Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Mer om den svake Gud

Publisert over 1 år siden - 822 visninger

Skjeldal har skrevet åpenhjertig og reflektert om sitt liv ut av sitt teologiske fangenskap og inn i en ny eksistensiell og filosofisk frihet i "Eg slipper deg utan at du velsignar meg". Det er et par sider ved hans vandring jeg vil stanse ved. Med utgangspunkt i hans bok fra 2009: "Den svake Gud".

Jeg leste "Den svake Gud" med interesse da den kom i 2009. Da var Eskil Skjeldal på veg ut av sin prestevikartjeneste etter tre år i Lofoten. Den gangen, i 2009, da jeg var rimelig fersk som biskop i Sør-Hålogaland, husker jeg at jeg gjerne ville samtale nærmere med Eskil om spørsmål hans essay reiste hos meg. Kall det gjerne undring.

Det ene spørsmålet gikk på hans folkekirkekritikk. Essayet "Liv og blod er ikke nok" spiller på Ibsens to skuespill Brand og Keiser og Galileer, Her blir "statskirken" beskrevet som en "underlig ideologisk mastodont". Prosjektet kan ikke lykkes, etter hans mening, av en grunn: "Troen kan ikke reguleres av staten". Askesen er den kristne "primærholdning" og må gjenkjennes i kirkens framtreden i verden. Det gjør den ikke i Den norske kirke.

Et konkret eksempel dreier seg om arbeidet med nye tekstrekker i Den norske kirke i 2007. Da foreslo et underutvalg i dette arbeidet at en skulle sløyfe den gammeltestamentlige fortellingen hvor Gud utfordrer Abraham til å ofre sin sønn Isak. Her er det den "fornuftige tro" som seirer. "Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse." Her levnes ikke folkekirken stor ære.

Det ble ikke noen samtale mellom prestevikaren og biskopen. Ordinasjon i Den norske kirke var ikke aktuelt. Men la meg si det slik at jeg ikke var overrasket da Skjeldal et par år senere ble katolikk. Hans kirkeideal var den sterke og tydelig kirke. Filosofisk og reflektert. Den kritiske kirke. Motkulturkirken. 

Desto mer interessant er det å lese Skjeldals tilbakeskuende kommentarer i den nye boka om sin tjeneste som Lofot-"prest". Det er tydelig at han egentlig likte seg i denne rollen. "Eg har kasta vrak på noko som framleis er i meg", vedstår han seg. Og fortsetter: "Det upretensiøse i Den norske kyrkja. Songen og orgelet. Jesus til folket." Det "upretensiøse" utdypes et annet sted slik: "Vi skulle ikkje omvende nokon. Vi føydde oss berre stille inn i liva til dei som tok oss inn."

Det er ved gravkanten han har hatt de største problemene. "Aldri var kristentrua mi så utfordra som når eg stod der og kika ned i grava." Han spurte ofte seg selv: "Trur du verkeleg på oppstoda?".

Jeg har sans for Skjeldals fokus på begravelsene. Da jeg for alvor ble folkekirkeprest i 2000, etter tjeneste som misjonsprest i Japan og generalsekretærtid i NMS med i underkant av ti begravelser til sammen, var det de jevnlige møtene med pårørende i forbindelse med dødsfall og gravferd, jeg opplevde som folkekirkens viktigste bekjennelsessted. Det er det kirken formidler ved gravkanten som forteller hva kirken står for. Hvilket gudsbilde den er bærer av. 

Gudsbildet er viktig for Skjeldal. I 2009 var det den svake Gud. Inspirert av den jødiske filosofen Emmanuell Levinas og hans tale om den andres ansikt. Skjeldal avslutter boka med følgende setninger: "Med Levinas blir den bibelske Gudens omsorg for min neste aldri glemt. Enhver filosofisk og teologisk systematisering må forholde seg til den Gud som Levinas bare nesten visker ut av historien. For Guds hvisken kan knapt høres. Det er bare svak susing og et vagt spor. I den annens ansikt."

Dette er vakkert tenkt og skrevet. Et gudsbilde som fører ut i verden. Til tjeneste for den andre. Min neste. Mitt medmenneske. En bevegelse som altså er mulig uten Gud. Slik det nå er blitt for Skjeldal. Det som undret meg i 2009 og som undrer meg igjen i 2017, er at Skjeldal er så overraskende lite opptatt av det bilde av Gud som den kristne kirke forholder seg til. Det Paulus skriver om til galaterne. At de har fått "Jesus Kristus malt" for sine øyne.

Bildet av Kristus har liksom ingen plass. Hvis jeg skulle avlegge regnskap for min tro, vil nettopp Kristus-bildet være det dominerende og altoverskyggende. Uten bildet av Jesus, et konkret ansikt, et konkret liv i vår historie, ville også min tro vært uten mening. 

Bildet tegnes i evangeliene. Det er påfallende få referanser til og refleksjoner rundt evangelietekster i de to viktige bøkene til Skjeldal. Kanskje skyldes det en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus. Evangelietekstene er sammensatt og mangfoldige. De er åpne for mange tolkninger. Det historiske bildet er ikke entydig og derfor heller ikke nødvendigvis overbevisende. Men er det ikke nettopp i disse tekstenes univers at kirkens tro henter sin næring?

I dette universet er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker. Det er "rapportene" fra disse møtene mellom Jesus og menneskene rundt han, som gir min tro farge og puls. Det er tekster som stadig blir nye både i møtet med meg selv og med ansiktene rundt meg. Møtet med stadig utvidet kunnskap om tekstenes tilblivelse og tolkningshistorie utdyper disse møtene. Det undrer meg altså at ikke Skjeldal vier evangelienes bilder av Kristi ansikt større oppmerksomhet.

Hovedbegivenhet i dette sammensatte bildet Jesus er hans død på korset og  hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke lidelse, mørke og meningsløshet. Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig.

Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram? En gud i smerten. Slik den japanske teologen Kitamori Kazo så utfordrende formulerte det i sin "Smerte-teologi" fra 1946. Eller en Gud i nederlaget, slik den japanske forfatteren Endo Shusaku så sterkt beskrev det i sin roman "Silence" fra 1966 om forsøket på å utrydde kristendommen fra Japan på 1600-tallet. En roman vi nå kan se på film i Martin Scorseses regi. Her blir bildet av Kristus trokket på. Den dypeste fornedrelse. Den sterkeste fornektelse. Og likevel... I dette svakhetens øyeblikk trår ektheten i bildet av Kristus fram på sitt sterkeste.

I alle de begravelsene jeg har forrettet, i all den menneskelige forvirring og fortvilelse den endelig avskjed representerer i alle dens folkekirkelige varianter, har jeg gjenkjent Kristi ansikt - og gjenhørt ordene fra Kolosserbevet: "For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset". 

Folkekirkens lokale nærvær kan fortone seg svakt. Troen og livet utydelig og sammensatt. Forkynnelsen tam og tannløs. Upretensiøst. Gjerne det. Men er det ikke i bildet av den svake Kristus, vi møter en troverdig Gud? Derfor likte jeg oppspillet Skjeldal ga i sin bok i 2009, og håpet på en oppfølger med et tydeligere Kristus-bilde. Men slik ble det altså ikke.

 

 

 

Gå til innlegget

Jeg tror på en hellig folkekirke - og de helliges samfunn

Publisert over 1 år siden - 1031 visninger

Folkekirkebegrepet sies å mangle teologisk profil og bibelsk substans. "Åpen folkekirke" rammes av en slik kritikk. Men er det fordi vi ikke har latt oss utfordre av Bibelens egne bilder av Guds rike/Himmelens rike/kirken? Jeg har lagt fram tanker om dette både på Åpen folkekirkes og teoLOgenes årsmøter nå i januar. Her kommer mine tanker i artikkelformat - og jeg tillater meg også å vise til en artikkel med tilstøtende tematikk om misjon og folkekirke på NMS sin hjemme side: https://nms.no/nyhet/6774/

Det sies ofte at begrepet folkekirke ikke er teologisk forankret og uten bibelsk relevans. Det er riktig at begrepet "folkekirke" ikke finnes i Bibelen. Det er en senere konstruksjon med blandet brukshistorie. Se Inge Lønnings lesverdig artikkel i Kirke og Kultur fra 1976.

Min veg, første steg: Minoritetskirkelighet i Japan

Min første kirkelige tjeneste var knyttet til Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke i Japan. Det var ingen «folkekirke" verken ut fra oppslutning med sine 3000 medlemmer i et folkehav på 125 millioner hvor av totalt bare en prosent regnes som kristne, eller ut fra kirkeordning. Vår kirkeordning var preget av «frikirkens» modell. Ett kjennetegn er klare kriterier for medlemskap og krav til livsførsel og tydelig bekjennelse. Situasjonen i en slik minoritetssituasjon gjorde at et slikt menighets- og kirkesyn opplevdes naturlig og i samklang med bildene vi danner oss av de førtse menighetene fra Apostlenes gjerninger og Paulus sine brev. Og kjenner igjen i den apostolske trobekjennelses omtale av kirken som hellig utmyntet i begrepet "de helliges samfunn"

Min veg andre steg: Organisasjonskirkelighet i Norge

Etter Japan var jeg i nesten ti år generalsekretær i NMS. I NMS snakket vi mye om misjon innenfor Den norske kirke og begrepet folkekirke ble nok brukt (sml artikkelen som ligger ute på NMS sin hjemmeside), men den dominerende kirketradisjonen var i hovedsak forankret i organisasjonskristendommens vekkelsestradisjonen, med et tydelig skille mellom hvem som er "kristne" og hvem som ikke er det. Mellom dem som er "innenfor" og dem som er "utenfor". "De utenfor" er nærmest å regne som ikke-kristne og derfor objekt for misjon. Strukturelt er kirkesynet ganske likt Kinki-kirkens. Og det er en klassisk tydelig gjenkjennelse med formuleringene i den tredje artikkel i trosbekjennelsen med fokus på "de helliges samfunn".

Min veg steg tre: Tett på folkekirkeligheten i Sør-Hålogaland 

Så ble jeg til slutt lokaltprest i «folkekirka». Nærmere bestemt Bodø. Det ble en interessant overgang: I Japan døpte jeg kanskje 20 personer, barn og voksne, gjennom 12 år. I Bodø kunne jeg ha et titalls barnedåp i måneden. Som Kinki-prest deltok jeg i tre begravelser på 12 år. I Bodø kunne det være det samme antallet i uka! Det gjorde noe med meg og ikke minst min kirketeologi. Minoritets- og organsasjonskirkelighetens kirketeologi fanger ikke opp folkekirkefolkets tro på en tilfredsstillende måte. Det er mange som er "innenfor" uten å tenke tanken selv, eller blir betraktet som sådan av de med definisjonsmakta! Ja, gir det i det hele mening å operere med slike grenser? Eller spurt annerledes: Hva betyr egentlig "hellig allmen kirke" og "de helliges samfunn"?

Svaret er tanken om en hellig folkekirke! 

Sånn er kortversjonen som angir både en teologisk forankring og en bibelsk relevans:
- Allerede i Den apostolisk trosbekjennelse åpnes det for en inkluderende kirkeforståelse. For her betegnes kirka som «allmenn», eller «katolsk» altså «over alt» eller «for alle». Spranget fra allmenn til folkelig, «for alt folket» - en talemåte hentet fra juleevangeliet! - er ikke spesielt langt.
- Men hva da med det hellige? For i vår trosbekjennelse er kirka ikke bare allmenn, den er også hellig. Helligheten er knyttet til det det budskapet kirka formidler. Til det hellige nærværet. Budskapet vi bekrefter og bekjenner i den første og den andre artikkel. Troen på Skaperen og på Frelseren. Og i første setningen i den tredjeartikkelen: Ånden. Det er det budskapets mysterium, evangeliet skatt, som gjør kirka hellig. Det levende vann som strømmer fra den hellige kilde, som skaper liv.
- Og da er vi allerede inne i den neste betegnelsen: Vi tror på «de hellige samfunn». Her er jo menneskene i fokus. Det synlige fellesskapet. Det erfarte fellesskapet. Det dreier seg om et fellesskap som har sin synlige og erfarte side, men som aldri blir fullkomment og avklart. Fellesskapet er nettopp større enn det vi ser og registrerer. Fellesskapet er hellig for det utgjør Kristi nærvær i verden.  Da blir alle grenser sprengt. Kristi definisjonsmakt overskrider vår fantasi. Her hjelper Skriften oss. Med bilder og forestillinger som vi til vanlig ikke har med i våre kirkedefinisjoner.

Grenseløse bilder om Guds rike
- For hva sier ikke Jesus om himmelriket? Det kan sammenliknes med tre bilder, sier han i Matteus 13:
-- Surdeigen. Deigklumpen som selv får en flat deig til å ese opp og bli et luftig brød. Surdeigen går i oppløsning i denne prosessen, eller bedre den gjennomsyrer alt og omskapes til nytt liv. Å gå opp i. Oppløse seg selv. Skape liv. Surdeigen gjør ikke sin gjerning ved å forbli en surdeigklump, avsondret og isolert. Sånn er det med himlenes rike. Sånn skal kirka være. Dens hellighet består nettopp i å være som surdeigen! 
-- Sennepsfrøet. Det lille frøet som kan bli til et uoversiktlig kratt av en busk. Ingen vet hvor rota er. Den setter stadig nye røtter og skaper et ugjennomtrengelig nettverk av greiner. Ingen vet hvor det begynner og hvor det slutter. Men de små og sårbare fuglene vet at her kan det bygges trygge reder i og under grenene. Her når verken større fugler eller dyr på bakken dem. Sånn er det med himlenes rike. Sånn skal kirka være. Dens hellighet består i være grenseløs og uoversiktlig, men til livgivende for det utsatte og truede livet.
-- Ugresset i hveteåkeren. Det skal ikke lukes. Da kan det ødelegge den ekte hveten. Alt skal stå til høsten kommer. Dette er vel ikke helt god agronomi, men bildet er tydelig: Kirka skal ikke foreta «utrenskninger». Det kan skade livet. Sånn er det med himlenes rike. Sånn er det med kirka. Vi kan ikke skille det hellige fra det uhellige. Vi besitter ikke definisjonsmakta. Det skal vi se da han kommer igjen og holder dom.

Dommens dag

Vi bekjenner: At Jesus "skal komme igjen for å dømme levende og døde".  Til slutt skal sannheten komme for en dag. Synd og ondskap avsløres, fordømmes og ødelegges. Jesu tydeligste bilde om dommedag finner vi i Matteus 25. Da skal sauene skilles fra geitene etter hvem som har gjort noe for: de sultne, de tørste, de fremmede, de nakne, de syke og de som var kastet i fengsel. «Sauene», de gode i denne sammenheng, hadde gjort noe for disse forkomne, mens «geitene», de dårlige, ikke hadde gjort noe. Dramatikken i bildet er at verken de gode eller de dårlige hadde sett at dette hadde noe med Jesus å gjøre. I det var de like! Men dommen rammet geitene. For de hadde ikke vist medmenneskelighet. Selve tegne på det hellige. Gudlikheten. De hadde sviktet det i dypeste forstand folkelige. Og dermed Jesus selv!

Kirka under dommen

Domsforkynnelsen i Bibelen blir slik sett en kontinuerlig en dom over kirka. Helligheten dreier seg om det sanne. Det ekte. Det rene som Jesus Kristus er i verden. Men inntil dette framtrer i all sin klarhet og fullkommenhet, vil helligheten være inkarnert. Mangfoldig, sammensatt og flertydig. Vi forstår bare stykkevis, sier Paulus som har en dypere innsikt i mysteriet og helligheten de alle fleste og fortsetter med de tre store ordene: Tro, håp og kjærlighet.

Folkekirke med sentrum i gudstjenesten

Menneskene, verden lengter etter dette budskapet. Dypest sett, om ikke alltid erkjennbart og registrerbart. Derfor er gudstjenesteliv så avgjørende. At det hellige budskapet blir hørt og levendegjort i forsamlinger av mennesker. Blant folk! Og delt med alle, alt folket, i kirkens misjonale dynamikk. Budskapet og tilknytningen til det må ikke holdes tilbake. Gledesbudet er nettopp for alt folket!

Folkekirke som surdeig 

Å være folkekirke betyr derfor å holde fram det hellige ordet og holde seg til de hellige handlingene, til Jesus Kristus og ut fra denne kilden bli surdeig, sennepsplante og uluket hveteåker. Dermed blir folkekirken verken løst fra sin bibelske forankring og omgjort til et konturløst budskap, eller til minste felles multiplum av etiske holdninger. Tvert i mot. Kirken vil bli lys og salt i verden. Den vil speile det hellige - i tvetydighet og mangfold, men gjenkjennelig i sin kamp for alt det skapte, for livet og for medmenneskeligheten. Dermed for Kristus. Dermed som hellig. 

Folkekirka som tegnet på og visjonen om alle tings gjenopprettelse

Kirka er bærer av en visjon hvor alt skal nyskapes, gjennom Jesu frelsesverk, gjennom dommen og inn den nye, forløste virkeligheten slik Paulus jubler det ut for oss: at en gang skal  hvert kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! (Fil 2,10-11). Det er dagen da Guds bolig skal være hos menneskene og de skal være hans folk. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. (JohÅp 21,3-4)

Til sist: Den hellige folkekirka kan leve med spenninger både i teologi og praksis

Det hører med til det nytestamentlige bildet av kirka at den overvant spenningen mellom den selvforståelse Guds eget folk bar med seg når det gjaldt renhet og hellighet og møtet med de urene folkene utenfor. En tok et langt sprang ved å sprenge renhetsgrensene og se at det avgjørende nå var den felles frelse ved nåden i Jesus Kristus. (Apgj 15,11). Dermed kunne de to "partiene" få leve videre, side om side, med hver sin praksis. For helligheten i Kristus overskred deres begrensninger. Tenk om denne hellige erkjennelsen kunne ha preget kirkas historie gjennom århundrene. Da ville den ha vært nærmere en sann, ja, en hellig folkekirke.

Gå til innlegget

Underlige tider

Publisert nesten 2 år siden - 2521 visninger

Dette er et essay om Listhaug, om hennes innsamlingsaksjon og om forfulgte kristne, NOAS, Landinfo, konvertitter og mennesker i limbo.

Det er underlig tider. Dette er et lite essay som starter med nyheten om at en statsråd og hennes statssekretær går inn for en privat innsamling til en konkret organisasjon i uttalt opposisjon til en annen. Hvordan kan dette gå an? -

Som generalsekretær i NMS opplevde jeg at politikere og statsråder lånte ansikt og ord for å støtte oss. Det var alltid hyggelig og oppmuntrende. Men du verden hvor dumt det hadde vært om de samtidig sa at dette gjorde som en markering mot en av de andre organisasjonene for eksempel, Misjonssambandet som vedkommende av en eller annen grunn ikke likte.

Kunne vi ha tatt imot den type stridspenger? Og når dette nærmest skjer på departementets vegne? Selvfølgelig ikke formelt, men en statsråd og hennes statssekretær er mer enn to enkeltpolitikere. Dette er underlig. Det må da være mangel på elementært skjønn?

At statsråden ønsker å støtte forfulgte kristne og en organisasjon som arbeider for disse, er flott. De forfulgte kristne i Midt-Østen og andre deler av verden, trenger ny oppmerksomhet både fra kirke, myndigheter og norsk offentlighet. At samme statsråd dessuten har fått til en ny ordning for vurdering av konverterte asylsøkere trosoverbevisning, er hun også å berømme for.

Men lukker hun øynene for at konvertitter, som faktisk kan bli trodd på at de er "ekte" kristne, blir sendt tilbake til for eksempel Iran fordi den sakkyndighet som legger premissene i disse sakene mener det ikke er forbundet med risiko å være konvertitt i dette landet så lenge en tilpasser seg de sosio-kulturelle forhold, det vil i praksis si: holder sin kristne tro skjult, da er det noe som skurrer.

Statsråden er selvsagt ikke ansvarlig for de faglig/sakkyndige vurderingene til norske utlendingsmyndigheter. Men hun burde hurtigst mulig be om at de med ansvar for ordningen utlendighetsmyndighetene våre holder seg med, satte i gang en inngående vurdering av systemet med Landinfo og den rollen og plassen dette instituttet har i vår utlendingsforvaltning og i vårt rettssystem.

Det er sikkert mye god sakkunnskap samlet. Men jeg har hørt en sakkyndigeforklaring i retten nylig, nettopp om Iran, og jeg ble dypt rystet. Religionsfriheten underkjennes i vårt lands viktigste kompetanseorgan. Tok vi religionsfriheten på alvor, ville flere få opphold i Norge, men det betyr vel ikke noe i forhold til den virkeligheten vi sender dem tilbake til? For oss er jo religionsfriheten en av de fundamentale menneskerettigheter? Er det ikke sånn? Hvis det ikke er sånn, slik det kan se ut, er det underlig.

Nettopp derfor er det viktig med gode advokater og med kompetent juridisk bistand. Og her kommer NOAS inn i bildet. En organisasjon som det er planlagt kutt i bevilgningene til - fordi det slik, statsråden ser det, dreier seg om penger som går til byråkrati. Jeg kjenner etter hvert en del om asylsøkere som er NOAS evig takknemlige for den støtten og den hjelpa de har fått. Noen har fått opphold i Norge. Andre nådde ikke fram, men de har i alle fall møtt noen som sto opp for dem. Hvordan kan en statsråd snakke ned en slik organisasjon og det viktige arbeidet den gjør? Det er underlig!

Det er fint at statsråden ser de forfulgte kristne og deres lidelser. Jeg deler hennes syn og hennes engasjement i denne saken. Men vi må også se de som er nær oss. Vi må se konvertitter som sendes tilbake til Iran og Afghanistan.

Og vi må se de som sitter fast her i landet vårt. De som har fått sine avslag, men som ikke har noe sted å reise til! De er "fanget" her. De lever i limbo. Statsråden og hennes statssekretær benekter at de finnes. Statsråden har ikke hatt tid til å møte dem. Men vi (organisasjonen Mennesker i Limbo) har møtt statssekretæren.

Det ble et underlig møte. Vi gikk fra Nydalen skuffet og sjokkert. Vi ble kanskje sett, men ikke hørt til tross for et langt møte. Politikerne på Stortinget vil ikke ta opp saken deres. Det er ikke noe vi kan gjøre for dere. Ha det bra!
Sånn omtrent var budskapet.

Men det underlige er at det altså er noen som er ureturnerbare, men ikke har mulighet til å leve.... Har vi som samfunn ikke ansvar for å forsøke å finne anstendige løsninger for dem som i årevis, noen bort imot 20 år, har måttet gå fra hånd til munn i dette demokratiske og solidariske samfunnet vårt? Troverdigheten i det vi ønsker å gjøre for dem langt borte, må reflekteres i vår måte å forholde oss til dem i vår nærhet. Hvis ikke svekkes troverdigheten også i vårt engasjement for dem langt borte.

Og ser en disse sammenhengene behøver kanskje ikke en statsråd og hennes statssekretær å gå ut med en meget spesiell innsamlingsaksjon - til og med rettet mot en av de organisasjonene som nettopp forsøker å se de asylsøkerne som faktisk er her i landet - konvertitter og lengeværende papirløse. Det er nesten så jeg får lyst til å starte en innsamlingsaksjon: For Mennesker i Limbo - det går faktisk an å støtte oss. Se på vår Facebook-side: Mennesker i limbo.

Det er underlig at så mange har greid å holde motet oppe på tross av politikere som lukker øynene og ørene... Det er underlige tider!

Det er underlige tider... og det var altså oppslaget i nyhetene om en statsråd som satte i gang en privat innsamlingsaksjon sammen med med sin statssekretær som skapte disse refleksjonene.

Gå til innlegget

Ubehagelig fortelling om kristnes situasjon i Midtøsten

Publisert nesten 2 år siden - 467 visninger

Boken Siste jul i Kairo er fortellingen om kirkene som er i ferd med å bli borte. Lars Akerhaug har skrevet en gripende bok om en tragedie som utspiller seg rett foran øynene våre.

(Bokanmeldelse publisert i Vårt Land 14.11.2016)

Lars Akerhaugs siste bok Siste jul i Kairo har skapt debatt. Boken er en tragisk fortelling om de kristnes situasjon i Midtøsten. Boken er ingen debattbok, men den skaper debatt. Og det har Akerhaug ønsket. Han har skrevet om det han selv kaller «den glemte forfølgelsen» og han har klaget på det norske kirkelige lederskap fordi det har vært mer opptatt av oljeboring og asylpolitikk mens kristne blir slaktet ned i Midtøsten. Og Akerhaug har nådd ut med sitt budskap. Selv en SV-politiker som Andreas C. Halse har skrevet noe som ikke er så vanlig å høre fra klassisk venstreside: «Etterlyst: engasjement for forfulgte kristne».

Ikke polemisk. Nå er boken i liten grad polemisk. Enten det er rettet mot kirkeledere eller­ politikere. Mellomkirkelig råd (MKR) i Den norske kirke og ­generalsekretær Berit Hagen Agøy får riktignok et spark i forordet, og besøkende kirkeledere får ett sted vite at de ikke møter vanlige kirkemedlemmer og dermed ikke forstår hva som faktisk foregår. Men bortsett fra det, er Akerhaugs fortelling nettopp en fortelling.

Og den fortellingen er sterk nok i seg selv. I nåtid er den skremmende. Det har skjedd og skjer grusomme ting rett foran øynene våre. For eksempel i Mosul. Men dette er ikke bare en akutt krise. Det dreier seg om en lang historie. Akerhaug er flink til å trekke inn historiske erfaringer og relevant materiale inne i blant aktuelle presentasjoner av kristne­ han har møtt på sine reiser i Egypt, Irak, Syria og ­Libanon.

Langvarig. Den lange historien har under skiftende forhold og former beveget seg dels mot en muslimifisering av kristne ­befolkningsgrupper ved press og forfølgelse eller lokkemidler, eller dels gjennom isolering, trakassering, flukt og fraflytting. Religiøse konflikter og religiøs ensretting av samfunnet er kjent fra vår egen kirkelige historie. De konfesjonelle statene som utviklet seg etter reformasjonen, representerte enhetskulturer som ikke tålte mangfold og ­religionsfrihet.

Sånt ble det krig av i Europa. Verst var det i første halvdel av 1600-tallet, men det tok sin tid før moderne toleranseidealer slo igjennom for alvor hos oss. Den norske grunnloven vår fra 1814 viser det, med forbud mot jøder og med nulltoleranse overfor «dissentere» i riket.

En kjerne­verdi. Det tragiske i dagens situasjon i Midtøsten, og i den muslimske verden generelt, er at religionsfriheten ikke er anerkjent. Dessverre fungerer fortsatt muslimsk teologi og juss slik at konvertering fra islam er en dødssynd. Ikke bare i åndelig forstand, men også faktisk. Akerhaug hjelper oss til å forstå logikken i dette og ikke minst hvordan det fungerer i praksis. Han har riktignok ikke en mer overordnet oppsummerende kritikk av islam, men historiens praktiske teologiske juss taler fortsatt for seg selv. I all sin gru.

Strid. Det mørke bildet Akerhaug tegner svarer til de ubehagelige bildene vi møter i ­media. Det er ikke løfterikt. For de ­liberaliserende kreftene innenfor islam er ikke på frammarsj. Det er ikke de som kjemper om makten i den brutale innbyrdes krigen vi ser i Irak og Syria, og merker som hovedtendens i konfliktene i så forskjellige land som Egypt og Libanon. Eller for den sakens skyld i et «stabilt» land som Saudi-Arabia. Men millioner av muslimer blir rammet av disse konfliktene, mens de kristne minoritetene blir ofre og at de siste restene av kristnet nærvær i disse gamle kirkelige kjerneområdene, står i fare for å bli radert ut. Derfor den talende tittelen på boken: Siste jul i Kairo. Det er viktig og ubehagelig å få nærfortellinger om hvor dramatisk situasjonen er.

Håp? Det er ikke mye håp i Akerhaugs bok. Og det er ikke mye håp i situasjonen. På internasjonalt kirkelig hold er Midtøsten et hovedtema. Også for Den norske kirke.

Strategien, slik jeg kjenner til den, går langs to linjer: løpende kontakt med kirker og kristne i den akutte nødssituasjonen. Det er kontakt som ikke alltid er tjent med store ord og pågående retorikk i Vesten. Den andre linja er dialog med muslimer, også her i vårt eget land, for å utvikle en «islamsk humanisme» (tittel på ny, norsk bok). Sentrum i denne humanismen må være religionsfriheten. Så lenge konvertering fra islam ikke gjøres til en integrert del av verdiforståelsen, kan en kanskje oppleve at det blir fred i Midtøsten, men kristne vil fortsette å bli drevet ut. ­Eller nyomvendte kristne må fortsette å leve i skjul. På dette feltet har Mellomkirkelig råd gjort en viktig jobb, slik som i en avtale med Muslimsk Råd Norge fra 2007. Men jeg er redd kirken må være tydeligere nettopp på dette punktet.

Mange menigheter markerte i går sin støtte til forfulgte kristne. I år hadde markeringen nettopp temaet «Der det er farlig å skifte tro», med spesielt fokus på Iran og Saudi-Arabia. Lars Akerhaug har gitt oss en ubehagelig fortelling som kan bidra til at vi bedre forstår hvor alvorlig situasjonen er for de kristne i Midtøsten.

BOKANMELDELSE PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2016

Gå til innlegget

Om min «fortapingsfrie lære»

Publisert nesten 2 år siden - 1393 visninger

Sofie Braut sin tolkning av det jeg har forsøkt å skrive om helvete og "de to utganger", gjør meg litt trist.

Sofie Braut, lektor ved Tryggheim videregående skole, skriver viktige ting om heller å være modig enn moderne i et innlegg i spalten tro og livssyn sist fredag (4.11). Jeg oppfatter henne slik at min måte å snakke om de siste ting på er "moderne og medievant teologi" som hører ut som "tiradar av bråkete fotnotar".

Gode Sofie Braut, du bruker det du kaller "Tor B. Jørgensens fortapingsfrie lære" som et eksempel på at kirka søker å gjøre seg  moderne ved å "retursjera læra meir i tråd med dagens smak". En slik tolkning av det jeg har forsøkt å skrive om helvete og "de to utganger", gjør meg litt trist.

Misjonærnød

For meg dreier det seg om "misjonærnød", opplevd som en kontinuerlig trosutfordring fra vag uro helt fra egen omvendelse- og kallsopplevelse på 1960-tallet, via et yrkesaktivt liv som misjonær, misjonsleder og senere som folkekirkeprest i Den norske kirke. Dypt inne i mitt innerste troskammers har det hele tiden vært en sperre på en forestilling om at Gud med en skjult slags hellig rettferdighet skulle dømme noen til evig fortapelse og pine. Mennesker som ikke kjenner Jesus, eller ikke responderer på kallet til omvendelse som de burde eller ikke framtrer som "omvendte" troende slik bildet av disse er tegnet i vår tradisjonelle organisasjons- og kirkekultur. 

1% kristne i Japan og Guds kjærlighet

Et forsøk på å skulle ta en slik tanke på alvor i et land som Japan med rundt regnet 1% kristne, og med et aktivt nærvær av kirka i et par perioder på tilsammen noen få hundre år, har for meg vært en umulighet. Jeg har brukt 15 år av mitt liv på misjon i Japan. Og vil gjerne fortsette, om det la seg slik til rette. Men forestillingen om japanere som ikke tror på Jesus, skulle havne i evig pine, ville gjøre en slik tjeneste meningsløs. Det ville ødelegge mitt bilde av Gud. Jeg ville ikke kunne forkynne at Gud er kjærlighet. At Gud er god. At Gud er en nådig gud som vil oss vel. At Gud er rettferdig. - Hvis fortapelse er evig pine, melder jeg pass. Ikke fordi jeg ønsker å være moderne eller gjøre kristendommen populær.  

I spennet mellom kyrie og gloria

For en teologi uten evig fortapelse, betyr ikke at vi skal leve uansvarlige og selvopptatte liv. Slik jeg har møtt Kristus og levd mitt liv med han, så er det i spennet mellom det vi så vakkert uttrykker i kirkas liturgi i leddene "kyrie eleison" og "gloria". Mellom ropet om miskunn og nåde og lovprisningen av han som kommer med frelsen både her og nå og inn i evigheten.

Kyrie

Kyrie! Et liturgisk ledd hentet fra den blinde Bartimeus rop da Jesus gikk forbi. Han ropte til Jesus i sin nød. Han var fortapt. Han ropte for å bli frelst. Helbredet og satt fri. Fra skam. Fra synd. Fra straff. Fra nederlag. Fra liv uten håp. Dette er menneskets grunnleggende rop. Ja, hele skaperverket roper etter forløsning, skriver Paulus.

Og nettopp derfor er Jesus så viktig. Han er svaret på dette ropet. Korset åpner døra inn til tilværelsens største drama. Kjærligheten som gir seg selv til døden. Forsoningen som møtes i døden. Seieren som vinnes i nederlaget. Det videreføres i møte med den tomme grav og den oppstandne Jesus Kristus. Det gir trøst og håp. Lys og liv. Jesus er veien, sannheten og livet. Dette mysteriet har jeg fått sett noe av,  og det er dette jeg er satt til å forkynne.

De salige

Noen er "salige" (denne søndagens tekst fra Lukas) og får se dette tydelig og klart. De er lykkelige/heldige, eller nettopp "salige". Og hos de som ser dette skapes en ny sang. Et halleluja og et gloria. I Guds nærhet slik vi møter den i Jesus, kjenner vi Guds hellighet. 

"De salige" kan bli forfulgt og deres vei kan virke smal og umulig. De blir utfordret til å være lys og salt i verden og speile Guds kjærlighet og hellighet. Etterfølgelsens vei er et liv i spenningen mellom kyrie og gloria.

Jesus tar bort frykten

For meg står ikke slik forkynnelse som et forsøk på tilpasning til det moderne. Men frykten for evig pine, blir borte i møte med Jesus Kristus.

Dommens virkelighet

Men hva da med Bibelens og Jesu tale om dommen og fortapelsen? Bildene hans er sterke og voldsomme. Omvendelse er nødvendig for å komme inn i Guds rike. Porten er trang. Og de vil være få, de som kommer innenfor.

Om å lese Bibelens tekster

Svaret på hvordan vi skal lese de aktuelle bibeltekstene, er en utfordring for oss alle. Jeg registrerer med stor interesse at den bokstavelige lesningen om evig pine, er så godt som falt ut av diskusjonen. En sitter igjen med mer forsiktige formuleringer om nødvendigheten av fortapelsens mulighet - og da ikke som fysisk pine.

De første skal bli de siste....

Jeg tror vi har en felles oppgave i å analysere disse tekstene og forklare hverandre hva de faktisk betyr for vår tro og for vår forkynnelse. Slik jeg leser de aktuelle tekstene, er de i hovedsak rettet mot de som mente seg å besitte nøklene til Guds rike. De som mente de selv holdt mål og satte andre utenfor. Jesu strenghet overfor dem er nettopp for å gi rom for de som blir holdt utenfor fellesskapet med Gud. Jesus vender alt på hode. De første skal bli de siste, og de siste de første.

Oppgjør med ondskap og grådighet

På samme måte dømmer Jesus grådighet, selvopptatthet og selvtilfredshet. For de hindrer guds omsorg og barmhjertighet å nå ut til de som trenger det. De fattige og sårbare.

Jesu samtids tanker om dom og straff klinger med i bildene og forestillingene Jesus bruker. Dramatisk og voldsomt. Så viktig er livet og Guds rikes virkelighet, at slike bilder kunne brukes. Vi får det forkynt: Mennesket er uten unnskyldning. Ondskap og selvgodhet, avsløres og avdekkes i Jesu språkbruk. Det står til doms. Vi er egentlig alle som Bartimeus og har del i han rop om miskunn. 

Dommen er begynt

Dommen, som allerede er begynt, vil bli sluttført når Jesus kommer igjen. Da vil de som har levd hele livet uten å kjenne han, eller har valgt han bort av grunner vi ikke forstår, eller har valgt å leve liv fylt av hat og ondskap, fylt av onde gjerninger som bryter ned og ødelegger medmennesker, fellesskap og livet selv, da vil de møte Jesus til den endelig dom. 

Dagen da alt skal komme for en dag

Da vil alt komme for en dag. Og alle se sin gru og rope med Bartimeus: Kyrie eleison. Og da, når de ser dette - og endelig ser hvem Jesus er, skulle de ikke da få del i den samme "salighet" som de som har vendt seg mot Kristus i livet, har fått del i her i verden? Hvorfor skulle de da settes utenfor? Etter at de endelig har sett hvordan ting hennger sammen og hva de har forårsaket av lidelse og nød for andre? Skulle ikke de få være med på reisen fra kyrie til gloria?

Ikke spesielt moderne - men stadig i forandring

Kanskje er det en uvant tankerekke rundt dommen, men spesielt moderne er den ikke. Liknende tanker er møtt med skepsis og motstand i kirkens historie. Men kirken har lært mange ting med god bibelsk begrunnelse, som vi i dag tenker annerledes om. Tenk på de store spørsmålene knyttet til verdensbildet: Er jorda eller sola sentrum i universet? Eller kirkas måte å beskrive jordas tilblivelse på og beregningen av jordas alder. Det var intense stridigheter mellom tro, teologi, Skriften og naturvitenskap. Tenk på den klare talen om Jesu snarlige gjenkomst, som vi har vært nødt til å justere.

Tenk på hvordan samfunnsforståelse og kjønnsroller har vært forstått og modellert. Hvor langt er  det ikke fra vår "moderne" måte å tenke på, også teologisk? Tenk hvordan vi i dag hyller menneskerettigheter og demokrati som uttrykk for og konsekvensene av det kristne nestekjærlighetsbudet. Mens en inn til ganske nylig har ment at Skriften entydig snakker om underordning av kvinnen under mannen og om en samfunnsorden langt unna parlamentarisk demokrati!

Tolkningsprosesser

I slike tolkningsprosesser er det ofte noen overordnede ord og forestillinger fra Bibelen som "vinner" over andre. I min misjonær- og prestegjerning har etterhvert noen ord fra Paulus fått en slik overordnet karakter.

Det store gloria

Det dreier seg blant annet om 1 Kor 15: Ordene om at Gud har lagt alle fiender under Kristi føtter. Alle makter, myndigheter og krefter, ja, til og med den siste fiende døden. Og Fil 2: "I Jesu navn skal derfor hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære!" Dette er det store gloria.

Bråkete fotnoter?

Gode, Sofie Braut. Kanskje er tankene uvante. De har tydeligvis vakt en viss mediaoppsikt. Men det blir litt rart, når jeg etter mange års misjonsrelatert refleksjon har forsøkt å si noe alvorlig og substansielt om "de siste ting", og dette så blir karakterisert som "moderne og medievant teologi" og "tiradar av bråkete fotnotar". 

At min bruk av bildene fra 1 Kor 15 og Fil 2 får en egen medievikling, er for så vidt ikke overraskende, så underkommunisert som vår generelle måte å bruke domstekstene på, er blitt i forkynnelsen i vår tid. Det er på høy tid med at også misjonsteologien og den tradisjonelle bedehusforkynnelsen våger å gå inn i de problemstillingene jeg mener vår klassiske måte å snakke om fortapelsen på, representerer.

Kyrie eleison

 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 46 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 9 timer siden / 173 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 555 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 670 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1352 visninger
14 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 709 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 739 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
6 minutter siden / 676 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
7 minutter siden / 1436 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
13 minutter siden / 676 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
15 minutter siden / 442 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
20 minutter siden / 676 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
31 minutter siden / 1239 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
32 minutter siden / 1436 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
40 minutter siden / 1239 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 18412 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 676 visninger
Anders Ekström kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 676 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 676 visninger
Les flere