Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Statlig støtte til kirken er ikke ‘støttehjul’

Publisert nesten 3 år siden - 960 visninger

Samfunnet er tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Noe av bakgrunnen for Håkon Pettersens innlegg «Smertefull endring (Vårt Land 4. feb­ruar) og hans innlegg på Skaperkrafts debattmøte sist uke, var Strek sin utgave høsten 2014: «På tide å fjerne støttehjulene?» En diskusjon om de fremtidige, økonomiske ordningene for Den norske kirke er viktig. Men utgangspunktet er ikke mindre viktig.

Strek tok som sitt utgangspunkt at Den norske kirke «krakelerer», slår sprekker. Svekket oppslutning vil true offentlig støtte/«støttehjula». Nå er det i og for seg ikke overraskende at kristendommen og kirken, inklu­dert Den norske kirke, ikke har den selvfølgelige plass i det offentlige rom som tidligere. Jeg er enig i at spesielt dåpstallene er utfordrende.

Men de er på ingen måte ferdiganalysert. Vi kjenner enda heller ikke effekten av trosopplæringsprosjektet. Også oppslutningen om søndagsgudstjenestene utfordrer. Samtidig er økt nattverddeltakelse i mange menigheter et interessant «tegn» på en styrket kirkelig bevissthet.

Men Den norske kirke er også noe mer. Den er et «hellig» nærvær i lokalsamfunnet og menneskenes liv. Den representerer kontinuitet og verdiforankring – for livet og døden. Det er kanskje vanskeligere å se i menigheter i urbane strøk og tilsvarende tydeligere i bygde- og småbymiljøer.

Prester og lokale kirkelige medarbeidere kan si mye om dette nærværet. Behovet for slik forankring er ikke blitt mindre over tid. Møtet med andre kulturer med en tydeligere religiøs­ profil har vist det. Møtet med de som det «vellykte» livet går i stykker for, skaper også et slikt forankringstrykk.

I krise og ulykker er kirken et naturlig samlingspunkt. Kirken er også en viktig kulturkraft. Kirke­husene er den tydeligste, ytre markøren. I tillegg kommer alt som skjer av lokal kultur­skaping. Ikke minst musikalsk, men også i et videre kulturelt perspektiv.

Mediemessig er kirkelige røster ikke mindre nærværende i det offentlige rom når det gjelder samfunnsmessige verdispørsmål enn tidligere. Organisasjonenes generalsekretærer er kanskje blitt mindre synlige, biskopene kanskje tydeligere.

Det avgjørende er at det er vokst fram en bred erkjennelse av at livssyns- og ­religionsfeltet er viktig for samfunnet og at det er stor enighet blant de politiske partiene om at en skal ha en aktiv, støttende religionspolitikk.

Det vil si at en skal legge ramme­betingelser for tros- og livssynssamfunnene. Det er til og med nå nedfelt i Grunnloven! I Streks og Pettersens analyse synes disse perspektivene å mangle mer og mindre fullstendig.

Dette kan ha sammenheng med forskjellig kirkelig og teologisk utgangspunkt. Dersom en har som utgangspunkt at kirken = den-aktive-flokken, blir kravet til økonomiske forpliktelser naturlig. Jeg har selv både vært prest i japanske småkirkelige «idealmenigheter» og i en norsk misjonsorganisasjon med store gaveinntekter, så dette vet jeg en del om.

Men folks forhold til kirken og «Vår Herre» gjennom livet, kan gi seg mange utslag. Det vet folke­kirkeprester mye om. Å være folkekirke sprenger de stramme rammene for menighetstenkning som har preget mye av kirkediskusjonen i Norge med utgangspunkt i forskjellige former for vekkelsestradisjoner.

For meg er folke­kirkebegrepet ikke et ullent­ samle­begrep, men en bibelsk forankret forståelse av «Guds ­rikes» nærvær i verden. Å betegne­ storsamfunnets/statens vilje til å være med å legge til­ 
rette for et livsyns- og trossamfunns mangfold som «støttehjul» slik Strek gjør, blir derfor helt feil.

Vi må ha som sitt utgangspunkt at samfunnet ser seg tjent med å ha et aktivt og levende religiøst og livsynsmessig nærvær. Det er en viktig del av samfunnsveven.

Dette har med økonomi å gjøre.­ Ikke som «støttehjul» til en spesiell kirke, men en hel samfunnssektor. Det gir kirkene­ større muligheter til å være kirke – og Den norske kirke til å være en landsdekkende og nærvæ­rende folkekirke i landet vårt. Det er viktig at for eksempel Strek og Skaperkraft legger til rette for en debatt om kirkenes og organisasjonenes framtid i Norge –hvor utgangspunktet ikke nødvendigvis må være den «krakelerende» kirken, men folkekirken som en viktig faktor i det norske samfunnet.

Først publisert i Vårt Land 9.2.2016

Gå til innlegget

Storhaug om islam som Øverland om kristendommen

Publisert nesten 3 år siden - 7806 visninger

En kommentar til Storhaugs bok om Islam lest i lys av Øverlands foredrag i 1933 om kristendommen som den tiende landeplagen.

Storhaugs bok. Hege Storhaugs bok om islam har solgt overveldende godt. Bare ut fra salgstallene er dette ei viktig bok. Det er en sterk og provoserende bok. Faglig har den fått kritikk. "Farvel, Storhaug" skriver Olav Elgvin i Morgenbladet (20.11). "Med denne boken har Hege Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge", lyder ingressen. Lars Gules anmeldelse i Dag og Tid har overskriften: "Storhaug er ein ukritisk kritikar" (29.1.). Og i Vårt Land har Espen Ottosen en interessant, kritisk kommentar,"Underlig kristen støtte til Storhaug" (30.1).

Eget ståsted. Jeg er ingen spesialist på islam eller situasjonen rundt muslimske miljøer i Oslo-området. Men jeg har som generalsekretær i NMS reist mye i Asia, Midt-Østen og Afrika og møtt kirker/kirkeledere i noen tilfelle som minoriteter i et muslimsk land, andre i land hvor muslimer utgjør (ofte truende) minoriteter. Som prest og biskop har jeg også hatt et åpent og velvillig "dialogisk" forhold til lokale moskeer/muslimske kultursentra og muslimer. Også for meg virker Storhaugs bok som fortegnende på den virkeligheten som møter oss i Norge. Hennes dramatiske innsteg med at det nå bare dreier det seg om to til fem år før det hele går galt, fortoner seg som overdrevent apokalyptisk. Som i den apokalyptiske sjangeren blir ofte enkeltbegivenheter fortegnet og satt inn i sammenhenger som svarer til det mønsteret den forventede undergangen forutsetter.

Den 11. landeplage. At Storhaug mener seg å ha en tilnærmet profetisk oppgave, angir undertittelen på boka: "Den 11. landeplage". Her dukker Arnulf Øverland og hans Studentersamfundsforedrag fra 1933 opp: "Kristendommen den tiende landeplage". Det var en tale som vakte stort oppstyr. Og det var hensikten. Talen var propagandistisk i sin grunnstruktur. Den tegnet et ensidig og forenklet bilde av kristen tro og av den kirkelige virkelighet. Foredraget var en ateistiske og anti-kirkelig provokasjonen. Talen var et retorisk mesterstykke. Men den fortalte ikke sannheten om kristendommen. Den gjorde ikke slutt på den kristne tro, selv om kristen-Norge lærte at å gå rettens veg med henvisning til blasfemiparagrafen var spilt møye. Talen gjorde det kanskje lettere for den tradisjonen som i dag betegner seg som "human-etikere" (hvem av oss er ikke egentlig det? Jeg regner meg som en human og etisk kristen), å finne sin plass i den offentlige diskursen. Styrken i talen er nettopp dens unyanserte og polemiske karakter. Dens ironiske og latterliggjørende beskrivelse av kristentroen og dens talsmenn.

Lukker dører. Hallesby og mange med han ble opprørt. Deres respons bekreftet Øverlands mistro. Men hans tale skapte ingen endring. Ingen ny selvinnsikt. I stedet forsteinet den posisjoner. Den åpnet ikke for samtale, bare en dypere kløft. Og det passet Øverland. Han ville kirka til livs. Han ønsket den bort. Han taler ikke bare nedlatende om Hallesby, men også den "mildere" Berggrav får sitt pass påskrevet. Slik jeg leser Storhaug, er det interessant nok i denne øverlandske tradisjonen hun plasserer seg. Men med sin ensidige fortelling om islam i dagens Europa lukker hun dører. Hun styrker de muslimske kreftene som ønsker kamp og konflikt. De har fått sin bekreftelse på Storhaugs mål: å få stengt flest mulig moskeer i Norge og stanset innvandring av muslimer. Ikke bare som en trussel for framtida, men som nødvendig aktuell politikk.

Fortsatt kritikk. Men selv om en slik tilnærming gjør det nødvendig å distansere seg både fra Storhaugs islambeskrivelse og den frykt hennes apokalyptiske korttidsvisjon skaper, betyr ikke det at det ikke er viktig med kontinuerlig «fundamentalismekritikk», for å vise til Ole Jørgen Anfindsens nylig utkomne bok, «Fundamentalistiske favntak». Møte mellom tradisjonelle islamske verdier og menneskerettigheter, slik disse er utviklet i vårt samfunn, innebærer mange spenningsflater. For egen del framstår trosfrihet, inklusive retten til å forlate islam (apostasi), synet på kvinners plass i samfunn og familieliv og, som et fundament for det alt sammen, ytringsfriheten, som helt avgjørende bærebjelker. Disse verdiene må integreres i et islamsk verdiunivers. I et samfunn hvor islam, muslimer og moskeer ikke oppfattes som en landeplag, men har sin naturlige plass.

Jeg tviler på om Storhaugs øverlandske modell er til hjelp i disse prosessene og for de muslimer som har ansvar for å skape en human og etisk norsk utgave av islam.

Gå til innlegget

Litt mer om fundamentalistiske favntak

Publisert nesten 3 år siden - 2277 visninger

Skal vi få en åpen, ærlig og konstruktiv samtale om religiøse uenigheter og innvandringsutfordringene, må vi legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet «humanistisk fundamentalisme».

Takk til Ole Jørgen Anfindsen for hans utdypende respons på mine merknader til hans bruk av begrepet "humanistisk fundamentalisme" i hans nye bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans velvillige innlegg bekrefter likevel etter mitt skjønn hvor vanskelig det er å bruke dette nye begrepet.

Da jeg først så det, trodde jeg det dreide seg om et oppgjør med en "sekularistisk fundamentalisme" som ønsker å skyve enhver form for åndelig/religiøs virkelighetsforståelse ut av samfunnsdebatten. Jeg kjenner en og annen firkantet ateist og humanetiker som jeg litt spøkefullt ville kunne kalle humanistisk fundamentalist i denne meningen av ordet.

Men Anfindsen bruker begrepet om noe annet. Om et bestemt samfunnssyn som har dominert den offentlige diskursen i store deler av etterkrigstida. De som har bestemt hva som er "politisk korrekt". De som har støttet  en multikulturell visjon og har vært velvillige overfor innvandring. De Anfindsen tar et oppgjør med i sin forrige bok: "Selvmordparadigmet" med tydelige undertittelen: "Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet". Det er dette som følges opp i den nye boka under betegnelsen "humanistisk fundamentalisme". 

Anfindsen har et vell av data som han mener underbygger kritikken av "humanistene". Når opplever at hans motforestillinger ikke blir tålt, eller de etiske dilemmaene de peker på, ikke kan drøftes åpent, da ser Anfindsen de tydelige sporene av fundamentalisme. Det skremmer. Han skyr det som pesten, som han skriver. Slik fundamentalisme ødelegger samfunnet, er hans konklusjon. Som  Anfindsen er også jeg opptatt av den åpne samtalen både i samfunnet og på det religiøse området. Om alle slags fakta og sannheter. Lukkes dette rommet er det fare på ferde. Det er en viktig problemstilling.

Anfindsen viser til nyttårsovergrepene på plassen foran Kölnerdomen som et eksempel på manglende åpenhet og ærlighet. Politiet og politikerne "løy". Det gjorde de i Stockholm sist sommer også. De våger ikke å tale sant og kritisk om et betent og ubehagelig spørsmål. Jeg er enig i at underkommunikasjonen var uheldig. Svært uheldig. Fortielse, fornektelse og fordreining av virkeligheten er alltid ingen farbar vei. I tillegg har det en iboende tendens til å forstørre den underliggende konflikten. For mange er fortielsene i Köln og Stockholm en bekreftelse på hvilke virkemidler "den politiske korrekthet" eller "den humanistiske fundamentalismen" benytter for å unngå de ubehagelige spørsmålene. 

Men så må jeg innrømme: Jeg har faktisk en viss forståelse for politiets og politikeres innledende mediamessige varsomhet. For bare enkle hint om aggressiv og utillatelig adferd fra ungdom med "nordafrikansk utseende", var det god grunn til å frykte kunne utløse aggressive følelser og aksjoner mot flyktninger, innvandrere og muslimer i sin alminnelighet. Noen få vettløse menns planlagte eller spontane, uakseptable overgrep mot kvinner kunne plutselig bli en trussel for alle anstendige asylsøkere og innvandrere. 

Jeg er redd for slike reaksjonsmønstre. De gjør samtalerommet mindre. Mitt virkelighetsbilde med fokus på de gode historiene om innvandrere som er vel integrert og viktige aktører i samfunnet vårt, om alle muslimer som kjenner det åpne vestlige samfunnet som sitt, og om vårt felles ansvar for å gi mennesker som flykter fra undertrykkelse, frykt og nød, beskyttelse, blir lett bytte i møte med slike negative hendelser. Det gir kraft til dem som avfeier mitt grunnsyn som "politisk korrekt", "sentimentalt", "utopistisk" eller til og med godhetstyranni.

Merkelappene vi setter på hverandre stenger så altfor lett dører. Det er jeg redd også merkelappen "fundamentalisme" gjør. Derfor kjenner jeg på meg at jeg faktisk ikke liker begrepet kristenfundamentalisme, selv om de fortolkningsmekanismene som skaper destruktive "favntak", slik Anfindsen har beskrevet dem ut fra egen erfaring, stemmer med mine egne iakttakelser. Skal vi få en åpen, ærlig, kunnskapsbasert og konstruktiv samtale om så vel religiøse uenigheter som innvandringsutfordringene, er det avgjørende å legge til side negativt ladede merkelapper. Det gjelder også nyordet "humanistisk fundamentalisme". 

Gå til innlegget

Ingen ­humanistisk ­fundamentalisme, Anfindsen

Publisert nesten 3 år siden - 3227 visninger

Når Ole Jørgen Anfindsen tar et oppgjør med humanistisk fundamentalisme, kan det hende han egentlig møter en moderat muslim og en moderat kristen i døra.

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en utfordrende bok om å være i fundamentalismens favntak. Hans reise ut av bibelfundamentalismen har vært behørig omtalt i media. Så beskriver Anfindsen islamsk fundamentalisme. Den er i utgangspunktet verre enn kristenfundamentalismen. Den er direkte ødeleggende og farlig, ifølge Anfindsen. Islamsk fundamentalisme bidrar til å holde muslimske land nede i korrupsjon og manglende intellektuell, kulturell, økonomisk og menneskelig utvikling, og kan dessuten snart komme til å utgjøre en ­eksistensiell trussel mot den vestlige verden om dagens utvikling får fortsette, hevder han.

Nyansert syn. Som Anfindsen selv beskrev i et større intervju og i en kronikk i Vårt Land 11. november i fjor, har han likevel utviklet et mer nyansert syn på muslimer og islam.
Ekte islam behøver nødvendigvis ikke å være voldelig, ­undertrykkende og intolerant. Han har aktivt oppsøkt moderate muslimer. Han ble imponert på grensen til selv å bli muslim. Men det bibelske bildet av Jesus ble til slutt for sterkt. Det ble ingen konvertering. Han kaller seg nå muslimsk kristen.

Det er så langt betagende å lese Anfindsens sannhetssøkende ferd mot kunnskap og klarhet. Det står stor respekt av en slik vandring. I slike erfaringer finner vi ansatser til brobygging inn mot å anerkjenne muslimer som fullverdige medlemmer av det norske samfunnet.

Viktige. Slike ansatser finnes faktisk også hos Hege Storhaug i hennes bok Islam – den 11. lande­plage når hun gjør et klart skille mellom Mekka-muslimer og Medina-muslimer. Mekka-muslimene bygger sin tro på tekster og fortellinger fra Mekka­-årene da Muhammeds bevegelse utgjorde en minoritet som måtte tilpasse seg omgivelsene, mens Medina-tekstene forteller om hvordan det ble når Muhammed fikk full kontroll og ble en totalitær politisk-religiøs hersker. Dette kjennetegner ifølge­ Storhaug, det hun kaller Medina­-
muslimer. Slike nyanseringer er viktige nettopp fra Anfindsen og Storhaug, faglig velbegrunnet ­eller ikke. Men de drukner dessverre lett i skarpe advarsler mot fundamentalistisk islam.

Anfindsen angir mange konkrete navn på moderate muslimer og gjengir også lange ­utdrag av enkelte tekster. Det er fortjenestefullt. Det er nettopp dette sporet som åpner for en brobyggende holdning overfor islam og muslimer. Ja, det åpner for en ­ærlig samtale om ytringsfrihet, religionsfrihet inklusive konvertering fra islam, likestilling, seksualitet - og det multikulturelle samfunnet som er under utvikling i Norge.

Vanskelig. Men når det gjelder multikulturalisme blir det brått vanskelig. Det blir tydelig i ­Anfindsens oppgjør med den tredje typen fundamentalisme: «humanistisk fundamenta­lisme».
Det dreier seg om antirasister som etter Anfindsens mening er ideologisk forblindet og ikke vil se virkeligheten i øynene. De vil ikke diskutere det Anfindsen ­anser som klare fakta om innvandringens og multikultur­alismens åpenbare negative innflytelse på de vestlige samfunn. Det høres likevel søkt ut når en slik humanisme oppsummeres slik: «Den vestlige sivilisasjon bør avskaffes, og det er viktig at hvite blir redusert til minoriteter i alle land» (side 55).

Er det noen seriøse aktører som har et slikt program? Det stemmer ikke med min opplevelse av den norske diskusjonen enten det dreier seg om navngitte­ arbeiderpartipolitikere, eller ­representanter for Antirasistisk senter.

Hvilket samfunn? Det blir teologisk interessant når Anfindsen understreker at de kristne skal være lys og salt i verden, og leser dette i lys av Koranens påbud om å motarbeide alt som kan korrumpere eller skade samfunnet. «Av dette følger at vi har en forpliktelse til å ta til motmæle når noen forsøker – eller kommer i skade for – å ødelegge samfunnet» (side 94-95).

Hvilket samfunn? Skal vi kristne tenke like stramt om det samfunnet som vi til enhver tid er en del av, som muslimer tradisjonelt gjør om sitt idealsamfunn? Er ikke nettopp det en av de store forskjellene?

Når Anfindsen i boken Selvmordsparadigmet (side 162) skriver at det over den vestlige ­offentlighet hviler en marxistisk forbannelse som pålegger oss å ta parti med den svake part, ­eller anlegge den undertryktes ­perspektiv, er dette heller for meg en grunnleggende bibelsk tanke.

Hverandres naboer. Det skjuler ikke sannheten og er ikke i mot rasjonell tenkning. Men det bygger på et menneskesyn som i prinsippet er universelt. Vi er alle hverandres naboer. Jesu fortelling om den barmhjertige samaritan bryter ned alle forestillinger om begrensninger på naboskap.

Nestekjærligheten gjelder alle. Selv om en må finne praktiske måter å håndtere flyktning­strømmer på innenfor rammen av internasjonale avtaler, er medmenneskelighet og menneskeverd avgjørende kjennetegn på et samfunnssyn som ønsker å ha en kristen forankring. Et kristent fundament.

Kristendommen er i sin grunnstruktur multikulturell.
Når Anfindsen holder sitt oppgjør med det han kaller «humanistisk fundamentalisme», kan det hende han egentlig møter både en moderat muslim, og en moderat kristen i døra. Mennesker som i fellesskap ønsker å skape en ny, kulturell virkelighet preget av de beste humanistiske tradisjonene våre religioner representerer.

Sitter fast. På meg virker det som Anfindsen ennå ikke har sluttført reisen sin. Han ­sitter fortsatt fast i en manglende vilje til å nyansere sitt bilde av dem som snakker annerledes om samfunnsutviklingen enn han mener er sant og rett.

Her mener jeg hans nye teologiske, og gjerne islamske innsikter, burde ha hjulpet han ut av forestillingen om den humanistiske fundamentalismens favntak.

Først publisert i Vårt Land 12.1.2015

Gå til innlegget

Vi må forby atomvåpen

Publisert rundt 3 år siden - 1288 visninger

Norge kan ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene om forbud mot atomvåpen.

Kampen mot atom-
våpen er viktig for kirke­n både i Norge og internasjonalt. Kirkenes Verdensråd (KV) vedtok allerede­ på sitt første møte i 1948 at atomvåpen er en synd mot Gud. 

I 2014 vedtok verdens-
rådet, som samler 550 millioner kristne­, en erklæring som oppfordrer alle medlemmene til å jobbe for et forbud mot atomvåpen. Å få på plass et slikt forbud er etisk tvingende, og det er nødvendig for å få til framgang innen internasjonal­ atomnedrustning. 

KV sendte en egen kirkelederdelegasjon på en pilegrimsferd til 70-års-
markeringen av bombingen av Hiroshima og Nagasaki i august i år. Jeg var med i denne delegasjonen. Ledere fra alle religiøse tradisjoner understreket at verdenssamfunnet nå må ta det endelige skrittet og få et forbud mot atomvåpen. 

På denne bakgrunn er det både gledelig, urovekkende­ og trist å følge utviklingen på FNs generalforsamlin­g som på-
går­ nå i New York. Gledelig­ fordi­ et forbud­ mot atomvåpen­ 
er blant de store samtaleemnene­, og fordi over 120 stater har sluttet­ seg til Det humanitære løftet for et forbud mot atomvåpen.

Urovekkende fordi noen stater motarbeider kreftene som vil ha framgang innen dette­ arbeidet­. Trist fordi Norge er blant statene som stikker kjepper­ i hjulene for dem som jobber for et forbud mot atomvåpen. 

Gjennom to skriftlige svar til Stortinget, har utenriksminister Børge Brende gjort det klart at Norge ikke kommer til å stemme for resolusjonene som foreslår handling innen kjernefysisk nedrustning.

Ikke engang resolusjonene «Humanitære konsekvenser av atomvåpen» eller «Etiske imperativer for en atomvåpenfri verden», vil Norge stemme for. Regjeringen har med dette inntatt en ny utenrikspolitisk linje som nedprioriterer humanitære hensyn. Det er alvorlig.

Nylig kunngjorde­ Kirkenes Verdensråd en støtte-
erklæring til sistnevnte resolusjon­, som er fremmet av Sør-Afrika. Den sørafrikanske resolusjonen­ fastslår at alle stater har en etisk plikt til å jobbe for at atomvåpen forbys. 

«Vi er sterkt oppmuntret over at dette initiativet blir tatt på FNs generalforsamling og vi ser det presserende behovet for å skape sterk støtte til å omsette disse etiske imperativene i konkret og betydningsfull handling,» uttalte generalsekretær, Olav Fykse Tveit, i en pressemelding fra Kirkenes Verdensråd. 

Jo lengre tid det går før vi blir kvitt atom-
våpen, desto større er sjansen for at de blir brukt, bevisst eller­ ved uhell, og vi vil alle være ofre. Det vil neppe være vanskelig å få gjennomslag for et forbud den dagen atomvåpen igjen er blitt brukt, men vi nekter­ å vente til katastrofen er et faktum. 

Å sette i gang forhandlinger om en avtale som forbyr atomvåpen, kan bli redningen. Å stemme for FN-resolusjonene som støtter et atomvåpenforbud, vil gi et viktig signal om at man ønsker handling. Avstemningen foregår første uken i nov-
ember. Norge kan fortsatt ta ansvar for en tryggere verden, og stemme ja til resolusjonene.

Først publisert i Vårt Land 31.10.2015

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND OM ATOMVÅPEN

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 17 timer siden / 479 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 17 timer siden / 295 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 17 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 287 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 3 timer siden / 566 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 3 timer siden / 492 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 4 timer siden / 7450 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 578 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1205 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1205 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1205 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 6 timer siden / 566 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 6 timer siden / 578 visninger
Les flere