Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Og nå, dere rike!

Publisert 6 måneder siden

På sine eldre dager ble fru Thatcher spurt om det var noe hun angret på i sin politiske karriere. Hun skal da ha svart uten å nøle: «At jeg ikke skattla de rike mer! Jeg kuttet skattene og trodde vi skulle få et «givende» samfunn (a giving society). Det fikk vi ikke!».

(Fra en 1. mai preken i Rælingen kirke)

Margaret Thatcher vokste opp i et kirkelig hjem. Faren hennes, Alfred Roberts, var handelsmann og forkynner i metodistkirka. Metodistene tilhører en varmhjertet og sosialt engasjert vekkelsesbevegelse innenfor engelske kirkeliv. En av hovedfigurene, John Wesley, skal ha sagt: «Tjen så mye du kan. Spar så my du kan!» Men tilføyde et ledd med tyngde: «Gi alt du kan!» - Mrs Thatcher gjorde dette Wesley-sitatet til sitt politiske mantra – men hun la vekta på det første leddet: «Tjen så mye du kan!». –

Thatchers erkjennelse

Mrs Thatcher burde visst bedre. Hun kjente sin Bibel! - Eller kanskje hørte hun aldri sin far tale over teksten vi nettopp leste? Fra Jakobs brev:

«Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! 2 Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! - Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere.» (Jak 5,1-6)

Det var kanskje ikke så rart at Martin Luther ikke var spesielt begeistret for Jakobs brev? Var det for politisk radikalt? Luthers kritikk av Jakob hadde andre årsaker. Luther var selv en skarp kritiker av grådighet, og for eksempel renter!

Jesus: «Samle dere ikke skatter på jorden!»

Både Jakob og Luther bygger begge på Jesus: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»  Det er ingen ting Jesus advarer så tydelig og konsistent imot som rikdom og grådighet!

Jesu alternativ

Jesu alternativ var å «samle skatter i himmelen». Det høres rimelig livsfjernt ut. I praksis betyr dette at vi skal være som en nabo – en god nabo – en barmhjertig nabo. På norsk kaller vi dette nestekjærlighet – men hva heter det på engelsk? Der er neste blitt til neighbour. Og det er altså det min neste betyr. I utgangspunktet dreide nestekjærligheten seg om nabolaget, om landsbyen. Vi har et kollektivt ansvar for hverandre!

Hvem var den barmhjertige samaritan

Men Jesus utvider perspektivet radikalt! Da han en gang ble spurt av en «lovkyndig»: «Hvem er min neste?» svarte med den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Kortversjonen er slik: En mann ble robbet av landevegsrøvere på den øde fjellstrekningen fra Jerusalem og ned til Jeriko. Han ble liggende sterkt skadet igjen langs vegen. Det kom både en prest og en diakon forbi – og til slutt en samaritan. Han hjalp mannen! –

Her er det to viktige poenger: En neste er en som hjelper et menneske i nød! Du sjekker ikke om han er en av dine naboer. Og dette gnir Jesus inn: Den gode nesten, idealpersonen i historien, er selv en foraktet person. Han er en samaritan! En ufyselig fremmed. En «uren». - Han var som en forhatt innvandrer hos oss. En vi ikke vil ha som nabo.  – Jesus gjør ikke bare alle utstøtte, alle «ubehagelige», alle urene til vår neste, vår nabo, men han gjør nettopp en som ikke tilhører vårt gode nabolag til Den gode naboen. Til idealnaboen!

Jesus sprenger alle grenser for naboskap. Nabokjærlighet / nestekjærlighet dreier seg om medmenneskelighet! Grenseløs medmenneskelighet.

Marcus Thrane

Vi hadde en kristeninspirert idealist og tidligsosialist i Norge på 1850-tallet: Marcus Thrane. Han skjønte at nestekjærligheten også gjaldt arbeiderne på Blaafargeverket på Modum! Arbeiderne er medmennesker. De er mine naboer. De har krav på et verdig liv.

Han begynte å organisere arbeiderne. Dessverre gikk Blaafargeverket konkurs fordi kineserne fant opp en annen måte å framstille blåfarge på – de trengte ikke kobolten fra gruvene i Norge til sine vakre porselensmalerier.

Det ga Thrane enda mer kraft: Arbeiderforeninger ble stiftet over store deler av det sørlige Norge. Arbeiderne, både de fattige landarbeiderne og de begynnende industriarbeiderne skulle sikres bedre og tryggere vilkår.

Utopisk visjon

Ja, Thrane gikk så langt som å kreve stemmerett for alle menn!  – Men det ble for mye for den norske øvrighet: Det var mot naturens eget orden, mot fornuften og dessuten mot Guds vilje! I dag er stemmeretten «universell». Den omfatter også kvinner! Så radikal turte ikke Thrane være.

Thrane og hans venner ble fengslet, ja, dømt til og med av høyesterett – en dom som ikke akkurat lyser i norsk rettshistorie!

Thrane kom knekket ut etter åtte harde år i tukthus. Han fortsatte som skribent. Men maktet ikke mer da hans kone Josephine, en begavet prestedatter fra Fåberg, døde. Thrane reiste til «den nye verden» – hvor han fortsatte sitt virke i et litt nytt format til han døde i 1890.

1.mai 1886

Her har Thrane fulgt ivrig med. For eksempel da arbeiderne gikk til streik i Chicago 1.mai i 1886. Flere arbeidere ble drept – og dagen ble raskt til den gryende arbeiderbevegelsens store demonstrasjonsdag hvor hovedkampen dreide seg om retten til 8 timers arbeidsdag: 8 timer arbeid, 8 timers søvn – 8 timers familieliv!  Et slikt krav var i henhold til naturens egen rytme, hevdet arbeiderne! Det var liten støtte fra de med makt – inklusive kirka!

Solidaritet og barmhjertighet

Fra Frankrike kom et nytt slagord: Solidaritet! Nestekjærlighet og barmhjertighet var blitt for «klamme» ord! Det var utbrukt og misbrukt!  - I dag går det an se nestekjærlighet – og til og med barmhjertighet i et nytt lys!

Barmhjertighet er i seg selv et spennende ord. Jeg har lenge trodd at det var en sterk understreking av følelser: Barm + hjerte. Men det har en annen valør: Barm består av to ord: b(e)’ og arm. Be er en forstavelse som uttrykker en retning, et fokus. Og arm betyr «fattig», som i Bibelen er mye mer enn å ha lite penger. Det dreier seg om de svake, sårbare, utsatte, de utenfor, de fremmede! Det er disse en skal ha hjerte for!

Det er ikke vanskelig å knytte solidaritet det til den bibelske tanken om «nestekjærlighet». Om rettferdighet. Om ansvar i fellesskap. «Solid» handler om helhet og samhold som gir styrke. Til de svake, de undertrykte. Til proletariatet. De som ikke kan bidra med noe annet enn å føde barn!

Velferdsstatens bibelske dimensjon

Takket være arbeiderbevegelsen, også støttet av mange i kirken, er vi kommet langt. For meg har den norske velferdsstaten en klar bibelsk dimensjon: I fellesskap skal vi ta ansvar for de sårbare. Historien om den barmhjertige samaritan er blitt et samfunnsanliggende. Det handler om et «naboskap» som ønsker å styrke menneskeverdet. Øke den økonomiske likheten. Levendegjøre rettferdigheten. Det handler om solidaritet og om barmhjertighet og nestekjærlighet!

En truet velferdsstat

Men velferdssamfunnet er nå truet! I sin sjel. I sitt hjerte. 

På et mikronivå ser vi det i diskusjonen om retur av norske IS-barn. De får ikke komme hjem og i alle fall ikke med sine foreldre. Hvordan er det moralsk mulig?

På det samme mikronivået: Det går noen få tusen lengeværende, ureturnerbare medmennesker i våre gater. Det er mennesker som lever i limbo. – De oversees fullstendig av våre myndigheter: Uten arbeid og uten det vi ville kalle elementært helsetilbud. Det ville kostet oss minimalt og gitt dem ordninger som muliggjorde at de kunne få arbeid og helsestell - som gode naboer.

«Den barmhjertige-samaritan-ånden/solidaritets-ånden» ser ut til å ha mistet taket på den norske folkesjela.

Økte forskjeller

Og vi ser det på et makronivå: Det thatcherske mantraet lyder også hos oss. Profitt, rikdom og grådighet styrer samfunnet. Avstanden mellom de som øker sin rikdom og de som synker lengre ned i avmakt, blir stadig større. Og det framstilles nærmest som en naturlov!

En del av dette programmet har vært å svekke fagbevegelsen, og gi best mulig vilkår for dem som kan gjøre ting billigst og mest mulig «effektivt». Vi ser at stadig flere faller utenfor! Og verre skal det bli. De gode ordningene som finnes i systemet, blir stadig strammere. NAV – som for meg har en god klang! – får strengere og strengere regelverk å forholde seg til. For vi har ikke råd til å «sy puter under armene på folk!» For mange er NAV det siste halmstrået.  Hvor mye nedverdigende stress er ikke knyttet til stadige krav om nye begrensninger!

En ny utopisk visjon 

Vi kunne trenge en ny thranittisk visjon – som gjerne kan latterliggjøres som mot naturen og som helt urealistisk, men som likevel vil vise seg å ha framtida for seg. Jeg må bekjenne at jeg tror det finnes en slik ide: Denne ideen kalles litt forskjellig, men det vanligste er borgerlønn! Alle medborgere i det gode landet vårt skal kunne leve verdige liv med en minimumslønn. Norge er et rikt samfunn og vi har et felles naboansvar!

En skal i alle fall ikke si at det ikke finnes grunnlag for en slik tanke i Bibelen – både i de sterke advarslene mot rikdom og i understrekingen av den grenseoverskridende nestekjærligheten og barmhjertigheten. Slik både Jesus og Jakob snakket om det! Og slik arbeiderbevegelsen har bygget på tanken om solidaritet med de undertrykte og maktesløse.

1.mai har ikke mistet sin betydning. Vi trenger et framtidsretta solidaritets- og nestekjærlighetsengasjement for vår tid – og for vår felles framtid!

Gå til innlegget

KrF fra klare krav til ulne kompromisser

Publisert 8 måneder siden

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.


Fire KrF-representanter på Stortinget fremmet et såkalt representantforslag 13. juni i fjor. Det var presist og tydelig: 1. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre full kontradiksjon i klagebehandlingen i Utlendingsnemnda, og 2: Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre at et betydelig større antall personer gis mulighet til å forklare seg muntlig ved klagesaksbehandling i Utlendingsnemnda.

Så ble KrF med i regjeringen. I Granavolden-plattformen er tiltakskravene nedskalert til mer generelle og mindre forpliktende løfter om «fornyet gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet». KrF gjorde i Stortinget det kunststykket å stemme ned sitt eget forslag. Dette hadde for så vidt vært greit om Granavolden-plattformen hadde vært tilsvarende tydelig. Det er den ikke og Torhild Bransdal, en av forslagsstillerne, hadde åpenbare vanskeligheter med vagheten i Granavolden-plattformen som hun tydelig presiserte på dette punktet var en del av et kompromiss. Hun måtte nå ikle dette kompromisset en gjentatt oppfordring i forventningens form, at «den fornyede gjennomgangen» skal føre til klare forbedringer.

Ja, det skulle bare mangle. Og hvis det ikke blir «klare forbedringer» i tråd med KrFs forslag, vil dette fort kunne oppleves som et svik mot de rettssikkerhetsidealer som det haster med at Norge skal få på plass på innvandringsfeltet.

Det skal bli spennende å følge denne utviklingen. Det samme gjelder også Granavolden-plattformens punkter som omhandler konvertittsaker. I tillegg vil jeg understreke kulepunktet i samme avsnitt som lover en «engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere som har bodd lengre enn 16 år i Norge»! Hvor mange kan det dreie seg om tro? Tiltaket virker med respekt å melde som et bittelite engangsplaster på et åpent sår. For oss som kjenner noe til hverdagen for eldre – og for den sakens skyld, fortsatt rimelig unge, men lengeværende (mer enn 6 år for eksempel), ureturnerbare asylsøkere uten oppholdstillatelse, er det en skam at Norge i det minste ikke gir dem mulighet til arbeid.

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.

Tor B Jørgensen, styreleder i Mennesker i Limbo

Gå til innlegget

Et skritt i riktig retning

Publisert 9 måneder siden

Kirkerådet har holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for utnevning av biskop.

Det kirkelige demokratiet er under utvikling. Vi beveger oss inn i nytt landskap. Åpne prosesser knyttet til kirkelige «partier» er en viktig nyvinning i ­utviklingen av det kirkelige demokratiet. Som pensjonist har jeg derfor valgt å engasjere meg i Åpen folkekirke. I denne organisasjonen gjenkjenner jeg verdier og visjoner for Den norske kirke, som jeg mener vil være av betydning for Den norske kirke som folkekirke.

Forhandlingskultur. 

Men skaper ikke partidannelser konflikter? Ikke nødvendigvis. Partier kan tydeliggjøre og ansvarliggjøre de spenningene som finnes i Den norske kirke. Den demokratiske utviklingen av Den norske ­kirke med et kirkemøte som øverste myndighet og et kirkeråd som styringsorgan mellom møtene, har uten tvil vært med å skape en ny demokratisk forhandlingskultur. Etter mitt skjønn vil utviklingen av partidannelser ytterligere styrke denne demokratiske kulturen. Og slik sett være med å styrke Den norske kirke som et inkluderende nådens fellesskap.

Men er det ikke det stikk motsatte som nå har skjedd i Stavanger? Noen har talt om maktarroganse. At mange er skuffet over at den kandidaten som fikk flest stemmer ikke nådde fram i Kirkerådet, er forståelig. Men som ­allerede er påpekt av flere i debatten, har Kirkerådet holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for ­utnevning av biskop. Det er viktig. Og bør respekteres av alle parter.

Klok beslutning. 

Hvor vidt det var klokt, kan selvsagt diskuteres. Jeg tror det var klokt. Ikke fordi jeg personlig ikke kunne ha ønsket meg både Gaard og Kessel som ny biskop i Stavanger, men fordi det også har med kirke­partiet Åpen folkekirkes troverdighet å gjøre. Åpen folkekirke har ikke bare fått «makt», men også ansvar med hensyn til det mandatet kirkevalget ga dem. Enkeltavgjørelser kirkerådet må ta, må vurderes i skjæringspunktet mellom helhetskirkelige, lokale og «partimessige» interesser. Åpen folkekirke har i kirkerådet vist vilje og evne til å foreta slike vurderinger.

For to år siden valgte rådet en av to konservative kandidatene til ny biskop i Stavanger. En helhetsvurdering ga åpenbart ikke tilstrekkelig støtte til den tredje og aktivt profilerte Åpen folkekirke-kandidaten. I mange Åpen folkekirke-miljøer, var det en kontroversiell avgjørelse. Mange var ­skuffet. Jeg synes det var en modig og klok­ ­beslutning. Slik forholdene da var. Det var et ­tydelig signal om vilje til ­fleksibilitet og utviklingen av en ­fellesskapskultur.

Ikke lydhørt. 

I det siste valget ble situasjonen en annen. Ikke minst ­fordi den som ble nummer to i avstemningen, står nærmest Åpen folkekirke. Nå valgte Stavanger bispedømmeråd å flytte denne kandidaten, domprost Anne Lise Ådnøy fra andre til tredje plass i sin anbefaling til Kirkerådet. Det går an å lese dette som et ønske om å svekke hennes posisjon inn mot den endelige avgjørelsen i kirkerådet. Det var ikke spesielt lydhørt overfor stemmeresultatet, men fullt innenfor gjeldende spillerom.

Når en bispekandidat som Åpen ­folkekirke mener svarer best til de ­kirkelige idealene som dette ­«partiet» står for, kom i en slik posisjon, ­ville det være vanskelig å begrunne ­hvilken ­kirkepolitisk rolle Åpen folkekirke egentlig ønsker å ha, hvis en ikke nå skulle foreta en ny og ansvarlig ­vurdering av de tre aktuelle kandidatene. Ådnøy har, på tross av bispe­dømmerådets manøver, sterk forankring i bispedømmet. Hun er en ­anerkjent lokal lederskikkelse, med bred folkelig støtte, i tillegg til en kirkelig profil som reflekterer ­teologiske verdier Åpen folkekirke anser som viktig.

Bred gjenkjennelse. 

Bispevalg er blant de kirkelige saker som fortsatt får bredest oppmerksomhet i det ­offentlige rom. Bispevalgene er viktig for Åpen folkekirke nettopp som en mulighet til å skape bred gjenkjennelse og identifikasjon med Den norske kirke. Ved bispevalget for to år siden gikk Kirkerådets flertall inn for en av de to mer konservativt profilerte kandidatene. Det Åpen folkekirkedominerte Kirkerådet har i disse to prosessene dermed vist fleksibilitet og konsistens. Alt innenfor gjeldende ordninger og på et ansvarlig, demokratisk grunnlag. De to utnevnelsene er samlet sett et viktig skritt i riktig retning i utviklingen av Den norske kirke både som ansvarlig partikultur og konstruktiv forhandlingskultur.

Personlig kunne jeg tenke meg ­direkte valg av biskoper, med en mer åpen nominasjonsprosess hvor interessegrupper eller partier kan ­lansere og promotere sine kandidater, slik tilfellet er for eksempel i Den danske folke­kirken. Får ingen over 50 prosent av stemmene i første valgomgang, blir det en avsluttende valgrunde mellom de to med flest stemmer. Jeg tror en slik ordning vil vitalisere både det kirkelige demokrati med flere partier og dermed også den bredere interessen for hva som skjer i vår kirke. Men enn så lenge må vi forholde oss til gjeldende regelverk – med de spenningene og de forpliktelsene denne ordningen innebærer.

Gå til innlegget

Vær overbærende mot alle

Publisert 10 måneder siden

Det er mye godt å si om Oskar Skarsaunes bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Men kritikken av den norske folkekirken treffer ikke.

Oskar Skarsaune ­mener ­Bergprekenens ­radikale og ­befriende ­budskap om Guds rike, eller ­kongerike som han fore­trekker, har vært under­kommunisert. Ikke bare i ­dagens folke­kirke, men i store deler av kirkens ­historie. Jeg har sans for ­Skarsaunes etter­lysning. I ­Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammon­dyrkelse. Han taler for en ­enkel livsstil og har en universell ­forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.

Pålagt å bekjenne. ­

Dette ­annerledesriket søker ikke ­etter ytre makt og opprettholdes ikke ved makt­midler. Bergpreken­teologien falt sammen da ­staten ble kristnet i ­forlengelsen av ­keiser Konstantins nye og ­kristendomsvennlige religions­politikk i det 4. århundre. ­Kirken ble ganske snart en folke­kirke der «alle borgere ved lov er ­pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som ­utgangspunkt, ­retter ikke bare ­Skarsaune ­kritikk mot kirken i middel­alderens ­Europa, men også mot den ­autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter
 1814.

Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at ­evangeliet, ­gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og ­under de ­forskjelligste kirkelige og ­samfunnsmessige forhold. ­Skarsaunes ekkle­siologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig ­knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirke­statistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?

Helt himmelsk. 

Som ­misjonær i en smålåten japansk kirke­virkelighet, var det helt ­himmelsk å få oppleve gudstjenester i ­Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!

Jeg var menighetsprest i ­Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfelles­skapet gode sider og ­til­svarende mye om utfordringer og ­spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekkle­siologi og den mest varmh­jertede disippel­forkynnelse er ingen ­garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.

Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippel­vekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menig­heter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en for­samling og de ansatte driver en slags ­kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har ­antakeligvis besøkt mange ­slike menigheter. Men den ­kirkelige virksomheten, for ­eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?

Bekjennelsessted. 

Det som har utfordret og formet min folke­kirke-ekklesiologi ­aller mest ­etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år ­siden, er begravelsene. I hele min preste­tid i Japan hadde jeg ­ansvar for to begravelser, og da av ­aktive ­medlemmer i kirka. I Bodø ­kunne jeg ha tre–fire ­begravelser i løpet av ei uke. ­Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min ­pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er ­kommet til at grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende ­locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipper­brevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ­ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en ­inkluderende og åpen folke­kirketeologi ­basert på de ­ordene jeg siterte fra ­avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.

Mot i de motløse. 

Og la meg fortsette med Paulus: I første ­brevet til Tessalonikerne ­kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirke­virkelighet: «dere [må] opp­muntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i 
alle.

Gå til innlegget

Den radikale folkekirka

Publisert 10 måneder siden

Bakkevig og Kristiansen advarer mot «aktivistkirka». Men hvem avgjør hva som er «aktivisme»?­

‘Soga om den radikale folkekyrkja’ kaller Knut Ødegård boka til Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, Da Gud skiftet mening.

Ødegård hadde ventet seg noe mer enn «et slags festskrift» for seierherrene i radikaliseringen av Den norske kirke. La gå, men det er vel memoarsjangerens fortrinn at den velger sitt eget ståsted. For egen del tilhører jeg de «radikale elementa», som ifølge Ødegård overtok kirka etter 1968. Jeg synes Bakkevig/Kristiansen har fått med seg mange viktige og artige poeng i sitt «festskrift». De beskriver et bredt og sammensatt tidsskifte i Den norske kirkes historie, som dreier seg om mye mer enn sosialetikk og kirkas politiske engasjement. Det dreier seg om et viktig paradigmeskifte i kirkas totale kulturelle uttrykk og nærvær i samfunnet.

Naivt svermeri. 

«Festskriftet» har sine mangler. Det har for eksempel vært påpekt at kvinnerevolusjonen i Den norske kirke ikke kommer tyde-
lig nok fram. Det er jeg enig i. For egen del savner jeg dessuten mer om miljø­- og klimaspørsmål. «Soga» starter bra med Alta-aksjonen i 1978. Men så blir historiefortellingen distansert og kritisk. Frank Aarebrot blir gjort til et sannhetsvitne når han på veg til klimamøtet i København, kalte kirkas engasjement «naivt svermeri, uten innsikt og uten mandat fra Vårherre». Senere har han beklaget dette – etter å ha lest om kirkas rolle under krigen. Samfunnet trenger stemmer som tør å tale makta imot, uansett hvor umusikalsk det kan lyde.

Det er som om radikalerne Bakkevig/Kristiansen har lukket igjen den døra som ble åpnet i 1968. Nå advarer de mot «aktivistkirka». Hvem avgjør hva som er «aktivisme»? Kommer ikke det an på eget ståsted? Er det ikke nettopp det de skriver om i kapitlet om «å lese Bibelen nedenfra»? Men det ser ut som de har glemt det. Impulsene fra frigjøringsteologien i Latin-Amerika ender nærmest opp i en norsk oversettelse av en argentinsk håpstango. Men ingen ting om utfordringer i det norske samfunnet.

Mye halloi. 

Bakkevig/Kristiansen knytter aktivismen til eksempler som oljeboring i Lofoten, norsk transportplan og økte skatter. Det er saker mitt navn er blitt knyttet til i det offentlige rom. For meg har det å skjerme Lofoten og Vesterålen fått viktige impulser fra møte med lokale fiskere og miljøaktivister. Transportplanen handler om sikkerhet på og langs vegene våre. Det har vært en konsekvens av pastorale møter med ofrene for trafikkulykker. Viljen til å betale mer skatt, ble det mye halloi av. For meg henger det sammen med den ubehagelige utviklingen av et «forskjells-Norge». Fokus på rikdom og grådighet, på rettferdighet og likhet, er et grunnleggende bibelsk anliggende. Bakkevig/Kristiansen vier det overraskende lite oppmerksomhet. Når politikere nå sier at velferdssamfunnet blir overbelastet, utfordrer det til fornyet engasjement for å gjenskape visjonen om det solidariske samfunnet. Der de som har mye også er villige til å yte mer. Det dreier seg også om min skatteseddel.

Tegn i verden. 

Når kirka står nær sårbare mennesker eller det sårbare skaperverket, er det vanskelig å unngå å bli en aktør. Det dreier seg ikke om å være profet, men om å være et medmenneske. Det vil kunne skape konflikt og utfordre fellesskapet i kirka­. Men er det ikke nettopp i denne erkjennelsen­ at kirka kan bli et tegn i verden? At den tåler åpen, direkte og ærlig uenighet­ som bygger på en felles respekt for at andre kan se virkeligheten på en annen måte og samtidig erkjenne at vi alle er avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus og bærer en felles visjon om en ny virkelighet der Kristus skal være alt i alle. Folkekirkas framtid er avhengig av dens mot til å være radikal.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
27 dager siden / 1901 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
19 dager siden / 1633 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1605 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
27 dager siden / 1592 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
18 dager siden / 1449 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
16 dager siden / 1364 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1362 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1125 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
6 dager siden / 915 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere