Terje Carlsen

Alder: 64
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Det vi ikke snakker om i sommerferien

Publisert 5 måneder siden

Tore på Sporet traff bredt i befolkningen da han som regel klarte «finne farin din» i beste sendetid. Men hva gjør du når barn eller barnebarn ikke vil ha kontakt?

Det er ikke enkelt, ikke minst fordi det å miste kontakt med barn og barnebarn er en ­veldig skam. For barnebarn er jo livets dessert, som det så stolt heter på Facebook og Instagram. Det er fordi livet de rører ved, er noen av livets kjerneverdier. Spør jeg den eldre kvinnen jeg møter på min daglige tur etter svigersønnen hennes, så tenker hun aldri på den nye samboeren til dattera, men alltid på han som hun har barn med og som hun en gang var gift med. Hvorfor er det slik?

Tabu

Først og fremst fordi vi ikke snakker om det. Har noen blitt dumpa­ av kjæresten, kan man alltids si at det ikke er noe å henge med nebbet for – snart finner man en ny. Det sier man ikke om foreldre/besteforeldre og barn/barnebarn som har mistet hverandre. Det ikke å ha noe forhold til sine barn og barnebarn er i vår kultur, og sikkert i andres også, like så tabu som å være dritings med barnebarna, og det gjelder særlig i ferien. Hvorfor? Sosial­antropologen Marianne Gullestad har gitt oss noen knagger å henge det hele på: Begrepsparet Fred og Ro er en av dem. Det er nemlig derfor selv den mest innbitte nullskatteyteren hvert år legger penger i julegryta hos ­Frelsesarmeen eller kjøper flakslodd av Redd Barna før hun drar til Sey­chellene. Jo mer skrøpelig familie­samholdet er, desto viktigere blir ­familien på symbolplanet.

Utstøtt og søvnløs 

Jeg vet ikke om det er forsket på helseomkostningene til voksne som mister kontakten og har konflikter med barn og barnebarn, men det snakkes i alle fall ikke om det. Men besteforeldre som har anledning til å sitte barnevakt, lever faktisk lenger enn de som ikke gjør det, ifølge BASE-studien. Å bli støtt ut av flokken aktiverer nemlig den primitive delen av hjernen som Amygdala og skaper frykt og angst og kanskje depresjoner. Adskillelse fra flokken gjør at ­binyrebarken produserer mer kortisol, hjerte­rytmen blir rask og kanskje uregelmessig, og man får problemer med å sove og fordøye maten.

Så lenge det ikke er snakk om seksuelle overgrep eller psykisk eller fysisk vold, vil begge parter, både barn/barne­barn og forelder/besteforelder tape på at kontakten blir brutt. Å ikke få et kort eller en tekstmelding fra barn eller barnebarn når de er på ferie, kjennes ekstra vondt. Det er nettopp den erkjennelsen som gjør at også lovgiver og domstoler vegrer seg for å skape anordninger som skiller de som hører biologisk sammen. Det igjen bekrefter tabuet ved ikke å ha kontakt med sine.

Vonde ventelister

 At det ikke bare er grillkos i verdens lykkeligste land i ferien, skjønner man imidlertid når man ringer den psykiatriske poliklinikken og den privatpraktiserende psykologen og får høre at man der i gården har ventelister til langt inn i neste år.

Gå til innlegget

Innsatsfinansieringens grimme ansikt

Publisert rundt 1 år siden

Innsatsfinanseringen i norsk spesialhelsetjeneste har ført til en forråing av samfunnet, slik vi så eksempel på da lungesyke Bjarne Myrvold ble lempet ut av Namdal Sykehus ved hjelp av 3 barske politifolk.

På den måten bryter også Namdal Sykehus samfunnskontrakten og gir til kjenne en fascistisk holdninger. Medpasient Inge Formo er svært klar. – Bjarne var fortvilet fordi han ikke fikk tak i noen hos kommunen som kunne hjelpe han. Å kjefte på en pasient i andres påhør, hører ikke hjemme noe sted. Men ingen av oss trodde politiet ville bli tilkalt, sa Formo til NRK.

Helsepersonell skal lindre sykdom og lidelse. Men vektingen gjennom såkalte diagnoserealterte grupper (DRG) er en nivellering av mennesker som er utålelig. Jeg har selv noe erfaring med det fra Helse Nord-Trøndelag. Jeg ble innlagt i januar i år med livstruende sepsis.  Men da pengestrømmen etter sepsis- vektingen tok slutt og jeg behøvde hjelp for en ny truende situasjon, var også humaniteten slutt på sykehuset. Money talks!

Innsatsfinanseringen kan også bidra til det motsatte, nemlig overbehandling. Fordi det kan lønne seg for helseforetak i pengeknipe å legge på noen ekstra diagnoser på pasienten. For fra 1997 er sykehusene delvis finansiert gjennom såkalt innsatsfinansiering (40 prosent). For å kunne beregne innsatsen i produksjon ved det enkelte sykehus laget myndighetene 500 diagnosegrupper som er vektet etter hvor mye den enkelte pasient krever. Noen diagnoser gir mer i kassa for sykehusene enn andre. Systemet kan derved friste sykehusledere i pengeknipe til drive det som blir kalt kreativ diagnostisering, dvs. at man putter folk i en DRG-gruppe som er vektet høyere for å få mer økonomisk uttelling.

Et eksempel: Vaskulær demens gir 0.64 vekter i DRG-systemet. Men dersom pasienten i stdet diagnostiseres som Alzheimer demens, får sengeavdelingen 0,7 vekter og mer penger. Alzheimerdiagnosen kaster enda mer av seg i en ortopedisk sengepost. Sammenligning: Lårhalsbrudd uten bidiagnose: 1,67 vekter. Lårhalsbrudd og Alzheimer sykdom: 2,50 vekter. Kreativ diagnostisering kan det altså bli penger av. Riksrevisjonen konkluderer da også i en ny undersøkelse med at det er svak kvalitet på den medisinske kodingen i helseforetakene.

Innsatsfinansieringen har også utrolig nok nådd psykiatrien. Det gir seg naturligvis utslag i de mest bisarre hendelser. For legger man seg i dag inn på en åpen, psykiatrisk post for depresjon, får man allerede i innskrivingssamtalen vite hvor lang tid oppholdet vil være. Slik har man standardisert produksjonstiden (behandlingen). Men hvordan kan man vite at en depresjon er i bedring etter to uker? Det vet man naturligvis ikke. Heller ikke legene eller psykologen. Det er altså ikke lidelsestrykket som avgjør liggetiden Det er det økonomene i foretaksledelsen som har bestemt i henhold til Regjeringens pålegg om budsjettkontroll. En medpasient av meg med alvorlig depresjon tok livet av seg på rommet sitt. Hun skulle lempes ut før hun var restituert.

Når syke og lidende mennesker som Bjarne Myrvold ikke lenger gir klingende mynt i kassa for helseforetaket, så kastes han på dør med politiets hjelp. Denne rå maktbruken kan bare utøves fordi behandlingspersonalet vet at de færreste pasienter for gjennomslag for sin versjon hos Statens Pasientskadeerstatning. Å klage til Helsetilsynet, er dessuten krevende mentalt og fysisk. Svært få pasienter utsetter seg for den belastningen dette er. Ikke minst psykiatriske pasienter fordi vi meget godt vet at svært få - om noen - får gjennomslag for sin virkelighetsbeskrivelse hos tilsynet, spesielt i den psykiske helselovgivningen der sykdom i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens og helseforetakets handlinger. Å påvise svikt (sviktvilkåret) og pliktbrudd er vanskelig. Den høye avslagsandelen på pasientklager har også sammenheng med at Helsetilsynets folk – høyt utdannede som de er – kjenner seg mer igjen i legens språkbruk enn i pasientens virkelighetsbeskrivelse.

I tillegg lener tilsynsmyndighetene og pasienterstatningsinstituttet seg mye på «sakkyndige» uttalelser, og de inntar ikke alltid en spørrende holdning. Dernest skyldes det generelt lave antall klager i psykiatrien at psykiatriske pasienter frykter for represalier fra behandlingspersonalet. Dette er det reell grunn til. Like viktig er at asymmetrien i ankemuligheter overfor Fylkeslegens og Helsetilsynets beslutninger er svært begrenset.  Når så Helseforetaket møter kritiske spørsmål fra pressen ved å sende en kommunikasjonsrådgiver på pressen, er det ren maktdemonstrasjon. Det er så vi skal vite at vi ikke må komme her og komme her.

Så hva skal vi pasienter si til dette? Rettsfilosofen John Rawls sier det ganske så tydelig i verket, A Theory of Justice-fritt oversatt av meg: -Rettferdighet er den fremste dyden for sosiale institusjoner, som sannheten er for viteninstitusjoner. En teori, uansett hvor elegant den er, må tilbakevises dersom den er usann, slik som lover og institusjoner også må, dersom de er urettferdige eller urimelige. Eller er Helse Nord-Trøndelag uenig i det?

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
25 dager siden / 5676 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
23 dager siden / 3751 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
24 dager siden / 1366 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
19 dager siden / 1264 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
10 dager siden / 1235 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
9 dager siden / 1196 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
8 dager siden / 1163 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1150 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere