Terje Tvedt

Alder:
  RSS

Om Terje

Professor, Institutt for geografi, UiB

Følgere

Kirken, menneskerettigheter og dogmer

Publisert rundt 1 måned siden - 4588 visninger

Det har skjedd noe dramatisk i Norge når kristne meningsdannere i fullt alvor hyller Kyros den store, krigerkongen som grunnla det persiske riket 500 år f.Kr., som forkjemper for menneskerettighetsidealene.

I Vårt Land 9. januar slår Erik Hillestad fast at teksten på Kyros' sylinder fra 539 f.Kr. er det definitive bevis på at den fundamentale trossetningen i norsk menneskerettighetstenkning er sann; den uttrykker fellesmenneskelige verdier.


Undergraver demokratiet. De motstridende reaksjonene på boken min «Det internasjonale gjennombruddet» er ikke overraskende. Erik Hillestad mener rett og slett at min studie av moderne norsk historie «undergraver demokratiet», fordi jeg viser at ideen om menneskerettighetene primært er et vestlig sivilisasjonsprodukt. Artikkelen hans er derfor også kalt «Angrepene på menneskerettighetene».

Den fortjener en kommentar, fordi den så tydelig illustrerer et historisk skifte, og en forståelse av menneskerettighetenes universalisme som ble dominerende i Kirken og i norsk offentlighet de siste tiårene. Den stiller til skue hvordan det grunnleggende dogmet i hva jeg beskriver som en ny sekulær statsreligion i Norge, må gjøre verden nærmest uforståelig for dem som tror på det.

 

Spesiell fortolkning. Helt siden regjeringen Bondevik i 1999 sto i spissen for å få Stortinget med på at menneskerettighetene var universelle i historisk forstand, har staten hatt som uttrykt mål å lære befolkningen denne spesielle fortolkningen av fortiden.

Et grunnleggende premiss for den nye «religionens» suksess i Norge var nettopp at statens ledelse slo fast at den representerte det universelt riktige, og dens verdier uttrykte fellesmenneskelige idealer som hadde kommet til uttrykk i mange geografiske områder og epoker.

I den offentlige debatten har det derfor vært tabu å snakke om at kampen for å realisere menneskerettighetene i andre land og religioner i realiteten dreier seg om å spre verdier som først vant frem i Europa.


Spesifikk vestlig bakgrunn. Det store ankepunktet mot min bok er, for Hillestad, at den viser at menneskerettighetstenkningens oppfatning om at alle mennesker har like rettigheter overfor staten, har en spesifikk vestlig bakgrunn. Mens seriøse idéhistorikere vil være enig med meg, mener Hillestad denne fortolkningen representerer et demokratisk «syndefall».

Han må følgelig avvise enhver forklaring som antyder at Europas og Vestens særegne økonomiske, politiske og kulturelle utvikling førte til at klanenes makt ble svekket, at forestillingen om monarkier av Guds nåde ble plassert på museum, at staten ikke bare forble herskernes instrument, men også individenes rettighetsgarantist, og at det etter hvert ble mulig for de høyst innovative ideene om alle menneskers like rettigheter overfor staten, å vinne frem.


Til den andre ytterligheten. Det er mot denne bakgrunnen vi må forstå hvorfor Hillestad trekker inn Kyros den store. Han insisterer nemlig på at perserkongen beviser at ideen om menneskerettigheter uttrykker menneskehetens fellesidealer. I kjølvannet av det nødvendige historiske oppgjøret med europeisk kolonialisme og vestlig arroganse etter den andre verdenskrigen, går Hillestad til den andre ytterligheten når han gjør en av historiens største erobrere til kronbevis på at det offentlige dogmet er rett.

Den ufullstendige teksten, som ble funnet i Babylons ruiner i 1879, viser at Kyros, uten tvil en av de største navnene i antikkens historie, var påvirket av datidens religiøsitet, klanpolitikk og maktpolitikk. Teksten handler derfor overhodet ikke om alle menneskers like rettigheter overfor staten; den befinner seg innenfor et helt annet univers. Den beskriver snarere hvordan Kyros var guden Marduks utvalgte til å erobre Babylon, og skildrer hvordan folk kastet seg foran erobrerens føtter og kysset dem, og om hvordan Kyros i denne situasjonen viste storsinn og toleranse.


Projiserer. Men en tolerant enehersker har ingenting med menneskerettighetstenkning å gjøre. Hillestad leser ideer inn i teksten som ikke finnes der, men som han må tillegge den, skal den kunne brukes til å underbygge det internasjonale gjennombruddets mektige dogme.

Kyros den store har gang på gang blitt gjenoppvekket fra de døde til bruk i ulike samtiders politiske strid. Første gang var da Xenophon, en gresk soldat og forfatter et par hundre år etter Kyros' død, skrev en idealisert biografi om ham. I Cyropaedia ble Kyros brukt som en slags dydsmodell og som forbilde som slu militærstrateg og politiker.

I senmiddelalderen dukket han igjen opp som forbilde; nå som et «speil for prinser», og Macchiavelli drøftet ham i Fyrsten. Ingen av disse oppfattet imidlertid Kyros som en forkjemper for menneskerettighetene, og påstander om at sylinderteksten representerer et slags første kapittel i denne tenkningens historie er bare bisarr.


Aktiv omskriving. Det krever aktiv omskriving av historien når perserkongen i 2018 blir brukt som et avgjørende argument av en kristen leder i Norge for at menneskerettighetene ikke er et produkt primært av den vestlige sivilisasjons historie.

Men viktigere: Det forutsetter at forståelsen av fortiden er gått i total oppløsning, og at den kulturelle selvforakten trumfer fornuften. Det innebærer også at den helt radikalt nye oppfatningen av samfunnet og mennesket som vant frem i Europa og som menneskerettighetsideen hviler på, underspilles.

Hillestads syn på menneskerettighetenes utvikling og historien generelt får paradoksale konsekvenser: Den rent politisk motiverte motstand mot å erkjenne hva som er et åpenbart historisk faktum – at menneskerettighetene har et vestlig-kulturelt feste – må føre til at han ikke kan bli i stand til å bestemme hva menneskerettighetene er eller skal være, og hvordan man i praksis skal fremme dem best mulig. For hvis Kyros sylinder fremviser «verdens første menneskerettighetserklæring», er «alt» menneskerettigheter.


Reduserende. Artikkelen «Angrepene på menneskerettighetene» reduserer en kompleks debatt om hvordan ideen om menneskerettighetsideens universalisme erobret norsk offentlighet i løpet av noen få tiår nesten uten offentlig diskusjon, til ett enkelt moralsk spørsmål.

Forfatteren kan tre inn i en rolle som samfunnsmoralens overdommer, siden han i egne øyne simpelthen målbærer menneskerettighetenes universelle verdier og sannheter.

Hillestad kan derfor sende ut en bannbulle mot dem som ikke er enige med ham i hans syn på en tekst av Kyros den store, fordi slik uenighet er blitt identisk med å undergrave demokratiet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
3 minutter siden / 585 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Idear og deira forførande makt
9 minutter siden / 585 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Dommedag og benektelse
13 minutter siden / 729 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
25 minutter siden / 1717 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1717 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 1 time siden / 1717 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1717 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Når politikeren møter filosofen
rundt 2 timer siden / 188 visninger
Lukas F. Olsnes-Lea kommenterte på
Bevissthet om døden
rundt 2 timer siden / 380 visninger
Audun Wold kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1717 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor blir innlegg og kommentarer borte uten forklaring ?
rundt 2 timer siden / 1717 visninger
Les flere