Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

En kommentar til Storhaugs bok om Islam lest i lys av Øverlands foredrag i 1933 om kristendommen som den tiende landeplagen.

Storhaugs bok. Hege Storhaugs bok om islam har solgt overveldende godt. Bare ut fra salgstallene er dette ei viktig bok. Det er en sterk og provoserende bok. Faglig har den fått kritikk. "Farvel, Storhaug" skriver Olav Elgvin i Morgenbladet (20.11). "Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge", lyder ingressen. Lars Gules anmeldelse i Dag og Tid har overskriften: "Storhaug er ein ukritisk kritikar" (29.1.). Og i Vårt Land har Espen Ottosen en interessant, kritisk kommentar,"Underlig kristen støtte til Storhaug" (30.1).

Eget ståsted. Jeg er ingen spesialist på islam eller situasjonen rundt muslimske miljøer i Oslo-området. Men jeg har som generalsekretær i NMS reist mye i Asia, Midt-Østen og Afrika og møtt kirker/kirkeledere i noen tilfelle som minoriteter i et muslimsk land, andre i land hvor muslimer utgjør (ofte truende) minoriteter. Som prest og biskop har jeg også hatt et åpent og velvillig "dialogisk" forhold til lokale moskeer/muslimske kultursentra og muslimer. Også for meg virker Storhaugs bok som fortegnende på den virkeligheten som møter oss i Norge. Hennes dramatiske innsteg med at det nå bare dreier det seg om to til fem år før det hele går galt, fortoner seg som overdrevent apokalyptisk. Som i den apokalyptiske sjangeren blir ofte enkeltbegivenheter fortegnet og satt inn i sammenhenger som svarer til det mønsteret den forventede undergangen forutsetter.

Den 11. landeplage. At Storhaug mener seg å ha en tilnærmet profetisk oppgave, angir undertittelen på boka: "Den 11. landeplage". Her dukker Arnulf Øverland og hans Studentersamfundsforedrag fra 1933 opp: "Kristendommen den tiende landeplage". Det var en tale som vakte stort oppstyr. Og det var hensikten. Talen var propagandistisk i sin grunnstruktur. Den tegnet et ensidig og forenklet bilde av kristen tro og av den kirkelige virkelighet. Foredraget var en ateistiske og anti-kirkelig provokasjonen. Talen var et retorisk mesterstykke. Men den fortalte ikke sannheten om kristendommen. Den gjorde ikke slutt på den kristne tro, selv om kristen-Norge lærte at å gå rettens veg med henvisning til blasfemiparagrafen var spilt møye. Talen gjorde det kanskje lettere for den tradisjonen som i dag betegner seg som "human-etikere" (hvem av oss er ikke egentlig det? Jeg regner meg som en human og etisk kristen), å finne sin plass i den offentlige diskursen. Styrken i talen er nettopp dens unyanserte og polemiske karakter. Dens ironiske og latterliggjørende beskrivelse av kristentroen og dens talsmenn.

Lukker dører. Hallesby og mange med han ble opprørt. Deres respons bekreftet Øverlands mistro. Men hans tale skapte ingen endring. Ingen ny selvinnsikt. I stedet forsteinet den posisjoner. Den åpnet ikke for samtale, bare en dypere kløft. Og det passet Øverland. Han ville kirka til livs. Han ønsket den bort. Han taler ikke bare nedlatende om Hallesby, men også den "mildere" Berggrav får sitt pass påskrevet. Slik jeg leser Storhaug, er det interessant nok i denne øverlandske tradisjonen hun plasserer seg. Men med sin ensidige fortelling om islam i dagens Europa lukker hun dører. Hun styrker de muslimske kreftene som ønsker kamp og konflikt. De har fått sin bekreftelse på Storhaugs mål: å få stengt flest mulig moskeer i Norge og stanset innvandring av muslimer. Ikke bare som en trussel for framtida, men som nødvendig aktuell politikk.

Fortsatt kritikk. Men selv om en slik tilnærming gjør det nødvendig å distansere seg både fra Storhaugs islambeskrivelse og den frykt hennes apokalyptiske korttidsvisjon skaper, betyr ikke det at det ikke er viktig med kontinuerlig «fundamentalismekritikk», for å vise til Ole Jørgen Anfindsens nylig utkomne bok, «Fundamentalistiske favntak». Møte mellom tradisjonelle islamske verdier og menneskerettigheter, slik disse er utviklet i vårt samfunn, innebærer mange spenningsflater. For egen del framstår trosfrihet, inklusive retten til å forlate islam (apostasi), synet på kvinners plass i samfunn og familieliv og, som et fundament for det alt sammen, ytringsfriheten, som helt avgjørende bærebjelker. Disse verdiene må integreres i et islamsk verdiunivers. I et samfunn hvor islam, muslimer og moskeer ikke oppfattes som en landeplag, men har sin naturlige plass.

Jeg tviler på om Storhaugs øverlandske modell er til hjelp i disse prosessene og for de muslimer som har ansvar for å skape en human og etisk norsk utgave av islam.

Gå til innlegget

Litt mer om fundamentalistiske favntak

Publisert over 3 år siden

Skal vi få en åpen, ærlig og konstruktiv samtale om religiøse uenigheter og innvandringsutfordringene, må vi legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet «humanistisk fundamentalisme».

Takk til Ole Jørgen Anfindsen for hans utdypende respons på mine merknader til hans bruk av begrepet "humanistisk fundamentalisme" i hans nye bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans velvillige innlegg bekrefter likevel etter mitt skjønn hvor vanskelig det er å bruke dette nye begrepet.

Da jeg først så det, trodde jeg det dreide seg om et oppgjør med en "sekularistisk fundamentalisme" som ønsker å skyve enhver form for åndelig/religiøs virkelighetsforståelse ut av samfunnsdebatten. Jeg kjenner en og annen firkantet ateist og humanetiker som jeg litt spøkefullt ville kunne kalle humanistisk fundamentalist i denne meningen av ordet.

Men Anfindsen bruker begrepet om noe annet. Om et bestemt samfunnssyn som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida. De som har bestemt hva som er "politisk korrekt". De som har støttet  en multikulturell visjon og har vært velvillige overfor innvandring. De Anfindsen tar et oppgjør med i sin forrige bok: "Selvmordparadigmet" med tydelige undertittelen: "Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet". Det er dette som følges opp i den nye boka under betegnelsen "humanistisk fundamentalisme". 

Anfindsen har et vell av data som han mener underbygger kritikken av "humanistene". Når opplever at hans motforestillinger ikke blir tålt, eller de etiske dilemmaene de peker på, ikke kan drøftes åpent, da ser Anfindsen de tydelige sporene av fundamentalisme. Det skremmer. Han skyr det som pesten, som han skriver. Slik fundamentalisme ødelegger samfunnet, er hans konklusjon. Som  Anfindsen er også jeg opptatt av den åpne samtalen både i samfunnet og på det religiøse området. Om alle slags fakta og sannheter. Lukkes dette rommet er det fare på ferde. Det er en viktig problemstilling.

Anfindsen viser til nyttårsovergrepene på plassen foran Kölnerdomen som et eksempel på manglende åpenhet og ærlighet. Politiet og politikerne "løy". Det gjorde de i Stockholm sist sommer også. De våger ikke å tale sant og kritisk om et betent og ubehagelig spørsmål. Jeg er enig i at underkommunikasjonen var uheldig. Svært uheldig. Fortielse, fornektelse og fordreining av virkeligheten er alltid ingen farbar vei. I tillegg har det en iboende tendens til å forstørre den underliggende konflikten. For mange er fortielsene i Köln og Stockholm en bekreftelse på hvilke virkemidler "den politiske korrekthet" eller "den humanistiske fundamentalismen" benytter for å unngå de ubehagelige spørsmålene. 

Men så må jeg innrømme: Jeg har faktisk en viss forståelse for politiets og politikeres innledende mediamessige varsomhet. For bare enkle hint om aggressiv og utillatelig adferd fra ungdom med "nordafrikansk utseende", var det god grunn til å frykte kunne utløse aggressive følelser og aksjoner mot flyktninger, innvandrere og muslimer i sin alminnelighet. Noen få vettløse menns planlagte eller spontane, uakseptable overgrep mot kvinner kunne plutselig bli en trussel for alle anstendige asylsøkere og innvandrere. 

Jeg er redd for slike reaksjonsmønstre. De gjør samtalerommet mindre. Mitt virkelighetsbilde med fokus på de gode historiene om innvandrere som er vel integrert og viktige aktører i samfunnet vårt, om alle muslimer som kjenner det åpne vestlige samfunnet som sitt, og om vårt felles ansvar for å gi mennesker som flykter fra undertrykkelse, frykt og nød, beskyttelse, blir lett bytte i møte med slike negative hendelser. Det gir kraft til dem som avfeier mitt grunnsyn som "politisk korrekt", "sentimentalt", "utopistisk" eller til og med godhetstyranni.

Merkelappene vi setter på hverandre stenger så altfor lett dører. Det er jeg redd også merkelappen "fundamentalisme" gjør. Derfor kjenner jeg på meg at jeg faktisk ikke liker begrepet kristenfundamentalisme, selv om de fortolkningsmekanismene som skaper destruktive "favntak", slik Anfindsen har beskrevet dem ut fra egen erfaring, stemmer med mine egne iakttakelser. Skal vi få en åpen, ærlig, kunnskapsbasert og konstruktiv samtale om så vel religiøse uenigheter som innvandringsutfordringene, er det avgjørende å legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet "humanistisk fundamentalisme". 

Gå til innlegget

Når Ole Jørgen Anfindsen tar et oppgjør med humanistisk fundamentalisme, kan det hende han egentlig møter en moderat muslim og en moderat kristen i døra.

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utfordrende bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans reise ut av bibelfundamentalismen har vært behørig omtalt i media. Så beskriver Anfindsen islamsk fundamentalisme. Den er i utgangspunktet verre enn kristenfundamentalismen. Den er direkte ødeleggende og farlig, ifølge Anfindsen. Islamsk fundamentalisme bidrar til å holde muslimske land nede i korrupsjon og manglende intellektuell, kulturell, økonomisk og menneskelig utvikling, og kan dessuten snart komme til å utgjøre en ­eksistensiell trussel mot den vestlige verden om dagens utvikling får fortsette, hevder han.

Nyansert syn. Som Anfindsen selv beskrev i et større intervju og i en kronikk i Vårt Land 11. november i fjor, har han likevel utviklet et mer nyansert syn på muslimer og islam.
Ekte islam behøver nødvendigvis ikke å være voldelig, ­undertrykkende og intolerant. Han har aktivt oppsøkt moderate muslimer. Han ble imponert på grensen til selv å bli muslim. Men det bibelske bildet av Jesus ble til slutt for sterkt. Det ble ingen konvertering. Han kaller seg nå muslimsk kristen.

Det er så langt betagende å lese Anfindsens sannhetssøkende ferd mot kunnskap og klarhet. Det står stor respekt av en slik vandring. I slike erfaringer finner vi ansatser til brobygging inn mot å anerkjenne muslimer som fullverdige medlemmer av det norske samfunnet.

Viktige. Slike ansatser finnes faktisk også hos Hege Storhaug i hennes bok Islam – den 11. lande­plage når hun gjør et klart skille mellom Mekka-muslimer og Medina-muslimer. Mekka-muslimene bygger sin tro på tekster og fortellinger fra Mekka­-årene da Muhammeds bevegelse utgjorde en minoritet som måtte tilpasse seg omgivelsene, mens Medina-tekstene forteller om hvordan det ble når Muhammed fikk full kontroll og ble en totalitær politisk-religiøs hersker. Dette kjennetegner ifølge­ Storhaug, det hun kaller Medina­-
muslimer. Slike nyanseringer er viktige nettopp fra Anfindsen og Storhaug, faglig velbegrunnet ­eller ikke. Men de drukner dessverre lett i skarpe advarsler mot fundamentalistisk islam.

Anfindsen angir mange konkrete navn på moderate muslimer og gjengir også lange ­utdrag av enkelte tekster. Det er fortjenestefullt. Det er nettopp dette sporet som åpner for en brobyggende holdning overfor islam og muslimer. Ja, det åpner for en ­ærlig samtale om ytringsfrihet, religionsfrihet inklusive konvertering fra islam, likestilling, seksualitet - og det multikulturelle samfunnet som er under utvikling i Norge.

Vanskelig. Men når det gjelder multikulturalisme blir det brått vanskelig. Det blir tydelig i ­Anfindsens oppgjør med den tredje typen fundamentalisme: «humanistisk fundamenta­lisme».
Det dreier seg om antirasister som etter Anfindsens mening er ideologisk forblindet og ikke vil se virkeligheten i øynene. De vil ikke diskutere det Anfindsen ­anser som klare fakta om innvandringens og multikultur­alismens åpenbare negative innflytelse på de vestlige samfunn. Det høres likevel søkt ut når en slik humanisme oppsummeres slik: «Den vestlige sivilisasjon bør avskaffes, og det er viktig at hvite blir redusert til minoriteter i alle land» (side 55).

Er det noen seriøse aktører som har et slikt program? Det stemmer ikke med min opplevelse av den norske diskusjonen enten det dreier seg om navngitte­ arbeiderpartipolitikere, eller ­representanter for Antirasistisk senter.

Hvilket samfunn? Det blir teologisk interessant når Anfindsen understreker at de kristne skal være lys og salt i verden, og leser dette i lys av Koranens påbud om å motarbeide alt som kan korrumpere eller skade samfunnet. «Av dette følger at vi har en forpliktelse til å ta til motmæle når noen forsøker – eller kommer i skade for – å ødelegge samfunnet» (side 94-95).

Hvilket samfunn? Skal vi kristne tenke like stramt om det samfunnet som vi til enhver tid er en del av, som muslimer tradisjonelt gjør om sitt idealsamfunn? Er ikke nettopp det en av de store forskjellene?

Når Anfindsen i boken Selvmordsparadigmet (side 162) skriver at det over den vestlige ­offentlighet hviler en marxistisk forbannelse som pålegger oss å ta parti med den svake part, ­eller anlegge den undertryktes ­perspektiv, er dette heller for meg en grunnleggende bibelsk tanke.

Hverandres naboer. Det skjuler ikke sannheten og er ikke i mot rasjonell tenkning. Men det bygger på et menneskesyn som i prinsippet er universelt. Vi er alle hverandres naboer. Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan bryter ned alle forestillinger om begrensninger på naboskap.

Nestekjærligheten gjelder alle. Selv om en må finne praktiske måter å håndtere flyktning­strømmer på innenfor rammen av internasjonale avtaler, er medmenneskelighet og menneskeverd avgjørende kjennetegn på et samfunnssyn som ønsker å ha en kristen forankring. Et kristent fundament.

Kristendommen er i sin grunnstruktur multikulturell.
Når Anfindsen holder sitt oppgjør med det han kaller «humanistisk fundamentalisme», kan det hende han egentlig møter både en moderat muslim, og en moderat kristen i døra. Mennesker som i fellesskap ønsker å skape en ny, kulturell virkelighet preget av de beste humanistiske tradisjonene våre religioner representerer.

Sitter fast. På meg virker det som Anfindsen ennå ikke har sluttført reisen sin. Han ­sitter fortsatt fast i en manglende vilje til å nyansere sitt bilde av dem som snakker annerledes om samfunnsutviklingen enn han mener er sant og rett.

Her mener jeg hans nye teologiske, og gjerne islamske innsikter, burde ha hjulpet han ut av forestillingen om den humanistiske fundamentalismens favntak.

Først publisert i Vårt Land 12.1.2015

Gå til innlegget

Vi må forby atomvåpen

Publisert nesten 4 år siden

Norge kan ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene om forbud mot atomvåpen.

Kampen mot atom-
våpen er viktig for kirke­n både i Norge og internasjonalt. Kirkenes Verdensråd (KV) vedtok allerede­ på sitt første møte i 1948 at atomvåpen er en synd mot Gud. 

I 2014 vedtok verdens-
rådet, som samler 550 millioner kristne­, en erklæring som oppfordrer alle medlemmene til å jobbe for et forbud mot atomvåpen. Å få på plass et slikt forbud er etisk tvingende, og det er nødvendig for å få til framgang innen internasjonal­ atomnedrustning. 

KV sendte en egen kirkelederdelegasjon på en pilegrimsferd til 70-års-
markeringen av bombingen av Hiroshima og Nagasaki i august i år. Jeg var med i denne delegasjonen. Ledere fra alle religiøse tradisjoner understreket at verdenssamfunnet nå må ta det endelige skrittet og få et forbud mot atomvåpen. 

På denne bakgrunn er det både gledelig, urovekkende­ og trist å følge utviklingen på FNs generalforsamlin­g som på-
går­ nå i New York. Gledelig­ fordi­ et forbud­ mot atomvåpen­ 
er blant de store samtaleemnene­, og fordi over 120 stater har sluttet­ seg til Det humanitære løftet for et forbud mot atomvåpen.

Urovekkende fordi noen stater motarbeider kreftene som vil ha framgang innen dette­ arbeidet­. Trist fordi Norge er blant statene som stikker kjepper­ i hjulene for dem som jobber for et forbud mot atomvåpen. 

Gjennom to skriftlige svar til Stortinget, har utenriksminister Børge Brende gjort det klart at Norge ikke kommer til å stemme for resolusjonene som foreslår handling innen kjernefysisk nedrustning.

Ikke engang resolusjonene «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» eller «Etiske imperativer for en atomvåpenfri verden», vil Norge stemme for. Regjeringen har med dette inntatt en ny utenrikspolitisk linje som nedprioriterer humanitære hensyn. Det er alvorlig.

Nylig kunngjorde­ Kirkenes Verdensråd en støtte-
erklæring til sistnevnte resolusjon­, som er fremmet av Sør-Afrika. Den sørafrikanske resolusjonen­ fastslår at alle stater har en etisk plikt til å jobbe for at atomvåpen forbys. 

«Vi er sterkt oppmuntret over at dette initiativet blir tatt på FNs generalforsamling og vi ser det presserende behovet for å skape sterk støtte til å omsette disse etiske imperativene i konkret og betydningsfull handling,» uttalte generalsekretær, Olav Fykse Tveit, i en pressemelding fra Kirkenes Verdensråd. 

Jo lengre tid det går før vi blir kvitt atom-
våpen, desto større er sjansen for at de blir brukt, bevisst eller­ ved uhell, og vi vil alle være ofre. Det vil neppe være vanskelig å få gjennomslag for et forbud den dagen atomvåpen igjen er blitt brukt, men vi nekter­ å vente til katastrofen er et faktum. 

Å sette i gang forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen, kan bli redningen. Å stemme for FN-resolusjonene som støtter et atomvåpenforbud, vil gi et viktig signal om at man ønsker handling. Avstemningen foregår første uken i nov-
ember. Norge kan fortsatt ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene.

Først publisert i Vårt Land 31.10.2015

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND OM ATOMVÅPEN

Gå til innlegget

OM OLAV OG JÆRTEGN

Publisert rundt 4 år siden

Meditasjon ved Olavsvaga. Nidarosdomen. Natta mellom 28 og 29 juli 2015. Uten jærtegn hadde ikke Olav blitt helgen. Kirka er til alle tider et jærtegn.

TXT: ROM 12,17-21 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

VELKOMMEN TIL DENNE VAKA, gode pilegrimer. Dere som har vandret, kort, langt eller lengre enn langt - og til dere som har kommet som enkveldspilegrimer. Vi er kommet til målet - for denne gang! Olavsvaka/Olavsfesten 2015. Samtidig er vi på veg videre. Derfor er det en spesiell glede å ønske dere klimapilegrimmer velkommen! Jeg har selv vært med å sykle og gå i Vesterålen og Lofoten tidligere i sommer - og blandet vann underveis i flasker som skal bringes med til klimatoppmøtet i Paris senere i høst i håp og bønn om at verdens ledere skal komme fram til en avtale som kan skape framtid og håp. I natt minnes vi en mislykket konge som falt i et slag for 985 år siden noen mil lenger nord. Torsdag 29. juli 1030, etter datidas kalender. Legemet hans ble til slutt gravlagt her ved Nidelvens bredd. Og her skjedde det store ting! Folk opplevde JÆRTEGN ved kontakt med relikvieskrinet. Blinde fikk synet igjen. Stumme talte. Selv de som hadde fått tunga skåret av! Det var brutale tider! Olav ble en av middelalderens viktigste og mest kraftfulle helgener. Kirka på dette stedet ble et pilegrimsmål for tusner på tusener. For oss som lever i en fornuftens tidsalder, med en legevitenskap som kan helbrede og lindre slik ingen tidligere har kunnet drømme om, er det vanskelig å forstå effekten av fortellinger om mirakelhelbredelser og jærtegn.

Enn skjønt! .... Noen av oss har opplevd en svak avglans av dette - f.eks. da Joralf Gjerstad var på besøk i Bodø Domkirke da han feiret 85 årsdagen sin med oss. Folk jeg aldri har sett i kirka. Fra fjern og nær. De kom for å takke. For å få en blikk. Et håndtrykk. Mange søkte hjelp i sin nød! - Mange la igjen fortvilte brev også til oss som var rundt Snåsamannen. De lengtet etter jærtegn i sine liv. En slik lengsel lever fortsatt - mye mer enn vi kanskje vedkjenner oss i vår kirke... Men JÆRTEGNENE Olav bar med seg dreide seg også om noe annet . Det dreide seg om en ny kulturell ånd, så å si. Ny luft å puste i. EN NY TID! Med nye verdier. Nye ord. Olav var antakeligvis ingen ivrig Bibelleser/eller kanskje bedre: Bibelhører. De brukte nok Bibelen anderledes i de dager! Kanskje hørte han aldri den teksten vi har lest her i kveld. Fra Paulus sitt brev til den lille kristen-flokken i Rom: Det var uvante ord og forestillinger for en vikingehøvding! "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" EN NY TID VAR I EMNING - også her mot den ytterste utkant! Bort med gjengjeldelsens lov som var så fundamental i det gamle samfunnet. Bort med blodhevn.

----- Kanskje er det mer sannsynlig at Olav hadde hørt de kjente Jesus-ordene fra Bergprekenen: "Salige er de rene av hjertet". "Salige er de ydmyke" "Salige er de barmhjertige" "Salige er de som skaper fred". Ydmykhet og barmhjertig. - Det var ikke honnørord i et norrønt vokabular. Hvor mye disse nye ordene preget Olav før Stiklestad, er vel ikke helt tydelig. (Er det Haldor LAxness som har kalt han sagaens største "brønnpisser"?) Men etter hans død ble disse nye nøkkelordene: ydmykhet, nåde, barmhjertighet knyttet nettopp til Olav. Han ble en helgen - et jærtegn - for hele kristenheten - over alle grenser - og til alle tider. Han ble det konkrete tilknytningspunkt mellom HIMMELKONGEN Kristus og menneskenes verden.

-----JÆRTEGNENE har fulgt kirka og det samfunnet som er knyttet til kirkas åndelige univers. Det er mulig å spore jærtegnene i vår norske historie etter Olav! - selv etter reformasjonens detronisering. Men du verden hvor ofte disse verdiene er blitt lagt til side, oversett eller mistolket - og misbrukt. I det viktigste nasjonale dokumentet vårt, har vi nå fått det med - i Grunnlovens §2. Samfunnet skal bygge på vår kristne og humanistiske arv! Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ikke vet hva det betyr. Vi har hørt ordene fra Paulus. "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" Og ... Fra BERGPREKENEN igjen: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet" Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor Gud og hans skaperverk - derfor drar noen videre til Paris. Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor våre medmennesker. - Derfor engasjerer vi oss for dem som befinner seg på utsida, de som overses, de som tråkkes på.

- Derfor drømmer vi om en tid da livet ikke skal styres av markedsverdi og grådighetskarusell, men av enkelhet og ekthet. Det dreier seg om å la lyset fra Himmelkongen få rom i hjertet. Vi søker jærtegn. Det hellige nærvær i livet. Å være pilegrim dreier seg om å se disse jærtegnene og leve i den virkelighet de representere slik at de kan reflekteres i en verden som mer enn noen gang trenger troens, håpets og kjærlighetens jærtegn. Derfor har pilegrimsvandringer fått fornyet relevans. Derfor kan minnene om Olavs jærtegn fortsatt være til inspirasjon for oss fordi peker på han som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. FRED VÆRE MED DERE i FADERENS og Sønnens og Den hellige ånd navn!

(Moderator2 har redigert litt på linjeskiftet samt fjernet dobbeltposting)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere