Terje Carlsen

Alder: 63
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Facebook og de usynlige redaktørene

Publisert nesten 3 år siden

Er norske redaktører bedre til å ivareta ytringsfriheten enn Mark Zuckerberg?

Fredag 9. september poster selveste statsminister Erna Solberg en protest mot mektige Mark Zuckerbergs og Facebooks forsøk på å redigere det offentlige ordskiftet og begrense ytringsfriheten. Bakgrunnen er at en norsk redaktører og en norsk forfatter er blitt utestengt fra det sosiale mediet for å ha postet et bilde fra Mỹ Lai-massakren under Vietnam-krigen. Norske redaktører går bredt ut mot Facebook. Men er norske redaktører bedre til å ivareta ytringsfriheten?

For drøye ett år siden gikk folkemusikeren Hans Rotmo hardt ut mot islam i et intervju i Trønder-Avisas helgebilag, og kalte islam en miljøforurensing i Europa. Rotmos lite gjennomtenkte utsagn kom snart på riksnyhetene, og humanister og redaksjonelt ansatte i det ganske land mønstret hele sitt moralske rekvisittlager. Derfor ble det aldri en debatt om ytringsfrihets grenser. De følgende ukene og månedene kom da også debatten i trønderske medier til å handle mer om moral og følelser enn om rasjonell ordveksling.

Debatten i Rotmo-saken i spaltene i lokalavisene sommeren 2015 ble hard og uforsonlig med mange beskyldninger. For meg startet den for alvor 6. juni da den profilerte AP-politikeren og muslimen Fatima Almanea påsto i Adresseavisen og overfor Trønder-Avisas redaktører at jeg hadde løyet i et inserat juni.

-Du har aldri skrevet dette på Facebook? spurte journalisten Almanea i Adressa 6. juni. – Nei, jeg kan overhodet ikke huske at jeg skal ha skrevet dette, og ble derfor sjokkert da jeg leste innlegget i Trønder-Avisa. Dette må være diktet opp, og jeg føler meg misbrukt, sier politikeren, frilansjournalisten, bibliotekaren og muslimen, Fatima Almanea. Men slik var det ikke. Ingenting var diktet opp, og to oversettere som er kyndig i arabisk hadde, uavhengig av hverandre, bekreftet det jeg siterte Almanea på i innlegget.

Politisk redaktør, John Arne Moen, hevder så i en mail til meg like etter, at Noen har snakket sammen, og at Trønder-Avisa ikke kan gi meg spalteplass mer. Det hele låter som åpningssekvensen i Prosessen av Franz Kakfka. Her er det altså igjen, Noen, som i saken mot Josef K., og i Moskva-prosessene hos Arthur Koestler, som har snakket sammen. Jeg kan selvsagt ikke forholde meg til denne, Noen. Jeg er ikke i stand til å argumentere mot en usynlige motstander. Er det da denne, Noen, som er den egentlige redaksjonen og Sannhetsministeriet i Trønder-Avisa? Er det en algoritme?

Torsdag 13. august 2015 renner det inn en mail fra selveste sjefredaktøren i Trønder-Avisa, etter at jeg hadde sendt Trønder-Avisa et kronikktilbud, denne gangen om kollektivtransport i Vømmøldalen: «Hei, ser at du har sendt oss nok en kronikk, som du ber om tilbakemelding på. Vi kommer ikke til å publisere den, skriver den djerve sjefredaktør Arve Løberg som for noen måneder siden hyllet Charlie Hebdoe.»

Redaktøren legger til: «(…)Vi vil gjerne ha krass debatt – men grove personangrep bidrar etter min mening kun til å skremme folk fra å ytre seg (…)». Dette gjør det så å si umulig for oss å bruke deg som spaltist eller skribent, selv når du skriver andre tekster. Det leserne husker er de ufine personangrepene. Min konklusjon er derfor at vi ikke kommer til å trykke flere artikler fra deg.»

Dette er modernitetens doble bokholderi, slik også Franz Kafka gir oss innblikk i boka, Prosessen: I det ene øyeblikk hyller den Charlie Hebdoe og ytringsfriheten og i det andre klipper man ned folk som deltar i debatter. Det er her denne Noen kommer inn i bildet. Som hos Facebook. Vi kan ikke vite hvem som redigerer populære sosiale medier og utfra hvilke kriterier. Det er det mest skremmende.

Gå til innlegget

En Pilatus-gjerning i skjeden

Publisert nesten 3 år siden

Når Stortinget lot stammeritualer trumfe medisinsk-etikk om omskjæring av gutter, så gir det nok etter for påsying av "jomfruhinne" ved neste korsvei. De gjenværende prinsipper mot en slik praksis er allerede brutt av politikerne.

Sett i fra et medisinsk-etisk kunnskapsperspektiv er det jo ingen forskjell på de to medisinske inngrepene. Man går til felts mot friske kropper, med kniv.. Det gjør naturligvis at mange syke må stå i kø i offentlig helsevesen. Men det tenker ikke poltikerne på når det er valg. Skjønt, 65 representanter fant det ikke opportunt i stille til avstemming da omskjæring for gutter ble votert over i Stortinget. Ingen av politikerne fra mitt fylke, Nord-Trøndelag stemte mot.

Men alle norske politiske partier fordømte unisont praksisen med omskjæring av jentebarn da det kom opp i media for noen år siden. Sjokkrapportene om omfattende omskjæring av jenter fra WHO vakte enorm moralsk bestyrtelse i den liberale verden. Merkelig nok er sjokkbeskrivelsene fraværende når det kommer til guttebarn? Ledere for Høyre presiserte da at de reagerte med avsky på TV2s avsløringer om at norske jenter med somalisk og gambisk bakgrunn omskjæres med imamers velsignelse.

«Avskyen forsterkes av at flere imamer (norske-TV2-avsløring-min anm.) offisielt tar avstand fra omskjæring, mens de i praksis råder jentene – og etter all sannsynlighet også foreldrene deres – til å gjennomføre omskjæringen. Dette verken kan eller vil vi tolerere», het det i en en pressemelding den gang. Hva har skjedd med Høyre siden da? Hva har skjedd med FrP, KrF, Venstre, AP?  SV får ha meg unnskyldt, mend ere regner jeg ikke engang med.

De sterke reaksjonene rundt omskjæring forteller naturligvis om et spørsmål som vekker sterke følelser. Kjønnet er navet i de monoteistiske religionene. Men det forteller også om blå-blå partier som er på vei bort fra sitt liberale grunnlag, til en dyrkelse av tradisjonelle verdier og dogmer. Sånn sett driver partiene sitt doble bokholderi. På den måten kan de hente støtte både fra sentrum, ytre venstre og og ytre høyre. Men på sikt kan ikke helsepoilitikerne Bent Høie omfavne både tusenårige stammeritualer og moderniteten med vitenskap og krav til kunnskapsbaserte beslutninger, uten å bli tatt med buksene nede.

Våre referansepersoner på Tinget er da fullt klar over at rituell omskjæring støter an mot det hippokratiske prinsipp om ikke å gjøre skade-primum noc nocere. Det finnes også religiøs legitimitet for ikke å la barn omskjæres. I Paulus’ brev til galaterne argumenterer den intellektuelle, jødiske apostelen for at omskjæring ikke er nødvendig for pakten med Gud. -For han som med sin kraft gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde på samme måte meg til apostel for de uomskårne, sier Paulus. I den globale landsbyen heter det: Her er ikke jøde eller greker, her er ikke træl eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dette budskapet er i tråd med liberale menneskerettskonvensjoner.

I medisinsk-etisk forstand er det altså svært problematisk å åpne for skjære i friske gutte og jentebabyer. Det er heller ikke som antydet over uten risiko for komplikasjoner. For noen år siden døde en 2 uker gammel guttebaby av komplikasjoner etter omskjæring. Fylkeslegen i Oslo ble koblet på saken. Omskjæring er altså ikke rasjonelt begrunnet. Omskjæring av friske guttebabyer, og jenter for den del, er utelukkende religiøst motivert.

Nuværende helselovgivning reiser dernest spørsmål rundt kravet om at samtykke som skal ligge til grunn for medisinske inngrep? Det er opplagt at en baby ikke kan gi noe slikt informert samtykke. Et inngrep som omskjæring kan derfor forståes som et overgrep mot et ellers frisk barn. Det er i grunnen rart at man i 2016 diskuterer dette.

Barneombudet, Rådet for legeetikk og Barnelegeforeningen, har de facto den samme prinsipielle innvendingen mot omskjæring av guttebabyer på offentlige sykehus som modige Jenny Klinge og hennes navnesøster Jenny Følling hadde under debatten på Stortinget. De ser samtidig at omskjæring vekker sterke religiøse følelser, og at et forbud mot omskjæring derved kan gjøre at dette foregår i det skjulte. De mener likevel at det offentlige ikke skal bære kostnadene for ikke-medisinsk begrunnede inngrep. Det er jeg enig i.

Kanskje burde alle parter ha søkt en salomonisk avgjørelse på det vanskelige spørsmålet om omskjæring, heller enn å går for den strategien som Stortingsflertallet valgte og som vil rive barnet i stykker mellom tradisjon og modernitet. Den salomoniske løsningen kunne være at religiøse ritualer som innbefatter medisinske inngrep på friske personer må utstå til barnet har ervervet seg fornuftsmessig samtykkekompetanse, for eksempel ved 16 års alder.

Den står ikke i veien for at religiøse grupperinger her til lands kan ha en form for religiøst rituale knyttet til fødselen, både for gutte og jentebabyer. Det er til fr tiden ventetid på nær ett år ved St. Olav, ifølge sykehuset siste oppdatering til meg. Når det blir en offentlig oppgave med påsying av "jomfruhinne", blir køene enda lenger. Fastleger er jo i gang med allerede med sertifisering av underliv, så den politiske prosessen blir bare sandpåstrøing!

 

Gå til innlegget

Voldtekt, juss og skam

Publisert nesten 3 år siden

Et «nei» i senga er det som gjelder, skrev tidligere Tingrettsdommer og direktør for Domstoladministrasjonen, Tor Langbach, i Adressa 27. august. Jaså, herr Langbach. Jeg ble voldtatt som ung gutt. Skjønt, ble jeg det?

Jeg mener jeg er jo mann. Kan en da bli voldtatt? Jeg var rundt 15 den gang. Men ble jeg voldtatt eller voldtok jeg? Samleieren var en nabo og nær venninne av min mor. Det var slik at jeg hadde som oppgave å klippe gresset og stelle hagen til det barnløse paret om sommeren, P. og kona, N. De var på ferie. Da de utpå sommeren kom tilbake, ble jeg bedt om å komme bort for å få betaling. Det var i august, været var varmt og stille helt opp til Melkeveien, og jeg behøvde bare et par saltblekede dongerybukser og en ren t-skjorte før jeg tuslet av gårde.

Jeg hadde et nært og godt forhold til P. Han var som en far for meg i den tiden jeg ble mye mobbet. Som guttunge tok han med meg på hytta, en damvokterhytte opp i fjellet, der vi fisket med garn og åt store måltider med ørret. P. hadde vært FN-soldat i Kongo, og han hadde gitt meg pil og bue som de innfødte der hadde laget. Det var flotte saker, som jeg hengte opp på veggen over senga mi.

Jeg merket at de hadde drukket litt da jeg kom. Karskoppen sto med sukkerskåla på bordet. P. pattet på sin røkepipe. Jeg ble også budt en kopp. Uvant som jeg var med alkohol, kjente jeg meg ganske snart beruset. Ute var det begynt å mørkne. Koppene ble fylt igjen. Det smakte brent gummi. P. skjenket. P. var like bred som han var lang og flaggrød etter ferien. Hun var rødhåret, fregnet og yppig. Snart ble jeg ustø. Og full og trett. Paret foreslo at jeg hvilte hos dem heller enn å gå hjem til mine foreldre. De hadde et værelse.

Jeg våknet utpå natta. Ute var det stupmørkt. Natta lå som en våt filt rundt meg. Jeg følte meg svimmel og ville kaste opp. Jeg var fortsatt full som en skipsklokke. Jeg snublet inn på toalettet. Der segnet jeg om ved klosettskåla, og veltet alt mageinnhold ut av meg. Jeg drakk litt vann av springen der, før jeg gikk tilbake til mitt værelse. Det var ikke snakk om å gå hjem nu.

Jeg famlet meg frem til sengen i mørket. Si meg lå der ikke et annet menneske der. -Kom til meg, hørte jeg en stemme si i mørket. Jeg kjente N. grep fatt i pikken min. Den reiste seg som den gjør på unge gutter, momentant. Hun dro meg over seg. Inn i meg så jeg min mor og hørte min egen stemme si:-Dette får ikke skje. Dette får ikke skje.

Rittet kan ikke ha vart lenge, da jeg plutselig hørte slag i ytterdøren. Inn kom ektemannen, som hadde vært I nabolaget da selskapet med meg tørket ut. Han dro N. etter håret og slo henne kraftig med flat hånd i ansiktet. Jeg var plutselig klin edru. På med buksene. T-shirten fant jeg ikke i mørket. Barbent sprang jeg ut i den mørke, varme augustnatten som en blind virvel.

Jeg turte ikke gå hjem til mine foreldre. Jeg kunne ikke se inn i min mors øyne nu. Ingen, absolutt ingen måtte få vite dette. Hvor skulle jeg dra? Jeg løp, men visste ingenting. Den gamle krigsseileren J., tenkte jeg. –Du kan ligge her, sa han og bød meg en dram. Jeg drakk grådig av glasset. Kjente den varme ilden bre seg i magen. J. gikk frem og tilbake over golvet med pjolteren og strøk seg over den blanke issen. Om natten lå sov jeg med en frakk over meg.

J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg skulle ikke gå hjem til mine foreldre før lenge etter at skolene begynte. Skjønt kom hjem. Jeg hadde et skyhøyt fravær på realskolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens skipet lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel. Det var snakk om å utvise meg fra skolen på grunn av det høye fraværet. Jeg fikk advarsel etter advarsel, men jeg ga faen.

F. var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi på en pub i en småby. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, fintet med venstre og og sloså mannen overende med en høyre hook. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss.

F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gull øreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. Inne fant vi eksportøl og mat i kjøleskapet. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde

I et journalnotat fra psykiatrisk klinikk tyve år senere står det at pasienten har "betydelig funksjonstap, og pasientens sosiale og yrkesmessige karrière gir indikasjoner på at han er i ferd med å utvikle betydelige rusrelaterte skader". Jeg søkte aldri erstatning for mobbingen jeg ble utsatt for som barn. Heller ikke fortalte jeg noen om voldtekten. Man gjorde ikke det den gang. Å bli voldtatt av en yppig rødhette var kanskje ikke så ille? Jeg mener det var jo tross alt ikke en mann som voldtok meg.

Voldtekten per ce var ikke skadelig. Skaden oppsto fordi den ødela forholdet til P. Og jeg kunne ikke snakke med noen voksne om det, jeg mener som ung gutt, og til lenge etter at jeg ble voksen. Når N. kom på kaffebesøk til min mor, krøp jeg sammen, neseborene vibrerte som på et vilt dyr. Fortalte hun det nu? Gutter blir ikke voldtatt. De voldtar. Er det ikke slik, Tor Langbach?

PS! Det barnløse paret er døde i dag, de har ingen etterkommere. DS!

Gå til innlegget

Det var da det og itte nå!

Publisert nesten 3 år siden

Barnevernstjenesten i Værnesregionen må fotfølges av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag fordi de ikke svarer på henvendelser og gjør seg utilgjengelige for publikum. Dette er den nye trenden i offentlig og semioffentlig forvaltning. Taushet er makt.

Ka sei dæm, Olaf, sier Gjertrud til sin mann, potetbonden Olaf Sand, som ringer Regionsykehuset for å høre nytt om Benny i The Julekalender. –Dæm sei at dæm skal sætt over te nån som sætt over, svarer Olaf Sand. Forleden klatret en mann opp på taket i borettslaget jeg er andelseier ii og ga seg til å høytrykksspyle. På bakken var det rigget med geidegen kran og all slags vaskebatterier. Jeg var ukjent med at det skulle foregå en slik storstilt operasjon i mitt hjem. Mannen var utlending og snakket om mose. Jeg ville vite prisen ettersom jeg regnet med at jeg måtte være med å betale for operasjonen. Det kunne han ikke fortelle meg.

Det kunne heller ikke daglig leder Ove Kvam i Kvam Agentur som var operatørens arbeidsgiver, altså han som skulle ha betaling av meg. I alle fall sa han det. Han viste til i internkontrollør Thomas Nessemo i Innherred Boligbyggelag som hadde bestilt operasjonen hos Kvam Agentur på vegne av borettslaget. Jeg henvendte meg dit, men heller ikke han eller IBBL kunne si noe om hva anbudet på høytrykksspylingen lød på. -Jeg har jo ikke alt i hodet, sa Nessemo. Så der sto jeg, eller for å ære mer presis, satt.

Siden jeg ikke så noen naboer, henvendte jeg meg via IBBL til den eksterne styreformannen i mitt borettslag. Det gikk to dager, tre dager, og så en helg, en dag til, men ingen tilbakemelding kom.

 –Aune er mye på fjellet, sa dama på boligbyggelaget uinteressert. Her ble jeg altså fullstendig ignorert av folk som jeg de facto er med å lønne. Taushet er også maktutøvelse, fordi en da påtvinger den andre en uvilje som den andre ellers ville vært foruten.

Jeg leser for eksempel i Trønder-Avisa at bekymrede foreldre og påreørende ikke får kontakt med barnevernstjenesten i Værnesregionen, og at Fylkesmannen nu må gripe inn. Dette er noe vi stadig opplever i kontakt med offentlig og semioffentlig virksomhet; Telefoner og mails besvares ikke. Jeg sendte i februar 20125 en klage til Politidirektoratet, jeg har ennå ikke fått svar halvannet år etter. Taushet er blitt det nye maktmiddelet.

Hva er så makt? Sosiologen Max Weber forstår makt som en sjanse A har til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, for eksempel i forhold til B, på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på. Forutsetningen er naturligvis at A har noe som er av interesse for B. Har A det kan han sette B i det vi kan kalle for avmakt. Dette er selvsagt en snever forståelse av maktbegrepet, men tjener sin nytte i denne sammenhengen

-Riv pyramidene, sa SAS-sjef Janne Carlsson for et par tiår siden. Vi har i dag en forestilling om at samfunnet er mer horisontalt bygget enn i «gamle dager» da makten gjerne ble utøvet ovenfra og ned gjennom presten og lensmannen. Som da prost Hauge i Levanger i sin tid syklet ut til et samboerpar sør for sentrum for å varsle om at de to ikke kunne bo sammen uten å være gift. Ord var lov den gang.

I dag er knekten mer klar over at han besitter rettigheter så vel som herren. Men rettighetslovgivningen undergraver samtidig godtfolks demokratiske makt. Som når lovgivning vedtatt av ikke-demokratisk valgte dommere i Strasbourg trumfer den lokale, demokratiske makta. Og du kan ikke ringe til Strasbourg å klage. Du får neppe svar på brev heller. Alt var enklere før sier da noen. Stemmer det? I noen grad gjør det det.

Som frilans journalist må jeg i dag ofte gjennom et nett av kommunikasjonsfolk i departementene om jeg skal gjøre research til en artikkel eller en kronikk. Spørsmål må ofte sendes til dem på forhånd. I beste fall svarer en statssekretær etter x antall dager. I verste fall må en purre flere ganger på svar og for svar fra en politisk rådgiver. Alle i gamet vet hvor lite det er verdt når en skal selge inn en artikkel.

Utviklingen har altså gått rasende fort. Da jeg for snart tyve år siden dekket an utvisningssak for Dagsavisen, kom jeg gjennom direkte til selveste justisminister Aud Inger Aure i regjeringsbygget med et par ring. Det skjer ikke i dag. Alt var enklere i gamle dager. Og den utvisningstruede innvandrerdama fra Kenya fikk bli. Det fikk også hennes mindreårige sønn. De er i dag norske statsborgere og gjør formodentlig rett og skjell for seg.

Min morfar hadde en nabo, en gammel rallar, stor og staut med stor, bredbremmet hatt. Men rallaren hadde et problem. Kjerringa hans var det en i den tid kalte tullåt . Ordene var nærmere den virkelighet de forsøkte å favne da. Ja, ikke at hun var til noen bry for naboer, men hun var det man i dag kaller psykotisk og behøvde tidsvis noe legetilsyn. Distriktslege Bruun i Levanger vegret seg for å se til henne, ikke fordi hun var mannevond med trolig fordi hun gjerne omfavnet fremmede mannebein.

Rallaren kom ingen vei med distriktslegen. Ikke unne han skrive noe brev selv. Ikke kunne han sende mail. Han må ha følt det vi over kaller en veldig avmakt overfor systemet. Det er ingen god følelse. Derfor oppsøkte han min morfar som han visste var skrivekyndig. Sammen forfattet de et brev til sosialministeren, Sverre Eilertsen Støstad. Kamerat Støstad satte de i headingen og meddelte sitt ærend til sosialministeren

Støstad viste seg som en solid kar. Han var stodbygg, husmannssønn, og som tidligere rallar og anleggsarbeider på Rjukan og Dovrebanen, bosatt i trange brakkermed mange tøffe karer der både det ene og andre kunne skje, var han rett mann å kommunisere direkte med. Fra regjeringsbygget i Tigerstaden gikk det så omgående ut direktiv til distriktslege Bruun om å se til kjerringa, med kopi til rallaren og min morfar.

Den store franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver at en ikke kan lage sosiologi uten å godta det de klassiske filosofene kalte prinsippet om tilstrekkelig grunn - causa adaequata Det betyr ifølge Bourdieu at sosiologien antar sosiale aktører er fornuftige, altså at de gjør rett i å handle sånn eller slik og at grunnene er de som styrer deres atferd. 

I motsatt fall: Tenk deg om sjakkspilleren Magnus Carlsen under VM-turnering i sjakk plutselig sa at dette gidder jeg ikke mer; dette er jo kun et spill. Begrepet illusio innebærer en vilje til å la seg lede av spillets premisser og dynamikk. Slik det også må være i det politiske spillet, i det sosiale spillet, og så videre. Hvis vi ikke hadde vi handlingsrammer eller referanser for våre handlinger, ville vi oppfatte oss selv og andre som vektløse individer unntatt jordens gravitasjon.

Når vi ikke finner noen rasjonell grunn til måten A handler overfor B på, eller A eller B trer ut av rammene for spillet som terroristen gjør, da blir vi fortvilet da. Da har det sosiale spillet brutt sammen. Ingen sosiale regler gjelder. Det er taushetens makt og avmakt. Sånn var det ikke da min morfar og rallaren skrev til kamerat Sverre Eilertsen Støstad i regjeringsbygget i 1939. Men det var da det og itte nå!

 

Gå til innlegget

Per Fugellis Olsok-sjel

Publisert nesten 3 år siden

-Hva som skjer når man dør er uvisst, men sjelen vil dra på nye eventyr, hevdet Per Fugelli for en fullpakket sal på Stiklestad 28. juli. Men hvordan kan Fugelli vite at vi har sjel?

Det vet han selvsagt ikke. Sjelen har ikke materialitet og kan ikke veies og måles. Den foretaksomme legen Duncan McDougall bestemte seg likevel i 1901 for veie sjelen. Til det formål lot han veie et utvalg pasienter før og etter at døden hadde inntrådt. Det selsomme eksperimentet fikk stor oppmerksomhet i sin samtid, særlig da McDougall kunne kunngjøre at den menneskelige sjel veide i overkant av 20 gram. Dessverre for McDougall ble ikke funnene noe skjellsettende vitenskap. Forsøkene lot seg nemlig ikke reprodusere.

 

 Begrepet sjel er som vi skjønner en sosial konstruksjon. Den er altså blitt til i menneskers streben etter på å forstå det eksplisitt menneskelige. I noen religioner reknes sjelen som udødelig, så som i hinduismen. Ifølge kristendommen frelses sjelen ved tro. Martin Luther kalte dogmet om sjelens udødelighet en "oppfatning som finnes i den romerske smusshaug,"(Luther 1562, 2. bd. 107). Luther var derimot påvirket av en annen stor sjelekonstruktør, Paulus, som mente at sjelen var noe radikalt annerledes enn materie.

 

I skapelsesberetningen i Bibelen blir vi fortalt at Gud formet mennesket av jord og deretter "blåste livets ånde i hans nese," slik at "mennesket ble til en levende sjel," 1. Mos. 2:7. Vårt ord "sjel," kommer fra det hebraiske "nephesh" og det greske "psyke." De gamle grekerne i homerisk tid hadde imidlertid ikke som de kristne noen forestilling om en eterisk sjel som når den er frelst forenes med Gud etter at legemet er dødt.

 

Skjønt, det er både sant og usant. Når de homeriske tekstene skriver om psyche, er det noe sånt som det siste åndedrag, noe som er der når pusten forlater legemet. I det levende liv er det ingen psyche. Homer bruker andre betegnelser når han skal fortelle om hva som driver mennesket til handling (Dahl, Thomas 2009). På Homers tid hadde man derfor ingen oppfatning av at sjelen var kvalitativt annerledes enn materien. Med Hippokrates ble sjelen et uttrykk for den menneskelige konstitusjon.

 

I den nordiske etymologien har man noe av de samme forestillingene som de gamle grekerne, som om de hadde sittet på samme forelesning og sett på den samme flipoveren. Når Luther snakker om Die Seele, er det et gammelgermansk ord som utgår fra en forestilling om at sjelen hørte vannene til før fødselen og etter døden (Lindemann og Bjorvand 2000). I norske førkristne tekster finner vi ikke ordet sjel. Hallfred Ottarsson Vandrådeskald, som var skald hos Olav Tryggvason, er den første vi kjenner til som benytter ordet sjel på norsk (Rosbach, Johan H. 2009) 

 

Det er først gladiatorlegen Galen (ca 130 e.Kr-ca 200 e.Kr.) som plasserte psyke i hodet på folk. Hos Galen var pneuma -altså livsånden-noe som fantes i kroppen. Kristendommen førte det et skritt videre, og introduserte begrepet den hellige ånd(e) (pneuma hagion), som noe utenifra som motiverte oss til handling (pneuma hagion). Spesielt Paulus viderefører dette begrepet. I denne optikken betyr det at når vi er besjelet av den hellige ånd(e), så handler vi slik Gud vil. Olavskulten rundt Hellig Olav tar til seg denne tenkningen. Den store hollandsk-jødiske filosofen Baruch de Spinoza ((1632-1677) førte dette synet videre (Næss 2002)

 

Anima ble den latinske betegnelsen på psyche, og som var opphav til evig liv. I min ungdom sa man folk som var litt på druen at de var animerte, noe som også kunne bety at de var sjelfulle og poetiske. Jeg har latt meg fortelle av en filologvenn at den psykoanalytikeren Carl Gustav Jung bruker anima og animus om det henholdsvis kvinnelige og mannlige prinsipp. I klassisk latin og kirkelatin ble anima og animus brukt om hverandre – nærmest som synonymer, så gutta er ikke uten videre sjelløse

 

Noe stort gjennombrudd i å avdekke hva sjelen er, skjedde ikke gjennom middelalderen, annet enn at den katolske kirke tok seg godt betalt for å frelse den. Skolastikeren Thomas Aquinas mente at mennesket som sjelelig vesen var teologiens studieobjekt, og ikke medisinens. Derved fjernet han anima fra kroppen. Senere befestet Opplysningsfilsofen Descartes denne dualismen, der sjelen ikke lenger lar seg studere ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Også den hollandsk-jødiske filosofen Baruch de Spinoza bekreftet denne forestillingen. På den måten syntetiserte Spinoza mystikerne, skolastikerne og renessansefilosofenes syn på mennesket.

 

Men det var først med Schiller, Herder og Goethe den folkelige resepsjonen for begrepet sjel kom. Inntil da var det noe stort sett prestene og medisinerne syslet med. Folk flest hadde nok med å overleve. I den europeiske romantikken får følelsene forrang for fornuften. Sjelen skifter altså karakter fra å representere forstandsevne til følelsesinnlevelse. I Norge vokser romantikken sammen med selvstendiggjøringen som nasjon. Senere ga romantikken seg utslag i en modernitetsforakt som nazismen ernærte seg på.

 

I dagens kriserammede Europa har kanskje ikke forestillingen om sjelen gode konjukturer. Men i den overmette velstandsøyen Norge er jakten på mening blitt et evighetsprosjekt. Dette har igjen skapt grobunn for et enormt marked for nyreligiøse, alternative og karismatiske bevegelser. Svaret på gåten om menneskets sjel finner vi likevel neppe på Per Fugellis Olsokturne eller på Alternativmessa. Men at det er et sug etter karismatiske skikkelser som foredrar om liv og død forteller oss at vi er blitt mer sårbare som individer. I en slik tid kan mange av oss gå oss bort.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8329 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6288 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3358 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2626 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2154 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1958 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1704 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1702 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1555 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere