Terje Carlsen

Alder: 63
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Bjarne Brøndbo omskriver i en høyrøstet kronikk 6. februar bakgrunnen for sin suksess som at han er hardt arbeidende Rai-Raier, det er jo adelsmerket for nymoralistene. For man skal ikke sette sitt lys under en skjeppe. Bjarne Brøndbo kan sin bibel og i selvfremstillingen er han her den tapre, et begrep jeg innførte i en VG-kronikk for mange år siden. Et annet godt eksempel på et tappert menneske er Årets Trønder, Birgit Skarstein.

Bjarne Brøndbo er sikkert ok nok på sitt vis. Kanskje på sitt vis som Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne. Hun har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor?  Eller kanskje du også ser på psykisk sykdom som Bjarne som noe selvforskyldt? I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell som leger og sykepleiere rangerer psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.) og Album og Westin (2008).

Det gjør Bjarne Brøndbo også. Han er sjokkert etter å ha hørt: «(…)en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge(…)». Hvordan kan DDE-Bjarne anta a priori at den fortapte sønn bare har ryggvondt?

Skarstein og Brøndbo skriver seg slik inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap. Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden.

Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa. Proppfull av moralsk alibi er hun en sikker klikkvinner i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson, som fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å gjøre ingentimng, vil og ville ha det. .

Men nu kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og gå hjem. Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn», som Norges mest betydningsfulle rockeskribent, Joachim «Jokke»Nielsen sa det i Verdiløse menn.  Unge, ubefestede sjeler som Birgit Skarstein og Bjarne «bar overkropp» Brøndbo forstår selvsagt ikke at de med sin selvfremstilling som supermenneske eller vinnerskalle som det heter i dagens terminologi, legger sten til byrden for ungdommer i arbeidsdyktig alder med usynlige handikap som psykiske lidelser, schizofreni, ME, og rusproblemer.

Disse rammes av den moralisme som springer ut av Ingen-grenser-diskursen.  Selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, I min optikk handler fremgang og suksess ofte mer om flaks og tilfeldigheter enn hardt arbeid. Derfor er ofte bare en lettvegg mellom suksess og fiasko i livet.

DDE-vokalisten avslører seg ikke uventet som noen stor tenker i VG-kronikken, men han har et poeng når det gjelder alle de merksnodige Frisk-sentralene som popper opp og profiterer på folks elendighet og tapper velferdsstaten for penger. Men Bjarne Brøndbo kaster stein i glasshus når han lasnger ut moty naverne. For samtidig som han og D.D.E-gutta fikk statsstøtte fra Innovasjon Norge, på 250 000 (2004 kroner), tok han og gutta ut et romslig utbytte fra selskapet. Da slår han ihjel sitt eget budskap: «(…)Min påstand er at det ikke hjelper om jeg jobber og står på som bare det for «å betale skatten», når pengene renner ut i den andre enden(…)».

Min påstand er at det blir verre og verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles Superebonden, Mesternes mester i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykmeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag, som altså springer ut av diskursen om at det hele handler om vilje og moral.  I flere kronikker har også velferdsprofitører a la Frisksentralene osv kastet seg på denne nymoralistiske bølgen. Her skrives freidig om at det behøves en holdningsendring blant norske arbeidstakere, blant annet signert daglig leder for Friskgården i Stod, Aud Ramberg, og hennes markedssjef.

Behøves en slik holdningsendring? Ja, blant velferdsprofitørene. Og hos Bjarne Brøndbo. Språklig så vel som verdimessig er det her mye å gå på. Bjarne Brøndbo er smart nok i sin VG-kronikk til å unngå rasistfella; han unngår bevisst å peke på kostnaden det medfører at titusener migranter heies inn i verdens dyreste velferdsstat av AP, KrF, V og SV? Men mot de psykisk syke slår han knallhardt, fordi her behøver han ikke å vente seg noen stor motstand her. Men Rompe skrives Rumpe, og lumpe som lompe! Noe annet er lumpent, Bjarne Brøndbo!

 

Gå til innlegget

Tvangsbruk, legemiddelpushing og screening

Publisert nesten 3 år siden

Tvang i psykiatrien synes å være et spørsmål om ledelse, men også om kunnskapsbasert forskning. Et interessant spørsmål blir derfor hvor stor innflytelse industrien har hatt på "kunnskapsbaserte" behandlingsavgjørelser i norsk psykiatri.

Lørdag 26. november fortalte VG historien om en ung kvinne som i vår var beltelagt i nær tre måneder ved Ullevål, Oslo universitetssykehus. «(…)To ganger fikk kvinnen medhold i at beltebruken var ulovlig og skulle opphøre. Da svarte sykehuset med å umiddelbart fatte nye vedtak om beltelegging(…)». I VG 30. november kommenterer Marit Bjartveit, klinikkleder ved OUS, psykiatri og avhengighet, dette: «(…)Vi har her valgt å ikke kommentere den konkrete saken. OUS har, som ett av fire sykehus i Helse Sør-Øst, ikke gitt VG innsyn i tvangsmiddelprotokollene fordi vi oppfatter det som del av pasientjournalen(…)Pasienter innlagt ved klinikken, har innsyn i og får utskrift av egen journal og står fritt i å gi andre innsyn i egen journal.». Pasienten er altså fradømt egen autonomi, men står fritt til å legge ut sin egen journal til allmenheten.

Nu åpner Fylkesmannen likevel tilsynssak mot sykehuset. Klinikklederen for rus og psykiatri ved Oslo Universitetssykehus, tidligere Bjartveit Krüger, var klinikkoverlege ved Psykiatrisk klinikk i Levanger frem til 2004. Det var på den tiden tvang ble hyppigst brukt ved Psykiatrisk klinikk i Levanger i løpet av de siste 15 år vi har tall for. Tore Tofte, Administrasjonsrådgiver ved Psykiatrisk Klinikk i Helse Nord-Trøndelag har gitt oss tall som gir grunn til å tro at den hyppige tvangsbruken i form av beltelegging ved HNT Psykiatrisk klinikk i Levanger var kulturelt betinget og trolig knyttet til lederstil. Tallene sier ikke noe om hvor lenge tvangen varte og om den var ulovlig. HNT er et av helseforetakene som VG har påklaget for ikke å gi innsyn i tvangsloggene.

Tallene for beltelegginger ved Psykiatrisk klinikk i Levanger falt uansett som en stein etter at Bjartveit sluttet som klinikkleder. Det kan være tilfeldig. Men er det sannsynlig? Sammenlikninger med andre psykiatriske avdelinger er ikke gjort her, fordi pasientsammensetningen varierer institusjonene imellom, og noen institusjoner har høyrisikoavdelinger, andre ikke. Psykiatrisk klinikk i Levanger har ingen høyrisikoavdeling, og det er heller ingen andre ting ved bemanning eller pasientgrunnlag som skulle tilsi særskilte behov for beltelegging her. Sammenlikningen som her er gjort er derfor historiserende.

Beltelegging er av og til nødvendig i akuttpsykiatrien, for å beskytte personell, og for å beskytte pasienten selv. I år 2000, ble det gjort 81 vedtak om mekanisk tvang ved Psykiatrisk klinikk i Levanger alene. Var alle 81 vedtakene strengt nødvendige? Hvorfor er det ikke nødvendig med så mange vedtak i dag? Vedtakene ved klinikkeni Levanger alene var fordelt på 6 personer, ifølge de tallene vi har fått fra HNT. Det kan bety at en og samme person kan ha blitt ble beltelagt teoretisk sett 76 ganger i løpet av ett år. Antall vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler falt riktignok det siste året Bjartveit var klinikkleder, i 2004, til 51 vedtak, likevel er det mye i forhold dagens situasjon om en skal tro de nyere loggene. Til sammenlikning var antall vedtak om bruk av mekaniske tvangsmidler etter § 4-8, 2. ledd, a ved Sykehuset Levanger, DPS og Betania samlet falt til bare 18 vedtak i 2009, det er under en firedel av antall vedtak i 2000 bare ved klinikken i Levanger, og enda mindre om ser på psykiatridelen HNT under ett. Det tyder på at de mange vedtakene om beltelegging i 2000 og 2004 sammenliknet med 2009 og 2014 ikke var knyttet til en eller flere «vanskelige» pasient(er) ved Psykiatrisk klinikk i Levanger. Tvangsrapporteringen i 2009 og 2014 inkluderes også flere institusjoner, Sykehuset Levanger, DPS og Betania. Tvangsrapporteringene i 2000 og 2004 omfatter mange beltevedtak på få pasienter. Trenden med lite bruk av belter på pasienter ser ut til å fortsette under den nye klinikkleder, psykiater Kathinka Meirik. Skjerming synes i noen grad å ha erstattet beltelegging i dag. Det innebærer mindre inngripen i den enkelte pasients integritet. Spørsmålet er da om hvor troverdig Bjartveits forklaring om at «Pasienten skal medvirke i behandlingen, og pasientens nærmeste skal trekkes inn», jf kronikken i VG 30. november er?

Marit Bjartveit Krüger var ifølge Trønder-Avisa en meget anerkjent psykiater på landsbasis. Da hun sluttet ved HNT i 2004, uttalte sykehusdirektøren at det ville bli et tap for helseforetaket, ifølge Trønder-Avisa. Men Bjartveit var samtidig også gjenstand for mye oppmerksomhet i NRK Brennpunkt. Sammen med tre andre offentlig ansatte leger mottok hun og legene i firmaet IDANT hvert år 600 000 kroner(2004-kroner) fra legemiddelfirmaet Glaxo Smith Kline, ifølge NRK Brennpunkt. Det NRK Brennpunkt ikke har fått med seg er at IDANT tidligere hadde solgt rettigheter til diagnoseverktøyet SPIFA til Novo Nordisk, og også hadde utviklet en behandlingveileder for allmennpraksis, BAS, som hadde en verdi for legemiddelindustrien. Dette er firmaet som produserte den omstridte lykkepillen Seroxat. Novo solgte imidlertid Seroxat til GSK. Rettighetene til SPIFA fulgte senere rettighetsoverdragelser av pillen Seroxat. På den måten kan legemiddelindustrien ha fått en fot innenfor i den store Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag i 1995-97.Pengene fra industrien gikk inn i legenes eget firma, IDANT.

IDANT-legene/psykiaterne var altså ikke bare lønnet av industrien; de var samtidig offentlig ansatte behandlere med ansvar for utskriving av resepter. En av dem som den gang mente det burde tas et kraftig oppgjør med legenes tette bånd til legemiddelindustrien var jussprofessor Jan Frithjof Bernt. Legene i Idant hadde ansvar for psykiatri-delen i den store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag, HUNT 2 i 1995-97. Da jeg i januar 2015 konfronterte en av psykiaterne i et intervju med at en fastlege oppfattet at han, psykiateren, hadde pushet legemiddelreklame på ham og hans pasienter under avviklingen av psykiatridelen i Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag i 1995-97, avviste han og sa jeg at jeg misforsto hva de drev med. Han hevdet pengene gikk til lokal psykiatriforskning. Professor dr.med Peter F. Hjort ved Folkehelseinstituttet oppfattet imidlertid saken som problematisk og skrev på vegne av styringsgruppa i HUNT et brev til den bekymrete fastlegen på Innherred den 21. mai 1996, med kopi til HUNT-arkitekt prof. dr. med Jostein Holmen og Regionaletisk forskningskomite. Fylkeslege Egil Storås var også informert og opptro som «brannslukke»r. Likevel endret HUNT opplegget. I dag er det ingen privatpersoner som har hånd om psykiatrien i den store helseundersøkelsen. Pushing av legemiddelmateriell i 1995-97 i helsevesenet er ellerrs omtalt i en av bøkene til den gamle nestor i norsk psykiatri, Einar Kringlen.(2007).

IDANT-arkitekten, en profilert professor i psykiatri, omtaler Kringlen ikke bare fordelaktig i forbindelse med serotonin-hypotesen. IDANT-psykiateren måtte slutte i stillingen som overlege på et angstsenter, og som professor, etter at han ble dømt for pasientsex i Tingsretten i Oslo. Han ble dømt til 60 dagers fengsel for å ha skaffet seg utuktig omgang med en av sine pasienter for misbruk av den stilling han sto i til vedkommende som dennes lege. HUNT-ledelsen avveget som jeg skriver over senere «kuppforsøket» fra IDANT-gruppen, og bidro til at HUNT endret praksis, slik at det i ettertid bare ble kunnskapsinstitusjoner som kunne få en hånd på rattet i gjennomføringen av delundersøkelsen, og ikke enkeltpersoner. Dette hindret at HUNT kom inn i vanskeligheter. Men skade var skjedd. En del pasienter var ifølge fastlegene i Verdal skremt opp av at de fikk beskjed om å oppsøke fastlegen sin umiddelbart på grunn av såkalt høy HAD-skåre på HUNT-undersøkelsen. Noen skal ha også blitt skremt og oppsøkt legevakten. Skåren viste seg imidlertid ved nærmere undersøkelse å være falskt positiv prøver i de fleste tilfellene. Uansett hadde IDANT-legene, med Marit Bjartveit, trådt over en medisinsk-etisk grense jf Hippokrates, Primium noc nocere. Kjendisprofessoren har i dag fått igjen lisens som psykiater til ultimo 2024, ifølge Helsetilsynets autorisasjonsregister. Lenge sto likevel kjendispsykiateren oppført som spesialist i psykiatri i legeforeningens spesialistregister som er søkbart for pasienter. -Dette er uheldig, sa fagsjef Jostein Vist jr. i Helsetilsynet om at den tidligere HUNT-forskeren, professoren og kjendispswykiateren sto oppført som godkjent spesialist i psykiatri hos Den norske lægeforening. De motforestillingene som den nordtrønderske fastlegen hadde til gjennomføringen av psykiatridelen i HUNT-undersøkelsen i 1995-97, ble imidlertid lagt til side og undersøkelsen kjørt gjennom etter programmet. HUNT er kjent som en av verdens mest valide befolkningsundersøkelser på helse. Kjendispsykiateren har i dag lisens som psykiater til ultimo 2024, ifølge Helsetilsynets autorisasjonsregister.

De øvrige legene i IDANT er også så vidt vites aktive psykiatere i dag. Men det er kun Marit Bjartveit som har en toppstilling ved Oslo Universitetssykehus divisjon for psykiatri og rus og som nu er under etterforskning av fylkeslegen i Oslo, for det som VG beskriver som en meget alvorlig sak. Spørsmålet er om vi tro på psykiater og klinikksjef Marit Bjartveit ved OUS når hun sier det er hensynet til pasienten som gjør at hun holder tilbake tvangsloggene? Kan det ikke også være seg selv hun vil beskytte? Det vet vi ikke før VG eller andre medier har fått se loggene. Så enkelt er det. Ett er sikkert: VG-journalistene har gjort en kjempejobb for pasientsikkerheten til psykiatriske pasienter. Spørsmålet er likevel om når vi får vite den fulle og hele sannhet om norsk psykiatri.

PS! Klinikkleder Marit Bjartveit er i direktekontakt og via medievakten ved Oslo Universitetssykehus, gitt anledning til å imøtegå eller komme med tilsvar til teksten i den nuværende form. Verken Bjartveit eller medievakten har så langt svart på våre henvendelser. Den første henvendelsen til klinikklederen gikk ut 2. desember 2016. Artikkelen ble første gang trykket i avisa Friheten før jul DS!

Gå til innlegget

Da Trondheim sviktet de norske jødene

Publisert nesten 3 år siden

Kvifor bidrog norsk politi til Holocaust? spør PhD-stipendiat HL-senteret, Øystein Hetland, i en kronikk på aftenposten.no 28. januar. Svaret til Hetland er omtrent slik som at norsk politi høsten 1942, for 75 år siden, ikke hadde noe valg, trykket fra tyskerne er for stort. Men er det overensstemmende med empirien, Hetland?

I julen 1942 sitter den unge norske jøden Salomon Mahler fra Strinda og Trondheim  i en flyktningeleir i Sverige. Salomon har ikke hørt nytt fra sin familie i Trondheim på lenge. Han er urolig. Hva har hendt dem? Hvor er de hen? Salomon tenker på lillesøsteren sin, Mina, bare 15 år gammel. Han veier brevet han har skrevet i hendene. Det er til den svenske kongen. Det er tanken på og savnet etter sin kjære familie som får ham til å poste brevet.

Noen tid senere: På Slottet på Stadsholmen i Stockholm sitter kong Gustav V med morgenteen. Det har kommet inn et håndskrevet brev fra en norsk jøde. Han har lest brevet. Brevet er datert 5. januar. Og avsender adressen er flyktningeleiren Mossebo utenfor Gøteborg. Kongen leser: «(…) hele min familie, undtagen mig, og min mormor, som er 78 år gammel, er arrestert. Det har vært en bitter skjebne for henne å se hele sin familie bli revet bort fra seg på sine gamle dager. Heldigvis har hun fått innreisetilltalese til Sverige, da hun er svensk statsborger. Nu ber jeg dem, deres kongelige Høihet, være så venlig å hjelpe min famile så jeg kan se dem igjen(…)Jeg ønsker Deres Kongelige Høihet, og deres famile, et Hjertelig Godt Nyttår.»

Salomon Mahler skriver flere brev denne våren, til konge og svensk UD. Formen i brevene blir mer og mer desperat. «(…)Det kongelige Utenriksdepartement må forsøke å gjøre nye henvendelser, for ellers er jeg redd for at det vil gå galt.». Salomon ber særlig for sin mormor, Lea Lehmann. «I anledning min mormor, enke Lea Lehmann, som er svensk statsborger, håper jeg Det Svenske Utenriksdepartment, gjøre alt hva det kan. Hun lengter slik etter mig».

I Oslo sitter Haubtsturmfuhrer Wilhelm Wagner med bunken av brever som løper inn fra den svenske generalkonsul Claus Westring. De har også flere møter. Wagner begynner å bli trøtt av maset til Westring om de norske jødene. Wagner skjenker seg et glass. Han kjenner varmen som brer seg i mellomgolvet i det han drikker. Den franske brandyen er slett ikke verst. Når Wagner skal være ærlig mot seg selv, og det er han, så skiter han i de norske jødene, enten de heter Mahler eller Kahn. Han begynner å bli trøtt av denne krigen.

Jødeparanoiaen skiftet i styrke og retning etter den russiske revolusjonen. Opdaglesessjef i Bergen, Andreas Aulie, skriver i i Aftenposten etter Ozzietskysaken om hvor effektivt det tyske politiet er under Gøring. Aulie er dog kritisk til den manglende rettssikkerhet i Hitler-Tyskland. Men ingressen i Aulies artikkel slår likevel an noe av den tøffe tonen på 1930-tallet: «Hvordan Tyskland feier vekk sitt forbryterproletariat». Det norske borgerskapets jødeparanoia kulminerer foreløpig med at Vest-Oppland politikammer så tidlig som 25. juni 1940 – altså før nazifiseringen av politiet – sendte en «oppgave over jøder i dette distrikt» til det tyske sikkerhetspolitiet på Lillehammer. Det gjør også SSB.

Høsten 1940 forlanger Trondheim skolestyre rett til å disponere storsalen i 1. etasje i den mosaiske menighetens eiendom. Det ble Kalvskinnet skole som rykket inn i lokalene. Meningen var at elevene skulle flytte egne lokaler etter påske i 1941, men tyskerne rykker inn i Kalvskinnet skole i påsken 1941, og elevene må vedbli i synagogen, forteller Oskar Mendelsohn.i en lite påaktet artikkel i menighetsbladet for Det mosaiske trossamfun i Trondheim i 1948. 4. påskedag rykker tyskerne inn i synagogen og skjender den. En del av det rituelle utstyret blir slengt ut. Det lykkes ifølge Mendelsohn forstanderen å få fjernet noe av inventaret,som hellige ruller og bønnesjal. Den norske Treuhandler Reidar Landgraff er særlig ivrig i å registrere jødiske medlemmer, opplyser Oskar Mendelsohn.

Sommeren og høsten 1941 i Trøndelag oppstår det nærmest en rivalisering mellom Quisling og norske og svenske næringsdrivende om å få tak i jødeformuene. Hjemmefronten err opptatt på annet hold, med å beskytte industriborgerskapets interesser (Carlsen, Terje VG 13 og 14. mai 199)8. Fremstående nordmenn har alt i aprildagene 1940 rykket ut på første side i Aftenposten og oppfordret til samarbeid med okkupanten. I november blir samarbeidet formalisert med opprettelsen av det tyske-norske handelskammer (DHK).

Alt tidlig ble det klart at tyskerne sikter mot å renske ut jødisk kapital på norsk territorium. Norske kredittrådgivingsfirmaer knyttet til Handelskammeret bidrar velvillig med det(op.cit.). Mange av de norske aktørene den gang blir også ledende menn etter krigen. De sitter stort sett i uskiftet bo gjennom landssvikoppgjøret. Rådmann O. C. Gundersen, som truet arbeidsledige med at de ville miste retten til fattigforsorg om de ikke stilte på arbeid hos tyskerne blir utnevnt somjustisminister i Einar Gerhardsen regjering, leder for landssvikprosessen og ansvarlig for at politiinspektør Knut Rød, Sverre Riisnæs, Reidar Landgraff og næringslivsfolkenkommer billig fra det.

De fleste næringslivsfolk i Oslo, men også Trondheim og Bergen deltar i DHK. Det er sannsynlig at en norske industrileder og direktør ved norske Siemens under krigen, som visepresident i Kammeret, må ha kjent til noe den sterkt jødefiendtlige virksomhet kammeret drev. Siemens-direktøren var eller æresgjest hos Hitler ved førerens 50-årsdag, dit Quisling aldri ble buden. Siemensdirektøren ble aldri straffet etter krigen, men ble derimot æresmedlem av Norges Røde Kors alt i 1949.

Opplysningene om jødiske forretningsmenn og politisk betenkelige personer, som DHK innhentet frsa de norske kredittbyråer, ble sendt kodet fra DHK med telegram til Berlin. For eksempel betød Diogenes at det i styret for bedriften satt jøder, Archimedes betød at styret var arisk, men at det blant de ansatte var jøder, og så videre. Det finnes materiale som daterer denne virksomheten tilbake til 1938.Et norsk kredittbyrå skriver et notat til Kammeret tidlig i okkupasjonen. På slutten av sin kredittopplysningsrapport til DHK om firmaet J. Scelofsky, står det usentimentalt: «Scelofsky ist Nichtarier.» Josef Scelofsky ble gasset samme dag som han kom til Auschwitz i 1942.

Reichskommissar Joseph Terboven er svært fornøyd med de norske næringslivstoppers innstilling til det tyske Grosswirtschaftraum. I løpet av krigsårene blir derfor de norske næringslivstoppene invitert til flere festlige sammenkomster ved Reichskommissarens residens på Skaugum. For eksempel den 18. februar 1943, samme dag som Goebbels proklamerte den Totalen Krieg. Tyskerne er representert med sine absolutte topper. Fra NS er invitert 12 personer. Av disse var to representanter fra NS-myndighetene ved Lippestad og Fuglesang. Resten – 19 personer – var personer under betegnelsen «Andere norwegische Wirtschaftler» og representanter for industri, bankvesen og rederinæring, og blant dem også folk fra den norske Hjemmefronten. Hirden i Levanger, Steinkjer og Namsos hadr velvilligst sagt ja til å danne geledd ved Terbovens ankomst til Trondheim, Reichkommisaren kommer for å erklære unntakstilstanden (.op.vit).

Konfiskasjoner av jødisk eiendom tiltok med full i styrke i Trondheim, Nordland og More og Romsdal høsten 1941 (NOU 1997:22), i Trondheim under ledelse av Centralkomiteen og den ivrige Treuhandler Reidar Landgraff ved Forvalterkontoret. Oskar Mendelsohn forteller ganske detaljert om utviklingen for jødene i Trondheim i en lite påaktet artikkel i det mosaiske trossamfunns menighetsblad i juni i 1948. Sjekker man Mendelsohns artikkel opp mot andre kilder, står den seg meget godt. Norske advokater, boutredningsmenn og forvaltere som Reidar Langraff gikk nazistene til hånde.

Flere av de norske jødene i Trondheim hadde evakuert under krigsutbruddet 9.april 1940. Men mange vendte tilbake. Mendelsohn skriver. «(…)Grunnen til at jødene vendte heim samme sommer, i likhet med øvrige nordmenn, var tyskernes forsiktige fremferd til å begynne med, da tyskerne ikke gjorde noen forskjell mellom jøder og den øvrige norske befolkning(…)». I mai kom Gestapo til Trondheim, og Fremmedkontoret forlangte at Oskar Mendelsohn skulle utarbeide en oversikt for det norske politiet over jøder bosatt i Trondheim og Strinda. Folk som ikke kom tilbake til Trondheim fra Sverige fikk ikke komme inn. Det er også under jødeforfølgelsene at at Sveriges Allmenna Exportforening sender brev til sine medlemmer at det nå haster med å få sine tilgodehavende i jødiske firmaer realisert.

Sommeren 1941 blir det gjort flere henvendelser fra en kjent Trondheimsadvokat i Centralkomiteen om overtagelse av synagogen. Advokaten meddeler at det ikke ville bli ytt noen erstatning for beslagleggelsen. Den våren beslagla tyskerne samtlige jødiske leiligheter. Dagen etter beslaget oppsøkte Oskar Mendelsohn Statskommandur i Melansøgården for å forhandle på vegne av de norske jødene, men fikk straks beskjed om «at jødiske leiligheter «ausnahmlos» skulle beslaglegge». Domprost Arne Fjellbu forsøker å intervenere hos fylkesmann Prytz og ordfører Bergan. Henvendelsen brringer frukter, i det bare noen villaer da skal ha blitt tatt. Så vidt Mendelsohn husker var det villaen til Isidor og Josef Klein, samt et par landsted. Da tyskerne går til angrep på Sovjetunionen i juni 1941, blir alle jøder som ikke hadde norsk eller nordisk statsborgerskap satt inn på Vollan fengsel.

I et gulnet arkiv i svensk UD ligger de desperate brevene brevene fra Salomon Mahler til den svenske Kungen og svensk UD. Brevskrivingen på Mossebo flyktningelager har vært fånyttes. Lillesøsteren Mina (15) ble gasset i hjel, knapt en uke etter at hun ankom Auschwitz i slutten av februar 1943, det samme ble hennes mor, Malke. Den viltre gymnasiasten Selik Elieser og hans far Simon led den samme skjebne, en måned før deres bror Abraham utmattet og dehydrert segnet om den første nyttårsdagen 1943. Ingenting av dette kjente Salomon Mahler til da han skrev sine nyttårsbrev til svenskekongen og svensk UD. Så kan man stille samme spørsmål som PhD-stipendiat HL-senteret, Øystein Hetland, gjør i Aftenposten 28. januar om hvorfor norsk politi bidro til Holocaust? Mitt svar er ikke mer sofistikert enn som så: I et rettstomt rom er alt mulig. For når en kritisk presse ikke lenger finnes og politiske myndigheter og domstolen er sammensauset, kan alt skje. Leilighet skaper tyv!

Jeg tror imidleretid ikke at politifolk var og er verre enn oss andre mennesker. I amnge henseender er politiets handlemåter kontekstavhengige. Da massearrestasjonen av norske jøder i regi av tysk og norsk politi fant sted i Trondheim 7. oktober hadde tyskerne sett for seg det scenario at Trondheims befolkning kunne reagere. I Belgia hadde det utløst generalsteik og sabotasje. Men i Trondheim skjedde ingenting. Arrestasjonen ble ikke engang nevnt i de viktigste illegale avisene (Brox, Hansen og Sivertsen 315-2015). «Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager». Sigrid Undset.

Trondheim hadde det største jødiske miljøet i landet før krigen. I løpet av krigen ble 772 personer av jødisk avstamning deportert – 34 av disse overlevde. Miljøet i Trondheim er desimert. Flere overlevende flytter utenlands. Trondheimsjøden Salomon Mahler utdannet seg etter hvert som elektroingeniør. Han flyttet til Danmark der han døde i 1992, Kanskje ikke noe unaturlig valg å bosette seg i Danmark etter krigens redsler i Norge? Jeg synes derfor PhD-stipendiat Øystein Hetland ved HL-senteret er et stykke unna å belegge en forklaring om norsk politis handlemåter under okkupasjonen som utelukkende å være en funksjon av tvang. Det var adskillig mer nyansert, slik fremstillingen her har forsøkt

Gå til innlegget

Det pågår et nytt slag på Stiklestad som får oss gamle raddiser til å rødme

Folk strømmet til aulaen på Verdal videregående i strie strømmer og trønderpressen skrev panegyrisk om oppsettingen Levva livet i Arnulf Hagas regi. Nedleggelsen av skoler i Leksdal og Bjartråkja og 24 sykehjemsplasser på Øra ble for en stund flyttet til Brattøra, Havanna og Managua. Revolusjonens glødet i dalisens øyne.  –Dette er ensidig positivt for Verdal nasjonalt, fastslo teaternestoren Arnulf Haga da planene for nytt teaterhus til 100 millioner foreelå

-Seigpining med døden til følge .-Verdal kommune har brutt helselovgivingen. Titlene i debattinnleggene er hard kost. På Gammelmeieriet knyttes nevene i bukselomma. Gruppeleder i posisjonspartiet Verdal Ap, Arild Pedersen har sitt svare strev med å roe gemyttene med «saklige» fremlegg. Men Pettersen og hans Sancho Panza, helsesjefen, har iveren etter å selge inn sin strålende velferdsformel kanskje oversett at verdalingen ikke gir etter for prokuratorknep. Ingen kan snu tap til sier som verdalingen. Det vet Olav den Heilage. Det burde også AP-ledelsen og helsesjefen i Verdal vite med sine studiepoeng.

Men la oss et øyeblikk rugge oss ut av samtidens harde realiteter, i Arnulf Hagas ånd. Som raddis på syttitallet var jeg selvsagt en av tilhørerne da Prudence holdt avskjedskonsert i kinosalen i Levanger. Jeg var midt i min politiske «oppvåkning», og dyrket motkulturelle Åge og Hans.  I Verdal herjet jo Valley Boys..Det var mens «folket» ennå ikke var enige om hvorvidt rockepoeten Bob Dylans etternavn skulle uttales Dailan eller Dilan. Det var tida med grafiske trykk på veggen på hybelen, grønne planter, kassegitar og BNB-hyller. I 1983 var imidlertid Åge blitt «allemanseie». Det var Hans også. Men bestemødrene gråt mer når trønderockeren sang Lys og Varme. Til og med Gro gråt da, og sang. Hvorfor?

Et gjennomgangstema i norsk politikk er motstand mot sentral autoritet. Det var det hos Åge, det var det hos Hans. Og vi trodde på det. Det var derfor på mange måter EEC-kampen på 1970-tallet og den kulturelle inspirasjonen fra Amerika i kjølvannet av Vietnamkrigen som sparket i gang vår politiske frigjøringskamp på syttitallet. Åge Aleksandersens tekstlige markering av dialekt, sin uttrykte outsiderposisjon og solidaritet med samfunnets utstøtte hadde også et ikke ubetydelig kunstnerisk og politisk alibi for intellektuelle byradikalere med «vestkantoppvekst» som søkte makt og sex på den tiden (make love, not war!).

Navet og adressaten i Åges musikk har hele tiden vært Folket, og dyrkingen forestillingen om at «folket» representerer det sanne. Der er jeg usikker på om Hans henger med fortsatt. Forestillingen kommer likevel opprinnelig fra filosofen Jean-Jacques Rousseau og ble dyrket av Schiller og Goethe. Flørtingen med folkets følelser som trumfer fornuften ble imidlertid en politisk og kunstnerisk vinnerformel i vår tid, og er det fremdeles (Både ytterpartiene på venstresiden og høyresiden nytter i dag slike begreper i sin retorikk). Som forfatteren Torgrim Eggen sa så ironisk i en kommentar til sin bok «Den nye Dylan» i Eva Bratholms bokbad på NRK: – Hadde det vært et Vest-Timor, så hadde man skrevet protestviser mot det også.

For da «folket» her hjemme på 1980-tallet vendte arbeiderbevegelsen ryggen, måtte romantiske diktere og rockere finne en ny arbeiderklasse å romantisere over. Selv etter murens fall, avsløringene om FSNLs overgrep mot pressefrihet og menneskelige rettigheter i Nicaragua konserterte d’herrer Aleksandersen og Afzelius støttekonserter i det stalinistiske Ortegaland.

Avisen La Barricada ble riktignok opprettet som FSLNs offisielle organ i 1979. Men da redaksjonen, under ledelse av Carlos Fernando Chamorro, lyktes i å profesjonaliserte avisen rent journalistfaglig, ble det for mye for makthaverne i Managua. Den 24. oktober 1991 ble Chamoro avsatt som sjefredaktør. Avskjedigelsen var signert Daniel Ortega. Samme dag satte eliten inn Ortegas medspiller Tomas Borge som avisens øverste sjef. Flere av avisens fremste journalister sparkes. (Nils Fredrik Dahl, forfatter og Halfdan W. Freihov, forlegger. Dagbladet 1994).

Rockepoetene overså dette faktum glatt. Sannheten måtte ikke komme i veien for drømmen. Som jeg har skrevet tidligere på dette fortrinnlige medium: Hjernen vår er ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve produserer derfor hjernen stundomtil rene løgner, religion, og alternativitet, fordi det er funksjonelt for overlevelsen. Dr Relling i Vildanden har gitt oss noen gode eksempler på det, altså Jenseits von Gut und Böse som Nietzsche sier.

Noen år tidligere har Åge Aleksandersen og Bjørn Afzelius har besøkt Fidel Castros Cuba. Der har de gjort de første forberedelsene til er skandinavisk samproduksjon for fjernsyn, «Tanker i Havana, en dokumentarfilm med Aleksandersen og Afzelius i fremtredende roller. Åge er med murens fall dog adskillig mer avdempet i revolusjonsromantikkken enn Bjørn Afzelius. Åge er nettopp tatt inn som oppsanger hos landsmoder Gro og balanserer på en knivsegg. Men Arbeiderbevegelsen synger Lys og Varme i Folkets Hus. Det er større enn Royal Albert Hall. Åge vender seg derfor mer innover enn utover, og blir folkets psykolog. Han blir ett med det statsbærende parti. Han blir ridder av St.Olav og er ikke lenger outsideren. Han blir viserockens Finn Skårderud.

Men drømmen om folket, revolusjonsromantikken , slipper ikke helt taket. I det lys får en gjerne inntrykk av at europeisk historie bare har bestått av kriger og kolonial vold. I en slik romantisk optikk står tilbakestående kulturer frem som særlig verneverdige. Mens Afzelius mellom øktene med å legge ned damer, stadig gled tilbake i drømmen om det kommunistiske diktatur, der arbeiderklassens ledere styrer med jernhard hånd over den degenererte eliten fra føydalismen, blir Åge elitens nye husdikter, gjerne enmannshow med akustisk gitar for batikkdamer på stigende rødvinrus.

Melodisk beveger rockehelten seg nu i spennet mellom Sputnik, Frelsesarmeen og Woody Guthrie På samfunnshus og folkparkfester danser l«folket» foxtrot til Afzelius og Aleksandersen gamle, revolusjonære Rosalita-budskap. Snart drønner også dansefoten til duetten Aleksandersen og Afzelius ut på NRKs skjermer: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och slossför deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma

Postmaterialismen» som rockeheltene og venstresiden dyrket på 1970-tallet, hadde sin forankring i det norske bondesamfunnet, parret med den særegne lekmannspuritanisme som gikk så godt hånd i hånd med miljøbevegelse og den nye sosialismen. «Kor e hammaren Edvard» og «Fløtt dæ EEC, du steænge ferr sola», ble viktige distinksjonsmarkører for det progressive, selvbevisst menneske Men Edvarden gal faen i både hamaren og utleia, de fant livet mer behagelig i partnerskap med to alenemødre til prisen av en i toppleiligheter på Grønnerløkka og Anfi del Mar.

Helt fra «Vaginamonologer» og» La Elva Leve»-alliansen, med «urfolk» (Sting) har  levende ost og rødvin vært basis i trønderrocvken a la Levva Livet og er blitt en en helt uslåelig formel. Det så vi på besøkstallene i Aulaen å Verdal ved juletider. Det har den erfarne revy og musilkalreven Arnulf Haga visst lenge. Verdal Teaterlag rir nu bølgen som Åge red på da han i begynnelsen av september 2015 «voldtok» Finnmark i en Grenseløskonsert i samme by som Ask Burle knullet Nattstjernen sanselig mot et morkent stakitt, et Finnmark som noen uker senere brøt helt sammen under trykket fra Grenseløs-flyktningene» over Storskog, og etterlot seg i fylkesmannens rubrikk et fylke gul beredskap.

Men «folket», det utvalgte, elsker dette. Vi raddiser elsker drømmen mer enn virkeligheten. 24 sykehjemsplasser blir ingenting mot drømmen om Managua og den barmfagre sinnelagsetikeren Rosalita. Jeg mener det må gå an å ha to tanker i hodet på en gang. Derfor kommer Levva livet til å gå så det suser med ekstraforestillinger og da capo til langt inn i 2018. Så jeg sier som Prudence gjorde på avskjedskonserten i kinosalen i Levanger i 1975, men denne gangen ikke med noen ironisk undertone: -Takk te dokk! Det var fint så lenge det varte!

 

Gå til innlegget

Fotoutstilling til Levanger museum om åndsvakeomsorgen viste bare smørsida. Det gjør også pressens omtale av den.

Mai den syttende 2015 holdt kulturprisvinner Asbjørn Eklo borgertalen på Torvet i Levanger i anledning 70-årsmarkeringen for krigens slutt. Talen ble senere samme år trykket i Årbok for Levanger historielag. Skriftstyret gjorde ikke den gang noen selvstendig vurdering av om teksten var autentisk. Det gjorde heller ikke avisa Innherreds journalist i den stort oppslåtte artikkelen, Asbjørn gjenskaper historisk 17. maitale, der Eklo uttalte: «Jeg skal i år holde talen igjen, akkurat slik Strømsøe holdt den for 70 år siden» (sic!). Men det gjorde han ikke. Fortielsen rundt den hevnstemning som var i maidagene 1945 holdes altså skjult.

Fortielsen gjelder også behandlingen av den mange tyskerbarna som ble sendt til Røstad spesialskole etter krigen. – Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri. Røstad skole slaveri – søndag får du aldri fri, skrek bygdeungene når vi «Røstad-tullingene» gikk den 2,7 kilometer lange kanossagangen til kirken hver søndag, minnes Berit i en reportasje i Aftenposten i 1998 Berit er ni år da hun plasseres på det som engang ble kalt Statens abnormskole. Hun har norsk mor og tysk far; hun er altså tyskerunge.

Det innebar at Berit blir plassert nederst i det sosiale hierarkiet da hun ankom Røstad i 1951. Også i kirken der de altså måtte gå hver søndag. «(…)Religionen var et instrument både til å styre barnet og for å rettferdiggjøre hardheten i barneoppdragelsen, skriver Raundalen. Begrunnelsen var uangripelig: de små skulle berges for det evige liv(…)». (NOU 2004:23)

–Lærerne behandlet meg som åndssvak fra første dag, forteller Berit. Men etter arkivmaterialet å dømme, må noen ha visst at jentungen ikke hørte hjemme der, fortalte Trondheimslege Ingard Løge til Aftenposten i 1998. Fotoutstillingen til Fotomuseet om Røstad skole som vises i Levanger barneskole viser altså bare smørsiden av historien om Røstad off. skole.

Men det var ikke bare kirkens tukt barna på Røstad risikerte. «(…) fikk syv slag ris, var tilsynelatende ydmyk» (Straffeprotokoll A 86, 1915). Det framkommer ikke av straffeprotokollen hvordan eleven reagerte etter å ha måttet tåle en runde nummer to med ris. «(…) I en annen beskrivelse kommer det fram at ledelsen var tvilende til om det ville være riktig å gi straff til eleven, ettersom de så at eleven også hadde positive egenskaper i tillegg til å oppføre seg dårlig. Etter at straffen ble gitt, ble det sagt at «(…) Fra denne dag til nu elskverdigheten selv. Er lydig, villig og snill, alltid.» (Straffeprotokoll A 86, 1920). (Masteroppgave. Hanne Lejon NTNU).

Vi vet ikke om korporlig straff fortsatt ved Røstad. Kulturen ved en institusjon er likevel viktig driver for behandlingen av de klienter den har å passe på. I et leserinnlegg i VG i 1967 til stortingsmann Jo Benkow som nylig har vært på besøk på Ekne off. skole skriver Ola Ødegaard: «(… ) Et besøk på Røstad off. skole en trøstesløs opplevelse. Det miljø som hersker der er skremmende og burde tilsi at myndighetene foretok seg noe(…)»., skriver han.

I alt ble det født mellom 9000-12000 tyskerunger her i landet i krigsårene, det vil si der far var tysk soldat og mor var norsk statsborger. Det handlet om hjerte smerte. Forskningen bekrefter også dette. Få om noen av kvinnene var motivert til å inngå i kjærlighetsforhold med de tyske soldaten av politiske grunner. De bare falt pladask for noen av soldatene. Og det var kanskje ikke rart. Mange av de tyske soldatene kom fra storbyer på kontinentet og var langt mer kultiverte og belevne enn de jevnaldrende nordmennene jentene kjente.

Men den ene natten i sengehalmen med den tyske soldaten som de var hodestups forelsket i, skulle komme til å koste dem og barna dyrt. Også barna deres skulle få smake den norske svartsyken i fredsdagene 1945. Da kom den innestengte, primitive sjalusien fra de svekne norske beilerne til fullt uttrykk. Ladet med seksuell energi skamklipte Staten jentene og mobbet barna deres. Flere av barna havnet på Røstad off. skole.

En statlig forklaring på deres mødres kjærlighetshunger skulle demme opp om hatet fra de seksuelt mindre attraktive norske mennene:”Antar man rent skjønnsmessig at halvparten av de piker det gjelder er arvemessig mindreverdig, skulle man måtte regne med at om lag 2500 av de 9000 barn har arvet sjelelige defekter (særlig åndesvakhet), som selv ikke ikke den hyggeligste oppdragelse eller det beste miljø kan rette på i særlig grad”. Denne uttalelsen til Sosialdepartementet 10.august 1945 fra psykiater Ørnulf.Ødegård, daværende direktør ved Gaustad sykehus, illustrerer hva det dreier seg om.

Selv ikke i 1945, kunne man unngå å vite at det er slett vitenskap å generalisere antagelser fra individnivå. Denne uttalelsen legitimerte det kollektive angrepet på jentene som var i lag med tyskere og barna deres. Etter krigen ble nesten 1000 såkalte promiskuøse kvinner skamklippet og internert på Hovedøya. Emilia Sommer opplevde å få hakekorset brent inn i pannen. Det var tre familiefedre som begikk heltedåden da Emilia var 12 år gammel.

Også tyskerungen Harriet von Nickel opplevde dette som 9 år gammel jente. I tillegg måtte hun stå oppreist i geografitimene når det handlet om Tyskland, til alles spott og spe. I norsk skole var slik mobbing av tyskerbarn mulig til lenge etter krigen. Noen av barna ble uten å være utredet sendt til Emma Hjorths barnehjem for psykisk utviklingshemmede. Mange ble også sendt på Røstad skole for evneveike i Levanger. Gerd Synnøve Andersen ble vasket med skoldhett vann i sitt barndomshjem. På skolen ble hun seksuelt trakassert av læreren i påsyn av hele klassen. Da hun senere skulle gifte seg, ble hun av presten anmodet om å la seg sterilisere seg for ikke å bringe de dårlige genene videre.

Så sent som i 1954 skrev daværende professor i sosialmedisin, Axel Strøm: “under de forhold som hersker i de moderne samfunn vil mange helsemessige minusvarianter få anledning til å forplante seg; antall personer med helsemessig verdifullt arvestoff vil litt etter litt øke og den genetiske likevekt vil bli forstyrret”. Det er en slående likhet mellom denne uttalelsen og Hitlerregimets arvelære. Som en av Hitlers fremste ideologer, Otto Strasser, skriver til i en artikkel i National Socialism and the State fra 1929: “(…)en av de mest essensielle oppgaver for dette vårt nasjonalsosialistiske statssystem, er å skape betingelser som muliggjør seleksjon av de dyktigste og mest lojale krefter i nasjonen, og som garanterer bruken av disse kreftene, oppdaget og formidlet av en naturlig seleksjonsprosess, til tjeneste for nasjonen”.

Psykiaternes uttalelser her hjemme etter krigen ga altså legitimitet til de statlige overgrepene. Samtidig gjorde Staten den private mobbingen mulig gjennom å gjøre barna til en økonomisk underklasse. Tyskerungene fikk for eksempel ikke nyte godt av barnebidrag og barnetrygd som oss andre barn av etterkrigssamfunnet. Derfor ble det i drøyeste laget for krigsbarna da norsk Høyesterett avviste deres saksanlegg i 2002 med at sakene var foreldet (Norge tiltrådte Menneskerettsonvensjonen i 1953). Da saken var prøvd for Den Europeiske Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, kommenterte Hadia Tajik iskaldt etter dommen: – -Vi synes det er positivt at norske domstolers vurdering av saken er i pakt med Den europeiske menneskerettighetsdomstolens vurdering(sic!).

Berit» ble i 1997 tilkjent 150.000 kroner for en tapt barndom. – Det gjorde ubeskrivelig godt å se teksten svart på hvitt – å lese at samfunnet tok feil den gangen. Men jeg kan aldri klare å glemme, fortalte «Berit» til Aftenposten. Det var på samme tid Berit fikk påskjønnelse fra sin arbeidsgiver om å ha stått trofast i samme jobb i 25 år. Den skriftlige begrunnelsen for å holde henne på Røstad off. skole var at hun «neppe» var i stand til å klare seg selv ute i samfunnet». Det at Berit viste at hun klarte seg godt i samfunnet forteller heller ikke Fotomuseet i Levanger noe om.

Trønderpressen ville ikke trykke min artikkel om tyskerbarnet Berit som gikk som Røstadtulling i Levangers gater i etterkrigstida. Men man fortsetter å hylle de gamle heltene. Skriftstyret i Levanger historielag inntok en liten passus i 2016-utgaven, der de gjør oppmerksom på at 17.maitalen som ble holdt under fredsmarkering i 2015 ikke er autentisk slik man ble foreholdt og at en del avsnitt er utelatt.

Levanger fotomuseum hadde en medieombrust utstilling om Røstad off. skole i 2016. Vi verken ser eller hører noe om Berit skjebne der. Men det vises da heller ikke fra månen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
3 dager siden / 3037 visninger
KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
21 dager siden / 1549 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
23 dager siden / 1419 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
2 dager siden / 954 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
23 dager siden / 857 visninger
Debatten om kvinners prestetjeneste er over
av
Bård Mæland
rundt 1 måned siden / 764 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere