Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Fugellis vaksine

Publisert rundt 2 år siden - 3302 visninger

Noen er vaksinert mot Per Fugelli. Det har gått en debatt på verdidedatt.no om han. Protestfestivalen i Kristiansand i år (9.9) fanget opp temaet og etterspurte norske åndshøvdinger. Håvard Nyhus mener så definitivt at Fugelli ikke er en av dem. Men hva så?

Jeg har likt Per Fugelli lenge. Kanskje har det med hans stadige referanser til Værøy å Røst å gjøre - og hans fortsatte tilknytning til øysamfunnene ytterst i Lofoten. I tillegg er jeg svak for Stavangerdialekt med engasjement og iver. Det er noe birkelisk over han. Fra Fridtjov Birkelis gode bispedager i misjonsbyen. Men det som egentlig har tiltalt meg er hans uredde, offentlige tale mot "tidsånden". Inn i "åndskampen" om du vil. Jeg prøvde å få til en samtale i Bodø under litteraturfestivalen "Det vilde ord" i 2013. Det ble ikke noe av grunnet Fugellis sykdomstillstand. 

Ny bok om vaksine

Nå har Fugelli utgitt en ny bok: "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme". Det er egentlig en artikkelsamling av eldre bidrag. Men med et innledende essay som dels er en oppsummering av hans "epikrise" med utgangspunkt i de 15 årene som er gått siden 11. septermber 2001. Og med en viss justering av hans "vaksineprogram".

Vår største fare er, i følge Fugelli, at vi ikke ser vår egen rasisme som trer fram som muslimfrykt og som innvandringsfrykt. Men problemet vårt er ikke islam, eller innvandrere. Det er oss selv. "Folkesjelen vår".

Evaluering av egen medisin

Fugelli var optimistisk i 2001. At fornuften og godheten ville seire over frykten, og alle de tiltak frykten har skapt: krig, stenkte grenser, stigmatisering av muslimer. Han ser at han var for optimistisk og for ensidig i sin egen vaksinemedisin. Han har vært for lite villig til å gå inn i en mer nyansert debatt om de utfordringene både islam og innvandring representerer. I krigen mot rasisme og innvandringsmotstandere, har han oversett disse utfordringene. I tillegg ser han nå at at han har gjort FrP urett ved ikke å se verdimangfoldet også i dette partiet. Språket hans har også vært for krigersk.

Hæren av godhetstyranner

Fugelli maner fortsatt til kamp. Det må dannes et millionkor av alle dem som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege samfunnet vårt hvori opptatt innvandrere og flyktninger. "Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger", må nå stå fram.

Skapende multikulturalisme - fornyet solidaritet

Fugelli innrømmer at det ligger kimer til konflikt i et samfunn sammensatt av mennesker med ulike guder, pigmentceller, skikker, seksualiteter, rollevorventinger til kjønn, syn på ytringsfrihet, samfunnshåp. Men Norge som multikulturelt samfunn renger ikke bli en "dystopi, som vi bare må avfinne oss med". I stedet for å se landet vårt revet i fillebiter, må vi sammen med våre nye landsmenn og -kvinner hente ut de de positive anleggene som ligger i multikulturen: nye ideer, nye skikker, nye kritiske blikk på oss selv, mangfold i estetikk og kunst. Vi trenger en vitalisering av den gamle politiske dyden: solidaritet. Å utvikle sans for de lyse sidene ved multikulturen er et dannelsesprosjekt!

Om ikke å godta frykten

En del av sykdomsbildet er frykten! Vi må ikke la frykten få makt. Det er terroristenes mål. Vi skal kjempe mot terrorister, men en del av den kampen er nettopp ikke å la seg terrorisere av frykten. Av mulighetene for at en aksjon kan ramme oss. Og frykten er blitt større fordi noen har lykkes i å gjøre hver enkelt terroraksjon til en bit i et fiendebilde. Sivilsasjonskrigen er i gang. Muslimene kommer og tar oss. Kalifatet med sharialover, steining og hengig og skjæring av struper, er nær. "Hvis vi klarer å moderere vår emosjonelle respons på terror, vinner vi mye", skriver Fugelli.

Om religion og tro

Fugelli tror ikke på Gud. På tross av Stavangerdialekten og sitt patos. Men han taler vel om religionen. Han er opptatt av det som forener de forskjellige religiøse tradisjonene. Han skriver nestekjærlighetsbudet og om å sette seg i den andres sted, som et utangspunkt for å forstå hverandre. Det åpner for en grunnleggende velvilje også over for muslimer/islam. Det er mange som har tenkt, snakket og skrevet som Fugelli. Men det gjør ikke hans tale mindre viktig. Ikke minst fordi han selv ikke er "religiøs".

Velferdstaten som trippelvaksine

Det går an å lese - og høre - Fugelli som en lettvint forvalter av store ord. Men jeg tror vi trenger røster som holder fast på en visjon om at våre verdier og vår velferdsstat har bærekraft til å kunne leve videre inn et mer mangfold, framtidig samfunn i stadig endring skapt gjennom nye og dynamiske prosesser. Her tenker Fugelli velferdsstaten som trippelvaksine. Den første vaksinen er: "Vi skal være et snilt land". Vi skal bry oss om hverandre. Det skaper tillit. Den andre vaksinen: "Vi skal beskytte hverandre". Når farer truer, når nød kommer. Det skaper trygghet. Og den tredje vaksinen: "Vi skal være et rettferdig land som deler på godene og har likhet for loven". Det skaper likeverd. Konklusjonen er: "Når vi bygger Velferdsstaten sterkere, styrker vi vårt immunforsvar mot frykt, terror og rasisme".

Om Protestfestivalen og åndshøvdinger

Jeg var med på en samtale om åndshøvdinger på Protestfestivalen. Utgangspunktet var en artikkel her i Vårt Land/Verdidebatt av Håvard Nyhus som spør hvorfor Sverige har så mange åndshøvdinger, mens vi i Norge ikke har noen. Per Fugelli "på sin floskelferd" (Nyhus), plasseres langt utenfor svenskenes kvaliteter og betydning. Det synes jeg er et sært perspektiv. Fugelli har vel ikke ment å være en åndshøvding? Han mener han har et viktig moralsk budskap og bruker uvørne og kanskje ikke alltid like gjennomtenkte bilder og metaforer. I god vekkelsestradisjon. At Nyhus støtter seg til Espen Søbyes slakt av Fugelli i Morgenbladet, etter Fugellis forrige bok med sitater av egne aforismer, tar fokus bort fra de problemstillingene Fugelli søker å reise. Etterspørselen etter norske åndshøvdinger er interessant nok, men det betyr ikke at ikke Fugellis stemme i den pågående samfunnsdebatten om verdier, ikke er viktig.

PS om samtalen på Protestfestivalen

Verken Nyhus eller Fugelli var i Kristiansand. Men svenske Owe Wikstrøm, nevnt som svensk åndshøvding av Nyhus, og Filadelfia-pastor Andreas Hegertun, som hurtigerstatter for en annen svensk åndsperson, Ann Helen Heberlein. Fugelli var knapt nevnt i debatten. Bruken av begrepet åndshøvding var vi vel enige om var vanskelig. Kanskje er det forskjeller mellom svensk og norsk kulturtradisjon, og ikke minst på kirkelig hold. Og nettopp kirkas rolle i den offentlige norske diskursen ble en viktig del av samtalen. Ikke minst takket være kritiske og verdifulle innspill fra pinsevennen Andreas Hegertun. Fortsetter gjerne den samtalen, Andreas.

Og så håper jeg vi kan få til samtalen vår, Per Fugelli. Gjerne sammen med en muslimsk samtalepartner, og en statsråd for den sakens skyld? Om vaksinen din.

Gå til innlegget

Overraskende om Olavsfestdagene og Herland

Publisert over 2 år siden - 6141 visninger

Det er overraskende at Gyrid Gunnes ser ut til å mene at Olavsfestdagene ikke burde ha invitert Hanne Nabintu Herland til diskusjon på en av sine populære Vestfrontmøter. Det smaker for mye Calmeyergatelinje etter min smak.

I følge oppslag i VL 6. august, beklager Gyrid Gunnes at Olavsfestdagene inviterte Hanne Nabintu Herland til å være med i en Vestfrontdebatt om Jesus var kommunist eller om kapitalismen er kristendommens ektefødte barn. Gunnes kritikk overrasker meg. Er det ikke nettopp et poeng å få i gang samtaleprosesser "over grensene". Det skulle det ha vært mye mer av i kirka og i samfunnet. Etter min mening gjør Olavsfestdagene noe viktig når de fasciliterer en slik dialogsituasjon, uansett hvor man måtte mene at Herland har plassert seg/er blitt plassert i det ideologiske landskapet. Merkelapper, grøfter og murer er det altfor mye av.

Å gjøre Olavsfestdagene ansvarlig for alt Herland, eller noen av de andre debattantene måtte stå for, blir i denne sammenheng forkjært. En slik logikk nærmer seg Clameyergate-logikken som dessverre har vært med på å skape ødeleggende grenser i kirkelandskapet i Norge fordi parolen fra det store lekmannsmøte i Calmeyergaten bedehus i 1920 skapte en mur mellom de "bibeltro" og de "liberale". Det hindret effektivt mulligheten for nyanserende og innsiktskapende samtaler og mulighetene for fellesskap. 

For egen del har jeg for en tid siden her på Verdidebatt og i VL hatt en lenger dialog med Herland. Jeg prøvde å utfordre henne på hennes skarpe formuleringer om hvordan kirkeledere/biskoper sviktet sin åndelige rolle og etter hennes mening framsto mer som politikere, og da for "politisk korrekte"/sosialdemokratiske meninger. 

Denne problemstillingen kom ikke fram i Vestfrontdebatten, som prisverdig fortsatt er tilgjengelig på NRK2 for oss som ikke var tilstede. Samtalen mellom Herland, frelsesoldat og økonomiprofessor Ola Grytten, kulturverkstedsleder Erik Hillestad og bymisjonsprest Kari Veiteberg prest, under ledelse av Tomm Kristiansen, beveget seg i et litt annet landskap. Og det ble sagt mye interessant og viktig. Mange tråder fra denne samtalen kunne gjerne tas opp og føres videre. Kanskje ikke minst en del av Gryttens refleksjoner omkring den rådende markedsøkonomien.

Men å møtes til velvillige samtaler enten i avisspaltene eller på Vestfronten, betyr ikke nødvendigvis at motsetninger forsvinner. Adresseavisas journalist fikk i etterkant av debatten Herland til å formulere seg i gammel og kjent stil om Den norske kirke da hun ble spurt om skille stat-kirke: "Statens lange arm i kirkelige maktkorridorer har gitt oss svake biskoper som i stor grad er politikere. De snakker om tema som sammenfaller med Arbeiderpartiets statutter, som klima og oljeboring. Svært sjeldenn snakker de om grunnleggende kristne dogmer. Jeg håper vi kan avsette en del biskoper vi har nå." Kanskje er det dette Gunnes sikter til når hun mener Herland ikke burde vært invitert. Men jeg er fortsatt uenig med Gunnes. Debatten ved Vestfronten hadde selvsagt tålt en slik provokasjon. Men stikkordet stat-kirke kom ikke opp. Heller ikke vurderingen av biskoper. Og det var kanskje like greit.

Gå til innlegget

En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende

Publisert over 2 år siden - 1583 visninger

I dag, 6.august, er det 71 år siden atombomben ble sprengt over Hiroshima. Det er på høy tid å gjøre verden fri for atomvåpen. Det skjer mye denne høsten og regjeringen må følge aktivt opp Stortingets vedtak fra april.

6. august 2016: En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende I dag er det 71 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. Fra Hiroshima og Nagasaki (9. august) blir ropet om forbud mot atomvåpen sterkere og sterkere år for år. Atomvåpen må forbys. Arbeidet med et forslag som kan åpne for seriøse forhandlinger om et slikt forbud, nærmer seg en viktig fase ved rapporten fra FNs åpne arbeidsgruppe (Open-ended working group/OEWG). Forventningene til Norge er store. Vi er kjent som en fredsnasjon. Vi var blant annet i front i kampen mot landminer. Rapportene fra mai-møtet i OEWG forteller at Norge spilte en langt mindre aktiv rolle for å føre disse viktige prosessene videre på tross av det såkalte «atomforliket» i Stortinget 26. april, hvor regjeringen blir bedt om å «arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen». Nettopp fordi Norge er medlem i NATO vil det være av spesiell betydning at vår regjering gir engasjert støtte til arbeidet som kan føre fram til forhandlinger i 2017. Dette er en historisk anledning som ikke må glippe, selv om den internasjonale situasjonen er så usikker. Nettopp nå er viktig å få på plass en slik avtale. President Obama, som selv besøkte Hiroshima i mai, har uttalt at «nasjoner med lagre av kjernevåpen må ha mot til å forlate fryktens logikk og skape en verden uten dem» (NHK/Japans utgave av NRK, 6.8). Norge må ta presidentens ord på alvor og være med å presse USA og våre allierte til å våge å ta de nødvendige skritt i samarbeid med det store flertall av nasjoner i verden. La ikke mulighetene gå fra oss denne høsten verken under OEWG-møtet i Geneve, som starter om ti dager (16.8) og under FNs generalforsamling en knapp måned senere. Med vennlig hilsen Tor B Jørgensen, medlem av Kirkenes verdensråds pilegrimsdelegasjon til Hiroshima og Nagasaki i august 2015.

Gå til innlegget

Apropos 22. juli: Hvor var vi og hvor er vi?

Publisert over 2 år siden - 3636 visninger

Dette er et innlegg som sto på Trykk i Rana Blad 23. juli. Konklusjonen er:"Vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss."

Apropos 22.juli: Hvor var vi og hvor er vi?

 

Hvor var du da bomben sprang 22, juli 2011? Spørsmålet er stilt mange ganger. Og de fleste har et svar. Klokka 15.25. For egen del spiste jeg middag på Laksfors Turistcafe på vei hjem til Bodø. I bakkene nord for fossen satte vi på NRK-Nordland. Det var ingen vanlig ettermiddagssending. Det var forvirrende meldinger om en kraftig eksplosjon i Oslo. Regjeringsbygget og VG. Var det dårlig radioteater? Nei, det var virkelighet. Og verre skulle det bli. To timer senere kommer det meldinger om skyting på Utøya. AUFs sommerparadis. Henger historiene sammen? Var det et koordinert terroranslag satt i scene av militante islamister? Mye kunne tyde på det. Før morgenen grydde lørdag 23 juli visste vi svaret. Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet.

 

Hvordan var det mulig? Spørsmålet hang der fra første dag. Det henger der fortsatt. Etter en omfattende rettsak. Etter et intenst mediafokus over tid. Og etter en etter hvert betydelig beskrivende og analyserende litteratur. Begrunnelsen mente Anders Behring Breivik å gi sin europeiske uavhengighetserklæring på over 1500 sider. Overskriften bærer et årstall: 2083. 400 år etter at det kristne Europa ble reddet fra de muslimske hordene i slaget om Wien, skulle islam være nedkjempet. For å lykkes med et slikt prosjekt måtte «kulturmarxismen» og dens multikulturalistiske prosjekt knekkes. Hovedfienden var Arbeiderpartiet. Ikke minst deres framtidige ledere. Derfor Utøya. 

 

Vi gikk en sterk helg i møte. Jeg var da biskop i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke. Rapportene som kom inn var dystre, også for oss. Seks ungdommer fra vårt fylke var skutt og drept. En her fra Rana. 15 år gamle Karin Elena Holst. De andre fra Bodø (2), Vefsn, Rana, Hadsel og Sortland. Mange kirker ble samlingspunkter for ungdom og berørte. Roseteppet vokste utenfor domkirkene både i Oslo og Bodø – og mange andre steder. Markeringer ble etterspurt og planlagt. Allerede mandag 25. fyltes Rådhusplassen i Oslo. Dagen etter var det rundt 5000 som samlet seg nede ved Havmannen her i Mo i Rana. Byen var hardt rammet. Karin Elena kom aldri tilbake fra Utøya.

 

«Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet», sa kronprinsen på Rådhusplassen. «Hat med samhold», fortsatte han. «Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter. Hvor friheten er sterkere enn frykten». Han avsluttet med en observasjon og et begrep som kjennetegnet disse merkelige dagene: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Jeg har spart på et par slike «kjærlighetserklæringer» fra Bodø Domkirke. Ordene og stemningen, midt i sorgen og fortvilelsen, var en merkelig opplevelse av godhetens seier. Ikke som tyranni, men frihet. Det ble opplevd nærmest som en nasjonal trosbekjennelse. Frykt skal ikke styre oss. Men medmenneskelighet og raushet.

 

En slik stemning kunne ikke vare. Ikke som stemning. Men hva med bekjennelsen? Hva med de verdiene vi var samlet om? Har de fortsatt å prege samfunnsdebatten? Mitt svar heller mer mot et nei enn et ja. Det har skjedd så mye på fem år. Debatten om flyktninger, innvandrere og islam, har hardnet til. Det internasjonale bildet er mer dramatisk enn det var i 2011. Ikke minst borgerkrigen og sammenbruddet i Syria, sammen med politiske og humanitære kriser i mange andre land i Midtøsten og Afrika, har skapt en flyktningekatastrofe som Europa ikke har sett maken til siden den andre verdenskrig. Det har skapt store utfordringer, også for Norge.

 

Var det ikke nettopp her våre politikere skulle holde fram verdiene vi var samlet om i dagene etter 22. juli? Og talt om en human og rettferdig innvandringspolitikk. Med vekt på human. I stedet har vi fått en innstrammingspolitikk som gjerne må være den strengeste i Europa. Slik at ingen skal få lyst, eller knapt mulighet til å søke om beskyttelse hos oss. De lengeværende, ureturnerbare flyktningene bryr vi oss ikke om. Barneperspektivet svekkes. Innvandringspolitiske hensyn har forkjørsrett.

 

Frykten for muslimer er heller styrket enn svekket. Det er lett å begrunne. Radikale muslimer og forvirrede enkeltindivider misbruker sin religion til fanatisk terrorisme. Det skaper det de ønsker: frykt og usikkerhet. Mistenksomhet og konflikt. Kan islam forenes med de verdiene som er utviklet i Europa? Med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet? Mange svarer nei – og sporene skremmer. IS bruker Koranen som legitimering for sitt apokalyptiske skrekkvelde. Terrorister bekjenner Allahs storhet før de tar uskyldige mennesker med seg inn i døden.

 

Som samfunnsengasjert kirkemann liker jeg å peke på betydningen av kristendommen for framveksten av det samfunnet vi har i dag. For frihet og likeverd. Jeg har gode teologiske argumenter for det. Men historien er langt fra entydig. I 30 år bølget krigene fram og tilbake og skapte enorm ødeleggelse og nød i Europa. Tredveårskrigen var religiøst motivert. Vi er tilbake på 1600-tallet. Men likevel! Og før det hadde vi korstogene. Nettopp mot muslimene i Midtøsten. Senere ble kolonialisme og undertrykkelse, ressursrøverier og slavehandel, gitt kristen-ideologisk begrunnelse. Kvinner har vært holdt utenfor samfunnslivet og homofile forfulgt og fornedret. Med kirkelig støtte. Men vi er et annet sted i dag. Via opplysningstid og religiøse endringsprosesser. For meg er presten og samfunnsaktivisten Ole Tobias Olsen et godt eksempel på en lokal nasjons- og demokratibygger på veg mot det samfunnet vi har i dag. Med et slikt perspektiv, er forskjeller ingen trussel. De bærer tvert imot med seg muligheter. For et utvidet fellesskap. I nyskapende prosesser. Vi så det på Utøya. Et løfterikt mangfold av samfunnsengasjert ungdom med forskjellig bakgrunn og historie.

 

Nå er det fem år siden «gatene var fylt av kjærlighet». Og mye er annerledes. Men vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss. I tråd med ånden fra Utøya.

 

Tor B Jørgensen

Vikarprest i Rana. Tidligere biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Om å gråte med dem som gråter

Publisert over 2 år siden - 2388 visninger

Dette er en appell holdt i Oslo domkirke 20. juni ved en felleskirkelig gudstjenestemarkering av den internasjonale dagen for flyktninger. Tema: Å gråte med dem som gråter. Jeg deltok som representant for Mennesker i limbo. En ny organisasjon for papirløse.

Det er mange som gråter i disse tider. I dag, på denne FN-dagen for flyktninger tenker vi spesielt på de som er på flukt fra krig, fra forfølgelse, fra nød. Tusenvis har lagt ut på en usikker og utrygg reise, der mange aldri når sitt mål. Og bølgene i Middelhavet ble deres grav. De som kommer til en havn opplever, de aller fleste, stengte grenser og usikre liv uten håp.

Det gråtes mye i overfylte leire. Kanskje ikke synlige tårer, men hjertets tårer. Og la meg tilføye: Det gråtes også i vårt land - mange som kom hit fulle av håp og forventning, men ikke fikk opphold - og ikke har muligheter til å returnere til sine hjemland. Papirløse er også mennesker. De er medmennesker. Men de eksisterer ikke i henhold til norske myndigheter.

Det gråtes mye i vår verden i disse tider. Kirka er et sted for gråt. Også for oss som lever trygt og godt, men som ser andres tårer, hører deres gråt, kjenner deres nød. Det dreier seg om medfølelse. Medfølelse er en hellig gave.

Medfølelse skaper et nødens fellesskap. Medfølelse åpner for handling - for deltakelse. Medfølelse bærer i seg endring - vilje til å dele - vilje til selvbegrensning. Medfølelse er nestekjærlighetens arnested - solidaritetens mor - rettferdighetens kilde.

Medfølelse er en kontinuerlig utfordring til realismetyranniets grunnstruktur. "Tyranniet" som livnæres av og samtidig skaper frykt. Tyranniet som sier at vi ikke har kapasitet, ikke økonomiske ressurser.

At velferdsstaten vår vil bryte sammen. At samfunnet vårt ikke tåler flere fremmede. Flere muslimer. Flere mindreårige asylsøkere. Som sier at vi må skape et bilde av oss selv som gjør at ingen vil til Norge! Vi må være strengest i klassen. Så strenge at medmenneskeligheten blir en fiende.

Rettferdigheten mister sitt innhold. Vi må fortrenge vår medfølelse. Vende det blinde øye til. Stengene lydene ute. Gjøre hjertet kaldt. Vi må ikke føle med, ikke for, men mot! Men nå er vi i en kirke på denne dagen som FN har erklært som en dag for flyktninger - og dermed en dag for medfølelse.

Og ingen kan ta medfølelsen fra oss! Nettopp her - i et rom som er viet til han som i all sin gjerning, ved sine ord og i sine handlinger, ved sin død og oppstandelse viser oss at Gud er en medfølende Gud og at han vil at vi skal ha medfølelse med mennesker i nød. Derfor er vi her i Oslo domkirke i dag - og gråter med de gråtende. Amen AMEN Sendt fra min iPad

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 17 timer siden / 479 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 17 timer siden / 295 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 17 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 17 timer siden / 287 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 3 timer siden / 566 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 3 timer siden / 492 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 4 timer siden / 7450 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1205 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1205 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 5 timer siden / 1205 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 578 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 6 timer siden / 578 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 6 timer siden / 566 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 6 timer siden / 578 visninger
Les flere