Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Den radikale folkekirka

Publisert 9 måneder siden

Bakkevig og Kristiansen advarer mot «aktivistkirka». Men hvem avgjør hva som er «aktivisme»?­

‘Soga om den radikale folkekyrkja’ kaller Knut Ødegård boka til Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, Da Gud skiftet mening.

Ødegård hadde ventet seg noe mer enn «et slags festskrift» for seierherrene i radikaliseringen av Den norske kirke. La gå, men det er vel memoarsjangerens fortrinn at den velger sitt eget ståsted. For egen del tilhører jeg de «radikale elementa», som ifølge Ødegård overtok kirka etter 1968. Jeg synes Bakkevig/Kristiansen har fått med seg mange viktige og artige poeng i sitt «festskrift». De beskriver et bredt og sammensatt tidsskifte i Den norske kirkes historie, som dreier seg om mye mer enn sosialetikk og kirkas politiske engasjement. Det dreier seg om et viktig paradigmeskifte i kirkas totale kulturelle uttrykk og nærvær i samfunnet.

Naivt svermeri. 

«Festskriftet» har sine mangler. Det har for eksempel vært påpekt at kvinnerevolusjonen i Den norske kirke ikke kommer tyde-
lig nok fram. Det er jeg enig i. For egen del savner jeg dessuten mer om miljø­- og klimaspørsmål. «Soga» starter bra med Alta-aksjonen i 1978. Men så blir historiefortellingen distansert og kritisk. Frank Aarebrot blir gjort til et sannhetsvitne når han på veg til klimamøtet i København, kalte kirkas engasjement «naivt svermeri, uten innsikt og uten mandat fra Vårherre». Senere har han beklaget dette – etter å ha lest om kirkas rolle under krigen. Samfunnet trenger stemmer som tør å tale makta imot, uansett hvor umusikalsk det kan lyde.

Det er som om radikalerne Bakkevig/Kristiansen har lukket igjen den døra som ble åpnet i 1968. Nå advarer de mot «aktivistkirka». Hvem avgjør hva som er «aktivisme»? Kommer ikke det an på eget ståsted? Er det ikke nettopp det de skriver om i kapitlet om «å lese Bibelen nedenfra»? Men det ser ut som de har glemt det. Impulsene fra frigjøringsteologien i Latin-Amerika ender nærmest opp i en norsk oversettelse av en argentinsk håpstango. Men ingen ting om utfordringer i det norske samfunnet.

Mye halloi. 

Bakkevig/Kristiansen knytter aktivismen til eksempler som oljeboring i Lofoten, norsk transportplan og økte skatter. Det er saker mitt navn er blitt knyttet til i det offentlige rom. For meg har det å skjerme Lofoten og Vesterålen fått viktige impulser fra møte med lokale fiskere og miljøaktivister. Transportplanen handler om sikkerhet på og langs vegene våre. Det har vært en konsekvens av pastorale møter med ofrene for trafikkulykker. Viljen til å betale mer skatt, ble det mye halloi av. For meg henger det sammen med den ubehagelige utviklingen av et «forskjells-Norge». Fokus på rikdom og grådighet, på rettferdighet og likhet, er et grunnleggende bibelsk anliggende. Bakkevig/Kristiansen vier det overraskende lite oppmerksomhet. Når politikere nå sier at velferdssamfunnet blir overbelastet, utfordrer det til fornyet engasjement for å gjenskape visjonen om det solidariske samfunnet. Der de som har mye også er villige til å yte mer. Det dreier seg også om min skatteseddel.

Tegn i verden. 

Når kirka står nær sårbare mennesker eller det sårbare skaperverket, er det vanskelig å unngå å bli en aktør. Det dreier seg ikke om å være profet, men om å være et medmenneske. Det vil kunne skape konflikt og utfordre fellesskapet i kirka­. Men er det ikke nettopp i denne erkjennelsen­ at kirka kan bli et tegn i verden? At den tåler åpen, direkte og ærlig uenighet­ som bygger på en felles respekt for at andre kan se virkeligheten på en annen måte og samtidig erkjenne at vi alle er avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus og bærer en felles visjon om en ny virkelighet der Kristus skal være alt i alle. Folkekirkas framtid er avhengig av dens mot til å være radikal.

Gå til innlegget

Åpent brev til Sylvi Listhaug

Publisert 10 måneder siden

Gode Sylvi Listhaug. Jeg prøver meg med en fortsettelse på en uavsluttet samtale.

Vi møttes i «Her og nå» på Marienlyst i forrige uke, og skulle snakke om din kritikk av Den norske kirke i boka Der andre tier. Det ble litt hektisk i studio på grunn av dramatiske nyheter om postbomber i USA – og vi ble stanset midt i vår samtale. Jeg tillater meg derfor å ta opp noen av de spørsmålene jeg hadde på blokka mi med utgangspunkt i kapitelet «Våre verdier». Her sier du mye om din kristne tro, om hva du avgrenser deg overfor og hva du mener er viktige konkretiseringer av det kristne verdigrunnlaget.

Råtner på rot. 

Så sier du en del om den kirka vi begge tilhører og her blir det vanskeligere. Du skriver at Kirkas største problem i dag er at «ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro».

Flere kirkelige ledere har alle-rede­ reagert på denne formuleringen, blant annet prost Trond Bakkevig, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. For meg er det en dramatisk påstand at den kristne tro ikke forkynnes i vår kirke. Men det finnes et unntak, i din hjemmemenighet i Ørskog på Sunnmøre. Jeg vil faktisk tro at du hadde opplevd noe tilsvarende i de aller fleste menigheter i Den norske kirke. Prester, og biskoper inkludert, forkynner fra søndag til søndag den kristne tro og det kristne evangeliet på en rimelig tradisjonell og lett gjenkjennelig måte. I tillegg til all den tro liturgien, bibellesningene, bønnene, salmene og sakramentene formidler.

Med glede og i alvor. 

Etter avsluttet bispetjeneste gleder jeg meg over å gå til vanlige gudstjenester her i Frogner på Romerike­ hvor jeg bor. Vi skulle­ gjerne ønsket­ at det var flere til vanlige gudstjenester, men du verden hvor artig det er når gudstjenesten ved spesielle anled-
ninger er fylt av liv og varme. Prestene jeg kjenner her, slik jeg kjente prester i Sør-Hålogaland, formidler evangeliet med glede og i alvor. Som pensjonist med mange begravelser den siste tida, kjenner jeg også på hvordan jeg som prest blir møtt med velvilje og takknemlighet. Kirka er viktig for folk. I gudstjenester og kirkelige handlinger er evangeliet ikke byttet ut med «politikk», slik du skriver.

I samtalen vår i NRK fokuserte du på oljeboring i Lofoten. Kanskje er jeg den biskopen som er mest kjent for å ha satt den saken­ på dagsorden. Jeg fikk ikke anledning­ til å svare deg. I møte med lokale folk knyttet til fiskeri og miljøvern i Lofoten og Vesterålen, kom jeg til at jeg måtte støtte dem som var redd for konsekvensene av eventuelle lete- og utvinningsprosjekter i området. Både av hensyn til trusselen mot den «evig-
varende» fiskerivirksomheten og som en del av det store ansvaret Norge har for å gå foran for vise vilje og evne til omstilling mot en fossilfri energipolitikk.

Kommende generasjoner. 

For meg er det den forpliktelsen overfor den gaven Gud har gitt oss i skaperverket, som er avgjørende. Sammen med hensynet til kommende generasjoners mulighet til å leve av fiskerivirksomheten. Andre, også blant biskopene, ser litt annerledes på det. Men jeg mener vi alle har ansvar for å si ifra når vi mener noe bærer galt av sted i samfunnet vårt. Det er en egenskap du ellers verdsetter høyt i boka di. I vanlige søndagsgudstjenester vil du ikke høre meg «preke» over denne type saker. Der forholder jeg meg i hovedsak til de tekstene som søndag legger til rette for.

I boka di er det imidlertid Kirkas holdning til innvandringsspørsmål som blir det sterkeste «beviset» på at Den norske kirke råtner på rot. Det er merkelig. Uansett hva du måtte mene om behovet for en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, vil du ikke kunne få kirka til ikke å tale flyktningers og fremmedes sak. Det er en grunnpilar i vår kristne tro. Nestekjærligheten kan ikke begrenses til egen nasjon. Profetene var tydelige på det, og Jesus var tydelig. Det er jo et hovedpoeng i den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan.

At du har valgt å fronte en meget­ streng asylpolitikk, er ditt valg, og jeg respekterer det. Men det betyr ikke at Kirka og andre i samfunnet vårt ikke må kunne mene at dette blir for «strengt». Jeg innrømmer gjerne at dette er vanskelig, men vi bør i alle fall kunne enes om våre forpliktelser overfor internasjonale avtaler og lovgivning og ellers snakke om asylsøkere på en måte som viser at vi ser på dem som medmennesker.

Intet beskyttelsesnett. ­

Dette gjelder også mennesker som «sitter fast» i Norge, som papir- og mulighetsløse. De kan ikke arbeide. De har intet beskyttelsesnett i vårt samfunn, og ingen steder å reise. Jeg har lært mange av disse å kjenne i organisasjonen Mennesker i Limbo. Vi har ved flere anledninger invitert deg til å møte oss. Men du har avslått det. Det synes jeg har vært feigt. Nå når du ikke lenger er minister, har du kanskje bedre tid. Vi vil gjerne legge fram for deg situasjonen til kvinner og menn som livet har stanset opp for. Vi mener det bør gis et amnesti som gav mulighet til arbeid, slik situasjonen faktisk var fram til 2010.

Jeg vet at du vil svare at dette betyr å «invitere» nye flyktningstrømmer hit. Slik forholdene er nå, er det lite aktuelt. Ansvaret for å yte medmenneskelighet/humanitet overfor en liten gruppe­ mennesker i en fortvilet situasjon burde derimot være svært aktuelt ut fra det verdigrunnlaget vi har i Norge.

Dette hadde jeg gjerne ønsket å få sagt til deg, og gjerne samtalet videre om. Utgangspunktet på onsdag var det beste, men tida satte en stopper for det. Jeg håper­ vi kan få anledning til å føre videre den avbrutte sam-talen. Gjerne i møte med Mennesker i Limbo.

Gå til innlegget

Tro og troverdighet

Publisert rundt 1 år siden

Saksbehandlingen røper en manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittenes troshistorie.

Utlendingsmyndighetene er ­utsatt for massiv kritikk fra en ­samlet kirkelighet når det ­gjelder ­behandlingen av konvertitt­saker. Det dreier seg i hovedsak om ­konvertitter fra Iran og Afghanistan.

Mye gjenstår. 

Informasjonsdirektør i Utlendingsnemnda (UNE) Bjørn Lyster sa i en debatt under Arendalsuka at dette bare dreier seg om «noen enkeltsaker», men at helhetsbildet er langt mer positivt. Myndighetene forbedrer stadig sine metoder for å vurdere en konvertitts religiøse troverdighet. Det er korrekt, men det står mye igjen. Og det finnes ingen statistikk på hvor mange konvertitter som får opphold.

Reaksjonene i Kristen-Norge, ­dreier seg i all hovedsak om asylsøkere fra ­Afghanistan og Iran. Som regel dreier det seg om saker der konvertering dukker opp først etter at søkeren har fått avslag på sin opprinnelige søknad. Som en ny og siste mulighet for å få opphold i Norge.

Det kan, ikke uforståelig, virke ­suspekt. Mulighetene for at det spiller over på ­behandlingen er sannsynlig – og, ­etter å ha lest atskillige avslag, mener jeg ­dokumenterbar. Emosjonelle ­fortellinger fra menigheter og kirkelige ledere om konvertittens troshistorie, blir da lett forstått som naive og ukritiske. I tillegg til hentydninger om egeninteresse som tilvekst til menigheten.

Konsekvensene er tydelige i doku­mentene i hvor liten grad de tar opp ­vurderinger som er framkommet fra ­kirkelig hold. Det samme gjelder nemndbehandlinger hvor et mindretall støtter konvertittens troshistorie. Jeg har til gode å se en bredere gjennomgang av et slikt mindretalls begrunnelse for å gå imot flertallets avgjørelse.

Manglende åpenhet. 

Saksbehandlingen mener jeg gjennomgående røper en ­manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittens troshistorie. Noe som igjen kan skyldes manglende kjennskap til, og kunnskap om, religiøse endrings­prosesser. For et par generasjoner siden var «vekkelseserfaringer» utbredt i det ­norske samfunnet. Både innenfor og utenfor det som var «statskirken». Personlig indre og ytre uro, eller press fra kjente og venner kunne føre til at en søkt ny åndelig ­orientering. Det kunne dreie seg om ­lengre eller kortere ­omvendelsesprosesser. Ofte kombinert med sterke åndelige opp­levelser. Lavkirkelige bedehusmiljøer og karismatiske menigheter har opplevd store ­vekkelsesbølger.

Som misjonær i Japan og prest i ­Norge, har jeg også opplevd at veien kan gå langs mer stillfarne stier med kulturelle og ­intellektuelle fortegn. Impulshistorien fram mot en avklaring og inngang i et nytt ­åndelig, religiøst og kulturelt rom, kan være sammensatt og uoversiktlig. Men utgangspunktet er ofte en personlig krise eller nødssituasjon. Eller en lengsel etter et nytt grunnlag i livet. Nye verdier. Ny framtid.

Avslag på en asylsøknad hører definitivt med i en slik «krisesituasjon». ­Impulser fra kristne venner i asylmiljøet eller møte med vennlige nordmenn, kan plutselig være ­impulser som fører til møte med et kristent, varmhjertet og inkluderende ­fellesskap og i siste instans til et «møte med Jesus», for å bruke en type kristen sjargong.

Kirkehistorien, både i stort format og på individuelt plan, er full av omvendelses­historier hvor liv blir endret. Utenfra kan det virke overflatisk, uansvarlig og ­inkonsistent. Evnen til å «redegjøre» for og ­begrunne sitt valg og analysere konsekvensene av det, kan oppleves uklart, selvmotsigende og uansvarlig. Både kunnskapsmessig og intellektuelt. Men det kan like fullt være ekte og troverdig.

Manglende vilje. 

Slik jeg leser en ­rekke avslag er det en manglende vilje til å trå inn i omvendelsens og opplevelsens ­åndelige rom med åpenhet, nysgjerrighet og respekt. Jeg oppfatter dette som en av de største utfordringene vi står overfor i kommunikasjonen med utlendings­myndighetene.

Veien til å bli konvertitt har i de ­aller fleste sakene jeg kjenner til ført fram til dåp. Det kan være forskjellige teologiske syn på dåpen. På tidspunktet i omvendelses­prosessen og kravene som skal stilles for å bli døpt. Undervisningsoppleggene kan variere. Men grunnlaget er uansett at en over tid har observert den enkeltes utvikling i trosuttrykk og livsførsel. Alvoret i det pastorale ansvaret en tar på seg, er stort. Dette burde ­dannet utgangspunkt for samtalen om konvertitters tro og troverdighet. Her er det rom for betydelig forbedring i en troverdig ­behandling av konvertittsaker.

Trykket i Vårt Land 23. august. 

Gå til innlegget

Skeive muslimer

Publisert rundt 1 år siden

Vårt Land (28.6) fokuserer på "skeive muslimer" i forbindelse med årets Pride arrangement . Artiklene "Ser skeivt på skeive muslimer" og "Støtter nystartet forening" (Salam) gir et nyansert og utfordrende bilde av utfordringene skeive muslimer står overfor. Jeg har nylig møtt leder av Salam, Thee Yesen al-Obaide, til en "sofaprat". Det var et fint møte.

"Sofapraten" fant sted på Batteriet i Oslo 21.6. Svein Fuglestad med bakgrunn fra Åpen Kirkekruppe ledet samtalen. 

Møtet med Thee Yesen gjorde dypt inntrykk. Han var reflektert, kunnskapsrik og tydelig på sin muslimske identitet. Det var en oppklarende og utfordrende samtale. Den kunne gjerne ha vært "streamet". Jeg tror mange kunne ha hatt godt av å lytte til erfaringene både fra kristne Svein og Thee Yesen. Mye er likt. Det handler om utstøtelse, mistenkeliggjøring og fordømmelse. Samtidig som det handler om å bevare tro og religiøs integritet. Åndelig fellesskap og trosutøvelse.

Thee Yesen var tydelig på anerkjennelsen av at kirka er kommet langt i Norge og at det er en inspirasjon. Han har med interesse registrert støtten Salam har fått fra kirkelig hold slik også oppslaget i Vårt Land viser til Norges kristelig studentforbund. 

Samtidig oppfattet jeg hans sterke understreking av at skeive muslimer må gå sin egen vei. Ikke ut av det fellesskapet troende muslimer er en del av. Men innenfor dette fellesskapet. Det dreier seg ikke om en kamp mot islam, men om et islam som inkluderer og respekterer homofilt samliv. Thee Yesen var tydelig på at det er mulig å lese Koranen på en slik måte at dette er mulig. Deres tro for øvrig og deres religiøse praksis finner sitt rom innenfor et muslimsk trosunivers og en muslimsk trosutøvelse. Her er det ikke snakk om sekulær kritikk eller underkjennelse av islams trosgrunnlag.

Thee Yesen understreket at han ikke vil gå en liberal vei hvor de hellige skrifter settes til side, slik tilfellet har vært i den kristne kirke. Han sa det uten brodd. Nærmest som en observasjon av et gitt faktum. "Javel...?", svarte jeg. "Kanskje er våre erfaringer likere hverandre enn det kan se ut til. For kristne som har åpnet for homofilt samliv har ikke forlatt Bibelen som grunnlag for sin tro og heller ikke det kristne fellesskapet, men en har kommet fram til en ny forståelse hvor tekster leses i lys av ny kunnskap". 

Skeive muslimer må gå sin veg. Men for det norske samfunnet og den kristne kirke, er Thee Yesen og Salam et viktig tegn på at muslimer utgjør et mangfoldig fellesskap og at det er tydelige og sterke røster for en utvikling fram mot et felles verdigrunnlag med forskjellige og tydelige religiøse tradisjoner. Muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Det bekreftet sofasamtalen med Thee Yesen, 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En 1. mai meditasjon

Publisert over 1 år siden

1. mai er en viktig dag både for arbeiderbevegelsen, kirken og samfunnet. Kirkens nestekjærlighetsbud og arbeiderbevegelsens solidaritetsvisjon har en dyp, indre samklang. Her er en preken som peker nettopp på dette.

MEDITASJON 1 mai - OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos - og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!» 

 

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For gjelder en «kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.»

Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn.

Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begrepet. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». –

Samtidig vet vi at gullstanderen ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden - å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen - både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Komponistene har skapt toner. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen og med melodi av en av våre fineste salmekomponist, Trond Kverno: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag - også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 3566 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
18 dager siden / 2537 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
rundt 1 måned siden / 2483 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1863 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
3 dager siden / 1802 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
15 dager siden / 1703 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
3 dager siden / 1577 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
12 dager siden / 1410 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere