Terje Carlsen

Alder: 63
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Jenter tar master, gutter får syfilis

Publisert over 2 år siden

Skal du ha en one night stand, ha den med en kvinne, ikke en mann. I 2016 var det 174 menn med registrert syfilis mot 14 for kvinner her til lands. Men de sosiale og juridiske sanksjonene har stort sett rammet jenter. Kanskje er det derfor jenter holder seg mer i skinnet og tar master?

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Og i krig og kjærlighet er menn mer utsatt for død og sykdom, mens kvinner har vært mer utsatt for moralsk fordømmelse og inngrep med basis i lov. Det finnes ikke noe kvinnelig motstykke til Casanova eller Don Juan. I Christian Kroghs ikoniske maleri, Hos Politilegen, anskueliggjøres også de offentlige myndigheters kjønnsspesifikk sanksjoner i møte med sykdommen, syfilis. Her er det tydelig at det er kvinner, et stykke ned i det sosiale hierarkiet som blir gjenstand for kontroller og avhør. Kan kvinner i noen henseende ha kapitalisert på at de sosiale normene er og har vært annerledes for dem enn for gutter?

Mennene som har syfilis dominerer imidlertid litteraturen, både som forfatter(e) og hovedkarakterer. Motivkretsen er også oftest maskulin. Hos den medisininteresserte Henrik Ibsen er det en mann som iscenesetter syfilisens mest skremmende stadium, paralysis generalis, nemlig Osvald. –Gi meg Solen mor, er en berømt replikk fra Gengangere.og uttrykk for syfilisens fryktelige eksesser med den unge mannen. Jeg husker fra min tid som pleiemedhjelper på Rotvoll asyl i Trondheim for førti år siden, at noen avdelinger hadde slike tilfeller, mennesker, de fleste igjen menn, som kanskje hadde ignorert de tidligste signalene om at de hadde blitt smittet av den fryktede sykdommen. Kanskje ropte de som Osvald om nettene når marerittene red dem?

Kanskje hadde de ervervet sykdommen i Tysklandbrigaden etter siste krig, eller som sjømenn på barer i Amsterdam eller Østen? Ettersom tilstanden var dobbelt så vanlig hos menn som hos kvinner, er det ikke urimelig å anta at sykdommen var ervervet på arbeid i utlandet som sjømenn og soldater. Tilstanden synes da også å ha vært vanligere på endestasjonene ved de psykiatriske asylene i kystnære strøk der sjømannspopulasjonen var høy (Eg, Neevengården, Rosenberg) enn i innlandet som på Sanderud ved Hamar. I dag er det igjen norske menn som i enda større grad enn jentene som rammes av den fryktede kjønnssykdommen. De siste årene har forholdstallet i registrert smittet menn versus kvinner vært større eller lik 10:1.

Gutter har alltid hatt en mer risikobetinget atferd enn jenter. Helt fra James Dean som Jim Stark ligger døddrukken på fortauet i den ikoniske filmen med den talende tittel, Rebel without a Cause, får vi et bilde av unge menn i film og statistikk som adskillig mer uvørne enn kvinner. Kanskje skyldes det biologi (testorsteron), kanskje sosiologi og psykologi? Et interessant trekk er at Vår Herre eller forsynet synes å ha forutsett at gutter har større dødelighet enn kvinner, for erstatningskullene etter kriger og epidemier har et større innslag gutter enn jenter ((MacMahon og Pugh 1954; James 2003).

Rent statistisk skulle sannsynlighetene for at et par får et jentebarn likevel være omtrent lik med sannsynligheten for å få en gutt. Som i krone og mynt. Kaster vi mynt og krone, er den ubetingede sannsynlighet for å få krone fire ganger etter hverandre ½ · ½ · ½ · ½ = 1/16, eller 6,25 prosent. Det betyr at det skal være 6.25 prosent sannsynlighet for et par å få fire gutter etter hverandre. Men virkeligheten overgår sannsynligheten her. Betydningen av tidspunktet for samleie i forhold til kvinnens eggløsning synes å ha større betydning for kjønnet til det kommende barnet.

Kvinner kan gjerne ligge øverst, men det er menn som fortsatt synes å være den aktive parti i sexlivet. Men etter kriger og epidemier tar biologien over og samleiefrekvensen øker. De fleste levendefødte blir da gutter. I Norge fødes det mellom 103 og 108 gutter per 100 jenter, som kalles for kjønnsproporsjonen ved fødselen. For perioden 1866-2008 var tallet 105,9, som tilsvarer en sannsynlighet på 51,4 prosent for at et levendefødt barn ble gutt (kilde SSB).

Likevel er levealderen for kvinner høyere enn for gutter, fordi en større andel gutter og menn altså dør eller skader seg livsvarig oftere enn jenter og kvinner, i ulykker, sykdom, selvmord og som offer for kriminalitet. I et livsløpsspektiv skal da færre menn i relative og absolutte tall bli mastere. Men det at flere jenter enn gutter tar master i prestisjefag er et relativt nytt fenomen. Kan det bety at kvinner er mer opportunistiske enn menn, altså at det tilpasser seg bedre sin tid enn gutter som gjerne rebellerer? Gjennomgående synes det å være slik, menn er i mindre grad tilbøyelig til å adlyde autoriteter (Carlsen 2008).

Går vi igjen tilbake til syfilisens herjinger slik den fremstår i litteraturen Europa og Amerika ser vi igjen at det stort sett handler om menn som er syke. I Ivar Lo-Johanssons Kungsgatan (også filmet) er det Adrian, hos verdens største dramatiker, Henrik Ibsen, er det menn. Rekken av berømte menn som har hatt syfilis er stor, men det er få kvinner. William Shakespeare var trolig også. syfilitiker. Flere steder i Shakespeares verker nevner han “pox,” altså en slags kopper, “malady of France,” altså den franske syke, the “infinite malady,” and the “hoar leprosy”, som viste hvor god innsikt han hadde i syfilisens smertelige psykiske og fysiske tortur som en slags spedalskhet. Syfilis var en tid før Victoriatiden et trofe for en mann, et bevis på duelighet med damene.

I sitt mest kjente verk, Candide, beskriver Voltaire syfilisen og behandlingen gjennom skikkelsen, Pangloss, som er Candides lærer. Pangloss er syfilitiker, og etter innstendige bønner fra Candide legger han seg inn til behandling, trolig kvikksølvbehandling: «I denne kuren: «I denne kuren mistet Pangloss bare et øye og et øre. Han skrev like bra som før og kunne aritmetikk på rams». (Tuft. G J.W Cappelen 1989). Den mest berømte kvinne med syfilis er Karen Blixen. I motsetning Shakespare og Voltaire skryter hun ikke av den syke og sykdommen. Det er kanskje her vi kan avlese noen av de større forskjellene mellom menn og kvinner. Psychology talks, biology walks!

 

Gå til innlegget

Når ingen rødde væg

Publisert over 2 år siden

En skulle hatt en bror i 5. klasse når en blir alvorlig syk i helse-Norge i 2017

«Innleggende lege finner ham sengeliggende og ustelt, og han ser herjet ut. Han er mager og skitten i klærne. (. . . ) Hun legger han derfor inn etter § 3 i Lov om psykisk helsevern med NN som tutor». Dette er ordrett fra min sykejournal for 20 år siden. Jeg har vært mye psykisk  syk  i mitt liv, alt fra tidlig alder. Som 10-12-åring gikk jeg inn i en svær depresjon med omfattende nervøs spisevegring som varte i flere år. Jeg var aldri hos lege, men jeg burde kanskje ha vært det. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster. Frisk luft skulle altså kurere en barndom som smakte salt, blod, jern og gress.

Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. Jeg turte ikke gå hjem. For å overleve, jeg mener virkelig overleve, søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg.

Cognacen til Gnisten gikk som en ildkule gjennom valne ben og jeg sto igjen støtt og kattemykt på babord brovinge og utslagsvasken fra rørlegger K. Lund i Trondheim ble atter rekka på ei skute mot nye og spennende havner. Jeg skulle altså ikke gå hjem til mine foreldre med det første. Jeg hadde et skyhøyt fravær på skolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

"(...)Eg æ so trøytt å færemo,å inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, å fær de inkji,undi jori so mune de renne(...)Eg va meg i auromheimi i mange nettar å trå de veit gud i himerik, hossi mang ei nau eg såg(..)», som Olav Åstesson sier i Draumkvedet. Men jeg satte kraft i meg her om dagen og ringte psykiatrisk klinikk i det ærend å forhøre meg om mulighetene for å få en vurdering til ECT-behandling mot en seig depresjon som debuterte medio januar og ikke vil slippe taket.

ECT har oppsider og nedsider. Men alt er cost-benefit. Det er vår snart, jeg har en kvinne jeg elsker, jeg har kjøpt en leilighet med flott sjøutsikt, men jeg er 61 og har ikke så mange vårer og kjærligheter å spille. Og ECT gir i mange tilfeller mer effekt en medisiner og samtaler.  -Det må gå via fastlegen, sa den psykiatriske sykepleieren. -Fastlegen har søkt meg inn til poliklinikk. Men jeg vil ikke få noen vurdering før 24. april ifølge brev fra helseforetaket, det er to måneder til, sa jeg så ydmyk som en må være i omgang med helsebyråkrater. -Kan ikke dette foregå på en noe smidigere måte, fremholdt jeg .-For å få vurdert behovet for ECT må en vurderert av psykiater eller psykolog, sa sykepleieren, stadig like rolig. –Hva om man går til grunne i ventetiden, sa jeg .-Det bør man helst ikke gjøre svarte sykepleieren. Jeg tenker på gamle, gode Ludvig Holberg: -Mannen døde, men feberen ham forlot.

Det handler altså igjen om makt og avmakt. Så hva er makt, egentlig? Sosiologen Max Weber forstår makt som en sjanse A har til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, for eksempel i forhold til B, på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på. Forutsetningen er naturligvis at A har noe som er av interesse for B, som psykiatrien har i mitt tilfelle. Har A det kan han sette B i det vi kan kalle for avmakt. Dette er selvsagt en snever forståelse av maktbegrepet, men den tjener sin nytte i denne sammenhengen.  I dag er riktignok knekten klar over at han besitter rettigheter så vel som herren. Men rettigheter betyr lite så lenge de ikke blir materialisert . Og en kan ikke like gjerne ringe til Strasbourg å klage. Der får en neppe svar. -Alt var enklere før, sier da noen. Men stemmer det? I noen grad gjør det det.

Min morfar hadde en nabo, en gammel rallar, stor og staut og med stor, bredbremmet hatt. Det var i det Herrens år 1939. Rallaren hadde et problem, et problem som vokste seg større og større i hans kraftige hode dag for dag. Kjerringa hans var det en i den tid kalte tuillåt, eller det nylig avdøde professor emeritus Nils Christie ville kalt et ekstraordinært menneske, og hun hadde blitt verre etter at legetilsyn uteble Ja, ikke at kjerringa var til noen bry for naboer, men hun var det man i dag kaller psykotisk og behøvde tidvis noe legetilsyn. Distriktslege Brun i Levanger vegret seg imidlertid for å se til henne, ikke fordi kjerringa var mannevond, men trolig fordi hun gjerne omfavnet fremmede mannebein på en krevende måte. Rallaren kom ingen vei, verken med distriktslegen eller kjerringa. Ikke var han i stand til å skrive noe brev selv. Han må ha følt en veldig avmakt når han så ned på sine store, sterke never.

Avmakt er ingen god følelse. Derfor oppsøkte rallaren min morfar som han visste var skrivekyndig. Sammen forfattet de et brev til sosialministeren, Sverre Eilertsen Støstad. Kamerat Støstad satte de i headingen, og meddelte sitt ærend til sosialministeren. Støstad viste seg som en solid kar. Han var stodbygg, husmannssønn, og som tidligere rallar og anleggsarbeider på Rjukan og Dovrebanen, tidvis bosatt i trange brakker med mange tøffe karer der både det ene og andre kunne skje, var han rett mann å kommunisere direkte med. Så snart brevet fra rallaren var kommet på pulten til gode sosialminister Støstad i regjeringsbygget i Tigerstaden, gikk det så omgående ut direktiv til distriktslege Brun om å se til kjerringa på de og de datoene, med kopi til rallaren og min morfar, dermed basta.

Jeg lærte langt senere at den franske sosiologen Pierre Bourdieu hadde skrevet at en ikke kan lage sosiologi uten å godta det de klassiske filosofene kalte prinsippet om tilstrekkelig grunn – causa adaequata Det betyr ifølge Bourdieu at sosiologien antar sosiale aktører er fornuftige, altså at de finner det formålstjenlig å handle eller slik og at grunnene er de som styrer deres atferd. I motsatt fall: Tenk deg om sjakkspilleren Magnus Carlsen under VM-turnering i sjakk plutselig sa at dette gidder jeg ikke mer; dette er jo kun et spill. Da bryter spillet sammen. Når vi ikke lenger finner noen rasjonell grunn til måten A handler overfor B på, så trer A ut av rammene for spillet, slik terroristen og svindleren gjør, og da blir B fortvilet da.

Som når psykiatrien gjør seg utilgjengelig for kommunikasjon med den syke. Sånn var det altså ikke da min morfar og rallaren skrev til kamerat Sverre Eilertsen Støstad i regjeringsbygget i 1939 og fikk svar få dager etter. Riktignok er målet for det nye helsevesen å øke avkastningen på menneskemateriellet. Men jeg har vært billig i drift i 4 år, fordi jeg i den tiden ikke har belastet noe helseapparat. Dessuten har jeg arbeidet og betalt skatt, og kommer i mitt 62 år til å betale mer skatt til fellesskapet enn jeg har gjort på lenge. Men hva hjelper det når en ikke lenger har en bror i 5 klasse som rødde væg så folk fekk gå i fred. Jeg tenker stadig på sosialminister Sverre Eilertsen Støstad «som rødde væg» for andre. Men det var da det og itte nå! Som Prøysen skrev.

 

 

 

Gå til innlegget

Professor Jostein Holmen skriver ikke uventet innsiktsfullt og godt om tuberkulosen og skjermbildefotografering i artikkelen, Lidelser, frykt og skam, i avisa Innherred 25. februar 2017, en artikkel som også fortjener å bli lest av et videre publikum. Men professoren utelater en del viktige detaljer som jeg mener må være med for å ha det fulle bilde av skjermbildefotograferingens gjennombrudd, og de viktige pionerene bak den.

Jeg vil derfor gjerne forsøke å utfylle bildet litt, dersom «lokalhistoriker» Arne Wahlstrøm tillater litt lengde. Wahlstrøm har tidligere protesterte i skriv til avisa Innherred om det. Og vi vet at Wahlstrøm har stor innflytelse på den sittende redaktør. Like fullt: For to år siden var det en storslagen feiring for at det er 70 år siden den tyske okkupasjonen av Norge. I maidagene 1945 kjørte politi og hjemmefrontsfolk rundt på små lastebiler som gikk på knott og samlet inn de tusener som svek. Hårde dommer ventet, især for de mest aktive NS-medlemmene, torturistene og frontkjemperne. I tillegg til fengselsstraffer ble det også idømt 45 endelige dødsdommer, hvorav 37 ble fullbyrdet

Oppgjøret førte til rettssaker mot omlag 92 000 siktede, hvorav rundt 50 000 ble straffet, omtrent 17 000 med fengselsstraffer og de resterende med bøter av varierende størrelse. Noen fikk begge deler. Og noen, som toppene i næringslivet og brakkebaronene, som hadde tjent seg rike på krigen, slapp oftest unna. Dette var også Hjemmfrontsfolk og andre fremtendende representanter for det offentlige Norge, før , under og etter andre verdenskrig. Demarkasjonslinjen for straff gikk imidlertid i all hovedsak mellom de som var medlem av NS, og de som ikke var det. Dernest hadde Industriforbundet bedt Riksadvokaten oom å krive en betenkning om deres involvering i samarbeid med okkupasjonsmakten for «å holde hjulene i gang». Den talte til medlemmer av Industrifornbudets fordel under landssvikoppgjøret

Tuberkulosen hadde lenge herjet i Norge i lange tider, da legen Sophus Brochmann ankom Ilebu fangeleir i fredsdagene 1945, ribbet for alt. Justisen i leirene var hard, preget av tvilsom blåpoliti og svensksoldater de første ukene. Men tilbake til tuberkulosen og skjermbildefotograferingen: Så sent som i 1946 ble det meldt om mer enn 10000 tilfeller. En del døde. Før krigen var det ennå relativt stor dødelighet, selv om kriseforliket i 1935 hadde bedret ernæringstilstanden i befolkningen. Utover krigen ble den svekket. Noen virksom medisin hadde man ikke ennå mot tuberkulosen, annet ennå overvåke sykdommen og be til Vår Herre. Med tyskernes enorme disiplin og kunnskaper var det ikke overraskende at det var en tysk radiolog ved navn Hans Holdfelder som sto for de første undersøkelsene med skjermbildeapparat (Bjartveit 1997).

I Bergens Tidende kunne man høsten 1940 lese at «12 000 skolebarn ble røntgenfotografert på løpende bånd av en tysk universitetsprofessor som var i byen som sjef for et sanitetskompani». (Ongre A. 2008). Arkitekten var også her professor og Standartenführer (oberst) Hans Holfelder. Oppmøte til skjermbildefotografering, i det som etter hvert ble kalt Statens Skjermbildefotografering, var obligatorisk. I den refererte reportasjen i Bergens Tidende 21.9. 1940 sto det også at helserådet straks hadde innsett den store verdien av et skjermbildeapparat og øyeblikkelig bestilt et i Tyskland». (op.cit). Den organisatoriske kraften bak skjermbildefotografering var prestesønnen og legen Sophus Brochmann.

Det var også lege Sophus Brochmann, prestesønnen fra Rødenes, og skolegutt i Ringsaker herred som bragte skjermbildefotograferingen videre til steder som Levanger, Verdal og Steinkjer og ble også her et overordentlig viktig diagnostisk verktøy i kampen mot den hvite pesten.  Selv om Sophus Brochmann var tidligere ustraffet, hadde han begått den synde å melde seg inn i NS i 1940. Etter at Terboven avsatte Administrasjonsrådet, ble NS-medlemskap sett på som mer alvorlig. Sophus Brochmann var fortsatt medlem i NS etter at rådet var avsatt.

Men like fullt. Sophus Brochmann må ha reddet tusenvis av norske liv ved sin aktivitet i tuberkulosebekjempingen, trolig mer enn noen annen nordmenn under okkupasjonen. Men fordi skjermbildefotograferingen som det meste annet av teknologisk cutting edge, så oppsto den paradoksale situasjon at den ble motarbeidet av Hjemmefronten. I sin illegale aviser advarte Hjemmefronten folket ved en «inkurie» rett ut om å boikotte skjermbildefotografering. Den meritterte legen Kjell Bjartveit, tidligere statssekretær, administrerende overlege i Statens helseundersøkelser (1968–97), formann av Statens tobakksskaderåd (1971–93), statssekretær (KrF) og leder i Nasjonalforeningen for folkehelsen (1997–2001), setter i heftet Norsk epidemiologi (7:1997) søkelys på denne underlige motstand mot fremskrittet.

Men det var altså vår mann Sophus Brochmann som satte skjermbildefotograferingen i system, og organiserte Statens Skjermbildefotograferings masseundersøkelser, som er forløperen til Statens helseundersøkelser.  Senere ble også Statens institutt for Folkehelse (SIFF), nå Nasjonalt Folkehelseinstitutt også involvert i dette, fordi de behøvde den screeningkompetanse som Statens Skjermbildefotografering hadde, og som Sophus Brochmann var en av arkitektene bak.  Det er mye av de samme screeningbatteri som Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag begynte med. Derfor synes jeg det er underlig at en mann med et format som professor Jostein Holmen unnlater å nevne pioneren Sophus Brochmann. Skjønt, Arne Wahlstrøm har satt skranker for hvor lang artikler i avisa Innherred kan være. Og da må naturligvis selv en professor begrense seg.

Men tilbake til pioneren Sophus Brochmann; det er altså ingen tvil om at doktor Sophus Brochmann reddet norske liv, også norske under krigen. Men med landssvikoppgjøret blir han spedalsk i sosial forstand. Da får det ikke hjelpe at det frem til krigen ikke fantes noen sikker diagnostikk for lungetuberkuløse. Det ble imidlertid ikke lagt avgjørende vekt på i rettssaken mot Sophus Brochmann i fredsdagene. Heller ikke at Sophus Brochmann i forklaringen ved Lillestrøm politikammer forteller at han meldte seg ut av NS i 1942 «fordi partiet og Hirden opptreden utartet svært». Riktignok bemerket sorenskriver Harbek i Nedre Romerike Herredsrett at Sophus Brochmann var en dyktig lege, og at han langt fra har vært noen aktiv medlem i NS.

Det synes grunn til å tro at Sophus Brochmann hadde et instrumentelt syn på NS-medlemskapet. Gjennom det kunne han manøvrere seg til stilling som tuberkuloseinspektør, og derved få brukt sine omfattende kunnskaper i kampen mot den livsfarlige sykdommen. Brochmann var samtidig overlege ved Glitre sanatorium. Brochmann var også kontorsjef i Helseavdelingen i Innenriksdepartementet. Men dommeren skriver: «(…) Ved sitt virke i NS har tiltalte (Brochmann – min anm.) gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §86, i det han i det har ytet fienden bistand(…)».

Det var innkalt en rekke vitner til saken, blant dem Helsedirektør Karl Evang og tuberkuloseinspektør Otto Galtung. Kunne de si noen formildende ord om Brochmann? Evang og Galtung valgte ikke å gjøre. De gamle vennene og kollegene til Sophus Brochmann melder trolig av bekvemmelighetsgrunner begge frafall til rettssaken der Sophus Brochmann sitter i all sin fortvilte litenhet.

Doktor Sophus Brochmann reddet svært mange liv. Men det teller ikke nu. Dommeren gir ham 5000 kroner i bot (tilsv. i dag omkring 100000 kroner).  Sophus Brochmann har sonet 155 dager i varetektsfengsel. Etter løslatelsen livnærer overlege Sophus Brochmann seg som gårdsarbeider på Lena på Toten. Han har forsørgerplikt for hustru, en sønn og en adoptivsønn. Brochmann kommer ut av krigen med negativ formue. Sophus Brochmann har altså ikke profittert økonomisk på krigen. Etter at landsvikboten er betalt, er han blakk som en kirkerotte. Brochmann blir idømt tap av sivile rettigheter i 10 år. 

Sophus Brochmann er en knekket mann etter krigen. Helsa skranter med utenforskapet etter dommen. I 1956 dør tidligere tuberkuloseinspektør og overlege Sophus Brochmann, bare 64 år gammel. Både Otto Galtung og Karl Evang får flotte minneord skrevet om seg av Aftenpostens redaksjon og andre kjente folk etter sin død. Om overlege Sophus Brochmanns bortgang står det intet. Ikke et ord.  Kanskje kunne vi så lenge etter krigen makte å se Sophus Brochmann i nytt og mer nøkternt lys, utover det NS-dommen konnoterer til, slik også den vennlige overlege og professor Kjell Bjartveit i sin tid tok til orde for.

 

 

Gå til innlegget

Er viderutdanning bortkastet?

Publisert over 2 år siden

Er det noen sammenheng mellom antall studiepoeng og produksjonen av velferd for borgerne.

Det nye 80 er 90, ja gjerne 100. Fremover øker behovet for pleie og omsorg. Samtidig øker andelen ungdom og voksne innenfor videregående opplæring og høyere utdannelse. Hvordan kan den avgrunnen som har oppstått mellom produksjon og reproduksjon fylles? Vi hører stadig at mer utdannet befolkning gir mer velferd. Men er det sant? Vil høyere utdanning av det brede lag gi høyere produktivitet? En omfattende satsing på utdanning og videreutdanning vil neppe klare å erstatte tapet i produksjon som samfunnet etterspør. Mange helsefagarbeidere og sykepleiere jobber etter endt utdannelse i lave stillingsbrøker, eller fortsetter å ta f.eks masterutdannelse, slik at de utdanner seg vekk fra pleieyrket. En fersk undersøkelse viste da også at et mindretall av sykepleiere vil arbeide på sykehjem og i omsorgsboliger, der behovene er størst. Dagbladet kunne dokumentere at 24 av 25 sykepleiere vil ikke jobbe på sykehjem. – Det svært bekymringsfullt at så få nyutdannede sykepleiere søker de karrieremulighetene som kommunen kan tilby, sier fylkesleder i Rogaland NSF, Nina Horpestad til Tidsskriftet Sykepleien. Når sykepleierstudentene skulle rangere hvilke faktorer som var viktigst når de søker jobb ble full stilling i fjor rangert som nummer fem. Det er altså god grunn til å trekke i tvil om mer utdanning gir bedre velferd. Ta et annet eksempel, skolesektoren: Det satser man stort på etterutdanning. Men å etterutdanne alle lærerne er ikke nødvendigvis kosteffektivt. For det første finnes det neppe kapasitet til det. Kursene må dernest kvalitetssikres og utprøves i liten skala til å begynne med, slik lektor Karl Eirik Kval anskueliggjorde i boken Skolesviket. Dessuten går vel mye tiden på  etterutdanningskurset på dansegolvet i restauranten på kurssenteret. Og, dersom etterutdannelsen tas massivt i bruk, vil elevene bli taperne, særlig de med lite ressurser i hjemmet; de risikerer å bli sittende igjen med ukvalifisert undervisningspersonell på skolen. Selv om Norge bruker mye penger på utdanning, mener Spetalen at vi har utdannet en masse akademikere det ikke er bruk for. Han kaller dem «dragefangere» fordi han mener de ikke gjør noe produktivt arbeid, ifølge Hegnar.no – Dette er «dragefangere», og det eneste de gjør er å utdanne enda flere «dragefangere». Det Norge trenger er flere ingeniører, leger, fagarbeidere innen industri og helse – folk som gjør noe verdiskapende, sier investoren. På basis av SSBs tall regnet jeg for noen år siden ut at det totale volum på timeverk i dag ikke er større enn på sekstitallet, til tross for at den befolkningen har økt med rundt halvannen million siden 1960, og at kanskje halvparten er i yrkesfør alder. Utdanningseksplosjonen på 1960-tallet har neppe hatt så stor betydning som en gjerne kan tro. Det er stort sett flaks som har gjort at Pensjonsfondet har vokst. Utbyttet fra rasjonaliseringen har også gått i lommene på investorene og nye leiligheter i Bjørvika. Og til tross for at Norge behøver all den arbeidskraft de kan få i velferdsbransjen  i årene som kommer, har torsdag blitt den nye fredag. I bomringene var det 14000 færre passeringer fredag morgen. På sykehusene var aktiviteten på poliklinikken ca. 25 prosent lavere enn tidligere i uka. På skolene ble det diskutert om rektor burde gi elevene fri for å reise på hytta, kunne Dagblad fortelle for noen år siden. Lurer du for eksempel på hvorfor DNB konsernsjef Rune Bjerke er like solbrun i desember som vi andre er i juli? Svaret er åpenbart. Høytutdannede Bjerke har som andre høytutdannede stor innflytelse over egen arbeidssituasjon, større enn hjelpepleier eller en jernbinder i bygg & anlegg, og er neppe på kontoret i Dronning Eufemias gate så ofte som boulevardpressen vil ha det til, i så fall ville han vært hvit som en snelltråd, slik bankfolk var i gamle dager. Utdannelse og høyere lønn gir altså ikke nødvendigvis mer velferd for felleskapet. Dernest trumfer ofte vinlotteriet på fredag det å sette seg foran PC’n på hjemmekontoret i det fleksible kontor. De som sørver meg til daglig, også på fredager da «alle» har reist på hytta, er avisselgeren, biloppretteren, kafevertinnen og Fjordlandselgeren i kassa på Kiwi. De har verken master eller videreutdannelse. Men de er viktige for min daglige velferd. Men det vises da heller ikke fra månen.

 

Gå til innlegget

Bjarne Brøndbo omskriver i en høyrøstet kronikk 6. februar bakgrunnen for sin suksess som at han er hardt arbeidende Rai-Raier, det er jo adelsmerket for nymoralistene. For man skal ikke sette sitt lys under en skjeppe. Bjarne Brøndbo kan sin bibel og i selvfremstillingen er han her den tapre, et begrep jeg innførte i en VG-kronikk for mange år siden. Et annet godt eksempel på et tappert menneske er Årets Trønder, Birgit Skarstein.

Bjarne Brøndbo er sikkert ok nok på sitt vis. Kanskje på sitt vis som Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne. Hun har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor?  Eller kanskje du også ser på psykisk sykdom som Bjarne som noe selvforskyldt? I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell som leger og sykepleiere rangerer psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.) og Album og Westin (2008).

Det gjør Bjarne Brøndbo også. Han er sjokkert etter å ha hørt: «(…)en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge(…)». Hvordan kan DDE-Bjarne anta a priori at den fortapte sønn bare har ryggvondt?

Skarstein og Brøndbo skriver seg slik inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap. Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. - Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden.

Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa. Proppfull av moralsk alibi er hun en sikker klikkvinner i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson, som fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å gjøre ingentimng, vil og ville ha det. .

Men nu kan alle de som føler seg vellykka vær så snill og gå hjem. Dette er et privat lite treff for oss verdiløse menn», som Norges mest betydningsfulle rockeskribent, Joachim «Jokke»Nielsen sa det i Verdiløse menn.  Unge, ubefestede sjeler som Birgit Skarstein og Bjarne «bar overkropp» Brøndbo forstår selvsagt ikke at de med sin selvfremstilling som supermenneske eller vinnerskalle som det heter i dagens terminologi, legger sten til byrden for ungdommer i arbeidsdyktig alder med usynlige handikap som psykiske lidelser, schizofreni, ME, og rusproblemer.

Disse rammes av den moralisme som springer ut av Ingen-grenser-diskursen.  Selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto, I min optikk handler fremgang og suksess ofte mer om flaks og tilfeldigheter enn hardt arbeid. Derfor er ofte bare en lettvegg mellom suksess og fiasko i livet.

DDE-vokalisten avslører seg ikke uventet som noen stor tenker i VG-kronikken, men han har et poeng når det gjelder alle de merksnodige Frisk-sentralene som popper opp og profiterer på folks elendighet og tapper velferdsstaten for penger. Men Bjarne Brøndbo kaster stein i glasshus når han lasnger ut moty naverne. For samtidig som han og D.D.E-gutta fikk statsstøtte fra Innovasjon Norge, på 250 000 (2004 kroner), tok han og gutta ut et romslig utbytte fra selskapet. Da slår han ihjel sitt eget budskap: «(…)Min påstand er at det ikke hjelper om jeg jobber og står på som bare det for «å betale skatten», når pengene renner ut i den andre enden(…)».

Min påstand er at det blir verre og verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles Superebonden, Mesternes mester i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Omvendt har den sosialt ekskluderte det verre under slike betingelser. Slik sett kan det virke som en moralsk bedømming nå holder på å fortrenge den rasjonelle viten. Rent praktisk foregår dette ved at NAV kontrollerer legenes sykmeldinger og uføreanbefalinger på et normativt grunnlag, som altså springer ut av diskursen om at det hele handler om vilje og moral.  I flere kronikker har også velferdsprofitører a la Frisksentralene osv kastet seg på denne nymoralistiske bølgen. Her skrives freidig om at det behøves en holdningsendring blant norske arbeidstakere, blant annet signert daglig leder for Friskgården i Stod, Aud Ramberg, og hennes markedssjef.

Behøves en slik holdningsendring? Ja, blant velferdsprofitørene. Og hos Bjarne Brøndbo. Språklig så vel som verdimessig er det her mye å gå på. Bjarne Brøndbo er smart nok i sin VG-kronikk til å unngå rasistfella; han unngår bevisst å peke på kostnaden det medfører at titusener migranter heies inn i verdens dyreste velferdsstat av AP, KrF, V og SV? Men mot de psykisk syke slår han knallhardt, fordi her behøver han ikke å vente seg noen stor motstand her. Men Rompe skrives Rumpe, og lumpe som lompe! Noe annet er lumpent, Bjarne Brøndbo!

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere