Tom Holta Heide

Alder: 66
  RSS

Om Tom

Følgere

Liberal katolisisme og protestantisme ser ut til å gå tilbake selv om disse gruppenes sosiale engasjement og verdier/innflytelse strekker seg langt utover offisielle kirkelige kanaler.

Som de fleste vet går EU-landenes befolkning i disse dager til valg – Europaparlamentet skal fornyes for en ny femårsperiode. Religion er blitt et tema også i fransk politikk. Ytre høyre advarer mot muslimske innvandrere, og ett av de franske partiene, høyrepartiet Republikanerne har en katolsk engasjert, ung filosofilærer, François-Xavier Bellamy, øverst på lista. Bellamy, som tilskrives 11-13 % av stemmene, representerer en nykatolsk, tradisjonsglad trend, der kirkens hjertesaker som f.eks. abort og avvisning av eutanasi (akkurat i disse dager brutalt konkretisert gjennom en intens juridisk fight om skjebnen til en ung mann som har ligget i 10 år i koma etter en bilulykke) er sterkt fremme. Men de som tror at etiketten «katolsk» skal gi ekstra bonus ved valget, må antakelig tro om igjen!

Universitetet i Grenoble har nylig publisert en analyse av dagens religiøse landskap i Frankrike («La France des valeurs» - Verdienes Frankrike). To sosiologer legger her frem en analyse med veldig klare tall: Gruppen "uten religion" (ateister, agnostikere og "deister") utgjør nå 58 % av befolkningen – for 40 år siden var de bare 27 %. Ateistene har i samme tidsrom gått opp fra ca. 10 % til bortimot 1/5 av befolkningen. Og på 40 år har andelen av de som sier de er katolikker (uavhengig av religiøs praksis), gått tilbake fra 70 til 32 %! Mulig ordet «katolikk» faktisk nå lyder ekskluderende i manges ører – begrepet «kristen» hadde kanskje gitt større tilslutning…

Uansett bekrefter undersøkelsen det jeg oppdaget allerede da jeg kom til Frankrike i 1979: Det er blitt absurd å omtale samtidens franske samfunn som et "katolsk land". Da snakker man historie. Den urgamle katolske identiteten bygger på Klodvigs katolske dåp i 496 og uttrykket "(Romer-)kirkens eldste datter", som gjentas til det kjedsommelige, men datteren er blitt utro – det begynte med reformasjonen, fortsatte i opplysningstiden blant de dannede, ble satt på spissen under Revolusjonen og kulminerte i bruddet mellom stat og kirke i 1905. Siden da har sekularisingen bare økt og økt - redslene fra 1. og 2. verdenskrig og stormen mot autoriteter i samband med mai 1968-opprøret gjorde også sitt. Rekrutteringen til presteyrket er så dårlig at kirken mer og mer må ty til lekfolk for å holde det gående.

Dagens aktive katolikker er velutdannede og tilhører de høyere lag av befolkningen økonomisk sett, er sterkt engasjerte, særlig de yngste, og mer urbane enn rurale. 7 % av befolkningen går til katolsk messe minst en gang i måneden, i 1981 var vi 17 %. Flertallet av oss er pensjonister. Andelen franskmenn med regelmessig religiøs praksis utenfor katolisismen har gått opp fra 3 til 10 %. Klassisk fransk protestantisme (kalvinister og lutheranere som for øvrig har gått sammen) og jødedom har gått tilbake, men det man kaller "nyevangelisk" protestantisme (pinsevenner, baptister o.l.) går frem, i likhet med islam. Høyreekstrem propaganda om "islamiseringen" av samfunnet motsies av det enkle faktum at bare 6 % av befolkningen bekjenner seg til islam. Innen disse 6 % er imidlertid religiøs praksis (gudstjeneste, bønn) sterkere enn blant de 32 % som sier de er "katolikker".

Dette betyr at det er de mest bastante religionsformene (konservativ islam, nyevangelisme, dogmetro katolisisme) som rekrutterer mest, blant henholdsvis halvurbane innvandrermiljøer (islam), sosiale grupper nederst på rangstigen (nyevangelisme) og urbane borgerlige miljøer (nykatolisisme). Liberal katolisisme og protestantisme ser ut til å gå tilbake selv om disse gruppenes sosiale engasjement og verdier/innflytelse strekker seg langt utover offisielle kirkelige kanaler. Og uansett: Gud er vel like glad i oss alle uansett hvilken merkelapp vi setter på t-skjorta?

Gå til innlegget

Det skal mer til enn en takbrann og et nedstyrtet spir til å ta knekken på Notre Dame.

Det skal tydeligvis mer til enn en takbrann ("skogen" kalte de taket fra middelalderen - de eldste bjelkene stammet visstnok fra det 8. århundre!) og et nedstyrtet spir til å ta knekken på Notre Dame. Etter en urolig natt våkner vi til nyheter om at de to tårnene er reddet og at strukturen tydeligvis holder, med alle forbehold. Alteret fra Ludvig 13.s tid er reddet, mange malerier og statuer likeså, relikvier ble brakt i sikkerhet, og fremfor alt, det store underet som gjør at jeg nesten tar til tårene: Politikerne er enige. De er alle i sorg, fra Mélenchon som kanskje er den beste av alle til å sette ord på tragiske situasjoner, til Le Pen. President Macron utsetter talen som skulle innviet fase 2 i presidentskapet. Intetanende godtfolk slo på TV-en i går kveld kl. 20 for å lytte skeptisk til Vår Blendende Unge Fyrste, men fikk se Notre Dame i flammer i stedet. Kanskje forsvant noe av statsoverhodets påståtte suffisanse i flammene... Uansett: "Mennesket spår, Gud rår", sa min mormor bestandig...

Notre Dame er ikke bare et kultsted for fransk katolisisme på sitt sterkeste, ikke minst fra et kunstnerisk synspunkt, det er også Republikkens samlingssted - så pussig at dette bygget slår bro over alle splittelser og visker ut gammelt nag - for en stund i hvert fall. Bygget er Ludvigenes, Napoleons og Robespierres sted. Og alle presidentenes. Frigjøringens sted i 1944. 

Quasimodo tok de to tårnene i sine armer for å beskytte dem - og vant! Nattens helter er nok en gang brannmannskapene som klarte det umulige i de små timer. I skrivende stund er ordet gjenoppbygging i grunnen en overdrivelse - det er heller snakk om en "reparasjon", som milliardærene sloss om å finansiere. 

Notre Dame skal repareres, som et symbol på den franske katolske kirke, som i den siste tiden igjen er blitt rystet i sine grunnvoller på grunn av alle beretninger om seksuelle overgrep og mer enn noen gang trenger bot, bedring og fornyede strukturer både i konkret og overført betydning.

Kirken oppfordrer til bønn og faste akkurat i denne spesielle uken, som markerer slutten på fastetiden før vi feirer livets seier 1. påskedag. Men før det kunne vi sannelig klart oss uten en så brutal illustrasjon av templenes, kirkenes og katedralenes forgjengelighet.



Gå til innlegget

Kontrastenes jul i Frankrike

Publisert 10 måneder siden

Nøyaktig på samme tid som opprørere herjet i Paris, kom det helt motsatte signaler fra den andre siden av Middelhavet.

Under en sober seremoni i Oran i Algerie, «saligkåret» Pave Frans’ representant 19 katolske ordensmedlemmer, alle ofre for borgerkrigen mellom voldelige islamistiske grupperinger og regjeringsstyrkene i årene 1994-96. De som er mest kjent, i tillegg til biskopen av Oran, er de syv munkene i cistercienserklostret i Tibhirine i Atlasfjellene.

Kjærlighet og fred. 

Hva som nøyaktig skjedde med munkene, er fortsatt uklart - den algeriske hæren har kanskje hatt en finger med i spillet. På seremonien i Oran, som mange på forhånd hadde ansett som en total umulighet, deltok både kristne og muslimer, og hovedmoskeens imam understreket hvor viktig det var at de katolske martyrenes budskap om kjærlighet og fred blir videreført. En nonne påpekte også at det ikke var nok å fokusere på disse 19, men at hele 200.000 mennesker ble drept i det «svarte tiåret». Orans budskap om forsoning, gjensidig forståelse og dialog ble lite omtalt i fransk presse – alt dreide seg, naturlig nok, om det gule opprøret.

Fredstonene fra Oran druknet ikke bare i gulvestopprøret– en drøy uke etter saligkåringen skjøt en mann på 29 år løs på tilfeldige personer mens han gikk oppover gata på julemarkedet i Strasbourg – drepte 3 og skadet 13, alle «vantro» etter det mannen selv skal ha sagt, for å hevne de drepte «brødrene» i Syria. Mannen, som hadde et omfattende kriminelt rulleblad, var født i Frankrike av marokkanske foreldre, og oppvokst i Strasbourg – en region som ligger på toppen av statistikken når det gjelder rekruttering til hellig krig. Hans konversjon til religiøst motivert vold skal ha skjedd i fengslet, for to år siden.

Et pasjonsdrama. 

Diskusjonen omkring islamistisk begrunnet terror sporer lett av. Uansett er listen lang for Frankrikes vedkommende: Toulouse 2012 (Merah), Paris januar og november 2015, Nice juli 2016, Tarbes 2018 (med en offiser som ofret livet med kristen begrunnelse). Vi står overfor en vanskelig definerbar og variabel miks av voldelig salafisme, sosial misere og eksklusjon, kriminalitet og psykiatri. Det lyder kanskje som en provokasjon i manges ører, men den belgiske katolske teologien Gabriel Ringlet sier det slik: I den lidelsen Islam gjennomgår, er det trekk av Jesu lidelse – et pasjonsdrama der en hel religion korsfestes av nihilister, ondskap og vold. Munkene i Tihbirine, fremfor alt prioren, var grundige Islam-kjennere og ville neppe kjent seg igjen i mye av det som nå tenkes og skrives om Islam.

I motsetning til hva man kan lese i norsk presse, har innvandring og Islam ikke vært noe tema i gulvestbevegelsen. Den franske krisen er sosial, politisk og regional – det dreier seg om kjøpekraft, manglende tillit til demokratiet og statens institusjoner («bort med Macron»), og sinne mot det man anser som urbane, privilegerte eliter. Middelklassens klassekamp: Ifølge undersøkelser ligger gulvestenes gjennomsnittlige inntektsnivå cirka 40 prosent over minstelønn.

Til det absurde. 

I skrivende stund og med alle forbehold for eventuell ny vold i storbyene er kanskje gulvestopprøret i ferd med å ebbe ut, i hvert fall i bredden: man teller nå 6.000 deltakere på rundkjøringene. Men den harde kjernen radikaliseres til det absurde: Mange gulvester anser Strasbourg-attentatet som et komplott fra Macrons side for å få oppmerksomheten bort fra deres krav! Antisemittisme er også fremme. Frankrikes 35.000 ordførere får nå i oppdrag å møte folk, lytte og notere kravene – kanskje det likevel er mulig å snakke sammen.

Men gatevold og sperringer som politisk kampmiddel og myndighetenes frykt for anarki har gitt resultater: 10-14 milliarder er hostet opp for å finansiere de sosiale tiltakene, noe som fører statsbudsjettet opp i et underskudd på 3,8 prosent, langt over eurosonens 3-prosent-grense. Få sosiale konflikter har gitt så store resultater på så kort tid. Indirekte får de mest ekstreme elementene faktisk rett når de anbefaler fortsatt mobilisering. Julebudskapet om fred på jorden og i folkets hjerter er fortsatt langt borte. Skal vi utsette det til påske?

Gå til innlegget

Den gule flod

Publisert 10 måneder siden

De gule vestene – legitim sosial folkebevegelse eller trussel mot demokratiet?­

Teppet gikk nettopp ned for akt IV i den franske protestbevegelsen mot avgifter og skatter, kalt «gule vester» etter refleksvestene de har på. Republikken overlevde, og Paris så verre ut etter akt III for en uke siden.

Prisen var 1.400 arrestasjoner over hele landet (i Paris ble nesten 1 av 10 demonstranter arrestert på et tidlig tidspunkt fordi de bar våpen), stridsvogner i boulevardene og et nasjonalt politioppbud på nær 100.000 mannskaper. Det vil si nesten én politifunksjonær per demonstrant.

Spontane allmannamøter. 

Men hva skjer neste lørdag (akt V)? Dersom noen av bevegelsens fremste eksponenter blir hørt, skal aksjonene fortsette inntil Presidenten går av. Staten og de styr-
ende «elitene» skal destabiliseres, og demokratiet skal utøves i form av spontane allmannamøter – en lovlig valgt Nasjonalforsamling er uten interesse siden den ikke lytter til «folket». Det hele i ly av en sosial kamp for bedre levekår.

Etter tre uker med sperring av den mest strategiske rundkjøringen utenfor den bretonske småbyen Quimperlé (12.000 innbyggere), måtte våre lokale gulvester, den første uken cirka 1.000 personer mellom 90 og 9 (på skift), pakke sammen, etter påtrykk fra forretningene i nærheten. På landsbasis anslås det at handelsnæringen hittil har tapt 1 milliard euro, i tillegg kommer regningen for hærverk og ødeleggelser i storbyene (hundrevis av millioner euro).

Men gulvestene i Bretagne er lite opptatt av det som skjer i Paris­: «Folk her klarer ikke lenger å leve av det lille de har», forklarer Marie, den 65-årige damen som ser ut til å trenge tannbehandling. «Vi lar oss ikke avspise med småtterier», sier pizzaselgeren, uvanlig sint.

Opprør mot globalisering. 

Dette er den hvite, lavere middelklassens opprør mot globalisering og (frykt for) fattigdom. En solidarisk fest, med kaffe, bål og samhold i rundkjøringer over hele landet. Menneskelig samvær og varme, langt fra volden i storbyene. Men spør du dem hvorfor de er der, svarer de med klassekampens kraftige, til dels brutale språk.

Nedgangen i materiell levestandard er ikke så enorm som man kunne tro. Gulvestenes bile­r, som jo er sakens kjerne, er overraskende dyre. Frankrike praktiserer allerede en sterk utjevningspolitikk: Halvparten av befolkningen er fritatt for inntektsskatt. Problemet er derimot at kjøpekraften ikke øker, slik den gjorde for noen tiår siden. Og de 10 prosent rikeste får det stadig bedre. Forskjellene blir større for hvert år, særlig etter krisen i 2008. Mange har det naturligvis vanskelig: «Det eneste vi får høre fra regjeringen, er at vi skal skifte ut vinduer og kjøpe el-bil – men jeg har ikke et rødt øre på kontoen», sier én gulvest. Hun er alenemor, som så mange andre i bevegelsen.

Antidemokratiske trekk. 

Mange sammenligner med mai '68. Lederen for datidens studentopprør, Daniel Cohn-Bendit, advarer imidlertid mot det han kaller gulvestbevegelsens antidemokratiske trekk. På en rekke steder i landet må man skrive under på et opprop som forlanger Macrons avgang, tute med hornet eller iføre seg gul vest for å slippe gjennom sperringen.

Et urovekkende antall gulvester har bakgrunn i fascistlignende­ grupperinger. Inntil nå har svært få av dem våget å møte regjeringen – de ble rett og slett truet på livet, særlig via Facebook, som er blitt den skrivende underklassens alfa og omega (mange gulvester bruker i tillegg krypterte meldingstjenester, som terroristene­).

I utlandet tiljubles ­gulvestene av Trump, Putin, Erdogan og Salvini. Ikke akkurat verdens fremste miljøforkjempere/demokrater­. Trump har gjenkjent den franske versjonen av sin egen velgermasse. Og det franske engasjementet for menneskerettigheter blir latterliggjort over hele verden.

Den katolske kirkens ledelse anbefaler dialog. Den støtter kravet om større sosial rettferdighet, formulert for eksempel av Monseigneur Aubry på La Réunion, den franske øya i det indiske hav der 40 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen – der var det lammende opptøyer i nesten én uke.

Ruller videre. 

Det tragiske er at folkets raseri ble rettet mot en avgift som skulle redusere de livsfarlige dieselpartiklene, men nå er trukket tilbake. Bevegelsen ruller videre likevel – skredet er i gang og lar seg vanskelig stanse. Er grunnen at vi må skape sosial rettferdighet før vi redder klimaet?­ Men kan klimaet vente? Parallelt med helgens gulvestaksjon tok også miljøbevegelsen (17.000 aktivister) til gat-
ene­ – noen steder hånd i hånd med gulvestene. Med «kapitalen» og macronsk nyliberalisme som felles fiende.

Gå til innlegget

Et omstridt jubileum

Publisert over 1 år siden

Ånden fra mai 68 rykket hele veien inn i den katolske kirken. Men generasjonen fra 68 har også mye å gråte over.

De fleste hovedaktørene i Frankrikes siste revolusjon, med ­studentopprørets fransk-tyske ­leder Daniel Cohn-Bendit («røde Dany») i spissen, er nå godt over 70 og har gått av med pensjon. Dagens franske president er derimot født etter 68 og har et avslappet forhold til saken: Via sine rådgivere har han slått til lyd for en temmelig sober markering, som risikerer å irritere tradisjonelle høyrevelgere hvis den er for positiv og skuffe tradisjonelle venstrevelgere hvis den er for svak.

Uansett er det naturligvis en politisk umulighet å hylle ideene fra mai 68 i et samfunn der den revolusjonære drømmen mer og mer er et randfenomen. Paris’ sosialistiske ordfører Anne Hidalgo ble nylig kritisert for sin positive omtale av Che Guevara. Revolusjonsromantikk er et tilbakelagt stadium.

Frihet, likhet og brorskap. President Sarkozy var i nyere tid den første politikeren som klart uttalte at det nå var på tide å bli kvitt ånden fra 68, og dagens høyreleder Wauquiez sier det samme. For mange på høyresiden var 68-slagordet «Det er forbudt å forby» selve symbolet på all den skaden 68-tenkningen gjorde i samfunnet. Samtidig finnes det også en ikke uvesentlig del av Frankrike som fortsatt ser positivt på 68, som en videreføring av idealene «frihet, likhet og brorskap». 68 ga den franske venstrefløyen en ny giv og forberedte sakte men sikkert Mitterrands seier i 1981, fikk futt på fagbevegelsen (6-8 millioner franskmenn streiket våren 68) og myket opp samfunnet både med hensyn til stivbente myndigheter og – ikke minst – «foreldet» seksualmoral.

68-revolusjonen klarte ikke å omforme samfunnets økonomiske spilleregler – avsløringene om den kinesiske kulturrevolusjonen og andre redsler begått i marxismens navn verden over, kjølnet etter hvert en del av gløden fra barrikadene. Men de andre sidene ved bevegelsen vant frem: kvinnesak, seksuell frigjøring (gratis prevensjon!), vilje til å motsi autoriteter og forlange frihet i alle situasjoner. På godt og vondt. Lysten til å streike og demonstrere er en viktig del av arven fra 68.

Arbeiderprestene. Også på den klassiske sentrum-høyresiden hadde 68 store konsekvenser: Giscards presidentperiode (1974-1981) var lydhør overfor kvinnebevegelsene og innførte selvbestemt abort i 1975. Ånden fra mai 68 rykket til og med inn i en så konservativ institusjon som den katolske kirken: Den forsterket fornyelses- og moderniseringsprosessen fra 2. vatikankonsil, men førte også til at en hel generasjon prester etter hvert hoppet av fra sølibat og tunge forpliktelser.

Samtidig gikk kirkegangen ned. De såkalte «arbeiderprestene» fra 60-tallet var en intelligent løsning for å bøte på dette – gjøre evangeliet synlig der folket er. Mange katolikker engasjerte seg politisk på venstresiden (50 år etter stemmer stadig færre katolikker på venstrepartiene). Men globalt sett forsterket mai 68 sekulariseringen og bidro til å marginalisere og latterliggjøre kristentroen i store deler av fransk åndsliv.

Kapitalismens triumf. Generasjonen fra 68 har mye å gråte over: Samfunnet er mer og mer basert på merkantile prinsipper, privatiseringene florerer, og ungdommen sverger mer til individuell suksess enn til kollektiv kamp etter marxistiske forbilder. 68-erne klarte i stor grad å tyne den borgerlige massekatolisismen, men de fleste av dem så en annen vei da antifeministisk, homofob islamistisk nyfundamentalisme rykket inn i det halvurbane proletariatet, der 2. og 3. innvandrergenerasjon spyr på det etablerte samfunnet med Koranen i hånden i stedet for Maos lille røde.

Frykten for terrorisme gjør at 68-ernes barnebarn melder seg til tjeneste i politi og forsvar. Og i de avindustrialiserte områdene i Nord- og Øst-Frankrike, med økt sosial nød, er det «fascistene» i Nasjonalfronten (nylig omdøpt til «Nasjonal Samling») og ikke det gamle-kommunistpartiet som kanaliserer folkelig misnøye.

Generasjonen fra 68 har mye å gråte over.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1869 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1606 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1577 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1548 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1418 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1305 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1167 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere