Terje Carlsen

Alder: 61
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Bygdesladderen drepte Ingolf

Publisert 8 dager siden - 678 visninger

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt». Prosessen. Franz Kafka.

Ryktespredere er farligere enn selv de mest forherdede jihadister, fordi de ustraffet kan gjøre uopprettelig skade på et så stort antall mennesker uten at det på noen måter kan settes en stopper for det. Året er 1988, fire år før den famøse Bjugn-saken startet. Syk og nedbrutt makter derfor ikke 74- åringen Ingolf Larsen fra Levanger å reise den sivile saken som var hans siste håp for å kunne fri seg fra mistanke og sladder om overgrep mot småjenter i Levanger. Helsen tåler ikke mer. Fra å være en vital eldre mann, sitter Ingolf Larsen sammensunket og nedkjørt i rullestol i huset sitt i Levanger. -Det har vært en trist og grusom tid, fortalte Ingolf Larsen i et intervju med den utrettelige og sannhetssøkende VG-journalisten Hans Kringstad. Wangberg Larsen ba selv om å bli politietterforsket da han fikk høre sladderhistoriene som verserte i nabolaget.

Men 20 år etter Ingolfs død er det noen som fortsatt minnes den forferdelige tragedien, der en mann gikk til grunne i lille Levanger uten at noen grep inn. – Ingolf var min reservebestefar når jeg vokste opp på Nossumhyllan, han og kona hans hadde alltid tid til å høre på meg når jeg trengte noen å prate med, og de stilte opp for meg som om jeg skulle være dems biologiske barnebarn, sa Gunn Elisabeth Rostad da jeg omtalte saken på Facebookgruppen, Du veit du er gammel og fra Levanger. -Ingolf gjorde ALDRI noe som helst som kunne tolkes som overgrep mot meg, både han og kona hans var fantastiske mennesker som aldri gjorde noen noe vondt. Det var helt forferdelig å se de gå til grunne pga det han ble beskyldt for, de ble aldri de samme igjen. Mobbingen av meg eskalerte også da, for ingen trodde på meg når jeg sa at han aldri kunne finne på å gjøre noe sånt, og ingen ville være sammen med meg heller fordi de mente jeg løy for å beskytte han. Men Ingolf var uskyldig, og et fantastisk medmenneske, fortalte hun.

Men påtalemyndigheten henla saken mot Ingolf Wangberg Larsen på grunn av bevisets stilling. Derved satt Ingolf Wangberg Larsen fortsatt i en skrustikke av ondsinnet bygdesladder. Også Wangberg Larsens anmeldelse for ærekrenkelse blir henlagt — fordi allmenne hensyn ikke krevde påtale. Rettssikkerheten for Ingolf Wangberg Larsen var suspendert. 74-åringen hadde ingenting å stille opp mot folkesnakket, selv om han etter alle solemerker var en hederlig kar. – Datteren min så at Ingolf ikke gjorde noe galt men ingen har brydd seg om å høre på henne, sa nabo Bjørg Rostad. — Det er skandaløst at selv riksadvokaten har henlagt denne saken. Politiet har ikke gjort det som kan gjøres for a klarlegge hva som har skjedd, og Ingolf må leve med de frykteligste beskyldningene, sa Ingolfs advokat, høyesterettsadvokat Per Sørum.

På alle måter liknet saken til Ingolf Larsen om Bjugn-saken, Prosessen av Kafka, Moskvaprosessene, og Hekseprosessene under klassisismen. Alle henger i tid sammen med Statens ekspansjon i rom. Det er altså Gudsglemselens epoker, ingen vet lenger hvem som kaller. Erling Sandmo som har forsket på trolldomsspørsmål bekrefter overfor undertegnede at trolldomsprosessene på 1600-tallet antakelig hadde sammenheng med statsveksten, men at vitenskapeliggjøringen av jussen etterhånden gjorde at de forsvant. -Litt sånn frihånds kan en godt si det er slik, sier professor Erling Sverdrup Sandmo.

I tiåret forut for saken mot Ingolf Wangberg Larsen, og også Bjugn-saken, fant det sted det en betydelig vekst i statens «interesser». Kommunen ekspanderte, la på seg i volum med nye stillinger i sosionomi (Lov om sosiale tjenester), og førskolepedagogikk (Vi er många, vi er halften). Det var også på syttitallet at kvinnene stormet inn i undervisning, psykologi og sentrale stillinger knyttet til barn og oppvekst i kommune og stat. Den radikale bølgen som skyllet over landet med Vaginamonologer og La Elva Leve, innevarslet en intens jakt på det ekte, det autentiske, alt fra G-punktet til drømmetydning. De rousseauianske oppdragelsesformer får nedslag i skole og universiteter. Furumøbler, grafiske trykk og grønne planter er in. Ennå i 1989 skingrer Bjørn Afzelius og Åge Aleksandersens Rosalita på nachspielene: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och sloss för deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma(…)».

Det er herfra man kan se den ny-oppvekking av den freudianske ide om fortrengte minner. I denne optikken er det først og sist det indre som taler sant om tingens tilstand. Staten var intet unntak for nyromantiske ideer, kanskje tvert opp, det var nettopp her fikk ideen om fortrengte minner feste. Spissformulert kan en si at en statlig ekspansjon, som den vi så under klassismen på 1600-tallet, og den vi så på 1970-tallet, førte til dårligere rettsvern for enkeltindividet, slik som i Wangberg Larsen-saken. Bergwallkommisjonen som gransket Thomas Quoick-saken konkluderer med det samme. Ideen om fortrengte minner var også her sentrale, og ble støttet av behandlingspersonalet på Säter mentalsykehus, som i terapien arbeidet med å få Quick til å «huske» hva han hadde gjort.

1970-tallet var samtidig en tid med en kolossal orientering mot seksualiteten, og følgelig også mot normalitet og avvik, slik en så i Victoriatiden og i klassisismen. Det er på denne tiden de store avisene får sexologer som faste spaltister. Det er også nu en bok som Knut Faldbakkens Mors hus får sitt fulle gjennombrudd. Fordi normaliteten er en tom størrelse, finner den bare sitt innhold og form gjennom avviket. Det er da også nu at man får en oppblomstring av semi-statlige sentre mot incest rundt om i landet. Barneombud Trond Viggo Torgersen går tidlig ut og nærmest gir medisinsk-faglig autorisering til de verste sex-teorier som er unnfanget i dommeravhør og på Blårommet i Botngård barnehage.

I 1989 fant man ”sikre fysiske forandringer” på 26 % av de undersøkte pikene og på 38 % av de undersøkte guttene. Tilsvarende tall 1990 var henholdsvis 34 % og 32 %. Til sammenligning viser statistikken for 1996 og 1997 derimot ingen ”sikre funn”. På denne tiden var det overlege Bjørn Ruud og overlege Torkild Aas som ledet barneklinikken. I 1998 ble det funnet to ”sikre funn” av 141 undersøkte barn (Masteroppgave i rettsvitenskap 2005, Uio). Kjente strafferettsadvokater som Alf Nordhus og Tor Erling Staff går hardt ut mot Barneombudet Torgersens rolleblanding er så gedigent at han bør avsettes som ombud, sier høyesterettsadvokat Tor Erling –Staff til Aftenposten lørdag 24. oktober 1992.

Virvelen spinner uavlatelig mot avgrunnen for Ulf Hammern i Bjugn og Ingolf Larsen i Levanger og andre som er overgrepsmistenkt på den tiden. Til og med lensmann Arne With og kommunelege Fostervold havner på glattcelle i Bjugn, Fosterfold etter å ha sagt at det rådende epistemet, behandlingsapparetet i Bjugn, er forutinntatt. Fylkeslegen kaller Fostervold inn på teppet. Den moralske panikken brer om seg. Akkurat som under Trolldomsprosessene på 1600-tallet. Bjugnformelen var enkel, det er også det som gjør den farlig. Politiadjutant Bente Staven satte brøken for arrestasjon til de som er nevnt to ganger over nevneren overgrep eller mer av barna.

Det som startet med en mistanke om blotting gir overlege Erik Kreyberg Normann anledning til å undersøke vaginalåpninger og anus til 61 barn. Så fikk man altså den situasjon at 33 barn i lille Bjugn skal være utsatt for de villeste sexovergrep. Tiden kom til å avdekke at heller ikke leger vet stort om normalitet og avvik og at jomfruhinner er mer et spørsmål om subjektiv optikk enn om faktisk viten.

Kanskje var det Statskanalen NRK som startet marerittet for mange norske menn som jobbet frivillig og profesjonelt med barn i den statsekspanderende epoken. 14. oktober 1985 viste NRK filmen om incestofferet Amelia. Statsjournalistene på Marienlyst nøt stor tillit i befolkningen, og det som ble annonsert fra TV-monopolisten ble regnet som Sannheten i store deler av befolkningen. Med litterær fortellerstil, sort-hvit-bilder og dramatisk musikk fanget monopolisten svært mange seere rundt TV-skjermen. «(…)Barnevernskontoret i Oslo bemannet derfor ti beredskapstelefoner i 48 timer(…)». (Kringstad, Hans 1997) De som svarte på telefoner var sosionomer, psykologer og pedagoger, altså representanter for de nye profesjoner i Stat og kommune. Det oppsto et maktspill mellom embetsmannsstatens jurister og de nye profesjonene. For å få feste i Staten, utviklet de nye profesjonene et nytt begrepsapparat og et nytt fortolkningsrepertoar. På den måten kan profesjonskampen ha tilskyndet prosessene med en strøm av incestanklager og overgrep i denne perioden.

-At 28 mennesker er blitt kjent skyldig i incest og siden er frifunnet, utgjør det mørkeste kapittel i vår rettshistorie siden hekseprosessene på 1600-tallet. Men de er bare toppen av isfjellet. Trolig er mer enn 100 andre uskyldig dømt for incest, skrev den pensjonerte lagmann Trygve Lange Nielsen i Aftenposten 17. september 2006. Men det var for sent for Ingolf Wangberg Larsen fra Levanger. 20 juni 1997 sovnet Ingolf Wangberg Larsen inn, martret av ondsinnet bygdesladder.

Gå til innlegget

Den farmakologisk avholdenhetsbevegelsen

Publisert 19 dager siden - 359 visninger

Den nye puritanismen har for alvor fått nakketak på de svakeste pasientene.

Den svært treffende tittelen til denne kronikken om den nye puritanismen som råder grunnen i dagens rus og psykiatribehandling har jeg stjålet fra et skriftstykke av nå avdøde prof.dr. philos Jan Brøgger som jeg kjente fra universitesmiljøet i Trondheim siden 1980-tallet.

Forarget

Professoren var svært forarget på legene og psykiaternes uforstand da han skrev innlegget i Aftenposten for omkring ti år siden. Bakgrunnen for Brøggers vrede er instruktiv lesning i feltet rus og psykiatribehandling i det 21. århundre: En bekjent av Brøgger hadde i godt voksen alder gjennomgått en smertefull depresjon. Ved hjelp av en liten, daglig dose Valium kom vår mann seg igjennom dagene og klarte etter hvert å gjenoppta sine gamle aktiviteter. Så kom en ny lege til bygda. Den aldrende mannen fikk beskjed om at Valium var vanedannende, og at han ikke ville få utskrevet mer av sine medisiner. Uten den lille, blå tabletten klarte ikke vår mann lenger å fungere. Han sluttet med sin lidenskap som var å gå på jakt.. Han sluttet å spise. Enden på visa ble at ham måtte legges inn på psykiatrisk sykehus, utmagret og nedbrutt. Der døde han etter relativt kort tid. Som Ludvig Holberg sa: Mannen døde. Men feberen forlot ham.

Individulisering av ansvar

Omslaget mot en mer puritanske holdning til medisiner som demper invalidiserende angst og redder folk fra livstruende delir gjorde sitt inntog i rus og psykiatribehandlingen allerede tidlig på 1980-tallet, men har sitt stamtre (genealogi) fra den tidlige kristendom. Den forutgående krisen i europeisk og amerikansk økonomi og politikk på1970-tallet, hadde forskjøvet fokus over på personligjøring av ansvar for egen helse. Inflasjon og arbeidsledighet gjorde at mange innbyggere kom i mer kontakt med utgiftssiden i velferdsstaten. Det ga støtet til den høyrebølgen vi fikk på åttitallet her hjemme, med ønske om mindre skatt og mindre byråkrati. Imperativet ble at «enhver skal bli sin egen helseminister», som tidligere helseministre Dagfinn Høybråten og Jonas Gahr Støre så protestantisk uttrykte det. Sånn forveksler man lett sykdom med moralske kategorier. På den måten har rus og psykiatribehandlingen tatt skrittet over fra en årsaksorientert skolemedisin til skyldbasert teologi. Ruspasienten skal skylde seg selv for den situasjon han er i. I dette skiftet fra planpolitikkens styringsrasjonalitet til en nyliberal tilordning, ser vi også at rusomsorgen mer og mer orienterer seg mot å avdekke folks risiko for rus i stedet for mot rusforgiftningen per ce. Her kommer tanken om å overføre store deler av rusomsorgen til poliklinikkene. Med dette ble det også åpnet et rom for sosionomene og de psykiatriske sykepleierne.

Svindel

Dette er en villet utvikling, fordi stadig flere pasienter skal sluses over til poliklinikkene, der inntjeningen er større. På den måten er sykehusdirektøren og klinikkledelsen ved de psykiatriske institusjonene gått fra å være pasientens allierte til å bli røktere av et kjøpmannskap som bare har sin like i den lugubre eiendomsmeglerbransjen. Poenget er blitt å selge gråstein som gull, for å sikre inntjeningen ved det enkelte sykehus. Rent faktisk foregår dette ved å bruke sykepleiere og sosionomer som terapeuter i stedet for psykiatere og psykologer. Ettersom disse yrkesgruppene koster rundt halvparten av en psykiater i drift og NAV refunderer samme beløp for samtlige helsepersonell, gir det en ikke ubetydelig økonomisk gevinst for sykehuset (følger av merknad P09 og P 19 i poliklinikkforskriften av 01.12.00 nr. 1389). Problemet er at sosionomer og sykepleiere ikke er kompetente for disse komplekse oppgavene, som involverer omfattende kunnskap innen farmakologi, psykiatri, og medisinsk fagkunnskap. I somatikken ville det vært utenkelig å bruke en sykepleier eller sosionom til å operere lårhalsen til gamle Olga. Men i psykiatrien gjør man slikt. Det er mulig fordi det psykiatriske feltet er langt mer ugjennomtrengelige for de styrende myndigheter enn somatikken.

Lidelsen som opphøyet verdi

Jens Bjørneboe skriver i boken Norge, mitt Norge, fra 1968 ”(…)at grunntanken i all puritanisme er at all frihet er av det onde”. I kristendommen har lidelsen og ufrihet en egen, opphøyet verdi. Så også i rusomsorgen og psykiatrien. Normativet er at pasienten gjennom klassisk betinging, dvs fiksering av ny atferd gjennom erfaring med negative og smertefulle konsekvenser skal lære å avstå fra bruk av rus. Men ingenting av dette virker. Å preke om selvforskyldt rus når pasienten er i ferd med å stryke med eller bli gal er for å si det med en legevenn av meg rent ut sagt moralistisk visvas. En pasient som er forgiftet med alkohol eller narkotika trenger ikke der og da normative prekener. Dommedag holder han for seg selv når han er kommet til sans og samling. For øvrig er det ingen forskning som kan vise at normative prekener om å ta seg sammen fungerer. Dessuten: Ruspasienter som er marginalisert økonomisk, sosialt og kulturelt har likevel ikke så mye annet å ta tak i enn seg selv når de kommer hjem fra behandling. Det hersker imidlertid “bred” enighet blant en rekke ruskompetente leger, om at den terapeutiske optimismen som selvteknikkene bygger på har sine omkostninger. For eksempel at det dør omkring 300 unge mennesker av narkotika overdoser, og et langt, langt større antall alkoholikere, fordi de skremmes av en unødvendig smertefull behandling.

Røyk og kaffe

Forankringen for denne nypuritianismen har altså sine aner i de lavkirkelige miljøene rundt Hans Nielsen Hauge på 1800-tallet, men strekker seg helt tilbake til de nye kristnes diskurs om normaliteten i antikken. Normaliteten er en tom størrelse, men den beskrives gjennom sine avvik. Som med keiser Neros spise og drikkeorgier. I tråd med dette har akuttposten ved Psykiatrisk klinikk i Levanger – der avrusing foregår – innført et regime der det er bare nypete etter klokken 1900. Dette minner om renhetsideologier som finnes i visse, unevnelige monoteistiske religioner. Dette er ideologoiske forestillinger som at et samfunn eller en person er beflekket med urenheter ved ikke å følge den naturlige vei. Naturen her sees hos oss som det som er autentisk og ikke besmittet med kultur og urbanitetet og har sine røtter i attenhundretallsromantikken til den franske filosofen Rosseau og den pietistiske kristendom. Den syke må da gjennomgå en rensingsprosess for å komme tilbake til sin naturlige likevektstilstand, det vil si uten røyk og kaffe. Røyking foregikk den gang jeg var der i en iskald bu ute på sykehustomt eller ute i snøstormen på baksida av akuttposten. Dit leies psykotiske og abstinente mennesker. Men dit kom du ikke før det passet sjefen. For et menneske i sitt livs krise som verken kan sove eller spise, skal altså ikke kunne få kaffe og røyk i søvnløse timer frem mot klokken 0900. Jeg spurte nattsykepleieren i de søvnløse timene mot dagslys om hvorfor. -.Sjefen har bestemt at det skal være sånn, sa han. Det var altså sånn Der Führer denkt für Uns-opplegg fungerte, tenkte jeg. Sånn hadde man det ikke i fengsel en gang ..

Siste rest av verdighet

En mørk og regnfull natt i 2005 spaserte jeg inn på akuttposten ved en institusjon i Trøndelag for å få avrusning etter en lang harang med hjemmebrent og benzodiazepiner, de siste lovlig forskrevet i forsvarlige doser av overlegen i forbindelse med en smertefull depresjon noen år tidligere. Innleggelsespapirene var ordnet. Men der var det også slutt på rausheten. De beroligende og avhengighetsdannende medisinene som min forrige psykiater ved samme sykehus hadde forskrevet meg, og anbefalt meg å ta, ble nå tatt fra meg med et pennestrøk. Her var det ikke snakk om nedtrapping, slik felleskatalogen, og selv industrien anbefaler. I motsatt fall kan det oppstrå kramper og andre udelikate affærer som sykehuspersonalet gjerne ikke vil besmittes med. Så alt ble tatt fra meg. Skoene og klærne, medisinene og den siste resten av menneskelig verdighet. Ingen andre pasientgrupper enn rusmisbrukere må finne seg i en slik vilkårlig behandling. Jeg lå naken og alene i sengen og stirret på den store hvite flaten som snurret rundt i en evig dans over meg.

Galskapen trippet inn

Deliriet kom alt første natten. Som en ubuden gjest trippet galskapen frekt inn i bevisstheten min. Etter to søvnløse døgn på akuttposten og to på den åpne posten med livlige hørselshallusinasjoner, reiste jeg hjem fredag kveld. Lørdag kveld kom synshallusinasjonene. Fra kriker og kroker pilte hårløse rotter. Heldigvis kom en nabo meg til unnsetning, mens jeg slo de imaginære dyrene ihjel med verdensatlaset. Først da satte man inn såpass adekvat medisinsk behandling at man greide å ta knekken på faenskapet. Idet medisinene begynte å virke, hørte jeg en katt som mol under sykesengen min. Morgenene etter var katten borte. Likeså deliriet. Slik kom jeg ut av det. Skjønt, kommer man overhodet ut av slike skjellsettende opplevelser?

Mektige grupper

Hvorfor må så diskusjonen i ”rusomsorg” og psykiatri dreie om valget mellom en utstrakt hånd og legemidler? Kan man ikke ha begge deler? Det har man da i kreftomsorgen. Skulle det være annerledes i rusomsorgen? Dernest finnes det ingen rasjonell begrunnelse for ikke å gi B-preparater i den mest smertefulle abstinensfasen. Når Heminevrin og benzodiazepiner gis i korte intervaller, gis det ingen fare for tilvenning. Men en kan ikke se bort fra at en biokjemisk tilnærming til abstinenser, utfordrer den profesjonelle legitimiteten til etablerte og mektige miljøer innen psykologi og sosionomi så vidt mye at de ser seg nødt til å stanse den. I dag er det nypete og kognitiv terapi som er alle tings løsen, den nye religionen og de sentrale dogmene.

Grensesettingens grensepsykose

På en åpen avdeling i psykiatrien jeg var pasient i for fire år siden overhørte jeg en samtale mellom behandler og en kvinnelig pasient som var skeptisk til deler av behandlingsregimet med kognitiv terapi Hun fikk prompte beskjed om at enten fikk hun kjøpe hele den ideologiske pakka, eller så ville hun bli skrevet ut. Det er utenkelig at sånn retorikk kunne vært utøvd i somatikken, for eksempel overfor en smertepasient i kreftbehandlingen pasient. Men i rus og psykiatribehandlingen har den farmakologiske avholdenhetsbevegelse for alvor festet grepet, ti år etter rusreformen som mange av oss hadde så store forventninger til.  Norsk psykiatri og rusbehandling handler i dag mer om disiplinering enn om omsorg. I den ”nye” rus og psykiatribehandlingen er det for å si det med Benjamin Franklin fortsatt ”Gud” som behandler, legen som tar honoraret og pasienten som betaler regninga. At jeg kom meg ut av dette, kan jeg bare takke forsynet, meg selv og min trofaste kjæreste for. Verken de rødgrønne eller de blå-blå har «rødde væg».

Gå til innlegget

Psykiatrien, bokfinken og Luther

Publisert 20 dager siden - 316 visninger

Hva har Martin Luther, fuglekasser og norsk psykiatri med hverandre å gjøre?

I vinter hadde jeg en svær depresjon. Med depresjoner følger gjerne en uttalt følelse av pine og angst. En kveld gikk jeg til legen.-Depresjoner kan være funksjonelt, sa den unge legen over brillene. Deretter måtte jeg høre en lang utredning om Amygdala og de limbiske strukturer. Legen konkluderte, fortsatt over brillene, at utspilling av symptomer gjorde at en fikk omsorg fra flokken. Altså var han flokken jeg søkte. -Jeg er vel ikke noe forbannet firfirsle, protesterte jeg, fullt klar over at jeg nu satte min Valium i spill.

 I skapelsesberetningen i Bibelen blir vi fortalt at Gud formet mennesket av jord og deretter "blåste livets ånde i hans nese," slik at "mennesket ble til en levende sjel," 1. Mos. 2:7. Vår "sjel" og «psykologi» kommer altså fra det hebraiske "nephesh" og det greske "psyche." De gamle grekerne i homerisk tid hadde imidlertid ikke som de kristne noen forestilling om en eterisk sjel som når den er frelst forenes med Gud eller psykiateren på poliklinikken etter at legemet er dødt.

 Skjønt, det er både sant og usant. Når de homeriske tekstene skriver om psyche, er det noe sånt som det siste åndedrag, noe som er der når pusten forlater legemet. I det levende liv er det altså ingen psyche. Homer bruker andre betegnelser når han skal fortelle om hva som driver mennesket til handling (Dahl, Thomas 2009).  På Homers tid hadde man derfor ingen oppfatning av at sjelen var kvalitativt annerledes enn materien. Med Hippokrates ble sjelen et uttrykk for den menneskelige konstitusjon.

 Det er imidlertid først med gladiatorlegen Galen (ca 130 e.Kr-ca 200 e.Kr.) at  psyche plasseress i hodet på folk. Hos Galen var pneuma -altså livsånden-noe som fantes i kroppen. Kristendommen førte det et skritt videre, og introduserte begrepet den hellige ånd(e) (pneuma hagion), som noe utenifra som motiverte oss til handling (pneuma hagion). Spesielt Paulus viderefører dette begrepet. I denne optikken betyr det at når vi er besjelet av den hellige ånd(e), så handler vi slik Gud vil, den som handler annerledes er frarøvet ånd og psyche, altså har svekkede sjelsevner. Den store hollandsk-jødiske filosofen Baruch de Spinoza ((1632-1677) førte dette synet videre (Næss 2002)

 Anima ble den latinske betegnelsen på psyche, og som var opphav til evig liv. I min ungdom sa man folk som var litt på druen at de var animerte, noe som også kunne bety at de var sjelfulle og poetiske. Jeg har latt meg fortelle av en filologvenn at den psykoanalytikeren Carl Gustav Jung bruker anima og animus om det henholdsvis kvinnelige og mannlige prinsipp. I klassisk latin og kirkelatin ble anima og animus brukt om hverandre – nærmest som synonymer, så gutta er ikke uten videre sjelløse

 Noe stort gjennombrudd i å avdekke hva sjelen er, skjedde ikke gjennom middelalderen, annet enn at den katolske kirke tok seg godt betalt for å frelse den, noe som fikk Martin Luther til å gå bananas i Wittenberg for 500 år sideen. Skolastikeren Thomas Aquinas mente at mennesket som sjelelig vesen var teologiens studieobjekt, og ikke medisinens. Derved fjernet han anima fra kroppen. Senere befestet Opplysningsfilsofen Descartes denne dualismen, der sjelen ikke lenger lar seg studere ved hjelp av naturvitenskapelige metoder. Også den hollandsk-jødiske filosofen Baruch de Spinoza bekreftet denne forestillingen. På den måten syntetiserte Spinoza mystikerne, skolastikerne og renessansefilosofenes syn på mennesket.

 Dette skillet mellom psyche og soma har fått sine materielle nedslag.  Denne optikken fra Martin Luther ble opphavet til den kartesianske dualismen. Materielt ser vi dets nedslag i vår kultur i at psykiatriske sykehus og somatiske sykehus er fysisk adskilt. Psykiatri betyr sjelelege av psyche er sjel og iatros er lege. Altså trodde vi inntil nylig på sjelen i Martin Luthers tapning. Men i 21. århundres sjel har fått dårligere kår.

 Utdrivingen av sjelen fra psykiatrien startet med den tredje revisjonen av DSM III (Diagnostic And Statistical Manual Of Mental Disorders), som kom i 1980, og endret maktforholdene i amerikansk psykiatri og følgelig norsk psykiatri. DSM III markerte et brudd med den tidligere psykoanalytiske påvirkningen. I stedet kom en større vektlegging av biologiske forklaringsmodeller med forankring i empiriske studier (Kringlen, 2001). DSM III var hovedsakelig forankret i et biomedisinsk perspektiv som tok sikte på å dele inn psykiske lidelser etter biologiske og nevrologiske årsaker (Castillo, 1997).

 I den nye psykiatrien forklares derfor i dag konsekvenser av sosiale misere som skilsmisser og arbeidsledighet som årsaket i slappe synapser og transmittersubstanser på avveie. Dette skyldes i noen utstrekning psykiatriens evige mindreverdighetskompleks i forhold til somatikken. På den annen side har psykiatrien fortsatt i seg den forestilling at sjelens velbefinnenhet kan betales med en avlatsordning per faktura for polikliniske konsultasjoner. Det er også her den store inntjeningen i denne katolske reminisens som dagens psykiatri har blitt kommer fra..

 I «gamle dager» var det likevel ulike takster for arbeiderklasse og overklasse i norsk psykiatri. Det var fordi man i katolsk teologi mente at knektens sjel var mindre enn herrens sjel. Alt har sin forklaring. I det sosialdemokratiske regimet er denne forfordeling utryddet. Men når den nye psykiatrien mener at mennesket ikke har større sjel enn en bokfink, bør begrepet psykiatri fjernes. Selv betalte jeg rundt 300 cash hos legevaktlegen. Jeg burde i det minste ha fått med en ferdigsnekret fuglekasse å putte Valiumen i.

 

Gå til innlegget

Statsekspansjon gir mindre rettsikkerhet-25 år siden Bjugn-saken

Publisert rundt 1 måned siden - 129 visninger

«En eller annen må ha ført falskt vitnesbyrd mot Josef K., for en morgen ble han arrestert uten å ha gjort noe galt». Prosessen. Franz Kafka.

En grå vårdag for 25 år siden ruller en blå Ford Escort ned mot balløkka i Botngård i Bjugn. I bilen sitter en alvorlig lensmann Arne With. Han har peilet inn barnehageassistent Ulf Hammern. –Du må bli med på kontoret, sier lensmannen til Hammern. Hammern reagerer på at lensmannen er så alvorlig. De godt kjent med hverandre fra fotballøkka. Den famøse Bjugn-saken er i gang (Kringstad, Hans 1997).

Ryktespredere er farligere enn selv de mest forherdede jihadister, fordi de ustraffet kan gjøre uopprettelig skade på et så stort antall mennesker uten at det på noen måter kan settes en stopper for det. Året er 1988, fire år før den famøse Bjugn-saken startet. Syk og nedbrutt maktet derfor ikke 74- åringen Ingolf Larsen fra Levanger å reise den sivile saken som var hans siste håp for å kunne fri seg fra mistanke og sladder om overgrep mot småjenter. Helsen tålte ikke mer. Fra å være en vital eldre mann, satt Ingolf Larsen sammensunket og nedkjørt i rullestol i huset sitt i Levanger. -Det har vært en trist og grusom tid, fortalte Ingolf Larsen i et intervju med den utrettelige og sannhetssøkende VG-journalisten Hans Kringstad. Wangberg Larsen ba selv om å bli politietterforsket da han fikk høre sladderhistoriene som verserte i nabolaget.

Men påtalemyndigheten henla saken mot Ingolf Wangberg Larsen på grunn av bevisets stilling. Derved satt Wangberg Larsen fortsatt i en skrustikke av bygdesladder. Også Wangberg Larsens anmeldelse for ærekrenkelse blir henlagt — fordi allmenne hensyn ikke krevde påtale. Rettssikkerheten er suspendert. 74-åringen har ingenting å stille opp mot folkesnakket, selv om han etter alle solemerker var en hederlig kar. – Datteren min så at Ingolf ikke gjorde noe galt men ingen har brydd seg om å høre på henne, sa nabo Bjørg Rostad. — Det er skandaløst at selv riksadvokaten har henlagt denne saken. Politiet har ikke gjort det som kan gjøres for a klarlegge hva som har skjedd, og Ingolf må leve med de frykteligste beskyldningene, sa Ingolfs advokat, høyesterettsadvokat Per Sørum.

På alle måter likner Bjugn-saken og saken til Ingolf Larsen om Prosessen av Kafka, Moskvaprosessene, og Hekseprosessene under klassisismen. Alle henger i tid sammen med Statens ekspansjon i rom. Det er altså Gudsglemselens epoker, ingen vet lenger hvem som kaller. Erling Sandmo som har forsket på trolldomsspørsmål bekrefter overfor undertegnede at trolldomsprosessene på 1600-tallet antakelig hadde sammenheng med statsveksten, men at vitenskapeliggjøringen av jussen etterhånden gjorde at de forsvant. -Litt sånn frihånds kan en godt si det er slik, sier professor Erling Sverdrup Sandmo.

I tiåret forut for Bjugn-saken fant det sted det en betydelig vekst i statlige utgifter. Det betød at Staten, men også kommunen ekspanderte, la på seg i volum med nye stillinger i sosionomi (Lov om sosiale tjenester), og førskolepedagogikk (Vi er många, vi er halften). Det var også på syttitallet at kvinnene stormet inn i undervisning, psykologi og sentrale stillinger knyttet til barn og oppvekst i kommune og stat. Den radikale bølgen som skyllet over landet med Vaginamonologer og La Elva Leve, innevarslet en intens jakt på det ekte, det autentiske, alt fra G-punktet til drømmetydning. De rousseauianske oppdraglesesformer får nedslag i skole og universiteter. Furumøbler, grafiske trykk og grønne planter er in. Ennå i 1989 skingrer Bjørn Afzelius og Åge Aleksandersens Rosalita på nachspielene: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och sloss för deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma(…)».

Det er herfra man kan se den ny-oppvekking av den freudianske ide om fortrengte minner. I denne optikken er det kun det indre som taler sant om tingens tilstand. Vi ser det også i dag der folk løper rundt med pulsklokker. Staten var altså intet unntak for nyromantiske ideer, kanskje tvert opp, nettopp her fikk ideen om fortrengte minner feste. Spissformulert kan en si at en statlig ekspansjon, som den vi så under klassismen på 1600-tallet, og den vi så på 1970-tallet, førte til dårligere rettsvern for enkeltindividet. Bergwallkommisjonen som gransket Thomas Quick-saken konkluderer med det samme. Ideen om fortrengte minner var også her sentrale, og ble støttet av behandlingspersonalet på Säter mentalsykehus, som i terapien arbeidet med å få Quick til å «huske» hva han hadde gjort, og også av Sveriges mest kjente vitnepsykolog.

1970-tallet er i en tid da ser en kolossal orientering mot seksualiteten, og følgelig også mot normalitet og avvik, slik en så i Victoriatiden.  Det er på denne tiden de store avisene får sexologer som faste spaltister. Det er også nu en bok som Knut Faldbakkens Mors hus får sitt fulle gjennombrudd. Fordi normaliteten er en tom størrelse, finner den bare sitt innhold og form gjennom avviket. Det er da også nu at man får en oppblomstring av semi-statlige sentre mot incest rundt om i landet. Det er også nu man får landets mest elskede statlige Barneombud. Barneombud Trond Viggo Torgersen går tidlig ut og nærmest gir medisinsk-faglig autorisering til de verste sex-teorier som er unnfanget i dommeravhør og på Blårommet i Botngård barnehage. Kjente strafferettsadvokater som Alf Nordhus og Tor Erling Staff går hardt ut mot Barneombudet.-Torgersens rolleblanding er så gedigent at han bør avsettes som ombud, sier høyesterettsadvokat Tor Erling –Staff til Aftenposten lørdag 24. oktober 1992.

Virvelen spinner uavlatelig mot avgrunnen for Ulf Hammern i Bjugn og Ingolf Larsen i Levanger og andre som er overgrepsmistenkt på den tiden. Til og med lensmann Arne With og kommunelege Fostervold havner på glattcelle i Bjugn, Fosterfold etter å ha sagt at det rådende epistemet, behandlingsapparetet i Bjugn, er forutinntatt. Fylkeslegen kaller Fostervold inn på teppet. Den moralske panikken brer om seg. Akkurat som under Trolldomsprosessene på 1600-tallet. Bjugnformelen var enkel, det er også det som gjør den farlig. Politiadjutant Bente Staven satte brøken for arrestasjon til de som er nevnt to ganger over nevneren for overgrep av barna.

Så får man den situasjon at 33 barn skal være utsatt for de villeste sexovergrep. Det som startet med en mistanke om blotting gir overlege Erik Kreyberg Normann anledning til å undersøke vaginalåpninger og anus til 61 barn. Tiden kom til å avdekke at heller ikke leger vet stort om normalitet og avvik og at jomfruhinner er mer et spørsmål om subjektiv optikk enn om faktisk viten. Kanskje var det Statskanalen NRK som startet marerittet for mange norske menn som jobbet frivillig og profesjonelt med barn i den statsekspanderende epoken? 14. oktober 1985 viste NRK filmen om incestofferet Amelia. Statsjournalistene på Marienlyst nøt stor tillit i befolkningen, og det som ble annonsert fra TV-monopolisten ble regnet som Sannheten i store deler av befolkningen. Med litterær fortellerstil, sort-hvit-bilder og dramatisk musikk fanget monopolisten svært mange seere rundt TV-skjermen. «(…)Barnevernskontoret i Oslo bemannet derfor ti beredskapstelefoner i 48 timer(…)». (Kringstad, Hans 1997) De som svarte på telefoner var sosionomer, psykologer og pedagoger, altså representanter for de nye profesjoner i Stat og kommune. Det oppsto et maktspill mellom embetsmannsstatens jurister og de nye profesjonene. For å få feste i Staten, utviklet de nye profesjonene et nytt begrepsapparat og et nytt fortolkningsrepertoar. På den måten kan profesjonskampen ha tilskyndet prosessene med en strøm av incestanklager og overgrep i denne perioden. En Bjugn-sak eller to kunne være det beinet man behøvde i legitimeringsprosessen.

Hjernen vår er ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve produserer derfor hjernen rene løgner, og svært ofte fordreininger av virkeligheten, fordi det er funksjonelt for oss. Dr Relling i Vildanden har gitt oss noen gode eksempler på det, altså Jenseits von Gut und Böse som Nietzsche sier. Nettopp derfor har vitenskap og andre kunnskapsinnhentingsfag satt opp noen prinsipper for sann kunnskap. Men litt kunnskap er farligere enn ingen kunnskap . Hos engasjerte folk tar også gjerne common-sense psykologien styringen over empirien, slik vi så i Bjugn-saken og i saken med Wangberg Larsen. Både medisinfaget og psykologien er begrensede vitenskapelige prosjekter. All verdens teori og empiri kan dessuten aldri speile verden.

Det som fikk ballen til å rulle i Bjugn-saken og mange andre liknende saker som bredte seg med lynets hastighet i Norge og andre vestlige land har altså en klar korrelasjon til statlig ekspansjon. Slik var det også under Trolldomssakene på 1600-tallet, statsmakten vokste på den tiden veldig i omfang. Michel Foucault viser hvorledes «de gale» på den da ble skilt ut fra samfunnet og stengt inne i asyler. Den franske sosiologen kaller denne epoken kaller denne epoken for Den store innesperringen (Foucault 2003).

-At 28 mennesker er blitt kjent skyldig i incest og siden er frifunnet, utgjør det mørkeste kapittel i vår rettshistorie siden hekseprosessene på 1600-tallet. Men de er bare toppen av isfjellet. Trolig er mer enn 100 andre uskyldig dømt for incest, skrev den pensjonerte lagmann Trygve Lange Nielsen i Aftenposten 17. september 2006

Gå til innlegget

Down under-dobbeltkommunikasjon om funksjonshemming

Publisert rundt 2 måneder siden - 112 visninger

Det kommuniseres fra offisielt hold at alle er like og like mye verdt i Norge. -Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria, sa Kongen i fjor. Men det er en undertekst her. LO-forbund kjøper seg forbi sykehuskøen, Kongefamilien fikk svineinfluensavaksine før andre, og Mette Marit har sendt barna på privatskole. Hva er det da som gjør at Aksel Braanen Sterrii får så hatten passer?

Stipendiat og eks Dagblad-kommentator Aksel Braanen Sterris utspill om at mennesker med Downs syndrom ikke kan ha et fullverdig liv har satt sinnene i kok i mange medier. Forbundet for psykisk utviklingshemmede har anmeldt Braanen Sterri til politiet.

Hva som regnes som et fullverdig liv er og blir et normativt begrep. I Vesten følger det snevert av menneskerettighetene, i visse monoteistiske religioner handler fullverdig liv om hvorvidt man er omskåret. Omskjæring er samtidig en oppstilling mellom vi og de andre, mellom verdige og uverdige. At statssekretær Bjørnar Laabak fra FrP som stemte for omskjæringsloven svarte med å øve press på Universitetet i Oslo for å få Aksel Braanen Sterri vekk fra stipendiatstillingen, ble da helt tullete.

At forbundet for psykisk utviklingshemmede reagerer på Braanen Sterris uttalelser, kan man forstå. Mange av oss setter pris på mennesker med Downs syndrom; de er umiddelbare, blide og vennlige, og et lyspunkt i tilværelsen for mange i det som oppleves som et kaldt og kalkulerende samfunn. Det kan ikke være noen tragedie å få et slikt barn, tenker jeg ofte i møte med mennesker med Downs syndrom. Da kommer det sterke følelser i sving hos mange av oss når det blir snakk om såkalt forebyggende diagnostikk og abortering.

Politiske partier som KrF og organisasjoner innen misjon og religiøst liv benytter selvsagt anledning til å spille opp følelsene. Ikke bare fordi det er opportunt, men også fordi det inngår i deres verdisyn å beskytte det ufødte liv. Før kristenretten satte man ut barn som var annerledes. Det er altså en kulturell refleks når noen i dag tar den svake i forsvar. På den annen side må man forstå at unge kvinner og menn vil at barna deres skal være som alle andre, spille fotball på løkka og delta i den lokale sjakklubben. Hele tiden forfølger ambivalensen mellom frihet og likhet oss.

Slik har det alltid vært. Så langt tilbake som i Gulatingsloven og Frostatingsloven, ble de som man mente kunne arbeide og som ikke hadde en lyte, nektet almisser. De som var dugelige, men uvillig til å arbeide kunne havne på arbeidsanstalter. Slaveriet skulle samtidig være avskrekkende for almuen. Ingen skulle altså få gå på stas uten at det var grunn til det.For syke og gamle som ikke hadde familie å støtte seg til ble det på 1100-tallet laget regler for såkalt omgangslegd. Fattige syke og gamle mennesker ble da sendt på en fast rute fra gård til gård for å få mat og husly, men målet var også sosialisering og integrering i samfunnet (Terum, 2003:49).

I dag har Grønn omsorg, Frisksentraler og Inn på Tunet i en nyliberal innpakning erstattet arbeidshusene og omgangslegden. Og aktivitetsplikten for unge sosialhjelpsmottakere er skjerpet. Men nissen er med på lasset. Lov om Folketrygd: § 12-6 i Folketrygdloven fastslår da også at «(…)Det er et vilkår for rett til uføretrygd at vedkommende har varig sykdom, skade eller lyte(..)».Lyte er en gammelgermansk og norrøn avledning av et adjektiv som betyr stygg, gjernest da som en legemlig defekt i form av asymmteri. Folk som halter har i en slik optikk en lyte.

Oppfatningen av hva som er et fullverdig liv er altså i stor grad knyttet til arbeidet. Det blir da gjennom arbeidet vi virkeliggjør oss selv og blir pene og velvillige mennesker. For siden mennesket valgte å tre ut av uskyldstilstanden, som Adam og Eva, skal han og hun ete sin brød i sitt ansikt sved. Derfor kan unge mennesker med psykiske sykdommer som ikke makter å arbeide ha dobbelt vanskelig for å bli trodd. Psykisk sykdom vises jo oftest ikke utenpå.

Jeg husker at folk før i verden snakka med dårlig skjult forakt om at det var høl i gjerdet på Rotvoll sinnsykehus når en så folk som var litt spesielle og bare gikk og slang. Også helsepersonell som leger og sykepleiere har lite til overs for psykisk syke, i sær de som ikke er klart sinnssyke og har diffuse lidelser. Psykisk sykdom som angst og depresjoner har lav status hos helsepersonell og blir gjerne omtalt i moralske kategorier på rapportrommet (Album & Westin 2012).

Da de første pasientene kom til Valen sinnsykeasyl på Vestlandet i 1910, måtte sykehuset få sin egen kirkegård. Bygdefolket kunne til nød akseptere at de møte sinnssyke på landeveien ved asylet. Men i døden ville de være i fred for de gale, forteller essayisten og frilansskribenten Marit Eikemo i sin bok Samtidsruinar, som kom på Spartacus forlag i 2008. En av pasientene som kom til Valen, var den store dikteren Olav H. Hauge. Haugebiograf og Fritt Ord-direktør, Knut Olav Åmås, har hatt tilgang til Hauges journaler fra Valen. Han sier det er forferdelig å lese hvor syk Hauge var. Folk i Valen skulle bare visst at den syke Hauge skulle bli dikter på høyde med  Bjørnson.

Hvor vondt det er ikke å bli trodd på sitt ord av sine omgivelser kan enhver som har  slitt med psykisk sykdom forstå. På mange måter har jo også vi som er psykiatrisk syke en funksjonshemming lik mennesker med Downs. Heller ikke vårt kognitive apparat er alltid på topp. Olav H. Hauge slet med skyld og skam for at han til tider kunne være så lite «nyttig» som ung på gården Hakestad i frodige Hardanger. En tidligere teknisk sjef i Bergen skrev for noen år siden i Bergens Tidende at det kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. Først da kunne han vise til en sykdom som alle forsto.

For når TV-seernes favoritter er Mesternes mester og Superbonden, blir det liten plass til oss som er litt annerledes. Som da Levanger kommune vedtok å opprette en stilling som byantikvar til omtrent 15000 kroner timen, og samtidig salderte oppmuntringshonoraret på 75 kroner uka til de psykisk utviklingshemmede som drev vedarbeid på Staup. Da blir det enda mer bedrøvelig når våre kommunalt foresatte blir som biskopen som sa at“her i huset driver vi ikke forretning“, og der markedsføringen kalles «liturgi», markedet for «menighet», og de ansatte for “broder” og “søster”. Denne dobbeltkommunikasjonen liker jeg langt dårligere enn Aksel Braanen Sterris utspill.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 1 time siden / 1141 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Ben Økland kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Har vi tatt feil?
rundt 2 timer siden / 795 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 2 timer siden / 1141 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Den norske kirke og den politiske korrekthet
rundt 3 timer siden / 1141 visninger
Les flere