Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Åpent brev til Sylvi Listhaug

Publisert 12 måneder siden

Gode Sylvi Listhaug. Jeg prøver meg med en fortsettelse på en uavsluttet samtale.

Vi møttes i «Her og nå» på Marienlyst i forrige uke, og skulle snakke om din kritikk av Den norske kirke i boka Der andre tier. Det ble litt hektisk i studio på grunn av dramatiske nyheter om postbomber i USA – og vi ble stanset midt i vår samtale. Jeg tillater meg derfor å ta opp noen av de spørsmålene jeg hadde på blokka mi med utgangspunkt i kapitelet «Våre verdier». Her sier du mye om din kristne tro, om hva du avgrenser deg overfor og hva du mener er viktige konkretiseringer av det kristne verdigrunnlaget.

Råtner på rot. 

Så sier du en del om den kirka vi begge tilhører og her blir det vanskeligere. Du skriver at Kirkas største problem i dag er at «ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro».

Flere kirkelige ledere har alle-rede­ reagert på denne formuleringen, blant annet prost Trond Bakkevig, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. For meg er det en dramatisk påstand at den kristne tro ikke forkynnes i vår kirke. Men det finnes et unntak, i din hjemmemenighet i Ørskog på Sunnmøre. Jeg vil faktisk tro at du hadde opplevd noe tilsvarende i de aller fleste menigheter i Den norske kirke. Prester, og biskoper inkludert, forkynner fra søndag til søndag den kristne tro og det kristne evangeliet på en rimelig tradisjonell og lett gjenkjennelig måte. I tillegg til all den tro liturgien, bibellesningene, bønnene, salmene og sakramentene formidler.

Med glede og i alvor. 

Etter avsluttet bispetjeneste gleder jeg meg over å gå til vanlige gudstjenester her i Frogner på Romerike­ hvor jeg bor. Vi skulle­ gjerne ønsket­ at det var flere til vanlige gudstjenester, men du verden hvor artig det er når gudstjenesten ved spesielle anled-
ninger er fylt av liv og varme. Prestene jeg kjenner her, slik jeg kjente prester i Sør-Hålogaland, formidler evangeliet med glede og i alvor. Som pensjonist med mange begravelser den siste tida, kjenner jeg også på hvordan jeg som prest blir møtt med velvilje og takknemlighet. Kirka er viktig for folk. I gudstjenester og kirkelige handlinger er evangeliet ikke byttet ut med «politikk», slik du skriver.

I samtalen vår i NRK fokuserte du på oljeboring i Lofoten. Kanskje er jeg den biskopen som er mest kjent for å ha satt den saken­ på dagsorden. Jeg fikk ikke anledning­ til å svare deg. I møte med lokale folk knyttet til fiskeri og miljøvern i Lofoten og Vesterålen, kom jeg til at jeg måtte støtte dem som var redd for konsekvensene av eventuelle lete- og utvinningsprosjekter i området. Både av hensyn til trusselen mot den «evig-
varende» fiskerivirksomheten og som en del av det store ansvaret Norge har for å gå foran for vise vilje og evne til omstilling mot en fossilfri energipolitikk.

Kommende generasjoner. 

For meg er det den forpliktelsen overfor den gaven Gud har gitt oss i skaperverket, som er avgjørende. Sammen med hensynet til kommende generasjoners mulighet til å leve av fiskerivirksomheten. Andre, også blant biskopene, ser litt annerledes på det. Men jeg mener vi alle har ansvar for å si ifra når vi mener noe bærer galt av sted i samfunnet vårt. Det er en egenskap du ellers verdsetter høyt i boka di. I vanlige søndagsgudstjenester vil du ikke høre meg «preke» over denne type saker. Der forholder jeg meg i hovedsak til de tekstene som søndag legger til rette for.

I boka di er det imidlertid Kirkas holdning til innvandringsspørsmål som blir det sterkeste «beviset» på at Den norske kirke råtner på rot. Det er merkelig. Uansett hva du måtte mene om behovet for en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, vil du ikke kunne få kirka til ikke å tale flyktningers og fremmedes sak. Det er en grunnpilar i vår kristne tro. Nestekjærligheten kan ikke begrenses til egen nasjon. Profetene var tydelige på det, og Jesus var tydelig. Det er jo et hovedpoeng i den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan.

At du har valgt å fronte en meget­ streng asylpolitikk, er ditt valg, og jeg respekterer det. Men det betyr ikke at Kirka og andre i samfunnet vårt ikke må kunne mene at dette blir for «strengt». Jeg innrømmer gjerne at dette er vanskelig, men vi bør i alle fall kunne enes om våre forpliktelser overfor internasjonale avtaler og lovgivning og ellers snakke om asylsøkere på en måte som viser at vi ser på dem som medmennesker.

Intet beskyttelsesnett. ­

Dette gjelder også mennesker som «sitter fast» i Norge, som papir- og mulighetsløse. De kan ikke arbeide. De har intet beskyttelsesnett i vårt samfunn, og ingen steder å reise. Jeg har lært mange av disse å kjenne i organisasjonen Mennesker i Limbo. Vi har ved flere anledninger invitert deg til å møte oss. Men du har avslått det. Det synes jeg har vært feigt. Nå når du ikke lenger er minister, har du kanskje bedre tid. Vi vil gjerne legge fram for deg situasjonen til kvinner og menn som livet har stanset opp for. Vi mener det bør gis et amnesti som gav mulighet til arbeid, slik situasjonen faktisk var fram til 2010.

Jeg vet at du vil svare at dette betyr å «invitere» nye flyktningstrømmer hit. Slik forholdene er nå, er det lite aktuelt. Ansvaret for å yte medmenneskelighet/humanitet overfor en liten gruppe­ mennesker i en fortvilet situasjon burde derimot være svært aktuelt ut fra det verdigrunnlaget vi har i Norge.

Dette hadde jeg gjerne ønsket å få sagt til deg, og gjerne samtalet videre om. Utgangspunktet på onsdag var det beste, men tida satte en stopper for det. Jeg håper­ vi kan få anledning til å føre videre den avbrutte sam-talen. Gjerne i møte med Mennesker i Limbo.

Gå til innlegget

Tro og troverdighet

Publisert rundt 1 år siden

Saksbehandlingen røper en manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittenes troshistorie.

Utlendingsmyndighetene er ­utsatt for massiv kritikk fra en ­samlet kirkelighet når det ­gjelder ­behandlingen av konvertitt­saker. Det dreier seg i hovedsak om ­konvertitter fra Iran og Afghanistan.

Mye gjenstår. 

Informasjonsdirektør i Utlendingsnemnda (UNE) Bjørn Lyster sa i en debatt under Arendalsuka at dette bare dreier seg om «noen enkeltsaker», men at helhetsbildet er langt mer positivt. Myndighetene forbedrer stadig sine metoder for å vurdere en konvertitts religiøse troverdighet. Det er korrekt, men det står mye igjen. Og det finnes ingen statistikk på hvor mange konvertitter som får opphold.

Reaksjonene i Kristen-Norge, ­dreier seg i all hovedsak om asylsøkere fra ­Afghanistan og Iran. Som regel dreier det seg om saker der konvertering dukker opp først etter at søkeren har fått avslag på sin opprinnelige søknad. Som en ny og siste mulighet for å få opphold i Norge.

Det kan, ikke uforståelig, virke ­suspekt. Mulighetene for at det spiller over på ­behandlingen er sannsynlig – og, ­etter å ha lest atskillige avslag, mener jeg ­dokumenterbar. Emosjonelle ­fortellinger fra menigheter og kirkelige ledere om konvertittens troshistorie, blir da lett forstått som naive og ukritiske. I tillegg til hentydninger om egeninteresse som tilvekst til menigheten.

Konsekvensene er tydelige i doku­mentene i hvor liten grad de tar opp ­vurderinger som er framkommet fra ­kirkelig hold. Det samme gjelder nemndbehandlinger hvor et mindretall støtter konvertittens troshistorie. Jeg har til gode å se en bredere gjennomgang av et slikt mindretalls begrunnelse for å gå imot flertallets avgjørelse.

Manglende åpenhet. 

Saksbehandlingen mener jeg gjennomgående røper en ­manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittens troshistorie. Noe som igjen kan skyldes manglende kjennskap til, og kunnskap om, religiøse endrings­prosesser. For et par generasjoner siden var «vekkelseserfaringer» utbredt i det ­norske samfunnet. Både innenfor og utenfor det som var «statskirken». Personlig indre og ytre uro, eller press fra kjente og venner kunne føre til at en søkt ny åndelig ­orientering. Det kunne dreie seg om ­lengre eller kortere ­omvendelsesprosesser. Ofte kombinert med sterke åndelige opp­levelser. Lavkirkelige bedehusmiljøer og karismatiske menigheter har opplevd store ­vekkelsesbølger.

Som misjonær i Japan og prest i ­Norge, har jeg også opplevd at veien kan gå langs mer stillfarne stier med kulturelle og ­intellektuelle fortegn. Impulshistorien fram mot en avklaring og inngang i et nytt ­åndelig, religiøst og kulturelt rom, kan være sammensatt og uoversiktlig. Men utgangspunktet er ofte en personlig krise eller nødssituasjon. Eller en lengsel etter et nytt grunnlag i livet. Nye verdier. Ny framtid.

Avslag på en asylsøknad hører definitivt med i en slik «krisesituasjon». ­Impulser fra kristne venner i asylmiljøet eller møte med vennlige nordmenn, kan plutselig være ­impulser som fører til møte med et kristent, varmhjertet og inkluderende ­fellesskap og i siste instans til et «møte med Jesus», for å bruke en type kristen sjargong.

Kirkehistorien, både i stort format og på individuelt plan, er full av omvendelses­historier hvor liv blir endret. Utenfra kan det virke overflatisk, uansvarlig og ­inkonsistent. Evnen til å «redegjøre» for og ­begrunne sitt valg og analysere konsekvensene av det, kan oppleves uklart, selvmotsigende og uansvarlig. Både kunnskapsmessig og intellektuelt. Men det kan like fullt være ekte og troverdig.

Manglende vilje. 

Slik jeg leser en ­rekke avslag er det en manglende vilje til å trå inn i omvendelsens og opplevelsens ­åndelige rom med åpenhet, nysgjerrighet og respekt. Jeg oppfatter dette som en av de største utfordringene vi står overfor i kommunikasjonen med utlendings­myndighetene.

Veien til å bli konvertitt har i de ­aller fleste sakene jeg kjenner til ført fram til dåp. Det kan være forskjellige teologiske syn på dåpen. På tidspunktet i omvendelses­prosessen og kravene som skal stilles for å bli døpt. Undervisningsoppleggene kan variere. Men grunnlaget er uansett at en over tid har observert den enkeltes utvikling i trosuttrykk og livsførsel. Alvoret i det pastorale ansvaret en tar på seg, er stort. Dette burde ­dannet utgangspunkt for samtalen om konvertitters tro og troverdighet. Her er det rom for betydelig forbedring i en troverdig ­behandling av konvertittsaker.

Trykket i Vårt Land 23. august. 

Gå til innlegget

Skeive muslimer

Publisert over 1 år siden

Vårt Land (28.6) fokuserer på "skeive muslimer" i forbindelse med årets Pride arrangement . Artiklene "Ser skeivt på skeive muslimer" og "Støtter nystartet forening" (Salam) gir et nyansert og utfordrende bilde av utfordringene skeive muslimer står overfor. Jeg har nylig møtt leder av Salam, Thee Yesen al-Obaide, til en "sofaprat". Det var et fint møte.

"Sofapraten" fant sted på Batteriet i Oslo 21.6. Svein Fuglestad med bakgrunn fra Åpen Kirkekruppe ledet samtalen. 

Møtet med Thee Yesen gjorde dypt inntrykk. Han var reflektert, kunnskapsrik og tydelig på sin muslimske identitet. Det var en oppklarende og utfordrende samtale. Den kunne gjerne ha vært "streamet". Jeg tror mange kunne ha hatt godt av å lytte til erfaringene både fra kristne Svein og Thee Yesen. Mye er likt. Det handler om utstøtelse, mistenkeliggjøring og fordømmelse. Samtidig som det handler om å bevare tro og religiøs integritet. Åndelig fellesskap og trosutøvelse.

Thee Yesen var tydelig på anerkjennelsen av at kirka er kommet langt i Norge og at det er en inspirasjon. Han har med interesse registrert støtten Salam har fått fra kirkelig hold slik også oppslaget i Vårt Land viser til Norges kristelig studentforbund. 

Samtidig oppfattet jeg hans sterke understreking av at skeive muslimer må gå sin egen vei. Ikke ut av det fellesskapet troende muslimer er en del av. Men innenfor dette fellesskapet. Det dreier seg ikke om en kamp mot islam, men om et islam som inkluderer og respekterer homofilt samliv. Thee Yesen var tydelig på at det er mulig å lese Koranen på en slik måte at dette er mulig. Deres tro for øvrig og deres religiøse praksis finner sitt rom innenfor et muslimsk trosunivers og en muslimsk trosutøvelse. Her er det ikke snakk om sekulær kritikk eller underkjennelse av islams trosgrunnlag.

Thee Yesen understreket at han ikke vil gå en liberal vei hvor de hellige skrifter settes til side, slik tilfellet har vært i den kristne kirke. Han sa det uten brodd. Nærmest som en observasjon av et gitt faktum. "Javel...?", svarte jeg. "Kanskje er våre erfaringer likere hverandre enn det kan se ut til. For kristne som har åpnet for homofilt samliv har ikke forlatt Bibelen som grunnlag for sin tro og heller ikke det kristne fellesskapet, men en har kommet fram til en ny forståelse hvor tekster leses i lys av ny kunnskap". 

Skeive muslimer må gå sin veg. Men for det norske samfunnet og den kristne kirke, er Thee Yesen og Salam et viktig tegn på at muslimer utgjør et mangfoldig fellesskap og at det er tydelige og sterke røster for en utvikling fram mot et felles verdigrunnlag med forskjellige og tydelige religiøse tradisjoner. Muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Det bekreftet sofasamtalen med Thee Yesen, 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En 1. mai meditasjon

Publisert over 1 år siden

1. mai er en viktig dag både for arbeiderbevegelsen, kirken og samfunnet. Kirkens nestekjærlighetsbud og arbeiderbevegelsens solidaritetsvisjon har en dyp, indre samklang. Her er en preken som peker nettopp på dette.

MEDITASJON 1 mai - OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos - og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!» 

 

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For gjelder en «kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.»

Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn.

Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begrepet. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». –

Samtidig vet vi at gullstanderen ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden - å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen - både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Komponistene har skapt toner. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen og med melodi av en av våre fineste salmekomponist, Trond Kverno: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag - også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

 

Gå til innlegget

ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN

Publisert over 1 år siden

I morgentimene i dag (lørdag) blir kanskje en liten afghansk familie som er konvertert til kristendommen tvangsreturnert etter et ublidt møte med norsk politi som brøt seg inn på bedehuset Betania i Fitjar. Pastor Frank Håvik fortviler og sendt i morges en siste appell til justisministeren

Til justisminister Sylvi Listhaug

Kopi til statsminister Erna Solberg

 

EN APPELL FRA PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger)

 

Det er mye som taler for at familien som i går morges ble hentet ut fra møtelokalet Betania på Fitjar med det første blir transportert ut av landet tilbake til Afghanistan.

 

Denne skaden må ikke skje. Og jeg vet ikke lenger hvem som kan forhindre denne ulykken. Jeg sender derfor en direkte henvendelse til deg, justisminister med kopi til landets statsminister. Kanskje har du/dere mulighet til å forhindre politiet i å foreta denne uttransporten med de alvorligste konsekvenser for denne lille familien, i alle fall før saken har vært prøvet i lagmannsretten. Vi mener at når to rettsinnstanser som skal forvalte de samme lover kommer til to motsatte konklsjoner, bør saken få en god behandling i lagmannsretten. Å sende dem ut i ventetiden er ikke bare livsfarlig for dem, men det ville være å forgripe dom i retten.

 

Menigheten Nytt Liv Sunnhordland er ikke i tvil om at de er ekte konvertitter så godt som noen. Mannen konverterte før første avslag i UDI, og kona et år senere. Vi registrerer at våre myndigheter mener at tidspunktet for deres konvertering bekrefter deres mangel på troverdighet og at disse opplysningene bare framkommer som en "klar utbygging av asylgrunnlaget". Dette er vi helt uenige i. Vi har over tid lært dem å kjenne som ekte troende i samsvar med de kriteriene vi legger til grunn for å være kristen i en menighet i vår tradisjon.

 

Da vi fryktet at de kunne blir fraktet ut av landet før saken hadde vært oppe til behandling i lagmannsretten, gikk vi til det uvanlige skritt å åpne vårt kirkehus for dem i den tro at politiet ville respektere "kirkefreden" i henhold til de retningslinjene justisministeren sendt ut for snart 20 år siden. Vi er glade for den støtten vi har fått, blant annet fra Bjørgvin biskop, Halvor Nordhaug, og Fitjars ordfører Wenche Tislevoll (H), i vår forståelse av at vårt kirkebygg Betania i denne sammenheng er å forstå som en kirkebyggning.

 

Men det hjelper så lite dersom familien blir sendt tilbake til Afghanistan med det aller første. Det er det saken nå gjelder.

 

Vi vet at norske myndigheter mener det er uten fare for påståtte konvertitter å returnere til Afghanistan. De kan bare i tråd med Sharialoven frasi seg sin nye, påtatte religion og vende tilbake til islam. Det vil bli respektert i muslimske miljøer i landet. I praksis betyr dette, slik vi ser det, at norske myndigheter ber våre venner frasi seg sin tro på Jesus Kristus. For oss framstår dette som dramatisk og ikke i overensstemmelse med elementære prinsipper når det gjelder trosfrihet.

 

Jeg henvender meg i min fortvilelse til dere to i vår regjering som de eneste som har myndighet til å la politiet stanse uttransporteringen nå, og gi familien trygghet i landet til saken deres er ferdigbehandlet.

 

Denne henvendelsen er utformet i morgentimene på veg inn i en helg vi frykter skal bli en utsendelseshelg. Vi vil be alle menigheter og forsamlinger tenne et lys og be en bønn for denne familien denne helga.

 

I fortvilelse og håp,

 

Frank Håvik

Fitjar, 24.2.2018

Kommentar fra Tor B Jørgensen

Hva er det som skjer i landet vårt? Nok en uforståelig vurdering i en konvertittsak. I tillegg fullstendig mangel på varsomhet i forhold til tidligere uttalt respekt for "fredens rom". En dør blir brutt opp. Mindreårige blir hentet ut. Mens de venter i fortvilelse på behandling i lagmannsretten. Saken ble viet stor oppmerksomhet i media i går (fredag). Men hvis ikke justisministeren/statsministeren trår inn i saken, vil politiet bare utføre sitt oppdrag. 

Vi kjenner uttrykksformen: "utvidelse av asylgrunnlaget". Konverteringen blir da fortstått som et siste forsøk på å få opphold, og dermed ikke som en troverdig religiøs overbevisning. Pastor Håvik er imidlertid av en helt annen oppfatning. 

Når norske myndigheter mener at når trosoverbevisningen og trosidenteten ikke er ekte, er det ikke farlig å returnere til Afghanistan fordi en da bare kan bekrefte sin muslimske tro, så er alt OK. I praksis kan dette oppfattes som at norske myndigheter ber en konvertitt frasi seg sin kristne tro - og dette er ikke et valg en som påstår å ha blitt kristen, skal stilles overfor av norske myndigheter.

I tillegg kommer så innbruddet i bedehuset Betania som i dag eies av Nytt liv Sunnhordland. De juridiske vurderingene som her ligger til grunn, vil bli diskutert framover. Det tragiske er at resultatet av denne diskusjonen ikke vil kunne få konsekvenser for den angjeldende familien. De kan allerede være på vei til Kabul!

Dette går ikke an. Respekten for tro og religionsfrihet har vært et kjennetegn ved det norske samfunnet. Våre myndigheter følger nå en praksis som undergraver denne tilliten.

-----

Fra en annen sak legger jeg ved en tekst som dannet grunnlaget for oppslag i Vårt Land 21.2.2018. Det viser noen av de utfordringer en konvertitt kan stå overfor.

"En henvendelse vedrørende skremmende religionsfaglig inkompetanse "i behandlingen av en konvertittsak

 Til UDI-direktør Frode Forfang

Jeg har arbeidet med mange konvertittsaker og har den senere tiden gledet meg over at det legges for dagen en stadig høyere grad av kompetanse i vurderingen av en konvertitts religiøse troverdighet. Jeg har selv væt med i arbeidsgruppa som har lagt fram rapporten Tro, håp og forfølgelse II. Og vi mener at mange av de spørsmålene vi har tatt opp når det gjelder trosidentitet og trospraksis, reflekteres i måten konvertittsaker behandles på.

 

Desto mer oppsiktsvekkende og beklagelig er det å ha blitt gjort kjent med en nylig avgitt uttalelse i en konvertittsak. Den manglende kompetanse som kommer til uttrykk i vedkommende sak, er av slik karakter et det etter min vurdering er pinlig i en offentlig norsk forvaltnings institusjon som UDI, og at jeg føler meg forpliktet til å varsle øverste myndighet i UDI. Jeg er klar over at saken er oversendt og behandlet i UNE, men premissene legges i stor grad i angjeldende UDI-uttalelse.

 

Saken jeg referer til har UDI-referanse xxxx som gjelder UDIs "oversendelse av klage - avslag på beskyttelse" til UNE datert xxxxx.

 

Jeg begrenser meg til å referere det punktet i dette oversendelsesbrevet jeg mener er grunnlaget for en så pass sterk reaksjon som jeg kommer med her. Sitat er hentet fra side 3 som viser tilbake til side 4-5 i en såkalt tilleggsintervjurapport:

 

"Når intervjueren spør deg om du har lest i Bibelen, forteller du at du har lest de delene av den som er av interesse for deg. Når intervjueren ber deg fortelle hvilke emner som var interessante, forteller du at du ikke kan nevne det. Videre vet du hvorfor kristne feirer jul og svarer at dette skjer fordi Jesus ble født. Du forteller at kristne feirer jul 25.12, og angir dermed feil dato for Jesu fødsel. Vi har ikke lagt avgjørende vekt på dette momentet, men mener at det underbygger vår øvrige vurdering av at (et "at" for mye?) din konvertering. Når du blir spurt om du kjenner til andre høytider, svarer du at kristne feirer Jesu oppstandelsen og en høytid 49 dager etter oppstandelsen hvor man feirer den hellige ånd kommer, uten at du husker navnet på denne høytiden.

 

"UDI mener du har svært begrenset kunnskap om kristne høytider. Når du blir spurt hvorfor kristne feirer oppstandelsen, svarer du at du ikke vet. Du sier videre at din kunnskap ikke er fullstendig når det gjelder kristendommen. UDI mener dette svaret illustrerer din manglende kunnskap og kristne overbevisning. Vi viser til at når du blir bedt om å fortelle om hvilke deler av det kristne budskapet som har betydning for deg, svarer at det har betydning at det står at de som har begått synd, har fått avstand til guds kjærlighet. Når du blir bedt om å fortelle hvorfor dette verset er viktig for deg, sier du at du tror at Jesus ble korsfestet for menneskenes synder. UDI mener det er svært påfallende at du ikke kjenner til hvorfor man feirer oppstandelsen, når korsfestelsen og oppstandelsen er to svært viktige hendelser nært knyttet til hverandre i den kristne tro. Videre har vi merket oss at du ikke kan navnet på denne høytiden, men bruker begrepet oppstandelsen. Vi mener det er påfallende at du ikke bruker navnet påske om denne høytiden. Vi viser til at du har vært gjennom påskehøytiden to ganger mens du har vært tilknyttet Betania-menigheten. Du har også hatt kontakt med kristne miljøer i over 1,5 år. Det at du i liten grad har kunnskaper om din nye anførte religion, svekker anførselens troverdighet." 

 

Dette er en dypt foruroligende tekst som

1. foruten å avsløre uforståelig mangel på elementær kristen kunnskap fra intervjuer (eller rapportskrivers) side,

2. i tillegg legger vekt på perifere betegnelsesbegreper vedrørende kirkelige høytider på en faglig overraskende inkompetent måte

3. og dessuten inneholder en direkte indre selvmotsigelse i måten å omtale søkerens evne til å beskrive hva han anser som viktig i den kristne tro,

4. og dermed ikke overraskende, men ikke desto mindre beklagelig, feilaktig fører til følgende konklusjon: "svekket troverdighet" - som igjen legger grunnlaget for den videre behandling av konvertittens trosmessige troverdighet med konklusjonen: ""Vi legger således ikke til grunn at du har konvertert fra islam til kristendommen og vil stå i fare ved en retur til Afghanistan på bakgrunn av dette" (s 4).

 

Ad 1: Det går rett og slett ikke an for en norsk saksbehandler som skal vurdere konvertitters kunnskap om kristendommen og deres troverdighet, ikke å vite at 25.12 er Jesu fødselsdag (i den vest-kirkelige tradisjon), slik konvertitten hevder! 25.12 er en rød dag i enhver norsk kalender. 25.12 julens hoveddag/høytidsdag. 24.12, som formodentlig UDIs representant sikter til, altså julaften, er ikke helligdag. 24.12 er ikke Jesu fødselsdag, selv om dagen feires stort. 24.12 er kvelden før den store dagen. Dette er så elementer at det fullstendig svekker den faglige troverdighet til den/dem som har vurdert konvertittens troskunnskap. Dette går rett og slett ikke an å gjøre en slik feil! At en så føyer til en modererende velvilje i forhold til konvertittens påståtte feil ved ikke å tillegge denne feilen "avgjørende betydning", oppveies av det faktum at denne "feilen" likevel underbygger "vår øvrige vurdering". - Jeg spør i undring og fortvilelse hvordan går dette an? I en slik rapport å gjøre et poeng av en påstått feil, som faktisk tvert i mot så eklatant avslører rapportskriverens faglige inkompetanse? Det er skremmende at slike feil begås i en sammenheng som dette, og det er dessverre ikke mindre skremmende for saksbehandlingen i UDI (og for så vidt i UNE) at dette ikke er blitt oppdaget og luket vekk!

 

Ad 2: All gjentakende prosedering rundt betegnelsen på de to andre store høytidene i kirkeåret, bekrefter et tilsvarende lavt kunnskapsnivå hos utspørrer/rapportskriver. At det i det hele tatt legges vekt på de norske begrepene som brukes og at konvertitten her ikke gir de svar utspørrer/rapportskriver forventer, er tankevekkende. Hvis en først velger å gjøre et poeng av høytidene, deres navn og deres innhold, må en være klar over at betegnelsene er mange på de forskjellige språk. Påske er for eksempel ikke et internasjonalt allment brukt begrep. På engelsk heter det som kjent Easter. Enhver ordbok på engelsk vil knytte dette ordet til Oppstandelsesdagen! Slik konvertitten faktisk gjør! Skjærtorsdag og langfredag er spesielle ord og de er ikke høytidsdager i mange land og spiller slik sett en nedtonet rolle i forhold til Jesu oppstandelse. At konvertitten fokuserer på "oppstandelsen" som betegnelse for påske er dermed svært sakssvarende, mens det er tilsvarende påfallende at intervjuer/rapportskriver tydeligvis ikke vet bedre. - Når det gjelder pinse, viser konvertitten med all mulig tydelighet hvor denne festen har sitt navn fra. Pinse er en forvanskning av et gresk ord for den 50.dagen, altså 49 fulle dager (etter påske/oppstandelsesdagen). Den engelske utgaven av begrepet, pentecost, er tettere på den greske originalen. Konvertitten vet altså at det dreier seg om en tidsangivelse og ikke minst, og det er jo det religiøse poenget her, at det dreier seg om Den hellige ånds komme. Når utspørrer/rapportskriver velger å gå inn på disse høytidsbetegnelsene og betydningen av dem, kan det virke som intervjuer/rapportskriver ikke har skjønt at konvertitten utmerket godt vet hva påske og pinse står for! Det er faglig sett påfallende. Ad pinsen burde det kanskje skinne igjennom at utspørrer/rapportskrivet fattet interesse nettopp for konvertittens forhold til pinsen da han har kommet til tro i en pinsemenighet!

 

Ad 3: I sitatets innledning undrer intervjuer/rapportskriver seg over at konvertitten ikke kan angi hvilke temaer som er viktig for han i hans bibellesning. Kan det hende at spørsmålet er stilt litt vanskelig (eventuelt oversetter ikke helt har fått tak i det?). For i det andre avsnittet forteller konvertitten veldig tydelig "hvilke deler av det kristne budskapet som har betydning for deg" når han "svarer at det har betydning at det står at de som har begått synd, har fått avstand til guds kjærlighet", og dette så i tillegg videreføres med følgende poeng: "Når du blir bedt om å fortelle hvorfor dette verset er viktig for deg, sier du at du tror at Jesus ble korsfestet for menneskenes synder." Dette er selve kjernen i den kristne tro. Det er da et aldeles utmerket svar på spørsmålet om hvilket tema som er viktig for han i hans bibellesning. Det kan virke som intervjueren/rapportskriveren ikke ser den innebygde motsetningen i det referatet som gjengis: først at det kan virke som han ikke vet hvilket tema som er viktig for han i lesningen av Bibelen, mens han senere bekrefter med all tydelighet hva som er det avgjørende kjernetemaet i hans tro og i den kristne kirkes tro. Det er bare 15 linjer mellom de to observasjonene. Dette virker inkonsistent både i oppstilling og i innhold. Og avdekker at intervjuer/rapportskriver har vanskelig for å se sammenhengen mellom svar som avgis i intervjuets forskjellige faser. Slike "feil" oppstår ofte fordi spørsmål ikke har vært forstått av intervjuobjektet - og at intervjuer ikke har vært i stand til å åpne for klargjøring.

 

Ad 4: Det er altså feil på feil, lagt sammen i noen som etter UDIs mening bekrefter "svekket troverdighet", mens det faglig faktisk er motsatt. Det referatet som gis bekrefter at konvertitten har bedre kunnskap både om noe så elementært som hvilken dag Jesus er født på (etter vår vestlige kalender), om påske som oppstandelsesdagen og pinse som den 50.dagen (eller dag 49) etter oppstandelsesdagen. Konvertittens påståtte "svekkede troverdighet", blir så en viktig byggekloss fram mot den avsluttende oppsummeringen hvor "vi således ikke (legger til grunn) at du har konvertert fra islam til kristendommen og vil stå i fare ved en retur til Afghanistan på bakgrunn av dette."

 

Min konklusjon er at dette ikke kan betegnes som annet enn en forvaltningsmessig skandale. Den faglige kunnskapsløsheten som kommer til uttrykk i de siterte linjene er så oppsiktsvekkende, at en slik konklusjon nærmest er uunngåelig.

  

Saken ble oversendt til UNE 31.07.2017 og behandlet i nemndmøte 16.01.2018. Slik det fremkommer av UNEs behandling tillegges UDIs beskrivelse av konvertittens mangel på troverdighet og kunnskapsløshet stor vekt. Nemndas flertall går derfor inn for at "klageren" ikke får beskyttelse i Norge fordi asylforklaringen ikke er troverdig og at det ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet. - Vedtaksdatoen var 05.02.2018 og utreisefristen er satt til 26.02.2018.

 

Jeg vet at du ikke kan tre inn i UNE-prosesser, men jeg henvender meg likevel til deg i min fortvilelse fordi jeg faktisk mener at UDI må bære mye av ansvaret for en så utilfredsstillende behandling av konvertittens troverdighet og vurdering av hans kunnskap om sin nye tro. Jeg vet ikke hvordan og om man overhode har mulighet til å få belyst en sak på nytt, når forvaltningen har gjort et så åpenbart dårlig arbeid. Jeg vet ikke om du som direktør har makt og myndighet til å be om ny gjennomgang av saken og dermed kan sikre at han ikke blir sendt hjem mandag om under to uker.

 

Jeg vil ta kontakt med hans advokat i morgen for å undersøke nærmere mulighetene for å fremme saken gjennom rettssystemet, men jeg kjenner til at konvertitter er blitt sendt tilbake til Afghanistan i en slik ankeprosessperiode. Det bekymrer meg.

 

Jeg håper du får anledning til å lese denne henvendelsen - og jeg håper at det i en eller annen form måtte være mulig å få til en kvalifisert behandling av vedkommende konvertitt uten å behøve å gå den lange og dyre vegen om en rettssak. Det er så åpenbare saksbehandlingsfeil at det burde være mulig Jeg har den tiltro til norsk forvaltning at den er i stand til å innse slik mangelfull saksbehandling og ta de nødvendig skritt for å få det rettet opp.

 

Med vennlig hilsen og med håp

 

 

+Tor B Jørgensen

biskop emeritus

p.t. vikarprest i Sør-Hålogaland bispedømme

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere