Tor Dag Kjosavik

Alder: 78
  RSS

Om Tor Dag

Pensjonert prest

Følgere

Etter at NRKs brennpunkt 11. nov. satte søkelyset på Smiths Venner eller Brunstad Christian Church som bevegelsen foretrekker å kalle seg i dag, har det oppstått en heftig debatt. Ikke minst er NRK blitt beskyldt for usaklig og ensrettet kritikk. Nå ønsker BCC å bli kvitt sitt sekt-stempel og bli opptatt i Norges Kristne Råd. Da bør BCC avklare sitt teologiske ståsted istedenfor å gå til angrep på hvordan både journalister og mange andre i dag beskriver denne bevegelsen.

Starten

Smiths Venner ble grunnlagt av Johan Oscar Smith (1871-1943). I 1898 ble han omvendt til Gud og senere grunnla han sin egen menighet, mye som en protest mot verdslighet som han mente hadde fått fotfeste i andre kirkesamfunn. Fra mine skoledager husker jeg at vi så på medlemmene som nokså spesielle. Kvinnene fikk ikke klippe håret og de gikk med skjørt eller kjole uansett vær og føreforhold. Når barna kom opp i en viss alder fikk de forbud mot å være samen med «verdslige barn». Ballspill og verdslig musikk var forbudt. Lederne hadde et strengt syn på alkohol, skilsmisse og gjengifte og på moderne tekniske oppfinnelser som radio og TV. Teologisk skilte de seg også ut fra vanlig kristen lære. Ett av de viktigste bibelstedene for dem var 2 Pet. 1,4 der vi finner uttrykket «få del i guddommelig natur». Smith skilte mellom to former for synd: Ubevisst synd og «synd i kjødet». Synden i kjødet var de bevisste syndene. Også Jesus hadde synd i kjødet, men syndet ikke. Med ham som eksempel kan også vi som har fått del i guddommelig natur, overvinne all bevisst synd. Det er vel ikke uriktig å si at for Smith var Jesus like mye forbilde som forsoner. Jeg husker en samtale med et ivrig menighetsmedlem. Jeg definerte evangeliet som frelse ved tro pga Jesu soningsverk. «Det er bare halve evangeliet,» sa han. «Den andre halvparten er det vi må gjøre.» Hvis vi nå erstattet Moseloven med alle de menneskebud som Smiths Venner hadde satt opp, ser vi en klar parallell til den kampen Paulus fører mot judaistene i Galaterbrevet. Et eksempel på menighetens strenge samlivsnormer er en bibeltime av Sigurd Bratlie jeg hørte tidlig på 90-tallet. Han hevdet at hvis foreldre fikk besøk av barn med en ny ektefelle, skulle de betrakte dem som ikke-gifte og gi dem hver sitt soverom.

Krisen på 90-tallet

Første halvdel av 90-tallet var preget av splittelse og strid i menigheten. Mange medlemmer ble presset ut, andre forlot bevegelsen frivillig. En regner med at ca. 450 personer forlot BCC, som menigheten nå ble kalt. I dag kaller menigheten krisen på 90-tallet for vekkelse. Jeg var til stede på ett av disse vekkelsesmøtene. Forkynnelsen handlet om kamp mot Guds fiender. Omtrent alle sangene hadde et refreng. Når vi kom til første refreng spratt de fleste i forsamlingen opp og strakte en knyttet hånd i været. Jeg spurte meg selv: Er det til Gud eller til lederne de demonstrere sin lojalitet? Ganske urovekkende var det også når en seks-åring gikk fram og avla vitnesbyrd: «Og så vil jeg takke Gud fordi ha ga meg seier over synden i kjødet.» Når jeg tenker på dette møtet er det fortsatt slik at vonde følelser vekkes til live. I denne perioden fortalte en av lederne i Stavanger at han ikke hadde syndet (bevisst) siden krigen. Stridighetene varte til Kåre Smith ble valgt til forstander i 1995 og fikk BCC-skuta inn på ny kurs. Ett av problemene i dag er at det hverken går an å snakke med lederne om det som skjedde på 90-tallet eller dagens utvikling. Hvis spørsmål eller innvendinger blir oppfattet som kritikk får en høre at en har en kritisk ånd, en vantroens ånd eller Antikrists ånd.

Dagens menighet

BCC har forandret seg enormt siden Kåre Smith overtok roret. Det virker som de fleste av de gamle reglene i borte. Avholdssaken er lagt på is, og på menighetens konferansesentra serverer frivillige medlemmer alkohol. Skepsisen mot TV er også borte og interne TV-sendinger brukes aktivt for å nå ut til medlemmene med møter og bibeltimer. Jeg har sett på noen av disse og det er helt forståelig at journalister sitter igjen med inntrykk av at hovedsakene nå er penger og dugnad. Hovedgevinsten av dette sitter Kåre Smith igjen med. BCCs TV-sendinger beskyttes med nye passord og det er ikke enkelt for utenforstående å få full oversikt over det som forkynnes og lærer. Nå anklager BCC NRKs journalister for å ha gitt en fortegnet fremstilling av menigheten. Men hvis BCC mener de sitter inne med et positivt budskap til andre kristne og til samfunnet, hvorfor stenger de seg da inne med hemmelige passord? Her har vi faktisk en god grunn til å se på BCC som en lukket sekt. Det kan hende bevegelsen er blitt mer evangelisk når alle lovgjerningene i forhold til gamle menneskebud er borte, men er egentlig så mye vunnet når gjerningene er blitt til enorme pengekrav til medlemmene og krav om at unge familiefolk skal utføre mange dugnadstimer i måneden? Men som Kåre Smith selv sier: «Menigheten har ikke bruk for latsabber.» Etter min mening må Norges Kristne Råd få bevis for at BCC ikke lenger er en sekt. Bevisbyrden ligger på menigheten.

Gå til innlegget

Er Joh. 3.16 blitt ubrukelig?

Publisert 7 dager siden

Blir det noen kristendom igjen?

Mye tyder på at Den lille bibel, som mange mennesker opplever inneholder summen av Bibelens budskap, nå er under kraftig press. Joh. 3.16 taler bl. a. om å gå fortapt. Som kjent har en tidligere biskop avskaffet fortapelsen, så dette bibelverset er spesielt uheldig å bruke i begravelser. Verset taler også om tro og da kan de pårørende som ikke tror, lett føle seg utenfor. Men dette gjelder jo ikke bare i begravelser. I barnedåp har vi også ofte mange familier til stede der flere ikke deler den kristne tro. Hva skal vi da lese og forkynne? Vi må selvsagt forkynne Guds kjærlighet mye og håpe det kan føres til at mennesker kjenner seg inkludert. Kanskje vi kan oppsummere forkynnelsens innhold med ordene: «Gud er grei, og du er ikke så verst, du heller.» Så er det etikken. Det må jo være en viktig oppgave for kirken å få mennesker til å leve sammen i godhet og fordragelighet. Men å snakke om synd, kan lett støte noen bort. De ti bud virker også litt strenge og er ikke helt i pakt med tidens gjengse holdninger. Dem kan folk lett ta anstøt av. Hva skal vi sette i stedet? Det er ikke noe problem. Vi har jo Kardemommeloven. Som kirke kan vi prøve flere midler for at ingen skal føle seg utenfor, men oppleve at de tilhører kirken. Ett spørsmål blir allikevel stående: Blir det noen kristendom igjen?

Gå til innlegget

Utbruddet av korona-smitte i Norge kan få store følger i u-landene når misjonsorganisasjonenes økonomi svekkes. Kan vi gjøre noe med det?

Gjennom daglige nyhetssendinger og pressekonferanser blir vi minnet om hvor alvorlig situasjonen er både i Norge og mange andre land i verden. Bedrifter må stenge foreløpig, mange mennesker blir satt i karantene og andre blir permittert. Mange vil nok oppleve en trangere personlig økonomi fordi det er naivt å tro at staten kan gi full økonomisk kompensasjon til dem som ikke lenger er i arbeid, hvis unntakssituasjonen blir langvarig.

Andre av oss vil spare store utgifter pga. alle arrangementene som nå blir satt på vent. Når møter, basarer, årsmøter, misjonsstevner og kanskje også sommerens landsomfattende stevner og generalforsamlinger blir avlyst, sparer dette oss for reiseutgifter, kollekter og offer og kanskje dyre hotellopphold. Dette gjelder i særlig grad pensjonister, men også en del vanlige lønnsmottagere. De som særlig blir rammet av krisen økonomisk, er misjonsorganisasjonene som må avlyse inntektsbringende arrangementer. De blir faktisk rammet på dobbelt vis. For det første får de mindre kollekter, offer og basarpenger. For det andre blir de rammet av en norsk krone i fritt fall, mens de har forpliktelser i forhold til kirker og samarbeidspartnere i den fattige delen av verden. Dette viser selvsagt hvor viktige det er med en personlig givertjeneste til den eller de organisasjonene våre hjerter brenner for.

Det er i midlertid noe vi alle kan gjøre. For hvert arrangement som vi hadde tenkt å være med på, kan vi lage et overslag av hva vi ville brukt på reise, opphold og kollekt og sende tilsvarende beløp til vedkommende organisasjon etter hvert som vi hører at arrangementet er avlyst. Da vil denne misjonsorganisasjonen faktisk få inn mer penger enn om arrangementet fikk gå sin gang. Organisasjonene vil allikevel neppe tjene på krisen. Gjenbruksbutikkene som er blitt en svært viktig inntektskilde, er allerede lukket midlertidig. Men vi kan gjøre en innsats, slik at vi som sparer penger på koronakrisen, bidrar til at vår del av evangelisk og humanitær innsats i verden ikke stopper opp.

Gå til innlegget

Greta Thunberg og streikende skoleelever

Publisert over 1 år siden

Jeg må tilstå at jeg har problemer med å respektere Greta Thunberg og alle de elevene som hun har fått til å streike istedenfor å gå på skolen. Når noen til og med foreslår henne som kandidat til Nobels fredspris, da melder jeg pass. Min skepsis til henne og hennes tilhengere skyldes ikke at jeg tar lett på klimakrisen, men at den bevegelsen hun har startet ser ut til å være mer opptatt av hva politikerne skal gjøre enn hva de selv bør gjøre for å redde kloden. Det mest konkrete er at de foreslår at Norge ikke åpner nye oljefelt. Det er altfor enkelt å fortelle andre hva de skal gjøre enn å gjøre noe selv når vi utfordres av en verden i miljøkrise. Er de selv villige til å minske sitt personlige forbruk? Hva bør så være det første miljøbevisste skoleelever tar fatt på? Jeg har listet opp noen punkter.

  • 1. Færre utenlandsreiser.

    Elever som er opptatt av klimakrisen, kan starte med å si til foreldrene at de ikke vil være med på utenlandsferie lenger. Det ville spare adskillige flyreiser. De kan feriere i Norge og eventuelt ta seg fram til feriemålet med to eller buss.

  • 2. Mindre kjøp av nye klær.

    Det er nylig blitt lagt fram tall som viser hvor mye bruk- og kastkulturen forurenser. Det kjøpes og kastes altfor mye klær. Mange klesplagg kastes, ikke fordi de er utslitt, men fordi det er kommet ny mote, eller fordi det rett og slett er gøy å shoppe.

  • 3. Færre hotdogs og burgere og mer grønnsaker.

    Mange av de samme ungdommene som synes det er viktig å samle seg for å gjøre politikerne oppmerksomme på den alvorlige klimakrisen, holder liv i dem som serverer junk food. Et viktig tiltak for å redusere klimagasser vil være å spise færre hotdogs og hamburgere og mer fisk og grønnsaker. Er de streikende ungdommene villige til å legge om kostholdet sitt?

  • 4. La være å kaste plast og annet søppel i og utenfor skolegården.

    Det er selvsagt flott at mange unge er med på aksjoner og plukke plast i fjæresteinene, men hvem er det som fyller skolens nærmeste omgivelser og parkeringsplassene utenfor kjøpesentrene med plast og annet avfall? Hvis de unge blir seg bevisst dette problemer, kan de også bli seg bevisst at de kan påvirke både foreldre og andre voksne til aldri å kaste en eneste bit med søppel i naturen.

  • 5. Påvirke foreldrene til å være tilfreds med det de tjener.

    Dette er nok det vanskeligste og blir lett det mest omstridte punktet. Mange voksne er foran hvert lønnsoppgjør opptatt av at kjøpekraften vår må økes. Men økt kjøpekraft fører til økt forbruk. Og økt forbruk fører selvsagt til økt forurensing. Streikevåpenet er dessuten blitt et redskap først og fremst for høylønnede. For de bedriftene som sliter fører det til nedstenging eller flytting av arbeidsplasser til utlandet. Resultatet av lønnspress og streiker blir egentlig at forskjellen mellom høytlønnede og lavtlønnede øker. Dessuten øker også forskjellene mellom nord og sør. Kunne ikke heller ungdommene engasjere seg i en debatt om dette i skoletimene og slutte med det jeg heller vil kalle skulking?

    Når disse sakene kommer på ungdommenes agenda, vil jeg begynne å respektere dem.

Gå til innlegget

De dødes forbønn

Publisert rundt 5 år siden

Å be om Marias og helgeners forbønn er en hindring for økumenisk samarbeid.

Søndag 25. oktober ble det i radio overført katolsk gudstjeneste fra St. Olavs kirke i Oslo. La meg straks legge til at den respekt jeg har for Den romersk katolske kirke, ikke ble mindre etter denne gudstjenesten. Pater Pål Bratbak holdt en utmerket preken om ekteskapet, og den bekreftet at den katolske kirke ikke er blitt offer for gallupen når det gjelder meninger og holdninger til viktige samfunnsspørsmål. Ut fra dette kan jeg forstå de mennesker som forlater protestantiske kirker der det meste seg ut til å flyte fritt.

                Når dette er sagt, var det også ting i gudstjenesten som jeg reagerte negativt på. At nattverden er blitt til et offer som vi mennesker bærer fram for Gud, synes å være langt borte fra Jesu ord ved innstiftelsen. Men det jeg reagerte mest på, og som heller ikke er noe nytt, er henvendelsen til de døde. Etter en god og sterk innledning på syndsbekjennelsen, sier presten: «Derfor ber jeg den salige jomfru Maria, alle engler og hellige og dere alle, be for meg til Herren vår Gud.» De «hellige» betyr vel her både de som er døde i troen og de levende troende. Men denne henvendelsen kan ikke være noe annet enn levninger av gammelt hedenskap. Det er vanskelig å se den avgjørende forskjellen på dette og henvendelse til avdøde forfedre i andre religioner. For her har den katolske kirke utstyrt Maria og avdøde troende med hørsel og ber dem om å gå i forbønn for de levende. Hvor i NT finnes det noe som kan forsvare en slik tankegang? Jeg finner heller ikke noe i Bibelen om at vi skal be om englenes forbønn. Det jeg finner, er vers som 1 Tim 2,5: For Gud er én og én mellommann er det mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Og Rom 8,26-27: På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Så hvorfor vi trenger Marias og helgeners forbønn, er komplett uforståelig for meg, og så langt jeg kan se, fullstendig ubibelsk. Jeg håper Gud er villig til å bære over med denne villfarelsen, siden det er så mye som er bra i den katolske kirken. Men for meg er dette en større hindring for økumenisk samarbeid med Den romersk katolske kirke enn messeofferet som vår kirkefader Martin Luther tok kraftig avstand fra.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere