Torstein Eidem Nordal

Alder:
  RSS

Om Torstein Eidem

Pappa.
Prest.

Følgere

Gudstjenesten er vår hovedpulsåre

Publisert 11 dager siden

Hvis Guds rike tilhører barna, skal ikke vår gudstjeneste og nattverd gjøre det samme? Eller er vi som står for liturgikk og musikk så blindet av vår egen liturgiske fortreffelighet og forståelse, at vi tror at bare vi elsker liturgien høyt nok, vil også menigheten gjøre det?

Vårt Land stilte spørsmålet "Hvor fleksibel skal liturgien være?" (9.2), og skal ha stor takk for å løfte fram samtalen om hvilke gudstjenester vi vil ha i Den norske kirke. Min gode praktikumsrektor  Fredrik Saxegaard kommenterte saken, og jeg ønsker med dette å invitere ham til meningsutveksling om dette viktige og spennende temaet. Han har selv lært meg en hel del, og jeg har mye å takke ham for, faglig og pastoralt.


En radikal endring?

Å ha nattverd etter forkynnelse med barn i aldergruppen 3 - 11 år som målgruppe, kan ikke kalles en radikal endring og brudd på det som er to tusen års mer eller mindre enhetlig kristen tradisjon, slik Saxegaard hevder. 

I Bogafjell kirke har vi barneforkynnelse i Ordets del på hver gudstjeneste. Det er en formidling av evangeliet, gjerne i rollespill eller med bruk av konkreter. Barneforkynnelsen er en del av menighetens DNA, og en del av vår veletablerte familiepedagogikk. Det bærende momentet her er at foreldre og barn får høre det samme, at forkynnelsen i søndagsskolen skjer foran voksne og barn. På en gudstjeneste med nattverd følger trosbekjennelsen,  deretter nattverd. Her oppfordres familiene til å delta sammen, enten knelende eller ved intinksjon. Lystenning, bønnelapper, lovsang og dåpspåminnelse hører med i en liten bønnevandring i kirkerommet.

Prekenens funksjon blir en forlengelse av og en utdypning av  barneforkynnelsen. Perspektivet løftes, tankene som ble sådd tidligere i gudstjenesten får nytt vann fra nådens kilde, og håpet er at troen skapes i den som lytter.

På dette tidspunktet leker, spiller, tegner, synger eller samtaler barna i sine aldersbestemte grupper. Men i gudstjenesten har de likevel en helt sentral rolle, noe de også har i vår kirke på landsplan: Barna er ikke kirkens framtid, barna er vår nåtid. Samtidig trenger vår kirke å legge til rette for gode, varige og livsforvandlende impulser der barn og foreldre kan delta sammen. Vår kirke er fra før av full av aktiviteter der barn og voksne er separert. Vi trenger fler-generasjons-menigheten, og vi trenger en kirke som våger å tenke liturgi for neste generasjon.


Tradisjonsbærer vs. tradisjonsbryter

Liturgi foregår i grenselandet. Det er allsang på grensen mellom fortid og framtid; et allerede/ennå ikke; det er himmel på jord; det er estetikk og dramaturgi; et hellig rom midt i vår hektiske hverdag der alle bevegelser har sin grunn, alle handlinger har sin plass og alle gjenstander har sin funksjon. Vi kommer tomhendte inn, men drar velsignet ut. - I love it!

Vår Mester, tradisjonsbæreren, sa at den største i himmelriket er det lille barnet, og at hans brød skulle brytes til minne om ham. Vår Mester, tradisjonsbryteren, sa at Guds rike tilhører barna, og at hans blod ble utøst så også deres synder skulle bli tilgitt. 

Hvis Guds rike tilhører barna, skal ikke vår gudstjeneste og nattverd gjøre det samme? Eller er vi som står for liturgikk og musikk så blindet av vår egen liturgiske fortreffelighet og forståelse, at vi tror at bare vi elsker liturgien høyt nok, vil også menigheten gjøre det?

En menighet bygges alltid nedenfra. Det er kornet som blir sådd, og som vokser seg så stort at himmelens fugler slår seg ned i det. Gudstjenesten er et tre å hvile under og klatre i; å nyte utsikt fra og nyte frukter av. Gudstjenesten er livets tre for Guds barn i alle aldre!


Hvordan forstår vi liturgien som rytme og rite?

Hva skal jeg så si til dette. Er en gudstjeneste som tar utgangspunkt i lokale forhold med på å undervurdere betydningen av gudstjenestens offentlige, traderte form? Slett ikke! Det offentlige aspektet ivaretas nettopp fordi gudstjenesten er forankret lokalt ("stedegengjøring"), og dens traderte form håndheves ved alle pulsslag av gjenkjennlighet som ellers er å finne i vår kirke, f.eks. dåpsliturgien av 2017.

Hvis bønnen er pusten i det kristne livet, er gudstjenesten hovedpulsåren. En hovedpulsåre kan ikke kuttes av uten at livet avsluttes. Derfor vil jeg gjøre alt jeg kan for å forvalte vår gode liturgiske arv på en slik måte at det gagner fedre og mødre å sende sine enestående barn til gudstjeneste.

Alle gudstjenester i hele landet inneholder noe vakkert! Men hva mener Fredrik Saxegaard er de riktige veier å gå for en liturgi for neste generasjon? Hvor er det blitt av gleden over mangfoldet fra liturgireformen? Og hvordan kan den lokale menighet overleve om ikke den får myndighet over hvilken gudstjenesteliturgi som skal brukes lokalt?

Bevisbyrden ligger på de som ønsker (radikal) endring, mener Saxegaard. Jeg ønsker ham og hans meningsfeller velkommen til Sandnes, så skal jeg gi dem "Ånd og kraft" som bevis!

Gå til innlegget

Kirken: Best på tjenende lederskap

Publisert 5 måneder siden

Forslaget om resultatlønn er for meg et symptom på at idealet for kirken som organisasjon synes å være å få henne mer lik samfunnet forøvrig. Vi må sikte høyere enn som så.

 

Leder i Presteforeningen (PF) Martin Enstad har helt rett: "Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet." Hans innlegg "Hva er opnådde resultater i kirken" er klargjørende.

Kirkens arbeidsgiverorganisasjon (KA) har foreslått lønn med utgangspunkt i «oppnådde resultater i forhold til virksomhetens mål». Skal prosten eller kirkevergen liksom sko seg på hvor mange deltakere som kommer på breddetiltakene innen trosopplæringen? Det bør være en kjensgjerning at kirkens arbeid består i mer enn det lederne gjør og får til. Faktisk består det av mer enn hva vi evner å telle.

Resultatlønn i ei kirke har jeg hørt er blitt kalt koko, lite gjennomtenkt, horribelt og "så absurd at det er på grensen til hysterisk morsomt". Men mest av alt er det alvorlig. Forslaget om resultatlønn er for meg et symptom på at idealet for kirken som organisasjon synes å være å få henne mer lik samfunnet forøvrig. Vi må sikte høyere enn som så. 

KA mener åpenbart at høyere lønn sikrer rekrutteringen av de beste lederne. Men hva gjør en kristen leder god og hva skal kjennetegne en kristen leder? Jeg mener at et vesentlig ideal innen kirkelig ledelse bør være det tømmermannen selv lærte oss, nemlig tjenende lederskap. Enkelt sagt handler dette om å sette den andre høyere enn meg selv.

Hvilke signal om økonomi vil kirken gi samfunnet? Sannheten er at skal den internasjonale velferden gå opp, må vi som har mest ta til takke med mindre. At arbeidsgiverorganisasjon foreslår resultatlønn (og fagforeningen vurderer streik) her på toppen av verden, er fra et globalt perspektiv sterkt betenkelig og ytterst beklagelig. 

Som organisert prest tilknyttet PF, har jeg tidligere uttalt i denne avis at å søke personlig økonomisk gevinst i kirken er å sette personlige behov foran etterfølgelsen. Det er kanskje moderne, men et større perspektiv på kirken gir det definitivt ikke. Sannheten er at resultatlønn - og presters streikerett - ikke gir samsvar med framtidens virkelighetsbilde der menighetens medlemmer må ta mer og mer ansvar for lønnede stillinger.  

Personlig tar jeg meg selv i å snakke om mine penger som jeg tjener. Men ut fra et kristen livsyn er det jo ikke mine penger: Jeg er forvalter av Guds nåde. Dette perspektivet øver jeg meg på å ha, og hevder det setter meg fri fra bekymringer, fristelser og ubetydelige investeringer. 

Høyere lønn kan selvfølgelig gi meg både hytte på fjellet og båt i skjærgården. Simon Peter hadde båt, uten at det hjalp. Han ville bygge hytte på fjellet også, og vi vet hvordan det gikk: Han måtte gå ned for å vitne om Jesu herlighet blant menneskene. Etter mitt syn bør alle som arbeider innenfor den kirkelige organisasjonen ha dette som felles mål.

Gå til innlegget

Tal til tro

Publisert 12 måneder siden

Ord - særlig Guds ord - er skapende. I en samtale om prekenen kan vi gjerne snakke om rammeverk og innhold. Likefult er det vel så viktig å ha for oss hvorfor vi preker som hvordan vi preker. Skal jeg velge et eneste kriterium for hvorfor jeg forkynner blir det dette: At forkynnelsen skal vekke til tro.

Vårt Land har satt et spennende fokus på prekenens plass i gudstjenesten og prestens forberedelser i artikkelen Fem hundre års forventningspress

I likhet med min kollega Eirik Rice Mills, opplever jeg også prekestolen som symbolsk krevende; jeg taler like gjerne fra lesepulten eller fra kortrappen. Jeg vil likevel understreke at selve prekenen gir meg trygghet. Å preke er for meg selve gnisten i prestetjenesten: det er spennende og gøy, en stor mulighet og om mulig et enda større ansvar.

Prekenen er for meg en kanal jeg som troende har til å formidle på en måte jeg aldri kunne gjort ellers. Her gir prekestolen meg et mandat.

I mitt arbeid som prest er jeg for eksempel ikke særlig komfortable med å spørre folk om livet med Gud eller om de kan ta en tjeneste i menigheten. Derimot har erkjennelsen av prekenens sjanger gitt meg en større frimodighet jeg ellers aldri ville hatt til å dele tro. 

 

Å preke er en alvorlig og krevende balansegang mellom flere ytterpunkter; jeg representerer ikke meg selv, samtidig er jeg fullt ut ansvarlig for produktet jeg leverer. Jeg ser ikke på meg selv som autoritær, likevel vil forkynnelsen uansett utstråle autoritet. Jeg har ikke alle svarene, likevel lytter mennesker for å få svar på sine spørsmål. Av tilhørerne finnes de som tror, de som ikke tror og en stor andel av mennesker som er underveis.

I denne balansegangen kan fallhøyden bli stor. Derfor velger jeg følgende fokus: Menigheten har ikke kommet sammen for å høre på meg, heller ikke for å høre mine synspunkter. De har kommet for å høre om Jesus. De er ikke i kirka fordi jeg er spesielt morsom, talefør eller kreativ. De er i kirka fordi Jesus har kalt dem. Spørsmålet jeg da må stille meg er: Hva gjør jeg med denne muligheten? Svar: Jeg må ha klart for meg hvorfor jeg preker.

Og ord - særlig Guds ord - er skapende. I en samtale om prekenen kan vi gjerne snakke om rammeverk og innhold. Likefult er det vel så viktig å ha for oss hvorfor vi preker som hvordan vi preker. Jeg for min del har alltid dette for øye når jeg forbereder mine prekener: Jeg ønsker at forkynnelsen skal vekke til tro på Jesus. Hvilket betyr at Jesus skal bli (be)gripelig. 

En preken er verken et innlegg i debatten eller en anskuelse av denne verden. En preken er ikke et stand-up show, ei heller en domsavsigelse. En preken er å forkynne Guds Ord: en repetisjon, respons og refleksjon over Jesu egen forkynnelse: "Vend om og tro på evangeliet!"

Til dette ligger utleggelse av bibelteksten til grunn. Min oppgave som predikant vil være å gi menigheten mulighet til å begripe teksten for så å gripe Jesus. 

"Ja, men det er lett for deg å si!" kan du hevde. Ja, noen ganger må det være lett å si. For hvis det ikke er lett å si for noen, hvem kan da si det vi trenger å høre til tro, eller til trøst? Det betyr likevel ikke at det er enkelt å forkynne, men jeg innrømmer at det er relativt enkelt å finne målet for forkynnelsen: forkynnelsen skal vekke til tro. 

Jeg mener selvfølgelig ikke at prekenen skal være fri fra nyhetsbildet eller hverdagsliv, blottet for humor og uten tilhørernes perspektiver. Jeg snakker om målet med prekenen. Her blir predikanten Jesus et forbilde: Han talte ikke om livet, han talte livet. Han forkynte gjennom sine holdninger og gjerninger, sitt liv og gjennom sitt ord, skaperordet. 

Dermed er tilliten til at Guds ord aldri vender tomhendt tilbake et viktig moment. Ikke en hvilepute som gjør at jeg sluntrer unna forberedelsene, men en stadig påminnelse til meg selv om at jeg ikke trenger å finne på noe nytt hele tiden. Det jeg finner har ligget der hele tiden. Denne gangen var det bare min tur til å løfte det fram.

Så skulle jeg nok hatt bedre og lenger tid til forberedelser. Likevel tenker jeg at å bære teksten med i sinnet gjennom uka til det ender på papiret, også er en del av modningsprosessen for hva jeg skal si.

 

Men jeg innrømmer det: Det skal bli godt å bli pensjonist, slik at jeg kan bruke hele uka på prekenforberedelser!

 

Gå til innlegget

Gud er ikke en stemme i hodet

Publisert rundt 3 år siden

Selv for en helt alminnelig bygdeprest som meg hører det med til sjeldenhetene at jeg opplever Jesus som «en stemme inne i hodet».

Stipendiat ved Teologisk Fakultet, Åste Dokka, har skrevet en tankevekkende artikkel, «Som om Gud ikke fantes» (Vårt Land 11. desember). Slik jeg leser henne, tar hun langt på vei et oppgjør med det jeg vil kalle en personlig gudsrelasjon.

Hun skriver at «selv vi som ­lever med en tro lever på mange måter som om Gud ikke fantes». Jeg har vanskelig for å tolke dette annet enn deisme (troen på en skapergud som har trukket seg tilbake).

Men på én side er det faktisk befriende å lese dette. Det er godt å lese at det er normalt å kjenne på at Gud er langt borte. Selv for en helt ­alminnelig bygdeprest som meg hører det med til sjeldenhetene at jeg opplever Jesus som «en stemme inne i hodet». Slik sett er det noe i at mitt fromhetsliv foregår «ikke primært i Guds nærvær, men i Guds fravær».

Men jeg akter ikke å gjøre dette til mitt teologiske grunnlag. Av og til føler jeg meg ledet, og selv om jeg kan erfare stillhet fra Gud, vil jeg ikke si at dette er det samme som fravær av Gud. Gjennom to millennium med kirkehistorie er det ikke til å unngå at forskjellen mellom menneskers tanker og Guds tanker, eksempelvis innen forkynnelse og sjelesorg, på beklagelig vis har blitt visket ut. Men trenger vi dermed å ta et oppgjør med teologien som bygger oppunder en personlig gudsrelasjon slik Dokka taler for? Slett ikke!

Selv om flere millioner mennesker lever godt uten en gudstro, og at vår vestlige del av verden er avmystifisert, er det ikke nødvendig å gjøre dårlige erfaringer til dårlig teologi. Selvfølgelig har forkynneren et ansvar, men jeg er uenig i at teologien står i veien om det forkynnes en personlig gudsrelasjon, fordi Gud i sitt treene vesen er relasjonell. Gud er et fellesskap (gresk koinonia) ­mennesket er invitert inn i.

Teologen Jürgen Moltmann ­anses som den første til å ­beskrive treenigheten som en sosial enhet i noe han kalte «i fellesskap med seg selv», den sosiale trinitetslære. Kort fortalt fokuserer denne på det guddommelige fellesskapet Far, Sønn og Ånd har i sin enhet. I denne enheten råder gjensidig kjærlighet.

Kjærligheten har ikke sitt utgangspunkt i Guds forhold til verden, men i Guds forhold til seg selv. De guddommelige personene Far, Sønn og Ånd har et gjensidig og evig forhold til hverandre. Innen den teologiske forskningen har denne blitt brukt analogisk, som et bilde til etterfølgelse, for mennesket og kirken. For det første om hvordan mennesker bør forholde seg til hverandre, fordi mennesket ikke kan definere seg selv uten relasjonen det har til den andre. For det andre om hvordan kirken kan forstås som et ikon av treenigheten, fordi vår deltagelse i gudstjenesten og i vårt kristne liv kan sammenlignes med Gud selv.

Gud er et inkluderende og ­involverende fellesskap i seg selv, og det er slik han har åpenbart seg for verden: En Gud som tar initiativ og som kommer oss i møte, fordi det ikke hører til kjærlighetens vesen å være alene. Peter Halldorf kaller dette «den guddommelige dans», fordi mennesket er skapt til å forenes med Gud. Dette er en erfaring, en gudsrelasjon som kan forandre hjertet.

Hvordan kan vi ­ellers snakke om å elske vår Gud og vår neste som oss selv, hvis ikke vi var invitert i en nær og livslang relasjon til ham? Hvorfor bruker vi tid på å døpe barn i det vi leser at Jesus tok dem inntil seg? Hva skal vi med ­inkarnasjonen eller syndsbekjennelsen der relasjonen til Gud er ikkeeksisterende og det ikke er en relasjon med mennesket den treene Gud selv tar initiativ til å gjenopprette?

For Dokka er det et problem når den personlige gudsrelasjonen «gjøres til normen for alle og til et underlag for teologien». Jeg mener det er et større problem å løfte fram en teologi uten holdepunkter i en personlig gudsrelasjon.

En slik teologi setter mennesket i sentrum. En slik teologi har jeg ikke tillit til.

Først publisert i Vårt Land 15.12.2015

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere