Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Ubehagelig fortelling om kristnes situasjon i Midtøsten

Publisert rundt 2 år siden - 468 visninger

Boken Siste jul i Kairo er fortellingen om kirkene som er i ferd med å bli borte. Lars Akerhaug har skrevet en gripende bok om en tragedie som utspiller seg rett foran øynene våre.

(Bokanmeldelse publisert i Vårt Land 14.11.2016)

Lars Akerhaugs siste bok Siste jul i Kairo har skapt debatt. Boken er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boken er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. Selv en SV-politiker som Andreas C. Halse har skrevet noe som ikke er så vanlig å høre fra klassisk venstreside: «Etterlyst: engasjement for forfulgte kristne».

Ikke polemisk. Nå er boken i liten grad polemisk. Enten det er rettet mot kirkeledere eller­ politikere. Mellomkirkelig råd (MKR) i Den norske kirke og ­generalsekretær Berit Hagen Agøy får riktignok et spark i forordet, og besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne­ han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og ­Libanon.

Langvarig. Den lange historien har under skiftende forhold og former beveget seg dels mot en muslimifisering av kristne ­befolkningsgrupper ved press og forfølgelse eller lokkemidler, eller dels gjennom isolering, trakassering, flukt og fraflytting. Religiøse konflikter og religiøs ensretting av samfunnet er kjent fra vår egen kirkelige historie. De konfesjonelle statene som utviklet seg etter reformasjonen, representerte enhetskulturer som ikke tålte mangfold og ­religionsfrihet.

Sånt ble det krig av i Europa. Verst var det i første halvdel av 1600-tallet, men det tok sin tid før moderne toleranseidealer slo igjennom for alvor hos oss. Den norske grunnloven vår fra 1814 viser det, med forbud mot jøder og med nulltoleranse overfor «dissentere» i riket.

En kjerne­verdi. Det tragiske i dagens situasjon i Midtøsten, og i den muslimske verden generelt, er at religionsfriheten ikke er anerkjent. Dessverre fungerer fortsatt muslimsk teologi og juss slik at konvertering fra islam er en dødssynd. Ikke bare i åndelig forstand, men også faktisk. Akerhaug hjelper oss til å forstå logikken i dette og ikke minst hvordan det fungerer i praksis. Han har riktignok ikke en mer overordnet oppsummerende kritikk av islam, men historiens praktiske teologiske juss taler fortsatt for seg selv. I all sin gru.

Strid. Det mørke bildet Akerhaug tegner svarer til de ubehagelige bildene vi møter i ­media. Det er ikke løfterikt. For de ­liberaliserende kreftene innenfor islam er ikke på frammarsj. Det er ikke de som kjemper om makten i den brutale innbyrdes krigen vi ser i Irak og Syria, og merker som hovedtendens i konfliktene i så forskjellige land som Egypt og Libanon. Eller for den sakens skyld i et «stabilt» land som Saudi-Arabia. Men millioner av muslimer blir rammet av disse konfliktene, mens de kristne minoritetene blir ofre og at de siste restene av kristnet nærvær i disse gamle kirkelige kjerneområdene, står i fare for å bli radert ut. Derfor den talende tittelen på boken: Siste jul i Kairo. Det er viktig og ubehagelig å få nærfortellinger om hvor dramatisk situasjonen er.

Håp? Det er ikke mye håp i Akerhaugs bok. Og det er ikke mye håp i situasjonen. På internasjonalt kirkelig hold er Midtøsten et hovedtema. Også for Den norske kirke.

Strategien, slik jeg kjenner til den, går langs to linjer: løpende kontakt med kirker og kristne i den akutte nødssituasjonen. Det er kontakt som ikke alltid er tjent med store ord og pågående retorikk i Vesten. Den andre linja er dialog med muslimer, også her i vårt eget land, for å utvikle en «islamsk humanisme» (tittel på ny, norsk bok). Sentrum i denne humanismen må være religionsfriheten. Så lenge konvertering fra islam ikke gjøres til en integrert del av verdiforståelsen, kan en kanskje oppleve at det blir fred i Midtøsten, men kristne vil fortsette å bli drevet ut. ­Eller nyomvendte kristne må fortsette å leve i skjul. På dette feltet har Mellomkirkelig råd gjort en viktig jobb, slik som i en avtale med Muslimsk Råd Norge fra 2007. Men jeg er redd kirken må være tydeligere nettopp på dette punktet.

Mange menigheter markerte i går sin støtte til forfulgte kristne. I år hadde markeringen nettopp temaet «Der det er farlig å skifte tro», med spesielt fokus på Iran og Saudi-Arabia. Lars Akerhaug har gitt oss en ubehagelig fortelling som kan bidra til at vi bedre forstår hvor alvorlig situasjonen er for de kristne i Midtøsten.

BOKANMELDELSE PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2016

Gå til innlegget

Om min «fortapingsfrie lære»

Publisert rundt 2 år siden - 1403 visninger

Sofie Braut sin tolkning av det jeg har forsøkt å skrive om helvete og "de to utganger", gjør meg litt trist.

Sofie Braut, lektor ved Tryggheim videregående skole, skriver viktige ting om heller å være modig enn moderne i et innlegg i spalten tro og livssyn sist fredag (4.11). Jeg oppfatter henne slik at min måte å snakke om de siste ting på er "moderne og medievant teologi" som hører ut som "tiradar av bråkete fotnotar".

Gode Sofie Braut, du bruker det du kaller "Tor B. Jørgensens fortapingsfrie lære" som et eksempel på at kirka søker å gjøre seg  moderne ved å "retursjera læra meir i tråd med dagens smak". En slik tolkning av det jeg har forsøkt å skrive om helvete og "de to utganger", gjør meg litt trist.

Misjonærnød

For meg dreier det seg om "misjonærnød", opplevd som en kontinuerlig trosutfordring fra vag uro helt fra egen omvendelse- og kallsopplevelse på 1960-tallet, via et yrkesaktivt liv som misjonær, misjonsleder og senere som folkekirkeprest i Den norske kirke. Dypt inne i mitt innerste troskammers har det hele tiden vært en sperre på en forestilling om at Gud med en skjult slags hellig rettferdighet skulle dømme noen til evig fortapelse og pine. Mennesker som ikke kjenner Jesus, eller ikke responderer på kallet til omvendelse som de burde eller ikke framtrer som "omvendte" troende slik bildet av disse er tegnet i vår tradisjonelle organisasjons- og kirkekultur. 

1% kristne i Japan og Guds kjærlighet

Et forsøk på å skulle ta en slik tanke på alvor i et land som Japan med rundt regnet 1% kristne, og med et aktivt nærvær av kirka i et par perioder på tilsammen noen få hundre år, har for meg vært en umulighet. Jeg har brukt 15 år av mitt liv på misjon i Japan. Og vil gjerne fortsette, om det la seg slik til rette. Men forestillingen om japanere som ikke tror på Jesus, skulle havne i evig pine, ville gjøre en slik tjeneste meningsløs. Det ville ødelegge mitt bilde av Gud. Jeg ville ikke kunne forkynne at Gud er kjærlighet. At Gud er god. At Gud er en nådig gud som vil oss vel. At Gud er rettferdig. - Hvis fortapelse er evig pine, melder jeg pass. Ikke fordi jeg ønsker å være moderne eller gjøre kristendommen populær.  

I spennet mellom kyrie og gloria

For en teologi uten evig fortapelse, betyr ikke at vi skal leve uansvarlige og selvopptatte liv. Slik jeg har møtt Kristus og levd mitt liv med han, så er det i spennet mellom det vi så vakkert uttrykker i kirkas liturgi i leddene "kyrie eleison" og "gloria". Mellom ropet om miskunn og nåde og lovprisningen av han som kommer med frelsen både her og nå og inn i evigheten.

Kyrie

Kyrie! Et liturgisk ledd hentet fra den blinde Bartimeus rop da Jesus gikk forbi. Han ropte til Jesus i sin nød. Han var fortapt. Han ropte for å bli frelst. Helbredet og satt fri. Fra skam. Fra synd. Fra straff. Fra nederlag. Fra liv uten håp. Dette er menneskets grunnleggende rop. Ja, hele skaperverket roper etter forløsning, skriver Paulus.

Og nettopp derfor er Jesus så viktig. Han er svaret på dette ropet. Korset åpner døra inn til tilværelsens største drama. Kjærligheten som gir seg selv til døden. Forsoningen som møtes i døden. Seieren som vinnes i nederlaget. Det videreføres i møte med den tomme grav og den oppstandne Jesus Kristus. Det gir trøst og håp. Lys og liv. Jesus er veien, sannheten og livet. Dette mysteriet har jeg fått sett noe av,  og det er dette jeg er satt til å forkynne.

De salige

Noen er "salige" (denne søndagens tekst fra Lukas) og får se dette tydelig og klart. De er lykkelige/heldige, eller nettopp "salige". Og hos de som ser dette skapes en ny sang. Et halleluja og et gloria. I Guds nærhet slik vi møter den i Jesus, kjenner vi Guds hellighet. 

"De salige" kan bli forfulgt og deres vei kan virke smal og umulig. De blir utfordret til å være lys og salt i verden og speile Guds kjærlighet og hellighet. Etterfølgelsens vei er et liv i spenningen mellom kyrie og gloria.

Jesus tar bort frykten

For meg står ikke slik forkynnelse som et forsøk på tilpasning til det moderne. Men frykten for evig pine, blir borte i møte med Jesus Kristus.

Dommens virkelighet

Men hva da med Bibelens og Jesu tale om dommen og fortapelsen? Bildene hans er sterke og voldsomme. Omvendelse er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Porten er trang. Og de vil være få, de som kommer innenfor.

Om å lese Bibelens tekster

Svaret på hvordan vi skal lese de aktuelle bibeltekstene, er en utfordring for oss alle. Jeg registrerer med stor interesse at den bokstavelige lesningen om evig pine, er så godt som falt ut av diskusjonen. En sitter igjen med mer forsiktige formuleringer om nødvendigheten av fortapelsens mulighet - og da ikke som fysisk pine.

De første skal bli de siste....

Jeg tror vi har en felles oppgave i å analysere disse tekstene og forklare hverandre hva de faktisk betyr for vår tro og for vår forkynnelse. Slik jeg leser de aktuelle tekstene, er de i hovedsak rettet mot de som mente seg å besitte nøklene til Guds rike. De som mente de selv holdt mål og satte andre utenfor. Jesu strenghet overfor dem er nettopp for å gi rom for de som blir holdt utenfor fellesskapet med Gud. Jesus vender alt på hode. De første skal bli de siste, og de siste de første.

Oppgjør med ondskap og grådighet

På samme måte dømmer Jesus grådighet, selvopptatthet og selvtilfredshet. For de hindrer guds omsorg og barmhjertighet å nå ut til de som trenger det. De fattige og sårbare.

Jesu samtids tanker om dom og straff klinger med i bildene og forestillingene Jesus bruker. Dramatisk og voldsomt. Så viktig er livet og Guds rikes virkelighet, at slike bilder kunne brukes. Vi får det forkynt: Mennesket er uten unnskyldning. Ondskap og selvgodhet, avsløres og avdekkes i Jesu språkbruk. Det står til doms. Vi er egentlig alle som Bartimeus og har del i han rop om miskunn. 

Dommen er begynt

Dommen, som allerede er begynt, vil bli sluttført når Jesus kommer igjen. Da vil de som har levd hele livet uten å kjenne han, eller har valgt han bort av grunner vi ikke forstår, eller har valgt å leve liv fylt av hat og ondskap, fylt av onde gjerninger som bryter ned og ødelegger medmennesker, fellesskap og livet selv, da vil de møte Jesus til den endelig dom. 

Dagen da alt skal komme for en dag

Da vil alt komme for en dag. Og alle se sin gru og rope med Bartimeus: Kyrie eleison. Og da, når de ser dette - og endelig ser hvem Jesus er, skulle de ikke da få del i den samme "salighet" som de som har vendt seg mot Kristus i livet, har fått del i her i verden? Hvorfor skulle de da settes utenfor? Etter at de endelig har sett hvordan ting hennger sammen og hva de har forårsaket av lidelse og nød for andre? Skulle ikke de få være med på reisen fra kyrie til gloria?

Ikke spesielt moderne - men stadig i forandring

Kanskje er det en uvant tankerekke rundt dommen, men spesielt moderne er den ikke. Liknende tanker er møtt med skepsis og motstand i kirkens historie. Men kirken har lært mange ting med god bibelsk begrunnelse, som vi i dag tenker annerledes om. Tenk på de store spørsmålene knyttet til verdensbildet: Er jorda eller sola sentrum i universet? Eller kirkas måte å beskrive jordas tilblivelse på og beregningen av jordas alder. Det var intense stridigheter mellom tro, teologi, Skriften og naturvitenskap. Tenk på den klare talen om Jesu snarlige gjenkomst, som vi har vært nødt til å justere.

Tenk på hvordan samfunnsforståelse og kjønnsroller har vært forstått og modellert. Hvor langt er  det ikke fra vår "moderne" måte å tenke på, også teologisk? Tenk hvordan vi i dag hyller menneskerettigheter og demokrati som uttrykk for og konsekvensene av det kristne nestekjærlighetsbudet. Mens en inn til ganske nylig har ment at Skriften entydig snakker om underordning av kvinnen under mannen og om en samfunnsorden langt unna parlamentarisk demokrati!

Tolkningsprosesser

I slike tolkningsprosesser er det ofte noen overordnede ord og forestillinger fra Bibelen som "vinner" over andre. I min misjonær- og prestegjerning har etterhvert noen ord fra Paulus fått en slik overordnet karakter.

Det store gloria

Det dreier seg blant annet om 1 Kor 15: Ordene om at Gud har lagt alle fiender under Kristi føtter. Alle makter, myndigheter og krefter, ja, til og med den siste fiende døden. Og Fil 2: "I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!" Dette er det store gloria.

Bråkete fotnoter?

Gode, Sofie Braut. Kanskje er tankene uvante. De har tydeligvis vakt en viss mediaoppsikt. Men det blir litt rart, når jeg etter mange års misjonsrelatert refleksjon har forsøkt å si noe alvorlig og substansielt om "de siste ting", og dette så blir karakterisert som "moderne og medievant teologi" og "tiradar av bråkete fotnotar". 

At min bruk av bildene fra 1 Kor 15 og Fil 2 får en egen medievikling, er for så vidt ikke overraskende, så underkommunisert som vår generelle måte å bruke domstekstene på, er blitt i forkynnelsen i vår tid. Det er på høy tid med at også misjonsteologien og den tradisjonelle bedehusforkynnelsen våger å gå inn i de problemstillingene jeg mener vår klassiske måte å snakke om fortapelsen på, representerer.

Kyrie eleison

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En annen kristendom?

Publisert rundt 2 år siden - 788 visninger

Min kristendom er ikke den kristendommen Espen Ottosen polemiserer mot.

Espen Ottosen mener en teologi som ikke bygger på forestillingen om fortapelse, med logisk nødvendighet må bli en kristendom som bare lover et bedre liv og økt livskvalitet. Jeg følger ikke den logikken. 

 

Jeg gir Espen Ottosen rett! Den kristendomsform han kritiserer i sitt innlegg den 25.10, (nå også på Verdidebatt) vil jeg også kritisere. En dennesidig, lykkereligiøs utgave av kristendommen. Det er ikke min kristendom.

Elementær logikk

Problemet er at Ottosen mener at han bare bruker "elementær logikk" i analysen av min teologiske posisjon, og kommer altså fram til "en annen kristendom". Denne logikken skal, i følge Ottosen, se omtrent slik ut: Tar du bort fortapelsen, sitter du igjen med spørsmålet: Hvorfor skal mennesker velge å omvende seg da? Min forkynnelse skulle dermed bare være interessant om jeg kan love at livet her og nå blir bedre. At Jesus bare skulle gir bedre livskvalitet. Motstand og forfølgelse skulle bli meningsløst. En kan bare velge Jesus bort til fordel for et greit liv. For det går jo bra til slutt. Og misjon skulle bli meningsløst. Dette logiske resonnement skal etter Ottosens mening være så selvinnlysende og avgjørende at han ikke en gang behøver å ta en diskusjon om "alle Jesu ord om fortapelsens mulighet".

Jesus er veien, sannheten og livet

Men behøver du en forestilling om evig straff/pine, eller i en moderne avsvekket utgave, "fortapelsens mulighet", for å se at Jesus er veien, sannheten og livet og satse livet ditt på det? Skulle jeg la være å fortelle om det jeg har sett og hørt i møte Jesus, selv inn i trusselen om forfølgelse og lidelse? Jesus er sannheten som dømmer og frigjør. Også her og nå. Sannheten som skaper liv. Som skaper nestekjærlighet og medmenneskelighet i en verden som er preget av grådighet og overflatisk selvopptatthet, av hat og ondskap. Skriften omtaler alt dette som frelse. Skulle jeg holde frelsesbudskapet tilbake?

Misjon trengs

Kirkens misjon trengs. Like mye som tidligere. Som moralsk nærvær. Som selvoppofrende tjeneste. Som formidler av håp og frelse. Som formidling av det kristne budskapet. Med Jesu gjenkomst som det store samlende og forløsende sluttpunkt på skaperverkets og menneskehetens motsetningsfylte reise. Da tiden skal opphøre. Da vi skal få se Kristus som han er. Da Gud skal dømme verden. Da vi skal stå til regnskap for vår synd og vår ondskap. Der selv døden skal bli tilintetgjort sammen med alle makter, myndigheter og krefter, og da det ikke lenger skal være sorg, eller skrik elle smerte - og hver tåre skal tørkes bort. Fordi Kristus som døde på korset, da fullfører sitt frelsesverk.

Kristus-logikk

Dette er kanskje ikke elementær logikk i Ottosens logikkverksted, men det er i alle fall en kristologisk misjons- og håpslogikk som jeg har brukt livet mitt på å dele med andre. Og min "logikk" er like fjern fra den kristendomsform som Ottosen tillegger meg, som den han selv ønsker å stå for.

Gå til innlegget

Fra spørsmålstegn til utropstegn

Publisert rundt 2 år siden - 573 visninger

For min del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn bak «Blir alle til frelst?» til noe som nærmer seg et utropstegn.

Blir alle frelst til slutt, spør Hegstad og Henriksen i VL 25 oktober. Utgangspunktet er et tidligere innlegg jeg hadde her på VD/VL. Her er mitt svar. Det kan gjerne leses sammen med Sturla Stålsetts innlegg i VL i dag (27.10): Læren om det kristne håpet.


Dette er et svar på Hegstad og Henriksens spørsmål i Vårt Land 25.10: "Blir alle frelst?".  De tar utgangspunkt i en overskriften i et innlegg av meg på Verdidebatt: «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt» (se også VL 1.10).

Hegstad og Henriksen mener jeg går lenger enn det er teologisk dekning for og at det tar «noe av dynamikken ut av de bibelske tekstene». Jeg har stor forståelse for deres aktsomhet. For egen del har det vært en lang prosess fra et spørsmålstegn til noe som nærmer seg et utropstegn. Jeg har stor ydmykhet overfor vår manglende sikkerhet rundt de kommende ting. Vi ser som i en gåte og forstår bare stykkevis

Misjonær- og presteerfaring

Men ikke minst misjonærerfaringene fra Japan og senere erfaringene som folkekirkeprest i møte med sørgende, i møte med fortvilede med dødsangst, i møte med fortapelsesangst, har skapt en stor uro i meg når det gjelder å bære med meg et budskap som styrker fortvilelsen slik forkynnelsen om evig pine har gjort. Men som også gjelder en mer oppdatert, mildere utgave utgave, som dreier seg om det mentale og teologiske forbehold at vi ikke kan utelukke en dobbelt utgang. Jeg har registrert at jeg i hele min tjeneste knapt nok har talt om fortapelsen og den doble utgang. Jeg har svart omgående og unnvikende på direkte spørsmål, eller i undervisning hvor dette har vært tema.

Dommen blir ikke borte
Men jeg har talt om dommen, og om at vår ondskap og synd skal avsløres og vi stilles til regnskap. Ondskapen og synden er en del av vår virkelighet. Vi ser den rundt oss og vi kjenner den inne i oss og må erkjenne hvordan også vi ikke makter å leve hele, ekte, sanne og gode liv. Jeg er en del av «alt det skapte sum sukker og stønner» etter forløsning. For meg er dette en grunnerkjennelse som gjelder for hele menneskeheten.

Den seirende Kristus
Inn i denne virkeligheten kommer budskapet om Jesus Kristus. I alt sitt mangfold. I all sin storhet. I alt sitt alvor og med all sin glede. Det er håp. Det er lys. Det er liv. De sterke Kristus-hymnene i Paulus sine brever til Efeserne, Filipperne og Kolosserne. Selv om konteksten for disse hymnene er forskjellige og tolkningshistorien utmynter de noe forskjellig, er de for meg blitt en bekreftelse på at hvert kne en dag skal bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Guds ære, (Fil 2,10-11). Flere andre tekster peker i en slik retning. Hva skriver ikke Paulus i 1 Kor 15? «For slik alle dør på grunn av Adam, skal alle få liv ved Kristus» (v 22). Og det følges opp med formuleringene om at alle makter, myndigheter og krefter skal tilintetgjøres og legges under Kristi føtter. Det gjelder også den siste fienden, døden. Hvordan kan det være et sted hvor ondskapen fortsatt skal regjere og døden fortsette å være en fiende? I disse ordene finner jeg trøst og håp.

En viktig doktoravhandling
Et forløsende stykke teologisk arbeid i min prosess har doktoravhandlingen til Kjetil Grandal fra 2000, «En kjærlighet med rom for alle?», vært. Jeg skrev varsomt anerkjennende om den i en kommentar i Kirke og kultur samme år. Frykten for en opprivende debatt var stor ved inngangen til min menighetspresttjeneste. Og fort ble det heftig nok debatt om et annet spørsmål: homofilisaken, som også hadde «liten støtte i det bibelske materialet». Det kan se ut som Grandal har noe av det samme utgangspunktet som meg, hvor det nettopp er den eksistensielle nøden som ha belyser i dialog med et knippe kjente teologer.

Et kjernepunkt: Nåden

Etter å ha lest Hegstad og Henriksens artikkel mener jeg at dialogen må fortsette. Jeg synes både deres referanse til «det bibelske materiale» blir for enkelt og jeg stusser over påstanden om at den som «utvetydig slår fast at alle blir frelst, tar (…) bort grunnlaget for å tro på Guds nåde som grunnlaget for å leve, ikke bare i fremtiden, men også her og nå».

Dette skjønner jeg rett og slett ikke. De jo nettopp nåden, knyttet til Jesu død på korset, som skaper det levende håpet. Noe annet har vi ikke å holde oss til for framtida, men det har gyldighet også her og nå. Eller som Per Lønning så treffende skrev i sin Kristen tro: «Dommen er den endegyldige bekreftelsen på at nåden, slik den manifesterte seg gjennom Jesu død og oppstandelse, gjelder. Som siste ord. Den og bare den.» (s 166).

Takk for tydelig tale

Ellers vil jeg takke Hegstad og Henriksen for de sterke og tydelige ordene mot forkynnelsen av evig straff/pine, og mot identifiseringen av hvem som går fortapt og hvem som ikke gjør det. Med det har vi tatt et langt skritt bort fra det teologiske rammeverket for helvetsstriden midt på 1950-tallet. Jeg tror at det er på høy tid å få en åpen og bred samtale om «de siste ting».

Tid for en ny dialog

Religionsforskeren Pål Repstad har etterlyst det. «Helvete og fortapelse er dogmer som stort sett er forvist til kirkens mørkeloft. Men de ligger der. Kanskje denne delen av den kristne tradisjon burde tas ut i lyset og ses nærmere på: Er det noe her av varig verdi som kan omtolkes?» (TT 1/2015) Jeg ser Hegstads og Henriksens kommentar som en åpning for en slik samtale.

PS: Etter at jeg skrev denne kommentaren, kom Sturla Stålsetts artikkel: Den kristne lære om håpet, på trykk i VL (27.10). Stålsett gir her uttrykk for en måte å tenke på som svarer til mine anliggender. Det skulle borge godt også for en faglig debatt både på MF og i kirka vår for øvrig.

Gå til innlegget

Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt

Publisert rundt 2 år siden - 18930 visninger

Bibelen forteller at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre. Det forutsetter ikke at noen skal gå fortapt, komme til helvete eller leve borte fra Gud i all evighet. Det er tid for å si dette tydelig.

Ingen grunn til å tie lenger

Kjære Egil Sjaastad. Du retter (Vårt Land 29. september) en appell til prestene om å forkynne gledesbudskapet om Jesus. Det er en appell jeg slutter meg helt og fullt til. Det har jeg gjort fra tidlig ungdom og fram til denne dag. Jeg har gjort det som aktiv student, som misjonsprest i Japan og prest i den norske folkekirke.

I mitt innlegg (Vårt Land 26. september og på verdidebatt.no) skrev jeg: «For egen del har jeg lenge i forkynnelsen min lagt til side alle ­referanser til den doble utgang. Jeg hører med blant de i kirkens historie som mener at Guds nåde og kjærlighet trumfer forestillingen om evig straff. I praksis tror jeg mange prester i dag har en tilsvarende teologi.» Du svarte at da får både jeg og de aktuelle prestene «et stort problem. For både dåpsliturgien, nattverdliturgien og trosbekjennelsen avspeiler at det er en dobbelt utgang. Og mange prekentekster gjør det.»

Akutt problem. Jeg leser de skriftstedene du viser til i vår kirkes liturgi ved dåp og ved nattverd. Jeg leser ord om dom og frelse ved begravelser. Jeg har vitnet om Jesus og forsøkt å vise mennesker til ham. Det har jeg gjort både i ungdomstida, som misjonær og som prest – uten å ha brukt argumenter om frykt for fortapelsen. Jeg har tvert imot forsøkt å trøste dem som har vært redd for fortapelsen – for egen del og for andre kjæres del. Det er en akutt problemstilling i japansk kontekst. Jeg har pekt på Jesus og på hvor stort og totalt hans frelsesverk er.

Svært mange japanere blir kristne fordi de møter et bilde av en Gud som kommer til oss i kjærlighet. «Gud er kjærlighet» er en bekjennelse hentet fra 1. Joh brev, som japanere ofte bruker som overskrift på sin tro. Johannesevangeliet er kjært for mange, inklusive den «lille Bibel» som vi bruker i dåpsliturgien – om Gud som elsker verden. Nattsamtalen mellom Nikodemus og Jesus er fylt av innhold, som reflekterer ett av hovedtemaene til Johannesevangeliet, kampen mellom lys og mørke – og med bildet av Jesus som verdens lys (Joh 8,12).

Lyset kobles til herligheten – en herlighet som stråler fram fra det store mysteriet om at Ordet, som har «fornedret seg selv» og trådt inn i verden helt inn i smerte, mørke og død på korset åpner det evige liv. Når Jesus blir løftet opp skal han dra alle til seg, sier Jesus, da han forutsier sin død. (Joh 12,32).

Bekjenne. I det teologiske univers jeg i praksis har forholdt meg til, svarer dette til de visjonære versene hos Paulus hvor alle en gang skal bøye kne og bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære. (Fil 2,10-11). Jesus er navnet over alle navn, står det i det foregående verset. De som på en spesiell måte har trådt inn i lyset som stråler fram fra Kristi ansikt, og kjenner bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenner Kristi kjærlighet som overgår all kunnskap (Ef 3,18-19). Fellesskapet av «de hellige» bærer i seg visjonen at Kristus skal stige opp over alle himler og fylle alt (Ef 4,10). Jeg ønsker selvsagt at flest mulig skal få høre om og ta til seg/leve i denne troens virkelighet. Jesus er veien, sannheten og livet.

Dommen. Men forutsetter det forestillingen om at noen skal gå fortapt? Komme i helvete? Leve borte fra Gud i all evighet? Tar forestillingen om «alle tings gjenopprettelse» bort alvoret i livet her i verden, i kampen mellom lys og mørke? Eller troen på at Jesus Kristus, den korsfestede og oppstandne, skal komme igjen og gjøre alle ting nye og det ikke lenger være tårer, eller sorg, eller skrik eller smerte (Joh Åp 21,4). 

Og i dette hører dommen med, slik det er formulert i trosbekjennelsen. Dommen begynner ved Jesu død på korset og fullføres ved hans endelige seier – da all synd, ondskap og «denne verdens fyrste» som Johannes sier, skal «kastes ut» (Joh 12,31). I det øyeblikket skal alle se ham som han er. Da skal alle bøye kne og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!

Det er vel omtrent slik jeg har tenkt og lært hele mitt liv, men ikke våget å tale klart og tydelig om. Men når jeg nå skal summere opp et liv i kirkens og misjonens tjeneste, blir dette tydelig. Og det er ingen grunn til å tie lenger. Bjørn Eidsvågs stykke Etterlyst: Jesus ble for meg en utfordring i en slik retning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 01.10.2016

Følg hele debatten

• Per Arne Dahl: Wanted. Dead and alive

• Halvor Nordhaug: Hva skal vi med Jesus? Eller: Eidsvåg som progressiv moralsk fornyer

• Torstein Husby: Skal vi ha hver vår trosbekjennelse?

• Eyvind Skeie: Når tåken får senke seg i debatten om Jesus

• Se Jesus-debatten på Litteraturhuset

• Hallvard Jørgensen: Jesus og fortapinga

• Egil Sjaastad: Kjære prester - Jørgensen og dere får et problem

• Tor B. Jørgensen: Eidsvåg vender tilbake

• Johannes Morken: Eidsvåg og Jesus

• Tor Martin Synnes: Avlyst: Jesus Kristus

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den radikale folkekirka
av
Tor Berger Jørgensen
rundt 16 timer siden / 474 visninger
7 kommentarer
Den gule flod
av
Tom Holta Heide
rundt 16 timer siden / 294 visninger
0 kommentarer
Opp med hodet
av
Ingrid Vik
rundt 16 timer siden / 460 visninger
0 kommentarer
En viktig pris i vår samtid
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 285 visninger
2 kommentarer
Det åpne sinn som religiøst ideal
av
Farhan Shah
rundt 17 timer siden / 122 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 2 timer siden / 565 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
De som vokter de som vokter hyrden
rundt 2 timer siden / 489 visninger
Morten Andreassen kommenterte på
Matematikk og evolusjon
rundt 3 timer siden / 7445 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1199 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1199 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvor ble Satan av?
rundt 4 timer siden / 1199 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 4 timer siden / 575 visninger
Raymond Wedø kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Debatten og dei gode gjerningane
rundt 5 timer siden / 565 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Tilsyn med vitnesbyrd
rundt 5 timer siden / 575 visninger
Les flere