Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

En trosopplæring for voksne

Publisert 8 måneder siden - 1599 visninger

Dette er en bokomtale i Nytt norske kirkeblad 6/2017: Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen».

 

Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen». Målet med boka er å «hjelpe oss å lese, høre og ta til oss det kristne språket uten at en forutbestemt forståelse kommer i veien.» Borgs oppfordring er at «[v]i må lære oss å lese og lytte til språket i vår tro på nytt.»

Den engelske tittelen reflekterer at det dreier seg om språk: «Speaking Christian». Det er ikke lett å oversette en slik tittel. Forlaget har måttet gå en annen veg som likevel reflekterer Borgs hovedanliggende, nemlig å «gjenoppdage kristendommen». Men hva betyr så det? Hva er det nødvendig å gjenoppdage? Hvilket språk er det vi har mistet underveis? Nøkkelen til Borgs svar ligger i det han mener er en språklig fordreining av selve grunnstrukturen i Jesu budskap. Fordreiningen knytter han til den utbredte forestillingen om at kristen tro er bundet til «himmel-helvete-rammeverk». Frelse, og kristen tro, er blitt henvist til et valg mellom en hinsidig, evig fortapelse og et evig liv. At det er slik belegger Borg blant annet med egne erfaringer fra sin oppvekst i en skandinavisk, luthersk kontekst i Midtvesten i USA. Han gjenkjenner et tilsvarende «helvete-himmel- mønster» i dagens evangelikale strømninger.

Sett med norske øyne fortoner den amerikanske kirkelige og teologiske virkeligheten seg noe annerledes enn hos oss. Kirkelivet i USA er preget av en skarpere konflikt knyttet til en mer fundamentalistisk bibellesning. Norsk kirkeliv har på sin side vært preget av ett dominerende kirkesamfunn og en akademisk orientert teologisk opplæringstradisjon. Riktignok har det vært sterke spenninger i norsk kirkeliv knyttet til det kristne språket. Diskusjonene har vært lange og heftige om rett «bibelsyn» og sann «bibeltroskap». Halvor Moxnes har i sin nye bok, «Historien om Jesus», fortalt oss en del om disse konfliktene. Han avslutter sin historiske reise med Jesus-bilder fram til vår tid med et artig kapitel om den norske debatten gjennom de siste hundre år. Det oppsummeres til sist med noen spennende refleksjoner under overskriften «Jesus fra Arne Garborg til Bjørn Eidsvåg». Her trekker Moxnes fram blant annet «helvetesstriden» mellom indremisjonslederen Ole Hallesby og den «liberale» biskop Kristian Schjelderup på 1950-tallet. Den dreide seg nettopp om Borgs rammeverk. Valget mellom «himmelen og helvetet».

Moxnes oppsummerer denne striden med et utblikk: «Helvetesstriden viste hvor sterk makt den pietistiske lekmannskristendommen hadde i Norge i den første perioden etter andre verdenskrig». Samtidig finner Moxnes tegn til endring og viser til ordinasjonen av den første kvinnelige presten i 1961, utført av den samme biskop Schjelderup, og til Jacob Jervells samtidige foredragsserie i NRK om «den historiske Jesus» som ble utgitt i bokform året etter. Moxnes avslutter reisen med Bjørn Eidsvåg og hans suksessforestilling på Det Norske Teateret, «Etterlyst: Jesus». Her gjør Eidsvåg, prest og trubadur, opp sitt teologiske bo med å avlyse den «doble utgang» og en evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi må se Kom forlags initiativ med å utgi Borg på norsk. Nærmest som en videre teologisk underbygging av Eidsvågs helveteskritiske posisjon.

Den aktuelle debatten har avslørt at selv om vi har hørt lite «himmel eller helvete»-forkynnelse fra prekestolene i Den norske kirke etter Hallesbydebatten på 50-tallet, så har temaet likevel vært mentalt tilstede. Helvete har bare vært plassert ut i et ubestemmelig og uadressert tåkelandskap. Og det er her Borg kommer inn. For han går åpent og direkte inn dette landskapet og blåser vekk tåka. Ikke bare med et utgangspunkt i at tanken om den dobbelte utgang og en evig fortapelse er fremmed for moderne mennesker, men med utgangspunkt i at en slik tankemodell faktisk ikke er bibelsk. Jesus talte ikke om fortapelse som evig pine, mener Borg. Der slike utsagn finnes, må de forstås på det Borg kaller en «metaforisk-historisk» måte.

Dette dreier seg ikke minst om et språklig nøkkelbegrep som vi allerede har introdusert, nemlig frelse. Hvordan ble det egentlig oppfattet når Jesus brukte det, spør Borg. I dag vil ordet «frelse», slik vi har nevnt, i hovedsak forbindes med frelse som evig liv «i himmelen» etter døden. «Himmel-helvete-rammeverket» fyller i dag begrepet frelse med innhold. Både for kirkens indre kjerne og for kirkens kritikere. Går vi derimot inn og ser på hvordan Jesus brukte begrepet, konstaterer Borg, at det ikke forholder seg slik. Frelse dreier seg først og fremst om frelse her og nå. Frelse er Guds virkelighet i spill inn i menneskers liv. Jesus helbredet syke og reiste opp nedbrutte. Han inkluderte de som var satt utenfor. Han gir dem ny verdighet. Han viser ekte medfølelse og helende barmhjertighet. Han skaper rettferdighet og trygghet. Alt her og nå. Som et Guds nærvær. I Johannesevangeliet blir dette nye livet, omtalt som det «evige liv», ikke i futurum, men i presens. Dermed blir også «fortapelsen» liv som vender seg bort fra Gud og fanges i sin egen ødeleggelse eller som offer for andres ondskap. Også det her og nå. For å tydeliggjøre alvoret i de valg vi gjør og hva frelsen og Guds rike dreier seg om, bruker evangeliene dramatiske bilder om dom og død og et liv uten Gud.

Borgs metodiske grep og hans «gjenoppdagelse» av Jesu «egentlige» budskap, er ikke unikt i et forskningshistorisk perspektiv. De hører hjemme i den akademiske tradisjonen som startet for rundt to hundre år siden hvor en for alvor begynte å jakte på den historiske Jesus. I Norge tok det lang tid før de nye tonene for alvor slo inn i skoleteologien og skapte sine konflikter mellom «liberale» og «bibeltro». Institusjonalisert mellom Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo og Menighetsfakultet. Inntil nylig var det rimelig lett å kunne spore om en prest kom fra MF eller TF, selv om begge fakulteter aksepterte en historisk-kritisk tilnærming til Bibelen. Det kristelige språket avslørte en. Innenfor en slik akademisk teologisk diskurs representerer ikke Borgs «gjenoppdagelse» av kristendommen og hans tilbakevending til det opprinnelige kristne språket, noe spesielt og oppsiktsvekkende. Men ved sin tydelighet åpner hans innføringsbok i det kristne språket for en bredere og mer direkte debatt om helt sentrale spørsmål i vår kristne tro. Det er nesten noe jervellsk provoserende over Borg. Det er kjærkomment, og på høy tid også for folkekirkas framtid.

Borg utfordrer oss for det første til å komme ut av tåkeheimen og våge å snakke nytt, eller bedre: å vende tilbake til det opprinnelige kristne språket. Både gjennom ny kunnskap om det kristne språkets historie og ny innsikt i den religiøse forestillingsverdenen og de sosiale og kulturelle forhold i Jesu samtid, tilføres tekstene liv. Når jeg ser tilbake på min egen tid som prest og forkynner, er det bare i liten grad at slik faglig innsikt anvendes i forkynnelsen. Ut fra min erfaring mener jeg vi lider av et slags faglighetskompleks. Eller er det fordi vi ikke ønsker å skape uro? Kanskje dreier det seg om en opplevelse av uformuenhet i formuleringen av vanskelige og kontroversielle spørsmål.

«Fortapelsen» er nettopp et slikt tema. Noe av det samme kjenner jeg igjen fra striden om homofili og homofilt samliv og også når det gjelder det å ta opp konkrete samfunnsmessige konsekvenser av evangeliet. Er det slik at vi rett og slett mangler språk for slik «vanskelig» forkynnelse. Kanskje egner det seg ikke i korte prekener med store «kirkefremmede» dåpsfølger? Vi mangler kanskje også andre arenaer for voksenopplæring i den kristne tro i menighetene? Arenaer for teologisk samtale, der de vanskelige spørsmålene kan drøftes i åpenhet og ærlighet. Det dreier seg om noe annet en posisjonering i offentlig debatt.

Borg ønsker seg slik lyttende og respektfull fagligbasert dialog. Han har selv gitt oss konkrete eksempler på at dialog både er mulig og viktig. Personlig har jeg hatt utbytte av hans dialog med den mer konservative, engelske teologen og biskopen N.T. Wright i boka: «The Meaning of Jesus – Two Visions» fra 1999. Og «The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem» med en annen kontroversiell teolog, John Dominic Crossan fra 2006. Faglig appetitt kombinert med en bevisst vilje til å gjenvinne et kristelig språk som viser seg å fungere i møte med den verden som utfordrer oss i dag, er det for lite av i dagens praktiske menighetsliv. Vi trenger faglig stoff som kan leses og drøftes. Her er Borgs bok en gavepakke. Slik også Halvor Moxnes sin «Historien om Jesus» er det – og for den sakens skyld også Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».   

«Gjenoppdag kristendommen» er en god innføringsbok i en spennende populærfaglig nytestamentlig verden. Den stimulerer til ettertanke og spørsmål. Personlig savner jeg nok en «dypere» beskrivelse av ondskapen eller Guds motkrefter både i den store historien og den enkeltes liv. Forståelsen for et endelig oppgjør, en endelig dom og seier for Gudsriket ved «tidens ende» ville dermed bli en mer integrert del av det kristne språket og dermed også visjonen om et evig liv på den andre siden av det skillet den siste fiende, døden, skaper. For meg handler det kristne språket også om det. Det hører med i gjenoppdagelsen.

Men la det til sist være sagt: «Gjenoppdag kristendommen» er en nyttig og inspirerende bok, ikke minst fordi Borg selv har en så tydelig kirkelig forankring. Borg distanserer seg ikke fra eller kritiserer kirken fra utsida. Som ordinert prest i den episkopale (anglikanske) kirke merkes pulsen fra aktivt gudstjeneste- og bønneliv. Det kommer kanskje enda tydeligere fram i hans senere (siste) bok fra 2014: «Convictions – How I Learned What Matters Most».

Jeg vet ikke om det er i tråd med god anmelderskikk, men Marcus J. Borgs bøker anbefales hermed og da spesielt den boka som nå er gjort tilgjengelig på norsk. Det er mange, både lek og lærd som kan ha utbytte av å «gjenoppdage kristendommen» og finne tilbake til et mer autentisk «kristent språk».Våre menigheter og vår folkekirke trenger slike samtaler.

Tor B Jørgensen


Marcus J. Borg: Gjenoppdag kristendommen, Kom forlag 2017

Av Borg er det også vist til: Convictions – How I Learned What Matters most, 2014

I samarbeid med N.T. Wright: The Meaning of Jesus – Two Visions, 1999

I samarbeid med John Dominic Crossan: The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem, 2006.

I tillegg: Halvor Moxnes: Historien om Jesus, Verbum 2017

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En avsporing

Publisert 8 måneder siden - 2772 visninger

Ordet monster er i ferd med å ødelegge en viktig diskusjon om hva vi kan gjøre for å forhindre seksuelle overgrep mot barn.

DET ER MERKELIG at landets justisminister og hennes rådgivere ikke forstår at ordet er så flertydig og kompliserende at det så fort som mulig bør tas ut av det departementale språket.

Når en minister med ansvar for justisfeltet kaller overgripere for monster, skal da politiet vende seg til å omtale selv de groveste forbrytere slik? Som monstre? Skal rettsvesenet benytte seg av begrepet? Fengselsbetjenter? Saksbehandler i kriminalomsorgen som har som oppgave å føre enhver forbryter tilbake til samfunnet? Dette inkluderer fengselsprester.

Det mest avskyelige. I affekt og i dramatiske situasjoner, kan noen hver av oss kanskje ty til monsterordet for å beskrive en person som utfører en vederstyggelig handling. Og overgrep mot barn er i sannhet noe av det mest avskyelige vi kan tenke oss. Det har justisministeren rett i. Hennes kamp mot seksuelle overgrep mot barn, trenger all støtte. Men monsterordet tar bort fokus fra hva denne kampen dreier seg om og hvordan samfunnet skal møte den.

Monsterordet åpner ikke rommet for en bred strategi for å forstå og å hindre overgrep og gi barn økt trygghet. Rett og slett fordi monsterordet er med på å fjerne overgriperne fra ansvarets verden. Og dermed erkjennelsens og endringens vanskelige vei.

For monstre er ikke mennesker. Monstre kan ikke snakkes til rette. Monstre forstår ikke alvoret i sine ugjerninger. De tilhører en kategori skapninger utenfor alle de kategorier og mekanismer vi møysommelig har utviklet for å ansvarliggjøre overgripere. Gjennom rettsprosser og straff. Straff som soning. Tilpasset alvoret i ugjerningen.

Forbrytere er medmennesker. Soningens ideelle mål er å føre overtrederen tilbake til samfunnet. Vi bruker store ressurser på disse tilbakeføringsprosessene. Til det beste for tryggheten i samfunnet og fordi selv de groveste forbrytere er medmennesker.

Noen ganger ser de som har kunnskap og ansvar både medisinsk og juridisk, at en forbryter må «forvares». Utilregneligheten og faren for nye overgrep gjør det nødvendig. Men «de forvarte» er likevel ikke monstre! De er medmennesker.

Jeg hørte statsråden si på Dagsnytt Atten at hun bare kalte «en spade for en spade» ved å kalle en overgriper mot barn et monster. Men ordtaket viser hvor galt det blir. For det dramatiske faktum er at ugjerningspersonen er et menneske med ansvar og med mulighet til soning og endring.

Poenget er det motsatte. Jeg hørte også statsråden si at de som var mot bruken av monster-ordet forsvarte overgriperen. Hvordan er det mulig? Poenget er det motsatte: Å ansvarliggjøre overgriperen som menneske. Hvordan? Gjennom å åpne for endringsprosesser som kan hindre nye overgrep etter soning.

At en justisminister og hennes parti kan bruke affektordet «monster» i sin politiske diskurs, registrer jeg med en blanding av undring og forståelse. Men dersom justisministeren og hennes rådgivere kan mene at dette ordet hjelper de etater og instanser som er underlagt hennes departement til å få bukt med overgrep mot barn, tror jeg hun de er på villspor.

Jeg redd debatten vil fortsette på dette sidesporet, dersom ikke monster-ordet tas ut av det departementale språket.

Tor B. 
Jørgensen

Biskop emeritus

Gå til innlegget

Den norske kirke og den politiske korrekthet

Publisert rundt 1 år siden - 4976 visninger

Sverigedemokratene «truer med å ta over» Den svenske kirke. Førsteamanuensis Lars Laird Iversen utelukker ikke en slik utvikling i Norge (VL 19.6). Jeg tror ikke det vil skje. Det er ingen historie for så direkte partipolitisering av Den norske kirke, og mulighetene for politisk gevinst anser jeg som minimal.

Det underliggende spørsmålet er om det vokser fram en folkelig og kirkelig opposisjon mot den profilen Den norske kirke har i sitt samfunnsengasjement. Til nå har teologiske temaer som kvinnelige prester og homofilt samliv skapt polarisering og konflikt. Åpen folkekirke ble en «listeløsning» for å sikre flertall for det nye synet nettopp på det siste temaet. Det er mye som taler for at Kirkemøte-vedtakene i 2016 og 2017 vil bli stående. Det er åpnet en grind som det vil bli vanskelig å lukke.

Men er det andre saker som nå vil dukke opp? Laird Larsen mener det kan bli en «hard kamp mellom ulike fløyer» som dreier seg om kirken som nasjonal identitetsbærer, eller om kirkens «norskhet». Mange mener Den norske kirke framtrer ikke bare som for politisk, men som for politisk korrekt og da gjerne forstått som «venstrevridd».

Hvilke saker dreier dette seg om? Spørsmålet om kirken som bevarer av «norskhet» har foreløpig ikke vært framtredende. Jeg tror en ikke en slik profil vil få gjennomslag. Nasjonalsosialistene prøvde seg i mellomkrigstida. Det gikk galt. Ikke minst norsk misjonshistorie har lagt inn et internasjonal gen i Den norske kirke. Med vekt på likeverd og global. Den økumeniske bevegelse representerer mange av de samme verdiene.  Det skal det mye til å “erobre” eller utrydde dette genet.

Den «politisk korrektheten» kommer tydelig uttrykk to saksforhold. Først klimakrisen. Den angår kirken fordi det dreier seg om vårt forhold til skaperverket. Den vitenskapelige begrunnelsen for at den er tydelig påvirket av menneskenes forbruksmønster er gjennomgående akseptert i de aller fleste kirkelige sammenhenger. Det gjelder også overbevisningen om at det haster og at politkerne nå må ta store og viktige grep. Den norske kirke har markert seg som en aktiv pådriver i denne “kampen”. Det kan nok registreres usikkerhet og tvil når det gjelder hvor tydelig kirken skal markere seg som aktør i det politiske rommet, men gjennomgående er det stor oppslutning om en felles beskrivelse av virkeligheten. Dersom det skulle skapes en “alternativ klimaliste” som ønsket å svekke dette engasjementet i Den norske kirke, tror jeg ikke den vil få stort gjennomslag innenfor en overskuelig tidshorisont.  

Kanskje den viktigste og vanskeligste debatten vil komme når det gjelder innvandrings- og flyktningepolitikk. Her er sporene tydeligere.  På mange måter er flyktninge- og asylpolitikken en ny debatt. Og den er vanskelig. Ingen vil tale for åpne grenser. Det vil bli kaos. Men hvor streng skal politikken være? Hvor forpliktet skal vi være på internasjonale avtaler og internasjonalt regelverk? Hvordan vekte «innvandringspolitiske hensyn» mot medmenneskelig, humant skjønn? I tillegg kommer religionsspørsmålet, ikke minst i forhold til islam. Kan vi makte å leve flere religiøse tradisjoner og kulturelle uttrykk sammen i en ny norsk virkelighet?

Foreløpig er diskusjonen i kirkelig sammenheng ikke så sterk, som for eksempel i Danmark. Men noe er på gang. Da innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug sendte regjeringens forslag til innstramminger i asylpolitikken ut på høring i desember 2015, reagerte hun offentlig og sterkt på biskopenes kritiske høringsuttalelser. Har den kirkelige «eliten» bred, folkelig støtte for sitt engasjement for flyktninger og innvandrere? Mitt inntrykk er at den har det. Det skyldes de samme tendensene som vi nevnte i miljøspørsmålet. Kombinasjon misjonsbevegelse og økumenisk diakonalt engasjement, har bred støtte i norsk kristenliv.

Det interessante at den norsk kirkegeografien har endret karakter. Innslaget av en tydeligere kristen-konservativ retning med sterke impulser fra USA, slik vi ser for eksempel i ukeavisa Norge IDAG og i miljøet rundt Oslo Symposium. For mange i disse miljøene er Listhaug en beundret kristen politiker ikke minst på grunn av hennes linje i innvandringsspørsmål. Selv om Listhaug fortsatt er medlem i Den norske kirke, og taler vel om sin lokale menighet, tilhører antakeligvis hennes tilhengere menigheter og organisasjoner utenfor Den norske kirke. Dette svekker etter mitt skjønn mulighetene for å skape en kirkelig valgliste med en profil som kjennetegnes ved nasjonalisme, motstand mot miljøengasjement og tydelig innvandringskritikk. I alle fall hvis målet er å «ta over» Den norske kirke.

Men debatten, ikke minst om innvandringspolitikken vil nok bli skarpere. Det fortjener den. For dette er en debatt som dreier seg om menneskeverd og nestekjærlighet. Kanskje vil dette også være en kjærkommen anledning for Åpen folkekirke, som da kan profilere seg på en annen sak enn spørsmålet om homofilt samliv. Et fortsatt tydelig kirkelig engasjement i kirkens forkynnelse og praksis, vil etterhvert kanskje kunne framstå som politisk “ukorrekt”, men det vil i så fall understreke at kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap

 

Gå til innlegget

Ut i åpent landskap

Publisert over 1 år siden - 467 visninger

Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, men kanskje er det bedre å bruke metaforen om det åpne landskapet. Landskapet der menneskenes liv utspiller seg i alt sitt mangfold.

Jeg har lest Eskil Skjeldals siste innlegg (Vårt Land 3. juni) med stor interesse. Han har tydeligvis ikke parkert Gud på mørkeloftet, slik jeg nærmest forsto hans siste bok. Boka avsluttes med hvor lettet Skjeldal var da han «vart kvitt trua på Gud». Den som trekker Gud inn i livet sitt vil bli skuffa, konstaterer han resignert. Han vet nå at det er sant, skrev han, og avsluttet med setningen som er blitt bokas tittel: «Eg slepper deg. Utan at du velsignar meg.» Litt tidligere hadde han skrevet: «Eg kan ikkje stå for teologi sjølv meir».

Jakter videre. Her trodde jeg at det var slutt. Med all leting og graving. Det interessante er at Skjeldal i sitt siste innlegg synes å ta opp igjen sine teologiske refleksjoner. Nå «jakter» han i alle fall videre. Han jakter på hva tro er «som et menneskelig fenomen». Hva «nytte» et menneske kan ha av «å holde seg med en tro». Og: «Hvordan ser koblingen mellom menneskets psykologiske konstitusjon og det samme menneskets tro ut?» spør han. Slike spørsmål må teologien arbeide med, mener Skjeldal. Ikke minst om den mener «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig også tvilen, tenkningen, behovet for å forstå, menneskets psyke, behovet for håp og mening». Og det gjelder ikke minst «dersom teologien skal ta den menneskelige erfaringen på alvor, nedenfra».

Ned i kjelleren. Her kommer endelig Jesus inn i kjernen av Skjeldals resonnement. Det er jo dette perspektivet jeg har etterlyst. Hva betyr det «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig?» For meg er det troens og teologiens hovedspørsmål. Det angår meg. Som troende. Som teolog. Som prest og som misjonær. Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, om det er der vi møter virkeligheten. Jesus er der også. Ingen ting er skjult for den Jesus jeg møter i evangeliene. Han som i sin dødsangst kunne utbryte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

Der troen vibrerer. Kanskje er det bedre å bruke metaforen om det åpne landskapet. Landskapet der menneskenes liv utspiller seg i alt sitt mangfold og all sin sammensatthet. I all sin sårbarhet. Er det ikke et slikt åpenhetens landskap Jesus skapte? Og er det ikke nettopp i dette landskapet kirkens pastorale erfaring utspiller seg? Er det ikke i møtet mellom evangelienes Jesus og den pastorale deltakelsen i folks hverdagsvirkelighet, at troen vibrerer? Med alle spørsmålene. Med tvilen. Med liv uten tydelig spor av tro. Kanskje er vi ikke flinke nok til å formulere dette. Men det betyr ikke at det ikke er virkelig.

Upretensiøst nærvær. Ytre sett kan dette kanskje virke upretensiøst, slik Skjeldal karakteriser sin egen tjeneste som prestevikar i Den norske kirke. Men troens arena er det virkelige liv. Der kan troen også oppleves irrelevant. Den kan forsvinne. Brått eller langsomt. Men i dette åpne landskapet er det også mulig å gjenkjenne Jesus. Som brå erfaring. Eller som langsom prosess. Det er kirkens overbevisning og erfaring. For meg er det blitt slik at nettopp i en folkekirkesammenheng som den vi i dag står i, i et sekularisert og flerkulturelt samfunn, at den skjulte Gud i Jesu «upretensiøse kirkelige skikkelse» (om du vil), er nærværende.

Selv om Skjeldal ikke lenger deler kirkens tro, ser jeg med interesse fram til hvilke sider av menneskenes mørke kjellererfaringer han vil trekke fram i lyset. Hans kronikk i Aftenposten nylig (28. mai) om religionens betydning for radikaliseringsprosesser både blant muslimer og kristne, viser viktigheten av et åpent og kritisk blikk på religiøs tro. Det kan også være med å gi kirken en dypere forståelse av Jesus.

Gå til innlegget

En sang fra øverste etasje

Publisert over 1 år siden - 1353 visninger

Guds forhold til verden og historien forblir et mysterium uansett hvilken etasje vi måtte ­mene å besøke.

Jeg etterlyste et tydeligere bilde­ av Jesus hos Eskil Skjeldal. Han adresserer temaet i sitt siste innlegg («Sanger fra andre etasje», VL 23. mai.), men svaret hans synes å bekrefte et minimalistisk bilde av Jesus-skikkelsen slik det framtrer både i den nytestamentlige overlevering og i den kristne troshistorie.

Skjeldal er fascinert av jødisk teologi og filosofi. Det forstår jeg. Kirken kunne med hell ha lyttet mer til jødiske bidrag når det gjelder refleksjon rundt forståelsen av Gud, mennesket og historien. Men når Skjeldal så sier at han valgte bort Jesus som et hoved­tema i den første boka fordi­ «evangelienes Jesus-bilde var så altfor entydige og friksjonsløse», får det meg til å stusse. For går det ikke an å forstå Jesus slik han presenteres i evangeliene nettopp som en ­inkarnasjon av det motsetnings- og spenningsfylte som Det gamle testamentets tekster bærer i seg? I dagens nytestamentlige forsk­ning er det en ny interesse og respekt for en dialog med jødisk teologi. Bildet av Jesus er langt fra entydig og friksjonsløst!

Etasjen over. I sin siste bok sier Skjeldal at han befinner seg «på etasjen over» spørsmålet om Jesus­. Etasjen hvor det dreier seg om hvorvidt Gud finnes. I denne etasjen holder ikke «den slappe­ kristne forklaringen», skriver han. Forklaringen som sier at «det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus». Her stusser jeg igjen. Sier kirken det? I alle fall ikke i en alminnelig økumenisk tradisjon. Mennesket møter også Gud i skaperverket og i naturen. Her er Det gamle testamentet viktig. Mange vil også anerkjenne andre religiøse tradisjoners innsikt og verdi. Peker ikke kirkens forsøk på å beskrive Gud som en tre­enig Gud, på hvor sammensatt og spenningsfylt bildet av Gud er for oss mennesker også i troens rom?

I dette bildet er troen på Jesus­ Kristus en integrert del. Derfor kan ikke Jesus plasseres i én etasje og Gud i en annen. Guds forhold til verden og historien forblir et mysterium uansett hvilken etasje vi måtte mene å besøke. Men kirken peker på Jesus Kristus som enestående. Den kristne tro ser hans liv, død og oppstandelse som et avgjørende guddommelig nærvær i menneskehetens historie. Som trenger inn i de dypeste lag i den menneskelige motsetningsfylte erfaring og lengsel: på den ene siden som ondskap, synd, overgrep, nød, og på den andre ­siden som rettferdighet, fred og kjærlighet. Knyttet til ord som soning­, frelse og nåde. Hvilke ord vi bruker og hvilke forestillinger vi har om Kristusmysteriet, kan variere i den kristne tradisjon og fra troende til troende. Men bildet av Jesus formidlet gjennom evangelienes fortelling om ham, er selve sentrum i alt.

Inkluderende og åpent. Skjeldal mener dette framstår som arrogant overfor for eksempel jøder og muslimer. For meg er dette budskapet alt annet enn arrogant. Nettopp Jesu skikkelse­ viste sin troverdighet i svakhet og nederlag. Budskapet om hans enestående betydning er i mitt teologiske univers ikke ekskluderende og innelukket. Det er inkluderende og åpent. Det kjennetegnes ved ydmykhet og respekt.

Skjeldal mener at dette mysteriet skal være tilgjengelig på en allmenn måte. Hans refleksjoner rundt egne erfaringer, eller etter hvert mangel på sådanne, i troens rom hvor han i hine dager forvaltet troens mysterier som prest, har ført ham ut av troens rom. Og ut i friheten. Veien har ikke vært lett. Den siste boken gir et tankevekkende innsyn i denne­ prosessen. Det står respekt av hans valg og hans mot til å ta konsekvensen av den overbevisning han har kommet fram til.

Nåde og sannhet. Så utfordrer Skjeldal meg til å si noe personlig om hva som er mitt grunnlag for å tro på Gud og på Jesus. Men jeg kan ikke gi ham noe fyllestgjørende, allment svar. Jeg har ikke annet å vise til enn min ­erfaring. Og da dreier det seg om en ­indre resonans i bevissthet og følelsesliv på budskapet om Jesus som jeg siden tidlig ungdom har gitt rom i mitt liv. Det har stimulert alt jeg har vært med på. Mitt forhold til meg selv. Til menneskene og skaperverket rundt meg. Til min forståelse av historien, mitt håp for framtida – og min plass i det hele. Skulle jeg sammen­fatte denne erfaringen vil det være knyttet til to store ord som også Johannes sammenfatter sitt evangelium med: Nåde og sannhet.

Men hvordan vet jeg at det er Jesus eller Gud jeg erfarer, og ikke noe annet? Slik spør Skjeldal til slutt. Svaret er: Det vet jeg ikke. Men det jeg har fått gjennom troen på og livet med Jesus, slik det har artet seg for meg i gode og vanskelige dager, er i indre samklang med det som framstår som viktig og avgjørende for alt menneskelig liv. I all sammensatthet og mangfold. I skjønnhet og gru. I nederlag og seire. Jeg har med undring og glede sett at andre også har sett glimt av denne virkeligheten uten Jesus. Men for meg gir Jesus livet et spesielt lys. For meg framstår han rett og slett som veien, sannheten og livet. Der Skjeldals troserfaringer har vært opplevd som uegentlige, ja egentlig ikke-eksisterende og undertrykkende, har de for meg vært frigjørende og ekte.

Strofer i et preludium. Og lengre kommer vi vel ikke? Bortsett fra at for meg bærer også Jesustroen med seg en visjon om en ny himmel og en ny jord, hvor døden ikke lenger er. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Da alt skal bli nytt. Da er vi i øverste etasje, så å si.

Hvor alt vi kjenner til av lovsang bare vil være som enkle strofer i et preludium.

Tor B. Jørgensen

Biskop emeritus

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Stortrommetakter
av
Gulla Nyheim Gramstad
rundt 4 timer siden / 49 visninger
0 kommentarer
Det glemte bibelverset
av
Petter Mohn
rundt 10 timer siden / 177 visninger
2 kommentarer
Liten tillit – skjør fred
av
Richard Skretteberg
rundt 10 timer siden / 563 visninger
0 kommentarer
Vi som spar møkka
av
Levi Fragell
rundt 14 timer siden / 679 visninger
2 kommentarer
Spa møkk eller bygge?
av
Vårt Land
rundt 16 timer siden / 1372 visninger
15 kommentarer
En fot i bakken
av
Usman Rana
rundt 16 timer siden / 725 visninger
1 kommentarer
Rapport fra Oslo-skolen
av
Lars Gule
1 dag siden / 741 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Dagfinn Gaarde kommenterte på
Spa møkk eller bygge?
7 minutter siden / 1372 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
10 minutter siden / 1451 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
19 minutter siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kvinner vet best
32 minutter siden / 330 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
39 minutter siden / 699 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
40 minutter siden / 1451 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Jordan Peterson om ortodoksien.
rundt 1 time siden / 446 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 1 time siden / 699 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Toril Søland kommenterte på
Hva skal vi med treenigheten?
rundt 1 time siden / 1451 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Hva er vann?
rundt 1 time siden / 1244 visninger
Les flere