Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Fra Vårt Lands spalter. Noen ord til Nyhagen og Moan

Publisert rundt 3 år siden - 1641 visninger

Jeg har ikke funnet innleggene til Øyvind Norderval og hans tilsvarere Pål Georg Nyhagen og Johan Moan her på Verdidebatt. Jeg velger å kommentere Nyhagens og Moans innlegg her på VD da rammene er friere.

Nyhagens innlegg (I Nordevals bilde) og Moans innlegg (Norderval og Nabintu), sto begge på trykk i VL 13.07.15. Nordervals opprinnelige innlegg (07.07.15) ga Nyhagen og Moan anledning til å gjenta noen hovedpåstander fra Herlands polemikk mot Den norske kirke og dens ledere/in casu biskoper. Jeg har forsøkt å ta opp hansken fra Herland og vi har hatt en debatt her på VD og på redkasjonens initiativ overført til en brevveksling i papirutgaven.

Jeg vil nå gjerne utfordre Nyhagen og Moan, og jeg gjør det samlet vel vitende om at de ikke nødvendigvis er enige i hverandres synspunkter i alt og ett. For meg dreier det seg likevel om noen få sentrale temaer som jeg mener å kjenne igjen fra "brevvekslingen" med Herland.

1. Elendighetsbeskrivelsen av Den norske kirke og dens ledere synes å bygge på den forutsetning at vi (jeg inkluderer meg selv i dette lederskapet), ikke er opptatt av å forkynne evangeliet - de sentrale punktene i Bibelens budskap om Jesu død og oppstandelse om troen og håpet og liv i etterfølgelse og i håp om Jesus gjenkomst. Skulle vi ikke våge å snakke om disse sentrale temaene i den kristne tro? Gudstjenesten er jo full av dem. Tekstene som leses, bønnene som bes og ordene som deles. Hvor har dere det fra at vi ikke er opptatt av dette?

Disse sentrale punktene er sentrum i en hver gudstjeneste og jeg tør legge til i de aller fleste prekener. Kanskje forkynner vi ikke som de gjør på et bedehus eller i en pinsemenighet. Det teologiske språk og den åndelige kulturen kan variere, men ønsket om å bringe evangeliet til menneskene og menneskene til Kristus er selve fundamentet i Den norske kirkes eksistens og all dens virksomhet, fra dåpen til graven. 

2. Dere synes å mene at de sakene vi er opptatt av på en slik måte at de vekker oppmerksomhet i det offentlige rom, viser at vi understøtter det som er "kulturelt og sosialt korrekt" (Nyhagen). Jeg holder nettopp på å rydde opp i mine papirer og mapper da jeg nærmer meg pensjonsalderen. De sakene som har vakt størst mediaoppmerksomhet er knyttet til miljø- og klima, til  grådighet og fattigdom/nasjonal og global rettferdighet, til aktiv kamp for flyktninger og troskonvertitter, til i religionsfrihetens navn å la lokale muslimer få etablere en moske i byen, og til forsøket på å tale for en human og rettferdig behandling av det palestinske folket og tilsvarende kritikk av de krefter som i dag dominerer det politiske spillet i Israel. Reaksjonene på disse sakene har kommet fra svært forskjellige kanter, så det er umulig å beskrive det som uttrykk for noe ønske om å tilpasse seg en "kulturell og sosial konsensus". 

Alle disse saksområdene mener jeg springer ut av et bibelsk budskap om rettferdighet og nestekjærlighet som overskrider nasjonale og sosiale grenser, slik Jesus så sterkt understreker for eksempel i liknelsen om den barmhjertige samaritan. Hvor langt og konkret en skal gå inn i de praktiske utfordringene vi står overfor er selvsagt en vanskelig avveining. Her vil også veien våre ofte skilles fordi vi følger forskjellige praktiske resonnementsveier. Jesus for sin del var ikke redd for kritikk fordi han ble for konkret! - Så alvorlig som klimatrusselen er og så store sosiale forskjeller og så stor urett som "finanssystemene" våre skaper, mener jeg det er rett å våge å gå inn mot det konkrete.

På flere av disse punktene mener jeg å registrere at Herland og jeg kanskje ikke står så langt fra hverandre. Flere av hennes kilder til kritikk av samfunnet, kjenner jeg meg godt igjen i.

3. Så er det kanskje en sak hvor våre veger skilles. Det gjelder vår forståelse av de homofiles mulighet til å kunne leve åpent og redelig i samliv med en de ønsker å dele livet med innenfor det lovverket og de kategorier som brukes om slikt forpliktende samliv. Jeg skal ikke trette dere her med min vei i dette spørsmålet, men jeg kan vise til felre innlegg her på VD som viser at dette for meg IKKE dreier seg om å være "politisk korrekt", men å lytte til enkeltskjebners historie og gå til bake til Skriften med de spørsmål som vokser fram fra deres tros- og livserfaring.

Jeg forstår at ikke alle kan følge meg på den vegen jeg har gått gjennom snart 15 år i denne saken. Men mitt håp og min visjon er at vi som deler troen på Jesus Kristus hvor vi alle er avhengig av Guds nåde, kan vise velvilje overfor hverandre å anerkjenne at det finnes to syn blant kristne og tillate at noen ønsker å ta imot dem i menighetens fellesskap med glede og takk. Det er i alle fall min visjon for Den norske kirke - og mitt håp er at det kan bli en dimensjon i det økumeniske fellesskapet vi har også i den globale kirke.

Så lang nådde jeg denne vakre, nord-norske kveldsstunden.

IN TERRA PAX

+tor b

Gå til innlegget

La Bibelen bestemne

Publisert rundt 3 år siden - 7291 visninger

Espen Ottosen skriver at "Bibelen må bestemme". Jeg er helt enig. Bibelen bestemmer – også når det gjelder homofilt samliv. Men svarene våre vår blir forskjellige.

Spørsmålet om Bibelens ufeilbarlighet er en vanskelig debatt. Argumentene for og imot "feil" og selvmotsigelser i Bibelen, har vist seg å være en meget komplisert øvelse. Ottosen gir selv uttrykk for at han ikke synes det er avgjørende "å fastholde Bibelens fullstendige ufeilbarlighet". Ottosen erkjenner mange av de viktigste forutsetningene for dagens tolkningsmetodikk. Men for ha "trenger ikke (dette) å rokke ved bibeltilliten".

 

BIBELTILLIT er det avgjørende ordet. Det dreier seg om Bibelens autoritet. Jeg er også opptatt av Bibelens autoritet. Bibelen er en stadig kilde til trosfordypning og til refleksjon rundt livet i etterfølgelse. Et etterhvert ganske langt liv har ikke svekket, men heller styrket min tillit til Bibelens relevans for troen og livet. Det er i Skriftens rom troens virkelighet åpner seg for oss. Jeg har full tillit til at Guds ord er Guds tiltale til meg, til kirken og til verden. Tilliten har både som sin forutsetning og sin begrensning at vi "bare kjenner stykkevis". Et Paulus-sitat også Ottosen referer til med tilslutning. Jeg forstår denne erkjennelsen som helt avgjørende for de endringsprosesser jeg registrerer har skjedd i mitt eget trosliv i løpet av de 55 år som jeg har hatt et aktivt og bevisst ønske om å følge Jesus. Troens og livets mysterier, slik de møter oss i Skriften, har blitt utdypet og fordypet.

Bibelens tekster kommer til oss med en assosiasjonsrikdom og et tolkningsmangfold som en levende kilde, nettopp fordi vi bare ser og forstår stykkevis. Min personlige prosess skjer som en bevissthet om kontinuitet og forandring, som en del av de lange historiske dragene i samfunnets og kirkens liv. Mange tekster får nye dimensjoner og ny relevans over tid. Nye utfordringer og nye spørsmål til tekstene åpner for ny innsikt både i tekstenes egen historie og opprinnelige mening. Et viktig spørsmål i endringsprosesser er hvordan tekster faktisk har vært forstått og brukt opp gjennom historien. Det gjelder også refleksjoner rundt hvordan tekster taler inn i vår tid.

Ottosen bruker selv forholdet til slaveri som et eksempel, og viser til Kol 3,22. Her står det at slaver skal lyde sine herrer i alt. Hva forfatteren av Kolosserbrevet egentlig har ment, er selvsagt interessant. Kanskje er det ikke riktig å anse dette ordet som et "generelt ja til slaveri" til enhver tid. I et historisk perspektiv, er det imidlertid et faktum at dette skriftstedet har vært brukt av "bibeltro" som et viktig argument mot opphevelse av slaveriet.

Det er nettopp sammenstillingen av slike enkeltvers med det overordnede ønske om å være bibeltro/ha tillit til Bibelen/ikke svekke Bibelens autoritet, som gjør endringsdebattene så vanskelig - og viktig. I dag kjenner jeg ingen teologiske miljøer som vil tale for slavehold. Det strider mot hele vår menneskeverdsfølelse, slik den har utviklet seg i vår vestlige kultur basert på et kristent menneskesyn og en bred humanistisk tradisjon.

Men slaveridebatten var tung og vanskelig, ikke minst i USA i det 19 århundre både som en teologisk og en politisk tema. Møtet med enkeltslaver og erkjennelsen av dem som medmennesker, skapt i Guds bilde og med den samme guddommelig verdighet som alle mennesker, uavhengig av hudfarge og overbevisning om rasebaserte forskjeller, var en avgjørende driver av endring. Slik det også var i England i kampen mot slavehandel rundt århundreskiftet 200 år tilbake.

Slavehistorien forteller at noen tekster som en kunne påberope seg til forsvar for «menneskelig» slavehold, ble satt til side til fordel for andre tekster - og noen av disse tekstene ble etter hvert også forstått og tolket på en ny måte. De overordnede tekstene om alle menneskers likeverd og om nestekjærlighet, ble avgjørende.

I min tid har vi hatt en tilsvarende debatt om kvinnelige prester, kvinnelige forkynnere og kvinnelige ledere. Et kjerneord har vært 1 Kor 14,34: "Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier". Denne teksten (sammen med andre meget klare tekster) var lenge brukt til å "frita" kvinner fra å ha selvstendig, juridisk ansvar og rettigheter i ekteskap og samfunn. Og i kirke og organisasjoner. I min organisasjon, NMS, var det lenge et spørsmål om kvinnelig deltakelse i styre og stell, i tillegg til bruk som talere og misjonærer. Det samme gjelder også i Ottosen sin organisasjon, NLM, hvor det helt fram til nylig var et spørsmål om kvinners plass i generalforsamling og hovedstyre.

Etter hvert ble en bred debatt rundt forrige århundreskifte om kvinners rolle generelt i Den norske kirke innsnevret til en debatt om kvinnelige prester. Det var også en hard og vanskelig debatt. Nettopp fordi det ble gjort til en debatt om Bibelens autoritet og om vår tillit til Bibelen. Biskop Schjeldrups ordinasjon av Ingrid Bjerkås i 1961 skapte en kirkelig uro vi har vanskelig for å forstå kraften i 50 år senere. Det dreiede seg nettopp om forståelsen av 1 Kor 14 og flere bibelske tekster som mange mente var tilsvarende klare. Tolkningshistorien var (stort sett) entydig. Kirkens praksis så godt som hel konform. Kvinner kunne ikke gis ansvar som forkynnere og prester.

Erfaringene ble vel etter hver mer og mer avgjørende. Kvinners nye sosiale status i samfunnet. Deres evne til å framstå som ledere og talere - ikke minst demonstrert gjennom innsats og funksjon på "misjonsmarken", viste at de kunne gjøre en forkynners og leders oppgave på en like god måte som menn. Kvinners eget kall, ble nå hørt og anerkjent. Hva var da egentlig til hinder for et historisk brudd med den tradisjonelle oppfatningen av kvinnenes rolle og habitus, og deres plass i samfunn og kirke – og hvordan skulle en nå forstå de gamle tekstene som alltid hadde vært lest som absolutt og entydige? Hvordan kunne man være bibeltro og likevel anerkjenne kvinnelige predikanter og prester?

I dette endringslandskapet har det pågått et omfattende arbeid av de samme tekstene som har fått fram nyanser vi ikke så. Kontekster i endring som vi ikke anerkjente. Menneskelig erfaring vi ikke lyttet til. Er tilliten til Bibelen svekket gjennom disse prosessene? Har ordet fått mindre autoritet? Etter mitt skjønn ikke. Tvert imot. Det som har fått en knekk gjennom disse to historiene (slaveri og kvinnelige prester – og mange andre tilsvarende endringer) må vel heller være en investering i autoritets- og tillitskonstruksjoner som har skapt frustrasjon og fortvilelse - og som har hindret en dynamisk utveksling av impulser mellom tekst, tro og liv. Selv om en ikke har funnet vers som direkte forbyr slaverie, eller direkte anbefalinger om å bruke kvinner som ledere og talere, ble hindringene borte i et møte mellom virkeligheten og de overordnede etiske prinsippene som strømmer ut av det bibelske budskapet om likeverd og medmenneskelighet. Nestekjærlighet og kjærlighet til sannheten. Det er de store mysteriene som møter oss i Bibelen og åpner virkeligheten for oss.

Behovet for å skape en type formell autoritet og investere den i enkelttekster, som grunnlag for vår tillit til det bibelske budskap, skjer når vi slipper taket i den paulinske erkjennelsen av at vi forstår stykkevis. Vi kan i bibeltroskapens navn hindre troens mysterium å tale til oss. Vi kan frata Bibelens dens autoritet. Vi kan svekke tillit til Skriften som avgjørende kilde til å se frelsens vei i inkarnasjonens og historiens Jesus Kristus, som den korsfestede og oppstandne – og dette mysteriets dybde for våre liv i etterfølgelse, preget av kjærlighet og nåde.

Det er gjennom lytting til denne typen historier at møtet med homofile, nære kristne venners erfaringer, at jeg har kommet til en annen lesning enn den tradisjonelle, av tekster som blir forstått som et forbud mot homofilt samliv. Det som for meg framstår som en hovedtekst er Rom 1,18-32. I dag har vi fått innsikt i homofil kjærlighet, og det er skapt offentlige rammer for slikt samliv, som utfordrer hellighetslovens ord om "vederstyggelighet" og som utfordrer vår tolkning av Paulus sin ondskaps- og overgivelsesforståelse med bakgrunn i det å vende Gud ryggen og tilbe "bilder av forgjengelige mennesker, fugler, firbente dyr og krypdyr» (Rom 1,23). Paulus taler om mennesker som er fulle av all slags urett, misunnelse, mordlyst, strid, svik og falskhet .... (som) hater Gud , bruker vold, ... er upålitelig, ukjærlige og ubarmhjertige" (v29-31). Det er åpenbart mange som lever slike liv i vår verden i dag. Men det gjelder både heterofile og homofile.

Det henvises ofte til skapelsens grunnstruktur basert på en mann-kvinnerelasjon. Det er også for meg en grunnpilar som jeg gjenfinner i vår tradisjons ekteskapsforståele. Men at denne grunnfortellingen skulle miste sin betydning eller Bibelen sin autoritet, ved å tillate to av samme kjønn å inngå intime, ansvarlige, offentlige og anerkjente parforhold, har jeg vanskelig for å forstå. Det betyr ikke at jeg ikke respekterer homofile kristne som velger å leve enslig ut fra sin måte å lese Skriften på. At mange kan oppleve det både godt og meningsfylt, er bare flott. Men skulle slike erfaringer være til hinder for at andre skulle få ta konsekvensene av sin lengsel og sin kjærlighet? Det er de som har fulgt Paulus inn i sølibatet, fordi han anbefaler det som en bedre vei (1 Kor 7,38). Mange kan fortelle om det som et godt liv, men slike fortellinger undergraver ikke ekteskapet og det intime samlivet.

Ved å bruke bibeltekster på en slik måte at autoritetskortet spilles ut mot åpenhet overfor vår virkelighet, er i praksis med på å undergrave Bibelens autoritet. De som kjempet for slavehold som en nødvendig del av samfunnets orden og de som kjempet mot kvinners likestilte plass i samfunn og kirke og investerte Bibelens autoritet og bibeltroskapen i denne kampen tapte ikke bare tolkningshistorien, men også autoritetskampen. Etter mitt skjønn må vi vokte oss så vi ikke gjør en ny urett mot Bibelen og svekker dens autoritet, ved at vi investerer vår tillit til Skriften og lukker igjen for en kritisk vurdering av tekster og holdninger i lys av den kunnskap vi har og i lys av troens mysterium som kommer til uttrykk i erkjennelsen av at vi bare ser stykkevis, men stadig får se mer av troens mysterium slik vi møter dette mysteriet i Bibelen og på troens veg gjennom livet.

 

Mvh/pax

+tor b

Gå til innlegget

For siste gang, 
Herland

Publisert over 3 år siden - 7123 visninger

Gode Hanne Nabintu Herland. Det er fortsatt uklart for meg hvorfor 
du feller så harde dommer over kirkens ledere.

Jeg vet ikke hvor langt vi har kommet gjennom denne brevvekslingen. I din siste hilsen (Vårt Land 20. juni) skriver du om ledere som sover. Demokratiet er i ferd med å forvitre, hevder du og viser til USA og samfunnskritikeren Noam Chomsky som peker på sammenblandingen av politiske eliter, multinasjonale selskaper, våpenindustri og overvåkning av borgere.

Det er interessant at du bruker Chomsky som sannhetsvitne. Jeg har stor sans for hans analyser. I all beskjedenhet vil jeg igjen vise til mitt foredrag for Bispemøtet om Forskjells-Norge, i februar. Poenget for meg var nettopp å vise de etiske utfordringene vi står overfor med en tiltakende markeds­liberalisme som truer menneskeverdet.

I denne kritikken burde vi stå sammen, Herland! Men slik jeg oppfatter deg smaker dette av politikk, og du trekker igjen fram tidligere statsminister Kåre Willochs ord om at kirken­ bare må uttale seg om det «Guds Ord faktisk sier». Jeg har stor sans for Willoch. Ikke minst på grunn av hans uredde støtte til det palestinske folk. Men det fører galt av sted for kirken om den skal la en politiker få bestemme hva «Guds ord faktisk sier».

Grådighet. Grådighet og dyrking av egen overflod er det klare bibelske ­advarsler mot. Rettferdighet og kamp for de utstøtte er et hovedperspektiv både blant profetene i Det gamle testa­mentet og hos Jesus og apostlene. Pave Frans har med styrke talt om dette nå sist i sin store klima- og miljømelding. Det er mye gjenkjennelse i dette for oss som i årevis har arbeidet med disse spørsmålene både i Den norske kirke og i den økumeniske bevegelse. Jeg mener vi ikke har sovet i timen, og vi søker fortsatt å følge våkent med.

Igjen hevder du at vi ikke har ­«respekt for Skriftene». Ikke overraskende blir det eneste konkrete eksempelet du tar fatt i, etter flere purringer fra meg, homofili. Du anser dette for et «sidespor» og hevder at jeg «politisk korrekt» vil diskutere denne saken.

For siste gang, Herland: Dette dreier seg ikke om politisk korrekthet. Jeg har møtt noen enkeltskjebner som har ­åpnet mitt hjerte, mitt sinn og mine øyne. Basta! Jeg forstår at ikke alle kan følge meg i min nye lesning av Skriften. Men jeg er glad for at flere og flere ser åpningen for homofilt, ansvarlig samliv som i tråd med Skriftens ord om støtte til alt som fremmer det gode og det sanne. Homofili er ingen stor sak for meg heller. Men vår behandling av homofile er det. Jesus har lært oss å lytte til ropene fra dem som lider.

Du mener vi sover fordi vi ikke er en kritisk røst «mot undertrykkelsen av troen», men er en «institusjonell forlengelse av politiske eliters farlige korrekthet». Du snakker om Norge, gjør du ikke? Jeg skjønner ikke at du kan bruke ord som dette.

Kaldere før. La gå at kristendommen i noen sammenhenger møter motstand, overses og søkesisolert. Men det har vært kaldere før, mer angst for berøring med religion og tro i det offentlige rom. Ved å bruke ord som undertrykkelse om kirken i Norge i dag, står du i fare for å tone ned alvoret i deres nød som virkelig er utsatt for forfølgelse. Dem er det dessverre altfor mange av.

Derfor har for eksempel biskopene engasjert seg i kampen for ikke å ­returnere asylsøkere som er blitt kristne.­ I kampen for religionsfrihet regner jeg med at vi kan stå sammen. Mener du at du kjenner kristne som utsettes for undertrykkelse her i vårt land, står jeg gjerne sammen med deg for å tale deres sak. Mine erfaringer er at muslimer er mer sårbare her hos oss.

Samtaler. Jeg skriver til deg for siste gang i dette formatet, Herland. Men jeg fortsetter gjerne samtalen med deg om mange av de utfordringene vi har ­berørt. Det er fortsatt mye jeg ikke forstår i din kritikk og i dine resonnementer. Jeg kjenner liknende kritikk igjen fra deler av Kristen-Norge og samtaler gjerne med hvem det skulle være. Ha en god sommer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.06.2015

LES BISKOP JØRGENSENS 3. BREV: Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Gå til innlegget

Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

Publisert over 3 år siden - 5267 visninger

Gode Herland. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. 
En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig.

Gode Hanne Nabintu 
Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få 
mine to svar til deg her i avisa til å 
bli et ukritisk forsvar for det du 
kaller «status quo»? Du gir 
«kirkens ledere» skylda for den katastrofale tilstanden som du mener både kirken og samfunnet befinner seg i. «Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.

Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tid­ligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.

Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirke­lederen som kritiserte Hitlers nazi­fisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og ­visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.

Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer 
utfordrer ditt eget syn på det 
norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folke­sensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot ­jødene. Andre minoriteter som ble ­ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!

Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.

Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.

Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler 
av den internasjonale kirke­bevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut 
fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.

Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet 
som vakte både kirkelig og 
politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.

Menneskeverdet og skaper­verket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg 
mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.

Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri 
uten lyte før vi får møte Jesus 
ansikt til ansikt. Å være kirke 
betyr å være i bevegelse og 
endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.

Det betyr også å være var 
overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg kon­turene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for ­svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk 
anerkjenner både egen og 
kirkens svakhet?

Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker 
dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Først publisert i Vårt Land 13.06.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 175 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 558 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 675 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1359 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 715 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
7 minutter siden / 328 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
14 minutter siden / 685 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
15 minutter siden / 1437 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
21 minutter siden / 685 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
23 minutter siden / 444 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
28 minutter siden / 685 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
39 minutter siden / 1241 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
40 minutter siden / 1437 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1241 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 685 visninger
Anders Ekström kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 685 visninger
Les flere