Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Folkelig religiøsitet og kirka

Publisert rundt 5 år siden

Ved flere anledninger har jeg deltatt i samtaler med healere og «nyåndelige» ledere.

Tore Laugerud mener kirkas kritikk av prinsesse Märtha Louises invitasjon av mediet Lisa Williams øker folks avstand til kirka (Vårt Land 27. september). Han viser spesielt til en kort uttalelse jeg kom med til TV2 i forbindelse med dette arrangementet.

Ut fra denne kommentaren utvikler Laugerud viktige synspunkter på den folkelige åndelighet som i dag møter oss på så mange arenaer. Laugeruds artikkel gir en nyttig oversikt over et broket og sammensatt landskap. Og han mener kirka bør være varsom med kritikk fordi kirka faktisk har noe viktig å lære og å bidra med inne i dette uoversiktlige trosuniverset.

Healere. Jeg er så enig! Ved flere anledninger har jeg deltatt i samtaler med healere og «nyåndelige» ledere, blant annet  for en tid tilbake i Høvik kirke i samtale med Morten Eriksen. Samtalen finnes visst nok fortsatt på youtube.

Som en kuriositet kan jeg også nevne at jeg nettopp i disse dager har vært med på å planlegge alternative dager i Bodø neste høst. Slike møter har skapt ettertanke, undring og respekt hos meg.

Jeg mener så absolutt at kirka både har mye å lære og mye å bidra med i en åpen, søkende og respektfull samtale. Jeg sa noe til TV2-reporteren om dette engasjement, men det ble, ikke overraskende, utelatt i det endelige innslaget.

Betydelig interesse. Nå er dette etter hvert et felt som er gjenstand for betydelig teologisk interesse innenfor Den norske kirke. Boka til Jan-Olav Henriksen og Kathrin Pabst, Uventet og ubedt (Universitetsforlaget 2013) er et interessant eksempel på slik refleksjon.

Tidsskrift for Sjelesorg hadde­ i 2012 et helt nummer om hva som skjer etter døden. Her har, i tillegg til Tore Laugerud, ­også Anne Austad en interessant ­artikkel. Sokneprest Yngve J. Sagedal har også kommet med viktige innspill ut fra forskning omkring presters erfaringer.

Med dette som bakgrunn, er jeg ikke så redd for at vi som ­kirke ikke skal makte å ha en konstruktiv, aktiv og ­respektfull dialog med den nye åndelige folkeligheten.

Setter grense. Innenfor denne velviljens og undringens atmosfære som jeg selv mener jeg representerer, setter jeg likevel en grense ved direkte oppsøkende kommunikasjon med avdøde, slik jeg også forstår at Laugerud gjør. For meg er dette viktig da vi beveger oss over en sårbar grense med så mange mulige fallgruver, at jeg ønsker å advare mot det.

Det var det altså jeg gjorde, da TV2 ringte, i forhold til bruken og lanseringen av ­Lisa Williams i forbindelse med et arrangement av prinsessen. Jeg tror åpenheten overfor den folkelige åndeligheten hviler på en tydelig markering av denne grensa mot det Laugerud kaller «spiritisme».

Jeg har også uttalt meg tydelig mot sterke kommersialiserende trekk i den alternative åndeligheten. Det mener jeg også er viktig å peke på.

Først publisert i Vårt Land 2. oktober 2014

Gå til innlegget

Kirkeledere tok fullstendig feil

Publisert over 6 år siden

Kirken deltar med stor entusiasme i hyllesten av kvinners stemmerett vedtatt i Stortinget 11. juni 1913. Jeg deler gleden, men bærer på et betydelig ubehag.

Hvordan var det mulig for det ledende sjiktet i det vi nå kaller Den norske kirke å ta så fullstendig feil? Det vi i dag hyller som en universell og selvsagt rettighet, ble i sin tid motarbeidet med sterke teologiske argumenter. Biskop Heuch fra Kristiansand benyttet sin mulighet til å tale til rette dem som støttet «kvinneemansipasjonen» da han sommeren 1890 var inne som varamann på Stortinget.

«Fornedrelse». Innlegget til biskop Heuch er blitt stående som et klassisk uttrykk for kirkelig kjønnstenkning i siste halvdel av 1800-tallet. Det er et retorisk velformet og slagkraftig innlegg, men samtidig demagogisk og arrogant. Det er basert på natur og teologi i en uskjønn forening sett med dagen øyne uansett teologisk posisjon for øvrig.

Kvinnens deltakelse i det politiske liv er for Heuch ikke et signal på kvinnens frigjøring, men signalet «til hennes fornedrelse, til hjemmets forstyrrelse, familielivets suksessive oppløsning og ‘sædernes’ forfall». Dette hovedtemaet utvikles med stor bravur på mange plan.

Tenk for eksempel, spør Heuch, om ens mor skulle ha opptrådt på Stortingets talerstol! Tenk om hun med «sin ‘stakkels’ fistelstemme skulle utbre seg med all den iver og fanatisme, som lett griper kvinnen, hvorvidt det var rimelig å beholde konsulatene i Wien og Rom!», sa Heuch og viste til den foregående dags debatt om konsulater. 

Skremmende. Det er kanskje underholdende å lese slikt, på grensen til det komiske. For meg er det skremmende og ubehagelig. Ikke først og fremst som en tale av en enkeltstående biskop, men som et tidsbilde på hvordan kirkens menn brukte Bibelen, og naturen, til å holde kvinnen utenfor. Til å holde dem nede. Til å undertrykke. Til å bevare egen posisjon og egne privilegier.

Heuch benytter seg av det Bente Nilssen Lein har kalt «repressiv ros og ridderlighet». Hennes beskrivelse og analyse av den teologiske og samfunnsmessige debatten på 1880-tallet i boka «Kirken i felttog mot kvinnefrigjøring» (Universitetsforlaget, 1981) er tankevekkende. Det som i dag er selvsagt – slik vi i dag leser Bibelen, var det ikke for 100 og noen år siden. 

Vranglære. Den svenske teologen Jesper Svartvik skrev for noen år siden en grundig gjennomgang av det han kalte Bibeltolkningens bakgator (Verbum 2006). Han gir tre eksempler: Synet på jødene, slave og de homofile. Det er skremmende å lese hvordan jødene er blitt behandlet i teologihistorien, helt inn i vår tid.

Og så har vi slaveriet. Kampen for å oppheve slavehandel og slaveri, skapte en intens og uforsonlig kirkelig og teologisk debatt, både i England og USA. Det har vært teologisk legitimt å forsvare et rasebasert slaveri! I dag ville vi kalt det vranglære. Svartvik kunne ha brukt kvinnespørsmålet. Heuchs posisjon var i 1890 en etablert kirkelig hovedstrøm, men viste seg å være en historisk bakevje. 

Hva gikk feil? Nettopp det utfordrer kvinnerettsjubileet oss til å reflektere over. For meg ligger nøkkelen i selve utgangspunktet for vår lesning av både Bibelen, livet og samfunnet. En lesning som bestemmes av Jesu sterke og radikale budskap om nestekjærlighet. En lesning som forutsetter vilje til å se virkeligheten fra deres side som er tilsidesatt, usynliggjort og undertrykt, og å være en stemme for de stemmeløse.

Egen blindhet. Teologiske modeller og standpunkt kan på et gitt tidspunkt framstå som ufravikelige og uomgjengelige, men historien ber oss være kritiske mot egen blindhet og orientere oss ut fra deres virkelighet som rammes av ordningene i vårt samfunn og av vår teologi. Å lese historien slik er alltid vanskelig. Det gjør en ydmyk overfor egne standpunkt.

Men går det ikke en vei fra slik lesning til kirkelig og teologisk motivert støtte til asylsøkere og romfolk? Til engasjement i klimasak og kritikk av vår grådighetsøkonomi – og for å holde oss til kjønn: homofilt samliv?

Stemmerettsjubileet er slik sett en gylden anledning til kirkelig og teologisk refleksjon om kirkens og teologiens rolle også i dagens samfunn - mens vi gleder oss over den viktige avgjørelsen Stortinget tok 11. juni 1913.

Gå til innlegget

Et rom for respekt

Publisert over 10 år siden

Overskriften er sterk: ”Bedre død enn homofil”. Det er tittelen på en bok som kommer ut i disse dager. Boka forteller historien til Arnfinn Nordbø som sto fram i media som homofil for et knapt år siden. Det er en sterk historie. Den forteller om hvor omfattende motstanden mot homofil kjærlighet fortsatt er i mange religiøse miljøer, også innad i Den norske kirke. Det er mange som mener homofilt samliv er i mot Guds vilje. At det er synd. At det bærer fortapelse med seg. Det er et slikt ståsted som skaper det sterke utsagnet som er bokas tittel: ”Betre død enn homofil!” Utsagnet er tvetydig. Det er på den ene siden et uttrykk for en fortvilet omsorg som ønsker det beste for den homofile, samtidig en skarp fordømmelse. Og det rammer. De dypeste følelsene. Det handler om menneskeverd og medmenneskelighet. Spenningene får en egen kraft i den religiøse dynamikken det dreier seg om. Nordbøs bok gir et godt og viktig innsyn i disse prosessene og hvorfor homofil kjærlighet har vært, fortsatt er - og etter all sannsynlighet vil fortsette å være et så vanskelig tema i overskuelig framtid både i Den norske kirke og i andre trossamfunn.

Respekt
Ordet respekt framstår som et hovedbegrep i Nordbøs historie. Det er utfordrende. For det handler om anerkjennelsen av forskjeller og motsetninger. I homofilispørsmålet, som i andre spenningsladede verdispørsmål, dreier det seg ikke bare om anerkjennelse av et ”nytt syn”, men også om respekten for og anerkjennelsen av ”det tradisjonelle synet”. For at en skal lykkes, forutsetter den felles vilje til å skape et åpent rom for en ærlig og direkte samtale. Å skape et slikt rom har ofte vist seg å være den vanskeligste delen av prosessen. Der et teologisk lærestykke blir utfordret og settes under press, skjerpes gjerne meningene. Støyen øker i volum. Spørsmål tillates ikke. Meninger undertrykkes. Strategien kan gi seg forskjellige uttrykk, fra fordømmelse til fortielse. Smerten bæres av de som rammes. Nordbø bekrefter det.

Bibelens ubehagelige tale
For kirken og for andre trossamfunn er den grunnleggende utfordringen respekten for ”grunnlagsdokumentene”. For den kristne kirke, Bibelen og for Islam, Koranen. Jeg får holde meg til Bibelen, som er den boka jeg kjenner best. Den har vært lest som en tydelig markør overfor samkjønnet sex. Fra Det gamle testamentet har en kunnet hente den sterkeste og mest nedsettende språkbruken. Samkjønnet sex er en ”vederstyggelighet”. Det er urent. Det er mot Guds vilje. Det må utryddes. I Det nye testamentet er språkbruken til Paulus kanskje noe mildere, men budskapet er tydelig. Homofil sex er mot naturen. Det er opprør mot Gud og står under Guds dom. Slike holdninger har preget vår kultur og våre holdninger. Homofile har lidd under det til alle tider. De har måttet tie og fortrenge. Skjule og fornekte. De har vært ydmyket. En slik erkjennelse er det faktisk bred aksept for i dag. Å tale om respekt og verdighet i forhold til homofile, er ganske nytt. I samfunnet vårt har det skjedd betydelige holdningsendringer på 30 år. Det er tilfelle i kirken også. Men avstanden mellom Ole Fredrik Einarsens bok ”Homofil – GUDS barn” i 1980 og ”Betre død enn homofil” snart 30 år senere, viser at det er langt igjen.

Respekt for historien
Det som gjør saken så vanskelig for trossamfunnene, er at synet på homofilt samliv utfordrer selve trosgrunnlaget. I en kristen kontekst kan spørsmålet stilles på to måter: Kan en ha respekt for en religiøs bok som Bibelen når den omtaler samkjønnet sex slik den gjør? Og er det mulig å ha respekt for Bibelen og samtidig komme til en annen forståelse av slik seksualitet? Mange vil svare benektende på begge spørsmål. Det blir etter mitt skjønn for enkelt. Svaret er respekt for historien. Bibelen er et dokument som er blitt til i en historisk prosess. Det gamle testamente må leses i lys av budskapet og livet til Jesus og skriftene i Det nye testamente. På samme måte må dens budskapet leses inn i en stadig skiftende virkelighet. Kirken har i sin historie vært igjennom mange tunge endringsprosesser. Den tyngste var kanskje erkjennelsen av at jorda ikke er sentrum i universet. For øvrig er lista lang: Jordas tilblivelseshistorie, slaveri, kvinnen, folkestyre og demokrati – bare for å nevne noe. Og det dreier seg om nye konsepter som menneskerettigheter inklusive religionsfrihet. Kirken har ingen god historie når det gjelder slike rettigheter/friheter. 

Et nytt verdensbilde
Knuten i denne debatten er om homofil identitet og homofil kjærlighet, tilhører Bibelens samlivsetiske univers. Kan vi snakke om en side ved menneskelig seksualitet og samliv, som vi dag har ny og utvidet kunnskap om? Kan vi snakke om et nytt verdensbilde så å si? Kan vi det, må vi også snakke på en ny måte om homofili og homofil kjærlighet. I det nye verdensbildet blir ikke Bibelen taus. For da kan vi tale om de samme verdiene for homofilt som for heterofilt samliv. Den store holdningsendringen som mange av oss har vært igjennom, er knyttet til møter med mennesker som har vært rammet av kirkens dom over sine lengsler og sine liv. En viktig inspirasjonskilde er det bildet som tegnes av Jesus i evangeliefortellingene. Han så usynliggjorte og lengtende, de urene og utstøtte. Han viste dem respekt og ga dem verdighet. Jesus åpnet nye rom. Det må kirken ikke stenge, men utvide. Som biskop og leder i kirken lengter jeg etter dagen da vi kan invitere til offisiell anerkjennelse av samkjønnet samliv med en kirkelig liturgi også for slike ekteskap. Den store utfordringen vi i kirken står overfor, er om to de syn kan leve med delt praksis. Veien dit forutsetter stemmer som våger å fortelle sine historier slik Arnfinn Nordbø nå han har gjort. Hans fortelling er relevant langt utenfor trossamfunnene. Den kan leses av alle som søker innsikt i spenningsfeltet mellom religion og samfunn.

Tor B Jørgensen
Biskop i Sør-Hålogaland

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere