Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

La Bibelen bestemne

Publisert nesten 3 år siden - 7273 visninger

Espen Ottosen skriver at "Bibelen må bestemme". Jeg er helt enig. Bibelen bestemmer – også når det gjelder homofilt samliv. Men svarene våre vår blir forskjellige.

Spørsmålet om Bibelens ufeilbarlighet er en vanskelig debatt. Argumentene for og imot "feil" og selvmotsigelser i Bibelen, har vist seg å være en meget komplisert øvelse. Ottosen gir selv uttrykk for at han ikke synes det er avgjørende "å fastholde Bibelens fullstendige ufeilbarlighet". Ottosen erkjenner mange av de viktigste forutsetningene for dagens tolkningsmetodikk. Men for ha "trenger ikke (dette) å rokke ved bibeltilliten".

 

BIBELTILLIT er det avgjørende ordet. Det dreier seg om Bibelens autoritet. Jeg er også opptatt av Bibelens autoritet. Bibelen er en stadig kilde til trosfordypning og til refleksjon rundt livet i etterfølgelse. Et etterhvert ganske langt liv har ikke svekket, men heller styrket min tillit til Bibelens relevans for troen og livet. Det er i Skriftens rom troens virkelighet åpner seg for oss. Jeg har full tillit til at Guds ord er Guds tiltale til meg, til kirken og til verden. Tilliten har både som sin forutsetning og sin begrensning at vi "bare kjenner stykkevis". Et Paulus-sitat også Ottosen referer til med tilslutning. Jeg forstår denne erkjennelsen som helt avgjørende for de endringsprosesser jeg registrerer har skjedd i mitt eget trosliv i løpet av de 55 år som jeg har hatt et aktivt og bevisst ønske om å følge Jesus. Troens og livets mysterier, slik de møter oss i Skriften, har blitt utdypet og fordypet.

Bibelens tekster kommer til oss med en assosiasjonsrikdom og et tolkningsmangfold som en levende kilde, nettopp fordi vi bare ser og forstår stykkevis. Min personlige prosess skjer som en bevissthet om kontinuitet og forandring, som en del av de lange historiske dragene i samfunnets og kirkens liv. Mange tekster får nye dimensjoner og ny relevans over tid. Nye utfordringer og nye spørsmål til tekstene åpner for ny innsikt både i tekstenes egen historie og opprinnelige mening. Et viktig spørsmål i endringsprosesser er hvordan tekster faktisk har vært forstått og brukt opp gjennom historien. Det gjelder også refleksjoner rundt hvordan tekster taler inn i vår tid.

Ottosen bruker selv forholdet til slaveri som et eksempel, og viser til Kol 3,22. Her står det at slaver skal lyde sine herrer i alt. Hva forfatteren av Kolosserbrevet egentlig har ment, er selvsagt interessant. Kanskje er det ikke riktig å anse dette ordet som et "generelt ja til slaveri" til enhver tid. I et historisk perspektiv, er det imidlertid et faktum at dette skriftstedet har vært brukt av "bibeltro" som et viktig argument mot opphevelse av slaveriet.

Det er nettopp sammenstillingen av slike enkeltvers med det overordnede ønske om å være bibeltro/ha tillit til Bibelen/ikke svekke Bibelens autoritet, som gjør endringsdebattene så vanskelig - og viktig. I dag kjenner jeg ingen teologiske miljøer som vil tale for slavehold. Det strider mot hele vår menneskeverdsfølelse, slik den har utviklet seg i vår vestlige kultur basert på et kristent menneskesyn og en bred humanistisk tradisjon.

Men slaveridebatten var tung og vanskelig, ikke minst i USA i det 19 århundre både som en teologisk og en politisk tema. Møtet med enkeltslaver og erkjennelsen av dem som medmennesker, skapt i Guds bilde og med den samme guddommelig verdighet som alle mennesker, uavhengig av hudfarge og overbevisning om rasebaserte forskjeller, var en avgjørende driver av endring. Slik det også var i England i kampen mot slavehandel rundt århundreskiftet 200 år tilbake.

Slavehistorien forteller at noen tekster som en kunne påberope seg til forsvar for «menneskelig» slavehold, ble satt til side til fordel for andre tekster - og noen av disse tekstene ble etter hvert også forstått og tolket på en ny måte. De overordnede tekstene om alle menneskers likeverd og om nestekjærlighet, ble avgjørende.

I min tid har vi hatt en tilsvarende debatt om kvinnelige prester, kvinnelige forkynnere og kvinnelige ledere. Et kjerneord har vært 1 Kor 14,34: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier". Denne teksten (sammen med andre meget klare tekster) var lenge brukt til å "frita" kvinner fra å ha selvstendig, juridisk ansvar og rettigheter i ekteskap og samfunn. Og i kirke og organisasjoner. I min organisasjon, NMS, var det lenge et spørsmål om kvinnelig deltakelse i styre og stell, i tillegg til bruk som talere og misjonærer. Det samme gjelder også i Ottosen sin organisasjon, NLM, hvor det helt fram til nylig var et spørsmål om kvinners plass i generalforsamling og hovedstyre.

Etter hvert ble en bred debatt rundt forrige århundreskifte om kvinners rolle generelt i Den norske kirke innsnevret til en debatt om kvinnelige prester. Det var også en hard og vanskelig debatt. Nettopp fordi det ble gjort til en debatt om Bibelens autoritet og om vår tillit til Bibelen. Biskop Schjeldrups ordinasjon av Ingrid Bjerkås i 1961 skapte en kirkelig uro vi har vanskelig for å forstå kraften i 50 år senere. Det dreiede seg nettopp om forståelsen av 1 Kor 14 og flere bibelske tekster som mange mente var tilsvarende klare. Tolkningshistorien var (stort sett) entydig. Kirkens praksis så godt som hel konform. Kvinner kunne ikke gis ansvar som forkynnere og prester.

Erfaringene ble vel etter hver mer og mer avgjørende. Kvinners nye sosiale status i samfunnet. Deres evne til å framstå som ledere og talere - ikke minst demonstrert gjennom innsats og funksjon på "misjonsmarken", viste at de kunne gjøre en forkynners og leders oppgave på en like god måte som menn. Kvinners eget kall, ble nå hørt og anerkjent. Hva var da egentlig til hinder for et historisk brudd med den tradisjonelle oppfatningen av kvinnenes rolle og habitus, og deres plass i samfunn og kirke – og hvordan skulle en nå forstå de gamle tekstene som alltid hadde vært lest som absolutt og entydige? Hvordan kunne man være bibeltro og likevel anerkjenne kvinnelige predikanter og prester?

I dette endringslandskapet har det pågått et omfattende arbeid av de samme tekstene som har fått fram nyanser vi ikke så. Kontekster i endring som vi ikke anerkjente. Menneskelig erfaring vi ikke lyttet til. Er tilliten til Bibelen svekket gjennom disse prosessene? Har ordet fått mindre autoritet? Etter mitt skjønn ikke. Tvert imot. Det som har fått en knekk gjennom disse to historiene (slaveri og kvinnelige prester – og mange andre tilsvarende endringer) må vel heller være en investering i autoritets- og tillitskonstruksjoner som har skapt frustrasjon og fortvilelse - og som har hindret en dynamisk utveksling av impulser mellom tekst, tro og liv. Selv om en ikke har funnet vers som direkte forbyr slaverie, eller direkte anbefalinger om å bruke kvinner som ledere og talere, ble hindringene borte i et møte mellom virkeligheten og de overordnede etiske prinsippene som strømmer ut av det bibelske budskapet om likeverd og medmenneskelighet. Nestekjærlighet og kjærlighet til sannheten. Det er de store mysteriene som møter oss i Bibelen og åpner virkeligheten for oss.

Behovet for å skape en type formell autoritet og investere den i enkelttekster, som grunnlag for vår tillit til det bibelske budskap, skjer når vi slipper taket i den paulinske erkjennelsen av at vi forstår stykkevis. Vi kan i bibeltroskapens navn hindre troens mysterium å tale til oss. Vi kan frata Bibelens dens autoritet. Vi kan svekke tillit til Skriften som avgjørende kilde til å se frelsens vei i inkarnasjonens og historiens Jesus Kristus, som den korsfestede og oppstandne – og dette mysteriets dybde for våre liv i etterfølgelse, preget av kjærlighet og nåde.

Det er gjennom lytting til denne typen historier at møtet med homofile, nære kristne venners erfaringer, at jeg har kommet til en annen lesning enn den tradisjonelle, av tekster som blir forstått som et forbud mot homofilt samliv. Det som for meg framstår som en hovedtekst er Rom 1,18-32. I dag har vi fått innsikt i homofil kjærlighet, og det er skapt offentlige rammer for slikt samliv, som utfordrer hellighetslovens ord om "vederstyggelighet" og som utfordrer vår tolkning av Paulus sin ondskaps- og overgivelsesforståelse med bakgrunn i det å vende Gud ryggen og tilbe "bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr» (Rom 1,23). Paulus taler om mennesker som er fulle av all slags urett, misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet .... (som) hater Gud , bruker vold, ... er upålitelig, ukjærlige og ubarmhjertige" (v29-31). Det er åpenbart mange som lever slike liv i vår verden i dag. Men det gjelder både heterofile og homofile.

Det henvises ofte til skapelsens grunnstruktur basert på en mann-kvinnerelasjon. Det er også for meg en grunnpilar som jeg gjenfinner i vår tradisjons ekteskapsforståele. Men at denne grunnfortellingen skulle miste sin betydning eller Bibelen sin autoritet, ved å tillate to av samme kjønn å inngå intime, ansvarlige, offentlige og anerkjente parforhold, har jeg vanskelig for å forstå. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer homofile kristne som velger å leve enslig ut fra sin måte å lese Skriften på. At mange kan oppleve det både godt og meningsfylt, er bare flott. Men skulle slike erfaringer være til hinder for at andre skulle få ta konsekvensene av sin lengsel og sin kjærlighet? Det er de som har fulgt Paulus inn i sølibatet, fordi han anbefaler det som en bedre vei (1 Kor 7,38). Mange kan fortelle om det som et godt liv, men slike fortellinger undergraver ikke ekteskapet og det intime samlivet.

Ved å bruke bibeltekster på en slik måte at autoritetskortet spilles ut mot åpenhet overfor vår virkelighet, er i praksis med på å undergrave Bibelens autoritet. De som kjempet for slavehold som en nødvendig del av samfunnets orden og de som kjempet mot kvinners likestilte plass i samfunn og kirke og investerte Bibelens autoritet og bibeltroskapen i denne kampen tapte ikke bare tolkningshistorien, men også autoritetskampen. Etter mitt skjønn må vi vokte oss så vi ikke gjør en ny urett mot Bibelen og svekker dens autoritet, ved at vi investerer vår tillit til Skriften og lukker igjen for en kritisk vurdering av tekster og holdninger i lys av den kunnskap vi har og i lys av troens mysterium som kommer til uttrykk i erkjennelsen av at vi bare ser stykkevis, men stadig får se mer av troens mysterium slik vi møter dette mysteriet i Bibelen og på troens veg gjennom livet.

 

Mvh/pax

+tor b

Gå til innlegget

For siste gang, 
Herland

Publisert nesten 3 år siden - 7121 visninger

Gode Hanne Nabintu Herland. Det er fortsatt uklart for meg hvorfor 
du feller så harde dommer over kirkens ledere.

Jeg vet ikke hvor langt vi har kommet gjennom denne brevvekslingen. I din siste hilsen (Vårt Land 20. juni) skriver du om ledere som sover. Demokratiet er i ferd med å forvitre, hevder du og viser til USA og samfunnskritikeren Noam Chomsky som peker på sammenblandingen av politiske eliter, multinasjonale selskaper, våpenindustri og overvåkning av borgere.

Det er interessant at du bruker Chomsky som sannhetsvitne. Jeg har stor sans for hans analyser. I all beskjedenhet vil jeg igjen vise til mitt foredrag for Bispemøtet om Forskjells-Norge, i februar. Poenget for meg var nettopp å vise de etiske utfordringene vi står overfor med en tiltakende markeds­liberalisme som truer menneskeverdet.

I denne kritikken burde vi stå sammen, Herland! Men slik jeg oppfatter deg smaker dette av politikk, og du trekker igjen fram tidligere statsminister Kåre Willochs ord om at kirken­ bare må uttale seg om det «Guds Ord faktisk sier». Jeg har stor sans for Willoch. Ikke minst på grunn av hans uredde støtte til det palestinske folk. Men det fører galt av sted for kirken om den skal la en politiker få bestemme hva «Guds ord faktisk sier».

Grådighet. Grådighet og dyrking av egen overflod er det klare bibelske ­advarsler mot. Rettferdighet og kamp for de utstøtte er et hovedperspektiv både blant profetene i Det gamle testa­mentet og hos Jesus og apostlene. Pave Frans har med styrke talt om dette nå sist i sin store klima- og miljømelding. Det er mye gjenkjennelse i dette for oss som i årevis har arbeidet med disse spørsmålene både i Den norske kirke og i den økumeniske bevegelse. Jeg mener vi ikke har sovet i timen, og vi søker fortsatt å følge våkent med.

Igjen hevder du at vi ikke har ­«respekt for Skriftene». Ikke overraskende blir det eneste konkrete eksempelet du tar fatt i, etter flere purringer fra meg, homofili. Du anser dette for et «sidespor» og hevder at jeg «politisk korrekt» vil diskutere denne saken.

For siste gang, Herland: Dette dreier seg ikke om politisk korrekthet. Jeg har møtt noen enkeltskjebner som har ­åpnet mitt hjerte, mitt sinn og mine øyne. Basta! Jeg forstår at ikke alle kan følge meg i min nye lesning av Skriften. Men jeg er glad for at flere og flere ser åpningen for homofilt, ansvarlig samliv som i tråd med Skriftens ord om støtte til alt som fremmer det gode og det sanne. Homofili er ingen stor sak for meg heller. Men vår behandling av homofile er det. Jesus har lært oss å lytte til ropene fra dem som lider.

Du mener vi sover fordi vi ikke er en kritisk røst «mot undertrykkelsen av troen», men er en «institusjonell forlengelse av politiske eliters farlige korrekthet». Du snakker om Norge, gjør du ikke? Jeg skjønner ikke at du kan bruke ord som dette.

Kaldere før. La gå at kristendommen i noen sammenhenger møter motstand, overses og søkesisolert. Men det har vært kaldere før, mer angst for berøring med religion og tro i det offentlige rom. Ved å bruke ord som undertrykkelse om kirken i Norge i dag, står du i fare for å tone ned alvoret i deres nød som virkelig er utsatt for forfølgelse. Dem er det dessverre altfor mange av.

Derfor har for eksempel biskopene engasjert seg i kampen for ikke å ­returnere asylsøkere som er blitt kristne.­ I kampen for religionsfrihet regner jeg med at vi kan stå sammen. Mener du at du kjenner kristne som utsettes for undertrykkelse her i vårt land, står jeg gjerne sammen med deg for å tale deres sak. Mine erfaringer er at muslimer er mer sårbare her hos oss.

Samtaler. Jeg skriver til deg for siste gang i dette formatet, Herland. Men jeg fortsetter gjerne samtalen med deg om mange av de utfordringene vi har ­berørt. Det er fortsatt mye jeg ikke forstår i din kritikk og i dine resonnementer. Jeg kjenner liknende kritikk igjen fra deler av Kristen-Norge og samtaler gjerne med hvem det skulle være. Ha en god sommer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.06.2015

LES BISKOP JØRGENSENS 3. BREV: Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Gå til innlegget

Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

Publisert nesten 3 år siden - 5261 visninger

Gode Herland. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. 
En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig.

Gode Hanne Nabintu 
Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få 
mine to svar til deg her i avisa til å 
bli et ukritisk forsvar for det du 
kaller «status quo»? Du gir 
«kirkens ledere» skylda for den katastrofale tilstanden som du mener både kirken og samfunnet befinner seg i. «Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.

Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tid­ligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.

Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirke­lederen som kritiserte Hitlers nazi­fisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og ­visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.

Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer 
utfordrer ditt eget syn på det 
norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folke­sensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot ­jødene. Andre minoriteter som ble ­ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!

Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.

Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.

Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler 
av den internasjonale kirke­bevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut 
fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.

Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet 
som vakte både kirkelig og 
politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.

Menneskeverdet og skaper­verket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg 
mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.

Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri 
uten lyte før vi får møte Jesus 
ansikt til ansikt. Å være kirke 
betyr å være i bevegelse og 
endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.

Det betyr også å være var 
overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg kon­turene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for ­svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk 
anerkjenner både egen og 
kirkens svakhet?

Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker 
dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Først publisert i Vårt Land 13.06.2015

Gå til innlegget

Hvordan kan du si noe sånt, Herland?

Publisert nesten 3 år siden - 3371 visninger

Gode Herland. Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt?

Menneskeverd, solidaritet og respekt for skaperverket er åpenbart viktige ord og viktige verdier for oss begge. Jeg deler din uro over en dehumaniserende tendens hvor grådighet og selvopptatthet setter andre verdier til side.

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Det ufødte livet blir, som du er oppatt av, lett en tapende part. Abortspørsmålet er viktig, men vanskelig. Ikke minst kvinner utsettes for et sterkt press. For egen del har jeg funnet trygghet i å peke på det viktige arbeidet som organisasjonen Menneskeverd gjør. De forvalter kampen for det ufødte liv tydelig og faglig velbegrunnet.

Du er bekymret for den demografiske utvikling i Europa. Men det er mitt inntrykk at det du kaller «barneelskende kulturer», gjennomgår tydelige endringer: Mennesker i en rekke muslimske land får færre barn, nylig dokumentert i en Stanford-rapport, omtalt her i avisen.

Påvirkningen fra vår livsstil som blant annet inkluderer økt likestilling og familieplanlegging, anser jeg som en god utvikling. Problemstillingene knyttet til abort må ikke uten videre blandes samme med det faktum at vi i dag har færre barn per par enn tidligere.

Bjørneboe. Du viser til Bjørneboe og hans kritikk av den institusjonaliserte kristendommen. Og siterer Gandhi om at Jesus var en fantastisk person, «men dere kristne ligner ikke på ham». Det rammer kirka – til alle tider. Det vil si Gandhi taler ikke først og fremst om kirka. Han taler til «de kristne».

Det kristne Europa representerte for han en undertrykkende og utbyttende kolonialiseringskultur. Fortellingen om det gode, humanistiske Europa fundert på en kultur gjennomsyret av kristne verdier, ble underminert av europeeres maktbruk og grådighet. Misjonsbevegelsen pyntet på denne virkeligheten, men hovedtendensen er etter min vurdering dessverre ikke til å ta feil av. For 70 år siden sluttet en krig som startet i Europas hjerte fem år tidligere. Det var den grusomste krigen noen gang, med de uhyggeligste konsekvenser ikke minst for det jødiske folk.

Modig tale. I dag minnes vi en teolog og kirkemann som Dietrich Bonhoeffer. Han talte modig mot nazismen enda mens Hitler ble hyllet for alt det gode han gjorde for Tyskland. Historien forteller oss at kirka har et klart mandat til nettopp å stå opp for menneskeverdet, solidariteten og respekten for skaperverket.

Mitt samfunnsengasjement har dette som utgangspunkt. Bibelen er inspirasjonskilde og autoritet både som kirkeleder og samfunnsborger. Jeg blir litt oppgitt, Herland, når du igjen hevder at jeg/Den norske kirkes lederskap tar imot det du kaller «demokratiske ordre» fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. Hvor får du det fra? Det er fra Bibelens verdiunivers jeg henter min inspirasjon og mine motiver. 

Men så få søker til kirke? Du skriver at det er fordi det er gørr kjedelig å sitte i kirkerommet under en gudstjeneste. Jeg skulle ønske du hadde vært sammen med meg på gudstjeneste sist søndag. Da hadde jeg en «frihelg» og var vanlig kirkegjenger her i Bodø. Det var en gudstjeneste «med De utrolige», ungdom med visse funksjonsbegrensninger.

Det var en åndelig nerve i den gudstjenesten som jeg sjelden har opplevd. Vi var ikke så mange der. Men det som skjedde var ekte. Det var åndelig. Det var bibelsk. Når ble antall en kvalitet i seg selv i Guds rike? Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt? 

Om Jesus. Oppslutningen om Den norske kirke kunne vært bedre, men mange samles i våre kirker. Hvis det å motta nattverd er en indikasjon på trostilknytning, er kirken styrket. I gudstjenesten samles vi om Jesus som vegen, sannheten og livet. Som verdens lys. Hvorfor reiste jeg som misjonær til Japan? Hva tror du jeg forkynner? Alt dreier seg om Jesus. 

Når jeg diskuterer klima på TV, søker jeg å overbevise ut fra resonnementer som har mer allmenngyldig karakter, men under hos meg dirrer respekten for Guds skaperverk og ansvaret for våre medmennesker. 

Kristne har alltid måttet delta i en dynamisk overføringsprosess av de bibelske verdiene. Derfor blir sakskartet litt forskjellig. Samkjønnet kjærlighet hører med på mitt kart. Det er ikke samfunnet som har satt agendaen, men møte med gode kristne venner. Felles refleksjoner ut fra Bibelen har skapt en ny veg. For meg er dette nå et viktig spørsmål. Det handler om evangeliet. Du tillegger denne saken en annen verdi, men jeg håper du vil respondere på denne utfordringen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.JUNI 2015

Gå til innlegget

Om feige biskoper

Publisert nesten 3 år siden - 1866 visninger

Gode Hanne Nabintu Herland. Jeg mener du stempler biskopene for motiver som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke er styrt av.

Du liker å kalle oss biskoper feige, slik du gjør i ditt brev (Vårt Land 22. mai) og i talen din på Oslo Symposium. Du mener vi adlyder våre arbeidsgivere i staten for å beholde våre sekulære privilegier og at vi sier mye om politisk korrekte temaer som oljeboring og klima, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter de sekulære. Her nevner du i ditt brev spesielt dommedag og behovet for å gripe Guds frelse.

Jeg synes det er leit å bli kalt feig, men det kan jeg leve med. Det er derimot provoserende å bli anklaget for å ha vinningsmotiver for det jeg ønsker å stå for i samfunnet. I det tidsperspektivet jeg er en del av, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i at vi som kirkeledere skulle velge våre temaer for å tekkes staten og/eller politikerne, eller den ateistisk-sekulære mediaoffentligheten for den sakens skyld.

Stempler. Her mener jeg du stempler meg/oss for motiver som jeg med hånden på hjertet ikke er styrt av. En slik måte å tillegge hverandre motiver på, låser fort en åpen samtale om de spørsmålene du ønsker å reise. Mange av dem har jeg forståelse for og vil gjerne diskutere med deg.

Noe av det samme gjelder din karakteristikk av klima- og miljøengasjementet som «politisk korrekt». Da plasserer du sakene i en bekvemmelighetsskuff hvor feigheten skjuler seg.
For min egen del må jeg si at jeg ikke velger saker fordi de er aktuelle og aksepterte, men fordi de er viktige som teologiske og bibelske temaer. Skaperverket er omtalt i stor bredde i Bibelen. Gleden og takknemligheten for Gud som opprettholder livet gjennom skapelsens stadig fornyelsesprosess.

På samme måte understrekes menneskets ansvar for og ydmykhet overfor Gud og naturen — som en del av skaperverket. En tilsvarende bibelsk forankring har kampen mot grådighet og for rettferdighet — til fordel for de fattige og for dem som blir rammet av andres grådighet.
I Bibelen finner jeg grunnlaget for det vi i dag kaller menneskeverd. Det mener jeg vi skal stå opp for — helt uavhengig av den politiske dagsorden og hva vi får applaus for og hva vi får mishagsytringer for. Det er overraskende for meg at du ikke ser dette, men klistrer merkelappen «politisk korrekt» på mitt og andres engasjement.

Dommedag. Du mener det tales for lite om dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse. Du har nok rett i at det fra prekestoler i Den norske kirke høres lite om disse store temaene. Det er nok flere årsaker til det.

For meg har en viktig pastoral erkjennelse, vært avgjørende. Dommedagsforkynnelsen har en lang historie med å føre mennesker bort fra Jesus. Mange samtaler med pårørende i forbindelse med dødsfall har vist meg noe av dette. Omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv, blir fort misforstått. Den fører til flukt og frykt. Ikke til frihet og glede. Det skygger for Guds kjærlighet og Guds nåde. Det blir lett mørke i stedet for lys. Et lys som trekker menneskene til seg.

Det har slått meg hvor mye sterk gudstro det finnes utenfor «de troendes forsamling». Og hvor mye etterrettelig og ærlig liv som leves av alminnelige mennesker, uten å tenke på det som etterfølgelse. For meg dreier Kristus og livet seg om ydmykhet på min egen tros og mitt eget livs vegne og en tilsvarende respekt for andres tro og liv. Vi er alle avhengige av Guds nåde! Det er en erkjennelse som skaper ydmykhet og respekt. Vi er nærheten av Åndens frukter, slik Paulus regner de opp i Gal 5,22.

Frimodighet. Å forkynne Kristus gjør jeg med frimodighet! Når og hvor jeg finner det naturlig. Mange diskusjoner om klima har for eksempel endt opp i samtale om åndelige spørsmål — selv om det ikke fanges opp av media. Jeg er i det hele tatt overrasket over din måte å beskrive vår kulturelle virkelighet på. Som om vi levde i forfølgelsestider.

Som kirke og kristne må vi selvsagt regne med å bli motsagt. Vi må regne med å bli imøtegått og for den sakens skyld også latterliggjort. Kirken har vært i besittelse av så mye åndelig-politisk makt oppigjennom tidene at så vel intellektuelle som politikere og mediafolk har tydd til ironi og «stempling» for å rive ned makt.

Men at vi som kirke og kristne i dette landet skulle være i nærheten av å måtte trekke oss tilbake og bli for undergrunnskirker å regne — ja, du sammenlikner faktisk med Kina! — det forstår jeg ikke. Da befinner du deg i annen verden enn jeg gjør. Jeg ser gjerne at kristentro og religion skulle få et større gjennomslag i det offentlige rom. Det er vårt ansvar som kristne og kirke. Men da må vi snakke sant om virkeligheten og om hverandre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. MAI 2015

Gå til innlegget

Lesetips

Kristne i samfunnsdebatten
av
Nils-Petter Enstad
rundt 19 timer siden / 371 visninger
1 kommentarer
Mørke skyer i horisonten
av
Anders Breidlid
rundt 19 timer siden / 97 visninger
0 kommentarer
Når Bibelen blir dystopi
av
Ole Jakob Løland
rundt 20 timer siden / 158 visninger
1 kommentarer
Evna til å tenkje konkret
av
Oddbjørn Heinum
rundt 20 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Bistand til å bygge en grunnmur
av
Bent Høie
rundt 23 timer siden / 213 visninger
0 kommentarer
Merket mysterier
av
Rolf K Eckhoff
4 dager siden / 85 visninger
0 kommentarer
Åndens mangfold
av
Erling Rimehaug
5 dager siden / 3122 visninger
36 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Syria-krisen krever mer enn humanitær hjelp
33 minutter siden / 2887 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 1 time siden / 4845 visninger
Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 7 timer siden / 4845 visninger
Robin Tande kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 8 timer siden / 4845 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når Bibelen blir dystopi
rundt 8 timer siden / 158 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 9 timer siden / 2360 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 2360 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 10 timer siden / 878 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Evna til å tenkje konkret
rundt 10 timer siden / 83 visninger
Frode Meland kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 10 timer siden / 4845 visninger
Terje Gjovaag kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 11 timer siden / 4845 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 878 visninger
Les flere