Therese Sjøvoll

Alder: 5
  RSS

Om Therese

Kunsthistoriker & skribent.

Følgere

Publisert nesten 5 år siden
Paul Grøtvedt – gå til den siterte teksten.
det finnes en snevrere bestemmelse av samtidskunst, som bare omfatter den toneangivende samtidskunsten. Denne snevrere bestemmelsen blir benyttet av kunstfaglige aktører som kritikere, kuratorer, kunsthistorikere, trendy gallerister og ditto museumsfolk.

Jeg underskriver Paul Grødtvedts utsagn ovenfor, og det var nettopp derfor jeg skrev “samtidskunst - forstått som kunst laget i vår tid” (i mitt innlegg "Kunst i kirkerommet - et katolsk perspektiv").

Fordi en kunstner er representert på tunge samtidskunstmuseer som f.eks. Astrup Fearnley, betyr det ikke at kunstnerens verk bør tas rett inn i kirkerommet uten hensyn til kontekst. Damien Hirsts “Mother and Child Divided”, for eksempel, passer utmerket på Astrup Fearnley der den står. Jeg ser ikke hvordan dette verket hører hjemme i et kirkerom, som Raaum foreslår (VL, 22. oktober, 2014). Hva skulle denne kuen og kalven, som er saget i to og nedsenket i beholdere med formalin, eventuelt tilføre kirkerommet? Og hvordan skulle man da fortolke verket i kontekst av kirkerommet og kirkens budskap? En opplagt fortolkning her, er:  “det finnes en uopprettelig rift mellom mor og sønn (Maria og Jesus)” , og i forlengelsen av dette "en rift mellom den troende og Gud". Er kirken tjent med dette? 

Til Njål Kristiansen: På generelt grunnlag er jeg skeptisk til idéen om kirkerommet som utstillingslokale - kunstutstilling er en ting, gudstjeneste og bønn noe annet - selv om det finnes gode måter å integrere midlertidig utsmykkning i kirkerommet på. Likevel, jeg skulle svært gjerne ha sett den utstillingen av Gullvåg i Nidarosdomen som du refererer til. Hans utspill i denne debatten er gode (VL, 24. oktober), og Gullvåg har helt rett når han sier  “Der rammene virker strammest, kan den kunstneriske friheten være størst.” Det finnes det mange historiske bevis for. 

Ellers er jeg enig med deg (Njål Kristiansen) når du sier "En regel for kunst i kirkerom kan være at den skal foredle og opphøye kirkens hensikt. Da oppstår det straks en grense mot generelle motiver, motiver som ikke er åpenbart knyttet til kirkens kontekst."

Kunst i kirkerommet bør bygge opp, ikke rive ned.  

Gå til kommentaren

Kunst i kirkerommet - et katolsk perspektiv

Publisert nesten 5 år siden

I debatten om kunst i kirkerommet spør Kristin Gunleiksrud Raaum, generalsekretær i Norske kirkeakademier, hva kirkerommet gjør med “vår lesning av et bilde” og hva liturgi og praksis gjør med “kunstverket og vår opplevelse av det”. Spørsmålet burde heller vært hva gjør kunstverket for den troendes opplevelse av kirkerommet og gudstjenestens liturgi? For det er vel ikke selve kunstverket og vår opplevelse av det som står i sentrum i kirken? Er ikke det Guds ord? Eller mener Raaum at kirken er som et galleri eller et hvilket som helst annet offentlig rom der vi møter kunst?  

Før Raaum inviterer Bjarne Melgårds bilder—som koketterer med pedofili, dyresex, og voldelig seksualitet—inn i kirkerommet, bør kanskje Raaum først avklare: hva er kirkerommet og hvilken funksjon har det; hvorfor går folk i kirken og hvilken rolle spiller kunst i forhold til kirkens liturgi. Dette er kanskje mye å forvente, men for en kunsthistoriker som meg er dette nødvendige og selvsagte spørsmål. Kanskje det er utfordring nok å be Raaum forklare hvorfor hun mener provoserende kunst er nødvendig i kirkerommet, og på hvilken måte denne typen kunst bringer den troende nærmere Gud.

Som kunsthistoriker Paul Grødvedt påpeker, har den protestantiske kirke vært skeptisk til bruken av bilder, i motsetning til den katolske kirke som i flere århundrer har verdsatt bilder og fortsatt omfavner bruken av dem. Den katolske kirken har derfor, over mange år, utviklet en praksis for bruken av bilder i kirkens liv og rom. Denne praksisen mener jeg det er verdt å se nærmere på, fordi bildene har en funksjon i menighetens trosliv som kan synes fremmed for en protestant. Det jeg presenterer her er ikke en fasit eller en mal for hva Den norske kirke bør gjøre med bilder i kirkerommet, men en skisse som belyser hvordan 1,2 milliarder katolikker forstår bilder og utsmykning i sine kirkerom. Mitt argument er, kort sagt, at kristen kirkekunst bør forholde seg til sin kontekst og ha et religiøst innhold uansett form. Enten den er tradisjonell eller samtidsorientert, figurativ eller abstrakt.  

I den katolske kirke er bilder en naturlig del av kirkerommet og kirkens liv, og det visuelle fyller en funksjon.“Kirken er vår mor”, sier katolikken, og kirken er Guds hus. Når du beveger deg inn i kirken trer du inn i et hellig rom der Jesus er tilstede i ånd, og også i legeme i form av den konsekrerte hostien (det innviede nattverdsbrødet). Jesu legeme, i form av den konsekrerte hostien oppbevares i tabernaklet (sakramentsskapet)—hans fysiske tilstedeværelse signaliseres av det røde lyset som er tent ved tabernaklet. Ved anledning stilles den konsekrerte hostien frem for tilbedelse og bønn i en monstrans; en spesiell beholder der nattverdsbrødet er godt synlig. Både tabernaklet og monstransen er utsmykket i større eller mindre grad. Kirkerommet er der menigheten samles til offentlig tjeneste—til messens liturgi (gudstjeneste)—forstått som en slags dugnad og et felleskap for kollektiv bønn. Kirkerommet får sin fulle betydning i forlengelse av liturgien der eukaristien (nattverden) ikke bare er messens, men også “kristenlivets kilde og høydepunkt”. Gjennom messens liturgi trer du inn i hellig tid og treenighetens indre liv, og for katolikkene er liturgien både en forsmak på himmelen og veien dit. På denne måten speiler kirkerommet himmelen, der det skjønne har en selvsagt plass.

St. Olav kirke i Oslo er et typisk eksempel på et katolsk kirkerom, selv om det finnes katolske kirker med et mer moderne utrykk, som St. Hallvard og St. Johannes i Oslo, og Mariakirken i Bærum. Prinsippene er de samme, men med lokale variasjoner. I St. Olav, som i så mange andre katolske kirker, er det en visuell fremstilling av den korsfestede Jesus ovenfor og bak høyalteret. I St. Olav dominerer krusifikset (korset med corpus, eller Jesu kropp) rommet rundt høyaltret. Dette krusifikset er laget av farget glass, og tilsvarende glassmalerier med katolske helgener smykker hver side av kirkeskipet og slipper lyset inn. Korset er både et seierstegn—Kristus beseiret døden for oss—og en påminnelse om å ta del i hans lidelse. Det er også en oppfordring til bønn. 

Helgenbildene minner de troende om at de skal streve etter å leve i pakt med Guds ord som best de kan, og om å be til helgnene om deres forbønn hos Gud. Helgenbilder, både i og utenfor kirkens rom, kan sammenlignes med bildene av kjære familiemedlemmer som står rundt i de mange hjem. Vi setter frem bilder av dem hvis nærvær og betydning i vår hverdag vi vil forsterke—våre barn, vår ektefelle, våre venner—eller dem vi vil minnes enten fordi de er langt unna eller døde. 

I alle katolske kirker er det alltid et eller flere bilder av Jomfru Maria, og hun får gjerne også et eget kapell. Maria er Jesu mor, og for en katolikk er hun dermed Guds mor og kirkens mor. Hun står i en særstilling blant de hellige fordi hun har et spesielt og nært forhold til sin sønn Jesus, og derfor er det naturlig for en katolikk å be Maria om forbønn hos Gud. Hun er et forbilde for alle troende katolikker fordi hun tok imot Guds ord, Jesus. Hun er et forbilde fordi hun sa ja. En katolikk kan henvende seg til Maria i form av en felles, ikke-liturgisk bønn, som for eksempel rosenkransbønnen, eller i privat bønn i eget lønnkammer. Dersom rosenkransbønnen bes felles skjer det gjerne før messen (gudstjenesten) eller etter messen. De troende vender seg da kollektivt i bønn mot Maria, og hvis det er en skulptur av Maria i kirkerommet, som i St. Olav kirke, er oppmerksomheten vendt mot den. Det er også vanlig å pynte med blomster rundt Mariaskulpturen for å ære Jesu mor, samt å tenne lys foran skulpturen og fremsi sine bønneintensjoner. Skulpturen har en funksjon i menighetens bønneliv, men det er ikke skulpturen i seg selv som tilbes. En katolikk ber Maria om å “be for oss” til Gud. Skulpturen eller avbildningen er et punkt for å samle denne intensjonen, og et et punkt omkring hvilket den enkelte troende kan samle seg selv og sin oppmerksomhet omkring Guds ord og vilje.  

En annen slik ikke-liturgisk bønn som kommer til utrykk i kirkerommets utsmykkning er Jesu korsvei. I St. Olav, som i mange andre kirker, er Jesu lidelseshistorie fremstilt i en serie av bilder som er montert på veggen under glassmaleriene på hver side av kirkeskipet. Disse bildene brukes aktivt i såkalte korsveisandakter, som er vanlige i fastetiden mens de troende forbereder seg til påske. I denne andaktsformen beveger de troende seg fysisk gjennom kirkerommet for å be ved hvert bilde. Bildene har med andre ord en helt klar funksjon som er knyttet til kirkeårets gang og til bønn. 

For en katolikk er det selvsagt utenkelig å ta Bjarne Melgaards volds og sexorgier inn i kirkerommet,  fordi den ikke har noe med kirken, og kirkens budskap å gjøre. Ikke fordi “man ikke liker den type kunst”. Ei heller fordi den er “ubehagelig og urovekkende”. Katolikkene har tross alt en rekke gruvekkende martyrfremstilliger som også finner sin plass i de mange kirkerom. Helgen- og martyrfremstillinger er mindre relevante visuelle utrykk i Den norske kirkes rom, men betydningen av den største martyren—Jesus—kan både katolikk og protestant enes om. 

Krusifikset, der Jesu kropp fremdeles er naglet fast til korset, er dypt ubehagelig—et illustrerende  eksempel er bl.a. Matthias Grünewalds Isenheim altertavle (1512-1516). Det seirende korset uten Jesu kropp, som er mer vanlig i protestantisk sammenheng, er også et urovekkende torturinstrument selv når det er tomt, dersom man tar korsfestelsens kroppslige og psykiske smerte innover seg i sin hele fylde.

Samtidskunst—forstått som kunst laget i vår tid—bør selvfølgelig være velkommen inn i kirkerommet, men på kirkens premisser. Det er ikke kunstneren eller kunstverket som er fokus i kirkerommet. Det er troen, skriften og kirkens lære. Hvis du etterspør provokasjon i kirkerommet så vend blikket mot Jesus. Han var virkelig radikal. 

Therese Sjøvoll, kunsthistoriker

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere