Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

Publisert over 4 år siden

Gode Herland. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. 
En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig.

Gode Hanne Nabintu 
Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få 
mine to svar til deg her i avisa til å 
bli et ukritisk forsvar for det du 
kaller «status quo»? Du gir 
«kirkens ledere» skylda for den katastrofale tilstanden som du mener både kirken og samfunnet befinner seg i. «Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.

Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tid­ligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.

Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirke­lederen som kritiserte Hitlers nazi­fisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og ­visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.

Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer 
utfordrer ditt eget syn på det 
norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folke­sensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot ­jødene. Andre minoriteter som ble ­ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!

Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.

Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.

Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler 
av den internasjonale kirke­bevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut 
fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.

Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet 
som vakte både kirkelig og 
politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.

Menneskeverdet og skaper­verket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg 
mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.

Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri 
uten lyte før vi får møte Jesus 
ansikt til ansikt. Å være kirke 
betyr å være i bevegelse og 
endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.

Det betyr også å være var 
overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg kon­turene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for ­svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk 
anerkjenner både egen og 
kirkens svakhet?

Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker 
dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Først publisert i Vårt Land 13.06.2015

Gå til innlegget

Hvordan kan du si noe sånt, Herland?

Publisert over 4 år siden

Gode Herland. Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt?

Menneskeverd, solidaritet og respekt for skaperverket er åpenbart viktige ord og viktige verdier for oss begge. Jeg deler din uro over en dehumaniserende tendens hvor grådighet og selvopptatthet setter andre verdier til side.

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Det ufødte livet blir, som du er oppatt av, lett en tapende part. Abortspørsmålet er viktig, men vanskelig. Ikke minst kvinner utsettes for et sterkt press. For egen del har jeg funnet trygghet i å peke på det viktige arbeidet som organisasjonen Menneskeverd gjør. De forvalter kampen for det ufødte liv tydelig og faglig velbegrunnet.

Du er bekymret for den demografiske utvikling i Europa. Men det er mitt inntrykk at det du kaller «barneelskende kulturer», gjennomgår tydelige endringer: Mennesker i en rekke muslimske land får færre barn, nylig dokumentert i en Stanford-rapport, omtalt her i avisen.

Påvirkningen fra vår livsstil som blant annet inkluderer økt likestilling og familieplanlegging, anser jeg som en god utvikling. Problemstillingene knyttet til abort må ikke uten videre blandes samme med det faktum at vi i dag har færre barn per par enn tidligere.

Bjørneboe. Du viser til Bjørneboe og hans kritikk av den institusjonaliserte kristendommen. Og siterer Gandhi om at Jesus var en fantastisk person, «men dere kristne ligner ikke på ham». Det rammer kirka – til alle tider. Det vil si Gandhi taler ikke først og fremst om kirka. Han taler til «de kristne».

Det kristne Europa representerte for han en undertrykkende og utbyttende kolonialiseringskultur. Fortellingen om det gode, humanistiske Europa fundert på en kultur gjennomsyret av kristne verdier, ble underminert av europeeres maktbruk og grådighet. Misjonsbevegelsen pyntet på denne virkeligheten, men hovedtendensen er etter min vurdering dessverre ikke til å ta feil av. For 70 år siden sluttet en krig som startet i Europas hjerte fem år tidligere. Det var den grusomste krigen noen gang, med de uhyggeligste konsekvenser ikke minst for det jødiske folk.

Modig tale. I dag minnes vi en teolog og kirkemann som Dietrich Bonhoeffer. Han talte modig mot nazismen enda mens Hitler ble hyllet for alt det gode han gjorde for Tyskland. Historien forteller oss at kirka har et klart mandat til nettopp å stå opp for menneskeverdet, solidariteten og respekten for skaperverket.

Mitt samfunnsengasjement har dette som utgangspunkt. Bibelen er inspirasjonskilde og autoritet både som kirkeleder og samfunnsborger. Jeg blir litt oppgitt, Herland, når du igjen hevder at jeg/Den norske kirkes lederskap tar imot det du kaller «demokratiske ordre» fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. Hvor får du det fra? Det er fra Bibelens verdiunivers jeg henter min inspirasjon og mine motiver. 

Men så få søker til kirke? Du skriver at det er fordi det er gørr kjedelig å sitte i kirkerommet under en gudstjeneste. Jeg skulle ønske du hadde vært sammen med meg på gudstjeneste sist søndag. Da hadde jeg en «frihelg» og var vanlig kirkegjenger her i Bodø. Det var en gudstjeneste «med De utrolige», ungdom med visse funksjonsbegrensninger.

Det var en åndelig nerve i den gudstjenesten som jeg sjelden har opplevd. Vi var ikke så mange der. Men det som skjedde var ekte. Det var åndelig. Det var bibelsk. Når ble antall en kvalitet i seg selv i Guds rike? Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt? 

Om Jesus. Oppslutningen om Den norske kirke kunne vært bedre, men mange samles i våre kirker. Hvis det å motta nattverd er en indikasjon på trostilknytning, er kirken styrket. I gudstjenesten samles vi om Jesus som vegen, sannheten og livet. Som verdens lys. Hvorfor reiste jeg som misjonær til Japan? Hva tror du jeg forkynner? Alt dreier seg om Jesus. 

Når jeg diskuterer klima på TV, søker jeg å overbevise ut fra resonnementer som har mer allmenngyldig karakter, men under hos meg dirrer respekten for Guds skaperverk og ansvaret for våre medmennesker. 

Kristne har alltid måttet delta i en dynamisk overføringsprosess av de bibelske verdiene. Derfor blir sakskartet litt forskjellig. Samkjønnet kjærlighet hører med på mitt kart. Det er ikke samfunnet som har satt agendaen, men møte med gode kristne venner. Felles refleksjoner ut fra Bibelen har skapt en ny veg. For meg er dette nå et viktig spørsmål. Det handler om evangeliet. Du tillegger denne saken en annen verdi, men jeg håper du vil respondere på denne utfordringen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.JUNI 2015

Gå til innlegget

Om feige biskoper

Publisert over 4 år siden

Gode Hanne Nabintu Herland. Jeg mener du stempler biskopene for motiver som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke er styrt av.

Du liker å kalle oss biskoper feige, slik du gjør i ditt brev (Vårt Land 22. mai) og i talen din på Oslo Symposium. Du mener vi adlyder våre arbeidsgivere i staten for å beholde våre sekulære privilegier og at vi sier mye om politisk korrekte temaer som oljeboring og klima, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter de sekulære. Her nevner du i ditt brev spesielt dommedag og behovet for å gripe Guds frelse.

Jeg synes det er leit å bli kalt feig, men det kan jeg leve med. Det er derimot provoserende å bli anklaget for å ha vinningsmotiver for det jeg ønsker å stå for i samfunnet. I det tidsperspektivet jeg er en del av, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i at vi som kirkeledere skulle velge våre temaer for å tekkes staten og/eller politikerne, eller den ateistisk-sekulære mediaoffentligheten for den sakens skyld.

Stempler. Her mener jeg du stempler meg/oss for motiver som jeg med hånden på hjertet ikke er styrt av. En slik måte å tillegge hverandre motiver på, låser fort en åpen samtale om de spørsmålene du ønsker å reise. Mange av dem har jeg forståelse for og vil gjerne diskutere med deg.

Noe av det samme gjelder din karakteristikk av klima- og miljøengasjementet som «politisk korrekt». Da plasserer du sakene i en bekvemmelighetsskuff hvor feigheten skjuler seg.
For min egen del må jeg si at jeg ikke velger saker fordi de er aktuelle og aksepterte, men fordi de er viktige som teologiske og bibelske temaer. Skaperverket er omtalt i stor bredde i Bibelen. Gleden og takknemligheten for Gud som opprettholder livet gjennom skapelsens stadig fornyelsesprosess.

På samme måte understrekes menneskets ansvar for og ydmykhet overfor Gud og naturen — som en del av skaperverket. En tilsvarende bibelsk forankring har kampen mot grådighet og for rettferdighet — til fordel for de fattige og for dem som blir rammet av andres grådighet.
I Bibelen finner jeg grunnlaget for det vi i dag kaller menneskeverd. Det mener jeg vi skal stå opp for — helt uavhengig av den politiske dagsorden og hva vi får applaus for og hva vi får mishagsytringer for. Det er overraskende for meg at du ikke ser dette, men klistrer merkelappen «politisk korrekt» på mitt og andres engasjement.

Dommedag. Du mener det tales for lite om dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse. Du har nok rett i at det fra prekestoler i Den norske kirke høres lite om disse store temaene. Det er nok flere årsaker til det.

For meg har en viktig pastoral erkjennelse, vært avgjørende. Dommedagsforkynnelsen har en lang historie med å føre mennesker bort fra Jesus. Mange samtaler med pårørende i forbindelse med dødsfall har vist meg noe av dette. Omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv, blir fort misforstått. Den fører til flukt og frykt. Ikke til frihet og glede. Det skygger for Guds kjærlighet og Guds nåde. Det blir lett mørke i stedet for lys. Et lys som trekker menneskene til seg.

Det har slått meg hvor mye sterk gudstro det finnes utenfor «de troendes forsamling». Og hvor mye etterrettelig og ærlig liv som leves av alminnelige mennesker, uten å tenke på det som etterfølgelse. For meg dreier Kristus og livet seg om ydmykhet på min egen tros og mitt eget livs vegne og en tilsvarende respekt for andres tro og liv. Vi er alle avhengige av Guds nåde! Det er en erkjennelse som skaper ydmykhet og respekt. Vi er nærheten av Åndens frukter, slik Paulus regner de opp i Gal 5,22.

Frimodighet. Å forkynne Kristus gjør jeg med frimodighet! Når og hvor jeg finner det naturlig. Mange diskusjoner om klima har for eksempel endt opp i samtale om åndelige spørsmål — selv om det ikke fanges opp av media. Jeg er i det hele tatt overrasket over din måte å beskrive vår kulturelle virkelighet på. Som om vi levde i forfølgelsestider.

Som kirke og kristne må vi selvsagt regne med å bli motsagt. Vi må regne med å bli imøtegått og for den sakens skyld også latterliggjort. Kirken har vært i besittelse av så mye åndelig-politisk makt oppigjennom tidene at så vel intellektuelle som politikere og mediafolk har tydd til ironi og «stempling» for å rive ned makt.

Men at vi som kirke og kristne i dette landet skulle være i nærheten av å måtte trekke oss tilbake og bli for undergrunnskirker å regne — ja, du sammenlikner faktisk med Kina! — det forstår jeg ikke. Da befinner du deg i annen verden enn jeg gjør. Jeg ser gjerne at kristentro og religion skulle få et større gjennomslag i det offentlige rom. Det er vårt ansvar som kristne og kirke. Men da må vi snakke sant om virkeligheten og om hverandre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. MAI 2015

Gå til innlegget

Vi aner et nytt spillerom for grådighet

Publisert over 4 år siden

Ikke rart at 1. mai også ble et opprør mot kirka! Mot klasseskillets arroganse. Mot forskjellsbehandling. For likeverdet.

Preken 1. mai - Glomfjord kirke.

LUK 14, 12-14
"Han sa også et ord til verten: "Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde."

Jesus var en modig og radikal mann!
Vi møter han i et selskap. Der holder han en tale. Den høres nesten uhøffelig ut - både overfor verten og gjestene. "Du skal ikke innby noen du kan ha utbytte av å innby! Rikfolk, venner, slekt, gode naboer......".
Var det noe i stemningen rundt bordet som hadde fått Jesus til å komme med denne kommentaren? Var det noen som "solte seg" i velvære og selvopptatthet, og som han nå irettesatte. Med strengt blikk og skarp stemme?
Eller formidlet Jesus et tankevekkende og underfundig apropos til festen - hvor alle skjønte at han ikke var imot vennskap og fellesskap mellom naboer, slektninger og venner? Men hvor poenget er at vi ikke må lukkes inne i vår egen trygge verden av likesinnet vellykkethet.

Jeg heller vel til den andre varianten. Men også det var modig og radikal tale. Også fattige og uføre, lamme og blinde hører med rundt bordet! De som ble ansett for urene og ikke regnet med i det gode selskap. Tenk om kirka bare hadde hørt litt mer på Jesus opp igjennom tidene!? Vært litt mer bibeltro! Det er merkelig hvordan disse sterke sosiale tekstene, ikke har vært gjenstand for samme kampen om å være tro mot Guds ord som visse andre tekster. Da ville forholdet mellom kirke og arbeiderbevegelse kanskje ha vært et helt annet i landet vårt - og fanen fra Spjærøens ungsosialistiske forening ikke hatt med "altaret" i sin liste over hva som nå skulle bekjempes: rusdrikken, tronen, sverdet og pengevesenet.

Jesus deltok i et måltid, en fest. Det har vært mange gjestebud på den store og flotte prestegården ute på Meløya. Det er lenge siden det bodde prester der. Og det har sikkert vært stor forskjell på prestene og prestegårdens åpenhet. Men for folk flest var det høy terskel inn og i alle fall sjelden at "ikke-kondisjonerte" fikk delta i prestegårdens selskapsliv. Presten var embetsmann, må vite.
Presten var embetsmann.

I Tysfjord, noen mil lenger nord langs Nordlandskysten, hadde de en original prest på 30-tallet som het Haldor Jensen. Bygdas sosiale og kirkelige lederskap fikk til slutt nok av sokneprestens merkverdigheter. Biskop Berggrav "arvet" og fulgte opp saken. Kirka, det vil si kirkedepartementet gikk rettens vei. Blant anklagene var det viktige punkter som at Jensen lot husløse få bo i prestegården.
Til og med samer! Og selv bisperommet ble "besatt". Noen skulle ha bodd på samme rom uten å være gift og soknepresten tok ikke affære når en av tjenestejentene hadde nattefriere!

Hmmm... Det var dette med bibeltroskapen, da. Tenk om prestegårdene hadde vært naturlige steder de "ukondisjonerte" - også som overnattingssted og til festmåltids for hvem som helst. Så det kunne hadde skjedd en kommunikasjon over klasseskillene og vært skapt en opplevelse av likeverd uansett "kulturelt nivå", slik at prestene kunne ha talt arbeidernes sak fra innsiden så å si. På deres premisser og med ders språk. Haldor Jensen var i nærheten av dette, selv om han aldri var sosialist så vidt jeg har skjønt. Det ble utålelig, selv om det var aldri så bibelsk.

Ikke rart at 1. mai også ble et opprør mot kirka! Mot klasseskillets arroganse. Mot forskjellsbehandling. For likeverdet.

I dag er vi et annet sted. Idealene om likeverd og oppløsningen av klassesamfunnet vant fram. Velferdsstat og likebehandling er blitt idealer. Den kristne nestekjærlighetstanken har vokst sammen med arbeiderbevegelsens solidaritetsparoler. Barmhjertighet flettet sammen med rettferdighet - og skapt en solid samfunnsstruktur som vi er stolt av. Vårt velferdssamfunn.

Det er fortsatt utfordringer. I dag aner vi et nytt spillerom for en grådighet som kveler solidariteten og et lykkejag som margstjeler nestekjærligheten. Vi ser mønstre som truer med å skape større forskjeller også i vårt samfunn. Fellesskapet trues av en ny individualisme. Å betale skatt blir sett på som tyveri fra min private eiendom, for å sette noen slagord litt på spissen.

Jeg ser også det å ta bort søndagsfreden som noe av det samme: Alle må få ta "helg" når de selv vil. Mens noen vil tjene store penger på det - og helga miste siste rest av tilknytning til vår kultur. Er det ikke det samme vi ser når vi søker å beskytte vår nasjonale vellykkethet, og ikke ønsker å invitere andre inn. Jeg blir bekymret når politikere gleder seg over at asylsøkerstrømmen til Norge nå går ned. Jeg kjenner en del som er blitt avvist i dagens stramme asylregime. Og jeg gremmes.

Heldigvis talte Kirkemøtet nylig tydelig om at Norge ikke bare må øke støtten til flyktninger i nærområdet til Syria, men også ta imot 10.000 spesielt vanskeligstilte flyktninger til Norge! Det skulle bare mangle. Og hva med alle flyktningene som satser liv og helse på å komme seg over Middelhavet? Livet er blitt ulevelig på grunn av vanstyre, terror og tørke. De store porblemene står i kø. Men det dreier seg samtidig om enkeltmennesker.

Og kanskje hadde Jesus sagt tydelige ord til oss om dette om han hadde holdt 1. mai tale i år. Til oss som lever i verdens mest vellykte land, For 1. mai har også en slik internasjonal dimensjon med tydelige konsekvenser for vår gjesteliste - hvis vi ønsker å være tro mot Skriftens ord.

Gå til innlegget

Til Herland: Om generøsitet og tydelighet

Publisert over 4 år siden

For meg er ikke «homostridsøksen» en «stridsøks» vi bare kan begrave.

Takk igjen til Herland for hennes siste innlegg: "Behovet for radikal reformasjon". Takk for generøsiteten som preger innlegget. Vi ønsker begge tydelighet. Jeg skal prøve å være tydelig.

"Den triste homostridsøksen"

Det eneste punktet i Herlands innlegg hvor hun anklager meg for å "vri" hennes poeng, dreier seg om en sak både hun og jeg ønsker vi ikke skulle behøve å diskutere mere. Jeg oppfatter Herland slik at vi er enige om at vi har holdt altfor lenge på med denne diskusjonen. Men for meg er dette spørsmålet ikke en "stridsøks" som vi bare kan begrave. Det dreier seg om menneskeskjebner, få eller mange, som vi ikke kan late som ikke eksisterer. For meg er mange homofiles rop om respekt og anerkjennelse, et spørsmål om min egen teologiske og personlige integritet.

Jeg forsto Herlands foregående innlegg slik at homofilispørsmålet dreide seg om et lite problem siden de homofile er så få. Herland mener jeg har mistolket henne. La meg derfor presisere hva jeg står for. For meg er homofilispørsmålet viktig fordi det angår en minoritet som har vært fordømt og forfulgt av kirke og samfunn gjennom århundrer, helt fram til våre dager. Min kontakt med homofile gjennom 20 år har gradvis endret mitt syn på deres "problem" og endret min måte å lese de aktuelle bibelstedene på. Slik jeg i dag forstår disse tekstene, i lys av en helhetlig måte å lese Skriften på og i lys av homofiles trosfortellinger, har ført til at jeg har endret syn og ønsker å gi homofilt samliv den samme aksept i kirke og samfunn som heterofilt samliv.

Tydelighet og bibelsk generøsitet

Hva Herland faktisk mener om homofilt samliv er uklart for meg. Kanskje er det jeg som ikke leser godt nok. Dersom Herland faktisk følger meg i min konklusjon, vil det være viktig at hun sier det tydelig og klart. Dersom Herland ikke kan følge meg, har jeg respekt for det. På samme måte som jeg for eksempel respekterer mine kollegaer i bispemøtet som ikke deler mitt syn. Men hvordan kommer vi videre om vi matte være enige eller uenige? Det er her jeg ønsker å utfordre Herland nettopp fordi hun er så opptatt av at vi ikke må bli hengende fast i denne "striden".

Mitt spørsmål er: finnes det en generøsitetens og nådens vei i denne saken? Er vi vet et sted som har en viss likhet med det de første kristne sto overfor og som er så sterkt, tydelig og vakkert beskrevet i Apgj 15. Det dreide seg også den gangen om å "følge Bibelens autoritet". Guds gode lov ga klare anvisninger om Guds folks hellighet og renhet. Det innbefattet forskrifter om mat og måltid, om sabbaten og det forutsatte at menn skulle omskjæres, små guttebarn så vel som voksne menn som ønsket å tilhøre Guds menighet. Kirkens ledende menn møttes i Jerusalem om denne saken. Ordskiftet var kvasst. Meningene delte. De var tydelige. Men fortellingene om at de uomskårne hadde fått Ånden og delte troen og det nye livet, ble så sterke at møtet faktisk greide å anerkjenne at man ikke bare hadde to syn på saken, men tillot to livsstilsmønstre hvor noen fortsatte å følge et strengt renhetsregime, mens de nye ble gitt viktige friheter.

Peters egen erfaring med Kornelius (Apgj 10) hadde endret hans syn og hans generøse teologiske konklusjon utforderer oss fortsatt: "Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de"! Er det mulig å begrave "homostridsøksen" i et slikt perspektiv og med de samme konsekvenser? Som du skjønner Herland, er dette en viktig sak for meg på flere plan. Den kunne ha vært og kan fortsatt bli en sak som viser at vi kan være tydelige og uenige i kirken, men at vi er styrt av en overgripende nåde vi alle er avhengige av, på en slik måte at vi gir dem frihet som har valgt en “ny veg”.

Om "snille lam"

Herland benytter mine refleksjoner rundt nåde og generøsitet til å ta et oppgjør med det hun kaller "en pussig 'kristelig', særnosk forestilling" om at kristne er forpliktet til å stå som "'snille lam' og kronisk 'smile' og godta alt som skjer". Dette synes for meg som en fremmed problemstilling. På same måte som påstanden om at norske kirkeledere (fortrinnsvis i folkekirka?) skulle være redde for å "miste popularitet blant de sekulære elitene" og ikke holde fast på kristne grunnsannheter.

Jeg har ikke problemer med å se at vi gjerne kunne ha ønsket oss en mer religiøs offentlighet i media, i politikk og kulturliv. Nå tilhører jeg dem som faktisk mener at gjennomslaget for religion og livssyn som anerkjent perspektiv i det offentlige rom faktisk har blitt tydeligere enn det var for noen tiår siden. Min generasjon gjorde vel et slags opprør mot en tegning av kristne og kirke som bare opptatt av «adiafora», som for eksempel var opptatt av sminke og klesstil, for å referere tilbake til Herlands egne erfaringer med røde lepper og svarte skinnklær, og sex og samliv. De årlige «Geilomøtene», hvor organisasjonsledere kom sammen, utartet seg etter hvert til et slags mediale raritetskabinetter. Jeg tror vi gjorde klokt i å flytte ned fra fjellet og til slutt avvikle de tradisjonsrike møtene

I dag er det mitt inntrykk at kirken, tross alt, blir sett på som en bredt engasjert bidragsyter i samfunnsdebatten. Hvor grensene skal gå for konkretiseringer, står det naturlig nok debatt om. For meg har det vært interessant å registrere at når jeg i en forelesning på vinterens bispemøte om utviklingen av et «forskjells-Norge», fikk jeg klar beskjed av de to kristne dagsavisredaktørene at en biskop ikke bør si noe om skattepolitikk. Kanskje vil Selbekk og Simonnes ha motforestillinger mot denne kortversjonen av debatten, men dette hovedpoenget har festet seg hos meg. Gjennom en liten generasjon nå, har Den norske kirke ved sine offisielle uttalelser ikke minst fra Kirkemøte, Bispemøte og Mellomkirkelig råd vist at kirka ikke er noe snilt og forsiktig og fryktsomt lam.

Tydelig Kristus i et uklart sekulært folkekirkelandskap

Nå har også Den norske kirke en annen arena. Den ses i storsamfunnet i forbindelse med nasjonale og regionale kriser. Kirkehuset, kirkens seremonier og kirkens talspersoner er naturlige samlingspunkter og aktører – også i et sekulært samfunn. Referansen tilbake til selveste Grunnlovens nye verdiparagraf er her interessant: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». I tillegg angis Den norske kirke som «Norges folkekirke». Jeg liker begrepet, bare så det er sagt. Denne kirken er lokal. Den er i stor grad nærværende i krise og i glede i folks liv. Det gjør kanskje ikke så mye av seg i det store offentlige rom fra dag til dag, fra uke til uke. Men dette nærværet er en helt avgjørende del av kirkas folkelighet og tjeneste med evangeliet. Med all respekt for «frikirkenes» betydning og profil, er det ikke uten videre så enkelt ut fra en frikirkelig kontekst å få tak i den pastorale tjeneste som utføres overfor det norske folk i Den norske kirkes sokn fra år til år.

Skulle ikke denne tjenesten føre til større engasjement og større oppslutning? Større trosfrimodighet som gav gjenskinn i meningsmålinger og sosiologiske undersøkelser? Og på søndag formiddag til gudstjeneste? Hvilken prest har ikke stilt seg dette spørsmålet! Du kan komme nær pårørende i sorg og oppleve at evangeliet og gudstroen betyr noe. Du inviterer til gudstjeneste og har kanskje forventninger om fast deltakelse. Noen ganger skjer det. Men ikke ofte.

Den pastorale nærhet både i sorgen og uroen, gleden og håpet skaper et eget åndelig univers som for meg har noe med «Guds rike» å gjøre. Det riket som er skjult og nærværende. Hvor grenser er utydelig og adferd ikke føres inn på «smale stier». Eller kanskje er det nettopp det stille møte med kirka gjør. Bekrefter troen og håpet. Gir styrke til dagen. Setter farge på livet. Men på en annen måte enn vi som kirke er vant til å forstå som kjennetegnet på Guds folk. Nærhet gir varhet. Nærhet gir ydmykhet – også på vegne av alle som er blitt presset til å skulle formulere tro og utforme liv etter de bilder som ivrige vekkelsesforkynnere har skapt opp igjennom tidene.

Det store og avgjørende for oss som kirke er om de som kommer i vår nærhet merker lyset som Gud har «latt skinne i våre hjerter» som Paulus skriver til korinterne (2 Kor 4), «for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram». Det er denne Kristus som Gud har latt hele sin fylde ta bolig i for «ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1). Med et slikt utgangspunkt gir det for meg mening å tale med frimodighet om Den norske kirke som en levende folkekirke, som kan se ut til å være svak og uklar, ja til og med sekularisert, men som likevel bærer denne skatten ut til folket gjennom sin daglige tjeneste.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring

2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

5. Les Herlands tredje svar: "Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»

6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
25 dager siden / 5277 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
27 dager siden / 2392 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 1811 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
23 dager siden / 1810 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
28 dager siden / 1793 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
25 dager siden / 1757 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
21 dager siden / 1689 visninger
Kravet om bagatellisering
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 1474 visninger
Er ensomhet en sykdom?
av
Magne Nylenna
rundt 1 måned siden / 1293 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere