Terje Hegertun

Alder: 6
  RSS

Om Terje

Førsteamanuensis ved Det teologiske Menighetsfakultet. Spesialfelter: pentekostal teologi, økumenikk, systematisk teologi

Følgere

Bred erfaringsforståelse

Publisert 7 måneder siden - 560 visninger

Jeg har ikke noe ønske om å «usynliggjøre de nøkterne blant oss».

I EN REPLIKK i Vårt Land 26. februar skriver Åsta Dokka at det kan se ut som at jeg i virkeligheten har et «eksklusivt, og ikke åpent, syn på hva åndelighet og Den hellige ånd er». Jeg håper ikke det er tilfelle.

Også jeg tenker at hele livet er en del av den kristne erfaringen, at vi er ulikt skrudd sammen følelsesmessig, og at Åndens gjerning ikke må tenkes for smalt og dermed heller ikke ensidig må knyttes opp til ekstraordinære erfaringer.

En bred erfaringsforståelse. Jeg tror derfor at jeg opererer med en bred erfaringsforståelse. Men Dokka har et poeng når hun ber personer (som meg) og de miljøer som er fortrolige med et mer spirituelt og karismatisk ladet språk om å vise sensitivitet overfor alle de som har andre tilnærminger til tro og teologi, siden det handler om å ta på alvor at vi er og kjenner ulikt.

Jeg har ikke noe ønske om å «usynliggjøre de nøkterne blant oss». Jeg anser meg nemlig selv for å være blant dem. Det hindrer meg likevel ikke fra å se at den verdensvide kirke de seneste par tiårene er blitt tilført noen flere innsiktsmessige og språklige ressurser som har gitt oss en rikere – og mer erfaringsnær – teologi om den tredje trosartikkel, den kirkene bekjenner seg til hver gang det feires gudstjeneste. Også internasjonalt er «The Third Article Theology» blitt en begrep som teologiske miljøer tar på alvor og som har utvidet forståelsen av Gud som Far, Sønn og Ånd.

Medlemmenes nådegaver. Jeg oppfordrer derfor alle kirker til å utvikle en identitet som både gir rom for medlemmenes nådegaver, men som samtidig har sin grunnleggende forankring i nådemidlene og de hellige handlingene. De vi mottar nettopp av nåde, uavhengig av hvordan vi følelsesmessig er konstruert og på tvers av de erfaringene vi har. Eller ikke har.

Terje Hegertun

Professor ved Menighetsfakultetet

Gå til innlegget

Om tro og fyrverkeri

Publisert 7 måneder siden - 847 visninger

Troens og nådens folk – enten de befinner seg i frikirkene eller i klassiske kirker – kan ikke deles inn så grovmasket som det Dokka gjør.

Åste Dokkas kommentarartikkel 20. februar inviterer til noen refleksjoner. Dokka skriver om dem som tilsynelatende trenger å fyre opp troen ved hjelp av sterke manifestasjoner. Hun er skeptisk til begreper som omvendelseserfaringer, gudsnærvær, åndelige opplevelser og det å ha en «relasjon til Jesus». Taizé-lovsanger er «kjedelige» og hun vet ikke hva det vil si å «drikke av Ånden».


To typer mennesker. Hun undres om dette er et språk for en virkelighet hun ikke har tilgang til og konkluderer med at det handler om to typer mennesker: de nøkterne og de følelsesstyrte. Disse gruppene kommer ikke til å forstå hverandre. Tvert imot, det erfaringsåpne teologiske språket «ekskluderer fra frelsesfellesskapet».

Jeg deler det som jeg tror er Dokkas grunnposisjon, at troens øre og øye kan høre og se Gud i alle ting. Det samme gjelder hennes bekymring om risikoen ved å la seg styre av spektakulære åpenbaringer. Samtidig ventilerer artikkelen noen stereotypier som det er grunn til å problematisere, blant annet fordi disse allerede er forlatt i store deler av den verdensvide kirken. Troens og nådens folk – enten de befinner seg i frikirkene eller i klassiske kirker – kan ikke deles inn så grovmasket som det Dokka her gjør. Det finnes nemlig adskillig med nøktern rasjonalitet innenfor karismatisk orienterte miljøer og det er ikke så rent lite lengsel innenfor klassiske kirkemiljøer etter å erfare Gud og drikke av Åndens kilder.


Som en lavastrøm. Hele den verdensvide kirke har sitt opphav i pinsedagens omkalfatrende fortelling, da Ånden kom som en lavastrøm over noen Jesus-venner som hadde forskanset seg bak lukkende dører. Takket være dette gudsmøtet reiste de seg og ble pionerer for en tro som nettopp hadde som kjennetegn den nøkterne tanke og det brennende hjerte. Helt siden da har Åndens nærvær tilhørt kirkens indre DNA. Derfor oppmuntrer Bibelen oss til å bli fylt av Ånden (Ef 5,18).

I nyere tid har den økumeniske bevegelse bygget viktige broer mellom kirkene. I dag henter man innsikter fra hverandre i et omfang man tidligere ikke trodde var mulig. Også i den fagteologiske verden er den kristne erfaringen for lengst anerkjent som legitim, og det drives forskning omkring dette på tvers av alle kirkeskiller. En av grunnene er at de kirker som er i stand til å tenke helhetlig omkring tro og erfaring også ser ut til å lykkes når det gjelder vekstkraft, frivillighet og indre dannelse.


Forskjellige språk. I motsetning til det Dokka hevder – at det karismatiske og spirituelle språket omtaler en virkelighet som er lukket for mange – vil jeg mene at alle kristne forholder seg til den samme virkelighet, men at ulike miljøer har utviklet forskjellige språklige og kulturelle ressurser. Til sammen uttrykker de livets og troens mangfoldighet og kompleksitet.

La oss derfor tenke mer helhetlig: Så vel nøkternhet som følelser og emosjoner er legitime elementer i ethvert religiøst univers – også det kristne. Det er ingen grunn til å gjøre åndelige erfaringer mer spesielle enn de er. Ikke minst bør teologer være seg bevisst at siden Gud overgår alle våre språklige konstruksjoner, trenger vi nettopp et språk om troen som peker utover seg selv, til det overskudd av innhold som viser til mysteriet og til den visdom som ligger mellom setningene; i symbolene, lignelsene og fortellingene.


Et beboelig rom. Jeg tror at det er nødvendig å rydde et beboelig rom mellom på den ene siden de miljøer som er innleiret i en kirkelig tradisjonalisme som står i fare for å skape et erfaringsunderskudd, og på den andre siden de miljøer som ikke erkjenner rikdommen i de lange og bærekraftige tradisjoner. Et slikt rom vil gi oss kirker som er i kontakt med de kilder som gjør dem til nådefulle fellesskap. Det er klokt å erkjenne at kirkene kan unnvære mye, men de er uomtvistelig avhengig av nettopp det nærvær som Ånden representerer og som vi ikke må legge for stramme føringer for. Det er nettopp nærværet av den treene Gud som gjør kirkelige fellesskap til Guds gode fingeravtrykk i verden.

Å beskrive talløse grupper av kristne i verden som bare følelsesstyrte, kan lett framstå som subtil hersketeknikk. Det vil være like urimelig som at jeg skulle antyde at de som representerer «de nøkterne», ikke skulle være i stand til å la seg bevege og gripe. Slike overfladiske forenklinger er ingen tjent med at vi opprettholder.


Gå til innlegget

Tørsten etter det beste

Publisert over 2 år siden - 5374 visninger

Noen ledere i trosbevegelsen lot seg friste til å anvende religiøs makt og misbruke karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll.

I vår har vi hørt stemmene til noen av dem som hadde­ en tørst etter det beste­, men som brente seg på ­menighetsmiljøer som ikke hadd­e
de kvalitetene deres hengivne ­medlemmer hadde fortjent.

En av dem er Bjørn Aslaksen som skrev den tankevekkende artikkelen «Halvbror i Herren» (Vårt Land 17. mars) om hvordan et frihetsberøvende miljø gjorde at han i dag kjenner seg diskvalifisert fra å tilhøre en ­menighet. Men lengselen er fortsatt der, og Jesus er fremdeles hans kjæreste eie.

Artikkelen er smertefull ­lesning. Mine refleksjoner om kirke, lederskap og karismatikk­ håper jeg er et bidrag til den ­ærlige samtalen som med tyngde­ må komme blant dem som sto nærmest det miljøet Bjørn var en del av.

Uryddig høyreside. Den tyngste kritikken har vært rettet mot den delen av frikirkeligheten som på 1980- og -90-tallet ble dannet på karismatikkens noe uryddige høyreside. Med få unntak ble dette en knoppskyting som i dag – bare etter et par ­ti-år – ligger med brukket rygg. Det gjør den til et av de minst vellykkede menighetsprosjektene i nyere norsk kirkehistorie, selv om visjonene i starten var store og uavhengigheten ble dyrket i den grad at det i praksis hindret eksternt tilsyn.

Den autoritære lederstrukturen var nok et resultat av en teologi som ikke hadde bærekraft nok til å tåle både gode og vonde dager. Dette var dessuten relativt marginale miljøer som hadde begrenset kontakt med andre kirker, noe som gjorde at de økumeniske innsiktene ble svakt utnyttet, parallelt med at oppdriften de første årene ga lite rom for ytre korrigeringer. I dag vet vi mer om hvor krevende det er å bygge menigheter som makter å kombinere et tydelig oppdrag med å være nådefulle og åpne fellesskap.

Kontrast. Nedbyggingen av antall trosmenigheter står i kontrast til den ellers sterke veksten som kjennetegner mer moderate­ karismatiske og pentekostale miljøer verden over. Kanskje har det sammenheng med at disse miljøene legger stadig større vekt på teologisk (ut)dannelse, og ­nasjonalt samarbeid. Pinsepastorer er nå mer pragmatisk innstilt til å hente innsikter fra kirkemiljøer som har lang tradisjonshistorie, og mer positive med hensyn til å underlegge seg styringsstrukturer. Som identitetsmarkør er den lokale og konsekvente uavhengige menighet noe som tilhører fortiden.

Bekymrer. Det som imidlertid bekymrer meg mest, er hvordan alle de som har forlatt trange ­karismatiske miljøer i Norge – vi snakker trolig om flere hundre – kan bli pastoralt møtt i tiden framover.

Det innebærer for det første at kristne ledere tar moralsk ansvar for å lytte til fortellingene deres, tro på dem og ta lærdom av det de forteller. De lot seg positivt fascinere av et miljø der temperaturen var høy, visjonene sterke og drømmene om vekst store.

Men trosforkynnelsen ga ikke uten videre den uttelling som ble forespeilet. De indre spenningene økte ettersom proklamasjonene ikke hadde inndekning i det faktiske livet.
Noen lot seg derfor friste til å anvende religiøs makt og misbruke karismatiske gaver. Nåden ble erstattet av sosial kontroll, og de som ble rammet, mistet til slutt følelsen av å eie sine egne liv. I stedet kjente de på skam og selvfordømmelse. På toppen kom belastningen med å bryte opp og den lange veien i retning av sosial reorientering.

Min hengivenhet. Like lite som en person fortjener å være et ­instrument i en leders ambi­sjonsunivers, like lite skal en kristen leder forvente andres absolutte lydighet. Den eneste som er verdig vår hengivenhet, er Kristus. Dermed er det en forbindelse mellom modent lederskap, en etikk som gir oppreiste liv, og en spiritualitet som har sin forankring i det som rekkes meg i forkynnelse og sakramenter.

Sunne kristne ledere etablerer arenaer for personlig modning, og inviterer til ansvar og medinnflytelse. De er ikke kontrollerende, men spør alltid, slik Jesus gjorde: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?» Sunne ledere er derfor ansvarlige veiledere som kjenner sine egne grenser og forbilder som minner om Guds nåde. Den dagen jeg ikke lenger er opphengt i min egen uunnværlighet, kan jeg innse at det ikke er Gud som trenger meg. Det er jeg som trenger ham. I møte med Jesu nåde finner mitt behov for identitet sitt gjensvar.

Opptre varsomt. Ingen kirkestrukturer eller ledermodeller er perfekte. Religiøs maktutøvelse kan komme i mange forkledninger, noe som gjør at vi ikke må felle for nådeløse dommer eller dra for raske slutninger. Dersom etiske filtre er underutviklet 
og viktige teologiske innsikter mangler, vil ethvert felles-
skap være et risikoprosjekt.

Like fullt er det grunner for å si at miljøer som har en positiv holdning til bruk av karismatiske gaver, må opptre særlig varsomt. Mitt råd er å se nærmere på Det nye testamentets egne beskrivelser av hvordan karismatiske gaver kan forvaltes.

For det første skal alle underlegges kritisk prøving. Visdom, kunnskap og prøving er selv navn på en del av de nådegavene som omtales. I sitt brev til menigheten i Korint advarer Paulus mot at manifestasjonsgavene (bl.a. profetisk tiltale) prioriteres foran gaven til å lede, styre og hjelpe. Altså er tilsynsstrukturer, god ledelse og en diakonal profil integrert i Det nye testamentets forståelse av karismatisk lederskap. Kritisk refleksjon er et tegn på sunn åndelighet.

Evangeliet. For det andre skal karismatiske gaver underlegges et større hensyn: formidlingen av evangeliet. Den må ikke hindres av en intern kultur som virker fremmed for dem som kommer til gudstjeneste som gjester. Vi må derfor ha tanker om hvor og hvordan nådegaver kan brukes slik at de fremmer kirkens misjonale oppdrag.

For det tredje har alle ånds­gavene kjærlighet som sitt fremste adelsmerke. Den setter mennesker fri til å tjene og minner om pinsedagens store mirakel: at alle har mottatt Ånden fra Gud.

Denne innsikt har et tydelig demokratisk potensial ved at den kombinerer personlig frihet med respekt for den andre. Åndsgavene skal altså være et åndelig overskuddsfenomen som krydrer et ellers velfungerende menighetsliv. Når de blir instrumentelt anvendt for å ­etablere bestemte lydighetsregimer, ­etterlater de seg brent mark.

Dette er innsikter som deles av dagens pinseledere. I de samtaler som nå pågår, har de anledning til å stake opp en kurs som vil kunne vekke tillit både blant de som brant seg og blant de miljøer som for tiden søker en bredere nasjonal tilknytning til nettopp Pinsebevegelsen i Norge.

Alt er gaver. Et modent, åpent og tidsrelevant menighetsmiljø er opptatt av å spørre hva det er som på grunnleggende måte konstituerer kirken. Et av svarene er at kirken er et trosfellesskap som identifiserer seg ved hjelp av de gaver den hele tiden mottar.
For meg innebærer det både karismatiske og sakramentale gaver. Grunnholdningen er med andre ord de åpne hender som hele tiden tar imot, for så å gi det videre.

Dersom karismatiske miljøer i årene framover utvikler en slik dobbel identitet, kan de bli bærekraftige. Ved å være både karismatisk velvillige og sakramentalt bevisste, får man både en solid kjøl og framdrift i sine segl. Heldigvis finnes det flere alternative kirkemiljøer i Guds store hage med kvaliteter som gjør at sår kan leges og der det på nytt kan tennes bål av gamle glør.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 11. MAI 2016

Les også Alf Gjøsund: Nesten alene

Gå til innlegget

Er pinsevenner mennesker av «andre religioner»?

Publisert over 6 år siden - 808 visninger

Mener virkelig Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter at katolikker og pinsevenner i Norge er «mennesker av andre religioner»?

I en ellers viktig undersøkelse om antisemittisme i Norge har Senter for Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) stilt noen tilleggsspørsmål om «holdninger til innvandrere og mennesker av andre nasjonaliteter og religioner». Prosjektgruppen har ønsket å se om det kunne påvises en sammenheng mellom holdninger av antisemittistisk karakter og holdninger til andre bestemte grupper. Men rapporten kan problematiseres. 

LAST NED RAPPORTEN FRA HL-SENTERET (PDF)

Forsterker. Som kjent er det alltid en metodisk utfordring med kvantitative spørreundersøkelser: Måler man faktisk det man ønsker å måle? Derfor satte HL-senteret ned en tverrfaglig ekspertgruppe som skulle kvalitetssikre utformingen av spørreskjemaet. I tillegg ble personer fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn konsultert. Den tverrfaglige prosjektgruppen ved HL-senteret skapte med dette rimelig store forventninger. Spørsmålet er likevel om rapporten bidrar til å forsterke det den selv forsøker å problematisere.  

Misvisende. Det kan reises spørsmål om graden av tros- og livssynsmessig innsikt i metodevalg og tilnærming. Av en eller annen grunn blir «andre minoriteter» karakterisert som «åtte ulike nasjonaliteter og religioner» (sitat). Disse er henholdsvis amerikanere, katolikker, jøder, polakker, pinsevenner, muslimer, somaliere og romfolk (sigøynere). Spørsmålene respondentene fikk, dreide seg om i hvilken grad de ville like eller mislike at medlemmer av disse forskjellige gruppene enten ble naboene deres, en del av vennekretsen deres eller at de giftet seg inn i familien. 

Dette blir som å sammenligne epler og pærer. Kategoriene er uklare og innsteget misvisende. Rapporten opererer ikke med gjensidig utelukkende kategorier, noe som normalt er et ideal i slike undersøkelser. Her både adskilles – og sammenblandes – nasjonalitet, etnisitet og religion på en betenkelig og uriktig måte. Som kjent er de fleste polakker katolikker, slik mange somaliere er muslimer. Er romfolk en «nasjonalitet»? Og hva med pinsevennene og katolikkene? I rapporten defineres de som «ulike religioner», noe som er en direkte ukorrekt benevnelse. 

Virker konstruert.  Det hadde selvsagt vært riktigere å beskrive disse to kristne kirkesamfunnene enten som «andre kirker» eller bare «grupper». Katolikker og pinsekarismatiske menigheter er de to største enhetene innen den globale kirkefamilien. De representerer langt over halvparten av alle verdens kristne, noe enhver religionsviter forventes å vite. 

Man kan være fristet til å anvende Ibsens uttrykk: «hvor utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet originalest». Det er imidlertid ikke gitt her. Undersøkelsen er nok i tråd med det språket «folk flest» benytter og er trolig valgt for å gjøre undersøkelsen tilgjengelig. Men det faglige innsteget virker konstruert og bygger opp omkring den stereotypiserende annerledesheten som undersøkelsen ville problematisere.

Resultatet – i alle fall slik det framkommer i rapporten – er at pinsevenner scorer relativt lavt på omdømmerankingen. Av de «åtte ulike nasjonaliteter og religioner (!)» havner pinsevennene på en femteplass, under jøder og polakker, mens holdningen til amerikanere og katolikker er den minst problematiske. Bare muslimer, somaliere og romfolk faller betydelig dårligere ut i undersøkelsen. Få er nok klar over at mange amerikanere nettopp er pinsevenner, på linje med at store grupper innen den katolske kirke er karismatisk orientert både i teologi og erfaring. 

Økt selvrefleksjon. Representanter for HL-senteret har selv uttalt til pressen at de ønsket å ha med en karismatisk gruppe, da karismatikere kanskje i allmennhet bryter med en tradisjonell, folkekirkelig profil. Det er riktig at pinsebevegelsen ikke har vært så opptatt av sitt omdømme. Snarere fungerte skepsis og motstand som bekreftende på bevegelsens identitet. Dette er nå i endring, selv om det tar tid før det gir seg konkrete utslag i undersøkelser som dette.  

Pinsevenner har i dag et større kultur- og samfunnsengasjement. De investerer i teologisk utdanning og økumenisk brobygging. Lokale pastorer er opptatt av å bygge livsnære og åpne fellesskap med bred kontakt til omverdenen. Idealet om å være motkulturell er ikke lenger knyttet til tungetale, men til å være troverdige ambassadører for de gode nyhetene om Jesus Kristus. 

Bedre presisjonsnivå. Til tross for svakhetene er rapporten likevel viktig. Rapportens formål har vært å problematisere «gruppekonstruksjoner» og stereotypiseringer fordi det skaper generaliserende fordommer som kan avdekkes gjennom ønsker om sosial distanse. Kunnskap som kan bidra til økt selvrefleksjon, er viktig også for kirkene, pinsevenner inkludert. Ved nye undersøkelser bør imidlertid det faglige presisjonsnivået bli bedre. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Komplisert søskenforhold
av
Erling Rimehaug
rundt 12 timer siden / 183 visninger
0 kommentarer
Nasjonal aksjon mot utseendepress
av
Ragnar Akre-Aas
rundt 17 timer siden / 125 visninger
1 kommentarer
Nåde og gjerninger
av
Dag Lieungh
rundt 18 timer siden / 132 visninger
3 kommentarer
Here we go again
av
Nils Andreas Masvie
rundt 23 timer siden / 100 visninger
0 kommentarer
KrFs veivalg
av
Tore Christiansen
rundt 23 timer siden / 379 visninger
1 kommentarer
Kvinner vet best
av
Tobias Drevland Lund
rundt 23 timer siden / 255 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 2 timer siden / 376 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 9 timer siden / 2098 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 9 timer siden / 376 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 9 timer siden / 132 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Nåde og gjerninger
rundt 10 timer siden / 132 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2098 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2098 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2098 visninger
Roger Christensen kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 10 timer siden / 2098 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
No treng vi anti-populistane
rundt 11 timer siden / 2098 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Jernbaneveto - verdispørsmål for KrF?
rundt 11 timer siden / 376 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Svenske tilstander
rundt 11 timer siden / 946 visninger
Les flere