Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Konvertitt-avtale som gir håp

Publisert over 3 år siden

Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Håpet er at konvertittavtalen nå gir ny forståelse for utfordringene.

I avtalen om «utlendingsfeltet», inngått mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre i september 2013, var det også et punkt om å utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)». Dette skulle skje i lys av UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv.

Fra kirkelig hold ble dette punktet mottatt med forventning. Erfaringen med behandlingen av konvertitter fra islam til kristendom både av utlendingsmyndighetene og i domstolene, har i flere tilfelle avdekket manglende teologisk kompetanse. Kirkelige vurderinger har vært tillagt liten vekt.

Grove. Personlig har jeg i egenskap av biskop vært involvert i flere saker hvor jeg mener det ble gjort grove feilvurderinger av trosoverbevisningen, og jeg er kjent med at utfallet har fått alvorlige konsekvenser for dem som er blitt returnert.

Justisministeren fulgte til slutt opp saken ved i 2014 å be advokat Cecilie Schjatvet forestå en slik utredning. Hennes utredning forelå i fjor vår, og inneholdt flere viktige poenger. Hun pekte på ­risikovurdering ved hjemsendelse­ der en har hatt som praksis å forutsette diskresjon angående endret religiøs tro, og hun tok frem vurderingen av «den emosjonelle siden av ­søkers konvertering». Schjatvet satte dermed fingeren på de to viktigste spørsmålene sett med kirkelige øyne.

Vi har ventet på oppfølgingen. Og nå er den kommet – takket være KrFs standhaftighet og statsråd Sylvi Listhaugs vilje til å oppfylle forpliktelsen i avtalen fra 2013. Begge parter bør takkes for dette viktige skrittet til å komme ut av den bakevja konvertittbehandlingen har vært i.

Vitner. Avtalen som nå er inngått, gir mulighet til en bredere, fastere og mer institusjonalisert kommunikasjon mellom UDI/UNE på den ene siden og representanter for kirkesamfunn og organisasjoner på den andre. En åpner også for å kunne føre «vitner» i nemndsbehandlingen der fokus er vurderingen av «indre overbevisning». I tillegg skal det opprettes en såkalt «pool» med ressurspersoner.

Dette er viktige tiltak som ­bærer i seg muligheten til en ny og tydeligere erkjennelse av «den emosjonelle» siden av saken, og dermed altså muligheten til å ta den enkeltes egen troshistoriske fortelling på alvor slik dette har kommet til syne i samvirke med menighet og kirkelige ansvarspersoner.

Viktig. Ett interessant punkt er avtalens spesielle utfordring til Den norske kirke om å konkretisere innholdet «i den religiøse kompetansen kirken ønsker å ­bidra med». Dette må tolkes som en direkte oppfølging av flere kirkelige uttalelser, blant annet fra Bispemøtet. Det åpner for at det kan opprettes «spesialiserte enheter med tilsvarende kompetanse» i UDI og UNE, uten at dette presiseres nærmere.

Den inngåtte avtalen kan vise seg å bli et viktig skritt på veg mot ny respekt for religiøs overbevisning i vurderingen av behovet for beskyttelse. Det ­betyr også at det ikke lenger blir så lett å tilpasse vurderingene generelle­ «innvandringspolitiske hensyn». Religiøs overbevisning blir et ­tydeligere og mer selvstendig tema. Dette lover godt.

Svarer ikke. Men den nye ­avtalen mellom KrF og regjeringen, så viktig som den kan vise seg å være, svarer ikke på den første utfordringen som Schjatvet tok tak i, nemlig risiko- og diskresjonsvurderingen ved eventuell hjemsendelse.

Min erfaring er at det også her gjøres store feil. Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Diskresjonskravet er for mange illusorisk allerede ved avhør ved gjenkomst.

Håpet må være at kommunikasjonen mellom det kirkelige feltet og utlendingsmyndighetene, også vil åpne for ny forståelse av disse utfordringene. Derfor er det spesielt viktig at også Landinfo trekkes inn i det nye opplegget, slik avtalen forutsetter. For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonen Stefanusalliansen. Det er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Kompetent. Det er også mulig å håpe at en nye og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten. Og dersom det ­likevel blir nødvendig å få prøvet saker for domstolene, kan også disse ­sakene nå få en mer konsekvent og tydelig profil. Til det vil det kanskje være nødvendig med en sak i vårt høyeste rettsorgan.

Uansett: gjennom de prosessene det nå legges opp til, vil forhåpentligvis det religiøse feltet bli tydeligere i de juridiske vurderingene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Gå til innlegget

At Aksel Braanen Sterri i Dagbladet gir Geir Lippestads bok Et større vi. Til forsvar for livet terningkast to, overrasker meg stort.

Geir Lippestad har skrevet bok. Et større vi. Til forsvar for livet.

Aksel Braanen Sterri ga boka teringkast 2 og kaller bokas samfunnskritikk for et «usammenhengende makkverk»! Anmeldelsen vakte min interesse. Og jeg ble storligen overrasket over anmeldelsen i Dagbladet.

På meg virker det nesten uforstålig at Aksel Braanen Sterri ikke ser sammenhengen mellom de utfordringene vi står overfor i dag når det gjelder "sortering" av liv som ny bioteknologi åpner for, og "sorteringer" som har funnet sted tidligere i vår nære historie - også det med faglig, samfunnsmessig begrunnelse og støtte.

At de som i dag er opptatt utviklingen av bioteknologien og vil arbeide for en oppmykning av et strengt regelverk (jeg vet ikke om Braanen Sterri hører hjemme i denne kategorien), ikke liker et slikt "samsyn", er det mulig å forstå.

Men at historien danner en viktig horisont for og gir viktige perspektiver på hvilket menneske- og samfunnssysn som skal styre våre verdivalg, viser etter mitt skjønn Lippestads refleksjoner til fulle.

Les Geir Lippestad sin egen kronikk i Vårt Land: Gentester gir muligheter for utrenskning

Lippestads bok er ikke en akademisk debattbok. Den vurderer ikke alle pro & contra argumenter. Den reiser ensidige spørsmål i refleksjoner som livet har skapt. Den er et partsinnlegg ut fra egne livserfaringer. Det står for meg som om anmelderen rett og slett ikke har forstått dette konseptet fordi han ikke ser ut til å like de spørsmålene som blir reist.

Braanen Sterri kunne gjerne ha pekt på andre perspektiver og motargumenter, men med unntak av en diskusjon om beskrivelsen av beregningsmåten og omtalen av aborter av fostre med Downs syndrom, kan jeg ikke se at Braanen Sterri gjør annet enn å mislike Lippestads spørsmål så sterkt at han kaller det "usammenhengende makkverk".

Les nyhetssak (i betalingsløsning  Geir Lippestad refser partifeller

I tillegg til debatten om abortall nevner Braanen Sterri Lippestads omtale av Richard Dawkins mye omtalte twittermelding til en kvinne som lurte på hva hun skulle gjøre hvis hun ble gravid med et barn med Downs syndrom, og den kjente biologen og genforskeren svarte: "Aborter og prøv igjen. Det vil være umoralsk å sette det til verden dersom du har et valg."

Lenge før jeg leste Lippestad, har tweeten til Dawkins vakt min interesse, og jeg er ikke sikker på om hans unnskyldning og forklaring gjør spørsmålene til Lippestad mindre viktige.

Dawkins beklager det litt brutale språket i tweeten, men gjentar at rådet er riktig nok ut fra hans moralfilosofi basert på ønsket om å øke lykke (happiness" og redusere lidelse. De som styres av styres av følelser tar ikke-logiske beslutninger, og det blir galt.

Bruken av Dawkins er ingen "hitling" av debatten, slik Braanen Sterri påstår. Henvisningen til Dawkins reiser i stedet fundamentale etiske spørsmål knyttet til menneskesyn og forståelse av livet.

Både i Dawkins tro på logikken og utviklingen/seleksjonen, har følelser egentlig ikke rom. Og definisjonen av lykke ser egentlig ikke ut til å omfatte lidelse. Hvis Braanen Sterris livsfilosofi og engasjement har et slikt utgangspunkt er det ikke merkelig at han prøver å bagatellisere Lippestads spørsmål - og da er blir beskrivelsen "usammenhengende makkverk" hendig språkbruk. Min anbefaling vil være: Kjøp, les og bli klokere. Lippestads refleksjoner er et viktig bidrag til en viktig debatt.

Gå til innlegget

Det er ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkas måte å framtre i det offentlige rom på.

Kirken skal ikke ha meninger om vanskelige politiske dilemmaer som for eksempel innvandringspolitikk, klimapolitikk og skattepolitikk. Det har kirkelige aktører, meg selv inkludert, fått klar beskjed om.

Det hører ikke med til mine lykkeligste stunder når folk har meldt seg ut av Den norske kirke over bordet, på lufta! Hovedbudskapet har vært at kirken må holde­ seg til det den er god på: sitt eget åndelige budskap. Samtidig går det en viktig debatt om hvordan kirken skal profilere seg i det offentlige rom. Ikke minst prost Trond Bakkevig har etterlyst en slik debatt (Vårt Land 14. januar)

Disse debattene har berøringspunkter. Men de er ikke identiske. Bakkevig ønsker ikke en taus kirke. Men han advarer mot en kirke som blir for konkret og aksjonistisk. Kirken kan gjøre seg irrelevant som samtalepartner i den store samfunnsdiskursen. Derfor må kirken velge sine saker med omhu og spille sine kort med klokskap. Gjerne som en aktiv tilrettelegger og moderator av diskusjoner om viktige, samfunnsmessige verdispørsmål, mener Bakkevig. Det er ikke vanskelig å gi ham medhold. En slik rolle er verken ukjent eller fremmed for meg.

Ikke ønskelig. Men samtidig er det ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkens måte å framtre i det offentlige rom på. Her tror jeg både omstendighetene og de personlighetene vi fyller rollene med, kan og må få slå ut på forskjellig vis. Forsøk på en altfor stram regi av en kirkelig mediastrategi kan lett bli til hinder for å tydeliggjøre et etisk alvor og et praktisk engasjement. Dette dreier seg ikke bare om en bevegelse fra kirken og ut mot «verden», men like mye en tydeliggjøring av en intern debatt i kirken.

For å ta flyktning- og innvandringstemaet. Det er et bibelsk kjernetema. Hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge har kapasitet til å ta imot til enhver tid, er et politisk vurderingsspørsmål.

Men verdispørsmålet dreier seg om måten å forstå og omtale dagens flyktningekrise på, og om Norges forpliktelser på internasjonale avtaler. Her har kirken noe å si, og mange biskoper sa det i sine høringssvar til forslagene om innstramming i asylpolitikken.

Det gjelder også når en lokal menighet, eller en biskop for den sakens skyld, stiller opp og er til stede der flyktningstrømmen blir overveldende og enkeltmenneskene forsvinner i et uklart bilde av truende «horder». For eget vedkommende har det dreid seg om å gi en jaget gruppe romfolk teltplass i en bispehage, mot et lokalt politisk ønske om å få dem bort fra byen.

Grådighet. Når det gjelder klimapolitikk ser vi i dag at vår grådighet og kortsynthet kan skape en global klimakatastrofe. Det er som vi aner konturene av en moderne versjon av fortellingen om Noahs ark.

Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Kirken har ingen spesialkompetanse i klimaspørsmål, økologi og økonomi, men fagfolk bekrefter det vi ser. Den norske kirke har uttalt seg om dette lenge. Men oppmerksomheten i media kom først for alvor da kirken for noen år siden ba om at videre leting etter olje og gass måtte utsettes i fem år.

Som lokal biskop den gangen var det umulig for meg ikke å si at det også angikk mitt bispedømme, altså Lofoten og Vester­ålen. Alvoret i situasjonen var og er etter mitt skjønn så stort at jeg valgte en slik konkretisering, vel vitende om politikernes vanskelig valg og tydelige kirkelige røster som så og ser annerledes på dette enn meg.

Under press. Skattepolitikk er et eget og stort felt. Kirken besitter ingen spesiell kompetanse på detaljer i skattelovgivningen. Men kirken lever med i et samfunn hvor konsekvensene av «jappetider», finanskriser og lønnsutvikling skaper større forskjeller og økt utenforskap.

Pave Frans taler om en økonomi som dreper. Margaret Thatchers skal ha vurdert sin egen politikk med følgende sukk: «Jeg foretok skattekutt og trodde vi ville få et givende samfunn. Det har vi ikke fått». Grådigheten tok overhånd.

Det er få temaer Jesus sier mer om enn overdådighet og rikdom. Det er en skarp utfordring til dagens økonomiske modeller som fokuserer på den enkeltes forbruk og velstandsopphopning.

En samfunnsmodell basert på en kontrakt om fordeling til fordel for dem som har kommet dårligst ut i samfunnet, er på vei ut. Det har vært en forutsetning for det velferdssamfunnet vi er en del av i dag. Denne modellen er under press. Det mener jeg det er rett å si noe om. Konkret og direkte. 15. februar 2015 skrev jeg her i avisen at «også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest av dem som har mest». Det mener jeg fortsatt er fullt innenfor det vår kirke må kunne si.

Tåle spenninger. Med dette er ikke alt sagt om hva kirken er og skal være for folk. På alle nivåer i kirken vil dette være avhengig av ytre utfordringer og omstendigheter, og av de miljøer og personligheter som til en hver tid innehar ansvar i kirken.

En folkekirke, som den norske, har spesielle forutsetninger for å framtre i et stort register, som et mangfold av røster og handlingsmønstre. Vi må tåle de spenningene dette vil medføre. Nettopp i kirken må vi kunne gjenspeile at vi er et forsonet mangfold også når det gjelder å trekke ulike konsekvenser av Bibelens utfordrende etiske budskap.

Tydeliggjøringen av et slikt menings- og handlingsmangfold vil motvirke enhver lettvint omtale av kirken som et meningsfellesskap. Den er et trosfellesskap som gir seg mange uttrykk i livet i en felles kamp for medmenneskelighet og rettferdighet. På et slikt grunnlag kan vi også i fellesskap avvise politikeres forsøk på å belære kirken om hva som er dens oppgave i verden. Om vi tier, ja da må steinene tale!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. MAI 2016

Gå til innlegget

Jeg vil anfekte din grunnhypotese, Asle Finnseth, at en ny, privat finansieringsordning vil gi kirken større frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden.

En åpen debatt om den fremtidige finansieringen av Den norske kirke, er viktig. Et sted inne i en ukjent framtid ligger­ det etter all sannsynlighet at Den norske­ kirke må finne et helt nytt finansieringsgrunnlag­.

Den «ukjente framtida» behøver ikke være så altfor langt borte, bare så det er sagt. Sånn sett er både Finnseths og magasinet Streks engasjement betimelig.

Men det som blir vanskelig­ for meg, er Finnseths måte å koble denne problemstilling til spørsmålet om kirkens frihet og dens evne, mulighet og vilje til å være «en forlengelse av Jesu liv i verden».

Jeg forstår rett og slett ikke hva Finnseth mener med at kirken løpende må «legitimere seg overfor nasjonalstatens agenda eller hva opinionen måtte forlange av den».

Hvilke saker er det Finnseth faktisk tenker på? Er det homofilispørsmålet? Klimasaken? Eller flyktningsaken?

Min erfaring med privatfinansierte ordninger, både for kirker og kirkelige organisasjoner, er at disse er vel så sårbare for kirkens mulighet til å være «en forlengelse av Jesu liv i verden».

Jeg vet for eksempel en del om hvor vanskelig det er å få fram nye tanker i organisasjoner og kirker hvor medlemmene har direkte innflytelse gjennom gaver og direkte medlemskap. Ved å true med å slutte å gi.

Jeg har vært med på både kvinneprest-, gjengifte- og homofilidebatt i en av de store og kirkelige organisasjonene, og jeg er ikke sikker på om jeg sitter igjen med en følelse av denne type debatter var gode eksempler på en frihet som er en «forlengelse av Jesu liv i verden».

Poenget mitt er ikke å underkjenne­ nødvendigheten av å kunne finne alternative­ finansieringsformer i framtida.

Poenget er å si at jeg har liten tro på at kirken vil bli mer eller mindre fri enn den er med den finansieringsordningen vi har i dag.

Ut fra min erfaring vil det heller peke i retning av at den fort kan bli mer sårbar og bundet av «medlemsmassen» enn den er i dag.

Jeg er redd at stridsspørsmål vil ta mer tid og krefter og bli mer ødeleggende og dramatiske enn de tross alt er i dag.

Uansett: Jeg vil anfekte din grunnhypotese, Asle Finnseth, at en ny, privat finansierings-
ordning vil gi kirken større frihet til å være en forlengelse av Jesu liv i verden.

Utfordringen er den samme i dag som den vil bli med en ny finansieringsordning: Å gi menneskene «et møte med den levende Gud. I Ordet, bønnen, diakonien, sakramentene, sjelesorgen­, fellesskapet.»

Det gjør Den norske kirke etter min vurdering i dag, selv om vi sikkert kunne ha vært bedre – og de samme utfordringene vil vi stri med en ny finansieringsmodell­.

Først publisert i Vårt Land 23.2.2016

LES MER: Håkon Pettersen skriver om «Kirkens smertefulle endring»

Gå til innlegget

Samfunnet er tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Noe av bakgrunnen for Håkon Pettersens innlegg «Smertefull endring (Vårt Land 4. feb­ruar) og hans innlegg på Skaperkrafts debattmøte sist uke, var Strek sin utgave høsten 2014: «På tide å fjerne støttehjulene?» En diskusjon om de fremtidige, økonomiske ordningene for Den norske kirke er viktig. Men utgangspunktet er ikke mindre viktig.

Strek tok som sitt utgangspunkt at Den norske kirke «krakelerer», slår sprekker. Svekket oppslutning vil true offentlig støtte/«støttehjula». Nå er det i og for seg ikke overraskende at kristendommen og kirken, inklu­dert Den norske kirke, ikke har den selvfølgelige plass i det offentlige rom som tidligere. Jeg er enig i at spesielt dåpstallene er utfordrende.

Men de er på ingen måte ferdiganalysert. Vi kjenner enda heller ikke effekten av trosopplæringsprosjektet. Også oppslutningen om søndagsgudstjenestene utfordrer. Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant «tegn» på en styrket kirkelig bevissthet.

Men Den norske kirke er også noe mer. Den er et «hellig» nærvær i lokalsamfunnet og menneskenes liv. Den representerer kontinuitet og verdiforankring – for livet og døden. Det er kanskje vanskeligere å se i menigheter i urbane strøk og tilsvarende tydeligere i bygde- og småbymiljøer.

Prester og lokale kirkelige medarbeidere kan si mye om dette nærværet. Behovet for slik forankring er ikke blitt mindre over tid. Møtet med andre kulturer med en tydeligere religiøs­ profil har vist det. Møtet med de som det «vellykte» livet går i stykker for, skaper også et slikt forankringstrykk.

I krise og ulykker er kirken et naturlig samlingspunkt. Kirken er også en viktig kulturkraft. Kirke­husene er den tydeligste, ytre markøren. I tillegg kommer alt som skjer av lokal kultur­skaping. Ikke minst musikalsk, men også i et videre kulturelt perspektiv.

Mediemessig er kirkelige røster ikke mindre nærværende i det offentlige rom når det gjelder samfunnsmessige verdispørsmål enn tidligere. Organisasjonenes generalsekretærer er kanskje blitt mindre synlige, biskopene kanskje tydeligere.

Det avgjørende er at det er vokst fram en bred erkjennelse av at livssyns- og ­religionsfeltet er viktig for samfunnet og at det er stor enighet blant de politiske partiene om at en skal ha en aktiv, støttende religionspolitikk.

Det vil si at en skal legge ramme­betingelser for tros- og livssynssamfunnene. Det er til og med nå nedfelt i Grunnloven! I Streks og Pettersens analyse synes disse perspektivene å mangle mer og mindre fullstendig.

Dette kan ha sammenheng med forskjellig kirkelig og teologisk utgangspunkt. Dersom en har som utgangspunkt at kirken = den-aktive-flokken, blir kravet til økonomiske forpliktelser naturlig. Jeg har selv både vært prest i japanske småkirkelige «idealmenigheter» og i en norsk misjonsorganisasjon med store gaveinntekter, så dette vet jeg en del om.

Men folks forhold til kirken og «Vår Herre» gjennom livet, kan gi seg mange utslag. Det vet folke­kirkeprester mye om. Å være folkekirke sprenger de stramme rammene for menighetstenkning som har preget mye av kirkediskusjonen i Norge med utgangspunkt i forskjellige former for vekkelsestradisjoner.

For meg er folke­kirkebegrepet ikke et ullent­ samle­begrep, men en bibelsk forankret forståelse av «Guds ­rikes» nærvær i verden. Å betegne­ storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til­ 
rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som «støttehjul» slik Strek gjør, blir derfor helt feil.

Vi må ha som sitt utgangspunkt at samfunnet ser seg tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Dette har med økonomi å gjøre.­ Ikke som «støttehjul» til en spesiell kirke, men en hel samfunnssektor. Det gir kirkene­ større muligheter til å være kirke – og Den norske kirke til å være en landsdekkende og nærvæ­rende folkekirke i landet vårt. Det er viktig at for eksempel Strek og Skaperkraft legger til rette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge –hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den «krakelerende» kirken, men folkekirken som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Først publisert i Vårt Land 9.2.2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere