Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Litt mer om fundamentalistiske favntak

Publisert over 2 år siden - 2260 visninger

Skal vi få en åpen, ærlig og konstruktiv samtale om religiøse uenigheter og innvandringsutfordringene, må vi legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet «humanistisk fundamentalisme».

Takk til Ole Jørgen Anfindsen for hans utdypende respons på mine merknader til hans bruk av begrepet "humanistisk fundamentalisme" i hans nye bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans velvillige innlegg bekrefter likevel etter mitt skjønn hvor vanskelig det er å bruke dette nye begrepet.

Da jeg først så det, trodde jeg det dreide seg om et oppgjør med en "sekularistisk fundamentalisme" som ønsker å skyve enhver form for åndelig/religiøs virkelighetsforståelse ut av samfunnsdebatten. Jeg kjenner en og annen firkantet ateist og humanetiker som jeg litt spøkefullt ville kunne kalle humanistisk fundamentalist i denne meningen av ordet.

Men Anfindsen bruker begrepet om noe annet. Om et bestemt samfunnssyn som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida. De som har bestemt hva som er "politisk korrekt". De som har støttet  en multikulturell visjon og har vært velvillige overfor innvandring. De Anfindsen tar et oppgjør med i sin forrige bok: "Selvmordparadigmet" med tydelige undertittelen: "Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet". Det er dette som følges opp i den nye boka under betegnelsen "humanistisk fundamentalisme". 

Anfindsen har et vell av data som han mener underbygger kritikken av "humanistene". Når opplever at hans motforestillinger ikke blir tålt, eller de etiske dilemmaene de peker på, ikke kan drøftes åpent, da ser Anfindsen de tydelige sporene av fundamentalisme. Det skremmer. Han skyr det som pesten, som han skriver. Slik fundamentalisme ødelegger samfunnet, er hans konklusjon. Som  Anfindsen er også jeg opptatt av den åpne samtalen både i samfunnet og på det religiøse området. Om alle slags fakta og sannheter. Lukkes dette rommet er det fare på ferde. Det er en viktig problemstilling.

Anfindsen viser til nyttårsovergrepene på plassen foran Kölnerdomen som et eksempel på manglende åpenhet og ærlighet. Politiet og politikerne "løy". Det gjorde de i Stockholm sist sommer også. De våger ikke å tale sant og kritisk om et betent og ubehagelig spørsmål. Jeg er enig i at underkommunikasjonen var uheldig. Svært uheldig. Fortielse, fornektelse og fordreining av virkeligheten er alltid ingen farbar vei. I tillegg har det en iboende tendens til å forstørre den underliggende konflikten. For mange er fortielsene i Köln og Stockholm en bekreftelse på hvilke virkemidler "den politiske korrekthet" eller "den humanistiske fundamentalismen" benytter for å unngå de ubehagelige spørsmålene. 

Men så må jeg innrømme: Jeg har faktisk en viss forståelse for politiets og politikeres innledende mediamessige varsomhet. For bare enkle hint om aggressiv og utillatelig adferd fra ungdom med "nordafrikansk utseende", var det god grunn til å frykte kunne utløse aggressive følelser og aksjoner mot flyktninger, innvandrere og muslimer i sin alminnelighet. Noen få vettløse menns planlagte eller spontane, uakseptable overgrep mot kvinner kunne plutselig bli en trussel for alle anstendige asylsøkere og innvandrere. 

Jeg er redd for slike reaksjonsmønstre. De gjør samtalerommet mindre. Mitt virkelighetsbilde med fokus på de gode historiene om innvandrere som er vel integrert og viktige aktører i samfunnet vårt, om alle muslimer som kjenner det åpne vestlige samfunnet som sitt, og om vårt felles ansvar for å gi mennesker som flykter fra undertrykkelse, frykt og nød, beskyttelse, blir lett bytte i møte med slike negative hendelser. Det gir kraft til dem som avfeier mitt grunnsyn som "politisk korrekt", "sentimentalt", "utopistisk" eller til og med godhetstyranni.

Merkelappene vi setter på hverandre stenger så altfor lett dører. Det er jeg redd også merkelappen "fundamentalisme" gjør. Derfor kjenner jeg på meg at jeg faktisk ikke liker begrepet kristenfundamentalisme, selv om de fortolkningsmekanismene som skaper destruktive "favntak", slik Anfindsen har beskrevet dem ut fra egen erfaring, stemmer med mine egne iakttakelser. Skal vi få en åpen, ærlig, kunnskapsbasert og konstruktiv samtale om så vel religiøse uenigheter som innvandringsutfordringene, er det avgjørende å legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet "humanistisk fundamentalisme". 

Gå til innlegget

Ingen ­humanistisk ­fundamentalisme, Anfindsen

Publisert over 2 år siden - 3222 visninger

Når Ole Jørgen Anfindsen tar et oppgjør med humanistisk fundamentalisme, kan det hende han egentlig møter en moderat muslim og en moderat kristen i døra.

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utfordrende bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans reise ut av bibelfundamentalismen har vært behørig omtalt i media. Så beskriver Anfindsen islamsk fundamentalisme. Den er i utgangspunktet verre enn kristenfundamentalismen. Den er direkte ødeleggende og farlig, ifølge Anfindsen. Islamsk fundamentalisme bidrar til å holde muslimske land nede i korrupsjon og manglende intellektuell, kulturell, økonomisk og menneskelig utvikling, og kan dessuten snart komme til å utgjøre en ­eksistensiell trussel mot den vestlige verden om dagens utvikling får fortsette, hevder han.

Nyansert syn. Som Anfindsen selv beskrev i et større intervju og i en kronikk i Vårt Land 11. november i fjor, har han likevel utviklet et mer nyansert syn på muslimer og islam.
Ekte islam behøver nødvendigvis ikke å være voldelig, ­undertrykkende og intolerant. Han har aktivt oppsøkt moderate muslimer. Han ble imponert på grensen til selv å bli muslim. Men det bibelske bildet av Jesus ble til slutt for sterkt. Det ble ingen konvertering. Han kaller seg nå muslimsk kristen.

Det er så langt betagende å lese Anfindsens sannhetssøkende ferd mot kunnskap og klarhet. Det står stor respekt av en slik vandring. I slike erfaringer finner vi ansatser til brobygging inn mot å anerkjenne muslimer som fullverdige medlemmer av det norske samfunnet.

Viktige. Slike ansatser finnes faktisk også hos Hege Storhaug i hennes bok Islam – den 11. lande­plage når hun gjør et klart skille mellom Mekka-muslimer og Medina-muslimer. Mekka-muslimene bygger sin tro på tekster og fortellinger fra Mekka­-årene da Muhammeds bevegelse utgjorde en minoritet som måtte tilpasse seg omgivelsene, mens Medina-tekstene forteller om hvordan det ble når Muhammed fikk full kontroll og ble en totalitær politisk-religiøs hersker. Dette kjennetegner ifølge­ Storhaug, det hun kaller Medina­-
muslimer. Slike nyanseringer er viktige nettopp fra Anfindsen og Storhaug, faglig velbegrunnet ­eller ikke. Men de drukner dessverre lett i skarpe advarsler mot fundamentalistisk islam.

Anfindsen angir mange konkrete navn på moderate muslimer og gjengir også lange ­utdrag av enkelte tekster. Det er fortjenestefullt. Det er nettopp dette sporet som åpner for en brobyggende holdning overfor islam og muslimer. Ja, det åpner for en ­ærlig samtale om ytringsfrihet, religionsfrihet inklusive konvertering fra islam, likestilling, seksualitet - og det multikulturelle samfunnet som er under utvikling i Norge.

Vanskelig. Men når det gjelder multikulturalisme blir det brått vanskelig. Det blir tydelig i ­Anfindsens oppgjør med den tredje typen fundamentalisme: «humanistisk fundamenta­lisme».
Det dreier seg om antirasister som etter Anfindsens mening er ideologisk forblindet og ikke vil se virkeligheten i øynene. De vil ikke diskutere det Anfindsen ­anser som klare fakta om innvandringens og multikultur­alismens åpenbare negative innflytelse på de vestlige samfunn. Det høres likevel søkt ut når en slik humanisme oppsummeres slik: «Den vestlige sivilisasjon bør avskaffes, og det er viktig at hvite blir redusert til minoriteter i alle land» (side 55).

Er det noen seriøse aktører som har et slikt program? Det stemmer ikke med min opplevelse av den norske diskusjonen enten det dreier seg om navngitte­ arbeiderpartipolitikere, eller ­representanter for Antirasistisk senter.

Hvilket samfunn? Det blir teologisk interessant når Anfindsen understreker at de kristne skal være lys og salt i verden, og leser dette i lys av Koranens påbud om å motarbeide alt som kan korrumpere eller skade samfunnet. «Av dette følger at vi har en forpliktelse til å ta til motmæle når noen forsøker – eller kommer i skade for – å ødelegge samfunnet» (side 94-95).

Hvilket samfunn? Skal vi kristne tenke like stramt om det samfunnet som vi til enhver tid er en del av, som muslimer tradisjonelt gjør om sitt idealsamfunn? Er ikke nettopp det en av de store forskjellene?

Når Anfindsen i boken Selvmordsparadigmet (side 162) skriver at det over den vestlige ­offentlighet hviler en marxistisk forbannelse som pålegger oss å ta parti med den svake part, ­eller anlegge den undertryktes ­perspektiv, er dette heller for meg en grunnleggende bibelsk tanke.

Hverandres naboer. Det skjuler ikke sannheten og er ikke i mot rasjonell tenkning. Men det bygger på et menneskesyn som i prinsippet er universelt. Vi er alle hverandres naboer. Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan bryter ned alle forestillinger om begrensninger på naboskap.

Nestekjærligheten gjelder alle. Selv om en må finne praktiske måter å håndtere flyktning­strømmer på innenfor rammen av internasjonale avtaler, er medmenneskelighet og menneskeverd avgjørende kjennetegn på et samfunnssyn som ønsker å ha en kristen forankring. Et kristent fundament.

Kristendommen er i sin grunnstruktur multikulturell.
Når Anfindsen holder sitt oppgjør med det han kaller «humanistisk fundamentalisme», kan det hende han egentlig møter både en moderat muslim, og en moderat kristen i døra. Mennesker som i fellesskap ønsker å skape en ny, kulturell virkelighet preget av de beste humanistiske tradisjonene våre religioner representerer.

Sitter fast. På meg virker det som Anfindsen ennå ikke har sluttført reisen sin. Han ­sitter fortsatt fast i en manglende vilje til å nyansere sitt bilde av dem som snakker annerledes om samfunnsutviklingen enn han mener er sant og rett.

Her mener jeg hans nye teologiske, og gjerne islamske innsikter, burde ha hjulpet han ut av forestillingen om den humanistiske fundamentalismens favntak.

Først publisert i Vårt Land 12.1.2015

Gå til innlegget

Vi må forby atomvåpen

Publisert nesten 3 år siden - 1287 visninger

Norge kan ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene om forbud mot atomvåpen.

Kampen mot atom-
våpen er viktig for kirke­n både i Norge og internasjonalt. Kirkenes Verdensråd (KV) vedtok allerede­ på sitt første møte i 1948 at atomvåpen er en synd mot Gud. 

I 2014 vedtok verdens-
rådet, som samler 550 millioner kristne­, en erklæring som oppfordrer alle medlemmene til å jobbe for et forbud mot atomvåpen. Å få på plass et slikt forbud er etisk tvingende, og det er nødvendig for å få til framgang innen internasjonal­ atomnedrustning. 

KV sendte en egen kirkelederdelegasjon på en pilegrimsferd til 70-års-
markeringen av bombingen av Hiroshima og Nagasaki i august i år. Jeg var med i denne delegasjonen. Ledere fra alle religiøse tradisjoner understreket at verdenssamfunnet nå må ta det endelige skrittet og få et forbud mot atomvåpen. 

På denne bakgrunn er det både gledelig, urovekkende­ og trist å følge utviklingen på FNs generalforsamlin­g som på-
går­ nå i New York. Gledelig­ fordi­ et forbud­ mot atomvåpen­ 
er blant de store samtaleemnene­, og fordi over 120 stater har sluttet­ seg til Det humanitære løftet for et forbud mot atomvåpen.

Urovekkende fordi noen stater motarbeider kreftene som vil ha framgang innen dette­ arbeidet­. Trist fordi Norge er blant statene som stikker kjepper­ i hjulene for dem som jobber for et forbud mot atomvåpen. 

Gjennom to skriftlige svar til Stortinget, har utenriksminister Børge Brende gjort det klart at Norge ikke kommer til å stemme for resolusjonene som foreslår handling innen kjernefysisk nedrustning.

Ikke engang resolusjonene «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» eller «Etiske imperativer for en atomvåpenfri verden», vil Norge stemme for. Regjeringen har med dette inntatt en ny utenrikspolitisk linje som nedprioriterer humanitære hensyn. Det er alvorlig.

Nylig kunngjorde­ Kirkenes Verdensråd en støtte-
erklæring til sistnevnte resolusjon­, som er fremmet av Sør-Afrika. Den sørafrikanske resolusjonen­ fastslår at alle stater har en etisk plikt til å jobbe for at atomvåpen forbys. 

«Vi er sterkt oppmuntret over at dette initiativet blir tatt på FNs generalforsamling og vi ser det presserende behovet for å skape sterk støtte til å omsette disse etiske imperativene i konkret og betydningsfull handling,» uttalte generalsekretær, Olav Fykse Tveit, i en pressemelding fra Kirkenes Verdensråd. 

Jo lengre tid det går før vi blir kvitt atom-
våpen, desto større er sjansen for at de blir brukt, bevisst eller­ ved uhell, og vi vil alle være ofre. Det vil neppe være vanskelig å få gjennomslag for et forbud den dagen atomvåpen igjen er blitt brukt, men vi nekter­ å vente til katastrofen er et faktum. 

Å sette i gang forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen, kan bli redningen. Å stemme for FN-resolusjonene som støtter et atomvåpenforbud, vil gi et viktig signal om at man ønsker handling. Avstemningen foregår første uken i nov-
ember. Norge kan fortsatt ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene.

Først publisert i Vårt Land 31.10.2015

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND OM ATOMVÅPEN

Gå til innlegget

OM OLAV OG JÆRTEGN

Publisert rundt 3 år siden - 659 visninger

Meditasjon ved Olavsvaga. Nidarosdomen. Natta mellom 28 og 29 juli 2015. Uten jærtegn hadde ikke Olav blitt helgen. Kirka er til alle tider et jærtegn.

TXT: ROM 12,17-21 17 Gjengjeld ikke ondt med ondt, ha tanke for det som er godt for alle mennesker. 18 Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. 19 Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. For det står skrevet: Hevnen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren. 20 Men: Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. 21 La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!

VELKOMMEN TIL DENNE VAKA, gode pilegrimer. Dere som har vandret, kort, langt eller lengre enn langt - og til dere som har kommet som enkveldspilegrimer. Vi er kommet til målet - for denne gang! Olavsvaka/Olavsfesten 2015. Samtidig er vi på veg videre. Derfor er det en spesiell glede å ønske dere klimapilegrimmer velkommen! Jeg har selv vært med å sykle og gå i Vesterålen og Lofoten tidligere i sommer - og blandet vann underveis i flasker som skal bringes med til klimatoppmøtet i Paris senere i høst i håp og bønn om at verdens ledere skal komme fram til en avtale som kan skape framtid og håp. I natt minnes vi en mislykket konge som falt i et slag for 985 år siden noen mil lenger nord. Torsdag 29. juli 1030, etter datidas kalender. Legemet hans ble til slutt gravlagt her ved Nidelvens bredd. Og her skjedde det store ting! Folk opplevde JÆRTEGN ved kontakt med relikvieskrinet. Blinde fikk synet igjen. Stumme talte. Selv de som hadde fått tunga skåret av! Det var brutale tider! Olav ble en av middelalderens viktigste og mest kraftfulle helgener. Kirka på dette stedet ble et pilegrimsmål for tusner på tusener. For oss som lever i en fornuftens tidsalder, med en legevitenskap som kan helbrede og lindre slik ingen tidligere har kunnet drømme om, er det vanskelig å forstå effekten av fortellinger om mirakelhelbredelser og jærtegn.

Enn skjønt! .... Noen av oss har opplevd en svak avglans av dette - f.eks. da Joralf Gjerstad var på besøk i Bodø Domkirke da han feiret 85 årsdagen sin med oss. Folk jeg aldri har sett i kirka. Fra fjern og nær. De kom for å takke. For å få en blikk. Et håndtrykk. Mange søkte hjelp i sin nød! - Mange la igjen fortvilte brev også til oss som var rundt Snåsamannen. De lengtet etter jærtegn i sine liv. En slik lengsel lever fortsatt - mye mer enn vi kanskje vedkjenner oss i vår kirke... Men JÆRTEGNENE Olav bar med seg dreide seg også om noe annet . Det dreide seg om en ny kulturell ånd, så å si. Ny luft å puste i. EN NY TID! Med nye verdier. Nye ord. Olav var antakeligvis ingen ivrig Bibelleser/eller kanskje bedre: Bibelhører. De brukte nok Bibelen anderledes i de dager! Kanskje hørte han aldri den teksten vi har lest her i kveld. Fra Paulus sitt brev til den lille kristen-flokken i Rom: Det var uvante ord og forestillinger for en vikingehøvding! "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" EN NY TID VAR I EMNING - også her mot den ytterste utkant! Bort med gjengjeldelsens lov som var så fundamental i det gamle samfunnet. Bort med blodhevn.

----- Kanskje er det mer sannsynlig at Olav hadde hørt de kjente Jesus-ordene fra Bergprekenen: "Salige er de rene av hjertet". "Salige er de ydmyke" "Salige er de barmhjertige" "Salige er de som skaper fred". Ydmykhet og barmhjertig. - Det var ikke honnørord i et norrønt vokabular. Hvor mye disse nye ordene preget Olav før Stiklestad, er vel ikke helt tydelig. (Er det Haldor LAxness som har kalt han sagaens største "brønnpisser"?) Men etter hans død ble disse nye nøkkelordene: ydmykhet, nåde, barmhjertighet knyttet nettopp til Olav. Han ble en helgen - et jærtegn - for hele kristenheten - over alle grenser - og til alle tider. Han ble det konkrete tilknytningspunkt mellom HIMMELKONGEN Kristus og menneskenes verden.

-----JÆRTEGNENE har fulgt kirka og det samfunnet som er knyttet til kirkas åndelige univers. Det er mulig å spore jærtegnene i vår norske historie etter Olav! - selv etter reformasjonens detronisering. Men du verden hvor ofte disse verdiene er blitt lagt til side, oversett eller mistolket - og misbrukt. I det viktigste nasjonale dokumentet vårt, har vi nå fått det med - i Grunnlovens §2. Samfunnet skal bygge på vår kristne og humanistiske arv! Vi kan ikke unnskylde oss med at vi ikke vet hva det betyr. Vi har hørt ordene fra Paulus. "Gjengjeld ikke ondt med ondt". "Ha tanke for det som er godt for alle mennesker". "Hold fred!" "Ta ikke hevn!" "Er din fiende sulten, så gi han mat!" "Er han tørst, så gi han drikke!" Og ... Fra BERGPREKENEN igjen: "Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet" Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor Gud og hans skaperverk - derfor drar noen videre til Paris. Det dreier seg om respekt og ydmykhet overfor våre medmennesker. - Derfor engasjerer vi oss for dem som befinner seg på utsida, de som overses, de som tråkkes på.

- Derfor drømmer vi om en tid da livet ikke skal styres av markedsverdi og grådighetskarusell, men av enkelhet og ekthet. Det dreier seg om å la lyset fra Himmelkongen få rom i hjertet. Vi søker jærtegn. Det hellige nærvær i livet. Å være pilegrim dreier seg om å se disse jærtegnene og leve i den virkelighet de representere slik at de kan reflekteres i en verden som mer enn noen gang trenger troens, håpets og kjærlighetens jærtegn. Derfor har pilegrimsvandringer fått fornyet relevans. Derfor kan minnene om Olavs jærtegn fortsatt være til inspirasjon for oss fordi peker på han som er troens opphavsmann og fullender, Jesus Kristus. FRED VÆRE MED DERE i FADERENS og Sønnens og Den hellige ånd navn!

(Moderator2 har redigert litt på linjeskiftet samt fjernet dobbeltposting)

Gå til innlegget

Bra, Støre og Sarons Dal

Publisert rundt 3 år siden - 6292 visninger

Jeg synes Jonas Gahr Støres deltakelse i Sarons Dal var flott.

Det virker begrensende­ på visjonen­ om det «livssynsåpne­» samfunnet om politikere­ ikke kan reflektere over sitt religiøse­ ståsted og dettes forhold til sitt politiske engasjement. Jeg tror det hadde vært viktig om vi hadde vendt oss til slik åpenhet. Denne åpenheten er like viktig om det hadde vært en reflektert­ humanetiker, buddhist eller muslim. Det er med på å integrere og ansvarliggjøre religions­-/livssynsdimensjonen i samfunnsdebatten.

Jeg synes Støre har gjort dette på en flott måte både ved samtalen i Nidarosdomen for en tid tilbake og at han nå har valgt å snakke som han gjør i Sarons Dal. Jeg har også hørt at han har talt klokt og avdempende i andre fora.

Jeg synes Rune Edvardsens selvkritikk og beskrivelse av det presset han ble utsatt for da han tidligere signaliserte støtte til Støres parti og som førte til at han beklaget dette, er en modig handling som det står respekt av. Jeg håper jeg hadde sagt det samme uansett hvilket politisk parti det dreide seg om.

Sarons Dal som Den norske kirke blir ikke en politisk klubb av den grunn. Det vet alle som kjenner både Sarons Dal og Den norske kirke litt fra innsida. Også på dette punktet trenger vi en utvidet­ diskusjon og større åpenhet om de grunnleggende verdiene i samfunnet og hvilket etisk univers som styrer retningen i de politiske prosessene.

Det undrer meg at Levi Fragell og miljøet i HEF ikke støtter denne typen åpenhet. Jeg kan forstå at Fragell reagerer på enkelte utslag av virksomheten i Sarons Dal opp gjennom tidene­, blant annet vekkelsesmøtene i Afrika. Personlig fikk jeg et romsligere forhold til dette etter­ å ha møtt den såkalte­ «vekkelsesbevegelsen­» på Madagaskar­. Det var et sterkt kultursjokk, men hvor det fungerer­ innenfor kulturelle­ kontekster som er uvant og ukjent for oss.

Jeg kjenner ikke godt nok til hvordan dette fungerer i en Sarons­ Dalsk teologisk og åndelig­ kontekst, men jeg vil være tilhenger av et litt bredere­ bilde. Så Levi og HEF: Kan 
dere ikke møte både Støre, 
Sarons Dal og Rune Edvardsen­ med litt større­ romslighet? 
Utviklingen av et livssynsåpent­ samfunn, forutsetter­ en slik ny vilje til romslighet fra alle 
sider.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 5 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 180 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 11 timer siden / 571 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 15 timer siden / 684 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 1384 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 17 timer siden / 727 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 742 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
32 minutter siden / 1384 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
35 minutter siden / 1458 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
44 minutter siden / 710 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
rundt 1 time siden / 336 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 710 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1458 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 710 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 449 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 710 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1244 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 2 timer siden / 1458 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1244 visninger
Les flere