort eller å føde, som vet best.

Fordommer

Dessverre verserer det mange fordommer om abort i kristne miljøer og i KrF.

Antall aborter har ikke steget etter at aborter ble tillatt og liberalisert. Tvert imot har de sunket mye, pga gode, forebyggende tiltak.

Det stemmer ikke, som KrF hevder, at «etter en abort sliter mange med psykiske plager.» Det er sikkert noen, og disse må få hjelp. Men store, internasjonale studier med tall også fra Norge, viser at de fleste føler lettelse etterpå. Anger er sjelden. De fleste kvinner tar altså gjennomtenkte valg – på egen hånd.

Noen av KrFs forslag er gode og viser kvinnen respekt, så som å heve engangsstønaden, tilrettelegge for studenter med barn, og billigere prevensjon. Det siste punktet er utrolig effektivt,og burde være KrFs egentlige kampsak her.

Men kvinner bør merke seg at refleksjonstiden ikke er en velment håndstrekning til abortsøkende. Tvert imot føyer dette seg inn i rekken av foreslåtte innstramminger, som et bevisst forsøk på å motarbeide abortloven.

KrF vil f.eks. også at abortspørsmålet skal avgjøres «i dialog mellom pasient og lege» (hun kan fortsatt ikke forutsettes å tenke selv). De vil stamme inn aborttilgang på eugenetisk indikasjon og korte ned perioden for tillatte senaborter. Og primærstandpunktet til KrF er fortsatt å erstatte abortloven med «livsrett for ufødt liv».

Kort tid etter 8.mars-markeringer, er det en svært fattig trøst å få rett i at vi fortsatt trenger dem.

Skuffende av KrF

Det skuffer meg at KrF planlegger slike tiltak som betenkningstid, når en vet at dette ikke er effektivt, og bare gjør en vond situasjon vanskeligere. Det eneste dette hjelper for, er velgernes og partiets egen samvittighet.

Om en virkelig hadde fosterets og familiens beste i tankene, hadde en satset på gratis prevensjon til flere unge kvinner og gjort det lettere å bære frem et ufødt barn.

Å skremme kvinner tilbake til 1950-tallet og til skammekroken, er ikke veien å gå i 2016.

Publisert i Vårt Land 18.3.2016.

Gå til innlegget

Refleksjonstid; nå også for mannen!

Publisert rundt 4 år siden

Hvorfor skal refleksjonstid være noe som er forbeholdt kvinnen? Jeg slår et slag for å innføre kjønnsnøytral refleksjonstid - og håper Allmennlegeforeningen støtter opp!

KrF foreslår en 2 døgns "refleksjonstid" før abort, for å sikre seg at kvinnen virkelig tenker på om hun vil ta abort eller ikke.

(Merknad: Det å ha hatt livmor hele livet, blitt gravid, bestilt legetime og ventet på denne, gjelder ikke som gyldig refleksjonstid).

Jeg innser nå at jeg ikke har tenkt (!) nok på dette før! Jeg har jo tidligere skrevet ut Viagra til menn - intetanende og med for lite kontroll, åpenbart. Jeg beklager nå denne lempfeldigheten, og foreslår for mine lege-venner at en straks innfører disse obligatoriske kravene for foreskriving:

  1. Spør mannen om han _virkelig_ ønsker Viagra
  2. Spør mannen om han er i et fast forhold. (..spør så om han er gift).
  3. Forsikre deg at Viagraen faktisk skal brukes i dette forholdet! (Man kan aldri vite!)
  4. Ikke oppfordre til unødvendig bruk; Om Gud hadde villet det, hadde nok kroppen hans klart dette uten medisiner
  5. Forklar så den protesterende mannen dette
  6. Be han vente i 2 døgn, og heller komme tilbake om han _virkelig_ ønsker Viagra - Har han ennå ikke ombestemt seg; be om erklæring fra hans kone.   (Slikt kan en ikke ta så lett på!).
  Takk!
Gå til innlegget

Hule ord om likeverd

Publisert over 4 år siden

Lederen i tankesmien Civita påpeker at det er rart det er lov å forskjells-behandle fostre, når det ikke er lov etter fødselen. Dette er direkte feil.

Kristin Clemet skriver 2. november at et liberalt syn på mennesket er vel forenlig med en ­restriktiv abortlov; der «sentrale verdier er likeverd, likebehandling og like muligheter». Likeverd og like muligheter er vel grunntanken i både et kristent livssyn, og motivasjonen for sosial-
demokrater som meg selv – og noe de fleste er enig om er viktig.

Med likebehandling derimot, er det annerledes. Og heri ligger de liberales fallgruve. For om en likebehandler ulike tilfeller, må en regne med ulike muligheter. Abortsaken er et av de beste ­eksemplene.

Lederen i tankesmien Civita påpeker at det er rart det er lov å forskjellsbehandle fostre, når det ikke er lov etter fødselen. Dette
er ­direkte feil. Hele livet forskjellsbehandles vi. Det satses ulikt på kvinnelige og mannlige ledere, på innvandrere og nordmenn, og på friske og funksjonshemmede. Ofte vet vi det, men velger å lukke øynene og rister så på hodet av de som ikke var gode smeder for egen lykke.

For vi fødes ikke som helt frie, med like muligheter. Vi fødes inn i mer eller mindre ressurssterke familier, som ulike kjønn med ulike utfordringer, med ulik ­fysikk – og blir til voksne med mer eller mindre «heldige» egenskaper. Og vi «sponses» i ulik grad.

Høyresiden, med sin allergi mot utjevnende­ tiltak som faktisk fungerer – kvotering, spesielt vern mot diskriminering, støtte for utjevning av sosiale forskjeller og så videre, er noe av det som har gjort minst for «like muligheter».

Sannheten er at skal en oppnå like muligheter; for fostre med Downs syndrom, med funksjonshemming, for fostre av foreldre med lite økonomiske ressurser, må en utjevne – aktivt!

En må øke støtte til unge mødre,
til gravide studenter, til de som bærer barn med funksjonshemming, med Downs syndrom og så videre. En må rett og slett heve statusen til fostrene etter at de er født!

Gravide kan tenke selv, og bør fortsatt få velge selv.

Men det er opp til oss som samfunn hvilke signaler vi sender usikre par; gravide som ser vansker med Nav, med rulle-stol, med manglende støtteordninger og med usikker økonomi. Her må vi sende riktig signal og si at vi ser utfordringene; vi tar ansvar, og betaler for å utjevne forskjellene vi alle er født med – slik at alle faktisk får «like ­muligheter».

En god sosialdemokrat, liberal, kristen – ja, et godt menneske – forlater ikke sitt engasjement for det ufødte barn etter at det er født. Det er da det gjelder.

Et signal til fortvilte gravide som kun innebærer en innstramming av abortloven uten at det ligger en forpliktelse, en økonomisk garanti, et støtteapparat rundt blir intet mer enn hule ord. En kan sikkert diskutere om slike ord er i sann liberalistisk ånd eller ei. De hjelper uansett lite i en desperat situasjon.

Først publisert i Vårt Land 04.11.2015

Gå til innlegget

Innestemme – 
eller en aktiv kirke?

Publisert nesten 5 år siden

Uenigheten om likekjønnede ekteskap kommer ikke til «å gå over» bare vi legger lokk på den, eller ber andre hviske.

Erling Birkedal etterlyser i Vårt Land 17. august «innestemme» i debatten om likekjønnet vigsel. Jeg vil derfor dele en opplevelse jeg nylig hadde Kirken.
Jeg var på en gudstjeneste, og jeg gråt. Det var ikke gravferd, ikke bryllup, ikke rørende barnesang. Årsaken var prekenen som presten holdt.

Etter å ha snakket varmt om Jesus som revolusjonær, som forandret tolkningen av loven, presiserte presten at en slik nytenking ikke gjaldt likekjønnet ekteskap. 
Jeg skalv av sinne og vurderte å gå. En burde stå opp, i solidaritet med dem dette treffer direkte? Eller?

Tålt. Jeg er jo kristen og tror fast på likeverd for alle. Jeg er også lege, og jobber litt med barn og unge og seksualitet. Vi vet hvor viktig det er at en får støtte til å utvikle seg til den man er.
I årevis har jeg tålt at kirken har et annet syn på homofili enn meg. I årevis har jeg lurt på om jeg burde melde meg ut. Da Kirkemøtet i 2014 stemte nei til likekjønnet vigsel, holdt jeg virkelig på å gjøre det. Men med Åpen folkekirke fikk jeg tro på en kirke der også jeg – der alle – kunne føle seg velkommen. I dag har Åpen folkekirke over 100 kandidater – og jeg er en av dem. Debatten om likekjønnet ekteskap er vanskelig for begge sider i kirken.

Truer. På begge sider trues det med utmeldelse. Mange liberale har alt meldt seg ut. NLM har dannet eget trossamfunn. Hvem blir sittende igjen i kirken?

 Jeg tror at begge sider i saken engasjerer seg pga dyp overbevisning. Jeg tror ingen forskjellsbehandler noen med vondt i sinne.

Men hvordan forholder vi oss til denne debatten; for eller mot likekjønnet vigsel?

For den kommer ikke til «å gå over» bare vi legger lokk på uenigheten, eller ber andre hviske. 
Dette er heller ikke en sak der konservative kan argumentere kun ut fra religionsfrihet. 

For det er nettopp religionsfrihet som gjør at jeg engasjerer meg. Jeg vil ha frihet til å utøve min tro i Den norske kirke.

Dette er heller ikke «aktivisme» utenfra, som det av og til hevdes. Vi i Åpen folkekirke er også kristne. Vi vil også bli anerkjent som likeverdige medlemmer – denne anerkjennelsen bør alle andre også få. Dertil hører at alle som ønsker det, får gifte seg og arbeide i kirken, uavhengig av seksuell orientering. Jeg valgte å bli sittende på benkeraden.

Gjennom. Jeg tenkte at vi må jobbe oss gjennom denne uenigheten, som kirke – sammen! Jeg valgte bevisst å få nattverden av den presten som jeg er dypt uenig med (og som jeg for øvrig kjenner som en veldig grei og flink prest!).

Åpen folkekirke mener kirken kan leve godt med uenighet. Vi vil ikke tvinge noen til å forandre mening. Vi vil ha reservasjonsrett for biskoper og prester som ikke ønsker å ordinere eller vie homofile. Da ivaretar vi den religionsfriheten for andre, som er så viktig for oss selv.
Med gjensidig respekt for hverandres syn i denne saken, kan begge sider samles om det som er kjernen i troen for oss alle. 
Men til gjensidig respekt for hverandre syn, hører det også med at begge syn får gjøre seg gjeldende i kirken.

Håper. Jeg håper inderlig at flere blir sittende i kirken – selv om det er vanskelig. Vi står, som Birkedal skriver, overfor flere utfordringer fremover, enn debatten om likekjønnet ekteskap.
Kirken kan og bør fortsatt være viktig i samfunnet. Derfor håper jeg også at kirken aldri slutter å engasjere seg, debattere, og provosere. Heller dèt, enn en stille kirke med tomme benkerader.
Therese Utgård
Talsperson og 1. kandidat til Åpen folkekirke Møre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 20.8.2015

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2771 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1278 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 1002 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 687 visninger
Hjemlengsel
av
Joanna Bjerga
3 dager siden / 620 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere