Terje Carlsen

Alder: 63
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Heilag Olav i Lotto-bygda

Publisert nesten 3 år siden

Ingen evner å kapitalisere politiske nederlag slik som verdalingene jf Spelet om Heilag Olav. Folk strømmer til aulaen på Verdal videregående og trønderpressen skriver panegyrisk om oppsettingen Levva livet i regissør Arnulf Hagas drakt. Revolusjonens glød skinner igjen i dalisens øyne og skillingen klinger i kassa. Kan vi vente en tilsvarende rockeopera over Olav den Hellige i jubileumsåret 2030 i Lotto-bygda?

Som raddis på syttitallet var jeg selvsagt en av tilhørerne da Prudence holdt avskjedskonsert i kinosalen i Levanger. Jeg var midt i min politiske «oppvåkning», og dyrket motkulturelle Åge. Det var mens «folket» ennå ikke var enige om hvorvidt rockepoeten Bob Dylans etternavn skulle uttales Dailan eller Dilan. Det var tida med grafiske trykk på veggen på hybelen, grønne planter, gitar og BNB-hyller. I 1983 var imidlertid Åge blitt «allemanseie». Bestemødre gråt når trønderockeren sang Lys og Varme. Til og med Gro gråt, og sang. Hvorfor?

Et gjennomgangstema i norsk politikk er motstand mot sentral autoritet. Det var derfor på mange måter EEC-kampen på 1970-tallet og den kulturelle inspirasjonen fra Amerika i kjølvannet av Vietnamkrigen som sparket i gang vise og rockebølgen i Norge på syttitallet. Åge Aleksandersens er ikke noe unntak; hans sanger ble ved sin tekstlige markering av dialekt, sin uttrykte outsiderposisjon og solidaritet med samfunnets utstøtte et ikke ubetydelig kunstnerisk og politisk alibi for intellektuelle byradikalere med «vestkantoppvekst» som søkte makt og sex på den tiden (make love, not war!). Trønderdialekt blir en artig greie hos borgerskapet i hovedstaden.

Navet og adressaten i Åges musikk har hele tiden vært Folket, og dyrkingen forestillingen om at «folket» representerer det sanne. Forestillingen kommer opprinnelig fra filosofen Jean-Jacques Rousseau og ble dyrket av Schiller og Goethe. Flørtingen med folkets følelser som trumfer fornuften ble en politisk og kunstnerisk vinnerformel (Både ytterpartiene på venstresiden og høyresiden nytter i dag slike begreper i sin retorikk). Som forfatteren Torgrim Eggen sa så ironisk i en kommentar til sin bok «Den nye Dylan» i Eva Bratholms bokbad på NRK: – Hadde det vært et Vest-Timor, så hadde man skrevet protestviser mot det også.

Og da folket her hjemme på 1980-tallet vendte arbeiderbevegelsen ryggen og etter hvert fikk Sylvi Listhaug som ledestjerne, måtte romantiske diktere og rockere finne en ny arbeiderklasse å romantisere over. Selv etter murens fall, avsløringene om FSNLs overgrep mot pressefrihet og menneskelige rettigheter i Nicaragua konserterte d’herrer Aleksandersen og Afzelius støttekonserter i det stalinistiske Ortegaland der sandinistene sparket systemkritiske journalister.

Avisen La Barricada ble riktignok opprettet som FSLNs offisielle organ i 1979. Men da redaksjonen, under ledelse av Carlos Fernando Chamorro, lyktes i å profesjonaliserte avisen rent journalistfaglig, ble det for mye for makthaverne i Managua. Den 24. oktober 1991 ble Chamoro avsatt som sjefredaktør. Avskjedigelsen var signert Daniel Ortega. Samme dag satte eliten inn Ortegas medspiller Tomas Borge som avisens øverste sjef. Flere av avisens fremste journalister sparkes. (Nils Fredrik Dahl, forfatter og Halfdan W. Freihov, forlegger. Dagbladet 1994).

Rockepoetene overså dette faktum glatt. Sannheten måtte ikke komme i veien for drømmen. Som jeg har skrevet tidligere i en fortrinnlig lokalavis: Hjernen vår er ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve produserer derfor hjernen stundomtil rene løgner, og svært ofte fordreininger av virkeligheten, fordi det er funksjonelt for overlevelsen. Dr Relling i Vildanden har gitt oss noen gode eksempler på det, altså Jenseits von Gut und Böse som Nietzsche sier.

Noen år tidligere har Åge Aleksandersen og Bjørn Afzelius besøkt Fidel Castros Cuba. Der har de gjort de første forberedelsene til er skandinavisk samproduksjon for fjernsyn, «Tanker i Havana, en dokumentarfilm med Aleksandersen og Afzelius i fremtredende roller. Åge er med murens fall dog adskillig mer avdempet i revolusjonsromantikkken enn Bjørn Afzelius, mer lyttende til hvilken vei  vinden blåser. Åge er nettopp tatt inn som oppsanger hos landsmoder Gro og balanserer på en knivsegg. Men Arbeiderbevegelsen synger Lys og Varme i Folkets Hus. Det er større enn Royal Albert Hall. Åge vender seg derfor mer innover enn utover, og blir folkets psykolog. Han blir ett med det statsbærende parti. Han blir ridder av St.Olav og er ikke lenger outsideren. Han blir viserockens Finn Skårderud.

Men drømmen om folket, revolusjonsromantikken , slipper ikke helt taket. I det lys får en gjerne inntrykk av at europeisk historie bare har bestått av kriger og kolonial vold. I en slik romantisk optikk står tilbakestående kulturer frem som særlig verneverdige. Mens Afzelius mellom øktene med å legge ned damer, stadig glir tilbake i drømmen om det kommunistiske diktatur, der arbeiderklassens ledere styrer med jernhard hånd over den degenererte eliten fra føydalismen, blir Åge elitens nye husdikter, gjerne enmannshow med akustisk gitar til batikkdamer på stigende rødvinrus.

Melodisk beveger rockehelten seg nu i spennet mellom Sputnik, Frelsesarmeen og Woody Guthrie På samfunnshus og folkparkfester danser l«folket» foxtrot til Afzelius og Aleksandersen gamle, revolusjonære Rosalita-budskap. Snart drønner også dansefoten til duetten Aleksandersen og Afzelius ut på NRKs skjermer: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och sloss för deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma

Postmaterialismen» som rockeheltene og venstresiden dyrket på 1970-tallet, hadde sin forankring i det norske bondesamfunnet, parret med den særegne lekmannspuritanisme som gikk så godt hånd i hånd med miljøbevegelse og den nye sosialismen. «Kor e hammaren Edvard» og «Fløtt dæ EEC, du steænge ferr sola», ble viktige distinksjonsmarkører for det progressive, selvbevisst menneske Men Edvarden gal faen i både hamaren og utleia, de fant livet mer behagelig i partnerskap med to alenemødre til prisen av en i toppleiligheter på Grønnerløkka og Anfi del Mar.

Helt fra «Vaginamonologer» og» La Elva Leve»-alliansen, med «urfolk» (Sting) og levende ost og rødvin som basis , blir rockeideologien a la Levva Livet en helt uslåelig formel. Det ser vi nu i besøkstallene i Aulaen å Verdal. Dette har den erfarne revy og musikalreven Arnulf Haga visst lenge. Nina Westers innvendinger påvirket ikke den målbevisste regissøren. Verdal Teaterlag rir nu bølgen som Åge red på da han i begynnelsen av september 2015 «voldtok» Finnmark i en Grenseløskonsert med Levva livet i samme by som Ask Burle knullet Nattstjernen sanselig mot et morkent stakitt, et Finnmark som noen uker senere brøt helt sammen under trykket fra Grenseløs-flyktningene» over Storskog, og i fylkesmannens rubrikk ble til et fylke gul beredskap.

Men «folket» elsker dette.Vi elsker alle drømmen mer enn virkeligheten, det er rent allmennmenneskelig. Derfor kommer Levva livet til å gå så det suser med ekstraforestillinger og da capo til langt inn i 2017. Levva livet og Arnulf Haga virkeliggjør for Verdal teaterlag det Jan Simonsen i sin tid drømte om med Nationaltheatret, å omskape det til et pengeinnbringende brød og sirkus, altså en etterspurt vare på markedet når nasjonalscenen ikke setter opp stykker som Folket vil ha. Så jeg sier som Prudence gjorde på avskjedskonserten i kinosalen i Levanger i 1975: -Takk te dokk!

Gå til innlegget

Tilgivelse til jul

Publisert nesten 3 år siden

-Mørke kan ikke drive ut mørke, bare lys kan det, sa presten og Nobelprisvinneren Martin Luther King, Jr

 

Journalist Steinar Eggen skrev i avisa Innherred for en tid siden litt om å gi og evnen til å ta imot. Begge delene kan være vanskelig for oss mennesker. I PO Enquists bok, Et annet liv, forteller forfatteren om sin oppvekst med sin sterkt religiøse mor. Hver kveld måtte den lille Enquist bekjenne sine synder til aftenbønnen. Det var dog ikke alltid han hadde noe å bekjenne, men ønsket om tilgivelse og forsoning er sterkt hos oss mennesker. Så den unge dikter klemte like godt til med at han hadde stjålet smågodt hos den lokale kjøpmann. Det ble en svær prat om Jesu evne til tilgivelse den kvelden. At kjøpmannen senere avkreftet den unge Enquists hvite løgn, ble selvsagt noe malurt i begeret for forholdet mellom mor og sønn. Men i dikterens unge sinnelag må likevel ha funnet håp om at hennes sønn hadde vilje til forsoning.

 

Under føydalismen var jord den viktigste produksjonskraft, i det tidligkapitalistiske samfunn var det råmaterialer og maskiner til fremstilling av produkter. I det senkapitalistiske, i dag, er det tegn. Den som ikke til enhver tid behersker de nye kodene blir tapere. Det gjelder politikere, og også oss som er profesjonelle skribenter. Marginene er ofte små i blodtåka. Noenhver kan gå seg vill. Det er ikke lenge siden Trønder-Avisa hengte ut en Grong-politiker som høyreekstrem for å ha liket en link på Facebook om at innvandrere måtte ta skikken ditt de kom. Hitlingen sitter løst i enkelte redaksjoner. Hva er det med vår tid som får enkelte redaktører og politikere til å fremstille vanlige, demokrativennlige mennesker med ideer om likhet og frihet som rasister og fæle mennesker?

 

For halvannet år siden havnet jeg selv i en svær polemikk i avisene, etter at Hans Rotmo i et portrettintervju hadde sagt ufordelaktige ting om muslimer. En profilert, ung og fremadstormende muslimsk kvinne med friske meninger tok bladet fra munnen. Trønder-Avisa som først hadde kapitalisert på Hans Rotmos famøse utspill, så nu mulighetene for en ytterligere kapitalisering. Jeg som frilanser og kronikør i Trønder-Avisa, og som hadde mest å tape på å gå i rette med T-A-redaktøren, gjorde nettopp det. Flere blandet seg inn i polemikken om Hans Rotmo. Mange så noe å vinne på å ta side. En lokal professor hengte seg også på, for å mele sitt «eget» korn».

 

Vi som deltok i polemikken ble virvlet inn i en blind storm. Det lå an til etisk rensing i Vømmøldalen. En Hagars datter og en fortåt Johan Møkkerbakken ble en del av omkostningene. Ikke fordi det jeg skrev var usant i snever forstand, og ikke fordi ytringsfriheten i liberalrettslig optikk ikke åpnet for det, men fordi «saken» ble tatt ut av sin kontekst og blandet med nye tegn. Sant var da heller ikke det Adressa skrev 5. juni 2015 om at jeg må ha diktet opp «innlegget». Men at noe er tillat å si, behøver ikke innebære at man sier det. I bakspeilet mitt ser jeg at glippet i omgangen med tegnene som fortolker vår virkelighet. Ikke fordi jeg er enig med den unge, muslimske kvinnen i hennes politiske syn og holdninger. Men fordi jeg kunne latt være. Fordi jeg på den måten ble et bilde på meg selv som et dårlig, dømmende menneske, et sånt menneske jeg ikke ønsker å være og egentlig ikke er. At sjefredaktøren i fylkesavisa ifølge skriftlig melding fra daværende politiske redaktør overstyrte desken som hadde bedre dømmekraft den kvelden avisa gikk i trykken, hjalp lite Til syvende og sist handler det ikke om hvem som har rett, men hva som er rett.

 

Historiene foran, om tegn og moral, får meg til å tenke på Tom Wolfes fortrinnlige roman, Bonfire of Vanities. Hovedpersonen, Sherman McCoy er en meget vellykket og rik, hvit forretningsmann. Han har fått utlevert alt, inklusive en solid sosial plattform og et forhold til sexbomben Maria Ruskin. En kveld kjører han feil og han og Maria roter seg bort i bydelen Bronx.Der hender det noe som fullstendig snur opp ned på livet for den vellykkede finansmannen Sherman McCoy. Elskerinnen føler seg truet av to fargede ungdommer, og i panikken rygger McCoys Mercedes inn i den ene. Når gutten senere faller i koma, utløser dette et ras av begivenheter. Presse, påtalemyndigheter og politikere kaster seg over den delikate saken. Opinionen hisser seg opp over at en av «universets herrer» kanskje skal karre seg ut av en pinlig situasjon.

 

Politikerne må ta affære, særlig når pastor Bacon, en farget politiker, kaster seg inn i saken og roper “rasist” så snart anledningen byr seg. Tilslutt står Sherman McCoy tilbake venneløs, foraktet av de som betyr noe i New York, også tilslutt sviktet av Maria Ruskin, som blir en av disse noen som presser Sherman McCoy ut av all anstendighet.  Journalist, Peter Fallon, som «avdekker» saken McCoy får Pulitzer-prisen, og hans liv og karriere hans får et løft. Vinnere og tapere. Sånn er den nye tiden. Marginene er som sagt små innimellom.

 

For litt siden tårnet det også opp til polemikk mellom sogneprest Kjartan Bergslid i Levanger og humanetikeren Jens Bruun Pedersen i avisa Innherred. Men sognepresten er tidvis klok, han innrømmet å ha uttalt seg sleivete og ba åpent om tilgivelse for det. Han ønsket til og med Bruun Pedersen god humanetisk juleferie. Det står det respekt av. Såpass kar er nok ikke jeg.  Jeg er ikke kristen, men jeg liker likevel mange av lignelsene i Det nye testamentet. De forteller om noe som er larger than life. Det behøver vi innimellom, også som korrektiv til vår egen selvtilfredshet.

 

I historien om den fortapte sønn forteller Jesus om en mann som hadde to sønner. Den yngste sa til faren: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Faren skiftet da sin eiendom mellom dem. Men den yngste sønnen satte alt over styr. Lukas skriver: «Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.»

 

Naturligvis fryktet han at faren ikke ville ta imot ham. Men det gjorde han, med stor festivitas. Den eldre broren ble, som rimelig var, meget harm. Men faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» I denne lignelsen formidler Lukas at også den stolte og selvrettferdige behøver tilgivelse. Slik jeg også har vært selvrettferdig som skribent. Men behøver vi ikke alle tilgivelse? En gang i blant? Til jul for eksempel. Derfor var det en stor gave at den unge, muslimske kvinnen tok meg i hånda i dag. Nu har i alle fall vi to lagt det vonde som ikke skulle ha vært der bak oss.

 

 

 

Gå til innlegget

Fra Gibraltar i storm til jul på MS LBAS

Publisert nesten 3 år siden

Drømmer er også realiteter. Det var drømmene til unge, norske gutter som bragte verden til Norge og Norge til verden. At en bare kan høre palmesus på en tom termos på gamlehjemmet, er til å leve med så lenge messepiken er en vennlig hjelpepleier fra Manila og drømmene kan fly.

Drømmer er det stoff våre liv er spunnet av som gamle, pokkersyke Shakespeare sa. Jeg så veldig opp til sjøfolka som ung gutt. Det var gutter som mønstra på lenge før caffe-lattefolket med en stusslig note tatovert bak øret entret scenen, men som drakk mørkt øl på Schrøder og Lompa og bygde muskler yed å pelle rust med rusthammer og børste på spant og på skuteside og tungløftsbommen og dra etter seg tunge spann med mønje og malingsbøtter, til og med oppi formasta for innimellom å ta en rortørn for styrmannen. Sjøfolka var de siste før frykten tok plass i diett og livsstil. Dette var lenge før ungdom skrev seg inn i billedmedienes fortellinger, der de nye heltene er de som forgyller fritiden, ikke arbeid og disiplin. Sjøfolka var de siste frie sjeler i Norge. I klassen på folkeskolen gikk kompisen min som hadde halvbroren på de syv hav den som hadde de flotteste og spisseste skoa og den flotteste skolesekken til tross for at far i huset gikk på fylla hver gang han mønstra av, slik at han og brødrene ble stående fast i fattigdom da velstandsutviklinga skjøt fart på sekstitallet. Hyrekontoret lå i Trondheim. Og det gikk aldri 100 000 liter fra Q-meieriene til kafeene på Brattøra den gang da, bare en liten dæsj fra fløtemugga til fruene på konditoriene på Erichsen på Nordre og på Steen& Strøm på Karl Johan.

Sjøfolka var de siste som levde uten frykt for morgendagen. De fryktet ikke engang båsen når han blåste seg opp over vabler i malinga i skottet, men gjorder jobben fordi de mente det var en plikt å holde ting i orden. De var østenfor risikosamfunnet og vestenfor helsescreeninger. Så lenge du kunne svare ja på at pikken var morgenfrisk og du fixa synstesten, så var helsa god nok til å mønstre på i utenriks. Immigration var også nøye på det. Dette var gutter fra gråbeinsgårdene på Lade, Verdal, Levanger, og andre små steder i 50-tallets Norge. Etter hvert som de hadde sittet bakfull på frivakta på poopen med avskjed på grått papir fra forloveden på Nossum og hadde vært akterutseilt med syff i Singapore, lærte de ett og annet om livet som vi andre aldri helt lærte å forstå før langt senere og som du aldri lærer på Nord Universitet. Dette var gutta som kastet loss fra mors trygge favn alt som 15-16-åringer, de som hadde brutt med føydalismens bygdedyr i landkommuner som Levanger herred og Verdal, men som også brøt med den jernharde kapitalismen som styrte den norske handelsflåten og lasta napalm i Guam og som både Arbeiderpartifolk og Høyrefolk reiste byster av i vestfoldbyene fordi den bragte hard valuta hjem til en gryende velferdsstat. Da slaget om Green Berets gikk på kino, var gutta på de syv hav. Men de hadde nok hatt ett og annet å lære batikkgenerasjonen om Indo-Kina. For høyskolefolk fra utklekkingsanstalten på Lade var jo egentlig dette den ekte arbeiderklassen, mer enn selvproletariserte direktørbarn som Rita på Rockwool og Geir på TMV (I funkistida hadde «alle» korte, funksjonelle navn.)

Joda de tok hyre på båter om var kontrahert av redere med feite sigarer, men i havn med svære blåtatoveringer med fullriggere og inskripsjonen Honululu Baby var de frie menn. Med bryl i håret, oppbrett på Leebuksa, Chesterfield og Wrigleys Spearmeant og en rull hundringser i brystlomma på Hawaiskjorta, rulet de brunbarket Rampa på Østborg eller Stamphusmyran, på Terian på Øra, Trubben, Larsen eller Daniel i veita i Trondheim, Holbergstuen i Bergen, Avholdsskafeen, Sentralkafeen eller på Strøms og på festene på Valstadmoen og Reehaug med Pål Fjerdingen som sjåfør og med en skokk ungutter og jenter som måpende tilhørere. Sjøfolka la premissene for Twist and shout så vel som hippietiden. Det oste av Flickan i Havana, Evert Taube og Harry Brandelius, hamp og grovkornet etterbarberingsvann fra Herbertstrasse og kneiper i Manila og Jakarta. Senere ble mange gjengangere på Tryggen på søndager.

Sjøfolka swingte damene, men det var før damene «ble gift med en kontortist ifra Steinkjær», mens de selv ble kurert med ei diger sprøyte fra andrestyrmann som var fastlege for sur svie på sukkerfarten fra Havana til Punta Arenas og til Baltimore. I bygda de var fra var de ofte langt nede på den sosiale rangstigen, nedenfor kontoristen fra Steinkjær, arbeiderklassebarn som oftest de var. De hadde vokst opp i trekkfulle ett-roms leiligheter med bare kaldtvann i springen som jeg og Marit Breivik på Oskarshall eller på små bruk i Frol,  Bjartråkja eller Skjeldstadmarka. I Verdal og Levanger sto valget mellom  en vinter på framhaldskole og arbeid hos boinkaillen, som underbetalt skogsarbeider på Verdalsbruget, eller å ligge i en havn i portugisisk Øst-Afrika med en mørk gyllen amazone i armene og titte oppi lufta som var kald og klar opp til Melkeveien. Verdalen lå ikke langt etter Mandal i relativ andel sjøgutter, og Levanger ikke langt bak der heller. Det var livåt og joviale karer, og mange var ekstremt gode fortellere. Hadde det ikke vært for de sjøfolka, hadde jeg neppe reist ut for å studere eller dratt på loffen i Amerika og Mexico på syttitallet og fått danse tett med dattera til John F. Kennedy på Studio 54. Sjøfolka symboliserte demokratisering av muligheter, muligheten til å oppleve eksotiske steder, sugende rytmer og damer med boa, noe som bare var forbeholdt engelske lorder tidligere. Tilogmed de mest sidrumpa stedene i bygde-Norge hadde vært annerledes uten dem. Vi hadde sittet igjen på vedkassa med grautfatet om det ikke var for sjøfolka. –Statene, sa de gjennom lepper som knep over en Chesterfield, men de drakk Cape Brandy gjennom andre munnvika. Dette var gutter som kunne spleise på ei dobbeltrensa eller en kasse murere. Det var gutter som kasta jakka om en kompis kom i knipetak. På Sjømannskirka eller Kjærka som de kalte den, kunne de likevel synge Deilig er jorden.

Selv ble jeg bragt rundt mellom rampene i Frol med Fjerdingen Auto 3-seter, Kari het doningen, med lasteplan for melkspainna til min morfar, og da kanskje med Per Fjerdingen eller Annbjørg Salberg som joviale sjåfører som tok en landstryker gratis ombord. Rampa var ‘the melting pot’, bygdas kulturhus, langt fra frilynte ungdomslags årsfester med bjørkeris og flagg og jenter med hatt og sløyfe på. Lenger unna matrosdressen enn de norske sjøfolka kunne en paradoksalt nok ikke komme. Jeg kan ikke se for meg Larren, Prinsen, Svarten og Kingen i matrosdress. Folk som hadde gått på bommen på Via Gramsci i Genova og reist på trålerfiske på Newfoundland behøvde hadde aldri matrosdress. Men ålreite folk var det. De feiga aldri ut da neste runde skulle tas. Avmønstringspengene var ikke all verden, men stoltheten om å bidra til ei krukke bøyde de ikke fra. Jeg var gjerne gratispassasjer. Satt som ei bie ved en sukkerbit. Noenganger var jeg sjåfør på befaringsrunder i PMC’n til Larren med Hank Knox og steelgitarer på dårlig batteri i baksetet. –Vi blei kvitt’n ja, sa Larren da jeg slengte inn overdriven på Sætersmyra. Men mora si hadde han stor respekt for. Vi drakk alltid stille over kamfertrekista på gutterommet hans på Elberg. Men Nye ord som jungman, yankee, pentryen og preventeren snek seg inn i språket. Det ble jeg senere mobba for av en småfeit kjøpmannssønn fra Levanger på reallinja på gymnaset. Språket mitt var ikke lenger bra nok, og det passa meg godt. Min identitet var i flyt, og jeg søkte nye havner. I begynnelsen var Ordet. Det åpnet en hel ny verden for meg.

Senere ble jeg kompis med en Gnist som hadde gått i konvoi til Murmansk under krigen, og som drakk cognac med melk fra store glass for å holde frynsete nerver og beri beri på avstand. J. hadde penger. Krigspensjon fra Statene, og til sist fra Norge. Og mye brennevin. Han hadde gått i konvoi som Gnist til og fra Murmansk under krigen, med flymotorer, stål og aluminium og hadde brukt brennevin som nervemedisin på frivaktene. Siden han mønstra av i Brooklyn, hadde han drukket. Mange av hans kamerater ble værende i Brooklyn og i Rotterdam, de som kom hjem ble stående i vinterkulda med vasskjempet hår og avgnagde kropper og drakk raudvals utenfor Texacostasjon ved Akerhus Festning, black and blue, nothing to eat and plenty do do, helt til Per Borten tok grep, gode, gamle Borte-Per som sjokkerte et fornemt gjestebud på Oslo Vest, da han helte den dyreste cognacen til skipsreder og minister Otto Grieg Tidmand fra stettglassene og rett oppi kaffen som om han satt i karsksalen på samfunnshuset på Flå en lørdagskveld og ikke i plysjen hos Grieg Tidemand. Hyra hadde Nortraship og rederne tatt, for sjøfolka var inntil da regna som avmønstra om de lå i sjøen og kava etter torpedering. Men siden kom NIS-registrering og da var da adios sailor

Jeg sov på Gnistens divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg. Jeg hadde «rømt» hjemmefra som 15 åring ut på de syv hav og vi tømte krukka og drakk liggeren dagen etter. Til underholdning hørte vi på Internasjonalen høyt fra Radio Morskva og leste gamle New York Times med bryllupsannonsen til Levangerdoktoren og humanisten Sverre Bulie som hadde giftet seg med en millionøse fra Long Island, gode gamle husdoktoren, dr. Bulie, som kastet stein på vindusruta til bestefaren min i Halsanveien klokken 9 på kvelden for i ens ærende å se om meg som lå i 41 i feber, så heit som om jeg gikk som dekksgutt på Varmen nedi Ekvator med en diger Burmeister & Wain dundrende i kraftig puls under bena og helt opp i hodebunnen. Av og til kunne jeg også få en krone av Bulien. Sverre Bulie røyka Blue Master nonstop og snakka gjennom munnvikene, akkurat som sjøgutta. Han hadde vært skipslege på cruiseskip og var den legen i Levanger vi stolte mest på. Jeg snakka med Sverre Bulie like før han ankra opp for godt, 80 år gammel. Da lå han til sengs, drakk han cognac og leste Anna Karenina. Bulie var heller ikke redd for båsen, han kalte overlegen på Medisin en evig gymnasiast i en heftig diskusjon om diagnoser. Gnisten holdt imidlertid stillingen til utpå åttitallet, da rullan inn i en paranoid psykose og lå med kniv under hodeputa for å forsvare seg mot Hojemsaunet fra Indremisjonen. Men han klarna til etter noen drabelige kamelslurker Silver Port på befaringer på Regina i by’n med med Jonne og Kjæmpen.

Kom Kjæmpen fra Garnes, Jonne, Kjellemann og de andre gutta innom Gnisten rykka vi gjerne inn med forfriskninger i naboleiligheta til Eilerten som hadde piano og bød på allsang. -Stopp, stopp, stopp, sa Eilert da det ble helt i greipsoda.-Jeg skal ikke ha så mye i dag. Men det var ingen protester da børsten kom. Den gamle piccoloen fra Køben var blitt litt tunghørt med årene så det høyere vi sang det høyere sang han og slo samtidig mer kraftfult på tangentene. Vi kom aldri lenger enn til noen go-go damer på Hotel Østersund og klinte i en gammel Ford Anglia som ikke var synkronisert på girene. Jo, til Nyhavn i Køben, rett som det var, og drakk bajer med Max rett fra flaska hos Anita fra Trondhjæm på Skipperkroen, i et strøk der Ib på 1.50 og 50 kilo rula over 120-kiloes MC-gutter med kjetting og lær og berga oss fra juling i Istedgata.

Men Wilhelmsenbåten for meg ble bare en sliten KFUK-gård i Sjøgata med FM-båndet på Motala, Moskva eller Luxembourg og rekka ble en gammel utslagsvask fra rørleggerfirmaet K. Lund i Trondheim og Flickan i Havana var ei attergløymefra Øra eller Nybygget. Det var pang på rødbetan som svensken sier. A little coke and you fuck like a lion. Men hun var uten Hawairose i håret. Men stear and steady holdt vi kursen på styrbord brovinge. Og det var fint nok for meg dengangen. Neste år hadde jeg likevel mønstra på som motormann og kunne krølle tærne mot varme steinheller og snavle varme fiskekaker med løk rett fra storsteikpanna til en fiskmatselger på Nessesida med huset fullt av fagre blondinedøtre. Det er noe å ha med seg når man sitter på LBAS/Levanger Bo og aktivitetssenter med en rød, skjelven dosett fra kommunens restlager, med Marevan morgen og kveld. Så lenge messepiken er en vakker Carmencita fra Manila antrukket i smukk, blå hjelpepleieuniform, og stuerten på messa i kjelleren har en kald øl til overs, og gutta boys har mønstra på, er det ikke farlig for oss. Sjømannspasset for utenriks,not included Canada, ligger jo klar i nattbordskuffa sammen med selbuvottene som Anna fra Nordbygda og Sjømannsmisjonen strikka og Erling Reinsborg kan sikkert ta Jungman Jansson imens. – Och som morgonstjärnor blinka, säj, så bultar väl ditt hjärta, vänd din näsa rätt mot stormen och sjung hej å hå!

Gå til innlegget

Djevelens barn, Byfuglien?

Publisert nesten 3 år siden

-Dere er djevelens barn, sa prosten til min 14-årige mor og hennes venninne som sto til konfirmasjon i september 1945. For kort tid siden var biskop emeritus Finn Wagle i Steinkjer Seniorforum og snakket om forsoning mellom taperne og vinnerne etter siste krig, mellom NS-familiene og folket, i en by som ble sønderbombet. Hva sier Den norske kirke til dette i dag?

En militær, politisk og territorial okkupasjon avsetter som vi har sett i hovedsak tre handlingstyper hos det okkuperte folk: Ulike former for motstand, mer eller mindre tvangsmessig samhandling og varierende former for kollaborasjon. I praksis er variasjonene betydelige og flytende mellom de tre hovedformene. Om man interesserer seg for de to siste reaksjonsformene hos det okkuperte folk, ser man en rekke interessante trekk. I begynnelsen av krigen samarbeidet det norske folk med okkupasjonsmakten i stor stil. Administrasjonsrådet med en rekke av etterkrigstidens helter som medlemmer sluttet seg til og med til Førerordningen. Også kronprins Olav ville slutte fred med tyskerne. Men etter at krigslykken snudde seg for tyskerne «falt» interessen for dette samarbeidet.

Tyskernes okkupasjon av Norge hadde tre hovedinteresser. En var militærstrategisk. Den andre var å utbytte alle ressurser som landet hadde og sette det inn i krigsøkonomien. Vannkraft, mineraler og metaller, skog, fisk og jordbruksvarer. Og den tredje var å utslette jødene fra riket, altså gjøre Norge Judenfrei. Tyskerne lykkes i stor grad, fordi nordmenn ofte løp deres ærend. Så kan en spørre hvorfor motstandsheltene som sprengte Arbeidskontoret i Oslo ikke gjorde noe for å stanse uttransporteringen av de norske jødene med Donau og Monte Rosa på Akershuskaia? Men ingen løftet en finger.

 Under finansminister og krigshelt Gunnar Jahn, ble det øvet et sterkt press på Norges Bank om å frisette 11 milliarder på en okkupasjonskonto som tyskerne kunne bruke til «å holde hjulene i gang» i kongeriket Norge (Harald Espeli 2011-Historisk Tidsskrift). En slik fortelling bryter med den norske krigsmytologien som ble skapt etter krigen, og som er forsterket med TV-serier som Max Manus og Kampen om Tungtvannet, og nyansene fra okkupasjonstiden ble derved kraftig underkommunisert, også av Undersøkelseskommisjonen etter krigen. Granskningskomiteen, ledet av høyesterettsadvokat Gustav Heiberg, ga noe ytterligere dokumentasjon, men fokuserte ikke på forhold som kunne svekke den nasjonale motstandsfortellingen som var i ferd med å bli etablert (op.cit).

Jeg skal ikke gi noe bilde av hva som skjedde i Trondheim, fordi det er utførlig beskrevet i den ferske boka, Bunkeren-Trondheim under hakekorset (2015. Men Nord-Trøndelag er et ubeskrevet blad, krigshistorisk, og kan på grunn av sin industri, demografi og agrarkultur tjene som illustrasjon på hverdagen i okkupasjonstiden for det øvrige Norge. I Levanger, Stjørdal og Verdal, ja over hele Trøndelag, betød den kraftige stimulansen av norsk økonomi fra Norges Bank, at aktivitetene tok seg opp, fra omfattende arbeidsledighet på 1930-tallet til full sysselsetting i krigsårene. Riktignok ble handel med næringsmidler prisregulert for å sikre essensielle matvarer til befolkningen, men bygg og anlegg var unntatt prisreguleringer. Det ga seg utslag i en Klondykestemning, relativt høye lønninger for arbeiderne, og eventyrlige fortjenester til brakkebaroner og kollaboratører av forskjellig slag. Innherredsbygg bygde Værnes klart til å bombe Narvik, Dora ubåtbunker ble bygget, likeens brakkene på Falstad og Moan, luftvernstillinger og ramper til kanoner ble støpt og bygget, jernbaner og veianlegg, alt dette av vanlige nordmenn. Høsten 1943 ble konsentrasjonsleiren på Falstad utvidet med to fangebrakker, ved hjelp av fangenes arbeidskraft, men bensin til transport og byggematerialer ble hentet fra Levanger.  Den omstridte NS-støtta på Stiklestad ble reist med velvillig tilsagn om hjelp fra det lokale Statens Veivesen, NSB og Trondhjem Cementstøperi. Trondhjem Cementstøperi og etterkrigens justisministre Cappelen og Gundersen var for øvrig med å utbedre Værnes for tyske bombefly under krigen våren 1940. O.C. Gundersen kommer som justisminister til å legge sterke føringer på Landssvikoppgjøret. Min far som nektet å delta på tyskerarbeid ble truet med arrestasjon, han ble i stedet brukt som tvangsarbeider på Løkken og til Gjersvika, andre ble truet med å bli fratatt forsorgsbidraget, slik den senere justisminister O.C Gundersen truet med i aprildagene 1940. En del flyktet av den grunn, eller ble «gutta på skauen».

Statistisk økonomisk utsyn (SØ) etter krigen underkommuniserer den voldsomme aktivitetsveksten i norsk (Valen, Terje 1974), og inntrøndsk næringsliv. Men i noen grad kan skattestatistikken fra de første krigsårene gi oss noe innsyn. Da ser man raskt at oppgangsårene i årene før krigen blekner i forhold til den aktivitet som gjenspeiler seg i økonomien i de første krigsårene. De lokale bankene skummet fløten, inntektene steg. Kjøpmenn, kafeer og overnattingssteder danset rundt gullkalven sammen med gode nordmenn. Ved siden av utviklet det seg etterhånden en ikke ubetydelig svart økonomi. Gutta på skauen behøvde gummistøvler og proviant. Forsyningsdepartmentet ble koblet inn i saken, og det gikk hele jernbanelaster med varer. Midt under krigen (op.cit.)

Den hvite økonomien gikk også godt, den mangedoblet seg de første krigsårene i de fleste bygder og byer i Nord-Trøndelag. I den kommunale skattestatistikken for Nord-Trøndelag for 1940-41, altså for skatteåret 1939, er det 174 kvinnelige skatteytere og 3974 menn i den største sektoren, nemlig bygg og anlegg. For skatteåret 1942/43, som likner skatten i 1941, har antall skatteytere i bygg og anlegg fordoblet seg, men henholdsvis 254 kvinner og hele 6570 menn. I bygdene Stjørdal og rundt Stjørdal er veksten i sysselsatte eksplosiv i denne tiden. Sammenholder man for eksempel statsskattelikningen for inntektsåret 1941 med skattelikningen for inntektsåret 1941, ser man at statsskattegrunnlaget i Stjørdal har fem-5-doblet seg, fra 696 000 kroner til 3 885 600 kroner. Levanger by med sine 1616 innbyggere og 771 skatteytere får også en fordobling i skattegrunnlaget for statsskatt i løpet av den tiden, fra 807 400 til 1 553 699 kroner.

Pengegaloppen som okkupasjonen skaper tilfaller i størst grad kollaboratørene og brakkebaronene. Men det drypper også litt på klokkeren. Det betød selvsagt at kommunen også får det romsligere økonomisk. Levanger by et stykke ut i krigen begynte å nedbetale gjeld som den har ervervet seg i løpet av de harde trettiårene. I et skriv fra Innenriksdepartementet til fylkesmannen godkjennes bystyrets vedtak av 27. november 1943 om å bruke inntil 165 000 kroner av kommunens kontantbeholdning til ekstraordinær avbetaling på gjeld. Men bystyret er også raus med innbyggerne. Levangsbygg som av ulike årsaker ikke kan betale skatten sin, for eksempel at helsa svikter og arbeidsevnen blir nedsatt, får gjerne nedsetting eller sletting av skatteforpliktelsen. De lar seg altså subsidiere av NS-ordføreren, men er ikke landssvikere rettslig sett. De blir blant fredens vinnere. Motstandsmannen Ola Wanderås som var med i et nasjonalt utvalg som så på styringen av kommunene under krigen, slo fast i Levanger-Avisa at det ikke var noen vesentlig forskjell på forvaltningen i NS-styrte kommuner og ikke NS-styrte kommuner.

Alt i alt er de første krigsårene altså en gulltid for de fleste nordtrøndere, stjørdalinger, verdalinger og levangsbygg enten de er NS eller jøssinger, med unntak av de som aktivt setter seg opp mot okkupasjonsmakten som lærere, prester og etterhånden noen motstandsmenn.  Bønder hadde leveringsplikt og kunne ikke annet. Men de som virkelig skummer fløten er som nevnt entreprenørene innen bygg og anlegg. For vanlige folk handler det å dra på tyskarbeid om å skaffe sin familie litt bedre økonomi, litt bedre mat??, ja bent frem om å overleve. Landsvikoppgjøret blir likevel en merkelig forestilling.

Kollaboratørene og entreprenørene som har slått seg opp, ble sittende i uskiftet bo gjennom rettsoppgjøret. I stedet vendte myndighetene seg mot den lille mann som Peder Forbord fra Skatval, som tar arbeid på Værnes for å skaffe mat til seg, sin kone og fire barn (Brox Hansen og Sivertsen 2015), fordi han var passiv medlem i NS. Ved å rette søkelyset mot de som hadde valgt å melde seg inn i NS, ville Det norske Arbeiderparti vise at de igjen hadde ryggrad til å gi Norge en ny retning for etterkrigs-Norge. Ap vendte seg mot de som kritiserte rettsoppgjøret som O.H. Langeland og Helge Krog. Da måtte man lukke øynene for kollaboratørene og krigsprofitørene. Gjenoppbyggingen krevde dyktige ingeniører, økonomer og entreprenører. Dette hensynet gjorde at den sammensausete dømmende og utøvende myndighet så gjennom fingrene med ganske mye økonomisk landssvik.

Min 14-årige mors brøde da hun sto til konfirmasjon i september 1945 var at hennes far hadde vært innmeldt i NS under krigen. På bildet over konfirmantene kan en se hvordan hun vender seg bort fra de andre, bort fra livet. Biskop emeritus Finn Wagle har tatt til orde for forsoning mellom taperne og vinnerne i Landssvikoppgjøret etter krigen. Han trekker opp et lerret som viser at krigshistorien var mer nyansert enn den autoriserte fremstillingen av okkupasjonshistorien viser. Det skrivet handler altså ikke om noen form for apologetikk for den brutale og forkastelige nazismen. Men i en liberal rettsstat skal enhver hefte bare for seg selv. De som lever i dag og er bærere av skammen fra tapersiden er derfor ikke rett adressat for den nynasjonale stolthet vi så i forbindelse med fredsjubileet og de omtalte heltefilmene, ei heller den underlige skadefryd som kolporteringen av lister over landssvikere utløste for de som sto på «rett side». Riktignok er arvesynden en bibelsk størrelse, men er ikke den kristne tilgivelse hovedsøylen i Den norske kirke, preses Byfuglien?

 

 

 

Gå til innlegget

At kulturministeren jublet sammen med mobben som buet og sendte skjellsord til en utslått Anne Sophie Mathis var ikke pent

Cecilia Brækhus gikk seirende ut av matchen lørdag 1. oktober. Kampen var over etter 3 minutter, etter noen tøffe slag fra Brekhus mot hodet, dels bakhodet, til Anne-Sopie Mathis. I juni meldte medier som Aftenposten om at Parkinsonrammede Muhammed Ali var død. Ali vokste opp i et samfunn preget av segregering, som Mathis. Boksing var en vei til sosial mobilitet for en svart som ble født i 1942. Jeg har selv bokset, og slåss, og skammer meg ikke over det, alt tatt i betraktning. Angrep er det første ordet når det siste er sagt. Ifølge naturrettsteoretikerne har vi dernest et ansvar og rett til å beskytte våre liv. Politiet er ikke alltid tilstede. WHO har stadfestet dette: Vi har rett til å beskytte vår helse, for eksempel mot passiv røyking. Derved har vi også plikt til å beskytte våre liv.

For en tid siden viste Tri-BeCa-festivalen i New York filmen om sjakkens Mozart, Magnus Carlsen. Filmen, som Benjamin Ree har regien på, følger Magnus Carlsen på veien til å bli verdensmester i Chennai i India i 2013, men har også retrospektive innslag fra mesterens barndom og hans opplevelser med mobbing. -De prøver å plage meg mest mulig, sier den daværende 9.-klassingen, Magnus Carlsen, i filmen ifølge VG Sporten. Kanskje er det her kongen av sjakk har hentet motivasjonen for å presse seg til det ytterste i det umulige spillet.

Den svenske storavisen, Sydsvenskan skrev dette om Knausgårds bind 3 i serien, Min kamp: «Som alla barn över huvud taget vet han att även de jämnåriga kan vara fullblodssadister. I skolkorridoren räcker lika små saker för att social bestraffning ska utdelas. Och ärren kan bli precis lika stora som de föräldrarna orsakar men de hamnar liksom i ett annat hudlager(…)» Knausgård legger ikke i den store romanserien, Min kamp, overhodet skjul på at revansjelysten var en viktig drivkraft til å presse ham igjennom den intellektuelle galskapen det er å begi seg ut på en slik maratonreise i litterær skriving.

Som mobbeoffer kjenner jeg igjen den revansjelysten som Knausgård skriver om i bind 5 (2010:229): «(…) Hør på mitt bankende hjerte din forpulte, lille, imbesile dritt. Hør hvor det slår! Se på meg. Se kraften jeg har! Jeg skal knuse hver jævla en av dem (…)». For meg ble det å trene styrke med et armeringsjern stukket i to malingsbøtter med sement. Få klarte å banke meg med årene. Men sårbarheten har jeg aldri blitt kvitt. På ordentlig.

Jeg vokste opp i den nye storkommunen Levanger i Nord-Trøndelag, som igjen vokste ut av Leka-forliket og Schei-komiteen og kommunereformen på 1960-tallet. Men jeg var født i selve byen Levanger, et steinkast fra Innherred Sykehus, for drøyt 60 år siden og hadde mine første leveår der, og ble til og med sykehusmester på ski 1963. Med velstandsutviklingen og husbanklånene bygde mine foreldre som hundretusener av andre mennesker i Norge hus utenfor sentrum. Rødlandshus med hage var store greier den gangen. Endelig var ettromsleiligheten på Oscarshall uten varmtvann. Håndballikonet Marit Breivik var nabo med tilsvarende fasiliteter. Flyttingen innebar at jeg mistet kontakten med gutta i gata, der det var et etablert sosialt hierarki og jeg hadde min plass. Jeg var med ett utenfor.

Små byer som Levanger med en dominerende merkantilistisk elite som blir utfordret, synes å ha store forutsetninger for å utvikle mentalt og sosialt usunne miljøer. Allerede Adam Smith hadde notert seg dette. På syttenhundretallet skrev den verdensberømte økonomen at merkantilismen blokkerte forskjellige handelsveier og på den måten forhindret samfunnsvekst og verdiskaping. Jeg mener Levanger har tross alt produsert typer som Henry Rinnan og en stor andel fremmedkrigere i forhold til folketallet. For Mennesket er altså ikke så edelt som Nordahl Grieg skriver om i Til Ungdommen, noe MIlgram-studien også underbygger. Jeg vet det, for jeg ble massivt mobbet som guttunge i Levanger. Grunnen var at jeg kom utenfra, fra en annen skolekrets, til en ny skolekrets og til et nytt fotballag, IL Sverre, som jeg da ikke hørte «naturlig» hjemme i. På den måten utfordret jeg flokkledelsen i det «gamle miljøet», ved å spille meg inn på førstelaget som ytre høyreløper etter en (1) trening. Det gjorde man ikke ustraffet. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster da jeg var 12. Det skulle altså kurere en barndom som smakte jord, gress, salt og blod.

Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. For å overleve —jeg mener virkelig overleve- søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye over meg. Jeg skulle jeg ikke gå hjem til mine foreldre i rødlandsvillaen før langt uti skoleåret. Jeg fikk advarsel etter advarsel. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

F. var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi i en småby ved Trondheim. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, og slo mannen overende med en høyre hook, etterfulgt av en venstre uppercut. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss. F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gull øreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. I kjøleskapet fant vi eksportøl og mat. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Gråhvit sperma rant fra hennes slire og ned mot rumpehullet. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde.

I mange år skulle jeg leve et dobbeltliv. Jeg gikk på gymnaset, de dagene jeg jeg var såpass etter nattens rangling, ellers levde jeg et liv som semikriminell og slagsbror. Kampferdighetene hadde jeg utviklet gjennom nitidige studier. I Trondheim bokset jeg en tid i den legendariske klubben B 30. Jeg boksa fordi jeg måtte. Som Rabalais, ikke for å bli berømt, men mer som en man som pisser, for å lette på trykket.Det var ikke mange som kunne gi meg juling på den tiden, men jeg, og jeg kunne blitt en skikkelig storgangster om jeg ikke hadde arvet min mors passive aggressivitet, som hun fikk med seg som ung da prosten kalte henne og en venninne som sto til konfirmasjonen for djevelens barn. Jeg var likevel med på noen raid. Men jeg var alt for soft til å være med blant de store gutta i det lange løp.

Teorier om sosial identitet viser at identitetsmarkører like gjerne kan handle om å kommunisere hvem man ikke er som hvem man er. Menneskets fremste forsett handler jo om å overleve. En slik situasjon kan løses gjennom aktivt å kommunisere avstand til majoritetskulturen og dens normer for levesett for øvrig. Cassius Clay gjorde det ved å bli Muhammed Ali. Mobbing skaper en sterk følelse av å være usynlig, i noen grad også et ønske om å gjøre seg usynlig, for eksempel gjennom selvdestruktiv atferd som rusmisbruk og spisevegring, i noen tilfeller, som i mitt, også om å få revansje på ordentlig, slik Karl Ove Knausgård har formulert det. Jeg

Revansje er en underkjent psykologisk selvbehandlingsmetode. Jeg kan si det i dag: Knausgårds Og Magnus Carlsens resept funker. Og jeg tror mange av oss har mye å lære av å gå og se filmen om Magnus Carlsen. Selv om sjakkgeniet fra Tønsberg rager høyt over oss alle, har også han vært og er underlagt noen allmennmenneskelige lover: Ingen liker at springeren blir tatt fra en. Men når Kongen eller Dronningen er truet, må en slå tilbake. Det var nettopp det Muhammed Ali gjorde, på elegant dansende vis, gjennom the Noble Art og Self Defence. Det har Anne-Sophie Mathis måttet gjøre hele sitt liv. Anne Sophie Mathis reagerte på buing og tilrop fra det norske publikummet etter kampen mot Cecilia Brækhus, skriver NRK i en kamprapport.  Lørdag var det altså mobben som vant, kulturminister Linda Hofstad Helleland. Du var en av dem!

Photo Wende

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
21 dager siden / 1816 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1585 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
22 dager siden / 1565 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 1484 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
12 dager siden / 1387 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1342 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
10 dager siden / 1245 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1162 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere