Terje Carlsen

Alder: 62
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Når media øver vold mot de tause taperne

Publisert 25 dager siden - 165 visninger

Transport av smerte står i motsetning til å dele sin smerte med andre. Å få andre til å føle seg hjelpeløse kan hjelpe på egen hjelpeløshet.

Slik lyder en setning i anmeldelsen av filosofiprofessor Arne Johan Vetlesens viktige bok, Smerte, fra 2004. Grunnen til at jeg nevner det: Jo, fr sist vinter var det Bjarne Brøndbo, i år er det Per Helge Andersen som over en helside i Adresseavisen triumferer over sin skjebne. Nymoralismen skaper altså sine helter og Adresseavisen er sakfører. Men saksbehandlet som ufør blir man først når det er fremsagt krav om det. Helt ble hun da han sa nei til noe han først sa ja til. Det er selvsagt bare den som har helse til å arbeide som sier ja til å arbeide. De andre har ikke noe valg. Og de må finne seg i å bli mobbet av media og andre livsstilstyranner.

Mens kloden dreier stile rundt har altså verden nok med å forsvare de mest ressurssterke av oss som den utrydningstruede fastlegen, og overgrepsutsatte medie -og filmpersonligheter.Slutter den narkomane hora å arbeide klokken 1900 på kvelden? Blir ikke hun utsatt for overgrep? I kappløpet om oppmerksomhet måtte selv en ressurssterk person som tidligere teknisk sjef i Bergen, Dag-Geir Bergsvik Knudsen, gå til spaltene i vestlandshovedstadens viktigste avis, Bergens Tidende, å fortelle om hvordan det var å være psykisk plaget. For ham kom som en lettelse da han etter en tids psykiske plager fikk blodpropp i begge lungene. -Først da hadde jeg noe å vise til, en sykdom som alle forsto, fortalte han. Nå først fikk han blomster og trøstende ord.

Min påstand er altså at det har blitt verre å tilhøre gruppen med usynlige handikap med den nye dyrkingen av det jeg kaller de tapre, slik de fremstilles i 71 grader nord, Ingen grenser, og så videre. I dag skammer den unge, psykisk syke seg mer enn noensinne. Skammen disse enkeltindividene føler, springer altså ut ifra følelsen av at deres biografi som arbeidsufør ikke står til troende. Skammen kjennetegnes rent psykologisk ved et ønske om å ikke ville bli sett.

Rompa mi Bjarne Brøndo er en av dem som har gjort det verre for de som sliter. Adresseavisen bidrar godt med stigmatisering av de svakeste i et toppoppslag 14. november om en mann som tross MS-sykdom vil jobbe i stedet for å ha trygd. Som tidligere rusmisbruker og psykiatrisk pasient uten synlige handikap kommer jeg da selvsagt til kort i argumentene. -De tause taperne har bekymret meg i lang tid.Jeg tenker med forferdelse på hvordan vi har behandlet ruspasientene.De har langt dårligere prognoser enn mange av de pasientene vi tidligere har ment var de alvorligst syke. Likevel har vi ikke gitt dem det tilbudet de trenger, skrev lege Stener Kvinnsland i Aftenposten da han var leder av Prioriteringsutvalget.

Mest av alt hadde vi behøvd en Stenner Kvinsland i dag hvor så mange tapre ikke holder sitt lys under en skjeppe. Folk som Bjarne Brøndbo eller Årets Trønder-kandidat Birgit Skarstein kan skilte med en selvfremstilling om at om en biter tennene sammen så blir en verdensmester. Birgit Skarstein er en sympatisk kvinne, og har taklet store utfordringer på en forbilledlig måte. Men psykiske syke som kjemper i årevis for å holde seg på bena blir aldri Årets Trønder eller noe annet Årets. Har du spekulert på hvorfor? Eller kanskje ser du på psykisk sykdom som Bjarne ‘Rompa mi’ Brøndbo som noe selvforskyldt?

I så fall er du i godt selskap. Selv helsepersonell rangerer oss med psykisk sykdom langt ned på lista i sykdomsprestisje (Album, Dag 1991.). Legen ser ned på oss, sykepleierne gjør det. Det gjør selvsagt Bjarne Brøndbo også. Hør bare: «(…)når du hører av en godt voksen dame i prat med en annen godt voksen dame at «sønnen min på snart 50 er sykemeldt på grunn av ryggen, og det har han vært lenge så tenker du ditt(…)».. Brøndbo skriver seg på den måten inn i en elitistisk diskurs eller fortelling om at det er opp til hver enkelts ståpåvilje om en skal lykkes i livet, tross handikap.

De tapre, de som overvinner sitt handikap mot alle odds, scorer derimot både selvfølelse og anerkjennelse på at de uverdig trengende finnes. Det kan se ut som om de tapre har særlig gode konjunkturer når arbeidsmarkedet er stramt og sykefraværet går opp, det vil si når det stor etterspørsel etter arbeidskraft faller sammen med høyt sykefravær. Det er i alle fall konklusjonen i en vitenskapelig artikkel i Scandinavian Journal of Rehabilitation Medicine (1976), som er skrevet av professor i arbeidslivsvitenskap og tidligere sosialminister Gudmund Harlem (far til Gro).

Birgit Skarstein mener som Bjarne Brøndbo og Dag Helge Andersen at Nav må ha en så liten plass i et menneskes liv som mulig. – Det skal være raskt inn, kjapp behandling og raskt ut, sa den unge, sympatiske jenta til en samling næringslivsfolk og NAV-byråkrater på Stiklestad Nasjonale Kulturhus for noen år siden. Den kommende Arbeiderpartistjernen sa samtidig at det må stilles tydelige krav til den som mottar støtte, og at det er løsningen for å få folk i arbeid, ifølge Trønder-Avisa.

Proppfull av moralsk alibi er de tapre som Bjarne Brøndbo, Birgit Skarstein og Dag Helge Andersen sikre klikkvinnere i media. Litt som arbeidsminister Anniken Hauglie, FrP og Robert -stå-opp-om morran-Eriksson var da han fikk 5000 kroner per virkedag av skattebetalerne i ventelønn for å skrive bok vil om å ta seg sammen og alt det andre han har vært med på. For oss andre, vi som har rusa oss fra gård og grunn eller vært manisk oppstemt og blamert oss fortrev og ravn, kommer alltid korsbæringen.

Arketypen på den skamfulle NAV’eren finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekket øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv.

For fire år siden hadde jeg en overdose. Ambulansepersonell og leger på sykehuset ga meg motgift og gjorde en stor jobb for å redde livet mitt. Jeg var virkelig medtatt da jeg våknet. Nedkjørt, som jeg hadde vært i lengre tid, hadde jeg ikke maktet å ivareta min personlige hygiene. Jeg spurte sykepleieren om hjelp til en oppgradering av min hygieniske tilstand. Det nektet hun å hjelpe meg med. «Det blir hjelp til hjelpeløshet å vaske deg», sa sykepleieren arrogant over skulderen. Jeg krøp sammen under blikket hennes.

Men nu er det vår tur. Nu kan alle Brøndboene gå hjem. For dette er et privat lite treff for oss Verdiløse menn. Vi «hvis afmagt veiet i fineste maal sit eget mot andres — den det aldrig blev givet, brutalt at bænde til fordel vægtens naal» som Olaf Bull skrev i diktet, Til de dristige —Nu skal vi transportere noe av den smerten som har ligget på vår klamme panne i søvnløse netter tilbake til vinnerskallene, de som tåler alt og klarer alt.

Gå til innlegget

I år stemmer jeg på blankt som dobbeltrensa!

Publisert 4 måneder siden - 317 visninger

I år skal jeg stemme som jeg har råd til

I år lar jeg meg ikke forføre av den rødrutete Tranmælskjorta og grovbrødkjeven til Jonas. Eller av Slagsmål Vedum når han drar en økologisk gulrot ut av melketennene og hyller de kjernesunne som har søkt umodernitet på økologisk andelsbruk. I år stemmer jeg blankt. For jeg vil ikke lenger svelge Cipralexen med subsidiert geitost og Kamomillete.Da skal Bernt Aardal få noe å tenke på da, tenker jeg. Jeg mener jeg er ikke sentimentalist. I år kan ISF kjøre regresjonsanalysen oppi Blindern-hemoroidene sine. For i år stemmer jeg ikke på Rødt heller. Jeg vil ha den fuckings merverdien av ungeskokkene som har hatt som underholdning å fly etter en arme fyllik på vei gjennom gatene, men da uten å binde meg opp til å støtte hele verden.

Jeg mener jeg stemmer ikke på en som ikke har kasta mynter på et veilokk på Istedgade eller Nyhavn med slitne kompiser for å hanke inn ei mugge, eller som ikke har opplevd få avskjed på grått papir da du satt på Poopen i Singapore fordi forloveden gifta seg med en kontorist fra Steinkjer. Jeg stemmer ikke på deg som ikke har vært bak piggtrådgjerdet på rusa i Storgata der sykepleierne er så tilherda at du er mer redd dem enn den svære fyren med tatoveringen i nakken som tvinger deg med på pokerlag.

Ei heller stemmer jeg på Siv eller Sylvi. Om de preker aldri som mye om liberalitet, så drar kjøpmannen på Kiwi likevel ned gardina foran pilsen klokka åtte på kvelden slik at du blir liggende søvnløs til neste morgen. Det har han gjort i fire år. Og fire år før det igjen. Bare landet uten opposisjon mener at all frihet er et onde. Når polynevritten har gjort sin entre, gir ikke Segwayen noen katarsis.

I år stemmer jeg i hvert fall ikke på SV-lederen som aldri har vært stua inn på skjerma sammen med nakne, maniske damer når folk flest kan lunte over Jostedalsbreen og legge ut sin Camenbert 365 mellom tenna og som tror det er like sexy som Colt 44’en som Susan Sarandon holdt mellom bena. Nei, i år stemmer jeg ikke på de som ikke har kjent stivheten og parkinsonismen i musklene etter den hundrede depotsprøyta med Cisordinol depot.

Jeg stemmer ikke på de ny-åndelige folka i Høyre som hvert år går i tett stim i pilegrimsleden som var det i kassakøen på IKEA når vi vindskeive sikler nedover skjortebrystet av nevroleptikaen og ikke finner Albert Camus. Jeg stemmer ikke på dem som ikke har opplevd galskapen trippe frekt inn i bevisstheten en solblank vårdag når lyden av Teslaer springer gjennom sprinklene i vinduet. Nei, Trine, du får ikke min stemme om Adressa aldri så mye fremstiller Folk først som et krenket og utsatt individ. Har ikke politisk kommentator Tone Sofie Aglen engang reflektert over at alle oss med livstilssykdommer daglig må Rygge for livsstilstyrannistene i Helsedirektoratet og på Frisklivsentralene?

Joda, vi har alle et kors å bære. Men jeg stemmer ikke på kjernefamiliesunne Knut Arild med Cocker Spaniel-øynene så lenge det ikke renner Kanaan-vin ut av den kommunale vannkranen min. For når jeg er så abstinent at jeg ikke klarer å barbere meg uten å skjære av meg Adamseplet, kan jeg heller ikke kjøpe den flisa i Bergprekenen som Hareide har som tannpirker i brystlomma på button-down-skjorta di.

I år står kampen om Vestlandet, sies det. Nei, i dag står kampen mellom oss som snakker altfor høyt i kjøla på Meny og Coop og de av dere som stikker hodene sammen på Facebook, i Sarons Dal, og i aviskronikker med byline lenger enn Dødehavsrullene.I år står kampen mellom de som tilslører interessemotsetningene i samfunnet med bibelvers, surer og solidaritetsbånd og vi som står midt oppe i det med Subutex og heroinknekk i knærne. Mellom oss som har overnatta på divanen til Gnisten med en dressjakke fra Ødegaard Manufaktur over oss og de som slenger seg som en bengaler mellom røde og blå puter i Ko Samui på oljeglatte restskattpenger.

For i år står valget mellom oss om hvem Olaf Bull skrev at savnet rovdyrblodets flom gjenom nerver og kjød og de som er tigre i valgkampstudio. Så i år stemmer jeg på deg som aldri er blitt nominert, men som bar livets ange i ei lita lerke den siste biten te krusa. Eller deg som har gjemt benzoen i sokken på tur inn i fyllearresten eller i  hos en eller annen 12-trinns plattenslager i Vestre-Slidre eller Røyken.

For i år går valget mellom oss som har pissa på en utslagsvask fra K. Lund som om det var rekka på en skute mot fremmede havner og de som pissa på oss «deplorables» og som har sittet på et mykt toalettpapir hele veien fra Ris og Holmenkollen til Hafjell. For så lenge messepiken på anstalten er en vakker Carmencita fra Manila og stuerten har en kald øl til overs, så er det ikke farlig for oss. For bak oss spiller Sjett Beiker so lucky to be. Blankt er vår farge. Dobbeltrensa var blank. Den fungerte i alle fall. Skjønner’u?

Gå til innlegget

Diagnostikere med DRG-rykte som bronstekt flesk II

Publisert 4 måneder siden - 231 visninger

Handler sykdomsopphopning om opportunistisk diagnostisering, DRG-vekter og penger?

Forskerne klør seg i hodet, fordi demografien ikke kan forklare opphopningen av Alzheimerdiagnoser i Nord-Trøndelag. Det fylket som skiller seg klart ut i forbruk av demensmedisiner er Nord-Trøndelag, og det gjelder særlig kvinnene. Faktisk har avstanden i preparatbruk mellom nordtrønderske kvinner og kvinner fra Oslo og Trondheim økt de senere årene. I 2010 var det 5.08 brukere per 1000 innbyggere i NT, i Oslo og Sør-Trøndelag var bruken på samme tid 2.50 og 3.20. NT-kvinner brukte allerede da dobbelt så mye demensmedisiner som Oslokvinner og langt mer enn Trondheimskvinner. I 2016 er det 5.12 brukere/1000 i NT, mens bruken har gått noe tilbake i ST og Oslo, henholdsvis 2.87/1000 og 2.12/1000.

-Demografien kan ikke forklare dette. Nord-Trøndelag er ikke så spesiell, sa professor og fastlege Steinar Westin da jeg intervjuet ham om dette. Legeforeningen skriver i rapporten «For mye, for lite eller akkurat passe?» om tidlig diagnostisering av demens, at «dersom en person som føler seg frisk, får vite at hun har forandringer i hjernen som kan ses hos pasienter med demens, vil det antageligvis kun føre til bekymring og sykeliggjøring i flere år før en eventuell debut av sykdommen.».

Men det ligger også litt penger i Alzheimerdiagnosen for økonomisk pressede sykehus, selv om blokksjefen ved et nordtrøndersk sykehus benektet kreativ diagnostikk da jeg intervjuet ham om det for en tid siden. Vaskulær demens gir 0.64 vekter i DRG-systemet. Men dersom pasienten diagnostiseres som Alzheimer demens, får sengeavdelingen 0,7 vekter. Alzheimerdiagnosen kaster mer av seg i en ortopedisk sengepost. Sammenligning: Lårhalsbrudd uten bidiagnose: 1,67 vekter. Lårhalsbrudd og Alzheimer sykdom: 2,50 vekter.

Sykeligheten i et samfunn er altså ikke bare et produkt av arv og miljø, men også en funksjon av det eksisterende diagnose-repertoar i de diagnostiske manualer som brukes av psykologer og leger, og ikke minst volumet på helsetjenester i samfunnet. De økonomiske rammene til det enkelte helseforetak spiller kanskje også en rolle for diagnostiserings-atferden til legen? Det er altså ikke alltid noen lineær sammenheng mellom diagnosen og pasientens helsetilstand. Å diagnostisere sykdom er fremfor alt en moralsk handling, blant annet fordi det er et normativt grep å bestemme hva som er normalt og hva som er avvikende.

Alois Alzheimers pasient, Auguste D., hadde kanskje heller ikke Alzheimer demens an sich( Konrad Maurer et al 1997). Alle kliniske og nevropatologiske karakteristika ved Auguste D var godt kjent fra før av. Beljahow, Redlich og Leri skal noen tiår før Kraeplin lanserte diagnosen ha bemerket sammenhengen mellom plakk og demens. Den neglisjerte tsjekkiske forskeren, Oskar Fischer fra Praha, hadde 3 år før Kraepelin lanserte Alzheimerdiagnosen i sin psykiatri-kanon, påvist sammenhengen mellom hjernedegenerasjon og senil demens. Persuini og Bonfiglio hadde også beskrevet liknende tilfeller som Alzheimer. I følge psykiateren German Berrios er det lite trolig at Alzheimer selv mente han hadde funnet en ny sykdom.

Hvorfor brukte da Kraepelin Alzheimers navn på diagnosen og ikke Fischers, Persuinis og Bonfiglios da han skrev sitt kanoniske verk, Handbook of Psychiatry, i 1910? Det er flere hypoteser omkring Kraepelins hastverk med å få gjort eponymet Alzheimer sykdom kjent. En grunn kan ha vært rivaliseringen mellom Kraepelins klinikk og instituttet til Pick i Praha, hvor Oskar Fischer blant annet arbeidet. Myndighetens velvillighet til Kraepelins Münchenklinikk med hensyn til økonomiske bevilgninger avhang av at forskerne årlig ”fant opp” nye sykdommer. En annen grunn kan ha vært Kraepelins behov for å markere sitt institutt vis a vis andre institutter, som psykoanalytikerne ved å vise at psykiatriske lidelser også har et organisk feste. Men ordet er ikke tingen. Tingene blir som Nietzsche uttrykker det til gjennom “alt som sies om noe, vokser fra generasjon til generasjon bare fordi folk tror på det, til det gradvis vokser inn i tingen og til sist blir tingens egen kropp”.

Det ble i 2016 omsatt demensmedisiner for omkring 50 millioner kroner. Det er en nedgang i omsetning på rundt 20 millioner kroner siden 2010. Men det skyldes i hovedsak introduksjonen av billigere kopimedisiner, og ikke mindre forbruk av disse medisinene enn tidligere. Spissformulert kan en si at dess flere helsetjenester og større lege- og psykologtetthet, dess mer ADHD, demens og andre sykdommer. Dernest: Når to fenomener opptrer etter hverandre i tid, slutter man gjerne at det første er årsak til det andre. Kan det være at helsepersonell og pårørende alt for lett trekker konklusjonen om at eldre pasienter er demente når de for eksempel er deprimerte?

At nord-trønderske kvinner har et betydelig større forbruk av demensmidler enn kvinner andre steder i landet er imidlertid fortsatt en gåte. Kan det ha med at den store Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag gjennom årene har økt befolkningens avhengighet av helsetjenester? I noen grad kan slike screeninger skape avhengighet av helsevesenet, slik førsteamanuensis Jorid Anderssen viser fra Finnfjord (1998). «Vi sykeliggjør selve livet», skrev fastlege Gisle Roksund i et debattinnlegg i Dagbladet. Allmennmedisineren og samfunnsdebattanten slår fast at det norske helsevesen har et overforbruk av enkelte helsetjenester. -Nord-Trøndelag har et svært godt psykogeriatrisk miljø, sa HUNT-leder Steinar Krokstad til undertegnede under arbeide med en nyhetssak i 2011. Kanskje er det for godt?

Gå til innlegget

Mors kjøttkaker

Publisert 5 måneder siden - 139 visninger

-Jeg elsker telefonen min, sa en ung kvinne på TV forleden. Er vi i ferd med å møte oss selv i døra, eller i dagens terminologi, midt i selfien?

I disse Big Data-data tider er det mye snakk om at Storebror ser deg, og den orwellske apokalypse som er kommet til uttrykk i vårt samfunn, slik som i George Orwells kanoniske verk, 1984. Jeg er en stor tilhenger av de liberale grunnverdier, men er det ikke også et like tilstedeværende problem i vårt senmoderne velstandssamfunn som overvåkning at ingen ser oss som ikke er alltid like oppegående?

I fjor ble Mor Teresa helgengjort. Hennes storhet var nettopp at hun så de fattige og marginaliserte i Kolkata (Calcutta), mennesker som ingen ville se, men som Mor Teresa på sitt vis gjenoppvekket og levendegjorde. I vinter kom jeg gående jeg nedover Kirkegaten mot Sverres gate i Levanger, der en eldre kvinne i åttiårene lå omkull på fortauet. Det var tydelig at hun hadde smerter. Hun var rystet, men hun var kontaktbar og ga meg forstandig informasjon med fødselsdata nok til at jeg kunne ringe 113. Ellers kan 113 tro det er fake news. Etter mye om og men kom det en ambulanse. Rundt oss gikk og kjørte folk hjem til fredagstacoen som ingenting var skjedd. Det var skremmende.

Min hypotese i denne kronikken er at legalitetsprinsippet har pervertert. Legalitetsprinsippet er kort fortalt en grunnleggende, liberal rettsverdi som skal beskytte enkeltindividet mot myndighetsovergrep, det vil si at myndighetene i tråd med det prinsipp må ha hjemmel i lov for å innskrenke borgernes frihet. Men det kan også gjøre oss mer utrygge. Norge ble nettopp kåret til verdens lykkeligste land. En av faktoren som var vektet høyt var personlig frihet. Det betyr at en kan drikke seg dritings i Kirkegata uten at myndighetene griper inn.

I dag er det ikke opp til den enkelte å gni sin giktbrudne mor eller bistå naboen med et glass smertelindrende rødvin. Oppgaver som tidligere hørte til privatsfærens, er i dag i hendene på profesjonelle. Det kan skape en følelsesmessig avstand mellom mennesker. Er ikke dette Gudsforlatthetens tid? Er vi blitt et kaldere folk?

90-årige Asbjørn Eklo skrev i avisa Innherred 21. februar om pleiere på sykehjemmene som snakker i mobilen samtidig som de mater pasienten, om det at få ser de syke og gamles behov. Professorene Dagfinn Nåden og Vibeke Lohne bekrefter i en kronikk om uverdige forhold på norske sykehjem på forskning.no det som Asbjørn Eklo formidler. Da jeg var innlagt i Psykiatrisk klinikk med brukket finger for noen år siden, spurte jeg sykepleieren om hun kunne hjelpe meg med å skifte dynetrekk på sengen min. Det gjorde hun. Da jeg takket, sa hun: «Det kan jeg ikke leve av.»

Til neste år er det hundre år siden Spanskesyken rammet Europa og Norge. Svært mange ble syke av den alvorlige virussykdommen, og døde. Spanskesyken tok livet av omtrent 15000 mennesker i Norge, og rundt 50 millioner på verdensbasis, kanskje mer. Spanskesyken var en større katastrofe enn første verdenskrig. Det fantes ingen botemidler mot sykdommen, det var bare å folde hendene og håpe på det beste. På Stavern gård i Skogn lå min mormor Nelly på elleve år alvorlig febersyk av spanskesyken den bitende, kalde 6. desemberdagen i 1918. Hårtafser falt stadig av hodet hennes. På gårdsplassen står tre hester spent for, med kister. I kistene lå elleveåringens mor, Tale, og min mormors to brødre, Johan og Olav. Nu var min elleve år gamle mormor både morlaus og farlaus. Halve familien var utryddet av virussykdommen på kort tid. Spanskesyken fortsatte å herje i Skognbygda over i 1919.

Men frykten tok ikke bygdefolket. Familien Mo på Sunde gård, naboen, de kom med mat til 11 åringen og de syke. Det var folk fra Sunde gård som la Tale og hennes to sønner i kister. Datter på gården, Gunelie Petersdatter Mo, senere gift med landbruksgrossist O.P. Grong på Nesset, husket godt den dramatiske tiden på Stavern. Min gamle mor fortalte levende om dette. Hun snakket ofte med Gunelie på Breidablikktunet sykehjem da min mormor Nelly og min morfar Arne bodde der. Hvor fikk folk som Gunelie Mos familie slikt mot og slik styrke fra? Til å trosse risiko for sykdom og smertefull død? Til å se min da stakkarslige mormors tårevåte øynene og trøste henne? Jeg vet ikke Men kanskje var det troen på Vår Herre som hjalp. Tillit er en irrasjonell størrelse, og den gang var det verken kriseteam eller folketrygd å støtte seg på. Etter at USA fikk sitt første ebola-dødsfall, uttalte eksperter til New York Times at de bare hadde kort tid til å hindre massepanikk i befolkningen

Da Ebolaviruset rammet Vest-Afrika, sto en ung afrikansk mor frem på NRK Dagsrevyen og fortalte den utskremte reporter at familien hadde forlatt henne etter at hun ble syk. En kunne lese frykten over å være forlatt i hennes øyne, en frykt som ebolaviruset aldri klarte å gi henne. I vår del av verden er jeg redd at hele samfunn vil rakne dersom et farlig pandemisk virus igjen skal få fotfeste. Tillit er altså en skjør greie. Fornuften har sine grenser. Det gjør oss også veldig sårbare som samfunn og enkeltindivider. Som min mangeogåtti år gamle nabo. Hos henne står nu maten fra kommunen på dørmatta på andre døgnet. Hjemmesykepleien etterrøkter ikke om hun ligger livløs innenfor døren. Heller ikke samhandlingsreformen er forankret i våre hjerter. Jeg bærer maten til søppelkontaineren, i dag kommer kjøttkakene. Mors kjøttkaker.

 

Gå til innlegget

Voldens estetikk på Stiklestad

Publisert 5 måneder siden - 115 visninger

Finnes det paralleller i den store fascinasjonen for Vito Corleone og Olav den Hellige?

NATO-topp, Jens Stoltenberg, sverger til TV-serien, Sopranos, mens Amerikas Forente Staters ekspresident, Barack Obama, mener at Gudfaren er verdens beste film. Titusener søker til Stiklestad under Olsok, spelenes spel. Deriblant kronprins Haakon med familie. Hva er det med denne brutale verden som fascinerer oss slik? Har vi alle en skjult lengsel etter arkaiske institusjoner som den patriarkalske familien, makten og æren i oss? Er vi alle skap-patriarker?

Den sicilianske mafiaen vokste nettopp ut av det 19 århundres brytninger mellom tradisjonalisme og modernisme. Sicilia var etter Napoelonskrigen ennå et føydalsamfunn, der de ridderske idealer som ære og mot i strid sto sentralt, slik som Norge var det da Olav den Hellige red inn på Stiklestad for snart tusen år siden. På Sicilia  pågikk en moderniseringsprosess gjennom samlingen av Italias mange fyrstedømmer til ett rike, slik det gjorde her i 1030. Sentralt i dette sto geriljalederen og nasjonalhelten Guiseppe Garibaldi og Olav Digre eller Olav Feite. Bror til Olav, Harald Hardråde, var således på Sicilia og sloss mot de islamistiske erobrerne for tusen år siden. Den fryktløse og listige Hardråde klatret helt opp til stillingen som regimentsjef hos keiseren i Bysants.

På Sicilia var det fra 1848 og utover revolusjonsliknende tilstander. Det sto fylka til strid mellom den gamle og den nye tid. Som på Stiklestad. Fraværet av føydalherrens beskyttende hånd skapte et vakuum etter seg da Italia ble en nasjon og 5 års militærtjeneste ble inn ført. Det vakuumet kom den sicilianske mafiaorganisasjonen Cosa Norstra til å fylle (Cosa Nostra betyr vår sak). Kristendommen hadde nok en tilsvarende funksjon. Med den fikk Norge nye ladejarler, forankret i kirkemakt.

Mafiafamiliene fra fjellbyen Corleone kontrollerte gjennom sin beskyttelse av jordeierne (pizzo) den viktigste eksportartikkel til USA, Frankrike og Storbritannia på den tiden, nemlig sitronen. Da marinelegen James Lind gjennom et kontrollert eksperiment ombord på HMS Salisbury i 1747 påviste at den var effektivt våpen mot skjørbuk, ble den mektig populær i sjofarende nasjoner. Det var altså her mafiaen kom inn. Slik mafiaen fikk det til på Sicilia, søkte også Hårek på Tjøtta å få kontroll over ærfuglsduna på Dønna i Nordland. Den skaffet den rikdom til Hårek og familien, selv om han måtte bøte med livet under et besøk hos Magnus den Gode, Olavs sønn i Trondheimen, etter det som var et æresdrap eller vendetta som det heter på italiensk.

Da Vito Andolini fra den lille fjellandsbyen Corleone kom til Ellis Island i 1903, utgjorde all USAs sitronimport nær hundre prosent sicilianske sitroner. I tillegg kom andre jordbruksvarer fra Sicilia, som oliven og vin. Enkelte akademikere hevder altså at det i tillegg til unifiseringsprosessen i Italia var de særegne og gode klimatiske forhold på Sicilia, som dannet grunnlaget for mafiaens oppkomst på Sicilia (Dimico A., Olsson Ola, Isopi Allessi 2012). Trøndelag er og var på samme vis Norges kornlager, og gav materielt grunnlag for makt til høvdinger og ladejarler i Trondheim og på Mære.

Fjellbyen Corleone var med sin begunstigede beliggenhet i de rike jordbruksområdene rundt Palermo, lik som Stiklestad og Sul, også et egnet skjulested for ettersøkte mafiosoer. Beskyttet av Omertaen (taushetsplikten) kunne for eksempel Italias mest ettersøkte mann i det 20 århundre, mafiosoen Salvatore ”Toto” Riina, leve trygt og komfortabelt der i de tyve år han var jaktet på av politiet. Salvatore ”Toto” Riina, antas å ha hatt en viktig finger med i spillet da mafiajegerne, dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, så brutalt ble henrettet i 1992. Som en følge av drapene, ble det opprettet et antimafiasenter i byen Corloene. Regissør Stein Winge forsøkte seg med noe liknende med sin regi i Spelet på Stiklestad for noen år siden.

Men det er fortsatt like langt fra Corleone og Sicilia til Rom som det er fra Stiklestad til Brussel. Det vet Trygve Slagsvold Vedum og hans drabanter i Havnegata på Steinkjer. Som nattportieren på mitt hotell i Giardini Naxos på Sicilia sa til meg da jeg var nede i resepesjonen hos ham om natten for å forøke vin-deponiet på rommet mitt:-Fuck EU. De vil bare tømme Sicilia for verdier. Bøndene på Stiklestad sa sikkert noe av det samme da Olav Feite kom ridende nedover den trange Verdalen med sine kaukasiske leiesoldater. Europa sto mot Trøndelag. Ladejarler mot de som stevnet mot nye kyster.

Til tross for at mafiaen og oligarkiet i Trøndelag og i Corleone er en trussel mot demokrati og modernitet, fascinerer den likevel eliten. Kongefamilien har mange ganger vært på Stiklestad. Det har også statsministrer og det nye presteskap i den multikulturalistiske tro. Den norske mafialogen Geir Follevåg undrer seg i boken, Mafiakoden-mafia som estetisk fenomen, på hvorfor forfattere, samfunnstopper og filmskapere som åpenbart vil vise at de tar moralsk avstand fra mafiaen, samtidig er så fascinert av volden som mafiaen utøver at de ofrer den så mye plass i sine skildringer. -Hvilke mentale og psykologiske behov er fortellingene om den sicilianske mafiaen et uttrykk for hos oss? spurte Follevåg.

Selv tror jeg at familie, lojalitet og ære er sentrale begreper om man vil forstå fascinasjonen for filmer som Gudfaren, og Spelet om Heillig Olav. Men også selve voldens estetikk fascinerer, langt inn i den internasjonale eliten. Det er lengselen etter suverenen i oss selv, den sterke, som utholder all smerte og som derfor vinner prinsessa og halve Kongeriket. Alle har vi vel en hemmelig drøm om å underlegge oss verden. Mennesket er ikke så edelt som Nordahl Grieg hevder i Til Ungdommen. For menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager, slik Sigrid Undset sa det. Men rettsstaten lærer oss heldigvis i et visst monn å husholdere vårt begjær. Capice?

Gå til innlegget

Lesetips

Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
12 dager siden / 2503 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
20 dager siden / 3305 visninger
28 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7600 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8206 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 1 måned siden / 2459 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
rundt 1 måned siden / 3893 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 2 måneder siden / 590 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 2 måneder siden / 608 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
32 minutter siden / 198 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Kirkemøtet bør binde seg til masten og menighetene
rundt 1 time siden / 198 visninger
Eivind Haarseth Olsnes kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Ragnhild Kimo kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 8 timer siden / 5618 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 8 timer siden / 4371 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Tente Trump lunta?
rundt 9 timer siden / 4371 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Problemet Jerusalem
rundt 9 timer siden / 131 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israel er en rasistisk apartheidstat. Nå venter mer konflikt og kriger
rundt 9 timer siden / 1771 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Den kristne treenige Gud er ikke Allah
rundt 9 timer siden / 5618 visninger
Les flere