Terje Carlsen

Alder: 62
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Pablo Picasso hadde neppe overlevd #Metoo

Publisert 27 dager siden - 123 visninger

For Pablo Picasso ble den spanske borgerkrig et springbrett til astronomisk berømmelse, for de 250 norske frivillige som kjempet på republikanernes side ble den død og lidelse, så glemsel og i noen grad også livslang stigmatisering. Den ble også skjebnen for mange av Picassos kvinner, lenge før #Metoo var et ord på alles lepper.

Den brutale spanske borgerkrigen hadde i seg mange av de samme brutale fasetter som en i dag ser i Midt-Østen, med terror og massakrer på begge sider, titusener av flyktninger. I dette marerittet av en krig kjempet unge Rolf Eriksen fra Skogn i Nord-Trøndelag. Langt vekk fra det spanske marerittet, i et atelier i Rue des Grands-Augustins i Paris malte kunstneren Pablo Picasso sin store freske, Guernica, en politisk sinnstilstand av mørke krefter, hvis ide mest trolig var unnfanget av hans elskerinne og intellektuelle og politiske muse, Dora Maar (Huffington 1988). –Vi kommer aldri til å vite hvor mye «Guernica» skylder Dora Maar, sa dramaturgen Pierre Dax. Kanskje var pariserinnen Dora Maar større enn Picasso. Men hun var kvinne.

«Guernica» ble et veiskille for Picasso. Det gjorde at han for alvor ble omfavnet av den europeiske og amerikanske intellektuelle elite. Et veiskille ble krigen også for de som kjempet mot Francos dødbringende granatregn. Men de oppnådde sjelden noen større berømmelse, en del var kommunister og ble demonisert etter krigen. De fleste fremmedkrigerne fra norsk side var rekruttert fra Arbeidernes Idrettsforbund/Idrettslag (AIF, AIL), de norske nazistene kjempet som fremmedkrigere på den kommende diktatoren, general Francos side

En av dem som var villig til å dø for sine ideer om frihet fra Francos militarisme var altså skogningen Rolf Eriksen, som hadde en lovende idrettskarriere som sølvmedaljevinner i diskos i Arbeiderolympiaden i Wien to år tidligere. Rolf Eriksen, var sønn av stasjonsmester Gustav og fru Hilma Eriksen i Skogn. Under depresjonen på 1930-tallet, ble arbeideridretten og Tramgjengene redningen for mang en arbeiderungdom. I en kaotisk tid med store politiske spenninger forsvant en del uorganisert ungdom over i nazistenes rekker.

Bakgrunnen for at det ble stiftet egne arbeideridrettslag var at arbeiderungdommen i stor grad ble holdt utenfor den organiserte, borgerlige idretten. Den skjerpede tonene mellom de borgerlige og arbeiderne etter jernstreiken på 1920-tallet bidro også. Under storstreiken i 1921, der borgerlige idrettslag organiserte seg som streikebrytere gjennom den forhatte Samfundshjelpen, økte tilstrømningen og engasjementet for arbeideridretten. Menstadslaget, der Einar Gerhardsen skal ha kalt streikebryterne for skabbdyr, ble et viktig politisk momentum for mange.

AIF sluttet seg etter hånden til Den Røde Sportsinternasjonalen. Det er altså liten tvil om at arbeideridretten den gang var sterkt influert av revolusjonært og kommunistisk tankegods. Representanter for dette synet var senere meget betydningsfulle menn som Einar Gerhardsen, Trygve Lie, Erling Falk og Eivind Hofmo, bror av Rolf Hofmo. Samtlige ble sentrale medlemmer i Norges kommunistiske ungdomsforbunds idrettsutvalg, som ble nedsatt i mai 1921. (Halvorsen 2006). Slik kom den organiserte arbeideridretten også inn under Kominterns innflytelse, noe som skulle skape mange interne gnisninger i arbeiderbevegelsen utover 20-tallet, og frykt i borgerlige kretser.

I Oslo dannet da også kommunistene egne idrettslag. Fra ledelsen i Det norske arbeiderparti ble det slått fast: “En forutsetning for at det forenede parti skal støtte arbeideridrettsbevegelsen er imidlertid at det blir satt en stopper for kommunistisk cellevirksomhet. Disse må ikke lenger få adgang til å utnytte arbeideridrettsbevegelsen til fremme av sitt partis særformål”. (Halvorsen 2006, Olstad 1987). Med Hornsrudregjeringen i 1928, skulle da også Ørnen for godt vende ryggen til sin revolusjonære ideologi, og sikte mot parlamentarisk makt (Slagstad 2001). Det norske Arbeiderpartiet brøt med Røde Sportsinternasjonale i 1931. (Halvorsen 2006).

På sitt meste var det hele 5 AIF-lag i lille Levanger. Skogn AiL der Rolf Eriksen var med, hadde stor sportslig og idrettslig utvikling etter Nygaardsvolds gjennombrudd. Spaniakrigen engasjerte imidlertid AIF-ere over hele landet. Mange av dem ble sentrale motstandsmenn under okkupasjonen av Norge noen år senere. Rolf Eriksen var som nevnt en, en annen var Martin Knudsen, norsk arbeidermester på sykkel, far til OL-mester Knut Knudsen og morfar til Heidi Sørensen. Martin Knudsen var ble arrestert av tyskerne og satt på Grini til freden.

Rolf Eriksen fikk ikke delta i noen Arbeiderolympiade i Spania. Folkeolympiaden i Barcelona ble som vi vet ingenting av da borgerkrigen brøt ut. IOC gikk dessuten sterkt ut mot arrangementet og ville ha en samling om Hitlers olympiade i Berlin. Det borgerlige konsensus for Berlin og Hitler forsterket skogningen Rolf Eriksen ønske om å bidra konkret i kampen mot Francos fascisme. På republikkens side sto også kjente navn som Asbjørn Sunde, Gunnar Skjeseth og Nini Haslund Gleditsch.,. Til sammen reiste 250 norske frivillige som ned til Spania fort aktivt å delta i kampene mot mot fascismen i Spania.

De fleste AIF-ere sluttet seg til 11. Brigade. Ifølge Kvaløy (1996) falt 41 norske  Spaniakjempere under den spanske borgerkrig. Rolf Eriksen døde ifølge Arbeiderbevegelsens arkiv hardt skadd på et lasarett i Valencia 16 august i 1938. Pablo Picasso deltok ikke i noen av krigen i det 20 århundre; han var en moralsk feiging, og den største skaden påførte han sine kvinner. Dora Maar, hans kunstneriske og intellektuelle fødselshjelper, gikk gjennom mange alvorlige depresjoner etter behandlingen hun fikk av den store Picasso.

I krig og kjærlighet er alt tillatt, heter det hos Aksel Sandemose. Krig og kjærlighet, og politikk, er det spill som slukker noen stjerner og tenner andre. Bare Pablo Diego José Franciscos navn lyser like sterkt som stjernene. Den lyte ekstra sterkt på 80-årsdagen for verket «Guernicas» tilblivelse ifjor. Kunstnerens malerier og ritinger finnes sikkert i den kunstneriske porteføljen til den gamle adelen i det spanske kongerriket som general Franco skapte. Det er bare de som har råd til dem. Men #Metoo hadde mesteren neppe overlevd.

Gå til innlegget

Kristendommen hindret trolig sosial katastrofe for 100 år siden

Publisert 28 dager siden - 127 visninger

Det er i år 100 år siden Spanskesyken slo ekstra hardt inn i Innherredssamfunnet. I Verdal, Levanger og Skogn er skoler og telegrafer i perioder stengt på grunn av sykdommen. Omkring 15.000 mennesker dør av spanskesyken i Norge i 1918/1919. På gården Stavern i Skogn opplever lille Nelly at mor Tale Jørgine og to storebrødre dør i løpet av en uke. Men i mangt kan frykten for en epidemi skape større utfordringer enn en ny pandemi i dag.

Skogn, 6. desember 1918. På kirkegården på Alstadhaug står en gruppe menn og kvinner og luter ved gravene på kirkens sydøstlige side. Et hvitt lys skinner gjennom en glippe i den grove himmelen over Alstadhaug kirke. Selv sogneprest Frette som kaster det siste stykke jord på kistene til Tale Jørgine Stavern og sønnene Olav og Johan er tykk i stemmen. Tårene renner nedover kinnene til naboer og venner. Det er bare tre uker til jul, og en mor og hennes to sønner er brått revet bort fra barneflokken på Stavern, som 11 år tidligere også mistet sin far.“Disse barns følelser og tilstand ved dette sidste farvel til mor og brødre lar seg ikke tænkes, ei heller beskrives” skriver signaturen B i en meddelelse fra Skogn til Nordre Trondhjems Amstidende den 7. desember. Når lærer Bjøraas skriver disse linjene til Amstina, er min mormor Nelly bare 11 år. I løpet av en uke i november 1918 er hun både morlaus og farlaus. To av hennes eldre brødre har også måttet gi tapt for den tids store epidemi, Spanskesyken. Familien på 8 er innpå halvveis utradert. Men de er likevel omgitt av en samforstand og medfølelse fra sambygdinger som styrker dem i sorgen.

I alt dør 41 mennesker i den lille Skognbygda i 1918. I 1919 dør enda 13 mennesker. Sannsynligvis dør omkring 300 mennesker som en direkte følge av Spanskesyken i Levanger, Verdal, Inderøy, Snåsa og Steinkjer dersom en regner en nøkternt på det (estimert utifra folketellingen i 1920. Dødelighet 1%). Trolig var dødeligheten langt høyere. For dødeligheten i Levanger var i hvert fall høyere enn landsgjennomsnittet. Sammenliknet med landsgjennomsnittet hadde for eksempel Skogn prestegjeld en overdødelighet på 61 prosent. Det er også god grunn til å tro at syke og dødeligheten kan ha vært større enn den som er registrert, men at legemangel og følgende underdiagnostisering gjorde at sykdomstilfeller ikke ble statistikkført. En opphetet polemikk i Nordre Trondhjems Amtstidende om legedekningen i Skogn kan tyde på det. En anonym innsender beskylder legen for ikke å ville dekke skogningenes behov for legetilsyn under epidemien. Han hadde sitt kontor i Aasen.

Spanskesyken var trolig en zoonose, et fugleinfluensavirus, og en en subtype eller undergruppe av influensa A-type H1N1 som muterte til den fryktede Spanskesyken. Det som gjorde svineinfluensaviruset til en potensiell pandemisk trussel for noen år siden, var da også at viruset kan ha hentet egenskaper fra humant virus og dyre/fugl influensatyper til en ny type influensavirus som det humane immunsystemet ikke har hatt noen erfaring med. Det fantes ingen medikamentelle botemiddel mot Spanskesyken, da de første tilfellene i Kristiania ble beskrevet i juni 1918. På verdensbasis dør mellom 50 og 100 millioner av den alvorlige, pandemiske influensasykdommen, altså 5-10 ganger flere dødsofre enn den 5 år lange verdenskrigen. Navnet Spanskesyken fikk sykdommen 28 mai 1918, da telegrambyrået Reuters første gang omtalte et influensautbrudd, og det nettopp i Spania, til like i det spanske kongehus.

Det underlige er likevel at så dramatisk sykdom og død ikke skapte førstesideoppslag, selv ikke i lokalavisene. I fylkets eldste avis, Nordre Trondhjems Amtstidende, var meldinger om død og fordervelse i kjølvannet av «spanska» stort sett formidlet som enspaltes notiser, innimellom brutt opp av noen lengre haranger fra stadsfysikus om hva som virket og ikke virket mot sykdommen. Først og fremst var det krigen og revolusjonen i Russland som skapte de store overskriftene i «Amstina». I Russland hadde tsar Nikolaj II måttet bøte med livet for Lenins nye arbeidersosialisme. Kulakkene likeså. I et like turbulent Tyskland vendte soldater med amputerte ben og armer hjem for å nyte godt av den lovede jordreformen. Da som nå er folks hverdagserfaringer mindre viktige for journalistene enn de store og spektakulære hendelsene. Dernst var man så vant med død og lidelser på den tiden at man ikke ønsket å bli minnet om det i tide og utide.

I 1918 hadde Norge sykepleiemangel og bare 1 100 leger på en befolkning på ca. 2,6 millioner, dvs. en legedekning på 0,4 per 1 000. (Mamelund 2001). Per 6. juli 2017 er 29 685 leger og 4 273 medisinstudenter medlemmer av Den norske legeforening, totalt 33 954 medlemmer. Det betyr at det i dag finnes 196 innbyggere per lege, eller 5,11 leger per 1000 innbyggere i Norge, altså omtrent ti ganger så mange leger som i 1918. Muligheten for å få lindrende behandling, samt antibiotika for følgesykdommer som lungebetennelse er en helt annen for oss i dag enn den var for 100 år siden.

Tidlig på 1980-tallet da de første HIV og AIDS-tilfellene dukket opp her til lands, var det også mye irrasjonell opptreden hos godtfolk. Smittede opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger. I enkelte afrikanske land kan man se hele samfunn gå i oppløsning som følge av irrasjonelle frykt og skamfølelse som følger med AIDS-sykdommen. Skulle en slik sosial frykt ramme oss i stort omfang, vil den være mange ganger verre enn de somatiske utfordringene en influensapandemi medfører. Dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for den andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss, og derved også muligheten for å leve i samfunn med hverandre. Det vil være en situasjon som er langt verre enn de umiddelbare følgene av en influensapandemi.

Frykten tok  aldri bygdefolket på Skogn for 100 år siden. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de andre syke. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern.

Gå til innlegget

#Metoo for eliten

Publisert rundt 1 måned siden - 216 visninger

Mens 8-10 år gamle anklager mot Trond Giske oppnår ny gyldighet i Aps sentralstyre, avskrives en kvinne fra 3. verden med likestillingsombudets datostempling.

PFU slår også denne regelen om foreldelse fast: «PFU forkastet klagen i møte i Pressens Faglige Utvalg 25.11.2014, med følgende vedtak: «Pressens Faglige Utvalg avviser klagen, idet klagen er foreldet.»  Dermed er saken ferdigbehandlet fra vår side Med vennlig hilsen for PRESSENS FAGLIGE UTVALG. Trude Hansen, organisasjonssekretær /saksbehandler.

I år har jeg gjentatt klagen for filippinske M. overfor PFU, utifra en nyere publisering i Romsdal Budstikke. Svaret er det samme: PFU skriver: «Ifølge § 4 i vedtektene for Pressens Faglige Utvalg er foreldelsesfristen for innsending av en klage seks måneder regnet fra publiseringsdatoen.».  Så hva handler det hele om?

I oktober 1981 ligger 29 år gamle M. fra Mindanao på et lasarett i bushen utenfor Manila på Filippinene.  Minda er 38 kilo, og døende. Den fattige jenta har brukt sine siste pesos for å få en dose morfin mot de veldige smertene hun har. Minda presser en bomullsdott hardt mot det verkende såret på magen. Magen er perforert i et verkende sår helt inn til tarmen. Hun behøver en operasjon omgående om hun skal overleve. Men M. har ikke penger til det.  Legen skal ha 30000 pesos. Det er så langt fra det M. kan klare som herfra til Hollywood Bowl.

På samme tid som dette skjer, kommer en rekke nordmenn til Manila. Ukebladet Kvinner og klær er med dem med reporter og fotograf. KKs team følger Steinkjermannen Tore Rinnan som har brevvekslet med Minda gjennom lang tid. Men M. vet hun skal dø, og har derfor gitt Tore beskjed gjennom slektninger at hun ikke ønsker kontakt. Men Tore dukker opp på lasarettet tross Ms beskjed. Med KK som garantist, mønstrer Tore et pengebeløp for en livreddende operasjon ved University of St. Thomas' sykehus i Manila. Noen helsepersonell mener det er sløsing med penger, siden M. likevel skal dø. Men M. overlever. Så vidt.

I november 1981 ankommer da M. sammen med Tore på Fornebu. På flyplassen venter fresende marxistfeminister fra Kvinnefronten og andre nyfeministiske bevegelser på M. VG, Dagblad, Aftenposten og Dagsrevyen er også på plass. KrfUs ungdomsbevegelse signaliserer omgående at de vil ta saken merd brevvekslingen mellom filippinske kvinner og norske menn opp med moderpartiet, for å skape en front mot det de kaller kvinneundertrykkende virksomhet, melder Aftenposten.

Brevklubben  Phil-Nor blir benevnt i mediene som en sexistisk organisasjon som utnytter fattige kvinner i Østen. Anne Enger Lahnstein fra SP vil ta det hun kaller sexreiser opp i Stortinget. –Jeg kunne jo ikke norsk. Men jeg forsto fra norske medier at jeg var å betrakte som annensorterings menneske, en simpel postordrebrud. Jeg turte nesten ikke å gå i butikken.

Men M. har overlevelsesinstinkt. Hun ble ikke bare sin manns kone gjennom 26 år (Tore dør av kreft i 2007), men hun skaffet seg også sitt eget levebrød ved å arbeide på aldersheim, vaske hos private, og som frivillig, ubetalt kokk og terapeut for rusmisbrukere på Varmestua i Steinkjer i Nord-Trøndelag. På den måten lærte hun også det norske språket. Men hun lærte seg også at ingen takker en filippinsk kvinne for frivillig og uegennyttig arbeid. -De er så snille, sier man overbærende og viser tommel opp for musikerne i innsamlingskonserten for Varmestua. Som om musikerne lager mat og vasker opp 300 dager i året. Så M. får ikke noen Kulturpris, ei heller ble hun feiret i Trønderavisa som sangerne Nilsen & Ålberg blir.

M. er ikke klar over at VG fortsatt selger artikler om henne som postordrebrud via sitt arkiv,artikler som er gjenfunnet blant annet i Romsdal Budstikke og klaget på til PFU. For gjennom disse artiklene kobles en fattig kvinne fra 3. verden det medier og politikerte kalte en sexklubb, nu nedlagte Phil-Nor. I VG 13. november 1985 har VG et helsides oppslag om M., Romsdal Budstikke kolporterer det samme i 2010,om M. som sjef for Phil-Nor, med alle de konnotasjoner det har til usedelighet. Reportasjen er eskortert av et stort bilde av M. som hun ikke har visst om før nu.

-Jeg fikk sjokk da jeg oppdaget det, sier hun.-Jeg har aldri snakket med VG eller vært leder for Phil-Nor. Hvordan fikk de tak i bilde av meg? spør hun. Og ganske riktig. Reportasjen viser da også at VG verken har gitt Minda adgang til umiddelbar imøtegåelse av det som står om henne, eller noen informasjon om tilsvarsrett. M. var heller ikke god nok i norsk på den tiden VG skrev om henne til å svare på noe som angikk Phil-Nor.

Jeg klaget med tillatelse fra M., som jeg nu er kjæreste med, etter at vi som i en Prøysen-vise møttes på Samvirkelaget i Levanger i 2013, inn saken for PFU med henvisning til de journalistetiske regler om imøtegåese og tilsvarsrett, men får aldri til svar fra de som steller med sånt at saken er foreldet..Jeg forsøkte naturligvis først å få kontakt med daværende VGs toppsjef, Torry Pedersen, men han fant ikke umaken å svare oss.

Jeg opplyser VG og PFU om at Minda den gang reportasjen sto bare kunne noen få norske ord, og ikke under noen omstendighet ville være i stand til å lese norske aviser. Men det var kanskje ikke så nøye med samtidig imøtegåelsesrett den gangen; M. er fra den tredje verden og stemplet som postordrebrud; det er ikke en kvinne som brenner norske ambassadeflagg. Dessuten: Et rykte er umulig å komme til livs.

– Det er viktig for meg være på riktig side av historien, sa Jonas Gahr Støre til Aftenposten, og refererte til #metoo-kampanjen og Giske-saken. Jeg ville reformulert Støres setning til: -Det er viktigst for meg å stå på meningselitens side.

 

Gå til innlegget

Tilgivelse til jul

Publisert rundt 2 måneder siden - 191 visninger

Å evne og tilgi den andre er det synligste tegn på at vi ønsker fellesskap, at vi er skapt for fellesskap. Det er overhodet det eneste tegn på at vi er mennesker, alle sammen.

Noenhver kan gå seg vill. Det kan derfor være et stygt syn når mediene kapitaliserer på andres ulykke. I PO Enquists bok, Et annet liv, forteller forfatteren om sin oppvekst med sin sterkt religiøse mor. Hver kveld måtte den lille Enquist bekjenne sine synder til aftenbønnen. Det var dog ikke alltid han hadde noe å bekjenne, men ønsket om tilgivelse og forsoning er sterkt hos oss mennesker. Så den unge dikter klemte like godt til med at han hadde stjålet smågodt hos den lokale kjøpmann. Det ble en svær prat om Jesu evne til tilgivelse den kvelden.

At kjøpmannen senere avkreftet den unge Enquists hvite løgn, ble selvsagt noe malurt i begeret for forholdet mellom mor og sønn. Men i dikterens unge sinnelag må hun likevel ha funnet håp om at hennes sønn hadde vilje til forsoning. Den som ikke kan Trond Giske kan heller ikke tilgi seg selv. For vårt grunnstoff som mennesker er ikke enten eller, det er bare i den erkjennelsen at vi kan finne sammen i byggende fellesskap.

I historien om den fortapte sønn forteller Jesus om en mann som hadde to sønner. Den yngste sa til faren: «Far, gi meg den delen av formuen som faller på meg.» Faren skiftet da sin eiendom mellom dem. Men den yngste sønnen satte alt over styr. Lukas skriver: «Da kom han til seg selv og sa: ‘Hvor mange leiekarer hjemme hos min far har ikke mat i overflod, mens jeg går her og sulter i hjel! Jeg vil bryte opp og gå til min far og si: Far, jeg har syndet mot Himmelen og mot deg. Jeg fortjener ikke lenger å være sønnen din. Men la meg få være som en av leiekarene dine.’ Dermed brøt han opp og dro hjem til faren.»

Naturligvis fryktet han at faren ikke ville ta imot ham. Men det gjorde faren, med stor festivitas. Den eldre broren ble, som rimelig var, meget harm. Men faren sa til ham: «Barnet mitt! Du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt. Men nå må vi holde fest og være glade. For denne broren din var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» I denne lignelsen formidler Lukas at også den stolte og selvrettferdige behøver tilgivelse. Slik vi alle gjør det innimellom. For til syvende og sist handler det ikke om hvem som har rett, men hva som er rett. God jul!

 

Gå til innlegget

Når media øver vold mot de tause taperne

Publisert 3 måneder siden - 186 visninger

Transport av smerte står i motsetning til å dele sin smerte med andre. Å få andre til å føle seg hjelpeløse kan hjelpe på egen hjelpeløshet.

Slik lyder en setning i anmeldelsen av filosofiprofessor Arne Johan Vetlesens viktige bok, Smerte, fra 2004. Grunnen til at jeg nevner det: Jo, fr sist vinter var det Bjarne Brøndbo, i år er det Per Helge Andersen som over en helside i Adresseavisen triumferer over sin skjebne. Nymoralismen skaper altså sine helter og Adresseavisen er sakfører. Men saksbehandlet som ufør blir man først når det er fremsagt krav om det. Helt ble hun da han sa nei til noe han først sa ja til. Det er selvsagt bare den som har helse til å arbeide som sier ja til å arbeide. De andre har ikke noe valg. Og de må finne seg i å bli mobbet av media og andre livsstilstyranner.

Mens kloden dreier stile rundt har altså verden nok med å forsvare de mest ressurssterke av oss som den utrydningstruede fastlegen, og overgrepsutsatte medie -og filmpersonligheter.Slutter den narkomane hora å arbeide klokken 1900 på kvelden? Blir ikke hun utsatt for overgrep? I kappløpet om oppmerksomhet måtte selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef i Bergen, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, gå til spaltene i vestlandshovedstadens viktigste avis, Bergens Tidende, å fortelle om hvordan det var å være psykisk plaget. For ham kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. -Først da hadde jeg noe å vise til, en sykdom som alle forsto, fortalte han. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.

Min påstand er altså at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Rompa mi Bjarne Brøndo er en av dem som har gjort det verre for de som sliter. Adresseavisen bidrar godt med stigmatisering av de svakeste i et toppoppslag 14. november om en mann som tross MS-sykdom vil jobbe i stedet for å ha trygd. Som tidligere rusmisbruker og psykiatrisk pasient uten synlige handikap kommer jeg da selvsagt til kort i argumentene. -De tause taperne har bekymret meg i lang tid.Jeg tenker med forferdelse på hvordan vi har behandlet ruspasientene.De har langt dårligere prognoser enn mange av de pasientene vi tidligere har ment var de alvorligst syke. Likevel har vi ikke gitt dem det tilbudet de trenger, skrev lege Stener Kvinnsland i Aftenposten da han var leder av Prioriteringsutvalget.

Mest av alt hadde vi behøvd en Stenner Kvinsland i dag hvor så mange tapre ikke holder sitt lys under en skjeppe. Folk som Bjarne Brøndbo eller Årets Trønder-kandidat Birgit Skarstein kan skilte med en selvfremstilling om at om en biter tennene sammen så blir en verdensmester. Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne, og har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor? Eller kanskje ser du på psykisk sykdom som Bjarne ‘Rompa mi’ Brøndbo som noe selvforskyldt?

I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell rangerer oss med psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.). Legen ser ned på oss, sykepleierne gjør det. Det gjør selvsagt Bjarne Brøndbo også. Hør bare: «(…)når du hører av en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge så tenker du ditt(…)».. Brøndbo skriver seg på den måten inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap.

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo og Dag Helge Andersen at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. – Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden. Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa.

Proppfull av moralsk alibi er de tapre som Bjarne Brøndbo, Birgit Skarstein og Dag Helge Andersen sikre klikkvinnere i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, FrP og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson var da han fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å skrive bok vil om å ta seg sammen og alt det andre han har vært med på. For oss andre, vi som har rusa oss fra gård og grunn eller vært manisk oppstemt og blamert oss fortrev og ravn, kommer alltid korsbæringen.

Arketypen på den skamfulle NAV’eren finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekket øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

For fire år siden hadde jeg en overdose. Ambulansepersonell og leger på sykehuset ga meg motgift og gjorde en stor jobb for å redde livet mitt. Jeg var virkelig medtatt da jeg våknet. Nedkjørt, som jeg hadde vært i lengre tid, hadde jeg ikke maktet å ivareta min personlige hygiene. Jeg spurte sykepleieren om hjelp til en oppgradering av min hygieniske tilstand. Det nektet hun å hjelpe meg med. «Det blir hjelp til hjelpeløshet å vaske deg», sa sykepleieren arrogant over skulderen. Jeg krøp sammen under blikket hennes.

Men nu er det vår tur. Nu kan alle Brøndboene gå hjem. For dette er et privat lite treff for oss Verdiløse menn. Vi «hvis afmagt veiet i fineste maal sit eget mot andres — den det aldrig blev givet, brutalt at bænde til fordel vægtens naal» som Olaf Bull skrev i diktet, Til de dristige —Nu skal vi transportere noe av den smerten som har ligget på vår klamme panne i søvnløse netter tilbake til vinnerskallene, de som tåler alt og klarer alt.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

All makt i denne sal
av
Rune Berglund Steen
rundt 1 time siden / 91 visninger
0 kommentarer
Vi blir på Holmlia!
av
Silje Kivle Andreassen
rundt 2 timer siden / 129 visninger
0 kommentarer
Satan, hvor er du?
av
Astrid Sætrang Morvik
rundt 3 timer siden / 195 visninger
3 kommentarer
Kjærlighet og valg
av
Signe Sandvig
rundt 5 timer siden / 139 visninger
0 kommentarer
Et Monster ?
av
Jørgen Thorkildsen
rundt 5 timer siden / 72 visninger
0 kommentarer
Moderne tro?
av
Heidi Schmidt
rundt 6 timer siden / 82 visninger
0 kommentarer
En konge til Ingrid Alexandra
av
Berit Aalborg
rundt 6 timer siden / 432 visninger
6 kommentarer
Det aller beste til barna våre!
av
Cecilie Heian
rundt 8 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
Nytt perspektiv på barneretten
av
Eivind Meland
rundt 10 timer siden / 561 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
2 minutter siden / 195 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Satan, hvor er du?
19 minutter siden / 195 visninger
Robin Tande kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
25 minutter siden / 432 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
30 minutter siden / 155 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?
37 minutter siden / 1443 visninger
Benito FAUVEL kommenterte på
En konge til Ingrid Alexandra
rundt 1 time siden / 432 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Nådebevegelsen, Amazing Grace, lederskap og teologi - del 3
rundt 1 time siden / 117 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Ånden i erklæringen er universell
rundt 1 time siden / 427 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Satan, hvor er du?
rundt 2 timer siden / 195 visninger
Øystein Bjaanes Lemvik kommenterte på
Argumentasjon i klimadebatten
rundt 2 timer siden / 155 visninger
Les flere