Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Om å gråte med dem som gråter

Publisert nesten 2 år siden - 2378 visninger

Dette er en appell holdt i Oslo domkirke 20. juni ved en felleskirkelig gudstjenestemarkering av den internasjonale dagen for flyktninger. Tema: Å gråte med dem som gråter. Jeg deltok som representant for Mennesker i limbo. En ny organisasjon for papirløse.

Det er mange som gråter i disse tider. I dag, på denne FN-dagen for flyktninger tenker vi spesielt på de som er på flukt fra krig, fra forfølgelse, fra nød. Tusenvis har lagt ut på en usikker og utrygg reise, der mange aldri når sitt mål. Og bølgene i Middelhavet ble deres grav. De som kommer til en havn opplever, de aller fleste, stengte grenser og usikre liv uten håp.

Det gråtes mye i overfylte leire. Kanskje ikke synlige tårer, men hjertets tårer. Og la meg tilføye: Det gråtes også i vårt land - mange som kom hit fulle av håp og forventning, men ikke fikk opphold - og ikke har muligheter til å returnere til sine hjemland. Papirløse er også mennesker. De er medmennesker. Men de eksisterer ikke i henhold til norske myndigheter.

Det gråtes mye i vår verden i disse tider. Kirka er et sted for gråt. Også for oss som lever trygt og godt, men som ser andres tårer, hører deres gråt, kjenner deres nød. Det dreier seg om medfølelse. Medfølelse er en hellig gave.

Medfølelse skaper et nødens fellesskap. Medfølelse åpner for handling - for deltakelse. Medfølelse bærer i seg endring - vilje til å dele - vilje til selvbegrensning. Medfølelse er nestekjærlighetens arnested - solidaritetens mor - rettferdighetens kilde.

Medfølelse er en kontinuerlig utfordring til realismetyranniets grunnstruktur. "Tyranniet" som livnæres av og samtidig skaper frykt. Tyranniet som sier at vi ikke har kapasitet, ikke økonomiske ressurser.

At velferdsstaten vår vil bryte sammen. At samfunnet vårt ikke tåler flere fremmede. Flere muslimer. Flere mindreårige asylsøkere. Som sier at vi må skape et bilde av oss selv som gjør at ingen vil til Norge! Vi må være strengest i klassen. Så strenge at medmenneskeligheten blir en fiende.

Rettferdigheten mister sitt innhold. Vi må fortrenge vår medfølelse. Vende det blinde øye til. Stengene lydene ute. Gjøre hjertet kaldt. Vi må ikke føle med, ikke for, men mot! Men nå er vi i en kirke på denne dagen som FN har erklært som en dag for flyktninger - og dermed en dag for medfølelse.

Og ingen kan ta medfølelsen fra oss! Nettopp her - i et rom som er viet til han som i all sin gjerning, ved sine ord og i sine handlinger, ved sin død og oppstandelse viser oss at Gud er en medfølende Gud og at han vil at vi skal ha medfølelse med mennesker i nød. Derfor er vi her i Oslo domkirke i dag - og gråter med de gråtende. Amen AMEN Sendt fra min iPad

Gå til innlegget

Tabu å forkynne evangeliet for muslimer

Publisert nesten 2 år siden - 3964 visninger

Som kirke har vi vært for tilbakeholdne med å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge. Hos oss er dette nærmest blitt et tabu.

Om muslimer som ­omvender seg til kristendommen, har jeg en del erfaring både fra muslimske land og her i Norge­. Veiene og begrunnelsene er mange.

• LES OGSÅ ERLING RIMEHAUG: Vi er alle misjonærer

For meg har det vært overraskende å bli kjent med mange som har hatt et «visjonært» møte, gjerne i en drøm, med Jesus – og blitt «omvendt» ved det, uten ellers å vite som mye verken om Jesus eller kristendommen. Men møtet har vært så skjellsettende at det har forandret livet deres.

Ord om nåde, tilgivelse, kjærlighet er ord som går igjen. Og frihet i motsetning til det mange oppfatter som tvang i deres egen religiøse erfaring. Og fred – både som personlig erfaring og som det som etterstrebes i samfunnet uten bruk av religiøs makt og understrykkelse.

Forfølgelse. Mange våger ikke å «bli kristne», la seg døpe, knytte­ seg til en menighet og skifte religion, nettopp fordi det i deler av den islamske tradisjonen og i den faktiske lovgivning i mange land er forbudt og forbundet med alt fra familiær og sosial utskyving, som direkte forfølgelse og straff, ja, i verste utgave også dødsstraff.

En av de mange utfordringene muslimer i dag står overfor, ikke bare i Vesten, men ikke minst i muslimske land, er nettopp å få gjennomslag for religions-, ­tros-, forsamlings- og ytringsfrihet. ­Etter mitt skjønn ligger forbudet mot å forlate islam, ­enten en gjør det fordi en er blitt ateist ­eller fordi en vil gå over til kristendommen eller en annen ­religion, som en svøpe over islam både som religiøst fellesskap og som verdigrunnlag for muslimske lands lovgivning.

Erkjennelsen av hvor omfattende og dyptgripende dette spørsmålet er, mener jeg i altfor liten grad har slått inn i utlendighetsmyndighetenes og domstolenes vurderinger av risiko ved retur av konvertitter.

Kritiserte. Fra min tid som generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap (NMS) opplevde jeg stadig at kirkeledere «ute», kritiserte oss kristne i Europa/Norge for at vi var for lite flinke til å peke på det gode budskapet vi har i Jesus Kristus i møte med muslimer. Altså å forkynne evangeliet for muslimer også i Norge.

Jeg tror de har rett i at vi nok har hatt en tendens til å være tilbakeholdene. Temaet er hos oss nærmest blitt et tabu.

Det skyldes kanskje et ønske om ikke å bruke «makt» i den «religiøse sfære». Heller et ønske om å vise respekt og toleranse. Anerkjenne mangfold og ikke lage forenklede (fiende-)bilder av islam som en trussel.

Og min erfaring er at det finnes mange gode sider ved islam, mye vakkert og godt i Koranen og den muslimske tradisjonen, og det finnes ikke minst mange flotte muslimer som deler de samme verdier som jeg oppfatter som viktige for oss alle som mennesker. For ikke å eskalere motsetninger og underbygge vrangforestillinger, har vi kanskje blitt for tilbakeholdene med å dele vår egen tro og oppfordre andre til å bli kristne.

Snakker ned. En utfordring jeg har følt på er at konvertitter ofte kan snakke ned den troen de vender seg bort fra og framstille sine egne erfaringer i et negativt språk. Uten å gå nærmere inn på dette nå, tror jeg det blir en viktig problemstilling for oss framover å skjerpe bevisstheten om at trosskifte er en utfordrende prosess hvor også den kristne kirke ikke bare er en aktør for dialog, respekt og mangfold, men også ønsker å dele evangeliet med alle og utfordre til tro på Kristus og etterfølgelse.

Det er min opplevelse at vi mangler språk for en slik formidling. Slik sett er det påfallende å se hvor relativt få «innvandrere» som har funnet sin plass i norske menigheter (da tenker jeg først og fremst på Den norske kirke – og her finnes det mange gode unntak) enten som søkende eller som etablerte konvertitter.

Det er også påfallende, synes jeg, at våre misjonsorganisasjoner egentlig har viet disse problemstillingene liten oppmerksomhet. Tar jeg feil her, lar jeg meg gjerne belære. Jeg skulle gjerne ønske at vi hadde fått gjort mer i min tid som generalsekretær i NMS i årene 1991-1999.

Svekket forståelse. Kanskje noe av den manglende kompetansen på det religiøse feltet, som jeg mener vi har sett i mange konvertittsaker, nettopp har sammenheng med en svekket forståelse av religionens ­betydning i menneskers liv i vårt eget samfunn.

En tydeliggjøring også av den kristne tros avgjørende betydning for livsfølelse og livsførsel, vil være til hjelp for å forstå ­alvoret når noen skifter religiøs tro og velger å bli kristne.

Den nye avtalen om behandlingen av konvertitter som søker asyl – inngått mellom regjeringen og dens støtteparti KrF tidligere i vår – åpner for ny refleksjon omkring disse problemstillingene, også sett fra et kristent ståsted.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1. JUNI 2016

Gå til innlegget

Konvertitt-avtale som gir håp

Publisert nesten 2 år siden - 1564 visninger

Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Håpet er at konvertittavtalen nå gir ny forståelse for utfordringene.

I avtalen om «utlendingsfeltet», inngått mellom regjeringspartiene og KrF/Venstre i september 2013, var det også et punkt om å utrede «praktiseringen av beskyttelse basert på religion og tilhørighet til sosial gruppe (seksuell legning)». Dette skulle skje i lys av UNHCRs retningslinjer og EUs statusdirektiv.

Fra kirkelig hold ble dette punktet mottatt med forventning. Erfaringen med behandlingen av konvertitter fra islam til kristendom både av utlendingsmyndighetene og i domstolene, har i flere tilfelle avdekket manglende teologisk kompetanse. Kirkelige vurderinger har vært tillagt liten vekt.

Grove. Personlig har jeg i egenskap av biskop vært involvert i flere saker hvor jeg mener det ble gjort grove feilvurderinger av trosoverbevisningen, og jeg er kjent med at utfallet har fått alvorlige konsekvenser for dem som er blitt returnert.

Justisministeren fulgte til slutt opp saken ved i 2014 å be advokat Cecilie Schjatvet forestå en slik utredning. Hennes utredning forelå i fjor vår, og inneholdt flere viktige poenger. Hun pekte på ­risikovurdering ved hjemsendelse­ der en har hatt som praksis å forutsette diskresjon angående endret religiøs tro, og hun tok frem vurderingen av «den emosjonelle siden av ­søkers konvertering». Schjatvet satte dermed fingeren på de to viktigste spørsmålene sett med kirkelige øyne.

Vi har ventet på oppfølgingen. Og nå er den kommet – takket være KrFs standhaftighet og statsråd Sylvi Listhaugs vilje til å oppfylle forpliktelsen i avtalen fra 2013. Begge parter bør takkes for dette viktige skrittet til å komme ut av den bakevja konvertittbehandlingen har vært i.

Vitner. Avtalen som nå er inngått, gir mulighet til en bredere, fastere og mer institusjonalisert kommunikasjon mellom UDI/UNE på den ene siden og representanter for kirkesamfunn og organisasjoner på den andre. En åpner også for å kunne føre «vitner» i nemndsbehandlingen der fokus er vurderingen av «indre overbevisning». I tillegg skal det opprettes en såkalt «pool» med ressurspersoner.

Dette er viktige tiltak som ­bærer i seg muligheten til en ny og tydeligere erkjennelse av «den emosjonelle» siden av saken, og dermed altså muligheten til å ta den enkeltes egen troshistoriske fortelling på alvor slik dette har kommet til syne i samvirke med menighet og kirkelige ansvarspersoner.

Viktig. Ett interessant punkt er avtalens spesielle utfordring til Den norske kirke om å konkretisere innholdet «i den religiøse kompetansen kirken ønsker å ­bidra med». Dette må tolkes som en direkte oppfølging av flere kirkelige uttalelser, blant annet fra Bispemøtet. Det åpner for at det kan opprettes «spesialiserte enheter med tilsvarende kompetanse» i UDI og UNE, uten at dette presiseres nærmere.

Den inngåtte avtalen kan vise seg å bli et viktig skritt på veg mot ny respekt for religiøs overbevisning i vurderingen av behovet for beskyttelse. Det ­betyr også at det ikke lenger blir så lett å tilpasse vurderingene generelle­ «innvandringspolitiske hensyn». Religiøs overbevisning blir et ­tydeligere og mer selvstendig tema. Dette lover godt.

Svarer ikke. Men den nye ­avtalen mellom KrF og regjeringen, så viktig som den kan vise seg å være, svarer ikke på den første utfordringen som Schjatvet tok tak i, nemlig risiko- og diskresjonsvurderingen ved eventuell hjemsendelse.

Min erfaring er at det også her gjøres store feil. Ut fra egen kontakt i to konkrete returer til Iran, vet jeg at kristne er blitt gjenstand for tortur og truet både til taushet og til angivervirksomhet. Diskresjonskravet er for mange illusorisk allerede ved avhør ved gjenkomst.

Håpet må være at kommunikasjonen mellom det kirkelige feltet og utlendingsmyndighetene, også vil åpne for ny forståelse av disse utfordringene. Derfor er det spesielt viktig at også Landinfo trekkes inn i det nye opplegget, slik avtalen forutsetter. For egen del vil jeg gjerne peke på organisasjonen Stefanusalliansen. Det er den organisasjonen i Norge som på en spesiell måte arbeider med forfulgte kristnes erfaringer også i islamske land.

Kompetent. Det er også mulig å håpe at en nye og mer kompetent behandling i UDI og UNE, vil føre til at færre saker må føres for retten. Og dersom det ­likevel blir nødvendig å få prøvet saker for domstolene, kan også disse ­sakene nå få en mer konsekvent og tydelig profil. Til det vil det kanskje være nødvendig med en sak i vårt høyeste rettsorgan.

Uansett: gjennom de prosessene det nå legges opp til, vil forhåpentligvis det religiøse feltet bli tydeligere i de juridiske vurderingene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6. JUNI 2016

Gå til innlegget

Lippestads bok om livet er intet makkverk, Braanen Sterri

Publisert rundt 2 år siden - 3907 visninger

At Aksel Braanen Sterri i Dagbladet gir Geir Lippestads bok Et større vi. Til forsvar for livet terningkast to, overrasker meg stort.

Geir Lippestad har skrevet bok. Et større vi. Til forsvar for livet.

Aksel Braanen Sterri ga boka teringkast 2 og kaller bokas samfunnskritikk for et «usammenhengende makkverk»! Anmeldelsen vakte min interesse. Og jeg ble storligen overrasket over anmeldelsen i Dagbladet.

På meg virker det nesten uforstålig at Aksel Braanen Sterri ikke ser sammenhengen mellom de utfordringene vi står overfor i dag når det gjelder "sortering" av liv som ny bioteknologi åpner for, og "sorteringer" som har funnet sted tidligere i vår nære historie - også det med faglig, samfunnsmessig begrunnelse og støtte.

At de som i dag er opptatt utviklingen av bioteknologien og vil arbeide for en oppmykning av et strengt regelverk (jeg vet ikke om Braanen Sterri hører hjemme i denne kategorien), ikke liker et slikt "samsyn", er det mulig å forstå.

Men at historien danner en viktig horisont for og gir viktige perspektiver på hvilket menneske- og samfunnssysn som skal styre våre verdivalg, viser etter mitt skjønn Lippestads refleksjoner til fulle.

Les Geir Lippestad sin egen kronikk i Vårt Land: Gentester gir muligheter for utrenskning

Lippestads bok er ikke en akademisk debattbok. Den vurderer ikke alle pro & contra argumenter. Den reiser ensidige spørsmål i refleksjoner som livet har skapt. Den er et partsinnlegg ut fra egne livserfaringer. Det står for meg som om anmelderen rett og slett ikke har forstått dette konseptet fordi han ikke ser ut til å like de spørsmålene som blir reist.

Braanen Sterri kunne gjerne ha pekt på andre perspektiver og motargumenter, men med unntak av en diskusjon om beskrivelsen av beregningsmåten og omtalen av aborter av fostre med Downs syndrom, kan jeg ikke se at Braanen Sterri gjør annet enn å mislike Lippestads spørsmål så sterkt at han kaller det "usammenhengende makkverk".

Les nyhetssak (i betalingsløsning  Geir Lippestad refser partifeller

I tillegg til debatten om abortall nevner Braanen Sterri Lippestads omtale av Richard Dawkins mye omtalte twittermelding til en kvinne som lurte på hva hun skulle gjøre hvis hun ble gravid med et barn med Downs syndrom, og den kjente biologen og genforskeren svarte: "Aborter og prøv igjen. Det vil være umoralsk å sette det til verden dersom du har et valg."

Lenge før jeg leste Lippestad, har tweeten til Dawkins vakt min interesse, og jeg er ikke sikker på om hans unnskyldning og forklaring gjør spørsmålene til Lippestad mindre viktige.

Dawkins beklager det litt brutale språket i tweeten, men gjentar at rådet er riktig nok ut fra hans moralfilosofi basert på ønsket om å øke lykke (happiness" og redusere lidelse. De som styres av styres av følelser tar ikke-logiske beslutninger, og det blir galt.

Bruken av Dawkins er ingen "hitling" av debatten, slik Braanen Sterri påstår. Henvisningen til Dawkins reiser i stedet fundamentale etiske spørsmål knyttet til menneskesyn og forståelse av livet.

Både i Dawkins tro på logikken og utviklingen/seleksjonen, har følelser egentlig ikke rom. Og definisjonen av lykke ser egentlig ikke ut til å omfatte lidelse. Hvis Braanen Sterris livsfilosofi og engasjement har et slikt utgangspunkt er det ikke merkelig at han prøver å bagatellisere Lippestads spørsmål - og da er blir beskrivelsen "usammenhengende makkverk" hendig språkbruk. Min anbefaling vil være: Kjøp, les og bli klokere. Lippestads refleksjoner er et viktig bidrag til en viktig debatt.

Gå til innlegget

Kirken må være konkret når økonomien dreper

Publisert rundt 2 år siden - 4924 visninger

Det er ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkas måte å framtre i det offentlige rom på.

Kirken skal ikke ha meninger om vanskelige politiske dilemmaer som for eksempel innvandringspolitikk, klimapolitikk og skattepolitikk. Det har kirkelige aktører, meg selv inkludert, fått klar beskjed om.

Det hører ikke med til mine lykkeligste stunder når folk har meldt seg ut av Den norske kirke over bordet, på lufta! Hovedbudskapet har vært at kirken må holde­ seg til det den er god på: sitt eget åndelige budskap. Samtidig går det en viktig debatt om hvordan kirken skal profilere seg i det offentlige rom. Ikke minst prost Trond Bakkevig har etterlyst en slik debatt (Vårt Land 14. januar)

Disse debattene har berøringspunkter. Men de er ikke identiske. Bakkevig ønsker ikke en taus kirke. Men han advarer mot en kirke som blir for konkret og aksjonistisk. Kirken kan gjøre seg irrelevant som samtalepartner i den store samfunnsdiskursen. Derfor må kirken velge sine saker med omhu og spille sine kort med klokskap. Gjerne som en aktiv tilrettelegger og moderator av diskusjoner om viktige, samfunnsmessige verdispørsmål, mener Bakkevig. Det er ikke vanskelig å gi ham medhold. En slik rolle er verken ukjent eller fremmed for meg.

Ikke ønskelig. Men samtidig er det ikke ønskelig å legge for stramme rammer på kirkens måte å framtre i det offentlige rom på. Her tror jeg både omstendighetene og de personlighetene vi fyller rollene med, kan og må få slå ut på forskjellig vis. Forsøk på en altfor stram regi av en kirkelig mediastrategi kan lett bli til hinder for å tydeliggjøre et etisk alvor og et praktisk engasjement. Dette dreier seg ikke bare om en bevegelse fra kirken og ut mot «verden», men like mye en tydeliggjøring av en intern debatt i kirken.

For å ta flyktning- og innvandringstemaet. Det er et bibelsk kjernetema. Hvor mange asylsøkere og flyktninger Norge har kapasitet til å ta imot til enhver tid, er et politisk vurderingsspørsmål.

Men verdispørsmålet dreier seg om måten å forstå og omtale dagens flyktningekrise på, og om Norges forpliktelser på internasjonale avtaler. Her har kirken noe å si, og mange biskoper sa det i sine høringssvar til forslagene om innstramming i asylpolitikken.

Det gjelder også når en lokal menighet, eller en biskop for den sakens skyld, stiller opp og er til stede der flyktningstrømmen blir overveldende og enkeltmenneskene forsvinner i et uklart bilde av truende «horder». For eget vedkommende har det dreid seg om å gi en jaget gruppe romfolk teltplass i en bispehage, mot et lokalt politisk ønske om å få dem bort fra byen.

Grådighet. Når det gjelder klimapolitikk ser vi i dag at vår grådighet og kortsynthet kan skape en global klimakatastrofe. Det er som vi aner konturene av en moderne versjon av fortellingen om Noahs ark.

Respekten for og ydmykheten overfor naturen og de skjøre mekanismene som gjør kloden til et levelig sted, trues av vårt forbruksmønster og vårt behov for energi.

Kirken har ingen spesialkompetanse i klimaspørsmål, økologi og økonomi, men fagfolk bekrefter det vi ser. Den norske kirke har uttalt seg om dette lenge. Men oppmerksomheten i media kom først for alvor da kirken for noen år siden ba om at videre leting etter olje og gass måtte utsettes i fem år.

Som lokal biskop den gangen var det umulig for meg ikke å si at det også angikk mitt bispedømme, altså Lofoten og Vester­ålen. Alvoret i situasjonen var og er etter mitt skjønn så stort at jeg valgte en slik konkretisering, vel vitende om politikernes vanskelig valg og tydelige kirkelige røster som så og ser annerledes på dette enn meg.

Under press. Skattepolitikk er et eget og stort felt. Kirken besitter ingen spesiell kompetanse på detaljer i skattelovgivningen. Men kirken lever med i et samfunn hvor konsekvensene av «jappetider», finanskriser og lønnsutvikling skaper større forskjeller og økt utenforskap.

Pave Frans taler om en økonomi som dreper. Margaret Thatchers skal ha vurdert sin egen politikk med følgende sukk: «Jeg foretok skattekutt og trodde vi ville få et givende samfunn. Det har vi ikke fått». Grådigheten tok overhånd.

Det er få temaer Jesus sier mer om enn overdådighet og rikdom. Det er en skarp utfordring til dagens økonomiske modeller som fokuserer på den enkeltes forbruk og velstandsopphopning.

En samfunnsmodell basert på en kontrakt om fordeling til fordel for dem som har kommet dårligst ut i samfunnet, er på vei ut. Det har vært en forutsetning for det velferdssamfunnet vi er en del av i dag. Denne modellen er under press. Det mener jeg det er rett å si noe om. Konkret og direkte. 15. februar 2015 skrev jeg her i avisen at «også vår kirke bør tale klart og tydelig for at vi må betale mer skatt – og mest av dem som har mest». Det mener jeg fortsatt er fullt innenfor det vår kirke må kunne si.

Tåle spenninger. Med dette er ikke alt sagt om hva kirken er og skal være for folk. På alle nivåer i kirken vil dette være avhengig av ytre utfordringer og omstendigheter, og av de miljøer og personligheter som til en hver tid innehar ansvar i kirken.

En folkekirke, som den norske, har spesielle forutsetninger for å framtre i et stort register, som et mangfold av røster og handlingsmønstre. Vi må tåle de spenningene dette vil medføre. Nettopp i kirken må vi kunne gjenspeile at vi er et forsonet mangfold også når det gjelder å trekke ulike konsekvenser av Bibelens utfordrende etiske budskap.

Tydeliggjøringen av et slikt menings- og handlingsmangfold vil motvirke enhver lettvint omtale av kirken som et meningsfellesskap. Den er et trosfellesskap som gir seg mange uttrykk i livet i en felles kamp for medmenneskelighet og rettferdighet. På et slikt grunnlag kan vi også i fellesskap avvise politikeres forsøk på å belære kirken om hva som er dens oppgave i verden. Om vi tier, ja da må steinene tale!

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 2. MAI 2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Alf-Erik Hallert kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
11 minutter siden / 5096 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Bryr ikke palestinavenner seg om barna i Gaza
27 minutter siden / 129 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
32 minutter siden / 5096 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
36 minutter siden / 1920 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
43 minutter siden / 1920 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Orbaniseringen av norsk politikk
rundt 1 time siden / 1920 visninger
Erling Rimehaug kommenterte på
En stille død
rundt 1 time siden / 331 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
En stille død
rundt 1 time siden / 331 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 5096 visninger
Terje Gjovaag kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 5096 visninger
Rune Holt kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 3 timer siden / 4224 visninger
Tore Olsen kommenterte på
En stille død
rundt 3 timer siden / 331 visninger
Les flere