Torstein Eidem Nordal

Alder:
  RSS

Om Torstein Eidem

Pappa.
Prest.

Følgere

Gudstreamtjeneste og det som bedre er

Publisert rundt 1 måned siden

Erik Andeassen tråkker på bremsen. Bjørke Ådland og hennes samstemte velger å lese ham som en gråsprengt kjøreskolelærer, og tror de har strøket på oppkjøringen. Men hva om de hadde valgt å se seg selv utenfra for å oppdaga at vi alle er myke trafikanter på sosiale medier.

Erik Andreassen sin kommentar om "Kirkens popularitet, Jesus og djevelen" (8.juli) leser jeg verken som kritikk, ironi, sarkasme eller arroganse. Derimot leser jeg det som et profetisk ord inn i vår tid.

Det er sikkert ikke bare sokneprest og blogger Marita Bjørke Ådland som har satt iskaffen i halsen. Hennes kommentar "Kyrkje på nett, djvelens verk?" avslører det faktum at hvem som helst kan reagere. Spørsmålet er hvem som makter å reflektere. Med respekt å melde mener jeg Andreassen har mer å komme med enn Bjørke Ådland, "Please, tell me something I don't know".

Å skrive en replikk på innpust det tok kirkebloggeren seg tid til, men innrømmer "Eg anar ikkje kor digital Andreassen og hans kyrkjelyd har vore i denne tida." Nei, research er vanskelig, også for oss prester som ønsker å være drevne i kommunikasjon. Om Andreassen bemerker Bjørke Ådland "Eg er også innforstått med at han i hovudsak kritiserer ei PR-kåt kyrkje som er hekta på likes og tal, statistikk og rekkevidde. Problemet er at han tar feil. Vi har ikkje tenkt slik, vi har ikkje jobba slik."

Nei, problemet er at Bjørke Ådland tar feil. Ved å forstå Andreassen som profetisk røst leser jeg han dit hen at er det noe Kirka for all del ikke må gjøre, så er det å bli så overveldet av responsen på vårt synlige arbeid på nett at vi glemmer at vårt kall primært er å følge Jesus, alltid. Det være seg i konkret omsorg for den enkelte, inn i det ukjente eller inntil det som samfunnet rundt oss kategoriserer som kjedelig. Jesus kan vanskelig settes i bås: I det ene øyeblikket er han på tempelplassen og diskuterer med fariseeren og de skriftlærde, mens han i det andre er på fest sammen med tollere og syndere.

Selvfølgelig hadde det vært beærende om pastoren i Oslo Misjonskirke Betlehem kunne ha ofret et avsnitt for å klappe oss digitale kirker på skuldrene. Men hvilken nytte hadde det gjort, annet enn enighet om at "eit godt innhald kan skapa både relasjonar og gode augneblink, også digitalt", slik Bjørke Ådland etterspør? 

Andreassen tråkker på bremsen. Bjørke Ådland og hennes samstemte velger å lese ham som en gråsprengt kjøreskolelærer, og tror de har strøket på oppkjøringen. Men hva om de hadde valgt å se seg selv utenfra for å oppdage at vi alle er myke trafikanter på sosiale medier? Framfor oss ligger nemlig et bybilde der nesten ingen har tid til å endre hastighet, langt mindre stoppe helt opp. Akkurat som bilister i verdens mest trafikkerte byer ser vi mer til siden ("Hva gjør de andre?") enn rett fram ("Hvor er vi på vei?"). Og det er her jeg opplever Andreassen bremser for å slippe oss myke trafikanter trygt videre på Veien.

Selv er jeg prest i en kirke som valgte å omfavne muligheten som kom til å sende gudstjenestene digitalt. Jeg likte det så godt at jeg til og med forsøkte å gi det kjære barnet enda et navn, "gudstreamtjeneste". I tråd med restriksjonene valgte vi å gjennomføre og streame våre ordinære gudstjenester på 1 t og 15 min hver søndag. I tillegg til at vi hadde menneskelige og materielle ressurser for å få dette til, fant vi det vinnende argumentet i vår vedtatte visjon: "Jesus sett, trodd og etterfulgt". Vi spurte som vi pleier "Svarer denne satsingen til vår visjon?" Svar: Under korona, ingen tvil! Tilbakemeldingene fra medarbeidere, menighetsfolk og andre har vært helt overveldende, og innsatsen til våre tekniske og musikalske medarbeidere (flere ungdommer) og deres ledere har vært helt suveren og tømt meg for superlativer.

Det er her jeg velger å nyansere Andreassens sommervisitt. Matteus gjenforteller Jesu lignelse om talentene, og aldri har vel oversetterne hos Bibelselskapet hatt en mer takknemlig oppgave! For de ressurser hver og en av oss sitter inne med, de skal vi ikke grave ned. Vi skal ikke skjule våre talenter eller ta dem for gitt. Derimot skal vi "bruke dem rett og forvalte dem slik" at de blir flere, slik at de rekker ut til flere. Sosiale medier er et tidssluk, men Gud vet hvor mye tro, håp og kjærlighet som kan vokse fram ved at mennesker kan gjøre de gode nyhetene synlig akkurat der, med de ressursene de måtte ha. 

Og selv om Andreassens "kommentator-kule" treffer også utover Den norske kirkes rekkevidde, har han et poeng i at arbeidsgiveren til Bjørke Ådland og undertegnede "nærmest inntar statistikk intravenøst". Da Norge stengte stoppet vi å telle alle som gikk inn i kirka vår. En refleksjon vi har gjort oss er hva om vi fortsetter med det, og heller teller de som går ut og gjør disipler. Til det kreves ledelse, og den hansken er jeg som sokneprest villig til å plukke opp. Derfor er Andreassen sommervist viktig lesning, og et profetisk ord inn i vår tid.

Gå til innlegget

Vi konfronteres med det meningsløse hver dag. Til mennesker som søker etter mening kan kirken gi et viktig perspektiv. Det er lett å gjette hvor fra. Kanskje ikke så selvfølgelig, men utgangspunktet i all kristen livstolkning bør være nåden.

«Finnes det en mening?» er et av de store eksistensielle spørsmål. Det er nok mange av oss som har grunnet på dette. Er du blant dem, avslører det gjerne hva som kjennetegner samfunnet rundt deg. 

Det er interessant at vår vestlige kultur og levestandard tillater oss å søke lengre enn primærbehovene. Vi tillater oss selv å spør om det finnes en mening, når flertallet av verdens befolkning står ovenfor store utfordringer hva angår rent vann, mat, klær og husly. I tillegg er vår kultur preget av en relativisme der ingenting er sikkert, derfor kan du trygt finne din egendefinerte mening med livet. 

Det er ikke "en Herrens mening med alt"

Ved inngangen til påske legger vi bak oss tre "stille" uker vi aldri har opplevd maken til. Vi er alle i samme båt, eller rettere sagt: I hvert vårt hjem og prøver så godt vi kan å sjonglere hjemmekontor med stengte barnehager og skoler, lukkede fritidstilbud, økonomisk usikkerhet og permitteringsvarsel. I tillegg vet vi ikke hvor lenge dette vil vare, og over står vissheten om at covid-19 truer menneskers helse og hele vårt samfunn slik vi kjenner det. 

«Det er en Herrens mening med alt» mumler Ludvig i Flåklypa. I verste fall blir dette tolket som en kristen anskuelse. Men kristen tro er ikke å strebe etter å finne en mening i ett og alt, men å overgi seg til det ett nødvendige: Guds nåde, i alle livets epoker og erfaringer, i livets lyse og mørke sider. Evangeliet handler nemlig ikke om at du skal finne meningen med livet, men at du i dette livet lar deg finne av Jesus. Han kom med "nåde og sannhet", ikke 'mening og sannhet'.

Tenk over det, hva er det som egentlig gir mening av det gode budskap. Det henger ikke på greip: Hvorfor i alle dager skapte Gud verden? Hvorfor ble Gud menneske i et lite guttebarn? Hvorfor døde han 33 år senere til spott og spe? Hvorfor fortalte han at jeg er elsket av en himmelsk Far? Og hvorfor i all verden elsker Gud meg? Hvorfor døde han for meg? Og hvorfor sto Jesus opp igjen? Alt dette er vel verdt å grunne på, men ingenting gir mening i kategorisk forstand. Men det gir nåde. Spørsmålet er ikke hva som gir livet ditt mening, men hva som gir deg nåde til å leve livet!

"Mening garantert av Gud"

Noen finner ulike svar på spørsmålet om hva som gir livet mening: Vi skal gjøre så godt man kan, gripe dagen, være et godt medmenneske, stå opp for urettferdighet, elske Gud og min neste som meg selv, leve som Jesu etterfølgere osv. Andre kan uttrykke med rette at i smertens øyeblikk var det ingen mening å finne. Med tiden kom heller ikke forsoningen, men kanskje noe annet å holde fast i og bygge livet videre på. Denne erkjennelsen viser ikke at det var en mening i det som skjedde, men at det dannet seg noe som gjorde det mulig å komme videre og starte på nytt. Jeg kaller det nåde.

«Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhets-mørke» skriver Svein Ellingsen i sin salme fra 1978.

Kirken må forkynne nåden i livet, ikke meningen med livet. Der verden leter etter mening, bør kirken peke på nåden. Det er Guds nåde som førre oss nærmere kilden, jakten etter mening fører oss ut i ørkenen. Jeg kan heller ikke gi meg selv livets mening. Jeg har ingen forutsetninger for å bestemme noen ting av min tilblivelse eller når mitt liv skal utfolde seg, for jeg har ikke skapt meg selv. Derfor må livets mening gis meg utenfra, slik filosofen Søren Kierkegaard sier, at livet har en mening som er garantert av Gud.

At vi er frie til å skape mening, holder ikke

Mitt perspektiv er at Gud gir livet mening i form av sin nåde, og det er denne kirken må ta sin tilflukt til. Martin Luther lette utrettelig etter en nådig Gud. Du gjettet riktig, fordi det han var opplært i ikke gav mening. Han fant at gudsrelasjonen alltid er en gave, og dette kunne han bygge livet sitt på. Ingen kristen kan bygge sitt liv på et budskap av relativisme, der mennesket selv må finne meningen. En kristen hviler "med all sin tyngde" i nåden.

"Tilværelsen har ingen forutbestemt mening; vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv" , skriver Human Etisk Forbund på sine hjemmesider, og videre: "Vi er frie til å skape mening og finne mål for våre liv, men vi gjør det ikke i et vakuum."

Å høre at "jeg er fri til å lage min egen mening" høres unektelig attraktivt ut. Utfordringen er at dette er lett å si hvis du er en mastergradstudent på universitetet, eller en forelder med gode permisjonsordninger. Men jeg kan ikke si det samme til en flyktning i Syria, Irak eller Kongo. Resonnementet kommer til kort i møte med ofre for slaveri, forfølgelse, sult eller menneskehandel. Kan jeg si til barna som i disse ukene lider fordi de må være hjemme, at du er fri til å finne din mening? Nei, snarere tvert imot. Det finnes mennesker som er frarøvet sin frihet, og i de stille uker før påske er det ganske mange av oss. Det siste vi trenger å høre er at det finnes noen mening med covid-19 eller at vi får som fortjent. At vi er frie til å skape mening holder heller ikke. De gode nyhetene er at det finnes nåde. Der det ikke finnes mening finnes det alltid nåde, og det er evangeliet.

Gud er selv offer for meningsløshet

Natt til 7.april 1990 mistet 159 mennesker livet i brannen på Scandinavian Star. Under en minnegudstjeneste i Frederikshavn kirke 10 dager etter, spør sogneprest Laurids Korsgaard: «Hvor er Gud i dette?», og svarer «Gud er korsfestet i vår lidelse, Gud er offer for meningsløsheten. Gud er i deres sorg, i deres angst, i deres fortvilelse, i deres mareritt».

Nåden viser seg i historien der Gud selv blir menneske og blir kjent med vår menneskelighet. Jeg begriper det ikke, men griper tak i det likevel: Det er Guds vesen å være nådefull! Han ønsker en relasjon til hver og en av oss. I et slikt perspektiv blir ikke nåde «Å få gjøre det jeg vil», men å få motta det jeg dypest sett trenger. Da handler ikke nåde utelukkende om å få noe ufortjent, men å få noe u-forventet: fred, styrke, frelse. Og her skimter jeg en allmektig Gud: Han som kan skape orden ut av kaos, gi tilgivelse for synd og reise oss opp til evig liv ut fra meningsløs død. Guds nåde reiser meg opp hver dag, og vil reise meg opp den siste dagen.

Hvis jeg velger å stoppe å lete etter mening i livet, men heller tar imot livet som en gave, da blir det en reorientering av livet. Lar jeg meg selv omfavne av nåde og legger vekk jaget etter mening, da vender livet mitt bort fra mitt eget selvbilde og til et annet sentrum. Kristus gir meg nåde, ikke all verdens mening. Eller som forfatteren Max Lucado kvitret: "If God were only mighty, we would salute him. But since he is merciful and mighty, we can approach him."

Gå til innlegget

En livline i restriksjonens tid

Publisert 5 måneder siden

Hvordan kan vi forholde oss til praktisk teologi når alle instanser forteller oss at kirken skal holde stengt og befolkningen bli hjemme? Vi kan velge nye måter å kommunisere på, og samtidig kan vi lære av kirkens historie. Kirken har nemlig håndtert pandemier i 2000 år.

Plutselig står menneskeheten ansikt til ansikt med en pandemi der ingen vaksine eller noen antibiotika ser ut til å komme oss til unnsetning, foreløpig. Da er det ikke bare frykten som kan komme til overflaten, men også erkjennelsen av at våre erfaringer er underernært. For hvor finner vi håndfaste historier om hvordan verden har kommet seg gjennom dette tidligere? For kirken vil det være relevant å se til den kristne tradisjon og børste støvet av den særegne tilnærmingen til pandemier kirken selv har brukt gjennom tidene.

Aller først bør vi raskt feie for egen dør. Det er umulig å gå gjennom 2000 års historie uten å måtte innrømme feil! Frykt og maktmisbruk, mangel på kunnskap og overskudd av overtro blant kirkens egne har stengt evangeliet og diakonien ute fra kirkens budskap i møte med pest, pandemi og epidemi, også i møte med dens offer. Dette skjer fremdeles. Å gå nærmere inn på dette faller utenfor denne kronikkens budskap, men aktualiserer samtidig hovedmomentet: Å framheve kirken som bærere av evangeliets budskap, også i møte med pandemi.

Jeg er ikke den eneste som prøver å kombinere hjemmekontor med stengte barnehager. Mine perspektiver ble positivt utvidet da jeg kom over en lengre artikkel av amerikaneren Lyman Stone. Han bor i Hong Kong der han er stipendiat ved Institute for Family Studies og rådgiver ved konsulentfirmaet Demographic Intelligence. Hans artikkel fra 13.3 er å lese på www.foreignpolicy.com. Min tekst tar i det følgende utgangspunkt i Stones artikkel, med noen personlige kommentarer til slutt.

Kristus-like

En kristen respons på pest og plage har sitt utgangspunkt i noen av Jesu mest berømte læresetninger: “Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem”; “Du skal elske din neste som deg selv”;  “Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner”.  Denne undervisningen var det apostlene tok videre i det de i Antiokia for første gang ble kalt kristne, altså “Kristus-like”. 

Lyman Stone forteller hvordan kristne virkelig ble tro mot sitt navn i perioder da Romerriket ble angrepet av pest. Han viser til at historikere har antydet at den forferdelige Antoninus-pesten fra det 2. århundre, som kan ha drept en fjerdedel av Romerriket, førte til spredning av kristendommen. Kristne tok seg av syke ut fra et livssyn der pest ikke var en straffedom fra en sint og lunefull guddom, men et resultat av et skaperverk i opprør mot en kjærlig Gud. 

Videre viser Stone til Cyprianus’ pest, oppkalt etter biskop Cyprianus av Kartago. Cyprianus’ pest kan ha vært en sykdom relatert til ebola, og effektuerte krisen fra det tredje århundre i den romerske verden. Men det skjedde noe mer: pesten utløste vekst av kristendommen!. Biskop Cyprianus etterlatte seg en omfattende beretning om denne sykdommen i sine skrifter, og ba kristne ikke om å sørge over pestens ofre (som var i himmelen), men heller intensivere innsatsen for å ta vare på de levende. Den samtidige biskop Dionysius av Paris beskriver hvordan kristne, "uten hensyn til fare ... viser ansvar for de syke, og ivaretar alle deres behov"

Videre er det ikke bare kirken som legger merke til kristnes tilnærming til pest, hevder Stone. Et århundre senere klager den hedenske keiser Julian bittert over hvordan “galileerne” tar vare på syke som ikke deler deres tro, mens kirkehistorikeren Pontianus forteller om hvordan kristne sørger for at ”godt blir gjort mot alle mennesker, ikke bare de som tilhører troens husholdning”. 

Denne vanen med selvoppofrende omsorg dukker opp gjennom historien. I 1527, da en byllepest rammet Wittenberg, nektet Martin Luther å snakke om flukt og beskytte seg selv: Han ble værende i byen og tjente de syke, noe som kostet datteren Elizabeth livet. Stone viser til at Luther siden publiserte en traktat, "Hvorvidt kristne skal fly pesten", der han tydelig argumenterer for en kristen respons på epidemi: Vi skal dø på post. 

Solidaritet til vår neste

Lyman Stone har helt rett når han understreker at epidemier som Korona-viruset ikke løser opp kirkens plikter, men gjør dem til et kors der kristne må være forberedt på å dø i tjeneste. For en kristen, skriver Stone, vil det være bedre å dø ved å tjene vår neste, enn å være omringet av en haug med munnbind vi aldri fikk sjanse til å bruke. 

Samtidig løfter Stone et annet element i den kristne tilnærming på sykdom, nemlig synet på kroppen: Kroppen vår er en gave fra Gud og må beskyttes. Her viser han til Luthers forklaring til det femte budet i katekismen,  “Du skal ikke slå i hjel”, ved å si at dette faktisk betyr at vi aldri må utsette andre i fare gjennom vår uaktsomhet eller hensynsløshet. Med andre ord kan vi både i solidaritet og med Luther i hånd oppfordre hverandre til å overholde karanteneordninger, desinfisere våre hjem og ta alle forholdsregler for å unngå å spre denne forferdelige sykdommen. 

Denne solidaritet sporer Lyman Stone til det kristne budet om nestekjærlighet: motivet for streng hygiene finner ikke en kristen i et ønske om å ta vare på seg selv, men i et ønske om å tjene sin neste. Et ønske om å ta vare på de rammede kan også uttrykkes i et ønske om ikke å smitte de friske. Stone forklarer dette med å vise til de første sykehusene i Europa, som ble oppført i perioder med pest for å yte omsorg under rene, hygieniske forhold. Dette ble gjort av kristne som forstod at uaktsomhet ville spre sykdommen raskt videre, noe som ville føre til mer død. 

Ved å delta i restriktive tiltak innen hygiene og sosial distansering, står kirke sammen med samfunnet for øvrig, i det vi gir avkall på vår egen komfort. Jeg legger  til at vi sier "liv og helse først", og ser menneskeverd i praksis.

Tiltak som renser vår sjel 

Og i denne type omsorg ligger en mektig kraft, hevder Stone: De restriktive tiltakene tjener som en synlig påminnelse om at vi alle er i samme båt, vi følger samme restriksjoner og bruker samme type såpe. Og er vi "vår brors vokter", kan vi faktisk redusere dødstallene hvis vi mobiliserer.

Men når hygieniske retningslinjer handler om å elske vår neste framfor å redde vårt eget skinn, vil tiltakene ikke bare redde våre liv, det har kraft til å rense vår sjel! Stone fortsetter: Hele motivasjonen for selvoppofrende omsorg, og andre forholdsregler for å redusere smitte, forutsetter eksistensen av et samfunn der vi alle er berørte. Kirken er en sosial arena, men vi gir avkall på aktivitetene og gjør alt vi kan for å følge restriksjonene. Selv om vi ikke får feire nattverd, gi hverandre tegn på “Guds fred” med lette håndtrykk eller sitte sammen i kirkerommet, er vi fremdeles et fellesskap - fordi vi alle er berørte. Kirkebygget er kanskje stengt, men Kirken lever!

Menigheten er som samfunnet for øvrig, avskåret fra hverandre. Å oppsøke hverandre er vanskelig, for vi er hindret fra å delta i offentlige sammenkomster både på kontoret, i skolegården, gjennom idretten og andre fritidsaktiviteter.  Derfor kan korona raskt muteres i et samfunn som vårt, til en epidemi av fortvilelse, hevder Stone. 

Men fordi vi er hver for oss, trenger vi moralsk og mental støtte fra samfunnet rundt oss for å være de anstendige menneskene vi alle ønsker å være. Stone mener at uten denne moralske støtten, som innbyggerne i Wuhan, Kina, kan bevitne - og kanskje snart folket i Italia - kan livet fort bli uholdbart. 

En livline i restriksjonens tid

Jeg mener kirken skal være et sted for denne moralske støtten. Vi vil trøste og bære, oppmuntre og utruste. Og jeg er enig med Stone i at det kristne valget om en ukentlige samling i kirken ikke er en utopi, men et klartenkt, rasjonelt valg basert på viktige avveininger fordi våre vaner viser våre verdier. Derfor er det viktig å minne hverandre om at kirken utvikler ikke interaktive møteplasser bare for å være tilstede her og nå, men for å opprettholde en livline til et fellesskap med gjensidig omsorg og støtte, som vil være klar til å ta imot den dagen vi igjen kan møtes i kirkerommet. 

For kirken lar seg ikke styre av frykt, men tro til Gud, håp om at dette skal gå bra og kjærlighet i våre handlinger. Selv når det meningsløse inntreffer, vil det alltid være muligheter for å vise godhet. Ikke fordi målet er å øke kirkens oppslutning, men fordi målet for enhver kristen er å være "Kristus-lik".

Stone har en oppfordring til slutt: Vær villig til å gjøre et offer, selv på bekostning av din egen komfort. Oppretthold en streng hygienisk rutine for å unngå å smitte andre. Oppretthold en livline til et meningsfylt menneskelig fellesskap som gjennom denne kampen kan ta vare på din ånd og din sjel. Dette er ledestjernene som har ledet kirken gjennom pest og plage i århundrer. Etter hvert som verden forstår at epidemiens tidsalder ikke er over, viser disse eldgamle verdiene sin relevans også i vår tid. 



Gå til innlegget

Gudstjenesten er vår hovedpulsåre

Publisert over 1 år siden

Hvis Guds rike tilhører barna, skal ikke vår gudstjeneste og nattverd gjøre det samme? Eller er vi som står for liturgikk og musikk så blindet av vår egen liturgiske fortreffelighet og forståelse, at vi tror at bare vi elsker liturgien høyt nok, vil også menigheten gjøre det?

Vårt Land stilte spørsmålet "Hvor fleksibel skal liturgien være?" (9.2), og skal ha stor takk for å løfte fram samtalen om hvilke gudstjenester vi vil ha i Den norske kirke. Min gode praktikumsrektor  Fredrik Saxegaard kommenterte saken, og jeg ønsker med dette å invitere ham til meningsutveksling om dette viktige og spennende temaet. Han har selv lært meg en hel del, og jeg har mye å takke ham for, faglig og pastoralt.


En radikal endring?

Å ha nattverd etter forkynnelse med barn i aldergruppen 3 - 11 år som målgruppe, kan ikke kalles en radikal endring og brudd på det som er to tusen års mer eller mindre enhetlig kristen tradisjon, slik Saxegaard hevder. 

I Bogafjell kirke har vi barneforkynnelse i Ordets del på hver gudstjeneste. Det er en formidling av evangeliet, gjerne i rollespill eller med bruk av konkreter. Barneforkynnelsen er en del av menighetens DNA, og en del av vår veletablerte familiepedagogikk. Det bærende momentet her er at foreldre og barn får høre det samme, at forkynnelsen i søndagsskolen skjer foran voksne og barn. På en gudstjeneste med nattverd følger trosbekjennelsen,  deretter nattverd. Her oppfordres familiene til å delta sammen, enten knelende eller ved intinksjon. Lystenning, bønnelapper, lovsang og dåpspåminnelse hører med i en liten bønnevandring i kirkerommet.

Prekenens funksjon blir en forlengelse av og en utdypning av  barneforkynnelsen. Perspektivet løftes, tankene som ble sådd tidligere i gudstjenesten får nytt vann fra nådens kilde, og håpet er at troen skapes i den som lytter.

På dette tidspunktet leker, spiller, tegner, synger eller samtaler barna i sine aldersbestemte grupper. Men i gudstjenesten har de likevel en helt sentral rolle, noe de også har i vår kirke på landsplan: Barna er ikke kirkens framtid, barna er vår nåtid. Samtidig trenger vår kirke å legge til rette for gode, varige og livsforvandlende impulser der barn og foreldre kan delta sammen. Vår kirke er fra før av full av aktiviteter der barn og voksne er separert. Vi trenger fler-generasjons-menigheten, og vi trenger en kirke som våger å tenke liturgi for neste generasjon.


Tradisjonsbærer vs. tradisjonsbryter

Liturgi foregår i grenselandet. Det er allsang på grensen mellom fortid og framtid; et allerede/ennå ikke; det er himmel på jord; det er estetikk og dramaturgi; et hellig rom midt i vår hektiske hverdag der alle bevegelser har sin grunn, alle handlinger har sin plass og alle gjenstander har sin funksjon. Vi kommer tomhendte inn, men drar velsignet ut. - I love it!

Vår Mester, tradisjonsbæreren, sa at den største i himmelriket er det lille barnet, og at hans brød skulle brytes til minne om ham. Vår Mester, tradisjonsbryteren, sa at Guds rike tilhører barna, og at hans blod ble utøst så også deres synder skulle bli tilgitt. 

Hvis Guds rike tilhører barna, skal ikke vår gudstjeneste og nattverd gjøre det samme? Eller er vi som står for liturgikk og musikk så blindet av vår egen liturgiske fortreffelighet og forståelse, at vi tror at bare vi elsker liturgien høyt nok, vil også menigheten gjøre det?

En menighet bygges alltid nedenfra. Det er kornet som blir sådd, og som vokser seg så stort at himmelens fugler slår seg ned i det. Gudstjenesten er et tre å hvile under og klatre i; å nyte utsikt fra og nyte frukter av. Gudstjenesten er livets tre for Guds barn i alle aldre!


Hvordan forstår vi liturgien som rytme og rite?

Hva skal jeg så si til dette. Er en gudstjeneste som tar utgangspunkt i lokale forhold med på å undervurdere betydningen av gudstjenestens offentlige, traderte form? Slett ikke! Det offentlige aspektet ivaretas nettopp fordi gudstjenesten er forankret lokalt ("stedegengjøring"), og dens traderte form håndheves ved alle pulsslag av gjenkjennlighet som ellers er å finne i vår kirke, f.eks. dåpsliturgien av 2017.

Hvis bønnen er pusten i det kristne livet, er gudstjenesten hovedpulsåren. En hovedpulsåre kan ikke kuttes av uten at livet avsluttes. Derfor vil jeg gjøre alt jeg kan for å forvalte vår gode liturgiske arv på en slik måte at det gagner fedre og mødre å sende sine enestående barn til gudstjeneste.

Alle gudstjenester i hele landet inneholder noe vakkert! Men hva mener Fredrik Saxegaard er de riktige veier å gå for en liturgi for neste generasjon? Hvor er det blitt av gleden over mangfoldet fra liturgireformen? Og hvordan kan den lokale menighet overleve om ikke den får myndighet over hvilken gudstjenesteliturgi som skal brukes lokalt?

Bevisbyrden ligger på de som ønsker (radikal) endring, mener Saxegaard. Jeg ønsker ham og hans meningsfeller velkommen til Sandnes, så skal jeg gi dem "Ånd og kraft" som bevis!

Gå til innlegget

Kirken: Best på tjenende lederskap

Publisert nesten 2 år siden

Forslaget om resultatlønn er for meg et symptom på at idealet for kirken som organisasjon synes å være å få henne mer lik samfunnet forøvrig. Vi må sikte høyere enn som så.

 

Leder i Presteforeningen (PF) Martin Enstad har helt rett: "Å være leder i kirken er ikke uten videre sammenlignbart med å være leder i en hvilken som helst annen virksomhet." Hans innlegg "Hva er opnådde resultater i kirken" er klargjørende.

Kirkens arbeidsgiverorganisasjon (KA) har foreslått lønn med utgangspunkt i «oppnådde resultater i forhold til virksomhetens mål». Skal prosten eller kirkevergen liksom sko seg på hvor mange deltakere som kommer på breddetiltakene innen trosopplæringen? Det bør være en kjensgjerning at kirkens arbeid består i mer enn det lederne gjør og får til. Faktisk består det av mer enn hva vi evner å telle.

Resultatlønn i ei kirke har jeg hørt er blitt kalt koko, lite gjennomtenkt, horribelt og "så absurd at det er på grensen til hysterisk morsomt". Men mest av alt er det alvorlig. Forslaget om resultatlønn er for meg et symptom på at idealet for kirken som organisasjon synes å være å få henne mer lik samfunnet forøvrig. Vi må sikte høyere enn som så. 

KA mener åpenbart at høyere lønn sikrer rekrutteringen av de beste lederne. Men hva gjør en kristen leder god og hva skal kjennetegne en kristen leder? Jeg mener at et vesentlig ideal innen kirkelig ledelse bør være det tømmermannen selv lærte oss, nemlig tjenende lederskap. Enkelt sagt handler dette om å sette den andre høyere enn meg selv.

Hvilke signal om økonomi vil kirken gi samfunnet? Sannheten er at skal den internasjonale velferden gå opp, må vi som har mest ta til takke med mindre. At arbeidsgiverorganisasjon foreslår resultatlønn (og fagforeningen vurderer streik) her på toppen av verden, er fra et globalt perspektiv sterkt betenkelig og ytterst beklagelig. 

Som organisert prest tilknyttet PF, har jeg tidligere uttalt i denne avis at å søke personlig økonomisk gevinst i kirken er å sette personlige behov foran etterfølgelsen. Det er kanskje moderne, men et større perspektiv på kirken gir det definitivt ikke. Sannheten er at resultatlønn - og presters streikerett - ikke gir samsvar med framtidens virkelighetsbilde der menighetens medlemmer må ta mer og mer ansvar for lønnede stillinger.  

Personlig tar jeg meg selv i å snakke om mine penger som jeg tjener. Men ut fra et kristen livsyn er det jo ikke mine penger: Jeg er forvalter av Guds nåde. Dette perspektivet øver jeg meg på å ha, og hevder det setter meg fri fra bekymringer, fristelser og ubetydelige investeringer. 

Høyere lønn kan selvfølgelig gi meg både hytte på fjellet og båt i skjærgården. Simon Peter hadde båt, uten at det hjalp. Han ville bygge hytte på fjellet også, og vi vet hvordan det gikk: Han måtte gå ned for å vitne om Jesu herlighet blant menneskene. Etter mitt syn bør alle som arbeider innenfor den kirkelige organisasjonen ha dette som felles mål.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 2901 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 2000 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
14 dager siden / 1110 visninger
Drømmen om tempelet
av
Joav Melchior
27 dager siden / 623 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
7 dager siden / 589 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
12 dager siden / 579 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
4 dager siden / 386 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere