Tom Hedalen

Alder:
  RSS

Om Tom

Styreleder
Human-Etisk Forbund

Følgere

Ikke en konkurranse i moralsk overlegenhet

Publisert rundt 1 måned siden

Diskusjonen om dødshjelp må løftes ut av ­skyttergravene.

Kjell Ingolf Ropstad er prinsipielt imot dødshjelp. Det er et uproblematisk og fullt akseptabelt standpunkt. Problematisk og uakseptabelt, derimot, er det å nekte alle oss som ikke er like skråsikre, muligheten til å debattere og diskutere på et verdig og faktabasert nivå.

Statsråden skriver i Vårt Land: «Det er et viktig og interessant tema som fortjener gode offentlige diskurser. Men jeg er overbevist om at de negative argumenter for å åpne for dødshjelp overveier de gode.»

Ropstad og HEF er altså enige om at vi skal ha en debatt, men når det kommer til hva den skal baseres på, skiller vi lag. Ropstad er prinsipielt imot (Dagsnytt 18, 12.09.19) og har bestemt seg på forhånd, mens HEF ikke har tatt stilling og ønsker en offentlig utredning. Vi mener en slik utredning er nødvendig for å ha et nasjonalt tilpasset kunnskapsgrunnlag som utgangspunkt for et faktabasert ordskifte og en reell etisk vurdering.

Kirsebærplukking 

3 av 4 nordmenn er overbevist om det motsatte av ministerens prinsipp. 3 av 4 nordmenn sier de er positive til å tillate dødshjelp. Hvordan kan vi ha «gode offentlige diskurser» hvis vi samtidig ikke skal gå systematisk inn i det som finnes av forskning og erfaring på feltet? Diskusjonen må løftes opp av skyttergravene. En politiker som beskylder 77 prosent av befolkningen (Ipsos MMI 2019) han er satt til å styre på vegne av, for å ville «pålegge vårt helsepersonell å måtte ta livet av syke og eldre» eller at «staten skal tilby eldre og syke en gift som får hjertet til å slutte å slå» (VG, 12.09.19) bidrar ikke til et verdig nivå på samtalen rundt et viktig etisk og medisinsk tema som veldig mange er opptatt av.

I en undersøkelse fra Oregon, USA, der dødshjelp er tillatt i form av at assistert selvmord ikke er straffbart dersom det oppfyller en rekke kriterier, oppgir 90 prosent «tap av selvbestemmelse og kontroll» som en av de viktigste årsakene for å ha valgt å søke dødshjelp.

Ropstad henviser til samme undersøkelse, men trekker frem at 40 % svarte at de ikke ønsket å være til bry for andre. Respondentene kunne krysse av for flere svar, og ved å kirsebærplukke det som best underbygger eget syn, fører statsråden oss inn i et debattspor som ikke er egnet for å oppnå en «god offentlig diskurs».

Urimelig retorikk 

«KrF vil [heller] styrke helsevesenets mulighet til å gi omsorg og støtte for pasienter og pårørende i livets siste fase», skriver Ropstad. At å diskutere dødshjelp, settes opp mot å jobbe for bedre omsorg og støtte, er gammel og kjent retorikk, som på ingen måte bringer oss videre. Det er utgått på dato, det er spekulativt og det tillegger oss som er for en utredning, intensjoner vi ikke har. Det faller på sin egen urimelighet; mener Ropstad også at 3 av 4 her til lands ikke er opptatt av en best mulig omsorg for mennesker og deres pårørende i livets siste fase?

Det kunstige skillet mellom «oss» og «dem» må vi også slutte å tegne opp. Det er ikke «oss» som skal bestemme hva «de» som lider og vet de skal dø, skal velge – oss og dem er de samme menneskene. Når HEF tar til orde for en utredning, er det fordi vi mener at hva som er en verdig avslutning på livet og hva vi alle skal ha rett til å bestemme selv, ikke er gitt, ikke er ferdigdiskutert, ikke har et enkelt svar.

Verdig samtale 

Det handler ikke om «hva slags budskap vi ønsker å sende våre eldre og syke», som ministeren bekymrer seg for (VG, 12.09.19). Det handler om hva vi ønsker å styre selv i våre liv, alle vi som en gang blir både eldre og syke, og det handler om retten til en verdig død. Det fortjener en verdig samtale, ikke en konkurranse om hvem som er hvem moralsk overlegen.

Gå til innlegget

Fem grep for en felles livssynspolitikk

Publisert rundt 2 år siden

Våre sekulære verdier blir gang på gang omtalt som en trussel mot «norske verdier» i årets valgkamp. Det er vanskelig å forstå hvilke analyser våre oppegående toppolitikere med statsministeren i spissen baserer sin retorikk på.

Samfunnet vårt er godt tilrettelagt for de som ønsker å utøve sin tro og sitt livssyn, vi har gode finansieringsordninger og religionsfriheten står sterkt. Samtidig er det stadig flere som har et ikke-religiøst verdisyn.

I vår befolkningsundersøkelse fra 2016, som gjennomføres hvert fjerde år av TNS Gallup, svarer flertallet - 58 prosent - at «demokrati, rettsstat og menneskerettigheter» bør ha størst betydning som verdigrunnlag for staten, mens bare 12 prosent av befolkningen sier at «vår kristne og humanistiske arv» er viktigst. I samme undersøkelse svarer halvparten at de har et humanistisk livssyn uten noen bestemt gudstro, mens andelen som har et kristen livssyn er på 43 prosent.

Samtidig som samfunnet vårt blir mer mangfoldig, er vi enige om at staten skal representere alle borgere, uavhengig av tro eller livssyn. En sekulær stat er den beste løsningen og den beste garantisten for full religionsfrihet. En stat som tilpasser seg en enkelt religion vil fort ende opp med å distansere seg fra andre religioner og livssyn.

Siden det snart er valg er det viktig å se på hvilken politikk som bidrar til å understøtte våre fellesverdier som religionsfrihet og reell likebehandling. Hvilke grep kan bidra til mer mangfold, bedre ressursfordeling og et mer rettferdig tilbud til alle uavhengig av religiøs eller sekulær overbevisning?

Norge er per i dag ikke en sekulær stat, selv om vi liker å tenke det. Vi har derfor lansert fem grep som kan bidra til en mer inkluderende og rettferdig tros- og livssynspolitikk.

1. Fullt skille mellom stat og kirke
Selv om Den norske kirke er formelt skilt fra staten fra 1. januar i år, har vi fremdeles en ordentlig ryddejobb å gjøre før vi kan fastslå at vi ikke lenger har en statskirke. Skal vi få en sekulær stat som ikke favoriserer én utvalg religion må vi få kirken ut av Grunnloven, ut av en særordning i statsbudsjettet, ut av kommunebudsjettene (i dag har kommunene en lovbestemt plikt til å finansiere den lokale kirkes virksomhet, bygging av nye kirker og lønn til andre stillinger enn presten!), ut av skolen og ut av kongehuset.

I tillegg har kirken fremdeles sin egen lov, kirkeloven, som blant annet sier at nyfødte barn automatisk tilhører Den norske kirke hvis minst én av foreldrene er registrert i deres medlemsregister. Dette gjelder selv om barnet ikke er døpt. Dette må endres, automatisk registrering av nyfødte barn må opphøre.

2. Rettferdig finansiering
Dagens finansieringssystem er basert på at Den norske kirke har en særordning og finansieres uavhengig av antall medlemmer. Det er gammeldags og utdatert. Offentlige tilskudd til tros- og livssynssamfunn må baseres på antall medlemmer som har tatt et aktivt, samtykkende valg om medlemskap.

3. Barn og unges religionsfrihet må sikres
I et moderne, mangfoldig samfunn er det svært viktig at barn lærer om ulike religioner og livssyn, både i barnehagen og på skolen. Samtidig er deltakelse i religiøse handlinger som salmesang, bordbønn og gudstjeneste foreldrenes ansvar. Dagens KRLE-fag må derfor endres slik at flere religioner og livssyn får mer likeverdig plass i undervisningen.

4. Flere seremonirom som alle kan bruke
Vi har solid dekning med kirkebygg i våre kommuner, mens seremonirom som alle kan bruke hører til sjeldenhetene. Samtidig vet vi at Norge er i ferd med å bli både mer mangfoldig og mer sekulært, og etterspørselen etter verdige lokaler til for eksempel ikke-religiøse gravferder øker. Det stiller nye krav til måten vi planlegger for fremtiden på.

5. Kommunalt ansvar for gravferdsplasser
I dag er det såkalte «kirkelige fellesråd» som avgjør om det er kommunen eller kirken som har det offentlige ansvaret for blant annet gravlunder. Det er urimelig at forvaltningen av gravferd er overført til et utvalgt trossamfunn. Det bør være kommunenes ansvar.

Sittende regjering har tidligere varslet at de jobber med utforming av en helhetlig tro- og livssynspolitikk. Det er kulturministeren, som faktisk har ansvar for hele tros- og livssynsfeltet, som skal ha jobbet med den nye loven og stortingsmeldingen som ble varslet i fjor. I lys av de siste utspillene i valgkampen ser det ut som vi har politikere som heller ønsker å ekskludere en stor del av befolkningen enn å snakke om verdier som forener oss.

Norge er i endring og vi trenger politikk for fremtiden, ikke fortiden.

Gå til innlegget

Staten har nå en unik mulighet til å sikre både fortidens verneverdige kirkebygg og fremtidens seremonilokaler for alle.

Kulturministeren har satt i gang undersøkelser for å finne ut hvordan staten kan gi bort Opplysningsvesenets Fond (Ovf) til Den norske kirke. Human-Etisk Forbund advarer mot å la kirken overta et fond som i 500 år har hatt både kirkelige og ikke-kirkelige formål.

Opplysningsvesenets fond består av bygninger, festetomter, næringseiendommer, skog, vannkraftrettigheter, landbruksarealer og verdipapirer, og verdifastsettingen spriker mellom 3,5 og 7 milliarder kroner. Fondet er Norges 8. største grunneier og eies av staten.

På grunn av fondets opprinnelse mener Human-Etisk Forbund at fondet tilhører folket, gjennom staten. Verdiene i fondet stammer fra en tid uten religionsfrihet, bl.a. betalt som avlat til det som før reformasjonen i 1537 var Den katolske kirke i Norge.

Dagens samfunn er et annet enn da fondet ble etablert. Når Norge nå endelig nærmer seg et skille mellom stat og kirke, og en stadig lavere andel av folket er medlem i kirken, ville det være galt om staten skulle gi folkets eiendom til Den norske kirke. Dersom dette likevel skulle skje, må staten i det minste overholde grunnlovens krav om økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn.

Gi kirken det som er kirkens, og staten det som er statens
Human-Etisk Forbund krever at det foretas et booppgjør i forbindelse med skilsmissen. Eiendommer som er i kirkelig bruk, som presteboliger, kan overlates til Den norske kirke. Øvrige eiendommer som er i offentlig bruk landet rundt, bør overlates til kommunen eller den offentlige virksomheten som holder til på dem.

Jord- og skogbrukseiendommer, elver og vannkraft og annen eiendom med avkastning beholdes i statlig eie. Her har staten en unik anledning til å sikre kommunene finansiering både til vedlikehold av kulturhistorisk verneverdige kirkebygg og til bygging av seremonilokaler som kan brukes av alle. Slik vil fondet fra religionstvangens tid kunne bidra til reell religions- og livssynsfrihet i vår tid.

Gå til innlegget

Stopp undertrykkelsen av sekulære bloggere

Publisert over 2 år siden

I mange land har vi de siste årene sett at mennesker er blitt utsatt for forfølgelse på grunn av ytringer. Ikke minst gjelder det bloggere som har uttrykt sekulære standpunkter.

Bloggere som stiller seg kritisk til myndigheter eller religioner opplever å bli straffet - og noen til og med drept, for sine meninger. I Bangladesh har flere menneskerettsaktivister blitt brutalt tatt av dage etter å ha ytret meninger. I Egypt har vi sett eksempler på fengsling av bloggere som har uttrykt sekulære standpunkter. Blasfemibeskyldninger i forbindelse med slike overgrep, hører vi ofte om.

En av de mest kjente, forfulgte bloggerne, Raif Badawi, har nå sittet i fengsel i Saudi-Arabia i fem år for å ha forfektet sine meninger.

Human-Etisk Forbund minner om at religionsfrihet også betyr at individer har rett til ikke å tilslutte seg en religion. Bloggere som gir uttrykk for at en stat må være sekulær, må ikke utsettes for straff. Slike ytringer er beskyttet av menneskerettighetene.  Menneskerettigheter er en garanti for menneskers frihet til å protestere mot majoriteters politikk eller staters forfatninger.

Norge bør gå i spissen for å avskaffe blasfemiparagrafer i land som hevder å ha ytringsfrihet for sine innbyggere.

Human-Etisk Forbund oppfordrer myndighetene i Norge til å øke presset mot land som forfølger individer som bruker sin ytringsfrihet til å kritisere sine myndigheter eller majoriteters religioner.

Human-Etisk Forbund krever at Norge særlig protesterer mot myndigheter som krenker ytringsfriheten i land vi har handelsforbindelser med.

Gå til innlegget

Politiet bør overbringe dødsbudskap

Publisert over 2 år siden

Politiet bør ta det hele og fulle ansvaret for å overlevere dødsbudskap til pårørende.

I et mangfoldig samfunn bør dette være et offentlig anliggende.

Nylig har prester innenfor Den norske kirke selv tatt opp problemene som følger av at prester brukes til å overlevere dødsbudskap i Norge. Prestene vil ikke alltid ha en oversikt over hva slags livssyn verken avdøde eller pårørende måtte ha når de banker på døra for å levere det tunge budskapet. Dette er utfordrende og problematisk både for de som skal motta og levere budskapet.

I et samfunn der stat og kirke er adskilt og en stor andel av befolkningen er ikke-troende, er det unaturlig at ett trossamfunn får den sensitive oppgaven det er å opplyse om uventet død. 

I mangel av kjennskap til folks livssynsoverbevisninger bør politiet ta ansvaret for å overlevere dødsbudskap. Der hvor avdødes og pårørendes medlemskap i livssynssamfunn  er kjent, bør det ikke være noe i vegen for et samarbeid mellom politi og ledere i tros- og livssynssamfunn når dødsbudskap skal overbringes. Politiet kan også be om bistand fra kriseteam og helsevesenet ved behov.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere