Terje Carlsen

Alder: 63
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Innsatsfinansieringens grimme ansikt

Publisert 9 måneder siden

Innsatsfinanseringen i norsk spesialhelsetjeneste har ført til en forråing av samfunnet, slik vi så eksempel på da lungesyke Bjarne Myrvold ble lempet ut av Namdal Sykehus ved hjelp av 3 barske politifolk.

På den måten bryter også Namdal Sykehus samfunnskontrakten og gir til kjenne en fascistisk holdninger. Medpasient Inge Formo er svært klar. – Bjarne var fortvilet fordi han ikke fikk tak i noen hos kommunen som kunne hjelpe han. Å kjefte på en pasient i andres påhør, hører ikke hjemme noe sted. Men ingen av oss trodde politiet ville bli tilkalt, sa Formo til NRK.

Helsepersonell skal lindre sykdom og lidelse. Men vektingen gjennom såkalte diagnoserealterte grupper (DRG) er en nivellering av mennesker som er utålelig. Jeg har selv noe erfaring med det fra Helse Nord-Trøndelag. Jeg ble innlagt i januar i år med livstruende sepsis.  Men da pengestrømmen etter sepsis- vektingen tok slutt og jeg behøvde hjelp for en ny truende situasjon, var også humaniteten slutt på sykehuset. Money talks!

Innsatsfinanseringen kan også bidra til det motsatte, nemlig overbehandling. Fordi det kan lønne seg for helseforetak i pengeknipe å legge på noen ekstra diagnoser på pasienten. For fra 1997 er sykehusene delvis finansiert gjennom såkalt innsatsfinansiering (40 prosent). For å kunne beregne innsatsen i produksjon ved det enkelte sykehus laget myndighetene 500 diagnosegrupper som er vektet etter hvor mye den enkelte pasient krever. Noen diagnoser gir mer i kassa for sykehusene enn andre. Systemet kan derved friste sykehusledere i pengeknipe til drive det som blir kalt kreativ diagnostisering, dvs. at man putter folk i en DRG-gruppe som er vektet høyere for å få mer økonomisk uttelling.

Et eksempel: Vaskulær demens gir 0.64 vekter i DRG-systemet. Men dersom pasienten i stdet diagnostiseres som Alzheimer demens, får sengeavdelingen 0,7 vekter og mer penger. Alzheimerdiagnosen kaster enda mer av seg i en ortopedisk sengepost. Sammenligning: Lårhalsbrudd uten bidiagnose: 1,67 vekter. Lårhalsbrudd og Alzheimer sykdom: 2,50 vekter. Kreativ diagnostisering kan det altså bli penger av. Riksrevisjonen konkluderer da også i en ny undersøkelse med at det er svak kvalitet på den medisinske kodingen i helseforetakene.

Innsatsfinansieringen har også utrolig nok nådd psykiatrien. Det gir seg naturligvis utslag i de mest bisarre hendelser. For legger man seg i dag inn på en åpen, psykiatrisk post for depresjon, får man allerede i innskrivingssamtalen vite hvor lang tid oppholdet vil være. Slik har man standardisert produksjonstiden (behandlingen). Men hvordan kan man vite at en depresjon er i bedring etter to uker? Det vet man naturligvis ikke. Heller ikke legene eller psykologen. Det er altså ikke lidelsestrykket som avgjør liggetiden Det er det økonomene i foretaksledelsen som har bestemt i henhold til Regjeringens pålegg om budsjettkontroll. En medpasient av meg med alvorlig depresjon tok livet av seg på rommet sitt. Hun skulle lempes ut før hun var restituert.

Når syke og lidende mennesker som Bjarne Myrvold ikke lenger gir klingende mynt i kassa for helseforetaket, så kastes han på dør med politiets hjelp. Denne rå maktbruken kan bare utøves fordi behandlingspersonalet vet at de færreste pasienter for gjennomslag for sin versjon hos Statens Pasientskadeerstatning. Å klage til Helsetilsynet, er dessuten krevende mentalt og fysisk. Svært få pasienter utsetter seg for den belastningen dette er. Ikke minst psykiatriske pasienter fordi vi meget godt vet at svært få - om noen - får gjennomslag for sin virkelighetsbeskrivelse hos tilsynet, spesielt i den psykiske helselovgivningen der sykdom i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens og helseforetakets handlinger. Å påvise svikt (sviktvilkåret) og pliktbrudd er vanskelig. Den høye avslagsandelen på pasientklager har også sammenheng med at Helsetilsynets folk – høyt utdannede som de er – kjenner seg mer igjen i legens språkbruk enn i pasientens virkelighetsbeskrivelse.

I tillegg lener tilsynsmyndighetene og pasienterstatningsinstituttet seg mye på «sakkyndige» uttalelser, og de inntar ikke alltid en spørrende holdning. Dernest skyldes det generelt lave antall klager i psykiatrien at psykiatriske pasienter frykter for represalier fra behandlingspersonalet. Dette er det reell grunn til. Like viktig er at asymmetrien i ankemuligheter overfor Fylkeslegens og Helsetilsynets beslutninger er svært begrenset.  Når så Helseforetaket møter kritiske spørsmål fra pressen ved å sende en kommunikasjonsrådgiver på pressen, er det ren maktdemonstrasjon. Det er så vi skal vite at vi ikke må komme her og komme her.

Så hva skal vi pasienter si til dette? Rettsfilosofen John Rawls sier det ganske så tydelig i verket, A Theory of Justice-fritt oversatt av meg: -Rettferdighet er den fremste dyden for sosiale institusjoner, som sannheten er for viteninstitusjoner. En teori, uansett hvor elegant den er, må tilbakevises dersom den er usann, slik som lover og institusjoner også må, dersom de er urettferdige eller urimelige. Eller er Helse Nord-Trøndelag uenig i det?

 

 

Gå til innlegget

Den thailandske roen

Publisert 12 måneder siden

Estetikeren har tatt plassen til etikeren. Vi vet aldri nok til å ta beslutninger. Det har skapt en rastløshet og fatigue som man kanskje ikke kjenner i førindustrielle samfunn?

Å kunne utstå å være uforent med kjærlighet og trygghet over tid og likevel beholde et positivt livssyn, er en av buddhismens grunnkrav til individet som søker nirvana. Kanskje gir buddhismen en sterkere beskyttelse mot stressreaksjoner og panikk blant de som fortsatt er igjen i grottene i Chiang Rai-provinsen i Thailand enn noen annen religion eller fornuftsbasert sekularitet kunne ha bidratt like sterkt ti? For fornuften har sin grenser. Tillit er nemlig en irrasjonell greie. Det vi nu er vitne til i Thailand er et drama som en hel verden følger og som ingen vitenskapsmann kjenner utgangen på.

Å kunne utstå å være uforent med kjærlighet og trygghet var også en del av den norske virkeligheten i «gamle dager», en virkelighet vi i vårt Tinder-samfunn ikke kan godta. Fiskerenkene langs kysten som hadde åtte barn å forsørge og en mann som var gått med på havet måtte det. Enten de ville det eller ikke. Det gjorde også min 11-årige mormor da Spanskesyken rammet Skognbygda for 100 år siden. For det underlige er at mens det pandemiske viruset herjet i bygd etter bygd fikk få panikk. Frykten tok aldri det leke kristne bygdefolket på Skogn for 100 år siden. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de andre syke og satte seg selv i livsfare. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern.

På den tiden hadde Norge stor sykepleiemangel og bare 1 100 leger på en befolkning på ca. 2,6 millioner, dvs. en legedekning på 0,4 per 1 000. (Mamelund 2001). Per 6. juli 2017 var 29 685 leger og 4 273 medisinstudenter medlemmer av Den norske legeforening, totalt 33 954 medlemmer. Det betyr at det i dag finnes 196 innbyggere per lege, eller 5,11 leger per 1000 innbyggere i Norge, altså omtrent ti ganger så mange leger som i 1918. Muligheten for å få lindrende behandling, samt antibiotika for følgesykdommer som lungebetennelse er en helt annen for oss i dag enn den var for 100 år siden. Likevel snakkes det høyt og lavt om fastlegekrise.

Hvordan ting konseptualiseres og perseptualiseres betyr altså mer for hvordan vi ser på verden enn hvordan verden egentlig er. Tidlig på 1980-tallet da de første HIV og AIDS-tilfellene dukket opp her til lands, var det også mye irrasjonell opptreden hos godtfolk. Smittede, som Henki Hauge Karlsen, opplevde å bli frosset ut både i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger. Etter at USA fikk sitt første Ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York Times at de har bare kort tid igjen for å hindre massepanikk i befolkningen. Angsten bygger på manglende tillit til omgivelsene. Tillit er en irrasjonell størrelse. Enten har vi tillit, eller så har vi det ikke. Forsvinner tilliten til bryter samfunn og mennesker sammen. Her hjemme ytret den frykten seg som stygge meldinger i kommentarfeltene i nettavisen, da den Ebolasmittede legen, Silje Lehne Michalsen kom til Norge. Tillit er en skjør greie. Dersom en pandemi undergraver vår medfølelse for den andre, så vil den undergrave alt menneskelig ved oss, og derved også muligheten for å leve i samfunn med hverandre. Det vil være en situasjon som er langt verre enn de umiddelbare følgene av en influensapandemi.

Jeg husker fra min barndom, Mathilde,  en gammel dame, datter av den siste husmann i Frol, som hadde en så skakk fot at hun måtte gå på hokokulen for å komme seg noen vei. Det må ha gjort usigelig vondt. Noen av de voksne mente hun burde få gjort noe med den, noe operativt. Men det brød hun seg ikke om, sa hun. Hun hadde godtatt sin skjebne og tok den med en veldig sinnsro. Historien de gamle fortalte var at hun skal ha tråkket på en tomte da hun falt ned fra et tre som jentunge. Foten var en straff for dette syndefallet. Det godtok hun. Både buddhismen og den gamle lekmannskristendommen hadde i seg en slik skjebnetro, som en funksjon av tilpasninger av gammel livsvisdom med de nye religioner som vokste frem gjennom hundreårene.

 I 2003 overlevde treneren til guttene i grottene i Chian Rai, Ekkapol Chanthawon,  en epidemi som herjet i hjembyen nord i Thailand. Den da ti år gamle gutten mistet moren, faren og lillebroren sin. Chanthawong flyttet til slektninger, og blir av tanten beskrevet som en ensom og trist liten gutt. Etter hvert besluttet slektningene å sende han til et buddhistisk tempel, der han levde som munk i ti år. – Han kan meditere i opptil en time. Det har definitivt hjulpet han og guttene der inne, sier tanten Tham Chanthawong til pressebyrået AP.

Skjebnetroen står altså i motsetning til vår tids risikopersepsjon. Folk har for eksempel bodd under Veslemannen på Nordmøre i tusenvis av år.  Først for noen år siden ble det fali’. Da kom geologene og en haug med mediefolk og beregnet risikoen for å få fjellet i hodet. Risiko er nemlig sannsynlighet multiplisert med konsekvens. Når konsekvensen er høy, blir risikoen selvsagt stor. Ordføreren måtte for for n’te gang opplyse bygdefolket under fjellet om at de ville bli evakuert. Frykten bredde seg. Slik holder ekspertene og mediene befolkningen i et jerngrep, basert på beregninger som ikke er etterprøvbare eller transparente for folk flest. Det blir ned NVE-geologenes matematiske modeller som med Københavnprestene med sitt latinske arsenal i «gamle dager»; de skremte vettet av folk med sine latinske gloser og universitetsgrader og som de færreste hadde mulighet til å etterprøve.

Vår egen erfaring og våre bachelorgrader er altså ikke lenger tilstrekkelig til å fatte beslutninger. Vi blir på en ny måte ekstremt avhengige av ekspertens «skarpe blikk» når vi skal navigere forbi predestinasjonen. Derved får vi i vår tid også en ny type føydal avhengighet som vi ikke har kjent siden livegenskapet. Alt er altså potensielt farlig i dag. Vi kan ikke føle oss trygge noen steder. Det er dette den tyske sosiologen Ulrich Beck kaller ‘risikosamfunnet’ i sin bestselgende bok, som på originalspråket heter Risikogesellschaft - : auf dem Weg in eine andere Moderne (1986).

Engelskmannen skiller videre mellom destiny og fate, der destiny er en personlig forutbestemt livsskjebne. Med andre ord forstår vi at bane eller skjebne er noe som påføres en utenifra eller som er bestemt forut for og uavhengig av individets beslutninger, mens risiko og det motsvarende norske ordet fare som enten innebærer det aktive verbet reise eller substantivet fare som er analogt til dagens risiko har konnotasjoner til personlige valg der den mulige avkastningen ligger inn i inn i fremtiden. Risikobegrepet er knyttet til det etterindustrielle samfunn. Det svarer til det anglofiserte ordet risk som henspeiler på nettopp forsikring eller insurance, altså en investering som fremtiden vil vise om er god eller dårlig. Begrepet er svært fremtredende i den offentlige samtalen dagens samfunn, også i den medisinske forskningslitteraturen (Skolbekken 1995). 

Risikopersepsjonen skaper en uro og fatigue som mange ikke er i stand til å håndtere og som i sin ytterste konsekvens kjenner sitt navn i den omseggripende ME. I mens sitter 8 gutter og 1 trener i en grotte i det nordlige Chiang Rai, truet av risikoen for  endemisk sykdom kan bryte ut, og risikoen for at de kan drukne på vei gjennom grottens irrganger. Likevel ser de forbausende rolige ut. Kanskje har vi noe å lære av disse brave guttene og deres trener som intet universitet kan lære oss?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 2003 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1936 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1786 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1566 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1478 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1140 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1106 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere