Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Overraskende om Olavsfestdagene og Herland

Publisert rundt 3 år siden

Det er overraskende at Gyrid Gunnes ser ut til å mene at Olavsfestdagene ikke burde ha invitert Hanne Nabintu Herland til diskusjon på en av sine populære Vestfrontmøter. Det smaker for mye Calmeyergatelinje etter min smak.

I følge oppslag i VL 6. august, beklager Gyrid Gunnes at Olavsfestdagene inviterte Hanne Nabintu Herland til å være med i en Vestfrontdebatt om Jesus var kommunist eller om kapitalismen er kristendommens ektefødte barn. Gunnes kritikk overrasker meg. Er det ikke nettopp et poeng å få i gang samtaleprosesser "over grensene". Det skulle det ha vært mye mer av i kirka og i samfunnet. Etter min mening gjør Olavsfestdagene noe viktig når de fasciliterer en slik dialogsituasjon, uansett hvor man måtte mene at Herland har plassert seg/er blitt plassert i det ideologiske landskapet. Merkelapper, grøfter og murer er det altfor mye av.

Å gjøre Olavsfestdagene ansvarlig for alt Herland, eller noen av de andre debattantene måtte stå for, blir i denne sammenheng forkjært. En slik logikk nærmer seg Clameyergate-logikken som dessverre har vært med på å skape ødeleggende grenser i kirkelandskapet i Norge fordi parolen fra det store lekmannsmøte i Calmeyergaten bedehus i 1920 skapte en mur mellom de "bibeltro" og de "liberale". Det hindret effektivt mulligheten for nyanserende og innsiktskapende samtaler og mulighetene for fellesskap. 

For egen del har jeg for en tid siden her på Verdidebatt og i VL hatt en lenger dialog med Herland. Jeg prøvde å utfordre henne på hennes skarpe formuleringer om hvordan kirkeledere/biskoper sviktet sin åndelige rolle og etter hennes mening framsto mer som politikere, og da for "politisk korrekte"/sosialdemokratiske meninger. 

Denne problemstillingen kom ikke fram i Vestfrontdebatten, som prisverdig fortsatt er tilgjengelig på NRK2 for oss som ikke var tilstede. Samtalen mellom Herland, frelsesoldat og økonomiprofessor Ola Grytten, kulturverkstedsleder Erik Hillestad og bymisjonsprest Kari Veiteberg prest, under ledelse av Tomm Kristiansen, beveget seg i et litt annet landskap. Og det ble sagt mye interessant og viktig. Mange tråder fra denne samtalen kunne gjerne tas opp og føres videre. Kanskje ikke minst en del av Gryttens refleksjoner omkring den rådende markedsøkonomien.

Men å møtes til velvillige samtaler enten i avisspaltene eller på Vestfronten, betyr ikke nødvendigvis at motsetninger forsvinner. Adresseavisas journalist fikk i etterkant av debatten Herland til å formulere seg i gammel og kjent stil om Den norske kirke da hun ble spurt om skille stat-kirke: "Statens lange arm i kirkelige maktkorridorer har gitt oss svake biskoper som i stor grad er politikere. De snakker om tema som sammenfaller med Arbeiderpartiets statutter, som klima og oljeboring. Svært sjeldenn snakker de om grunnleggende kristne dogmer. Jeg håper vi kan avsette en del biskoper vi har nå." Kanskje er det dette Gunnes sikter til når hun mener Herland ikke burde vært invitert. Men jeg er fortsatt uenig med Gunnes. Debatten ved Vestfronten hadde selvsagt tålt en slik provokasjon. Men stikkordet stat-kirke kom ikke opp. Heller ikke vurderingen av biskoper. Og det var kanskje like greit.

Gå til innlegget

I dag, 6.august, er det 71 år siden atombomben ble sprengt over Hiroshima. Det er på høy tid å gjøre verden fri for atomvåpen. Det skjer mye denne høsten og regjeringen må følge aktivt opp Stortingets vedtak fra april.

6. august 2016: En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende I dag er det 71 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. Fra Hiroshima og Nagasaki (9. august) blir ropet om forbud mot atomvåpen sterkere og sterkere år for år. Atomvåpen må forbys. Arbeidet med et forslag som kan åpne for seriøse forhandlinger om et slikt forbud, nærmer seg en viktig fase ved rapporten fra FNs åpne arbeidsgruppe (Open-ended working group/OEWG). Forventningene til Norge er store. Vi er kjent som en fredsnasjon. Vi var blant annet i front i kampen mot landminer. Rapportene fra mai-møtet i OEWG forteller at Norge spilte en langt mindre aktiv rolle for å føre disse viktige prosessene videre på tross av det såkalte «atomforliket» i Stortinget 26. april, hvor regjeringen blir bedt om å «arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen». Nettopp fordi Norge er medlem i NATO vil det være av spesiell betydning at vår regjering gir engasjert støtte til arbeidet som kan føre fram til forhandlinger i 2017. Dette er en historisk anledning som ikke må glippe, selv om den internasjonale situasjonen er så usikker. Nettopp nå er viktig å få på plass en slik avtale. President Obama, som selv besøkte Hiroshima i mai, har uttalt at «nasjoner med lagre av kjernevåpen må ha mot til å forlate fryktens logikk og skape en verden uten dem» (NHK/Japans utgave av NRK, 6.8). Norge må ta presidentens ord på alvor og være med å presse USA og våre allierte til å våge å ta de nødvendige skritt i samarbeid med det store flertall av nasjoner i verden. La ikke mulighetene gå fra oss denne høsten verken under OEWG-møtet i Geneve, som starter om ti dager (16.8) og under FNs generalforsamling en knapp måned senere. Med vennlig hilsen Tor B Jørgensen, medlem av Kirkenes verdensråds pilegrimsdelegasjon til Hiroshima og Nagasaki i august 2015.

Gå til innlegget

Apropos 22. juli: Hvor var vi og hvor er vi?

Publisert rundt 3 år siden

Dette er et innlegg som sto på Trykk i Rana Blad 23. juli. Konklusjonen er:"Vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss."

Apropos 22.juli: Hvor var vi og hvor er vi?

 

Hvor var du da bomben sprang 22, juli 2011? Spørsmålet er stilt mange ganger. Og de fleste har et svar. Klokka 15.25. For egen del spiste jeg middag på Laksfors Turistcafe på vei hjem til Bodø. I bakkene nord for fossen satte vi på NRK-Nordland. Det var ingen vanlig ettermiddagssending. Det var forvirrende meldinger om en kraftig eksplosjon i Oslo. Regjeringsbygget og VG. Var det dårlig radioteater? Nei, det var virkelighet. Og verre skulle det bli. To timer senere kommer det meldinger om skyting på Utøya. AUFs sommerparadis. Henger historiene sammen? Var det et koordinert terroranslag satt i scene av militante islamister? Mye kunne tyde på det. Før morgenen grydde lørdag 23 juli visste vi svaret. Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet.

 

Hvordan var det mulig? Spørsmålet hang der fra første dag. Det henger der fortsatt. Etter en omfattende rettsak. Etter et intenst mediafokus over tid. Og etter en etter hvert betydelig beskrivende og analyserende litteratur. Begrunnelsen mente Anders Behring Breivik å gi sin europeiske uavhengighetserklæring på over 1500 sider. Overskriften bærer et årstall: 2083. 400 år etter at det kristne Europa ble reddet fra de muslimske hordene i slaget om Wien, skulle islam være nedkjempet. For å lykkes med et slikt prosjekt måtte «kulturmarxismen» og dens multikulturalistiske prosjekt knekkes. Hovedfienden var Arbeiderpartiet. Ikke minst deres framtidige ledere. Derfor Utøya. 

 

Vi gikk en sterk helg i møte. Jeg var da biskop i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke. Rapportene som kom inn var dystre, også for oss. Seks ungdommer fra vårt fylke var skutt og drept. En her fra Rana. 15 år gamle Karin Elena Holst. De andre fra Bodø (2), Vefsn, Rana, Hadsel og Sortland. Mange kirker ble samlingspunkter for ungdom og berørte. Roseteppet vokste utenfor domkirkene både i Oslo og Bodø – og mange andre steder. Markeringer ble etterspurt og planlagt. Allerede mandag 25. fyltes Rådhusplassen i Oslo. Dagen etter var det rundt 5000 som samlet seg nede ved Havmannen her i Mo i Rana. Byen var hardt rammet. Karin Elena kom aldri tilbake fra Utøya.

 

«Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet», sa kronprinsen på Rådhusplassen. «Hat med samhold», fortsatte han. «Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter. Hvor friheten er sterkere enn frykten». Han avsluttet med en observasjon og et begrep som kjennetegnet disse merkelige dagene: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Jeg har spart på et par slike «kjærlighetserklæringer» fra Bodø Domkirke. Ordene og stemningen, midt i sorgen og fortvilelsen, var en merkelig opplevelse av godhetens seier. Ikke som tyranni, men frihet. Det ble opplevd nærmest som en nasjonal trosbekjennelse. Frykt skal ikke styre oss. Men medmenneskelighet og raushet.

 

En slik stemning kunne ikke vare. Ikke som stemning. Men hva med bekjennelsen? Hva med de verdiene vi var samlet om? Har de fortsatt å prege samfunnsdebatten? Mitt svar heller mer mot et nei enn et ja. Det har skjedd så mye på fem år. Debatten om flyktninger, innvandrere og islam, har hardnet til. Det internasjonale bildet er mer dramatisk enn det var i 2011. Ikke minst borgerkrigen og sammenbruddet i Syria, sammen med politiske og humanitære kriser i mange andre land i Midtøsten og Afrika, har skapt en flyktningekatastrofe som Europa ikke har sett maken til siden den andre verdenskrig. Det har skapt store utfordringer, også for Norge.

 

Var det ikke nettopp her våre politikere skulle holde fram verdiene vi var samlet om i dagene etter 22. juli? Og talt om en human og rettferdig innvandringspolitikk. Med vekt på human. I stedet har vi fått en innstrammingspolitikk som gjerne må være den strengeste i Europa. Slik at ingen skal få lyst, eller knapt mulighet til å søke om beskyttelse hos oss. De lengeværende, ureturnerbare flyktningene bryr vi oss ikke om. Barneperspektivet svekkes. Innvandringspolitiske hensyn har forkjørsrett.

 

Frykten for muslimer er heller styrket enn svekket. Det er lett å begrunne. Radikale muslimer og forvirrede enkeltindivider misbruker sin religion til fanatisk terrorisme. Det skaper det de ønsker: frykt og usikkerhet. Mistenksomhet og konflikt. Kan islam forenes med de verdiene som er utviklet i Europa? Med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet? Mange svarer nei – og sporene skremmer. IS bruker Koranen som legitimering for sitt apokalyptiske skrekkvelde. Terrorister bekjenner Allahs storhet før de tar uskyldige mennesker med seg inn i døden.

 

Som samfunnsengasjert kirkemann liker jeg å peke på betydningen av kristendommen for framveksten av det samfunnet vi har i dag. For frihet og likeverd. Jeg har gode teologiske argumenter for det. Men historien er langt fra entydig. I 30 år bølget krigene fram og tilbake og skapte enorm ødeleggelse og nød i Europa. Tredveårskrigen var religiøst motivert. Vi er tilbake på 1600-tallet. Men likevel! Og før det hadde vi korstogene. Nettopp mot muslimene i Midtøsten. Senere ble kolonialisme og undertrykkelse, ressursrøverier og slavehandel, gitt kristen-ideologisk begrunnelse. Kvinner har vært holdt utenfor samfunnslivet og homofile forfulgt og fornedret. Med kirkelig støtte. Men vi er et annet sted i dag. Via opplysningstid og religiøse endringsprosesser. For meg er presten og samfunnsaktivisten Ole Tobias Olsen et godt eksempel på en lokal nasjons- og demokratibygger på veg mot det samfunnet vi har i dag. Med et slikt perspektiv, er forskjeller ingen trussel. De bærer tvert imot med seg muligheter. For et utvidet fellesskap. I nyskapende prosesser. Vi så det på Utøya. Et løfterikt mangfold av samfunnsengasjert ungdom med forskjellig bakgrunn og historie.

 

Nå er det fem år siden «gatene var fylt av kjærlighet». Og mye er annerledes. Men vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss. I tråd med ånden fra Utøya.

 

Tor B Jørgensen

Vikarprest i Rana. Tidligere biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Om å gråte med dem som gråter

Publisert over 3 år siden

Dette er en appell holdt i Oslo domkirke 20. juni ved en felleskirkelig gudstjenestemarkering av den internasjonale dagen for flyktninger. Tema: Å gråte med dem som gråter. Jeg deltok som representant for Mennesker i limbo. En ny organisasjon for papirløse.

Det er mange som gråter i disse tider. I dag, på denne FN-dagen for flyktninger tenker vi spesielt på de som er på flukt fra krig, fra forfølgelse, fra nød. Tusenvis har lagt ut på en usikker og utrygg reise, der mange aldri når sitt mål. Og bølgene i Middelhavet ble deres grav. De som kommer til en havn opplever, de aller fleste, stengte grenser og usikre liv uten håp.

Det gråtes mye i overfylte leire. Kanskje ikke synlige tårer, men hjertets tårer. Og la meg tilføye: Det gråtes også i vårt land - mange som kom hit fulle av håp og forventning, men ikke fikk opphold - og ikke har muligheter til å returnere til sine hjemland. Papirløse er også mennesker. De er medmennesker. Men de eksisterer ikke i henhold til norske myndigheter.

Det gråtes mye i vår verden i disse tider. Kirka er et sted for gråt. Også for oss som lever trygt og godt, men som ser andres tårer, hører deres gråt, kjenner deres nød. Det dreier seg om medfølelse. Medfølelse er en hellig gave.

Medfølelse skaper et nødens fellesskap. Medfølelse åpner for handling - for deltakelse. Medfølelse bærer i seg endring - vilje til å dele - vilje til selvbegrensning. Medfølelse er nestekjærlighetens arnested - solidaritetens mor - rettferdighetens kilde.

Medfølelse er en kontinuerlig utfordring til realismetyranniets grunnstruktur. "Tyranniet" som livnæres av og samtidig skaper frykt. Tyranniet som sier at vi ikke har kapasitet, ikke økonomiske ressurser.

At velferdsstaten vår vil bryte sammen. At samfunnet vårt ikke tåler flere fremmede. Flere muslimer. Flere mindreårige asylsøkere. Som sier at vi må skape et bilde av oss selv som gjør at ingen vil til Norge! Vi må være strengest i klassen. Så strenge at medmenneskeligheten blir en fiende.

Rettferdigheten mister sitt innhold. Vi må fortrenge vår medfølelse. Vende det blinde øye til. Stengene lydene ute. Gjøre hjertet kaldt. Vi må ikke føle med, ikke for, men mot! Men nå er vi i en kirke på denne dagen som FN har erklært som en dag for flyktninger - og dermed en dag for medfølelse.

Og ingen kan ta medfølelsen fra oss! Nettopp her - i et rom som er viet til han som i all sin gjerning, ved sine ord og i sine handlinger, ved sin død og oppstandelse viser oss at Gud er en medfølende Gud og at han vil at vi skal ha medfølelse med mennesker i nød. Derfor er vi her i Oslo domkirke i dag - og gråter med de gråtende. Amen AMEN Sendt fra min iPad

Gå til innlegget

Tabu å forkynne evangeliet for muslimer

Publisert over 3 år siden

Som kirke har vi vært for tilbakeholdne med å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge. Hos oss er dette nærmest blitt et tabu.

Om muslimer som ­omvender seg til kristendommen, har jeg en del erfaring både fra muslimske land og her i Norge­. Veiene og begrunnelsene er mange.

• LES OGSÅ ERLING RIMEHAUG: Vi er alle misjonærer

For meg har det vært overraskende å bli kjent med mange som har hatt et «visjonært» møte, gjerne i en drøm, med Jesus – og blitt «omvendt» ved det, uten ellers å vite som mye verken om Jesus eller kristendommen. Men møtet har vært så skjellsettende at det har forandret livet deres.

Ord om nåde, tilgivelse, kjærlighet er ord som går igjen. Og frihet i motsetning til det mange oppfatter som tvang i deres egen religiøse erfaring. Og fred – både som personlig erfaring og som det som etterstrebes i samfunnet uten bruk av religiøs makt og understrykkelse.

Forfølgelse. Mange våger ikke å «bli kristne», la seg døpe, knytte­ seg til en menighet og skifte religion, nettopp fordi det i deler av den islamske tradisjonen og i den faktiske lovgivning i mange land er forbudt og forbundet med alt fra familiær og sosial utskyving, som direkte forfølgelse og straff, ja, i verste utgave også dødsstraff.

En av de mange utfordringene muslimer i dag står overfor, ikke bare i Vesten, men ikke minst i muslimske land, er nettopp å få gjennomslag for religions-, ­tros-, forsamlings- og ytringsfrihet. ­Etter mitt skjønn ligger forbudet mot å forlate islam, ­enten en gjør det fordi en er blitt ateist ­eller fordi en vil gå over til kristendommen eller en annen ­religion, som en svøpe over islam både som religiøst fellesskap og som verdigrunnlag for muslimske lands lovgivning.

Erkjennelsen av hvor omfattende og dyptgripende dette spørsmålet er, mener jeg i altfor liten grad har slått inn i utlendighetsmyndighetenes og domstolenes vurderinger av risiko ved retur av konvertitter.

Kritiserte. Fra min tid som generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS) opplevde jeg stadig at kirkeledere «ute», kritiserte oss kristne i Europa/Norge for at vi var for lite flinke til å peke på det gode budskapet vi har i Jesus Kristus i møte med muslimer. Altså å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge.

Jeg tror de har rett i at vi nok har hatt en tendens til å være tilbakeholdene. Temaet er hos oss nærmest blitt et tabu.

Det skyldes kanskje et ønske om ikke å bruke «makt» i den «religiøse sfære». Heller et ønske om å vise respekt og toleranse. Anerkjenne mangfold og ikke lage forenklede (fiende-)bilder av islam som en trussel.

Og min erfaring er at det finnes mange gode sider ved islam, mye vakkert og godt i Koranen og den muslimske tradisjonen, og det finnes ikke minst mange flotte muslimer som deler de samme verdier som jeg oppfatter som viktige for oss alle som mennesker. For ikke å eskalere motsetninger og underbygge vrangforestillinger, har vi kanskje blitt for tilbakeholdene med å dele vår egen tro og oppfordre andre til å bli kristne.

Snakker ned. En utfordring jeg har følt på er at konvertitter ofte kan snakke ned den troen de vender seg bort fra og framstille sine egne erfaringer i et negativt språk. Uten å gå nærmere inn på dette nå, tror jeg det blir en viktig problemstilling for oss framover å skjerpe bevisstheten om at trosskifte er en utfordrende prosess hvor også den kristne kirke ikke bare er en aktør for dialog, respekt og mangfold, men også ønsker å dele evangeliet med alle og utfordre til tro på Kristus og etterfølgelse.

Det er min opplevelse at vi mangler språk for en slik formidling. Slik sett er det påfallende å se hvor relativt få «innvandrere» som har funnet sin plass i norske menigheter (da tenker jeg først og fremst på Den norske kirke – og her finnes det mange gode unntak) enten som søkende eller som etablerte konvertitter.

Det er også påfallende, synes jeg, at våre misjonsorganisasjoner egentlig har viet disse problemstillingene liten oppmerksomhet. Tar jeg feil her, lar jeg meg gjerne belære. Jeg skulle gjerne ønske at vi hadde fått gjort mer i min tid som generalsekretær i NMS i årene 1991-1999.

Svekket forståelse. Kanskje noe av den manglende kompetansen på det religiøse feltet, som jeg mener vi har sett i mange konvertittsaker, nettopp har sammenheng med en svekket forståelse av religionens ­betydning i menneskers liv i vårt eget samfunn.

En tydeliggjøring også av den kristne tros avgjørende betydning for livsfølelse og livsførsel, vil være til hjelp for å forstå ­alvoret når noen skifter religiøs tro og velger å bli kristne.

Den nye avtalen om behandlingen av konvertitter som søker asyl – inngått mellom regjeringen og dens støtteparti KrF tidligere i vår – åpner for ny refleksjon omkring disse problemstillingene, også sett fra et kristent ståsted.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere