Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende

Publisert rundt 2 år siden - 1582 visninger

I dag, 6.august, er det 71 år siden atombomben ble sprengt over Hiroshima. Det er på høy tid å gjøre verden fri for atomvåpen. Det skjer mye denne høsten og regjeringen må følge aktivt opp Stortingets vedtak fra april.

6. august 2016: En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende I dag er det 71 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. Fra Hiroshima og Nagasaki (9. august) blir ropet om forbud mot atomvåpen sterkere og sterkere år for år. Atomvåpen må forbys. Arbeidet med et forslag som kan åpne for seriøse forhandlinger om et slikt forbud, nærmer seg en viktig fase ved rapporten fra FNs åpne arbeidsgruppe (Open-ended working group/OEWG). Forventningene til Norge er store. Vi er kjent som en fredsnasjon. Vi var blant annet i front i kampen mot landminer. Rapportene fra mai-møtet i OEWG forteller at Norge spilte en langt mindre aktiv rolle for å føre disse viktige prosessene videre på tross av det såkalte «atomforliket» i Stortinget 26. april, hvor regjeringen blir bedt om å «arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen». Nettopp fordi Norge er medlem i NATO vil det være av spesiell betydning at vår regjering gir engasjert støtte til arbeidet som kan føre fram til forhandlinger i 2017. Dette er en historisk anledning som ikke må glippe, selv om den internasjonale situasjonen er så usikker. Nettopp nå er viktig å få på plass en slik avtale. President Obama, som selv besøkte Hiroshima i mai, har uttalt at «nasjoner med lagre av kjernevåpen må ha mot til å forlate fryktens logikk og skape en verden uten dem» (NHK/Japans utgave av NRK, 6.8). Norge må ta presidentens ord på alvor og være med å presse USA og våre allierte til å våge å ta de nødvendige skritt i samarbeid med det store flertall av nasjoner i verden. La ikke mulighetene gå fra oss denne høsten verken under OEWG-møtet i Geneve, som starter om ti dager (16.8) og under FNs generalforsamling en knapp måned senere. Med vennlig hilsen Tor B Jørgensen, medlem av Kirkenes verdensråds pilegrimsdelegasjon til Hiroshima og Nagasaki i august 2015.

Gå til innlegget

Apropos 22. juli: Hvor var vi og hvor er vi?

Publisert rundt 2 år siden - 3631 visninger

Dette er et innlegg som sto på Trykk i Rana Blad 23. juli. Konklusjonen er:"Vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss."

Apropos 22.juli: Hvor var vi og hvor er vi?

 

Hvor var du da bomben sprang 22, juli 2011? Spørsmålet er stilt mange ganger. Og de fleste har et svar. Klokka 15.25. For egen del spiste jeg middag på Laksfors Turistcafe på vei hjem til Bodø. I bakkene nord for fossen satte vi på NRK-Nordland. Det var ingen vanlig ettermiddagssending. Det var forvirrende meldinger om en kraftig eksplosjon i Oslo. Regjeringsbygget og VG. Var det dårlig radioteater? Nei, det var virkelighet. Og verre skulle det bli. To timer senere kommer det meldinger om skyting på Utøya. AUFs sommerparadis. Henger historiene sammen? Var det et koordinert terroranslag satt i scene av militante islamister? Mye kunne tyde på det. Før morgenen grydde lørdag 23 juli visste vi svaret. Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet.

 

Hvordan var det mulig? Spørsmålet hang der fra første dag. Det henger der fortsatt. Etter en omfattende rettsak. Etter et intenst mediafokus over tid. Og etter en etter hvert betydelig beskrivende og analyserende litteratur. Begrunnelsen mente Anders Behring Breivik å gi sin europeiske uavhengighetserklæring på over 1500 sider. Overskriften bærer et årstall: 2083. 400 år etter at det kristne Europa ble reddet fra de muslimske hordene i slaget om Wien, skulle islam være nedkjempet. For å lykkes med et slikt prosjekt måtte «kulturmarxismen» og dens multikulturalistiske prosjekt knekkes. Hovedfienden var Arbeiderpartiet. Ikke minst deres framtidige ledere. Derfor Utøya. 

 

Vi gikk en sterk helg i møte. Jeg var da biskop i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke. Rapportene som kom inn var dystre, også for oss. Seks ungdommer fra vårt fylke var skutt og drept. En her fra Rana. 15 år gamle Karin Elena Holst. De andre fra Bodø (2), Vefsn, Rana, Hadsel og Sortland. Mange kirker ble samlingspunkter for ungdom og berørte. Roseteppet vokste utenfor domkirkene både i Oslo og Bodø – og mange andre steder. Markeringer ble etterspurt og planlagt. Allerede mandag 25. fyltes Rådhusplassen i Oslo. Dagen etter var det rundt 5000 som samlet seg nede ved Havmannen her i Mo i Rana. Byen var hardt rammet. Karin Elena kom aldri tilbake fra Utøya.

 

«Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet», sa kronprinsen på Rådhusplassen. «Hat med samhold», fortsatte han. «Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter. Hvor friheten er sterkere enn frykten». Han avsluttet med en observasjon og et begrep som kjennetegnet disse merkelige dagene: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Jeg har spart på et par slike «kjærlighetserklæringer» fra Bodø Domkirke. Ordene og stemningen, midt i sorgen og fortvilelsen, var en merkelig opplevelse av godhetens seier. Ikke som tyranni, men frihet. Det ble opplevd nærmest som en nasjonal trosbekjennelse. Frykt skal ikke styre oss. Men medmenneskelighet og raushet.

 

En slik stemning kunne ikke vare. Ikke som stemning. Men hva med bekjennelsen? Hva med de verdiene vi var samlet om? Har de fortsatt å prege samfunnsdebatten? Mitt svar heller mer mot et nei enn et ja. Det har skjedd så mye på fem år. Debatten om flyktninger, innvandrere og islam, har hardnet til. Det internasjonale bildet er mer dramatisk enn det var i 2011. Ikke minst borgerkrigen og sammenbruddet i Syria, sammen med politiske og humanitære kriser i mange andre land i Midtøsten og Afrika, har skapt en flyktningekatastrofe som Europa ikke har sett maken til siden den andre verdenskrig. Det har skapt store utfordringer, også for Norge.

 

Var det ikke nettopp her våre politikere skulle holde fram verdiene vi var samlet om i dagene etter 22. juli? Og talt om en human og rettferdig innvandringspolitikk. Med vekt på human. I stedet har vi fått en innstrammingspolitikk som gjerne må være den strengeste i Europa. Slik at ingen skal få lyst, eller knapt mulighet til å søke om beskyttelse hos oss. De lengeværende, ureturnerbare flyktningene bryr vi oss ikke om. Barneperspektivet svekkes. Innvandringspolitiske hensyn har forkjørsrett.

 

Frykten for muslimer er heller styrket enn svekket. Det er lett å begrunne. Radikale muslimer og forvirrede enkeltindivider misbruker sin religion til fanatisk terrorisme. Det skaper det de ønsker: frykt og usikkerhet. Mistenksomhet og konflikt. Kan islam forenes med de verdiene som er utviklet i Europa? Med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet? Mange svarer nei – og sporene skremmer. IS bruker Koranen som legitimering for sitt apokalyptiske skrekkvelde. Terrorister bekjenner Allahs storhet før de tar uskyldige mennesker med seg inn i døden.

 

Som samfunnsengasjert kirkemann liker jeg å peke på betydningen av kristendommen for framveksten av det samfunnet vi har i dag. For frihet og likeverd. Jeg har gode teologiske argumenter for det. Men historien er langt fra entydig. I 30 år bølget krigene fram og tilbake og skapte enorm ødeleggelse og nød i Europa. Tredveårskrigen var religiøst motivert. Vi er tilbake på 1600-tallet. Men likevel! Og før det hadde vi korstogene. Nettopp mot muslimene i Midtøsten. Senere ble kolonialisme og undertrykkelse, ressursrøverier og slavehandel, gitt kristen-ideologisk begrunnelse. Kvinner har vært holdt utenfor samfunnslivet og homofile forfulgt og fornedret. Med kirkelig støtte. Men vi er et annet sted i dag. Via opplysningstid og religiøse endringsprosesser. For meg er presten og samfunnsaktivisten Ole Tobias Olsen et godt eksempel på en lokal nasjons- og demokratibygger på veg mot det samfunnet vi har i dag. Med et slikt perspektiv, er forskjeller ingen trussel. De bærer tvert imot med seg muligheter. For et utvidet fellesskap. I nyskapende prosesser. Vi så det på Utøya. Et løfterikt mangfold av samfunnsengasjert ungdom med forskjellig bakgrunn og historie.

 

Nå er det fem år siden «gatene var fylt av kjærlighet». Og mye er annerledes. Men vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss. I tråd med ånden fra Utøya.

 

Tor B Jørgensen

Vikarprest i Rana. Tidligere biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Om å gråte med dem som gråter

Publisert over 2 år siden - 2383 visninger

Dette er en appell holdt i Oslo domkirke 20. juni ved en felleskirkelig gudstjenestemarkering av den internasjonale dagen for flyktninger. Tema: Å gråte med dem som gråter. Jeg deltok som representant for Mennesker i limbo. En ny organisasjon for papirløse.

Det er mange som gråter i disse tider. I dag, på denne FN-dagen for flyktninger tenker vi spesielt på de som er på flukt fra krig, fra forfølgelse, fra nød. Tusenvis har lagt ut på en usikker og utrygg reise, der mange aldri når sitt mål. Og bølgene i Middelhavet ble deres grav. De som kommer til en havn opplever, de aller fleste, stengte grenser og usikre liv uten håp.

Det gråtes mye i overfylte leire. Kanskje ikke synlige tårer, men hjertets tårer. Og la meg tilføye: Det gråtes også i vårt land - mange som kom hit fulle av håp og forventning, men ikke fikk opphold - og ikke har muligheter til å returnere til sine hjemland. Papirløse er også mennesker. De er medmennesker. Men de eksisterer ikke i henhold til norske myndigheter.

Det gråtes mye i vår verden i disse tider. Kirka er et sted for gråt. Også for oss som lever trygt og godt, men som ser andres tårer, hører deres gråt, kjenner deres nød. Det dreier seg om medfølelse. Medfølelse er en hellig gave.

Medfølelse skaper et nødens fellesskap. Medfølelse åpner for handling - for deltakelse. Medfølelse bærer i seg endring - vilje til å dele - vilje til selvbegrensning. Medfølelse er nestekjærlighetens arnested - solidaritetens mor - rettferdighetens kilde.

Medfølelse er en kontinuerlig utfordring til realismetyranniets grunnstruktur. "Tyranniet" som livnæres av og samtidig skaper frykt. Tyranniet som sier at vi ikke har kapasitet, ikke økonomiske ressurser.

At velferdsstaten vår vil bryte sammen. At samfunnet vårt ikke tåler flere fremmede. Flere muslimer. Flere mindreårige asylsøkere. Som sier at vi må skape et bilde av oss selv som gjør at ingen vil til Norge! Vi må være strengest i klassen. Så strenge at medmenneskeligheten blir en fiende.

Rettferdigheten mister sitt innhold. Vi må fortrenge vår medfølelse. Vende det blinde øye til. Stengene lydene ute. Gjøre hjertet kaldt. Vi må ikke føle med, ikke for, men mot! Men nå er vi i en kirke på denne dagen som FN har erklært som en dag for flyktninger - og dermed en dag for medfølelse.

Og ingen kan ta medfølelsen fra oss! Nettopp her - i et rom som er viet til han som i all sin gjerning, ved sine ord og i sine handlinger, ved sin død og oppstandelse viser oss at Gud er en medfølende Gud og at han vil at vi skal ha medfølelse med mennesker i nød. Derfor er vi her i Oslo domkirke i dag - og gråter med de gråtende. Amen AMEN Sendt fra min iPad

Gå til innlegget

Tabu å forkynne evangeliet for muslimer

Publisert over 2 år siden - 3974 visninger

Som kirke har vi vært for tilbakeholdne med å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge. Hos oss er dette nærmest blitt et tabu.

Om muslimer som ­omvender seg til kristendommen, har jeg en del erfaring både fra muslimske land og her i Norge­. Veiene og begrunnelsene er mange.

• LES OGSÅ ERLING RIMEHAUG: Vi er alle misjonærer

For meg har det vært overraskende å bli kjent med mange som har hatt et «visjonært» møte, gjerne i en drøm, med Jesus – og blitt «omvendt» ved det, uten ellers å vite som mye verken om Jesus eller kristendommen. Men møtet har vært så skjellsettende at det har forandret livet deres.

Ord om nåde, tilgivelse, kjærlighet er ord som går igjen. Og frihet i motsetning til det mange oppfatter som tvang i deres egen religiøse erfaring. Og fred – både som personlig erfaring og som det som etterstrebes i samfunnet uten bruk av religiøs makt og understrykkelse.

Forfølgelse. Mange våger ikke å «bli kristne», la seg døpe, knytte­ seg til en menighet og skifte religion, nettopp fordi det i deler av den islamske tradisjonen og i den faktiske lovgivning i mange land er forbudt og forbundet med alt fra familiær og sosial utskyving, som direkte forfølgelse og straff, ja, i verste utgave også dødsstraff.

En av de mange utfordringene muslimer i dag står overfor, ikke bare i Vesten, men ikke minst i muslimske land, er nettopp å få gjennomslag for religions-, ­tros-, forsamlings- og ytringsfrihet. ­Etter mitt skjønn ligger forbudet mot å forlate islam, ­enten en gjør det fordi en er blitt ateist ­eller fordi en vil gå over til kristendommen eller en annen ­religion, som en svøpe over islam både som religiøst fellesskap og som verdigrunnlag for muslimske lands lovgivning.

Erkjennelsen av hvor omfattende og dyptgripende dette spørsmålet er, mener jeg i altfor liten grad har slått inn i utlendighetsmyndighetenes og domstolenes vurderinger av risiko ved retur av konvertitter.

Kritiserte. Fra min tid som generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS) opplevde jeg stadig at kirkeledere «ute», kritiserte oss kristne i Europa/Norge for at vi var for lite flinke til å peke på det gode budskapet vi har i Jesus Kristus i møte med muslimer. Altså å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge.

Jeg tror de har rett i at vi nok har hatt en tendens til å være tilbakeholdene. Temaet er hos oss nærmest blitt et tabu.

Det skyldes kanskje et ønske om ikke å bruke «makt» i den «religiøse sfære». Heller et ønske om å vise respekt og toleranse. Anerkjenne mangfold og ikke lage forenklede (fiende-)bilder av islam som en trussel.

Og min erfaring er at det finnes mange gode sider ved islam, mye vakkert og godt i Koranen og den muslimske tradisjonen, og det finnes ikke minst mange flotte muslimer som deler de samme verdier som jeg oppfatter som viktige for oss alle som mennesker. For ikke å eskalere motsetninger og underbygge vrangforestillinger, har vi kanskje blitt for tilbakeholdene med å dele vår egen tro og oppfordre andre til å bli kristne.

Snakker ned. En utfordring jeg har følt på er at konvertitter ofte kan snakke ned den troen de vender seg bort fra og framstille sine egne erfaringer i et negativt språk. Uten å gå nærmere inn på dette nå, tror jeg det blir en viktig problemstilling for oss framover å skjerpe bevisstheten om at trosskifte er en utfordrende prosess hvor også den kristne kirke ikke bare er en aktør for dialog, respekt og mangfold, men også ønsker å dele evangeliet med alle og utfordre til tro på Kristus og etterfølgelse.

Det er min opplevelse at vi mangler språk for en slik formidling. Slik sett er det påfallende å se hvor relativt få «innvandrere» som har funnet sin plass i norske menigheter (da tenker jeg først og fremst på Den norske kirke – og her finnes det mange gode unntak) enten som søkende eller som etablerte konvertitter.

Det er også påfallende, synes jeg, at våre misjonsorganisasjoner egentlig har viet disse problemstillingene liten oppmerksomhet. Tar jeg feil her, lar jeg meg gjerne belære. Jeg skulle gjerne ønske at vi hadde fått gjort mer i min tid som generalsekretær i NMS i årene 1991-1999.

Svekket forståelse. Kanskje noe av den manglende kompetansen på det religiøse feltet, som jeg mener vi har sett i mange konvertittsaker, nettopp har sammenheng med en svekket forståelse av religionens ­betydning i menneskers liv i vårt eget samfunn.

En tydeliggjøring også av den kristne tros avgjørende betydning for livsfølelse og livsførsel, vil være til hjelp for å forstå ­alvoret når noen skifter religiøs tro og velger å bli kristne.

Den nye avtalen om behandlingen av konvertitter som søker asyl – inngått mellom regjeringen og dens støtteparti KrF tidligere i vår – åpner for ny refleksjon omkring disse problemstillingene, også sett fra et kristent ståsted.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Gå til innlegget

Konvertitt-avtale som gir håp

Publisert over 2 år siden - 1567 visninger

Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Håpet er at konvertittavtalen nå gir ny forståelse for utfordringene.

I avtalen om «utlendingsfeltet», inngått mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre i september 2013, var det også et punkt om å utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)». Dette skulle skje i lys av UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv.

Fra kirkelig hold ble dette punktet mottatt med forventning. Erfaringen med behandlingen av konvertitter fra islam til kristendom både av utlendingsmyndighetene og i domstolene, har i flere tilfelle avdekket manglende teologisk kompetanse. Kirkelige vurderinger har vært tillagt liten vekt.

Grove. Personlig har jeg i egenskap av biskop vært involvert i flere saker hvor jeg mener det ble gjort grove feilvurderinger av trosoverbevisningen, og jeg er kjent med at utfallet har fått alvorlige konsekvenser for dem som er blitt returnert.

Justisministeren fulgte til slutt opp saken ved i 2014 å be advokat Cecilie Schjatvet forestå en slik utredning. Hennes utredning forelå i fjor vår, og inneholdt flere viktige poenger. Hun pekte på ­risikovurdering ved hjemsendelse­ der en har hatt som praksis å forutsette diskresjon angående endret religiøs tro, og hun tok frem vurderingen av «den emosjonelle siden av ­søkers konvertering». Schjatvet satte dermed fingeren på de to viktigste spørsmålene sett med kirkelige øyne.

Vi har ventet på oppfølgingen. Og nå er den kommet – takket være KrFs standhaftighet og statsråd Sylvi Listhaugs vilje til å oppfylle forpliktelsen i avtalen fra 2013. Begge parter bør takkes for dette viktige skrittet til å komme ut av den bakevja konvertittbehandlingen har vært i.

Vitner. Avtalen som nå er inngått, gir mulighet til en bredere, fastere og mer institusjonalisert kommunikasjon mellom UDI/UNE på den ene siden og representanter for kirkesamfunn og organisasjoner på den andre. En åpner også for å kunne føre «vitner» i nemndsbehandlingen der fokus er vurderingen av «indre overbevisning». I tillegg skal det opprettes en såkalt «pool» med ressurspersoner.

Dette er viktige tiltak som ­bærer i seg muligheten til en ny og tydeligere erkjennelse av «den emosjonelle» siden av saken, og dermed altså muligheten til å ta den enkeltes egen troshistoriske fortelling på alvor slik dette har kommet til syne i samvirke med menighet og kirkelige ansvarspersoner.

Viktig. Ett interessant punkt er avtalens spesielle utfordring til Den norske kirke om å konkretisere innholdet «i den religiøse kompetansen kirken ønsker å ­bidra med». Dette må tolkes som en direkte oppfølging av flere kirkelige uttalelser, blant annet fra Bispemøtet. Det åpner for at det kan opprettes «spesialiserte enheter med tilsvarende kompetanse» i UDI og UNE, uten at dette presiseres nærmere.

Den inngåtte avtalen kan vise seg å bli et viktig skritt på veg mot ny respekt for religiøs overbevisning i vurderingen av behovet for beskyttelse. Det ­betyr også at det ikke lenger blir så lett å tilpasse vurderingene generelle­ «innvandringspolitiske hensyn». Religiøs overbevisning blir et ­tydeligere og mer selvstendig tema. Dette lover godt.

Svarer ikke. Men den nye ­avtalen mellom KrF og regjeringen, så viktig som den kan vise seg å være, svarer ikke på den første utfordringen som Schjatvet tok tak i, nemlig risiko- og diskresjonsvurderingen ved eventuell hjemsendelse.

Min erfaring er at det også her gjøres store feil. Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Diskresjonskravet er for mange illusorisk allerede ved avhør ved gjenkomst.

Håpet må være at kommunikasjonen mellom det kirkelige feltet og utlendingsmyndighetene, også vil åpne for ny forståelse av disse utfordringene. Derfor er det spesielt viktig at også Landinfo trekkes inn i det nye opplegget, slik avtalen forutsetter. For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonen Stefanusalliansen. Det er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Kompetent. Det er også mulig å håpe at en nye og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten. Og dersom det ­likevel blir nødvendig å få prøvet saker for domstolene, kan også disse ­sakene nå få en mer konsekvent og tydelig profil. Til det vil det kanskje være nødvendig med en sak i vårt høyeste rettsorgan.

Uansett: gjennom de prosessene det nå legges opp til, vil forhåpentligvis det religiøse feltet bli tydeligere i de juridiske vurderingene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 5 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 11 timer siden / 180 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 11 timer siden / 573 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 15 timer siden / 686 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 1386 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 17 timer siden / 728 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 742 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Tore Olsen kommenterte på
Hva er vann?
8 minutter siden / 1249 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
42 minutter siden / 1386 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1459 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 711 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
rundt 1 time siden / 337 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 711 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1459 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 711 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 449 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 711 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 2 timer siden / 1249 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 2 timer siden / 1459 visninger
Les flere