Terje Carlsen

Alder: 61
  RSS

Om Terje

Frilansjournalist

Følgere

Angelica-saken og de syv dverge i Staten

Publisert 1 dag siden - 133 visninger

Hvordan kan det gå så langt at en 13-åring kan dø av sult uten at noen myndighet fanger henne opp i tide?

Da jeg var ung gutt, 15 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. Grunnen til mobbingen var at jeg kom utenfra, fra en annen skolekrets, til en ny skolekrets og til et nytt fotballag, som jeg da ikke hørte «naturlig» hjemme i. Ved å spille meg inn på førstelaget som ytre høyreløper etter bare en trening utfordret jeg flokkledelsen i det «gamle miljøet». En klok leder ville latt meg jobbe mer for den gjeve plassen på førstelaget. Da ville nok ulveflokken ha akseptert meg. For mennesket er ikke edelt, som Nordahl Grieg skriver i Til Ungdommen. Men mennesket er heller ikke bare ondt. Det er begge deler, som Knut Hamsun sa, liksom et unggammelt par i et husbankhus. Leilighet skaper tyv.

Etter voldtekten turte jeg ikke gå hjem. For å overleve, jeg mener virkelig overleve, søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg.

Cognacen til Gnisten gikk som en ildkule gjennom valne ben og jeg sto igjen støtt og kattemykt på babord brovinge og utslagsvasken fra rørlegger K. Lund i Trondheim ble rekka på ei skute mot nye og spennende havner. Jeg skulle altså ikke gå hjem til mine foreldre med det første. Jeg hadde et skyhøyt fravær på skolen. Først senere fikk jeg vite at jeg var ved å bli utvist. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

F.  var mørk og mystisk som en sigøynerske. Sammen havnet vi i en småby ved Trondheim. Der drakk vi opp alle pengene hennes. Ute på gaten kom hun i krangel med en jente. Jentas kjæreste slo F. hardt over munnen med flat hånd. Jeg reagerte instinktivt, som en hannløve på Serengeti-slettene, og slo mannen overende med en høyre hook, etterfulgt av en venstre uppercut. Plutselig hadde vi hele småbyen etter oss. F og jeg rømte i en drosje. Vi hadde ingen penger, men stampet hennes gulløreringer. Sjåføren kjørte oss ut på landsbygda til et ungt taterpar hun kjente. Men ingen åpnet. Jeg var sulten og lei, så jeg sprengte døra. I kjøleskapet fant vi eksportøl og mat. Hun rapet fornøyd da vi lå i dobbeltsenga og røykte sigaretter og nøt de siste flaskene eksport. Mitt liv som ungdomsforbryter var startet. F. og jeg var Bonnie and Clyde.

En mannsalder senere: «Innleggende lege finner ham sengeliggende og ustelt, og han ser herjet ut. Han er mager og skitten i klærne. (. . . ) Hun legger han derfor inn etter § 3 i Lov om psykisk helsevern med NN som tutor». Dette er ordrett fra min sykejournal for tyve år siden. Jeg har vært mye syk  i mitt liv, alt fra tidlig alder. Som 10-12-åring gikk jeg inn i en svær depresjon med omfattende nervøs spisevegring som varte i flere år. Men jeg var aldri hos lege, selv om jeg kanskje burrde kanskje ha vært det. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster og kløp meg i ballene med sine kalde fiskefingre. Frisk luft skulle altså kurere en barndom som smakte salt, blod, jern og gress. Jeg ser dem ennå for meg, det barnløse naboparet som hadde fått seg opp et husbankhus. Han flaggrød av hjemmebrent og feriesol. Hun fregnet, liten, nett og rødhåret.  

Sist vinter kom depresjonen tilbake. Jeg så mistet også synet. Jeg hadde solbriller, jeg hadde fått en merkelig øyesykdom. Frilansskribenten Marit Eikemo skriver i sin bok Samtidsruinar, om en av pasientene på Valen sinnsykeasyl, Jens Christian, som følte seg også fremmed for den andre at han fikk den ubendige følelsen av å knipe øynene sammen hele dagen. I journalen heter det ifølge Eikemo at “han står mest på korridoren på E, som tidligere med øynene krampaktig lukket”. Men Jens Christian spør av og til etter brillene sine. Da pleieren spør hva han skal med briller, han som stadig går med øynene lukket, sier han at han kanskje vil finne noe å lese, kanskje noe av Nietzsche.

"(...)Eg æ so trøytt å færemo,å inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, å fær de inkji,undi jori so mune de renne(...)Eg va meg i auromheimi i mange nettar å trå de veit gud i himerik, hossi mang ei nau eg såg(..)», sier en Olav Åstesson i Draumkvedet. Fastlegen søkte meg etterhånden inn til poliklinisk vurdering ved Psykiatrisk klinikk. Men jeg fikk aldri noen egentlig vurdering, bare et møte med en brautende sykepleier.–Hva om man går til grunne i ventetiden, sa jeg .-Det bør man helst ikke gjøre svarte sykepleieren. Jeg tenker på gamle, gode Ludvig Holberg: -Mannen døde, men feberen ham forlot. Jeg klaget på manglende behandling til Fylkesmannen, men hørte ikke et pip. Godt da at det kjennes ut som jeg er litt bedre.

Men jeg våkner fremdeles utpå natta. I et fremmed værelse. Ute er det mørkt. Jeg føler meg svimmel, og vil kaste opp. Jeg småspringer inn på toalettet. Der segner jeg om ved klosettskåla, og velter alt mageinnhold ut av meg. Det kjennes som om innvollene forlater meg. At jeg forlater meg selv. Det kjennes godt. Som en slags frihet. Skyld og skam skaper en sterk følelse av å være usynlig, i noen grad også et ønske om å gjøre seg usynlig, for eksempel gjennom selvdestruktiv atferd som rusmisbruk og spisevegring, i noen tilfeller, som i mitt, også om å få revansje på ordentlig, slik Karl Ove Knausgård har formulert det i bind 5 (2010:229): «(…) Hør på mitt bankende hjerte din forpulte, lille, imbesile dritt. Hør hvor det slår! Se på meg. Se kraften jeg har! Jeg skal knuse hver jævla en av dem (…)». For meg ble revansjen å trene meg stor og sterk med et armeringsjern stukket i to malingsbøtter med sement. Men sårbarheten ble jeg aldri kvitt.

Arketypen er den skamfulle vi finner på maleriet av Eva som straks etter syndefallet, blir bortvist fra Edens have sammen med Adam, og dekker øynene med armen for å unngå å møte Herrens blikk. I helsevesenet påtreffes hun ofte med spiseforstyrrelser, muskel og skjelettplager, rusmisbruk og magekatarr, som hun har pådratt seg i et forsøk på å utradere eller usynliggjøre seg selv. Hos guttene er det ofte omvendt; eksessiv rus, uvettig bilkjøring og voldelig atferd, i et desperat t forsøk på å utligne den underlegenhet han føler i forhold til andre.

I lokalavisa sto det om en fordrukken umulius som hadde blitt sendt hjem fra togstasjonen i Stjørdal. I taxi. Når Staten og de syv dvergene ved NSB og Politiet ikke klarer å håndtere en person, overlater de til ham en enslig drosjesjåfør, gjerne en kvinnelig sådan. Jeg tenker i den sammenheng tilbake til da jeg jobbet som ferievikar på Rotvoll asyl for rundt 40 år siden. Da hendte det ikke sjelden at politi kom to, tre mann med et arme menneske i håndjern mellom seg, en person, gjerne i hundrekiloklassen, som de så slapp løs fra lenkene og i armene på en spinkel sykepleierske på 50 kilo som den naturligste ting i verden.

Derfor synes jeg rettskommentator Inge D. Hansen i Aftenposten leverte den klokeste refleksjonen i Valdressaken denne uka: "(...)Et spørsmål vi på tilhørerbenkene stiller oss, er hvordan en ung pike på 13 år kan dø som følge av avmagring. Hvordan kan det gå så langt at en 13-åring kan dø av sult uten at noen myndighet fanger henne opp i tide? Så er det opp til Valdres tingrett å avgjøre om moren saboterte myndighetenes forsøk på å hjelpe datteren(...)".

 

Gå til innlegget

Syndere i oktobersol

Publisert rundt 2 måneder siden - 194 visninger

Sophia Loren sa i engang som kommentar til sine yppige former i en reklame at alt det tilskueren ser er laget av spagetti. Spagetti kan man drikke vin til. Blond seterrømme og melkebarter fra Tine i fullt alvor er litt mindre lettlivet, det er ikoniseringen på det autentisk trauste og helnorske

– Vi er skuffet og føler med Therese som må leve i fortsatt uvisshet. Samtidig respekterer vi reglene og systemet der FIS og WADA står fritt til å anke, sier skipresident Erik Røste i en pressemelding sendt ut mandag formiddag.

I Strindbergs sitt Drømspel er det ikke tilfeldig at det nettopp er to kullbærere som forstyrrer den borgerlige idyll. I et interessant essay som sosiologen Ivar Frønes krev om indisie-kulturen kan transformasjonen i Et drømspel forståes som et bilde på hvordan den kraftfulle natur på slutten av det nittende århundre stadig minner om sin tilstedeværelse og fortrenger den anemisk, innestengt borgerlige kultur, nu med større vekt på naturlighet og autensitet. I den nye optikk er en blond kvinne som slår snøen av vottene hardt sammen mer ekte eller autentisk enn et ikke-menneske som gestikulerer med aftenkjole og briljanter. Krystle i Dynastiet var et eksempel på et autentisk menneske. Det er vel og Therese Johaug i mange nordmenns optikk. Doping-saken fra oktober 2016 har vært en malurt i begeret. Også for Skiforbundets Erik Røste.

I sin tid ble spydikonet Trine Solberg tatt i doping. Det skapte dramatiske overskrifter i Norge. Det ble fra norsk, idrettslig hold og i media hevdet at Solberg hadde fått det i seg i spagettien i Italia. I domsutvalget til Norges Idrettsforbund ble Johaug da også trodd på forklaringen om at hun fikk i seg det forbudte stoffet clostebol gjennom en leppekrem kjøpt i Italia. Nu er altså det naturlige og autentiske idrettsikonet fra Dalsbygda, Therese Johaug, i i FIS, og igjen i medias søkelys. Idretts-Norge protesterer. Men preparatet det er snakk om heter Clostebol og inneholder et anabolt steorid, og kan bidra til å bygge nytt muskelvev raskere enn normalt. Som yrkesutøver har langrennsløperen et selvstendig ansvar for å unngå å innta produkter som faller inn under dopingreglene. Det gjør Clostebol. Når sånt skjer, får man gjerne en del kreative forklaringer. En idrettsutøver som ble tatt for bruk av Clostebol etter en urinprøve hevdet at det skyldtes samleie kort før dopingtesten og ble visstnok frikjent.

Man man ikke forstå Johaug-saken uten å forstå skisportens plass i norsk politikk og historie som billedliggjøring på vår nasjonale sjel. Det visste også den unge prins Carl da han kom til Norge i 1905. Og han visste at dersom han ikke lærte seg å gå på ski, kunne han aldri bli den norske folkekonge som kong Haakon VII etter hvert ble. Selv ikke krigen 1940-45 kunne gitt ham samme nimbus som Filmavisen og dagsavisene ga ham da vi så ham stå på ski med barna på Kongssetra eller i Nordmarka. Han ville for alltid blitt oss en fremmed. Også kong Olav V innså nødvendigheten av å beherske skisporten i en ung nasjon der Nansen og Amundsen var vårt svar på grekernes Zevs og romernes Jupiter. Kong Olav V ble etter hvert en dyktig skiløper og hoppet til og med i selveste Kollen. Skisporten og Kollen er fremfor noe annet enn symbiose av det rotnorske. Med sitt skihopp der legemliggjorde kongen nasjonens bilde av seg selv. Også Mette Marit og kronprins Haakon skjønner det er helt nødvendig for deres legitimitet å stille i Kollen.

Ifølge filologen, journalisten og forfatteren av Norges Skiforbunds jubileumsberetning, Karsten Alnæs, som også ble tatt for «doping», ble likevel ikke skisporten folkeeie her til lands før etter unionsoppløsningen, skal vi tro Dagsavisen (jeg har ikke selv rukket å lese boken). Det er derfor et ikke ubetydelig stykke dannings og nasjonsbyggingsprosjekt som Norges Skiforbund har gjort siden det lot seg stifte i 1908, for drøye hundre år siden. Som allierte hadde de kretsen rundt Fritjof Nansen på Polhøgda ved Lysaker utenfor Oslo. Denne kretsen besto blant andre av malere og tegnere som Gerhard Munthe, Eilif Petersen, Otto Sinding og Erik Wærenskiold. Erik Wærenskiold er fremfor alt den som illustrerte vår opphavmytologi, kongesagaene. Erik Wærenskiold brukte for eksempel Fritjof Nansen som modell da han tegnet idrettskongen Olav Tryggvason. Herfra springer også vårt indre bilde ut av de heroiske birkebeinerne på ski med den unge kong Sverre, som senere skulle tale Roma midt imot. I det ideologiske kraftfeltet rundt Fritjof Nansen, Gerhard Munthe og Erik Wærenskiold, finner vi også Christian Michelsen, slik Rune Slagstad så godt viser i sin bøker, Nasjonale strateger og Sporten. Sammen initierte de dannelsen av norskdomspartiet, Frisinnede Venstre. Her ble ski og språkspørsmål ekvivalente størrelser i det politiske nybrottsarbeidet som måtte gjøres.

Å forene det borgerlige med det naturlige ble en stor politisk oppgave etter 1905, utover 1930-tallet, da IF brøt med datidens Idrettsforbund, og kanskje enda mer etter krigen. Dette var ifølge Slagstad «en kløvd samlingsideologi som skulle reise den norske nasjonen». “På den ene side ga den legitimitet til Lysakerkretsens paternalististiske samlingsideologi: Nasjonen skulle forenes gjennom samvokster ut fra et sterkt nasjonalt sentrum : De ‘Høvdingebaarne’ (Bjørnson), de frisinnede menn, skulle ifølge Nansen føre folket fra almueaktighet opp på større vidder. Dette var embetsmannsstatens dannelsesprosjekt, tidsmessig modifisert og med en sterkere kulturaristokratisk aksent. På den annen side ga Sars (professor og ideolog og læremester for Halvdan Koht – min anm.) legitimitet til en folkelig dannelse som hadde målsaken som det fremste strategiske instrument” (Slagstad 2008). Ernst Sars skal vel ha uttalt at den rotekte norske elite døde ut i Slaget ved Hafrsfjord, og at en nu måtte dyrke den nye, norske renhet fra sagaen på ny.

Den rousseauianske tenkning fikk etterhånden tungt nedslag i oppdragelsesformene i hjem og skole. Bondebladet Magne var på alle skolebibliotek. Med inntoget av hippiebevegelsen og beatmusikken, ble en stor alliansen dannet mellom studenter, geitebønder og advokater i Haugestad-format i å betrakte det europeiske kontinent som dekadent og menneskefiendtlig. –Fløtt dæ EEC du stænge ferr sola, het det gjerne på 1970-tallet, utgitt på AKP-forlaget MAI/Samspill, da en ny omgang med EEC-strid fosset inn i det offentlige rom, en strid som kom til å splitte folk og fe langt inn mot milleniumsskifte. Senere med Vaginamonologer og La Elva Leve, ble denne alliansen, nu også med «urfolk», helt uslåelig, selv om det i begynnelsen var en elitegreie med levende ost og rødvin som basis. Bare i en slik optikk kan en forstå reaksjonene i Johaug-saken og Hattestad-saken.

Siden har geitost (Støre sa:-Heller geitost enn champagne) og friske, syrnete melkebarter av yoghurt fra Tine fylt dette rommet som symbol for autensitet og norsk egenart. Innenfor den rammen er det ikke plass til Clostebol og astmaspray. Det vet «synderne», det vet skipresident Erik Røste, og de og han vet at det først og sist er brandingen av norske idrettsfolk med norske kyr, blond seterrømme fra Dalsbygda og melkebarter som gir saken deres slike dimensjoner at også utenlandsk presse naturlig nok henger seg på og til og med sammenlikner Johaug med dopingkjendisen Johann Muhlegg. Det skjer uavhengig av den flotte idrettsutøveren Therese Johaugs skyld. Synderen i oktobersol har ikke kontroll på konsekvensene her. Konsekvensene for Sophia Loren av spagettiinntaket ble at hun fikk sitte på fanget til Hallgeir Brenden i Cortina i 1956 og ble et norsk idol på høyde med det Sissel Kyrkjebø var før hun giftet seg for andre gang. Sånn er livet, på sitt mest ubarmhjertige og sitt mest barmhjertige. Marginene er små, i idretten som ellers i livet. Det er noe mange av oss har erfart.

 

Gå til innlegget

Så tolerant at man utsletter seg selv!

Publisert rundt 2 måneder siden - 200 visninger

Er islamske bønnerop en trussel mot Åge Aleksandersen og Henrik Ibsen? spør journalist Trygve Lundemo i kommentaren, Gode nordmenn viser gjestfrihet, i Adressa 2. mars.

LO har sagt at den norske modellen vil kollapse under trykket fra 50 000 «flyktninger.» Høyesterett har i flere dommer-Borthen-saken og Thunheim-saken, og sist i saken mot Carl I. Hagen, de facto sagt at de tillegger Stortingets styringsfunksjon-debet og kredit-mye større vekt enn borgernes rett til sosial trygghet. Jeg vil derfor snu setningen til Lundemo på hodet: Er og har Åge og sinnelagsetikere som Lundemo og Victor «gi bort» Normann vært en trussel mot norsk kultur?

Før vi kan svare på det må vi rugge oss tilbake i tid: På syttitallet var jeg selvsagt en av tilhørerne da Prudence og Åge holdt avskjedskonsert i kinosalen i Levanger. Jeg var midt i min politiske «oppvåkning», og dyrket motkulturelle Åge og Hans. I Verdal herjet jo Valley Boys. Det var mens «folket» ennå ikke var enige om hvorvidt rockepoeten Bob Dylans etternavn skulle uttales Dailan eller Dilan. Det var tida med grafiske trykk på veggen på hybelen, grønne planter, kassegitar med SV-merke og BNB-hyller. I 1983 var Åge blitt «allemanseie». Det var Hans også. Men bestemødrene gråt mer når trønderockeren Åge sang Lys og Varme. Til og med Gro gråt da, og sang. Hvorfor?

Forestillingen om det edle folk, populis, kommer opprinnelig fra filosofen Jean-Jacques Rousseau og ble dyrket av Schiller og Goethe. Med raddisbølgen på syttitallet fikk «folket»-populis- en ny oppsving og har det delvis ennå (Både ytterpartiene på venstresiden og høyresiden nytter i dag Folket som sentralt begrep i sin retorikk). Men da jappene, Brexiterne og Trumperne vendte populismeromantikeren ryggen, måtte rockepoeten finne en ny arbeiderklasse, et nytt folk, å romantisere over. Det var på den tiden da Åge og raddisene tok til bruke CAPS LOCK på tastaturet, jf Åge-utspillet i boulevardpressen mot forsvarsminister Elbjørg Løwer under krisen i Bosnia og Kosovo på 1990-tallet..

Selv etter murens fall, avsløringene om FSNLs overgrep mot pressefrihet og menneskelige rettigheter i Nicaragua, konserterte d’herrer Aleksandersen og Afzelius støttekonserter i det stalinistiske Ortegaland. Avisen La Barricada ble riktignok opprettet som FSLNs offisielle organ i 1979. Men da redaksjonen, under ledelse av Carlos Fernando Chamorro, lyktes i å profesjonaliserte avisen rent journalistfaglig, ble det for mye for Folket i Managua. Den 24. oktober 1991 ble Chamorro avsatt som sjefredaktør.

Avskjedigelsen var signert Daniel Ortega som den ene sanne representant for Folket . Samme dag satte Populis inn Ortegas medspiller Tomas Borge som avisens øverste sjef. Flere av avisens fremste journalister sparkes. (Nils Fredrik Dahl, forfatter og Halfdan W. Freihov, forlegger. Dagbladet 1994). Det er altså ikke USA som taler og har slått an tonen hos kulturradikaleren, som Adressas skribent postulerer, men diktaturet, Langtvekkistan.

Rockepoetene overså dette faktum glatt. Sannheten måtte ikke komme i veien for drømmen. Som jeg har skrevet tidligere på dette fortrinnlige medium: Hjernen vår er ikke laget for å finne sannheten. Den er laget for at vi skal overleve. For at vi skal overleve produserer derfor hjernen stundomtil rene løgner, religion, og politiske ideologier, fordi det er funksjonelt for overlevelsen. Dr Relling i Vildanden har gitt oss noen gode eksempler på det, altså Jenseits von Gut und Böse som Nietzsche sier.

«Vaginamonologer» og» La Elva Leve»-alliansen, med «urfolk» og Sting-lime-bark-på regnskog-trær, har levende ost og rødvin vært basis i trønderrocvken a la Levva Livet og er blitt en helt uslåelig formel. Den er større enn Royal Albert Hall. Åge og raddisene vender seg derfor etterhånden mer innover enn utover, og blir folkets psykolog og innehaver av andelsbruk i økologi. Raddisen blir ett med det statsbærende parti. Han blir ridder av St.Olav og er ikke lenger outsideren. Han blir viserockens Finn Skårderud for batikkdamer på stigende rødvinsrus. Det så vi på besøkstallene i Aulaen å Verdal ved juletider da Levva livet gikk for fulle hus.

Det har selvsagt erfarne «synsere» som Trygve Lundemo» fått med seg, slik den like erfarne revyforfatterenArnulf Haga også har visst lenge. Lundemo@com rir derfor nu bølgen som Åge red på da han i begynnelsen av september 2015 «voldtok» Finnmark i en Grenseløskonsert i samme by som Ask Burle knullet Nattstjernen sanselig mot et morkent stakitt, et Finnmark som noen uker senere brøt helt sammen under trykket fra Grenseløs-flyktningene» over Storskog, og etterlot seg i fylkesmannens rubrikk et fylke gul beredskap.

Melodisk beveger de politisk korrekte (forslitt begrep) seg nu i et sentimentalt spenn mellom Sputnik, Frelsesarmeen og Woody Guthrie. Lighterne tennes for flyktningdugnad på rådyre, skattefinansierte kultur og litteraturhus som Kimen, Stiklestad og Rock City til sinnelagsetikerne Lundemo, Afzelius og Aleksandersen gamle, revolusjonære Rosalita-budskap: «(…)Och när du upplever världen som iskall och stor Ska jag stå upp och sloss för deg älskade bror Jag skal skydda deg mot orättvis och vold. Aldrig glömma. Aldrig glömma(…)».

Don’t shoot a winning horse, heter det. Platene til Åge og Bjørn har solgt til gull og inn i hjertet til Flyktningehjelpens høye beskytter. Men samtidig er det noe med at en kan bli så tolerant at man utsletter seg selv, slik forfatteren Lars Saabye Christensen sa i et intervju med A-magasinet etter Bataclan-massakren. Bare spør den rusbelastede unge jenta som står i kommunal boligkø i Trondheim eller Verdal

Gå til innlegget

Jenter tar master, gutter får syfilis

Publisert rundt 2 måneder siden - 198 visninger

Skal du ha en one night stand, ha den med en kvinne, ikke en mann. I 2016 var det 174 menn med registrert syfilis mot 14 for kvinner her til lands. Men de sosiale og juridiske sanksjonene har stort sett rammet jenter. Kanskje er det derfor jenter holder seg mer i skinnet og tar master?

I krig og kjærlighet er alt tillatt. Og i krig og kjærlighet er menn mer utsatt for død og sykdom, mens kvinner har vært mer utsatt for moralsk fordømmelse og inngrep med basis i lov. Det finnes ikke noe kvinnelig motstykke til Casanova eller Don Juan. I Christian Kroghs ikoniske maleri, Hos Politilegen, anskueliggjøres også de offentlige myndigheters kjønnsspesifikk sanksjoner i møte med sykdommen, syfilis. Her er det tydelig at det er kvinner, et stykke ned i det sosiale hierarkiet som blir gjenstand for kontroller og avhør. Kan kvinner i noen henseende ha kapitalisert på at de sosiale normene er og har vært annerledes for dem enn for gutter?

Mennene som har syfilis dominerer imidlertid litteraturen, både som forfatter(e) og hovedkarakterer. Motivkretsen er også oftest maskulin. Hos den medisininteresserte Henrik Ibsen er det en mann som iscenesetter syfilisens mest skremmende stadium, paralysis generalis, nemlig Osvald. –Gi meg Solen mor, er en berømt replikk fra Gengangere.og uttrykk for syfilisens fryktelige eksesser med den unge mannen. Jeg husker fra min tid som pleiemedhjelper på Rotvoll asyl i Trondheim for førti år siden, at noen avdelinger hadde slike tilfeller, mennesker, de fleste igjen menn, som kanskje hadde ignorert de tidligste signalene om at de hadde blitt smittet av den fryktede sykdommen. Kanskje ropte de som Osvald om nettene når marerittene red dem?

Kanskje hadde de ervervet sykdommen i Tysklandbrigaden etter siste krig, eller som sjømenn på barer i Amsterdam eller Østen? Ettersom tilstanden var dobbelt så vanlig hos menn som hos kvinner, er det ikke urimelig å anta at sykdommen var ervervet på arbeid i utlandet som sjømenn og soldater. Tilstanden synes da også å ha vært vanligere på endestasjonene ved de psykiatriske asylene i kystnære strøk der sjømannspopulasjonen var høy (Eg, Neevengården, Rosenberg) enn i innlandet som på Sanderud ved Hamar. I dag er det igjen norske menn som i enda større grad enn jentene som rammes av den fryktede kjønnssykdommen. De siste årene har forholdstallet i registrert smittet menn versus kvinner vært større eller lik 10:1.

Gutter har alltid hatt en mer risikobetinget atferd enn jenter. Helt fra James Dean som Jim Stark ligger døddrukken på fortauet i den ikoniske filmen med den talende tittel, Rebel without a Cause, får vi et bilde av unge menn i film og statistikk som adskillig mer uvørne enn kvinner. Kanskje skyldes det biologi (testorsteron), kanskje sosiologi og psykologi? Et interessant trekk er at Vår Herre eller forsynet synes å ha forutsett at gutter har større dødelighet enn kvinner, for erstatningskullene etter kriger og epidemier har et større innslag gutter enn jenter ((MacMahon og Pugh 1954; James 2003).

Rent statistisk skulle sannsynlighetene for at et par får et jentebarn likevel være omtrent lik med sannsynligheten for å få en gutt. Som i krone og mynt. Kaster vi mynt og krone, er den ubetingede sannsynlighet for å få krone fire ganger etter hverandre ½ · ½ · ½ · ½ = 1/16, eller 6,25 prosent. Det betyr at det skal være 6.25 prosent sannsynlighet for et par å få fire gutter etter hverandre. Men virkeligheten overgår sannsynligheten her. Betydningen av tidspunktet for samleie i forhold til kvinnens eggløsning synes å ha større betydning for kjønnet til det kommende barnet.

Kvinner kan gjerne ligge øverst, men det er menn som fortsatt synes å være den aktive parti i sexlivet. Men etter kriger og epidemier tar biologien over og samleiefrekvensen øker. De fleste levendefødte blir da gutter. I Norge fødes det mellom 103 og 108 gutter per 100 jenter, som kalles for kjønnsproporsjonen ved fødselen. For perioden 1866-2008 var tallet 105,9, som tilsvarer en sannsynlighet på 51,4 prosent for at et levendefødt barn ble gutt (kilde SSB).

Likevel er levealderen for kvinner høyere enn for gutter, fordi en større andel gutter og menn altså dør eller skader seg livsvarig oftere enn jenter og kvinner, i ulykker, sykdom, selvmord og som offer for kriminalitet. I et livsløpsspektiv skal da færre menn i relative og absolutte tall bli mastere. Men det at flere jenter enn gutter tar master i prestisjefag er et relativt nytt fenomen. Kan det bety at kvinner er mer opportunistiske enn menn, altså at det tilpasser seg bedre sin tid enn gutter som gjerne rebellerer? Gjennomgående synes det å være slik, menn er i mindre grad tilbøyelig til å adlyde autoriteter (Carlsen 2008).

Går vi igjen tilbake til syfilisens herjinger slik den fremstår i litteraturen Europa og Amerika ser vi igjen at det stort sett handler om menn som er syke. I Ivar Lo-Johanssons Kungsgatan (også filmet) er det Adrian, hos verdens største dramatiker, Henrik Ibsen, er det menn. Rekken av berømte menn som har hatt syfilis er stor, men det er få kvinner. William Shakespeare var trolig også. syfilitiker. Flere steder i Shakespeares verker nevner han “pox,” altså en slags kopper, “malady of France,” altså den franske syke, the “infinite malady,” and the “hoar leprosy”, som viste hvor god innsikt han hadde i syfilisens smertelige psykiske og fysiske tortur som en slags spedalskhet. Syfilis var en tid før Victoriatiden et trofe for en mann, et bevis på duelighet med damene.

I sitt mest kjente verk, Candide, beskriver Voltaire syfilisen og behandlingen gjennom skikkelsen, Pangloss, som er Candides lærer. Pangloss er syfilitiker, og etter innstendige bønner fra Candide legger han seg inn til behandling, trolig kvikksølvbehandling: «I denne kuren: «I denne kuren mistet Pangloss bare et øye og et øre. Han skrev like bra som før og kunne aritmetikk på rams». (Tuft. G J.W Cappelen 1989). Den mest berømte kvinne med syfilis er Karen Blixen. I motsetning Shakespare og Voltaire skryter hun ikke av den syke og sykdommen. Det er kanskje her vi kan avlese noen av de større forskjellene mellom menn og kvinner. Psychology talks, biology walks!

 

Gå til innlegget

Når ingen rødde væg

Publisert 2 måneder siden - 445 visninger

En skulle hatt en bror i 5. klasse når en blir alvorlig syk i helse-Norge i 2017

«Innleggende lege finner ham sengeliggende og ustelt, og han ser herjet ut. Han er mager og skitten i klærne. (. . . ) Hun legger han derfor inn etter § 3 i Lov om psykisk helsevern med NN som tutor». Dette er ordrett fra min sykejournal for 20 år siden. Jeg har vært mye psykisk  syk  i mitt liv, alt fra tidlig alder. Som 10-12-åring gikk jeg inn i en svær depresjon med omfattende nervøs spisevegring som varte i flere år. Jeg var aldri hos lege, men jeg burde kanskje ha vært det. -Kom deg ut i frisk luft, sa helsesøster. Frisk luft skulle altså kurere en barndom som smakte salt, blod, jern og gress.

Da jeg var ung gutt, 14 år, ble jeg voldtatt av en nabo. Skammen varte lenger enn selve rittet, slik skammen om mobbingen varte ved. Jeg turte ikke gå hjem. For å overleve, jeg mener virkelig overleve, søkte jeg asyl hos en gammel krigsseiler som bodde i en sliten KFUK-gård i min barndomsby. J. hadde penger. Og mye brennevin. Amerikansk krigspensjon. Han hadde gått i konvoi som Gnist til Murmansk under krigen, og hadde brukt brennevin som medisin på frivaktene. Siden han kom i land i Brooklyn, hadde han drukket. Jeg sov på hans divan med en trøye fra Ødegaard herremanufaktur over meg.

Cognacen til Gnisten gikk som en ildkule gjennom valne ben og jeg sto igjen støtt og kattemykt på babord brovinge og utslagsvasken fra rørlegger K. Lund i Trondheim ble atter rekka på ei skute mot nye og spennende havner. Jeg skulle altså ikke gå hjem til mine foreldre med det første. Jeg hadde et skyhøyt fravær på skolen. Jeg var i Køben, jeg lå på lugaren på Vistafjord på Aker Mek i Oslo en hel sommer, mens Vistafjord lå i dokk for stell og reparasjoner, og jeg bodde vekselsvis hos krigsseileren, som for øvrig ble mer og mer paranoid, og hos min kjæreste F., som var fem år eldre enn meg og hadde hybel.

"(...)Eg æ so trøytt å færemo,å inna so mune eg brenne; eg høyrer vatn, å fær de inkji,undi jori so mune de renne(...)Eg va meg i auromheimi i mange nettar å trå de veit gud i himerik, hossi mang ei nau eg såg(..)», som Olav Åstesson sier i Draumkvedet. Men jeg satte kraft i meg her om dagen og ringte psykiatrisk klinikk i det ærend å forhøre meg om mulighetene for å få en vurdering til ECT-behandling mot en seig depresjon som debuterte medio januar og ikke vil slippe taket.

ECT har oppsider og nedsider. Men alt er cost-benefit. Det er vår snart, jeg har en kvinne jeg elsker, jeg har kjøpt en leilighet med flott sjøutsikt, men jeg er 61 og har ikke så mange vårer og kjærligheter å spille. Og ECT gir i mange tilfeller mer effekt en medisiner og samtaler.  -Det må gå via fastlegen, sa den psykiatriske sykepleieren. -Fastlegen har søkt meg inn til poliklinikk. Men jeg vil ikke få noen vurdering før 24. april ifølge brev fra helseforetaket, det er to måneder til, sa jeg så ydmyk som en må være i omgang med helsebyråkrater. -Kan ikke dette foregå på en noe smidigere måte, fremholdt jeg .-For å få vurdert behovet for ECT må en vurderert av psykiater eller psykolog, sa sykepleieren, stadig like rolig. –Hva om man går til grunne i ventetiden, sa jeg .-Det bør man helst ikke gjøre svarte sykepleieren. Jeg tenker på gamle, gode Ludvig Holberg: -Mannen døde, men feberen ham forlot.

Det handler altså igjen om makt og avmakt. Så hva er makt, egentlig? Sosiologen Max Weber forstår makt som en sjanse A har til å gjennomføre sin vilje innenfor en sosial relasjon, for eksempel i forhold til B, på tross av motstand, uansett hva denne sjansen beror på. Forutsetningen er naturligvis at A har noe som er av interesse for B, som psykiatrien har i mitt tilfelle. Har A det kan han sette B i det vi kan kalle for avmakt. Dette er selvsagt en snever forståelse av maktbegrepet, men den tjener sin nytte i denne sammenhengen.  I dag er riktignok knekten klar over at han besitter rettigheter så vel som herren. Men rettigheter betyr lite så lenge de ikke blir materialisert . Og en kan ikke like gjerne ringe til Strasbourg å klage. Der får en neppe svar. -Alt var enklere før, sier da noen. Men stemmer det? I noen grad gjør det det.

Min morfar hadde en nabo, en gammel rallar, stor og staut og med stor, bredbremmet hatt. Det var i det Herrens år 1939. Rallaren hadde et problem, et problem som vokste seg større og større i hans kraftige hode dag for dag. Kjerringa hans var det en i den tid kalte tuillåt, eller det nylig avdøde professor emeritus Nils Christie ville kalt et ekstraordinært menneske, og hun hadde blitt verre etter at legetilsyn uteble Ja, ikke at kjerringa var til noen bry for naboer, men hun var det man i dag kaller psykotisk og behøvde tidvis noe legetilsyn. Distriktslege Brun i Levanger vegret seg imidlertid for å se til henne, ikke fordi kjerringa var mannevond, men trolig fordi hun gjerne omfavnet fremmede mannebein på en krevende måte. Rallaren kom ingen vei, verken med distriktslegen eller kjerringa. Ikke var han i stand til å skrive noe brev selv. Han må ha følt en veldig avmakt når han så ned på sine store, sterke never.

Avmakt er ingen god følelse. Derfor oppsøkte rallaren min morfar som han visste var skrivekyndig. Sammen forfattet de et brev til sosialministeren, Sverre Eilertsen Støstad. Kamerat Støstad satte de i headingen, og meddelte sitt ærend til sosialministeren. Støstad viste seg som en solid kar. Han var stodbygg, husmannssønn, og som tidligere rallar og anleggsarbeider på Rjukan og Dovrebanen, tidvis bosatt i trange brakker med mange tøffe karer der både det ene og andre kunne skje, var han rett mann å kommunisere direkte med. Så snart brevet fra rallaren var kommet på pulten til gode sosialminister Støstad i regjeringsbygget i Tigerstaden, gikk det så omgående ut direktiv til distriktslege Brun om å se til kjerringa på de og de datoene, med kopi til rallaren og min morfar, dermed basta.

Jeg lærte langt senere at den franske sosiologen Pierre Bourdieu hadde skrevet at en ikke kan lage sosiologi uten å godta det de klassiske filosofene kalte prinsippet om tilstrekkelig grunn – causa adaequata Det betyr ifølge Bourdieu at sosiologien antar sosiale aktører er fornuftige, altså at de finner det formålstjenlig å handle eller slik og at grunnene er de som styrer deres atferd. I motsatt fall: Tenk deg om sjakkspilleren Magnus Carlsen under VM-turnering i sjakk plutselig sa at dette gidder jeg ikke mer; dette er jo kun et spill. Da bryter spillet sammen. Når vi ikke lenger finner noen rasjonell grunn til måten A handler overfor B på, så trer A ut av rammene for spillet, slik terroristen og svindleren gjør, og da blir B fortvilet da.

Som når psykiatrien gjør seg utilgjengelig for kommunikasjon med den syke. Sånn var det altså ikke da min morfar og rallaren skrev til kamerat Sverre Eilertsen Støstad i regjeringsbygget i 1939 og fikk svar få dager etter. Riktignok er målet for det nye helsevesen å øke avkastningen på menneskemateriellet. Men jeg har vært billig i drift i 4 år, fordi jeg i den tiden ikke har belastet noe helseapparat. Dessuten har jeg arbeidet og betalt skatt, og kommer i mitt 62 år til å betale mer skatt til fellesskapet enn jeg har gjort på lenge. Men hva hjelper det når en ikke lenger har en bror i 5 klasse som rødde væg så folk fekk gå i fred. Jeg tenker stadig på sosialminister Sverre Eilertsen Støstad «som rødde væg» for andre. Men det var da det og itte nå! Som Prøysen skrev.

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Snikturbanisering
11 minutter siden / 414 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
15 minutter siden / 1277 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
29 minutter siden / 5480 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5480 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5480 visninger
Søren Ferling kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Livsfjern teologi
rundt 1 time siden / 5480 visninger
Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
"Den muslimske fare"?
rundt 1 time siden / 1561 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Økende antisemittisme
rundt 1 time siden / 308 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Snikturbanisering
rundt 1 time siden / 414 visninger
Sten André Fagermo kommenterte på
Kristendom og makt er en usunn blanding
rundt 1 time siden / 76 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Norge bør ta imot 10 000 kvoteflyktninger
rundt 1 time siden / 1277 visninger
Les flere