Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

OM OLAV OG JÆRTEGN

Publisert nesten 4 år siden

Meditasjon ved Olavsvaga. Nidarosdomen. Natta mellom 28 og 29 juli 2015. Uten jærtegn hadde ikke Olav blitt helgen. Kirka er til alle tider et jærtegn.

TXT: ROM 12,17-21 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

VELKOMMEN TIL DENNE VAKA, gode pilegrimer. Dere som har vandret, kort, langt eller lengre enn langt - og til dere som har kommet som enkveldspilegrimer. Vi er kommet til målet - for denne gang! Olavsvaka/Olavsfesten 2015. Samtidig er vi på veg videre. Derfor er det en spesiell glede å ønske dere klimapilegrimmer velkommen! Jeg har selv vært med å sykle og gå i Vesterålen og Lofoten tidligere i sommer - og blandet vann underveis i flasker som skal bringes med til klimatoppmøtet i Paris senere i høst i håp og bønn om at verdens ledere skal komme fram til en avtale som kan skape framtid og håp. I natt minnes vi en mislykket konge som falt i et slag for 985 år siden noen mil lenger nord. Torsdag 29. juli 1030, etter datidas kalender. Legemet hans ble til slutt gravlagt her ved Nidelvens bredd. Og her skjedde det store ting! Folk opplevde JÆRTEGN ved kontakt med relikvieskrinet. Blinde fikk synet igjen. Stumme talte. Selv de som hadde fått tunga skåret av! Det var brutale tider! Olav ble en av middelalderens viktigste og mest kraftfulle helgener. Kirka på dette stedet ble et pilegrimsmål for tusner på tusener. For oss som lever i en fornuftens tidsalder, med en legevitenskap som kan helbrede og lindre slik ingen tidligere har kunnet drømme om, er det vanskelig å forstå effekten av fortellinger om mirakelhelbredelser og jærtegn.

Enn skjønt! .... Noen av oss har opplevd en svak avglans av dette - f.eks. da Joralf Gjerstad var på besøk i Bodø Domkirke da han feiret 85 årsdagen sin med oss. Folk jeg aldri har sett i kirka. Fra fjern og nær. De kom for å takke. For å få en blikk. Et håndtrykk. Mange søkte hjelp i sin nød! - Mange la igjen fortvilte brev også til oss som var rundt Snåsamannen. De lengtet etter jærtegn i sine liv. En slik lengsel lever fortsatt - mye mer enn vi kanskje vedkjenner oss i vår kirke... Men JÆRTEGNENE Olav bar med seg dreide seg også om noe annet . Det dreide seg om en ny kulturell ånd, så å si. Ny luft å puste i. EN NY TID! Med nye verdier. Nye ord. Olav var antakeligvis ingen ivrig Bibelleser/eller kanskje bedre: Bibelhører. De brukte nok Bibelen anderledes i de dager! Kanskje hørte han aldri den teksten vi har lest her i kveld. Fra Paulus sitt brev til den lille kristen-flokken i Rom: Det var uvante ord og forestillinger for en vikingehøvding! "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" EN NY TID VAR I EMNING - også her mot den ytterste utkant! Bort med gjengjeldelsens lov som var så fundamental i det gamle samfunnet. Bort med blodhevn.

----- Kanskje er det mer sannsynlig at Olav hadde hørt de kjente Jesus-ordene fra Bergprekenen: "Salige er de rene av hjertet". "Salige er de ydmyke" "Salige er de barmhjertige" "Salige er de som skaper fred". Ydmykhet og barmhjertig. - Det var ikke honnørord i et norrønt vokabular. Hvor mye disse nye ordene preget Olav før Stiklestad, er vel ikke helt tydelig. (Er det Haldor LAxness som har kalt han sagaens største "brønnpisser"?) Men etter hans død ble disse nye nøkkelordene: ydmykhet, nåde, barmhjertighet knyttet nettopp til Olav. Han ble en helgen - et jærtegn - for hele kristenheten - over alle grenser - og til alle tider. Han ble det konkrete tilknytningspunkt mellom HIMMELKONGEN Kristus og menneskenes verden.

-----JÆRTEGNENE har fulgt kirka og det samfunnet som er knyttet til kirkas åndelige univers. Det er mulig å spore jærtegnene i vår norske historie etter Olav! - selv etter reformasjonens detronisering. Men du verden hvor ofte disse verdiene er blitt lagt til side, oversett eller mistolket - og misbrukt. I det viktigste nasjonale dokumentet vårt, har vi nå fått det med - i Grunnlovens §2. Samfunnet skal bygge på vår kristne og humanistiske arv! Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ikke vet hva det betyr. Vi har hørt ordene fra Paulus. "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" Og ... Fra BERGPREKENEN igjen: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet" Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor Gud og hans skaperverk - derfor drar noen videre til Paris. Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor våre medmennesker. - Derfor engasjerer vi oss for dem som befinner seg på utsida, de som overses, de som tråkkes på.

- Derfor drømmer vi om en tid da livet ikke skal styres av markedsverdi og grådighetskarusell, men av enkelhet og ekthet. Det dreier seg om å la lyset fra Himmelkongen få rom i hjertet. Vi søker jærtegn. Det hellige nærvær i livet. Å være pilegrim dreier seg om å se disse jærtegnene og leve i den virkelighet de representere slik at de kan reflekteres i en verden som mer enn noen gang trenger troens, håpets og kjærlighetens jærtegn. Derfor har pilegrimsvandringer fått fornyet relevans. Derfor kan minnene om Olavs jærtegn fortsatt være til inspirasjon for oss fordi peker på han som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. FRED VÆRE MED DERE i FADERENS og Sønnens og Den hellige ånd navn!

(Moderator2 har redigert litt på linjeskiftet samt fjernet dobbeltposting)

Gå til innlegget

Bra, Støre og Sarons Dal

Publisert nesten 4 år siden

Jeg synes Jonas Gahr Støres deltakelse i Sarons Dal var flott.

Det virker begrensende­ på visjonen­ om det «livssynsåpne­» samfunnet om politikere­ ikke kan reflektere over sitt religiøse­ ståsted og dettes forhold til sitt politiske engasjement. Jeg tror det hadde vært viktig om vi hadde vendt oss til slik åpenhet. Denne åpenheten er like viktig om det hadde vært en reflektert­ humanetiker, buddhist eller muslim. Det er med på å integrere og ansvarliggjøre religions­-/livssynsdimensjonen i samfunnsdebatten.

Jeg synes Støre har gjort dette på en flott måte både ved samtalen i Nidarosdomen for en tid tilbake og at han nå har valgt å snakke som han gjør i Sarons Dal. Jeg har også hørt at han har talt klokt og avdempende i andre fora.

Jeg synes Rune Edvardsens selvkritikk og beskrivelse av det presset han ble utsatt for da han tidligere signaliserte støtte til Støres parti og som førte til at han beklaget dette, er en modig handling som det står respekt av. Jeg håper jeg hadde sagt det samme uansett hvilket politisk parti det dreide seg om.

Sarons Dal som Den norske kirke blir ikke en politisk klubb av den grunn. Det vet alle som kjenner både Sarons Dal og Den norske kirke litt fra innsida. Også på dette punktet trenger vi en utvidet­ diskusjon og større åpenhet om de grunnleggende verdiene i samfunnet og hvilket etisk univers som styrer retningen i de politiske prosessene.

Det undrer meg at Levi Fragell og miljøet i HEF ikke støtter denne typen åpenhet. Jeg kan forstå at Fragell reagerer på enkelte utslag av virksomheten i Sarons Dal opp gjennom tidene­, blant annet vekkelsesmøtene i Afrika. Personlig fikk jeg et romsligere forhold til dette etter­ å ha møtt den såkalte­ «vekkelsesbevegelsen­» på Madagaskar­. Det var et sterkt kultursjokk, men hvor det fungerer­ innenfor kulturelle­ kontekster som er uvant og ukjent for oss.

Jeg kjenner ikke godt nok til hvordan dette fungerer i en Sarons­ Dalsk teologisk og åndelig­ kontekst, men jeg vil være tilhenger av et litt bredere­ bilde. Så Levi og HEF: Kan 
dere ikke møte både Støre, 
Sarons Dal og Rune Edvardsen­ med litt større­ romslighet? 
Utviklingen av et livssynsåpent­ samfunn, forutsetter­ en slik ny vilje til romslighet fra alle 
sider.

Gå til innlegget

Jeg har ikke funnet innleggene til Øyvind Norderval og hans tilsvarere Pål Georg Nyhagen og Johan Moan her på Verdidebatt. Jeg velger å kommentere Nyhagens og Moans innlegg her på VD da rammene er friere.

Nyhagens innlegg (I Nordevals bilde) og Moans innlegg (Norderval og Nabintu), sto begge på trykk i VL 13.07.15. Nordervals opprinnelige innlegg (07.07.15) ga Nyhagen og Moan anledning til å gjenta noen hovedpåstander fra Herlands polemikk mot Den norske kirke og dens ledere/in casu biskoper. Jeg har forsøkt å ta opp hansken fra Herland og vi har hatt en debatt her på VD og på redkasjonens initiativ overført til en brevveksling i papirutgaven.

Jeg vil nå gjerne utfordre Nyhagen og Moan, og jeg gjør det samlet vel vitende om at de ikke nødvendigvis er enige i hverandres synspunkter i alt og ett. For meg dreier det seg likevel om noen få sentrale temaer som jeg mener å kjenne igjen fra "brevvekslingen" med Herland.

1. Elendighetsbeskrivelsen av Den norske kirke og dens ledere synes å bygge på den forutsetning at vi (jeg inkluderer meg selv i dette lederskapet), ikke er opptatt av å forkynne evangeliet - de sentrale punktene i Bibelens budskap om Jesu død og oppstandelse om troen og håpet og liv i etterfølgelse og i håp om Jesus gjenkomst. Skulle vi ikke våge å snakke om disse sentrale temaene i den kristne tro? Gudstjenesten er jo full av dem. Tekstene som leses, bønnene som bes og ordene som deles. Hvor har dere det fra at vi ikke er opptatt av dette?

Disse sentrale punktene er sentrum i en hver gudstjeneste og jeg tør legge til i de aller fleste prekener. Kanskje forkynner vi ikke som de gjør på et bedehus eller i en pinsemenighet. Det teologiske språk og den åndelige kulturen kan variere, men ønsket om å bringe evangeliet til menneskene og menneskene til Kristus er selve fundamentet i Den norske kirkes eksistens og all dens virksomhet, fra dåpen til graven. 

2. Dere synes å mene at de sakene vi er opptatt av på en slik måte at de vekker oppmerksomhet i det offentlige rom, viser at vi understøtter det som er "kulturelt og sosialt korrekt" (Nyhagen). Jeg holder nettopp på å rydde opp i mine papirer og mapper da jeg nærmer meg pensjonsalderen. De sakene som har vakt størst mediaoppmerksomhet er knyttet til miljø- og klima, til  grådighet og fattigdom/nasjonal og global rettferdighet, til aktiv kamp for flyktninger og troskonvertitter, til i religionsfrihetens navn å la lokale muslimer få etablere en moske i byen, og til forsøket på å tale for en human og rettferdig behandling av det palestinske folket og tilsvarende kritikk av de krefter som i dag dominerer det politiske spillet i Israel. Reaksjonene på disse sakene har kommet fra svært forskjellige kanter, så det er umulig å beskrive det som uttrykk for noe ønske om å tilpasse seg en "kulturell og sosial konsensus". 

Alle disse saksområdene mener jeg springer ut av et bibelsk budskap om rettferdighet og nestekjærlighet som overskrider nasjonale og sosiale grenser, slik Jesus så sterkt understreker for eksempel i liknelsen om den barmhjertige samaritan. Hvor langt og konkret en skal gå inn i de praktiske utfordringene vi står overfor er selvsagt en vanskelig avveining. Her vil også veien våre ofte skilles fordi vi følger forskjellige praktiske resonnementsveier. Jesus for sin del var ikke redd for kritikk fordi han ble for konkret! - Så alvorlig som klimatrusselen er og så store sosiale forskjeller og så stor urett som "finanssystemene" våre skaper, mener jeg det er rett å våge å gå inn mot det konkrete.

På flere av disse punktene mener jeg å registrere at Herland og jeg kanskje ikke står så langt fra hverandre. Flere av hennes kilder til kritikk av samfunnet, kjenner jeg meg godt igjen i.

3. Så er det kanskje en sak hvor våre veger skilles. Det gjelder vår forståelse av de homofiles mulighet til å kunne leve åpent og redelig i samliv med en de ønsker å dele livet med innenfor det lovverket og de kategorier som brukes om slikt forpliktende samliv. Jeg skal ikke trette dere her med min vei i dette spørsmålet, men jeg kan vise til felre innlegg her på VD som viser at dette for meg IKKE dreier seg om å være "politisk korrekt", men å lytte til enkeltskjebners historie og gå til bake til Skriften med de spørsmål som vokser fram fra deres tros- og livserfaring.

Jeg forstår at ikke alle kan følge meg på den vegen jeg har gått gjennom snart 15 år i denne saken. Men mitt håp og min visjon er at vi som deler troen på Jesus Kristus hvor vi alle er avhengig av Guds nåde, kan vise velvilje overfor hverandre å anerkjenne at det finnes to syn blant kristne og tillate at noen ønsker å ta imot dem i menighetens fellesskap med glede og takk. Det er i alle fall min visjon for Den norske kirke - og mitt håp er at det kan bli en dimensjon i det økumeniske fellesskapet vi har også i den globale kirke.

Så lang nådde jeg denne vakre, nord-norske kveldsstunden.

IN TERRA PAX

+tor b

Gå til innlegget

La Bibelen bestemne

Publisert rundt 4 år siden

Espen Ottosen skriver at "Bibelen må bestemme". Jeg er helt enig. Bibelen bestemmer – også når det gjelder homofilt samliv. Men svarene våre vår blir forskjellige.

Spørsmålet om Bibelens ufeilbarlighet er en vanskelig debatt. Argumentene for og imot "feil" og selvmotsigelser i Bibelen, har vist seg å være en meget komplisert øvelse. Ottosen gir selv uttrykk for at han ikke synes det er avgjørende "å fastholde Bibelens fullstendige ufeilbarlighet". Ottosen erkjenner mange av de viktigste forutsetningene for dagens tolkningsmetodikk. Men for ha "trenger ikke (dette) å rokke ved bibeltilliten".

 

BIBELTILLIT er det avgjørende ordet. Det dreier seg om Bibelens autoritet. Jeg er også opptatt av Bibelens autoritet. Bibelen er en stadig kilde til trosfordypning og til refleksjon rundt livet i etterfølgelse. Et etterhvert ganske langt liv har ikke svekket, men heller styrket min tillit til Bibelens relevans for troen og livet. Det er i Skriftens rom troens virkelighet åpner seg for oss. Jeg har full tillit til at Guds ord er Guds tiltale til meg, til kirken og til verden. Tilliten har både som sin forutsetning og sin begrensning at vi "bare kjenner stykkevis". Et Paulus-sitat også Ottosen referer til med tilslutning. Jeg forstår denne erkjennelsen som helt avgjørende for de endringsprosesser jeg registrerer har skjedd i mitt eget trosliv i løpet av de 55 år som jeg har hatt et aktivt og bevisst ønske om å følge Jesus. Troens og livets mysterier, slik de møter oss i Skriften, har blitt utdypet og fordypet.

Bibelens tekster kommer til oss med en assosiasjonsrikdom og et tolkningsmangfold som en levende kilde, nettopp fordi vi bare ser og forstår stykkevis. Min personlige prosess skjer som en bevissthet om kontinuitet og forandring, som en del av de lange historiske dragene i samfunnets og kirkens liv. Mange tekster får nye dimensjoner og ny relevans over tid. Nye utfordringer og nye spørsmål til tekstene åpner for ny innsikt både i tekstenes egen historie og opprinnelige mening. Et viktig spørsmål i endringsprosesser er hvordan tekster faktisk har vært forstått og brukt opp gjennom historien. Det gjelder også refleksjoner rundt hvordan tekster taler inn i vår tid.

Ottosen bruker selv forholdet til slaveri som et eksempel, og viser til Kol 3,22. Her står det at slaver skal lyde sine herrer i alt. Hva forfatteren av Kolosserbrevet egentlig har ment, er selvsagt interessant. Kanskje er det ikke riktig å anse dette ordet som et "generelt ja til slaveri" til enhver tid. I et historisk perspektiv, er det imidlertid et faktum at dette skriftstedet har vært brukt av "bibeltro" som et viktig argument mot opphevelse av slaveriet.

Det er nettopp sammenstillingen av slike enkeltvers med det overordnede ønske om å være bibeltro/ha tillit til Bibelen/ikke svekke Bibelens autoritet, som gjør endringsdebattene så vanskelig - og viktig. I dag kjenner jeg ingen teologiske miljøer som vil tale for slavehold. Det strider mot hele vår menneskeverdsfølelse, slik den har utviklet seg i vår vestlige kultur basert på et kristent menneskesyn og en bred humanistisk tradisjon.

Men slaveridebatten var tung og vanskelig, ikke minst i USA i det 19 århundre både som en teologisk og en politisk tema. Møtet med enkeltslaver og erkjennelsen av dem som medmennesker, skapt i Guds bilde og med den samme guddommelig verdighet som alle mennesker, uavhengig av hudfarge og overbevisning om rasebaserte forskjeller, var en avgjørende driver av endring. Slik det også var i England i kampen mot slavehandel rundt århundreskiftet 200 år tilbake.

Slavehistorien forteller at noen tekster som en kunne påberope seg til forsvar for «menneskelig» slavehold, ble satt til side til fordel for andre tekster - og noen av disse tekstene ble etter hvert også forstått og tolket på en ny måte. De overordnede tekstene om alle menneskers likeverd og om nestekjærlighet, ble avgjørende.

I min tid har vi hatt en tilsvarende debatt om kvinnelige prester, kvinnelige forkynnere og kvinnelige ledere. Et kjerneord har vært 1 Kor 14,34: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier". Denne teksten (sammen med andre meget klare tekster) var lenge brukt til å "frita" kvinner fra å ha selvstendig, juridisk ansvar og rettigheter i ekteskap og samfunn. Og i kirke og organisasjoner. I min organisasjon, NMS, var det lenge et spørsmål om kvinnelig deltakelse i styre og stell, i tillegg til bruk som talere og misjonærer. Det samme gjelder også i Ottosen sin organisasjon, NLM, hvor det helt fram til nylig var et spørsmål om kvinners plass i generalforsamling og hovedstyre.

Etter hvert ble en bred debatt rundt forrige århundreskifte om kvinners rolle generelt i Den norske kirke innsnevret til en debatt om kvinnelige prester. Det var også en hard og vanskelig debatt. Nettopp fordi det ble gjort til en debatt om Bibelens autoritet og om vår tillit til Bibelen. Biskop Schjeldrups ordinasjon av Ingrid Bjerkås i 1961 skapte en kirkelig uro vi har vanskelig for å forstå kraften i 50 år senere. Det dreiede seg nettopp om forståelsen av 1 Kor 14 og flere bibelske tekster som mange mente var tilsvarende klare. Tolkningshistorien var (stort sett) entydig. Kirkens praksis så godt som hel konform. Kvinner kunne ikke gis ansvar som forkynnere og prester.

Erfaringene ble vel etter hver mer og mer avgjørende. Kvinners nye sosiale status i samfunnet. Deres evne til å framstå som ledere og talere - ikke minst demonstrert gjennom innsats og funksjon på "misjonsmarken", viste at de kunne gjøre en forkynners og leders oppgave på en like god måte som menn. Kvinners eget kall, ble nå hørt og anerkjent. Hva var da egentlig til hinder for et historisk brudd med den tradisjonelle oppfatningen av kvinnenes rolle og habitus, og deres plass i samfunn og kirke – og hvordan skulle en nå forstå de gamle tekstene som alltid hadde vært lest som absolutt og entydige? Hvordan kunne man være bibeltro og likevel anerkjenne kvinnelige predikanter og prester?

I dette endringslandskapet har det pågått et omfattende arbeid av de samme tekstene som har fått fram nyanser vi ikke så. Kontekster i endring som vi ikke anerkjente. Menneskelig erfaring vi ikke lyttet til. Er tilliten til Bibelen svekket gjennom disse prosessene? Har ordet fått mindre autoritet? Etter mitt skjønn ikke. Tvert imot. Det som har fått en knekk gjennom disse to historiene (slaveri og kvinnelige prester – og mange andre tilsvarende endringer) må vel heller være en investering i autoritets- og tillitskonstruksjoner som har skapt frustrasjon og fortvilelse - og som har hindret en dynamisk utveksling av impulser mellom tekst, tro og liv. Selv om en ikke har funnet vers som direkte forbyr slaverie, eller direkte anbefalinger om å bruke kvinner som ledere og talere, ble hindringene borte i et møte mellom virkeligheten og de overordnede etiske prinsippene som strømmer ut av det bibelske budskapet om likeverd og medmenneskelighet. Nestekjærlighet og kjærlighet til sannheten. Det er de store mysteriene som møter oss i Bibelen og åpner virkeligheten for oss.

Behovet for å skape en type formell autoritet og investere den i enkelttekster, som grunnlag for vår tillit til det bibelske budskap, skjer når vi slipper taket i den paulinske erkjennelsen av at vi forstår stykkevis. Vi kan i bibeltroskapens navn hindre troens mysterium å tale til oss. Vi kan frata Bibelens dens autoritet. Vi kan svekke tillit til Skriften som avgjørende kilde til å se frelsens vei i inkarnasjonens og historiens Jesus Kristus, som den korsfestede og oppstandne – og dette mysteriets dybde for våre liv i etterfølgelse, preget av kjærlighet og nåde.

Det er gjennom lytting til denne typen historier at møtet med homofile, nære kristne venners erfaringer, at jeg har kommet til en annen lesning enn den tradisjonelle, av tekster som blir forstått som et forbud mot homofilt samliv. Det som for meg framstår som en hovedtekst er Rom 1,18-32. I dag har vi fått innsikt i homofil kjærlighet, og det er skapt offentlige rammer for slikt samliv, som utfordrer hellighetslovens ord om "vederstyggelighet" og som utfordrer vår tolkning av Paulus sin ondskaps- og overgivelsesforståelse med bakgrunn i det å vende Gud ryggen og tilbe "bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr» (Rom 1,23). Paulus taler om mennesker som er fulle av all slags urett, misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet .... (som) hater Gud , bruker vold, ... er upålitelig, ukjærlige og ubarmhjertige" (v29-31). Det er åpenbart mange som lever slike liv i vår verden i dag. Men det gjelder både heterofile og homofile.

Det henvises ofte til skapelsens grunnstruktur basert på en mann-kvinnerelasjon. Det er også for meg en grunnpilar som jeg gjenfinner i vår tradisjons ekteskapsforståele. Men at denne grunnfortellingen skulle miste sin betydning eller Bibelen sin autoritet, ved å tillate to av samme kjønn å inngå intime, ansvarlige, offentlige og anerkjente parforhold, har jeg vanskelig for å forstå. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer homofile kristne som velger å leve enslig ut fra sin måte å lese Skriften på. At mange kan oppleve det både godt og meningsfylt, er bare flott. Men skulle slike erfaringer være til hinder for at andre skulle få ta konsekvensene av sin lengsel og sin kjærlighet? Det er de som har fulgt Paulus inn i sølibatet, fordi han anbefaler det som en bedre vei (1 Kor 7,38). Mange kan fortelle om det som et godt liv, men slike fortellinger undergraver ikke ekteskapet og det intime samlivet.

Ved å bruke bibeltekster på en slik måte at autoritetskortet spilles ut mot åpenhet overfor vår virkelighet, er i praksis med på å undergrave Bibelens autoritet. De som kjempet for slavehold som en nødvendig del av samfunnets orden og de som kjempet mot kvinners likestilte plass i samfunn og kirke og investerte Bibelens autoritet og bibeltroskapen i denne kampen tapte ikke bare tolkningshistorien, men også autoritetskampen. Etter mitt skjønn må vi vokte oss så vi ikke gjør en ny urett mot Bibelen og svekker dens autoritet, ved at vi investerer vår tillit til Skriften og lukker igjen for en kritisk vurdering av tekster og holdninger i lys av den kunnskap vi har og i lys av troens mysterium som kommer til uttrykk i erkjennelsen av at vi bare ser stykkevis, men stadig får se mer av troens mysterium slik vi møter dette mysteriet i Bibelen og på troens veg gjennom livet.

 

Mvh/pax

+tor b

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere