Torleif Elgvin

Alder:
  RSS

Om Torleif

Teolog og bibelforsker med Dødehavsrullene som spesiale. Professor i bibelfag og jødiske studier ved Høgskolen i Staffeldtsgate. Nettside www.torleifelgvin.no, der jeg har lagt ut nytt og gammelt stoff om Dødehavsrullene.

Følgere

Muslimske etterfølgere av Jesus

Publisert rundt 2 måneder siden

“Det er teologisk svært omstridt å kalle en Jesustroende muslim. Det handler om åpenbaringsforståelse og religionsteologi,” skriver Rolf Kjøde i Vårt Land 16 mai, i et innlegg der han problematiserer elementer av Frikirkens misjonspraksis i Midtøsten (VL 2 mai, utvidet på Verdidebatt 19 mai). Langt mer kan sies om dette.

Vi finner i dag titusenvis som kan vitne slik: “Muslim betyr å være overgitt til Allah. Med Isa (Jesus) som herre og mester er jeg mer overgitt til Gud enn før Isa åpenbarte seg for meg. Og det er hans ord i injil (NT) som gir meg kraft og veiledning dag for dag, han som er Allahs Ord fra evighet. Jeg er en muslimsk disippel av Jesus.” Om vi teologer som sitter trygt i Vesten problematiserer og avviser deres trosidentitet, er ikke det misjons-kolonialisme i ny drakt? Dette er disipler som vet hva de risikerer av forfølgelse og avvisning ut fra sin tro på Jesus.

Fra 1998 har vi lært av misjonstenkeren John Travis å bruke begrepene C4 og C5 for nye troende med muslimsk bakgrunn. C-4 kaller seg ‘followers of Isa’, mens C-5 kaller seg ‘muslim followers of Isa’. Begge gruppene tar vare på elementer fra islamsk kultur og tro. C5-ere insisterer på fortsatt å være en del av det islamske familie- og folkefellesskap slik at de kan vitne for sine egne – inntil de eventuelt blir kastet ut. Noen C5-ere kan gå i moskeen av og til, men har primært sine egne fellesskap. De bruker Koran-avsnitt i sitt vitnesbyrd, men har NT som sin viktigste bok.

Kjøde viser til en studie av Phil Parshall blant lokale C5-ledere som viste at 45% ikke bekreftet treenigheten, 66% sa at Koranen er større enn GT og NT, og noen kunne fortsatt si trosbekjennelsen med ‘Muhammed er Allahs profet’.

Dette er ikke en studie Parshall selv har gjort, men referat fra hans kritiske artikkel i Evangelical Mission Quarterly (EMQ) fra 1998. Denne 1995-undersøkelsen fra ‘Islampur’ i Bangla Desh er neppe representativ for C5-ere verden over i dag. Kjøde nevner ikke Parshalls merknad om at man i Islampur ikke forsto Koranen – den er jo på arabisk – men kun kjente den liturgiske messende lesning av Koranen. NT, som de leste jevnlig, hadde de på sitt eget språk. Det hører med at Islampur-bevegelsen vokste frem i en stamme som hadde vært intenst mot kristendommen – det hadde neppe skjedd uten en slik kontekstualisert profil, og i 1995 var bevegelsen fortsatt bare ‘15 år ung’. At Kjøde nå drar frem denne 1995-studien som hovedgrunnlag for sine kritiske spørsmål, er kanskje ikke helt fair. Han nevner heller ikke den kritiske responsen Parshall i samme EMQ fikk av Dean Gilliland, som hadde ledet Islampur-studien.
            Videre viser Kjøde til at Joshua Massey, som selv støtter C5, sier at “læren om kirken må tones kraftig ned.” Kjødes gjengivelse er kanskje ikke helt presis. I 2004 skrev Massey i EMQ at i møte med søkende muslimer og nye disipler må vi heller være Kristus-sentrert enn kirke-sentrert. Og videre, “C5 er ikke en strategi for å nå muslimer, dette er en ny virkelighet skapt av Den hellige ånd blant mange muslimske folkeslag.” Kjøde leser kommentarene fra Hans Aage Gravaas, daglig leder i NORME, VL 2 mai, som støtte til sitt syn. Slik jeg leser kommentaren, støtter den langt på vei Frikirkens syn og strategi. Det kan forøvrig se ut som andre er mindre skeptiske enn Kjøde – i 2018 publiserte Fast Grunn min 4-siders artikkel om ‘Muslimske Jesusdisipler’.

De siste tyve år har mer enn fire millioner muslimer kommet til tro på Jesus, ikke primært som følge av ‘missionaries on the ground’. Dette har vokst frem nedenfra, ut fra lesning av NT og Jesus-avsnitt i Koranen, åpenbaringsdrømmer og erfart helbredelse i Jesu navn. Satelitt-TV og Facebook har også spilt en rolle. De nye troende velger ulik kontekstuell profil. Noen blir ‘evangelikale kristne’ i sin form – og dét er lett å forstå om det gjelder afghanere og iranere som har reagert mot islamistiske styresett. Andre velger selv en C4 eller C5-profil for sitt gruppefellesskap, og mange lever i skjul med sin tro.

En 2005-artikkel av John og Anna Travis forteller: “Noen C5-troende gjentar fortsatt trosbekjennelsen (Det er ingen Gud uten Allah og Muhammed er hans profet), andre gjør det ikke, og andre igjen reformulerer den slik at Jesu navn æres. Vi har hørt noen C5-troende si at de kan regne Muhammed som ‘profet’ i det at han lærte sitt folk om den ene sanne Gud og talte sterkt om Jesus i Koranen. Men de la umiddelbart til at Muhammed hverken er guddommelig eller en frelser.”

Frikirkens misjonsleder viste 2 mai til sin muslimske kjenning som sier “‘at han i alle sine horisontale relasjoner vil forbli muslim hele livet. Men at han vertikalt ville være Jesus-troende’ – der ligger essensen i strategien vår. Det handler om at man ikke trenger å bytte kulturell innpakning for å komme til tro.” Frikirken er involvert i flere land i Midtøsten. Vi ønsker å vise respekt for mange elementer i islamsk og nasjonal kultur. Men det er også elementer som må forsakes, og mange må i Jesu navn løses fra magiske og okkulte bindinger. I reportasjen i VL ville vi vise de tøffe konsekvensene det kan få om en ny troende bryter ut av sitt samfunn og proklamerer seg som ikke-muslim. Om han ser seg som ‘muslimsk Jesus-disippel’, har han en helt annen mulighet til å dele sitt vitnesbyrd med familie og slekt.

Vårt kall er å stå sammen med den stridende og lidende kirke i verden – også når messianske jøder og Jesustroende fra islam velger sine egne veier og begrunner det i NT.

Gå til innlegget

Israels-kjærlighet på avveie?

Publisert nesten 8 år siden

Kristne er kalt til å elske det jødiske folk, be for det, støtte det og kjempe mot antisemittisme. Men kjærlighet til det jødiske folk bør ikke identifiseres med uforbeholden støtte til staten Israel, okkupasjon av Vestbredden og jødiske bosettere.

Noen kristne gjør jødefolkets hjemkomst og staten Israel til det mest synbare tegn på Guds nærvær og åpenbaring i verden, et gudsbevis. Israel blir i praksis et sakrament. Lydighet mot Guds ord identifiseres med lojalitet og politisk støtte til den israelske stat. En kritisk holdning til Israel kan føre Norge under Guds vrede og straff, sies det, fordi Israel er Guds øyesten og profetene lover straff over folkeslagene som strider mot Israel i endetiden.

Har en dermed lagt staten Israel inn i sin trosbekjennelse og gitt den en plass i troens innhold som vanskelig lar seg begrunne ut fra Det nye testamentet (NT)? Å identifisere Guds plan med et rike av denne verden forblir problematisk. Historien har sett for mange som med våpen kjempet under mottoet ’Gud med oss.’ Å dra enkle linjer mellom profeters ord i Det gamle testamentet (GT) om Guds folk i endetiden og Midtøsten i dag, er en problematisk risikosport. Det kreves faktisk profetisk åpenbaring for å forstå og tolke Guds handlinger på historiens og nasjonenes arena. De siste 50 år har vi sett rikelig med bøker som har avlest Guds «endetidsur» og fortalt hva som kommer til å skje i Midtøsten, og forutsigelsene slår sjelden til. 

Endetid og etikk. Som kristne er vi henvist til å lese GT-profetier gjennom et nytestamentlig filter og spørre hvordan Jesus og hans frender (ny)tolker sentrale GT-linjer. Å legge GT og NT flatt ved siden av hverandre eller tolke nåtiden direkte ut fra en GT-profeti er ikke kristen bibeltolkning.

Den messiansk-jødiske lederen Lisa Loden sier at Bibelens ord om endetiden ikke må ta for stor plass i vår fromhet og forkynnelse. Hun har sett mange eksempler på at dét forrykker perspektivet og nedtoner andre viktige bibelske linjer – enheten i Jesu menighet, forsoning, rettferd for fattige og undertrykte. ’Det profetiske ord’ må ikke innsnevres til bare å gjelde landløftet. Profetene talte mye mer om rettferd enn om land, og de refset Israels ledere for å svikte de små. Rettferd har faktisk også med palestineres hverdag å gjøre.

Jerusalems tidligere borgermester Teddy Kollek sa det slik: «Noen sier at Israels Gud har lovet hele Jerusalem og hele landet til det jødiske folk, og at araberne ikke har noen plass her. Men hva Gud vil gjøre i fremtiden, er hans sak. Mitt kall er å arbeide for fred, forsoning og gode relasjoner mellom israelere og palestinere i dag, og det betyr også å arbeide for gode kår for palestinerne i Øst-Jerusalem.»

Landløftene. En hovedlinje i NT er å spiritualisere løftet om land til å gjelde Jesu menighet, gudsriket og den nyskapte jord. Frikirkens misjonserklæring fra 2010 sier mer om dette: «Det gamle testamente viser klart at tanken om Israels folk og Israels land hører sammen. Ut fra en helbibelsk tenkning, antydninger i Det nye testamente (Matt 10,23; 23,39; Luk 21,24; Rom 9,26) og teologisk aktualisering i vår tid, holder vi fast på denne samhørigheten. Vi ser jødenes delvise tilbakevending til Israels land som et ledd i oppfyllelsen av Guds løfter til Israel og Hans plan. Samtidig kan Guds spor i historien ikke fullt ut forstås eller etterspores ... Landløftene gir det jødiske folk hjemstavnsrett i landet, men normerer ikke en bestemt politisk løsning i forholdet mellom jøder og palestinere.»

Men løftenes innside er ikke oppfylt så lenge folket ikke kjenner Gud og hans Messias. Skriften og dens profetier har Jesus som sentrum. Det er derfor problematisk å tale om oppfyllelse av profetiene uten å relatere dem til Jesus.

GT angir størrelsen på det lovede land i flere forskjellige versjoner. Tyder det på at Gud vil forbeholde seg frihet til hvordan han vil oppfylle dette? Gud trenger ikke vår hjelp til å oppfylle sine profetiske løfter slik han vil.

Rabbiner David Rosen, grunnlegger av Rabbis for Human Rights, gir oss en viktig påminnelse : «Både israelere og palestinere må slutte å se på seg selv som (det eneste) offer. For få innser at det som er til beste for det ene folket, også vil tjene det annet. Et freds-kompromiss vil gagne oss begge.»

Trossøsken og kristen etikk. Da jeg i våren 2008 skrev kritisk i avisen Dagen om ortodokse jødiske bosetteres uetiske oppførsel mot palestinere, ble det leserstorm mot en «anti-jødisk» eller «anti-semittisk» skribent. Leder for Karmelinstituttet kalte bosetterne «de edleste blant de edle».

Israelske organisasjoner har dokumentert en rekke overgrep fra bosettere, men dette fornektes eller forties. Er det fordi ens historie-og endetidsteologi ikke tillater flekker på ens gudsbevis? Hva sa man i Karmel da jødiske bosettere nylig vandaliserte klosteret i Latrun? En kvinnelig Midtøsten-forsker var millimetre fra å bli kraftig slått med en glassflaske av en kvinne som kom ut fra en kristen forsamling i St. Olavs gate i Oslo. Ufyselige brev og eposter til annerledes tenkende hører også med. Overprøver lojaliteten til Israel normal kristen etikk?

Historisk sett er dagens kristne palestinere langt på vei ætlinger av jødekristne fra de første århundrer. Kan vi med Galaterbrevet i hånd si at de ikke er arvinger av løftene om å få bo i landet? En ensidig politisk støtte til Israel som ikke samtidig ser våre trossøsken, svikter nytestamentlige idealer. Jesu ord «Følg meg» og «ta dere av disse mine minste» må bety solidaritet og fellesskap med disipler på begge sider. Å dele evangeliet med Israels folk må ikke nedtones eller utsettes til et kommende tusenårsrike. En kan idealisere Israel og israelere på usunn vis, eller gjøre dem til et objekt vi trenger for å få «våre profetier» oppfylt, så en glemmer at israeleren er min neste, en neste som trenger Messias.

FØRST TRYKKET SOM KRONIKK I VÅRT LAND 1.10.2012

Gå til innlegget

Hvordan tenkte de bibelske forfattere selv?

Publisert over 8 år siden

De bibelske fortellerne bruker de gamle beretningene om storflommen som råmateriale til en symbolfortelling med et provoserende monoteistisk og etisk budskap i datidens religiøse univers

Tilsier Jesu eget bibelsyn at Noa må være en historisk person? Vi bør kanskje spørre hvordan forfatterne av Urhistorien selv tenkte om sine tekster. Bokklubbenes bind med de babylonske eposene Gilgamesh og Atrahasis (Verdens hellige skrifter, 2001) demonstrerer at flodfortellingen i 1. Mosebok har mesopotamiske ‘bestefedre’ som er inntil halvannet tusen år eldre enn de tidligste hebraiske tekster som finnes. I dette bindet setter Rolf Furuli (selv et Jehovas vitne) opp 22 litterære paralleller mellom Noa-fortellingen og de eldre kildene. Beretningen om Noa og storflommen er altså en yngre israelittisk gjenfortelling av en vandrende babylonsk fortellertradisjon, der mannen som bygget båten ikke heter Noa, men henholdsvis Ziusudra, Atrahasis og Utnapishti. Dette var de bibelske fortellere klar over, og derfor må 1. Mosebok 6–9 tolkes som en symbolfortelling mer enn en presis historisk dokumentar.

           Mange innlegg i Verdidebatt reflekterer en holdning til Skriften med mye iver og kjærlighet, men med mindre skjønnsomhet: En type ‘bibeltroskap’ som vil legge modernistiske kriterier for historisitet på Bibelens urtidsfortellinger. Kriterier som var fjernt fra de israelittiske teologer som under bønn og refleksjon skrev ned disse tekstene - tekster som Guds menighet valgte å anerkjenne som åpenbaring.

           Det gamle testamente er skrevet ned fra Salomos tid av (900-tallet f.Kr.). Først da er hebraisk fundert som skriftspråk. En muntlig tradisjon kan godt gå tilbake til Moses sin tid, 1200-tallet. Men de mesopotamiske fortellingene går tilbake til tiden før Abraham, til midten av det tredje årtusen, tiden for skrivekunstens begynnelse. Det er nok noe optimistisk å spørre om Judeas teologer i åttende og syvende århundre kunne ha tilgang til bedre kilder enn disse. Å lete etter Noas biografi blir neppe enklere enn det har vært å finne arken hans…

           Israels teologer i siste del av kongetiden intenderte ikke å skrive 1 Mosebok 1–11 som en dokumentarberetning. De kjente godt mesopotamiske fortellinger om flommen, og skrev sin versjon i lys av troen på Jahve, Israels Gud. De babylonske fortellingene kan bevare minnet om en storflom i prehistorisk tid. De bibelske fortellerne bruker de gamle beretningene som råmateriale til en symbolfortelling med et provoserende monoteistisk og etisk budskap i datidens religiøse univers: En slik flom kan ikke forklares ut fra de mange gudenes nykker og irritasjon over at menneskene bråker og forstyrrer dem. Har det vært en flom, må det ha vært Israels Jahve som holdt menneskene til ansvar for etisk svikt.

La oss ikke gjøre denne beretningen til noe annet enn forfatterne ville ha den til. Bibeltroskap er å ta Skriften på alvor som forpliktende veiledning for lære og liv. Men det er også å ta på alvor de ulike litterære genre bibelske forfattere tok i bruk da de ga sine skrifter til Israels folk, og kjempet for å ta alle samtidens tanker til fange i tro og lydighet til den nidkjære Jahve. Og det er å ta på alvor det lys arkeologi og skriftfunn fra nabokulturene kaster over gammeltestamentlige tekster.

1 Mosebok 1–11 er fortellinger av en annen karakter enn beretningene i Samuels- og Kongebøkene. Disse kapitlene formidler i symbolform sann åpenbaring om Gud og menneskeslekten. Å gjøre 1 Mosebok 1–11 til dokumentarberetninger er ikke bibeltroskap, det er å misforstå tekstene!

Gå til innlegget

Jødisk professor om Jesus

Publisert over 8 år siden

Professor Paula Fredriksens rekonstruksjon av den historiske Jesus og urkristendommens fødsel har noen svakheter.

17.10 presenterte Per Eriksen på dobbeltside i Vårt Land professor Paula Fredriksens forelesning på Teologisk fakultet om Jesus som jødisk messias. Professoren fra Boston startet som katolikk, er nå gift med en jøde og har konvertert til jødedommen. Hun har skrevet bøker om Jesus sett med en skeptisk historikers øyne, og filtrerer ut mye i evangeliene som hun finner uhistorisk. Hverken på Blindern eller i Vårt Land ble det fortalt at vi her møter en jødisk evangelieforsker, og at hennes bidrag derfor også hører med i den videre dialog mellom jøder og kristne etter 1945.

    Fredriksen ser Jesus som en jødisk lærer og profet. Han forkynte sine disipler at Guds rike snart skulle bryte inn. Mot slutten av sitt virke proklamerte han at gjennombruddet var rett rundt hjørnet. Det ser vi av inntoget i Jerusalem der han lar seg hylle som messias.
Flokken hans ventet entusiastisk på gjennombruddet. Istedenfor ble deres rettferdige helt henrettet av Pilatus. Et justismord under påskudd av at Jesus ville være ´judeernes konge,’ altså en opprører mot Romerriket og en trussel mot fred og harmoni i Judea og Galilea. At Pilatus ikke fengslet Jesu tilhengere, viser at han selv ikke trodde på anklagen eller så Jesus som en politisk trussel.

    Men disiplenes entusiasme ble transformert: De ble overbevist om at Gud hadde reist Jesus opp fra de døde. Slik viser Gud at den uskyldig dømte likevel var den rettferdige, Gud hadde gitt ham rett. Kroppens oppstandelse og oppreisning for de rettferdige - martyrer og lidende – dette var tegn på messiasriket, fredsriket som profetene hadde lovet. Den korsfestede måtte derfor være Messias.

    Fredriksen erkjenner at disippelkretsen vokser svært raskt. De forkynner om Riket som snart skal bryte inn ved Messias’ tilbakekomst, da skal Jesus vise alle judeere at han er den kongelige Messias. Disiplene innlemmer ikke-jøder i menigheten – også dét virkeliggjør løfter fra Bibelens profetbøker.

    Fredriksen gjør interessante observasjoner til evangelietradisjonen. Men som bibelforsker vil jeg stille noen spørsmål ved hennes rekonstruksjon. Hun finner lite historisk troverdig i evangelienes fortellinger før hun kommer til Pilatus, dom og korsfestelse. Men at Jesus ventet på en snarlig forvandling av Judea og Israels folk, dét vet hun. Samt at han arrangerer et messiansk inntog når han rir inn i Jerusalem. Og dét er de to knaggene hun henger disiplenes nye overbevisning på.

   – Hvorfor er akkurat dette så sikkert, mens andre deler av Jesus-beretningen er konstruert i ettertid av fromme fortellere?

    Jødiske Paula Fredriksen tror neppe at Jesus oppstod – annetsteds enn i disiplenes overbevisning. Men hun er imponert over den eksplosive vekst i denne jødiske fornyelsesbevegelsen, som under motstand og forfølgelse sprer seg utover i Romerriket. I samtalen etter forelesningen spurte en norsk professor henne om hva Jesus så som sin særlige tjeneste for Israels folk. – ”Det er et vanskelig spørsmål, som jeg ikke har lett for å svare på. Kanskje du kan hjelpe meg med det?” repliserte hun.

   For en lengre versjon av dette innlegget, se min nettside torleifelgvin.no - > Refleksjoner. Der vil du også finne mere om nytestamentets jødiske bakgrunn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1254 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1093 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 993 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 482 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere