Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

Publisert over 1 år siden - 18747 visninger

Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig.

Ingen grunn til å tie lenger

Kjære Egil Sjaastad. Du retter (Vårt Land 29. september) en appell til prestene om å forkynne gledesbudskapet om Jesus. Det er en appell jeg slutter meg helt og fullt til. Det har jeg gjort fra tidlig ungdom og fram til denne dag. Jeg har gjort det som aktiv student, som misjonsprest i Japan og prest i den norske folkekirke.

I mitt innlegg (Vårt Land 26. september og på verdidebatt.no) skrev jeg: «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle ­referanser til den doble utgang. Jeg hører med blant de i kirkens historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi.» Du svarte at da får både jeg og de aktuelle prestene «et stort problem. For både dåpsliturgien, nattverdliturgien og trosbekjennelsen avspeiler at det er en dobbelt utgang. Og mange prekentekster gjør det.»

Akutt problem. Jeg leser de skriftstedene du viser til i vår kirkes liturgi ved dåp og ved nattverd. Jeg leser ord om dom og frelse ved begravelser. Jeg har vitnet om Jesus og forsøkt å vise mennesker til ham. Det har jeg gjort både i ungdomstida, som misjonær og som prest – uten å ha brukt argumenter om frykt for fortapelsen. Jeg har tvert imot forsøkt å trøste dem som har vært redd for fortapelsen – for egen del og for andre kjæres del. Det er en akutt problemstilling i japansk kontekst. Jeg har pekt på Jesus og på hvor stort og totalt hans frelsesverk er.

Svært mange japanere blir kristne fordi de møter et bilde av en Gud som kommer til oss i kjærlighet. «Gud er kjærlighet» er en bekjennelse hentet fra 1. Joh brev, som japanere ofte bruker som overskrift på sin tro. Johannesevangeliet er kjært for mange, inklusive den «lille Bibel» som vi bruker i dåpsliturgien – om Gud som elsker verden. Nattsamtalen mellom Nikodemus og Jesus er fylt av innhold, som reflekterer ett av hovedtemaene til Johannesevangeliet, kampen mellom lys og mørke – og med bildet av Jesus som verdens lys (Joh 8,12).

Lyset kobles til herligheten – en herlighet som stråler fram fra det store mysteriet om at Ordet, som har «fornedret seg selv» og trådt inn i verden helt inn i smerte, mørke og død på korset åpner det evige liv. Når Jesus blir løftet opp skal han dra alle til seg, sier Jesus, da han forutsier sin død. (Joh 12,32).

Bekjenne. I det teologiske univers jeg i praksis har forholdt meg til, svarer dette til de visjonære versene hos Paulus hvor alle en gang skal bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. (Fil 2,10-11). Jesus er navnet over alle navn, står det i det foregående verset. De som på en spesiell måte har trådt inn i lyset som stråler fram fra Kristi ansikt, og kjenner bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenner Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap (Ef 3,18-19). Fellesskapet av «de hellige» bærer i seg visjonen at Kristus skal stige opp over alle himler og fylle alt (Ef 4,10). Jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal få høre om og ta til seg/leve i denne troens virkelighet. Jesus er veien, sannheten og livet.

Dommen. Men forutsetter det forestillingen om at noen skal gå fortapt? Komme i helvete? Leve borte fra Gud i all evighet? Tar forestillingen om «alle tings gjenopprettelse» bort alvoret i livet her i verden, i kampen mellom lys og mørke? Eller troen på at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, skal komme igjen og gjøre alle ting nye og det ikke lenger være tårer, eller sorg, eller skrik eller smerte (Joh Åp 21,4). 

Og i dette hører dommen med, slik det er formulert i trosbekjennelsen. Dommen begynner ved Jesu død på korset og fullføres ved hans endelige seier – da all synd, ondskap og «denne verdens fyrste» som Johannes sier, skal «kastes ut» (Joh 12,31). I det øyeblikket skal alle se ham som han er. Da skal alle bøye kne og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!

Det er vel omtrent slik jeg har tenkt og lært hele mitt liv, men ikke våget å tale klart og tydelig om. Men når jeg nå skal summere opp et liv i kirkens og misjonens tjeneste, blir dette tydelig. Og det er ingen grunn til å tie lenger. Bjørn Eidsvågs stykke Etterlyst: Jesus ble for meg en utfordring i en slik retning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.10.2016

Følg hele debatten

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus? Eller: Eidsvåg som progressiv moralsk fornyer

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Fugellis vaksine

Publisert over 1 år siden - 3285 visninger

Noen er vaksinert mot Per Fugelli. Det har gått en debatt på verdidedatt.no om han. Protestfestivalen i Kristiansand i år (9.9) fanget opp temaet og etterspurte norske åndshøvdinger. Håvard Nyhus mener så definitivt at Fugelli ikke er en av dem. Men hva så?

Jeg har likt Per Fugelli lenge. Kanskje har det med hans stadige referanser til Værøy å Røst å gjøre - og hans fortsatte tilknytning til øysamfunnene ytterst i Lofoten. I tillegg er jeg svak for Stavangerdialekt med engasjement og iver. Det er noe birkelisk over han. Fra Fridtjov Birkelis gode bispedager i misjonsbyen. Men det som egentlig har tiltalt meg er hans uredde, offentlige tale mot "tidsånden". Inn i "åndskampen" om du vil. Jeg prøvde å få til en samtale i Bodø under litteraturfestivalen "Det vilde ord" i 2013. Det ble ikke noe av grunnet Fugellis sykdomstillstand. 

Ny bok om vaksine

Nå har Fugelli utgitt en ny bok: "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme". Det er egentlig en artikkelsamling av eldre bidrag. Men med et innledende essay som dels er en oppsummering av hans "epikrise" med utgangspunkt i de 15 årene som er gått siden 11. septermber 2001. Og med en viss justering av hans "vaksineprogram".

Vår største fare er, i følge Fugelli, at vi ikke ser vår egen rasisme som trer fram som muslimfrykt og som innvandringsfrykt. Men problemet vårt er ikke islam, eller innvandrere. Det er oss selv. "Folkesjelen vår".

Evaluering av egen medisin

Fugelli var optimistisk i 2001. At fornuften og godheten ville seire over frykten, og alle de tiltak frykten har skapt: krig, stenkte grenser, stigmatisering av muslimer. Han ser at han var for optimistisk og for ensidig i sin egen vaksinemedisin. Han har vært for lite villig til å gå inn i en mer nyansert debatt om de utfordringene både islam og innvandring representerer. I krigen mot rasisme og innvandringsmotstandere, har han oversett disse utfordringene. I tillegg ser han nå at at han har gjort FrP urett ved ikke å se verdimangfoldet også i dette partiet. Språket hans har også vært for krigersk.

Hæren av godhetstyranner

Fugelli maner fortsatt til kamp. Det må dannes et millionkor av alle dem som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege samfunnet vårt hvori opptatt innvandrere og flyktninger. "Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger", må nå stå fram.

Skapende multikulturalisme - fornyet solidaritet

Fugelli innrømmer at det ligger kimer til konflikt i et samfunn sammensatt av mennesker med ulike guder, pigmentceller, skikker, seksualiteter, rollevorventinger til kjønn, syn på ytringsfrihet, samfunnshåp. Men Norge som multikulturelt samfunn renger ikke bli en "dystopi, som vi bare må avfinne oss med". I stedet for å se landet vårt revet i fillebiter, må vi sammen med våre nye landsmenn og -kvinner hente ut de de positive anleggene som ligger i multikulturen: nye ideer, nye skikker, nye kritiske blikk på oss selv, mangfold i estetikk og kunst. Vi trenger en vitalisering av den gamle politiske dyden: solidaritet. Å utvikle sans for de lyse sidene ved multikulturen er et dannelsesprosjekt!

Om ikke å godta frykten

En del av sykdomsbildet er frykten! Vi må ikke la frykten få makt. Det er terroristenes mål. Vi skal kjempe mot terrorister, men en del av den kampen er nettopp ikke å la seg terrorisere av frykten. Av mulighetene for at en aksjon kan ramme oss. Og frykten er blitt større fordi noen har lykkes i å gjøre hver enkelt terroraksjon til en bit i et fiendebilde. Sivilsasjonskrigen er i gang. Muslimene kommer og tar oss. Kalifatet med sharialover, steining og hengig og skjæring av struper, er nær. "Hvis vi klarer å moderere vår emosjonelle respons på terror, vinner vi mye", skriver Fugelli.

Om religion og tro

Fugelli tror ikke på Gud. På tross av Stavangerdialekten og sitt patos. Men han taler vel om religionen. Han er opptatt av det som forener de forskjellige religiøse tradisjonene. Han skriver nestekjærlighetsbudet og om å sette seg i den andres sted, som et utangspunkt for å forstå hverandre. Det åpner for en grunnleggende velvilje også over for muslimer/islam. Det er mange som har tenkt, snakket og skrevet som Fugelli. Men det gjør ikke hans tale mindre viktig. Ikke minst fordi han selv ikke er "religiøs".

Velferdstaten som trippelvaksine

Det går an å lese - og høre - Fugelli som en lettvint forvalter av store ord. Men jeg tror vi trenger røster som holder fast på en visjon om at våre verdier og vår velferdsstat har bærekraft til å kunne leve videre inn et mer mangfold, framtidig samfunn i stadig endring skapt gjennom nye og dynamiske prosesser. Her tenker Fugelli velferdsstaten som trippelvaksine. Den første vaksinen er: "Vi skal være et snilt land". Vi skal bry oss om hverandre. Det skaper tillit. Den andre vaksinen: "Vi skal beskytte hverandre". Når farer truer, når nød kommer. Det skaper trygghet. Og den tredje vaksinen: "Vi skal være et rettferdig land som deler på godene og har likhet for loven". Det skaper likeverd. Konklusjonen er: "Når vi bygger Velferdsstaten sterkere, styrker vi vårt immunforsvar mot frykt, terror og rasisme".

Om Protestfestivalen og åndshøvdinger

Jeg var med på en samtale om åndshøvdinger på Protestfestivalen. Utgangspunktet var en artikkel her i Vårt Land/Verdidebatt av Håvard Nyhus som spør hvorfor Sverige har så mange åndshøvdinger, mens vi i Norge ikke har noen. Per Fugelli "på sin floskelferd" (Nyhus), plasseres langt utenfor svenskenes kvaliteter og betydning. Det synes jeg er et sært perspektiv. Fugelli har vel ikke ment å være en åndshøvding? Han mener han har et viktig moralsk budskap og bruker uvørne og kanskje ikke alltid like gjennomtenkte bilder og metaforer. I god vekkelsestradisjon. At Nyhus støtter seg til Espen Søbyes slakt av Fugelli i Morgenbladet, etter Fugellis forrige bok med sitater av egne aforismer, tar fokus bort fra de problemstillingene Fugelli søker å reise. Etterspørselen etter norske åndshøvdinger er interessant nok, men det betyr ikke at ikke Fugellis stemme i den pågående samfunnsdebatten om verdier, ikke er viktig.

PS om samtalen på Protestfestivalen

Verken Nyhus eller Fugelli var i Kristiansand. Men svenske Owe Wikstrøm, nevnt som svensk åndshøvding av Nyhus, og Filadelfia-pastor Andreas Hegertun, som hurtigerstatter for en annen svensk åndsperson, Ann Helen Heberlein. Fugelli var knapt nevnt i debatten. Bruken av begrepet åndshøvding var vi vel enige om var vanskelig. Kanskje er det forskjeller mellom svensk og norsk kulturtradisjon, og ikke minst på kirkelig hold. Og nettopp kirkas rolle i den offentlige norske diskursen ble en viktig del av samtalen. Ikke minst takket være kritiske og verdifulle innspill fra pinsevennen Andreas Hegertun. Fortsetter gjerne den samtalen, Andreas.

Og så håper jeg vi kan få til samtalen vår, Per Fugelli. Gjerne sammen med en muslimsk samtalepartner, og en statsråd for den sakens skyld? Om vaksinen din.

Gå til innlegget

Overraskende om Olavsfestdagene og Herland

Publisert nesten 2 år siden - 6113 visninger

Det er overraskende at Gyrid Gunnes ser ut til å mene at Olavsfestdagene ikke burde ha invitert Hanne Nabintu Herland til diskusjon på en av sine populære Vestfrontmøter. Det smaker for mye Calmeyergatelinje etter min smak.

I følge oppslag i VL 6. august, beklager Gyrid Gunnes at Olavsfestdagene inviterte Hanne Nabintu Herland til å være med i en Vestfrontdebatt om Jesus var kommunist eller om kapitalismen er kristendommens ektefødte barn. Gunnes kritikk overrasker meg. Er det ikke nettopp et poeng å få i gang samtaleprosesser "over grensene". Det skulle det ha vært mye mer av i kirka og i samfunnet. Etter min mening gjør Olavsfestdagene noe viktig når de fasciliterer en slik dialogsituasjon, uansett hvor man måtte mene at Herland har plassert seg/er blitt plassert i det ideologiske landskapet. Merkelapper, grøfter og murer er det altfor mye av.

Å gjøre Olavsfestdagene ansvarlig for alt Herland, eller noen av de andre debattantene måtte stå for, blir i denne sammenheng forkjært. En slik logikk nærmer seg Clameyergate-logikken som dessverre har vært med på å skape ødeleggende grenser i kirkelandskapet i Norge fordi parolen fra det store lekmannsmøte i Calmeyergaten bedehus i 1920 skapte en mur mellom de "bibeltro" og de "liberale". Det hindret effektivt mulligheten for nyanserende og innsiktskapende samtaler og mulighetene for fellesskap. 

For egen del har jeg for en tid siden her på Verdidebatt og i VL hatt en lenger dialog med Herland. Jeg prøvde å utfordre henne på hennes skarpe formuleringer om hvordan kirkeledere/biskoper sviktet sin åndelige rolle og etter hennes mening framsto mer som politikere, og da for "politisk korrekte"/sosialdemokratiske meninger. 

Denne problemstillingen kom ikke fram i Vestfrontdebatten, som prisverdig fortsatt er tilgjengelig på NRK2 for oss som ikke var tilstede. Samtalen mellom Herland, frelsesoldat og økonomiprofessor Ola Grytten, kulturverkstedsleder Erik Hillestad og bymisjonsprest Kari Veiteberg prest, under ledelse av Tomm Kristiansen, beveget seg i et litt annet landskap. Og det ble sagt mye interessant og viktig. Mange tråder fra denne samtalen kunne gjerne tas opp og føres videre. Kanskje ikke minst en del av Gryttens refleksjoner omkring den rådende markedsøkonomien.

Men å møtes til velvillige samtaler enten i avisspaltene eller på Vestfronten, betyr ikke nødvendigvis at motsetninger forsvinner. Adresseavisas journalist fikk i etterkant av debatten Herland til å formulere seg i gammel og kjent stil om Den norske kirke da hun ble spurt om skille stat-kirke: "Statens lange arm i kirkelige maktkorridorer har gitt oss svake biskoper som i stor grad er politikere. De snakker om tema som sammenfaller med Arbeiderpartiets statutter, som klima og oljeboring. Svært sjeldenn snakker de om grunnleggende kristne dogmer. Jeg håper vi kan avsette en del biskoper vi har nå." Kanskje er det dette Gunnes sikter til når hun mener Herland ikke burde vært invitert. Men jeg er fortsatt uenig med Gunnes. Debatten ved Vestfronten hadde selvsagt tålt en slik provokasjon. Men stikkordet stat-kirke kom ikke opp. Heller ikke vurderingen av biskoper. Og det var kanskje like greit.

Gå til innlegget

En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende

Publisert nesten 2 år siden - 1578 visninger

I dag, 6.august, er det 71 år siden atombomben ble sprengt over Hiroshima. Det er på høy tid å gjøre verden fri for atomvåpen. Det skjer mye denne høsten og regjeringen må følge aktivt opp Stortingets vedtak fra april.

6. august 2016: En bønn til statsminister Solberg og utenriksminister Brende I dag er det 71 år siden atombomben ble sluppet over Hiroshima. Fra Hiroshima og Nagasaki (9. august) blir ropet om forbud mot atomvåpen sterkere og sterkere år for år. Atomvåpen må forbys. Arbeidet med et forslag som kan åpne for seriøse forhandlinger om et slikt forbud, nærmer seg en viktig fase ved rapporten fra FNs åpne arbeidsgruppe (Open-ended working group/OEWG). Forventningene til Norge er store. Vi er kjent som en fredsnasjon. Vi var blant annet i front i kampen mot landminer. Rapportene fra mai-møtet i OEWG forteller at Norge spilte en langt mindre aktiv rolle for å føre disse viktige prosessene videre på tross av det såkalte «atomforliket» i Stortinget 26. april, hvor regjeringen blir bedt om å «arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen». Nettopp fordi Norge er medlem i NATO vil det være av spesiell betydning at vår regjering gir engasjert støtte til arbeidet som kan føre fram til forhandlinger i 2017. Dette er en historisk anledning som ikke må glippe, selv om den internasjonale situasjonen er så usikker. Nettopp nå er viktig å få på plass en slik avtale. President Obama, som selv besøkte Hiroshima i mai, har uttalt at «nasjoner med lagre av kjernevåpen må ha mot til å forlate fryktens logikk og skape en verden uten dem» (NHK/Japans utgave av NRK, 6.8). Norge må ta presidentens ord på alvor og være med å presse USA og våre allierte til å våge å ta de nødvendige skritt i samarbeid med det store flertall av nasjoner i verden. La ikke mulighetene gå fra oss denne høsten verken under OEWG-møtet i Geneve, som starter om ti dager (16.8) og under FNs generalforsamling en knapp måned senere. Med vennlig hilsen Tor B Jørgensen, medlem av Kirkenes verdensråds pilegrimsdelegasjon til Hiroshima og Nagasaki i august 2015.

Gå til innlegget

Apropos 22. juli: Hvor var vi og hvor er vi?

Publisert nesten 2 år siden - 3622 visninger

Dette er et innlegg som sto på Trykk i Rana Blad 23. juli. Konklusjonen er:"Vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss."

Apropos 22.juli: Hvor var vi og hvor er vi?

 

Hvor var du da bomben sprang 22, juli 2011? Spørsmålet er stilt mange ganger. Og de fleste har et svar. Klokka 15.25. For egen del spiste jeg middag på Laksfors Turistcafe på vei hjem til Bodø. I bakkene nord for fossen satte vi på NRK-Nordland. Det var ingen vanlig ettermiddagssending. Det var forvirrende meldinger om en kraftig eksplosjon i Oslo. Regjeringsbygget og VG. Var det dårlig radioteater? Nei, det var virkelighet. Og verre skulle det bli. To timer senere kommer det meldinger om skyting på Utøya. AUFs sommerparadis. Henger historiene sammen? Var det et koordinert terroranslag satt i scene av militante islamister? Mye kunne tyde på det. Før morgenen grydde lørdag 23 juli visste vi svaret. Det var ingen muslimsk fundamentalist som sto bak de forferdelige grusomhetene, men en norsk nasjonalist. 77 døde. Mange alvorlig skadde. Og mange, mange fler berørt og preget for livet.

 

Hvordan var det mulig? Spørsmålet hang der fra første dag. Det henger der fortsatt. Etter en omfattende rettsak. Etter et intenst mediafokus over tid. Og etter en etter hvert betydelig beskrivende og analyserende litteratur. Begrunnelsen mente Anders Behring Breivik å gi sin europeiske uavhengighetserklæring på over 1500 sider. Overskriften bærer et årstall: 2083. 400 år etter at det kristne Europa ble reddet fra de muslimske hordene i slaget om Wien, skulle islam være nedkjempet. For å lykkes med et slikt prosjekt måtte «kulturmarxismen» og dens multikulturalistiske prosjekt knekkes. Hovedfienden var Arbeiderpartiet. Ikke minst deres framtidige ledere. Derfor Utøya. 

 

Vi gikk en sterk helg i møte. Jeg var da biskop i Sør-Hålogaland, som omfatter Nordland fylke. Rapportene som kom inn var dystre, også for oss. Seks ungdommer fra vårt fylke var skutt og drept. En her fra Rana. 15 år gamle Karin Elena Holst. De andre fra Bodø (2), Vefsn, Rana, Hadsel og Sortland. Mange kirker ble samlingspunkter for ungdom og berørte. Roseteppet vokste utenfor domkirkene både i Oslo og Bodø – og mange andre steder. Markeringer ble etterspurt og planlagt. Allerede mandag 25. fyltes Rådhusplassen i Oslo. Dagen etter var det rundt 5000 som samlet seg nede ved Havmannen her i Mo i Rana. Byen var hardt rammet. Karin Elena kom aldri tilbake fra Utøya.

 

«Vi har valgt å besvare grusomhet med nærhet», sa kronprinsen på Rådhusplassen. «Hat med samhold», fortsatte han. «Vi vil ha et Norge hvor vi lever sammen i fellesskap med frihet til å mene og ytre oss. Hvor vi ser forskjeller som muligheter. Hvor friheten er sterkere enn frykten». Han avsluttet med en observasjon og et begrep som kjennetegnet disse merkelige dagene: «I kveld er gatene fylt av kjærlighet». Jeg har spart på et par slike «kjærlighetserklæringer» fra Bodø Domkirke. Ordene og stemningen, midt i sorgen og fortvilelsen, var en merkelig opplevelse av godhetens seier. Ikke som tyranni, men frihet. Det ble opplevd nærmest som en nasjonal trosbekjennelse. Frykt skal ikke styre oss. Men medmenneskelighet og raushet.

 

En slik stemning kunne ikke vare. Ikke som stemning. Men hva med bekjennelsen? Hva med de verdiene vi var samlet om? Har de fortsatt å prege samfunnsdebatten? Mitt svar heller mer mot et nei enn et ja. Det har skjedd så mye på fem år. Debatten om flyktninger, innvandrere og islam, har hardnet til. Det internasjonale bildet er mer dramatisk enn det var i 2011. Ikke minst borgerkrigen og sammenbruddet i Syria, sammen med politiske og humanitære kriser i mange andre land i Midtøsten og Afrika, har skapt en flyktningekatastrofe som Europa ikke har sett maken til siden den andre verdenskrig. Det har skapt store utfordringer, også for Norge.

 

Var det ikke nettopp her våre politikere skulle holde fram verdiene vi var samlet om i dagene etter 22. juli? Og talt om en human og rettferdig innvandringspolitikk. Med vekt på human. I stedet har vi fått en innstrammingspolitikk som gjerne må være den strengeste i Europa. Slik at ingen skal få lyst, eller knapt mulighet til å søke om beskyttelse hos oss. De lengeværende, ureturnerbare flyktningene bryr vi oss ikke om. Barneperspektivet svekkes. Innvandringspolitiske hensyn har forkjørsrett.

 

Frykten for muslimer er heller styrket enn svekket. Det er lett å begrunne. Radikale muslimer og forvirrede enkeltindivider misbruker sin religion til fanatisk terrorisme. Det skaper det de ønsker: frykt og usikkerhet. Mistenksomhet og konflikt. Kan islam forenes med de verdiene som er utviklet i Europa? Med demokrati og menneskerettigheter? Med ytringsfrihet og religionsfrihet? Mange svarer nei – og sporene skremmer. IS bruker Koranen som legitimering for sitt apokalyptiske skrekkvelde. Terrorister bekjenner Allahs storhet før de tar uskyldige mennesker med seg inn i døden.

 

Som samfunnsengasjert kirkemann liker jeg å peke på betydningen av kristendommen for framveksten av det samfunnet vi har i dag. For frihet og likeverd. Jeg har gode teologiske argumenter for det. Men historien er langt fra entydig. I 30 år bølget krigene fram og tilbake og skapte enorm ødeleggelse og nød i Europa. Tredveårskrigen var religiøst motivert. Vi er tilbake på 1600-tallet. Men likevel! Og før det hadde vi korstogene. Nettopp mot muslimene i Midtøsten. Senere ble kolonialisme og undertrykkelse, ressursrøverier og slavehandel, gitt kristen-ideologisk begrunnelse. Kvinner har vært holdt utenfor samfunnslivet og homofile forfulgt og fornedret. Med kirkelig støtte. Men vi er et annet sted i dag. Via opplysningstid og religiøse endringsprosesser. For meg er presten og samfunnsaktivisten Ole Tobias Olsen et godt eksempel på en lokal nasjons- og demokratibygger på veg mot det samfunnet vi har i dag. Med et slikt perspektiv, er forskjeller ingen trussel. De bærer tvert imot med seg muligheter. For et utvidet fellesskap. I nyskapende prosesser. Vi så det på Utøya. Et løfterikt mangfold av samfunnsengasjert ungdom med forskjellig bakgrunn og historie.

 

Nå er det fem år siden «gatene var fylt av kjærlighet». Og mye er annerledes. Men vi trenger å gjenfinne og nyskape retorikken og idealene fra dagene etter 22.juli-tragedien. Godheten forplikter oss. Frykten skal ikke styre oss. I tråd med ånden fra Utøya.

 

Tor B Jørgensen

Vikarprest i Rana. Tidligere biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Lesetips

Kristne i samfunnsdebatten
av
Nils-Petter Enstad
rundt 19 timer siden / 373 visninger
1 kommentarer
Mørke skyer i horisonten
av
Anders Breidlid
rundt 20 timer siden / 99 visninger
0 kommentarer
Når Bibelen blir dystopi
av
Ole Jakob Løland
rundt 20 timer siden / 161 visninger
1 kommentarer
Evna til å tenkje konkret
av
Oddbjørn Heinum
rundt 20 timer siden / 83 visninger
1 kommentarer
Bistand til å bygge en grunnmur
av
Bent Høie
rundt 23 timer siden / 213 visninger
0 kommentarer
Merket mysterier
av
Rolf K Eckhoff
4 dager siden / 85 visninger
0 kommentarer
Åndens mangfold
av
Erling Rimehaug
5 dager siden / 3123 visninger
36 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Syria-krisen krever mer enn humanitær hjelp
rundt 1 time siden / 2888 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 2 timer siden / 4871 visninger
Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 8 timer siden / 4871 visninger
Robin Tande kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 9 timer siden / 4871 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Når Bibelen blir dystopi
rundt 9 timer siden / 161 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 9 timer siden / 2361 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 10 timer siden / 2361 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 880 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Evna til å tenkje konkret
rundt 11 timer siden / 83 visninger
Frode Meland kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 11 timer siden / 4871 visninger
Terje Gjovaag kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 11 timer siden / 4871 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 11 timer siden / 880 visninger
Les flere