Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

En annen kristendom?

Publisert nesten 2 år siden - 786 visninger

Min kristendom er ikke den kristendommen Espen Ottosen polemiserer mot.

Espen Ottosen mener en teologi som ikke bygger på forestillingen om fortapelse, med logisk nødvendighet må bli en kristendom som bare lover et bedre liv og økt livskvalitet. Jeg følger ikke den logikken. 

 

Jeg gir Espen Ottosen rett! Den kristendomsform han kritiserer i sitt innlegg den 25.10, (nå også på Verdidebatt) vil jeg også kritisere. En dennesidig, lykkereligiøs utgave av kristendommen. Det er ikke min kristendom.

Elementær logikk

Problemet er at Ottosen mener at han bare bruker "elementær logikk" i analysen av min teologiske posisjon, og kommer altså fram til "en annen kristendom". Denne logikken skal, i følge Ottosen, se omtrent slik ut: Tar du bort fortapelsen, sitter du igjen med spørsmålet: Hvorfor skal mennesker velge å omvende seg da? Min forkynnelse skulle dermed bare være interessant om jeg kan love at livet her og nå blir bedre. At Jesus bare skulle gir bedre livskvalitet. Motstand og forfølgelse skulle bli meningsløst. En kan bare velge Jesus bort til fordel for et greit liv. For det går jo bra til slutt. Og misjon skulle bli meningsløst. Dette logiske resonnement skal etter Ottosens mening være så selvinnlysende og avgjørende at han ikke en gang behøver å ta en diskusjon om "alle Jesu ord om fortapelsens mulighet".

Jesus er veien, sannheten og livet

Men behøver du en forestilling om evig straff/pine, eller i en moderne avsvekket utgave, "fortapelsens mulighet", for å se at Jesus er veien, sannheten og livet og satse livet ditt på det? Skulle jeg la være å fortelle om det jeg har sett og hørt i møte Jesus, selv inn i trusselen om forfølgelse og lidelse? Jesus er sannheten som dømmer og frigjør. Også her og nå. Sannheten som skaper liv. Som skaper nestekjærlighet og medmenneskelighet i en verden som er preget av grådighet og overflatisk selvopptatthet, av hat og ondskap. Skriften omtaler alt dette som frelse. Skulle jeg holde frelsesbudskapet tilbake?

Misjon trengs

Kirkens misjon trengs. Like mye som tidligere. Som moralsk nærvær. Som selvoppofrende tjeneste. Som formidler av håp og frelse. Som formidling av det kristne budskapet. Med Jesu gjenkomst som det store samlende og forløsende sluttpunkt på skaperverkets og menneskehetens motsetningsfylte reise. Da tiden skal opphøre. Da vi skal få se Kristus som han er. Da Gud skal dømme verden. Da vi skal stå til regnskap for vår synd og vår ondskap. Der selv døden skal bli tilintetgjort sammen med alle makter, myndigheter og krefter, og da det ikke lenger skal være sorg, eller skrik elle smerte - og hver tåre skal tørkes bort. Fordi Kristus som døde på korset, da fullfører sitt frelsesverk.

Kristus-logikk

Dette er kanskje ikke elementær logikk i Ottosens logikkverksted, men det er i alle fall en kristologisk misjons- og håpslogikk som jeg har brukt livet mitt på å dele med andre. Og min "logikk" er like fjern fra den kristendomsform som Ottosen tillegger meg, som den han selv ønsker å stå for.

Gå til innlegget

Fra spørsmålstegn til utropstegn

Publisert nesten 2 år siden - 572 visninger

For min del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn bak «Blir alle til frelst?» til noe som nærmer seg et utropstegn.

Blir alle frelst til slutt, spør Hegstad og Henriksen i VL 25 oktober. Utgangspunktet er et tidligere innlegg jeg hadde her på VD/VL. Her er mitt svar. Det kan gjerne leses sammen med Sturla Stålsetts innlegg i VL i dag (27.10): Læren om det kristne håpet.


Dette er et svar på Hegstad og Henriksens spørsmål i Vårt Land 25.10: "Blir alle frelst?".  De tar utgangspunkt i en overskriften i et innlegg av meg på Verdidebatt: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt» (se også VL 1.10).

Hegstad og Henriksen mener jeg går lenger enn det er teologisk dekning for og at det tar «noe av dynamikken ut av de bibelske tekstene». Jeg har stor forståelse for deres aktsomhet. For egen del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn til noe som nærmer seg et utropstegn. Jeg har stor ydmykhet overfor vår manglende sikkerhet rundt de kommende ting. Vi ser som i en gåte og forstår bare stykkevis

Misjonær- og presteerfaring

Men ikke minst misjonærerfaringene fra Japan og senere erfaringene som folkekirkeprest i møte med sørgende, i møte med fortvilede med dødsangst, i møte med fortapelsesangst, har skapt en stor uro i meg når det gjelder å bære med meg et budskap som styrker fortvilelsen slik forkynnelsen om evig pine har gjort. Men som også gjelder en mer oppdatert, mildere utgave utgave, som dreier seg om det mentale og teologiske forbehold at vi ikke kan utelukke en dobbelt utgang. Jeg har registrert at jeg i hele min tjeneste knapt nok har talt om fortapelsen og den doble utgang. Jeg har svart omgående og unnvikende på direkte spørsmål, eller i undervisning hvor dette har vært tema.

Dommen blir ikke borte
Men jeg har talt om dommen, og om at vår ondskap og synd skal avsløres og vi stilles til regnskap. Ondskapen og synden er en del av vår virkelighet. Vi ser den rundt oss og vi kjenner den inne i oss og må erkjenne hvordan også vi ikke makter å leve hele, ekte, sanne og gode liv. Jeg er en del av «alt det skapte sum sukker og stønner» etter forløsning. For meg er dette en grunnerkjennelse som gjelder for hele menneskeheten.

Den seirende Kristus
Inn i denne virkeligheten kommer budskapet om Jesus Kristus. I alt sitt mangfold. I all sin storhet. I alt sitt alvor og med all sin glede. Det er håp. Det er lys. Det er liv. De sterke Kristus-hymnene i Paulus sine brever til Efeserne, Filipperne og Kolosserne. Selv om konteksten for disse hymnene er forskjellige og tolkningshistorien utmynter de noe forskjellig, er de for meg blitt en bekreftelse på at hvert kne en dag skal bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Guds ære, (Fil 2,10-11). Flere andre tekster peker i en slik retning. Hva skriver ikke Paulus i 1 Kor 15? «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (v 22). Og det følges opp med formuleringene om at alle makter, myndigheter og krefter skal tilintetgjøres og legges under Kristi føtter. Det gjelder også den siste fienden, døden. Hvordan kan det være et sted hvor ondskapen fortsatt skal regjere og døden fortsette å være en fiende? I disse ordene finner jeg trøst og håp.

En viktig doktoravhandling
Et forløsende stykke teologisk arbeid i min prosess har doktoravhandlingen til Kjetil Grandal fra 2000, «En kjærlighet med rom for alle?», vært. Jeg skrev varsomt anerkjennende om den i en kommentar i Kirke og kultur samme år. Frykten for en opprivende debatt var stor ved inngangen til min menighetspresttjeneste. Og fort ble det heftig nok debatt om et annet spørsmål: homofilisaken, som også hadde «liten støtte i det bibelske materialet». Det kan se ut som Grandal har noe av det samme utgangspunktet som meg, hvor det nettopp er den eksistensielle nøden som ha belyser i dialog med et knippe kjente teologer.

Et kjernepunkt: Nåden

Etter å ha lest Hegstad og Henriksens artikkel mener jeg at dialogen må fortsette. Jeg synes både deres referanse til «det bibelske materiale» blir for enkelt og jeg stusser over påstanden om at den som «utvetydig slår fast at alle blir frelst, tar (…) bort grunnlaget for å tro på Guds nåde som grunnlaget for å leve, ikke bare i fremtiden, men også her og nå».

Dette skjønner jeg rett og slett ikke. De jo nettopp nåden, knyttet til Jesu død på korset, som skaper det levende håpet. Noe annet har vi ikke å holde oss til for framtida, men det har gyldighet også her og nå. Eller som Per Lønning så treffende skrev i sin Kristen tro: «Dommen er den endegyldige bekreftelsen på at nåden, slik den manifesterte seg gjennom Jesu død og oppstandelse, gjelder. Som siste ord. Den og bare den.» (s 166).

Takk for tydelig tale

Ellers vil jeg takke Hegstad og Henriksen for de sterke og tydelige ordene mot forkynnelsen av evig straff/pine, og mot identifiseringen av hvem som går fortapt og hvem som ikke gjør det. Med det har vi tatt et langt skritt bort fra det teologiske rammeverket for helvetsstriden midt på 1950-tallet. Jeg tror at det er på høy tid å få en åpen og bred samtale om «de siste ting».

Tid for en ny dialog

Religionsforskeren Pål Repstad har etterlyst det. «Helvete og fortapelse er dogmer som stort sett er forvist til kirkens mørkeloft. Men de ligger der. Kanskje denne delen av den kristne tradisjon burde tas ut i lyset og ses nærmere på: Er det noe her av varig verdi som kan omtolkes?» (TT 1/2015) Jeg ser Hegstads og Henriksens kommentar som en åpning for en slik samtale.

PS: Etter at jeg skrev denne kommentaren, kom Sturla Stålsetts artikkel: Den kristne lære om håpet, på trykk i VL (27.10). Stålsett gir her uttrykk for en måte å tenke på som svarer til mine anliggender. Det skulle borge godt også for en faglig debatt både på MF og i kirka vår for øvrig.

Gå til innlegget

Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

Publisert nesten 2 år siden - 18867 visninger

Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig.

Ingen grunn til å tie lenger

Kjære Egil Sjaastad. Du retter (Vårt Land 29. september) en appell til prestene om å forkynne gledesbudskapet om Jesus. Det er en appell jeg slutter meg helt og fullt til. Det har jeg gjort fra tidlig ungdom og fram til denne dag. Jeg har gjort det som aktiv student, som misjonsprest i Japan og prest i den norske folkekirke.

I mitt innlegg (Vårt Land 26. september og på verdidebatt.no) skrev jeg: «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle ­referanser til den doble utgang. Jeg hører med blant de i kirkens historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi.» Du svarte at da får både jeg og de aktuelle prestene «et stort problem. For både dåpsliturgien, nattverdliturgien og trosbekjennelsen avspeiler at det er en dobbelt utgang. Og mange prekentekster gjør det.»

Akutt problem. Jeg leser de skriftstedene du viser til i vår kirkes liturgi ved dåp og ved nattverd. Jeg leser ord om dom og frelse ved begravelser. Jeg har vitnet om Jesus og forsøkt å vise mennesker til ham. Det har jeg gjort både i ungdomstida, som misjonær og som prest – uten å ha brukt argumenter om frykt for fortapelsen. Jeg har tvert imot forsøkt å trøste dem som har vært redd for fortapelsen – for egen del og for andre kjæres del. Det er en akutt problemstilling i japansk kontekst. Jeg har pekt på Jesus og på hvor stort og totalt hans frelsesverk er.

Svært mange japanere blir kristne fordi de møter et bilde av en Gud som kommer til oss i kjærlighet. «Gud er kjærlighet» er en bekjennelse hentet fra 1. Joh brev, som japanere ofte bruker som overskrift på sin tro. Johannesevangeliet er kjært for mange, inklusive den «lille Bibel» som vi bruker i dåpsliturgien – om Gud som elsker verden. Nattsamtalen mellom Nikodemus og Jesus er fylt av innhold, som reflekterer ett av hovedtemaene til Johannesevangeliet, kampen mellom lys og mørke – og med bildet av Jesus som verdens lys (Joh 8,12).

Lyset kobles til herligheten – en herlighet som stråler fram fra det store mysteriet om at Ordet, som har «fornedret seg selv» og trådt inn i verden helt inn i smerte, mørke og død på korset åpner det evige liv. Når Jesus blir løftet opp skal han dra alle til seg, sier Jesus, da han forutsier sin død. (Joh 12,32).

Bekjenne. I det teologiske univers jeg i praksis har forholdt meg til, svarer dette til de visjonære versene hos Paulus hvor alle en gang skal bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. (Fil 2,10-11). Jesus er navnet over alle navn, står det i det foregående verset. De som på en spesiell måte har trådt inn i lyset som stråler fram fra Kristi ansikt, og kjenner bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenner Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap (Ef 3,18-19). Fellesskapet av «de hellige» bærer i seg visjonen at Kristus skal stige opp over alle himler og fylle alt (Ef 4,10). Jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal få høre om og ta til seg/leve i denne troens virkelighet. Jesus er veien, sannheten og livet.

Dommen. Men forutsetter det forestillingen om at noen skal gå fortapt? Komme i helvete? Leve borte fra Gud i all evighet? Tar forestillingen om «alle tings gjenopprettelse» bort alvoret i livet her i verden, i kampen mellom lys og mørke? Eller troen på at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, skal komme igjen og gjøre alle ting nye og det ikke lenger være tårer, eller sorg, eller skrik eller smerte (Joh Åp 21,4). 

Og i dette hører dommen med, slik det er formulert i trosbekjennelsen. Dommen begynner ved Jesu død på korset og fullføres ved hans endelige seier – da all synd, ondskap og «denne verdens fyrste» som Johannes sier, skal «kastes ut» (Joh 12,31). I det øyeblikket skal alle se ham som han er. Da skal alle bøye kne og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!

Det er vel omtrent slik jeg har tenkt og lært hele mitt liv, men ikke våget å tale klart og tydelig om. Men når jeg nå skal summere opp et liv i kirkens og misjonens tjeneste, blir dette tydelig. Og det er ingen grunn til å tie lenger. Bjørn Eidsvågs stykke Etterlyst: Jesus ble for meg en utfordring i en slik retning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.10.2016

Følg hele debatten

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus? Eller: Eidsvåg som progressiv moralsk fornyer

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Fugellis vaksine

Publisert rundt 2 år siden - 3296 visninger

Noen er vaksinert mot Per Fugelli. Det har gått en debatt på verdidedatt.no om han. Protestfestivalen i Kristiansand i år (9.9) fanget opp temaet og etterspurte norske åndshøvdinger. Håvard Nyhus mener så definitivt at Fugelli ikke er en av dem. Men hva så?

Jeg har likt Per Fugelli lenge. Kanskje har det med hans stadige referanser til Værøy å Røst å gjøre - og hans fortsatte tilknytning til øysamfunnene ytterst i Lofoten. I tillegg er jeg svak for Stavangerdialekt med engasjement og iver. Det er noe birkelisk over han. Fra Fridtjov Birkelis gode bispedager i misjonsbyen. Men det som egentlig har tiltalt meg er hans uredde, offentlige tale mot "tidsånden". Inn i "åndskampen" om du vil. Jeg prøvde å få til en samtale i Bodø under litteraturfestivalen "Det vilde ord" i 2013. Det ble ikke noe av grunnet Fugellis sykdomstillstand. 

Ny bok om vaksine

Nå har Fugelli utgitt en ny bok: "Vaksinen mot frykt, terror og rasisme". Det er egentlig en artikkelsamling av eldre bidrag. Men med et innledende essay som dels er en oppsummering av hans "epikrise" med utgangspunkt i de 15 årene som er gått siden 11. septermber 2001. Og med en viss justering av hans "vaksineprogram".

Vår største fare er, i følge Fugelli, at vi ikke ser vår egen rasisme som trer fram som muslimfrykt og som innvandringsfrykt. Men problemet vårt er ikke islam, eller innvandrere. Det er oss selv. "Folkesjelen vår".

Evaluering av egen medisin

Fugelli var optimistisk i 2001. At fornuften og godheten ville seire over frykten, og alle de tiltak frykten har skapt: krig, stenkte grenser, stigmatisering av muslimer. Han ser at han var for optimistisk og for ensidig i sin egen vaksinemedisin. Han har vært for lite villig til å gå inn i en mer nyansert debatt om de utfordringene både islam og innvandring representerer. I krigen mot rasisme og innvandringsmotstandere, har han oversett disse utfordringene. I tillegg ser han nå at at han har gjort FrP urett ved ikke å se verdimangfoldet også i dette partiet. Språket hans har også vært for krigersk.

Hæren av godhetstyranner

Fugelli maner fortsatt til kamp. Det må dannes et millionkor av alle dem som vil at likeverd, tillit og rettferdighet skal prege samfunnet vårt hvori opptatt innvandrere og flyktninger. "Hæren av godhetstyranner, hvori opptatt kristne, muslimer og hedninger", må nå stå fram.

Skapende multikulturalisme - fornyet solidaritet

Fugelli innrømmer at det ligger kimer til konflikt i et samfunn sammensatt av mennesker med ulike guder, pigmentceller, skikker, seksualiteter, rollevorventinger til kjønn, syn på ytringsfrihet, samfunnshåp. Men Norge som multikulturelt samfunn renger ikke bli en "dystopi, som vi bare må avfinne oss med". I stedet for å se landet vårt revet i fillebiter, må vi sammen med våre nye landsmenn og -kvinner hente ut de de positive anleggene som ligger i multikulturen: nye ideer, nye skikker, nye kritiske blikk på oss selv, mangfold i estetikk og kunst. Vi trenger en vitalisering av den gamle politiske dyden: solidaritet. Å utvikle sans for de lyse sidene ved multikulturen er et dannelsesprosjekt!

Om ikke å godta frykten

En del av sykdomsbildet er frykten! Vi må ikke la frykten få makt. Det er terroristenes mål. Vi skal kjempe mot terrorister, men en del av den kampen er nettopp ikke å la seg terrorisere av frykten. Av mulighetene for at en aksjon kan ramme oss. Og frykten er blitt større fordi noen har lykkes i å gjøre hver enkelt terroraksjon til en bit i et fiendebilde. Sivilsasjonskrigen er i gang. Muslimene kommer og tar oss. Kalifatet med sharialover, steining og hengig og skjæring av struper, er nær. "Hvis vi klarer å moderere vår emosjonelle respons på terror, vinner vi mye", skriver Fugelli.

Om religion og tro

Fugelli tror ikke på Gud. På tross av Stavangerdialekten og sitt patos. Men han taler vel om religionen. Han er opptatt av det som forener de forskjellige religiøse tradisjonene. Han skriver nestekjærlighetsbudet og om å sette seg i den andres sted, som et utangspunkt for å forstå hverandre. Det åpner for en grunnleggende velvilje også over for muslimer/islam. Det er mange som har tenkt, snakket og skrevet som Fugelli. Men det gjør ikke hans tale mindre viktig. Ikke minst fordi han selv ikke er "religiøs".

Velferdstaten som trippelvaksine

Det går an å lese - og høre - Fugelli som en lettvint forvalter av store ord. Men jeg tror vi trenger røster som holder fast på en visjon om at våre verdier og vår velferdsstat har bærekraft til å kunne leve videre inn et mer mangfold, framtidig samfunn i stadig endring skapt gjennom nye og dynamiske prosesser. Her tenker Fugelli velferdsstaten som trippelvaksine. Den første vaksinen er: "Vi skal være et snilt land". Vi skal bry oss om hverandre. Det skaper tillit. Den andre vaksinen: "Vi skal beskytte hverandre". Når farer truer, når nød kommer. Det skaper trygghet. Og den tredje vaksinen: "Vi skal være et rettferdig land som deler på godene og har likhet for loven". Det skaper likeverd. Konklusjonen er: "Når vi bygger Velferdsstaten sterkere, styrker vi vårt immunforsvar mot frykt, terror og rasisme".

Om Protestfestivalen og åndshøvdinger

Jeg var med på en samtale om åndshøvdinger på Protestfestivalen. Utgangspunktet var en artikkel her i Vårt Land/Verdidebatt av Håvard Nyhus som spør hvorfor Sverige har så mange åndshøvdinger, mens vi i Norge ikke har noen. Per Fugelli "på sin floskelferd" (Nyhus), plasseres langt utenfor svenskenes kvaliteter og betydning. Det synes jeg er et sært perspektiv. Fugelli har vel ikke ment å være en åndshøvding? Han mener han har et viktig moralsk budskap og bruker uvørne og kanskje ikke alltid like gjennomtenkte bilder og metaforer. I god vekkelsestradisjon. At Nyhus støtter seg til Espen Søbyes slakt av Fugelli i Morgenbladet, etter Fugellis forrige bok med sitater av egne aforismer, tar fokus bort fra de problemstillingene Fugelli søker å reise. Etterspørselen etter norske åndshøvdinger er interessant nok, men det betyr ikke at ikke Fugellis stemme i den pågående samfunnsdebatten om verdier, ikke er viktig.

PS om samtalen på Protestfestivalen

Verken Nyhus eller Fugelli var i Kristiansand. Men svenske Owe Wikstrøm, nevnt som svensk åndshøvding av Nyhus, og Filadelfia-pastor Andreas Hegertun, som hurtigerstatter for en annen svensk åndsperson, Ann Helen Heberlein. Fugelli var knapt nevnt i debatten. Bruken av begrepet åndshøvding var vi vel enige om var vanskelig. Kanskje er det forskjeller mellom svensk og norsk kulturtradisjon, og ikke minst på kirkelig hold. Og nettopp kirkas rolle i den offentlige norske diskursen ble en viktig del av samtalen. Ikke minst takket være kritiske og verdifulle innspill fra pinsevennen Andreas Hegertun. Fortsetter gjerne den samtalen, Andreas.

Og så håper jeg vi kan få til samtalen vår, Per Fugelli. Gjerne sammen med en muslimsk samtalepartner, og en statsråd for den sakens skyld? Om vaksinen din.

Gå til innlegget

Overraskende om Olavsfestdagene og Herland

Publisert rundt 2 år siden - 6139 visninger

Det er overraskende at Gyrid Gunnes ser ut til å mene at Olavsfestdagene ikke burde ha invitert Hanne Nabintu Herland til diskusjon på en av sine populære Vestfrontmøter. Det smaker for mye Calmeyergatelinje etter min smak.

I følge oppslag i VL 6. august, beklager Gyrid Gunnes at Olavsfestdagene inviterte Hanne Nabintu Herland til å være med i en Vestfrontdebatt om Jesus var kommunist eller om kapitalismen er kristendommens ektefødte barn. Gunnes kritikk overrasker meg. Er det ikke nettopp et poeng å få i gang samtaleprosesser "over grensene". Det skulle det ha vært mye mer av i kirka og i samfunnet. Etter min mening gjør Olavsfestdagene noe viktig når de fasciliterer en slik dialogsituasjon, uansett hvor man måtte mene at Herland har plassert seg/er blitt plassert i det ideologiske landskapet. Merkelapper, grøfter og murer er det altfor mye av.

Å gjøre Olavsfestdagene ansvarlig for alt Herland, eller noen av de andre debattantene måtte stå for, blir i denne sammenheng forkjært. En slik logikk nærmer seg Clameyergate-logikken som dessverre har vært med på å skape ødeleggende grenser i kirkelandskapet i Norge fordi parolen fra det store lekmannsmøte i Calmeyergaten bedehus i 1920 skapte en mur mellom de "bibeltro" og de "liberale". Det hindret effektivt mulligheten for nyanserende og innsiktskapende samtaler og mulighetene for fellesskap. 

For egen del har jeg for en tid siden her på Verdidebatt og i VL hatt en lenger dialog med Herland. Jeg prøvde å utfordre henne på hennes skarpe formuleringer om hvordan kirkeledere/biskoper sviktet sin åndelige rolle og etter hennes mening framsto mer som politikere, og da for "politisk korrekte"/sosialdemokratiske meninger. 

Denne problemstillingen kom ikke fram i Vestfrontdebatten, som prisverdig fortsatt er tilgjengelig på NRK2 for oss som ikke var tilstede. Samtalen mellom Herland, frelsesoldat og økonomiprofessor Ola Grytten, kulturverkstedsleder Erik Hillestad og bymisjonsprest Kari Veiteberg prest, under ledelse av Tomm Kristiansen, beveget seg i et litt annet landskap. Og det ble sagt mye interessant og viktig. Mange tråder fra denne samtalen kunne gjerne tas opp og føres videre. Kanskje ikke minst en del av Gryttens refleksjoner omkring den rådende markedsøkonomien.

Men å møtes til velvillige samtaler enten i avisspaltene eller på Vestfronten, betyr ikke nødvendigvis at motsetninger forsvinner. Adresseavisas journalist fikk i etterkant av debatten Herland til å formulere seg i gammel og kjent stil om Den norske kirke da hun ble spurt om skille stat-kirke: "Statens lange arm i kirkelige maktkorridorer har gitt oss svake biskoper som i stor grad er politikere. De snakker om tema som sammenfaller med Arbeiderpartiets statutter, som klima og oljeboring. Svært sjeldenn snakker de om grunnleggende kristne dogmer. Jeg håper vi kan avsette en del biskoper vi har nå." Kanskje er det dette Gunnes sikter til når hun mener Herland ikke burde vært invitert. Men jeg er fortsatt uenig med Gunnes. Debatten ved Vestfronten hadde selvsagt tålt en slik provokasjon. Men stikkordet stat-kirke kom ikke opp. Heller ikke vurderingen av biskoper. Og det var kanskje like greit.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 177 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 562 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 677 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1364 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 723 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
2 minutter siden / 1449 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
11 minutter siden / 698 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
24 minutter siden / 330 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
31 minutter siden / 698 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
32 minutter siden / 1449 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
38 minutter siden / 698 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
40 minutter siden / 446 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 698 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1243 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1449 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1243 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Les flere