Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Til Herland: Om generøsitet og tydelighet

Publisert rundt 4 år siden

For meg er ikke «homostridsøksen» en «stridsøks» vi bare kan begrave.

Takk igjen til Herland for hennes siste innlegg: "Behovet for radikal reformasjon". Takk for generøsiteten som preger innlegget. Vi ønsker begge tydelighet. Jeg skal prøve å være tydelig.

"Den triste homostridsøksen"

Det eneste punktet i Herlands innlegg hvor hun anklager meg for å "vri" hennes poeng, dreier seg om en sak både hun og jeg ønsker vi ikke skulle behøve å diskutere mere. Jeg oppfatter Herland slik at vi er enige om at vi har holdt altfor lenge på med denne diskusjonen. Men for meg er dette spørsmålet ikke en "stridsøks" som vi bare kan begrave. Det dreier seg om menneskeskjebner, få eller mange, som vi ikke kan late som ikke eksisterer. For meg er mange homofiles rop om respekt og anerkjennelse, et spørsmål om min egen teologiske og personlige integritet.

Jeg forsto Herlands foregående innlegg slik at homofilispørsmålet dreide seg om et lite problem siden de homofile er så få. Herland mener jeg har mistolket henne. La meg derfor presisere hva jeg står for. For meg er homofilispørsmålet viktig fordi det angår en minoritet som har vært fordømt og forfulgt av kirke og samfunn gjennom århundrer, helt fram til våre dager. Min kontakt med homofile gjennom 20 år har gradvis endret mitt syn på deres "problem" og endret min måte å lese de aktuelle bibelstedene på. Slik jeg i dag forstår disse tekstene, i lys av en helhetlig måte å lese Skriften på og i lys av homofiles trosfortellinger, har ført til at jeg har endret syn og ønsker å gi homofilt samliv den samme aksept i kirke og samfunn som heterofilt samliv.

Tydelighet og bibelsk generøsitet

Hva Herland faktisk mener om homofilt samliv er uklart for meg. Kanskje er det jeg som ikke leser godt nok. Dersom Herland faktisk følger meg i min konklusjon, vil det være viktig at hun sier det tydelig og klart. Dersom Herland ikke kan følge meg, har jeg respekt for det. På samme måte som jeg for eksempel respekterer mine kollegaer i bispemøtet som ikke deler mitt syn. Men hvordan kommer vi videre om vi matte være enige eller uenige? Det er her jeg ønsker å utfordre Herland nettopp fordi hun er så opptatt av at vi ikke må bli hengende fast i denne "striden".

Mitt spørsmål er: finnes det en generøsitetens og nådens vei i denne saken? Er vi vet et sted som har en viss likhet med det de første kristne sto overfor og som er så sterkt, tydelig og vakkert beskrevet i Apgj 15. Det dreide seg også den gangen om å "følge Bibelens autoritet". Guds gode lov ga klare anvisninger om Guds folks hellighet og renhet. Det innbefattet forskrifter om mat og måltid, om sabbaten og det forutsatte at menn skulle omskjæres, små guttebarn så vel som voksne menn som ønsket å tilhøre Guds menighet. Kirkens ledende menn møttes i Jerusalem om denne saken. Ordskiftet var kvasst. Meningene delte. De var tydelige. Men fortellingene om at de uomskårne hadde fått Ånden og delte troen og det nye livet, ble så sterke at møtet faktisk greide å anerkjenne at man ikke bare hadde to syn på saken, men tillot to livsstilsmønstre hvor noen fortsatte å følge et strengt renhetsregime, mens de nye ble gitt viktige friheter.

Peters egen erfaring med Kornelius (Apgj 10) hadde endret hans syn og hans generøse teologiske konklusjon utforderer oss fortsatt: "Vi tror at vi blir frelst av Herren Jesu nåde, vi på samme måte som de"! Er det mulig å begrave "homostridsøksen" i et slikt perspektiv og med de samme konsekvenser? Som du skjønner Herland, er dette en viktig sak for meg på flere plan. Den kunne ha vært og kan fortsatt bli en sak som viser at vi kan være tydelige og uenige i kirken, men at vi er styrt av en overgripende nåde vi alle er avhengige av, på en slik måte at vi gir dem frihet som har valgt en “ny veg”.

Om "snille lam"

Herland benytter mine refleksjoner rundt nåde og generøsitet til å ta et oppgjør med det hun kaller "en pussig 'kristelig', særnosk forestilling" om at kristne er forpliktet til å stå som "'snille lam' og kronisk 'smile' og godta alt som skjer". Dette synes for meg som en fremmed problemstilling. På same måte som påstanden om at norske kirkeledere (fortrinnsvis i folkekirka?) skulle være redde for å "miste popularitet blant de sekulære elitene" og ikke holde fast på kristne grunnsannheter.

Jeg har ikke problemer med å se at vi gjerne kunne ha ønsket oss en mer religiøs offentlighet i media, i politikk og kulturliv. Nå tilhører jeg dem som faktisk mener at gjennomslaget for religion og livssyn som anerkjent perspektiv i det offentlige rom faktisk har blitt tydeligere enn det var for noen tiår siden. Min generasjon gjorde vel et slags opprør mot en tegning av kristne og kirke som bare opptatt av «adiafora», som for eksempel var opptatt av sminke og klesstil, for å referere tilbake til Herlands egne erfaringer med røde lepper og svarte skinnklær, og sex og samliv. De årlige «Geilomøtene», hvor organisasjonsledere kom sammen, utartet seg etter hvert til et slags mediale raritetskabinetter. Jeg tror vi gjorde klokt i å flytte ned fra fjellet og til slutt avvikle de tradisjonsrike møtene

I dag er det mitt inntrykk at kirken, tross alt, blir sett på som en bredt engasjert bidragsyter i samfunnsdebatten. Hvor grensene skal gå for konkretiseringer, står det naturlig nok debatt om. For meg har det vært interessant å registrere at når jeg i en forelesning på vinterens bispemøte om utviklingen av et «forskjells-Norge», fikk jeg klar beskjed av de to kristne dagsavisredaktørene at en biskop ikke bør si noe om skattepolitikk. Kanskje vil Selbekk og Simonnes ha motforestillinger mot denne kortversjonen av debatten, men dette hovedpoenget har festet seg hos meg. Gjennom en liten generasjon nå, har Den norske kirke ved sine offisielle uttalelser ikke minst fra Kirkemøte, Bispemøte og Mellomkirkelig råd vist at kirka ikke er noe snilt og forsiktig og fryktsomt lam.

Tydelig Kristus i et uklart sekulært folkekirkelandskap

Nå har også Den norske kirke en annen arena. Den ses i storsamfunnet i forbindelse med nasjonale og regionale kriser. Kirkehuset, kirkens seremonier og kirkens talspersoner er naturlige samlingspunkter og aktører – også i et sekulært samfunn. Referansen tilbake til selveste Grunnlovens nye verdiparagraf er her interessant: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv». I tillegg angis Den norske kirke som «Norges folkekirke». Jeg liker begrepet, bare så det er sagt. Denne kirken er lokal. Den er i stor grad nærværende i krise og i glede i folks liv. Det gjør kanskje ikke så mye av seg i det store offentlige rom fra dag til dag, fra uke til uke. Men dette nærværet er en helt avgjørende del av kirkas folkelighet og tjeneste med evangeliet. Med all respekt for «frikirkenes» betydning og profil, er det ikke uten videre så enkelt ut fra en frikirkelig kontekst å få tak i den pastorale tjeneste som utføres overfor det norske folk i Den norske kirkes sokn fra år til år.

Skulle ikke denne tjenesten føre til større engasjement og større oppslutning? Større trosfrimodighet som gav gjenskinn i meningsmålinger og sosiologiske undersøkelser? Og på søndag formiddag til gudstjeneste? Hvilken prest har ikke stilt seg dette spørsmålet! Du kan komme nær pårørende i sorg og oppleve at evangeliet og gudstroen betyr noe. Du inviterer til gudstjeneste og har kanskje forventninger om fast deltakelse. Noen ganger skjer det. Men ikke ofte.

Den pastorale nærhet både i sorgen og uroen, gleden og håpet skaper et eget åndelig univers som for meg har noe med «Guds rike» å gjøre. Det riket som er skjult og nærværende. Hvor grenser er utydelig og adferd ikke føres inn på «smale stier». Eller kanskje er det nettopp det stille møte med kirka gjør. Bekrefter troen og håpet. Gir styrke til dagen. Setter farge på livet. Men på en annen måte enn vi som kirke er vant til å forstå som kjennetegnet på Guds folk. Nærhet gir varhet. Nærhet gir ydmykhet – også på vegne av alle som er blitt presset til å skulle formulere tro og utforme liv etter de bilder som ivrige vekkelsesforkynnere har skapt opp igjennom tidene.

Det store og avgjørende for oss som kirke er om de som kommer i vår nærhet merker lyset som Gud har «latt skinne i våre hjerter» som Paulus skriver til korinterne (2 Kor 4), «for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram». Det er denne Kristus som Gud har latt hele sin fylde ta bolig i for «ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol 1). Med et slikt utgangspunkt gir det for meg mening å tale med frimodighet om Den norske kirke som en levende folkekirke, som kan se ut til å være svak og uklar, ja til og med sekularisert, men som likevel bærer denne skatten ut til folket gjennom sin daglige tjeneste.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring

2. Les biskop Jørgensens første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Biskop Jørgensens andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

5. Les Herlands tredje svar: "Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?»

6. Les biskop Jørgensens tredje bidrag: Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

Gå til innlegget

Jeg undres hvor godt Hanne N. Herland kjenner Den norske kirke når hun skriver at politiseringen er så sterk at kirken knapt kan kalles kristen – hun lager en «bås» jeg ikke kjenner meg igjen i.

I dialogen mellom Hanne Nabitu Herland og undertegnede bærer Herlands siste innlegg overskriften «Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?» - Hun reiser mange viktige spørsmål om forståelse av kirkas rolle og plass i historien og vårt liv som kristne.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring
2. Les mitt første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland
3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Les mitt andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

ET KJENT SPØRSMÅL

Hanne Nabintu Herland reiser en kjent problemstilling i sin siste kommentar i vår lille dialog: "Kulturell kristen eller Jesu etterfølger". Vekkelsesbevegelsene i og utenfor Den norske kirke har med jevne mellomrom formulert en slik problemstilling gjennom 200 år. I spørsmålet har det som regel ligget en skarp kritikk av den ‘offisielle statskirkeligheten’ og en tilsvarende tydelig understreking av behovet for personlig omvendelse og bevisst etterfølgelsesliv. Hanne Nabintu Herlands innlegg plasserer henne tydelig i en slik tradisjon.

 

«DEN STØTENDE JESUS»

Herland inviterer med dette til en interessant diskusjon om hvordan vi forstår de viktige begrepene kirke og kristendom. I avslutningen av det siste innlegget på verdidebatt beskriver Herland en klassisk modell av kristendoms- og menighetsforståelse i kierkegaardske vendinger med sterk vekt på valget og etterfølgelsen. Hun beskriver Jesu ord som "støtende" og henter fram kjente formuleringer om den smale veg og om å ta opp korset og følge han. Det betyr vilje til personlige ofre som igjen leder fram mot "usigelige åndelige gleder av indre karakter", skriver Herland.

 

Denne sida ved Jesu forkynnelse er alltid utfordrende, både forstått i sin egen historiske kontekst og overført til den situasjon kirka til enhver tid befinner seg i. Vekkelsesbevegelser gjennom hele kirkas historie har hentet impulser og kraft fra denne type tros- og kristendomsforståelse. Historien viser at slike vekkelsesimpulser mange ganger har skapt fornyelse i tros- og menighetsliv og justert kirkas kurs i bredere forstand. Impulsene fra Hans Nielsen Hauges forkynnelse og bevegelse i Den norske kirke er et tydelig eksempel på en slik innvirkning på den historiske prosessen i vår kirke og i vårt samfunn. Det er lenge siden vi har hatt slike gjennomgripende vekkelser i Europa, men det er i og for seg ikke vanskelig å hevde at vi i vår tid kunne trenge et slikt nytt radikalt, åndelig vær. Jeg er imidlertid usikker om vegen går gjennom et fokus på "den støtende Jesus", slik Herland beskriver det eller gjennom den frigjørende Jesus.

 

KULTURKRISTENDOM

Det interessante og utfordrende med Herlands kirke- og historiesyn, er at hun, slik jeg oppfatter henne, er opptatt av at kristendommen har tapt sin brede plass som kulturfaktor og verdianker i Europa generelt og i Norge spesielt. Litt forenklet oppfatter jeg hennes historiefortelling slik at det er sekularistene og hedonistene som har trengt kristendommen ut. Og nå kommer Islam inn og overtar. Men rimer dette med et kirkeideal med fokus på kirken som minoritet knyttet til «en støtende Jesus» og til den smale vei? Herland vil tilbake til det hun kaller "grunnkirken", altså det fellesskapet som begynte allerede mens Jesus levde og fortsatt inn aposteltida slik vi møter den i Det nye testamentets skrifter. Den lille minoritet som levde under press og forfølgelse.

Dersom dette er idealet vil selvsagt enhver form for kirkekonstruksjon lett bli offer for kritikk. Og like vanskelig blir det å forstå hennes henvisning til en tid her i Europa og Norge der kristendommen var den dominerende kulturfaktor. Ja, da kulturkristendom hadde makta.  

Herland er opptatt av tidsvendet i 1970-åra, men dette dreier seg om lange endringsprosesser hvor den franske revolusjon og dens paroler om likhet og frihet fikk fotfeste i Europa, USA og i vår norske Grunnlov angir bruddet med en autoritær kristen, kulturtradisjon opprettholdt gjennom et sterkt kontroll- og påvirkningsregime i kombinasjonen mellom fyrste-, stats- og kirkemakt enten den nå var katolsk eller protestantisk. Det er mye bra å si om holdninger og samfunnsånden i tidligere tider, men den innebar samtidig utrolig mange kontroll- og tvangsmekanismer som holdt store deler av befolkningen nede i økonomisk, sosial og kulturell fattigdom - og hvor kirke og stat var utøvere av en repressiv makt som ingen av oss i dag ville ønsket oss.

 

«KULTURELT SELVMORD»

Herland skriver at vi er i ferd med å begå kulturelt selvmord. Jeg oppfatter henne dithen at det er den sekulariserte sosialdemokratiske hovedtendens i samfunnet vårt, som for alvor fikk gjennomslag på 1970-tallet, som har ansvar for dette «selvmordet». Denne retningen er bevisst anti-kristen, og driver en aktivt kirkemostand. Herland mer enn hentyder at dette også dreier seg om at politikerne styrer Den norske kirke.

Jeg er enig med Herland i at vi befinner oss i dramatiske kulturelle endringsprosesser og at samfunnet vårt ser ut til å forlate et kristent og humanistisk verdigrunnlag selv om jeg mener uttrykket «kulturelt selvmord» er upresist og overdramatiserende. For meg fortoner det seg slik at det ikke er de etablerte «sosialdemokratiske» idealer som har skapt velferdssamfunnet vårt, som utgjør faren, men heller en ny bekjennelse til "markedskreftene" og "kapitalen" som tenker profitt og konkurranse og som bygger opp om individuell nytelse (hedonisme) og selvrealisering. Mange av de varseltegn Herland mener vi ser i vårt samfunn kan like mye forstås utfra slike krefter. Det nye i dag er at disse kreftene synes å frigjøre seg mer enn tidligere fra en "samfunnskontrakt" hvor overskudd og profitt gjerne ble ført tilbake til lokalsamfunnet hvor gründere og bedriftsledere hadde sin kulturelle og sosiale forankring.

Kritikken av disse nye tendensene har en klar bibelsk forankring. Jesus taler mye om det som tidligere ble oversatt med innholdsfylte begrepet "havesyke". Det dreier seg altså om grådighet og gjerrighet, om selvopptatthet og egoisme, både på individplanet og for samfunnsmekanismene. Hvis jeg har oppfattet Herland og initiativtakerne til Oslo Symposium rett hyller de den liberalistiske samfunnsinnretning, mens jeg er opptatt av at nettopp denne innretningen skaper et kaldt vellykkethetsideal hvor mange faller utenfor og som vil føre med seg større forskjeller i samfunnet vårt.

 

"SEKULÆR-KIRKENS POLITIKK"

Med et slikt blikk på samfunnsutviklingen og kirkehistorien som Herland gjør seg til talsperson for, blir det nesten naturnødvendig å beskrive kirken som en tannløs tjener, eller kanskje bedre: et villig talerør for den sekulære sosialdemokratiske verdensanskuelse. Herland kommer med en ganske kraftig påstand om at Den norske kirke "har valgt å ta sin dogmatiske demokratiske ordre fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur". Hun mener "folket" vil styre kirken etter hva folk leser i VG eller ser på TV. Og videre skriver Herland: "Politiseringen av den lutherske, norske Kirken er i dag så sterk at det av flere reises tvil om hvorvidt den overhode kan betegnes som kristen"!

Jeg undres hvor godt Herland kjenner til hva som skjer i Den norske kirke når hun skriver slik. Hun skaper en «bås» jeg ikke hører hjemme i. Nå har Herland selv i et tidligere innlegg skrevet: "Vi har et sykelig behov for å sette hverandre i bås for deretter å skape krig mellom oss". (Et sitat som selv Klassekampen har valgt å gjengi, 18.4!)

Men da spør jeg, gode Herland: Når du beskriver Den norske kirke slik du gjør, rammes du ikke da av din egen advarsel? Jeg og svært mange med meg i Den norske kirke ønsker at livene våre og kirka vår skal preges av og styres ut fra Guds ord! Bibelen er vår norm for tro og liv. Bibelen er vår kilde og vår skatt. Vårt lys og vårt kompass. Vårt mål er å gjøre Kristus kjent og trå "menneskene nær med evangeliet" som det så vakkert het i en gammel misjonærinstruks.

Det er leit hvis du og andre ikke kjenner igjen denne vibrasjonen for evangeliet i vår kirke, eller når du møter kirkas ledere. Men å fradømme meg og min kirke sin kirkelige integritet, framstår som meg som lettvint og kunnskapsløst. At kirkene kunne ha vært fylt av mer folk fra søndag til søndag, opptar oss selv sagt. Men dette gjelder ikke bare Den norske kirke. Det gjelder bedehus og forsamlinger hvor forkynnelsen gjerne kan ha et mer direkte og utfordrende omvendelsespreg enn den kanskje hører i våre gudstjenester. Noen menigheter og tradisjoner ser ut til å lykkes bedre. Takk Gud for det! Men over tid ser vi klare tendenser til at bevegelser og menigheter vokser og stagnerer, ofte splittes og mister sin tiltrekningskraft. Kirkevekst og vekkelse er både noe sårbart og uforutsigbart. Og ingen av oss tjener på å sette hverandre i "båser", som du selv sier. For meg stråler Jesu ord om kirkens enhet fram som et overordnet mål - og det dreier seg blant annet om hvordan vi omtaler hverandre på de sporene vi ønsker å følge i lojalitet mot evangeliet.

 

"HOMOFILI SOM SIDESPOR"

Det er sikkert mange spørsmål vi er uenige om. Herland trekker selv fram et eksempel under den utfordrende overskriften: #Homofili som sidespor». Hun spør hvorfor 97% heterofile er så opptatt av det hun hevder er en prosent homofile. "Kirken burde holde seg for god til å gjøre dette marginale spørsmålet til en hovedsak slik at hele Kirkens budskap marginaliseres for eller mot homofile." Er det "de til enhver tid politisk korrekte medier, som i altfor stor grad er talerør for makthavere [....} i vår tid, som er de skyldige?" spør Herland. Jeg stusser over problemstillingen. Kan det være antallet homofile som gjør deres situasjon etisk viktig å reflektere over? Er ikke Jesus nettopp opptatt av enkeltmennesker, og da svært ofte av dem som er blitt usynliggjort og marginalisert i samfunn, kultur og religion? Selv om han ikke tok opp homofili spørsmålet spesielt, skal ikke vi våge å møte homofile og høre deres fortelling? For meg dreier seg i alle fall ikke om kvantiteter. Jeg ofrer ikke mitt engasjement for homofiles rett til et liv i åpenhet og respekt fordi de er få.

 

For egen del endret jeg syn på homofilt samliv da jeg fikk tilgang til en nær venns notater og korrespondanse etter at hans bortgang. Det var hjerteskjærende. En nær venn som jeg trodde jeg kjente, men som ikke hadde våget å fortelle om sine innerste følelser og sin kamp for å bevare sitt gode liv i samfunn og kirke. Å være homofil var for bare kort tid siden forbundet med skam, det var tabuisert. Homofili var en vederstyggelighet og åpent homofil vederstyggelige. Homofili var en sykdom. Ja, det ble i hyrdebrev fra biskopene etter krigen beskrevet som en trussel for hele vår kultur.

Skulle ikke vi lytte til deres fortelling? Skulle vi ikke lytte til deres troserfaring? Det Paulus skriver i Romerbrevet kap 1 kan ikke gjelde de homofil jeg har lært å kjenne. De har bevart både troen og nestekjærligheten og åndeligheten. De er ikke overgitt ondskapen fordi de har forlatt Gud og gitt seg avgudsdyrkelsen i vold. Skal vi ikke ta deres troshistorie på alvor? Skal vi ikke lytte til deres ønske om å kunne få leve ansvarlig og forpliktende sammen med en som de ønsker å dele livet med?

På denne bakgrunn opplever jeg det som en provokasjon når du, Herland, mer enn antyder at det er styresmaktene og/eller "politisk korrekte medier" som har formet mitt nye syn på homofilt samliv. Det er møtet med enkeltskjebner og deres troserfaringer med deres møte med evangeliet dette dreier seg om og ikke styresmakter eller medier. Jeg skulle ønske jeg hadde våget å ha de samtalene og utfordret mine fordommer, lenge før den alminnelige homofobien snudde i vårt samfunn. Kirka burde ha vært de homofiles trygge sted hvor de var blitt møtt med respekt og medfølelse, mens storsamfunnet fordømt og forfulgte dem! Endret syn på homofili er styrt av medier, men av evangeliet, slik jeg nå ser det ut fra min erfaring.

 

VI FORSTÅR STYKKEVIS

Vi ser åpenbart forskjellig på homofili og mange andre ting. Vår teologiske tilnærming til troen og livet, følger kanskje forskjellige spor. Vår analyse av de historiske prosessene, skaper forskjellige bilder. Vi forstår og tolker kirkas rolle i historie og samfunn forskjellig. Nå avslutter du med noen gode ord som jeg oppfatter som respekt for mangfold. Og i det mangfoldet er det for meg ingen motsertning mellom det å være en Jesu etterfølger og å være en kulturell kristen.  Jeg drømmer om en tid hvor vi ikke tillegger hverandre andre motiver enn de vi har eller beskriver hverandre med ord og begreper som ikke svarer til den nåden vi alle til syvende og sist er avhengige av (Apgj 15). For, som Paulus skriver korinterne "vi forstår stykkevis og vi taler profetisk stykkevis" (1Kor 13).

ps Jeg hører gjerne fra deg igjen.

Pax & bonum

+tor b

Gå til innlegget

Takk, Herland - og noen nye spørsmål

Publisert over 4 år siden

Takk til Hanne Nabintu Herland for et langt, utfyllende og velvillig svar. Her prøver jeg å utdype noen av mine tanker som samtidig reiser nye spørsmål til Herland.

Hanne Nabintu Herland har svart på mitt innlegg der jeg kommenterte hennes innledning på Oslo Symposium.

DET ER ENIGHET OM: Det virker på meg som Herland og jeg er enig om at kristendommen har verdier som fortsatt er viktige for samfunnet vårt, og at kirke, kristne miljløer og kristne enkeltpersoner bør representere disse verdiene på en aktiv måte i samfunnet vårt. Jeg tror også vi er enige om at utviklingen av det vi i dag forstår som menneskerettigheter og menneskeverd, har vært helt avhengig av kristentroens syn på mennesket som skapt i Guds bilde som angår alle mennesker og "folkeslag" og som har en grenseoverskridende nestekjærlighet som sitt grunnlag. Jeg er stolt av denne tradisjonen, slik jeg også oppfatter at Herland er.

Jeg regner med at vi er tilsvarende "skuffet" over alle de gangen vi i dag kan se at kirkene ikke har vært modige eller tydelig nok til å stå opp for disse verdiene, men tvert om ofte har kjempet i mot dem. Jeg bruker ofte som eksempler på dette den sterke kirkeoffisielle kampen mot opphevelsen av slavehandelen i England rundt 1800-tallets begynnelse, motstanden mot demokratiske nyvinninger som parlamentarismen i Norge i 1883/84 og kampen mot like rettigheter for kvinner i lovverk, samfunns- og kirkeliv.

OM VERDIENDRINGER: For Herland ser det ut til at 70-tallet representerte den store verdiendringen. Det er antakeligvis riktig. Jeg var selv en del av denne prosessen - og omfavnet mange av de nye ideene med entusiasme. For meg og mange i min generasjon dreide det seg om viljen til å se vårt samfunnsansvar og søke å videreutvikle solidartitets- og rettferdighetssamfunnet både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt. Jeg har derfor vanskelig for å tale så entydig negativt om 70-tallet som det Herland gjør. Jeg tror tvert i mot at et fornyet fokus på solidaritet og rettferdighet ville være viktig. I dette oppbruddet vokste det også fram en radikal frigjøring fra nedarvede tradisjoner og institusjoner. Det tydeligste eksempelet er antakeligvis knyttet til samliv og seksualitet. Mye i det gamle samfunnet hadde også på dette område vært preget av dobbeltmoral og ytre fasade. Nye prevansjonsmidler styrket sammenbruddet av frykten for et friere seksualliv.

Den norske kirke forsøkte å vise styrke i sitt forsvar for ekteskapet mot samboerskap og for stabilitet mot skilsmisse, blant annet dels ved å tale om "den uskyldige part" ved skilsmisser og ved å "straffe" samboere ved ikke å godkjenne at mor og far fikk være sammen rundt døpefonten.

I vurdering av homofilt samliv har en gått en lang veg fra streng fordømmelse, oppretholdelse av kriminanlisering til anerkjennelse av homofiles "legning" og i mange kirkelig kretser også til anerkjennelse homofilt samliv, som etter dagens norske lovverk vil si ekteskap. Denne utviklingen kan det sies mye om. For egen del er jeg en sterk tilhenger av ekteskap, trofasthet og livslangt fellesskap.

Jeg er også kommet til at likekjønnede må få anledning til et tilsvarende trygt, åpent og ansvarlig samliv. Erfaringene viser også mange som velger såkalt "samboerskap" lvendegjør de samme verdiene også styrket ved de økonomiske og jurdiske ordninger som i dag også omfatter barn i slike forhold. Kjennskap til hvordan også gode kristne kan komme til at de vil skilles etter lang tids avklaring og arbeid for å bevare ekteskapet, gjør det vanskelig å tale så entydig negativt om skilsmisse og gjengifte. Den frihet som i dag eksisterer gjør det også mulig å bryte ut av destruktive forhold, hvor en tidligere - og da ikke minst kvinnene - måtte tåle og lide ofte i stillhet og i det skjulte. På meg virker det som om Herland ofte overser denne type virkelighet i sin omtale av det hun karakteriserer som en svært negativ verdiutvikling. Kanskje er også noe av det jeg har pekt på her, noe av grunnen til at vi snakker litt mer lavmælt om samlivsetiske spørsmål?

YTRINGSFRIHET: Her greier jeg ikke helt å følge Herland. Herland gir et bilde av kristne og kirkelige ledere som om et eventuelt manglende bidrag i det offentlig rom skulle ha sammenheng med at en ble utsatt for negativ omtale/sensur i forskjellige former inklusive selvsensur. Kanskje kan det oppfattes slik, men det mener jeg er fjernt fra den virkelighet jeg kjenner. Jeg opplever frihet til å si det jeg vil og synes ikke den kritikken jeg har møtt har vært verre eller bedre enn jeg kunne forvente. Gode kristne aktører i samfunnsdebatten framstår med stor troverdighet.

Et navn som faller meg inn mens jeg skriver her er for eksempel Henrik Syse. Inge Lønning var både skarpskodd politiker, teolog og verdidebattant. I Lønnings generasjon hørte både Jakob Jervell og Berger Furre hjemme. Lista kunne gjøres lenger både i fortid og nåtid. Men kanskje mangler vi noe tydelige og profilerte kristne personligheter i dagens norske samfunnsdebatt.

Jeg tror i så fall det ikke skyldes selvpålagt sensur eller ytre press. - Herland nevner spesielt det akademiske miljø hvor forskere ikke våger å følge sin overbevisning av frykt for konsekvensene for karriere og faglig aktelse. Det må jeg med respekt å melde anta har vært et problem for akademisk forskning i uoverskuelige tider. Innenfor kirka finnes også slike mekanismer. Jeg vet mye om at prester og teologer ikke turte å stå fram som tilhengere av kvinnelige prester, eller vigsel av fraskilte eller anerkjennelse av homofilt samliv. Jeg har selv gått en slik veg og er ikke uten videre stolt av mitt eget mot! - Ellers registrerer jeg at det er en tendens til å si at kritikk av et gitt standpunkt i et stridsspørsmål, lett blir oppfattet som hets. Mediakritikk er selv sagt viktig.

For egen del er det vansklig å kommentere dette uten å gå inn mer konkrete saker. Mitt utgangspunkt at at vi nyter godt av en sjelden stor grad av meningsytreingsmangfold og -frihet. Sosiale medier kan oppleves som tveegget sverd, kanskje, men det har styrket ytringsfriheten ved at røster som tidligere ikke slapp til i spalter nå kan nå fram med sitt budskap. Det kan virke på meg som Herland og jeg her har to veldig forskjellige syn på status for ytringsfriheten.

HEDONISMEN: Herland er glad i ordet hedonisme, altså dyrkingen av nytelse og "vellyst". Hun setter i sammenheng med verdiendringen fra 70-tallet, se eget punkt ovenfor. Her er jeg langt på veg enig med Herland.

Men bakgrunnen for denne tendensen ligger ikke i verdiendringene på 70-tallet slik jeg oppfatter det, men dreier seg om en annen tendens hvor solidaritet og rettferdighet settes til side av sterke økonomiske interesser som ønsker en liberalistisk markedsøkonomi som igjen forutsetter og fremmer et sterkt individualistisk og selvfokusert menneskesyn. Her har jeg for min del vanskeligheter med å forstå at mange konservative, kristne miljøer, synes å ha sympati for en slik politisk linje. Her vil jeg gjerne hør mer fra Herland om hvordan hun forstår sammenhengen mellom den betimelige kritikken av hedonismen og de mer ideologiske kreftene som fremmer et slikt menneskesyn.

OMVENDELSE OG ETTERFØLGELSE: I siste del av sitt innlegg skriver Herland mye om omvendelse og etterfølgelse. Her kan det det se ut som vi hører til litt forskjellige kirkelige og teologiske tradisjoner. Som prest i en "folkekirke" har jeg lært en del om hvor mye tro som finnes utenfor de faste kirkegjengernes rekker og hvor galt ofte omvendelsesforkynnelse har fungert overfor mennesker som nærmer seg Gud på en annen måte.

Fortapelse og straff er motiver som på meg ofte virker mot sin hensikt hvor det viktige er å få "malt" et bilde av Kristus som verdens lys og vår frelser. Vender en seg mot dette lyset åpner også et liv etterfølgelse seg. Og i dette livet er nestekjærligheten et hovedord, sammen med alle de gode troens og Åndens frukter som Paulus peker på i Gal 5,22: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Det er verdier som varmer et hvert samfunn - og som vi som kirke igjen og igjen må trekke fram i vår forkynnelse og vi som bekjenner Kristus selv må søke å virkeliggjøre i våre liv.

TAKK FOR SAMTALEN SÅ LANGT - SER FRAM TIL RESPONS. Mvh +tor b

Gå til innlegget

Jeg fikk ikke anledning til å være tilstede på Oslo Symposium, men jeg har lest Herlands åpningstale: "Europeisk kultur i dramatisk endring". Her kommer noen kommentarer og spørsmål ment som innspill til en dialog.

La meg begynne med det avsnittet som kanskje ikke helt unaturlig fanget min oppmerksomhet i foredraget ti Herland: "Og Kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine ateitiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier."

Herlands bekreftelse på biskopenes feighet og unnfallenhet overfor sine ateistiske arbeidsgivere, kommer i neste setning: "De sier bemerkelsesverdig lite om de grunnleggende dogmene, om Guds dommedag der alle mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumperingen av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og finne fred, og om den avgjørende kampen mot sinnsgiftene og det onde i vårt hjerte."

Herland har sikkert rett i at omvendelsesforkynnelse med utgangspunkt i frykt for dom og fortapelse, ikke lenger høres så ofte i våre kirker og bedehus. Det gjelder også min forkynnelse. Men jeg opplever det som på grensen til "ondt snakk om andre og sladder" når Herland påstår at grunnen til dette skulle ha sammenheng med lydighet overfor mine ateistiske arbeidsgivere i staten og frykt for å miste sekulære privilegier.

Herland mener å vite noe om motiver og bruker denne kunnskapen til å felle en alvorlig dom over meg (og mine kollegaer, ja, antakeligvis en stor del av presteskapet i Den norske kirke). Når jeg leser slikt blir jeg rett og slett oppgitt.

Er det ikke nettopp denne type motivbeskrivelse og omtaleform som bærer i seg grunnlaget for underkjennelse av andres meninger og dermed gjør det vanskelig med en åpen og ærlig samtale i det offentlige rom?

Jeg har ikke problemer med med at noen kaller meg feig, selv om jeg ikke synes det er hyggelig. Jeg har ikke problemer med at noen mener min forkynnelse er for blass, eller at min teologi er mangelfull, men å tillegge meg det motiv at jeg i min forkynnelse og mitt samfunnsengasjement skulle være styrt av ønsket om å tekkes mine arbeidsgivere og hensynet til mine sekulære privilegier, opplever jeg som uetterrettelig og stemplende.

Interessant nok bruker Herland i sin tale stor plass på ytringsfrihetens kår i dagens norske samfunn. Tendensen til selvsensur mener hun er sterk fordi en blir møtt med latterliggjøring og hets. Herlands karakteristikk av biskopers unnfallenhet lever jeg i for seg godt med, men jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis hadde vært så hyggelig å være tilstede på Oslo Symposium å hørt denne omtalen av mine motiver for å være biskop slik jeg forsøker å være det.

Jeg ville ha opplevd det som et slag under beltestedet og lurer på om ikke Herland motsier seg selv og ønsket om en åpen og fri samtale? Når det gjelder kristendommens betydning for vår kultur tror jeg Herland og jeg langt på veg er enige. Med den kristne menneskeverdstanken og nestekjærlighetsbudet ble det sådd et frø i vår kultur som har hatt avgjørende betydning på utviklingen av våre samfunn.

Men bildet er sammensatt og utviklingstrådene mangslungne. Jeg vil se kvinners likeverd som en frukt av evangeliet, vel vitende om at kirka har forkynt kvinners underdanighet og manglende kapasitet til å delta i kirke- og samfunnsliv.

Historien viser oss også at gudfryktige menn har ment at det er mulig å holde slaver, mens vi i dag ser på slaveri som et klart brudd på menneskerettighetene uansett hvor humant slaveeieren måtte behandle sine slaver.

Derfor er det vanskelig å tale om en entydig erfaring når det gjelder kristne verdier i samfunnet. For min del har jeg vært tett inn på homofile venners livserfaringer som viser at min og kirkas måte å snakke om deres legning og liv på for bare noen tiår siden, ble opplevd som en livstruende dom og utestengelse.

Et fornyet arbeid med disse erfaringene i møte med Guds ord har gitt meg frimodighet til å anerkjenne likekjønnet samliv - og jeg mener også det er mulig å inkludere slike forhold i det vi i dag forstår som ekteskap.

Det har ikke noe med politisk korrekthet og gjør. For meg dreier det seg om menneskeverd og nestekjærlighet. Ellers er jeg enig med Herland i at vi ser rundt oss en stadig større grad av en liberalistisk selvrealiseringskultur som også jeg opplever som fremmed for en kristen og humanistisk (jfr § 2 i Grunnloven!) verditradisjon. Herland mener at dette skyldes "en gjennomgripende neo-marxistisk strukturell endring som kuliminerte i 1970-tallets verdirevolusjon".

Men dette er i så fall langt fra den eneste forutsetningen. For min egen del ser jeg disse tendensene til en nytelses- og grådighetskultur som et uttrykk for en neo-liberalistisk markedskultur hvor utbytte, forbruk og økonomisk vekst styrer verdier og normer. Biskopene i Den engelske kirke har nettopp pekt på dette i et viktig valgdokument: "Hvem er min neste?"

Respekt, ydmykhet, ansvar, medmenneskelighet, nestekjærlighet er honnørord som jeg bruker mye i min forkynnelse og har som grunnlag for mitt samfunnsengasjement. Slike ord finner jeg iogså igjen hos Herland. For meg omfatter det også respekten og ydmykheten overfor skaperverket.

Jeg mener Bibelens måte å beskrive skaperverket som Guds eiendom, medfører at vi må be våre politikere finne løsninger som gir livsgrunnlag for alle folkeslag og for fremtidige generasjoner. Kanskje er jeg dårlig informert, men på meg kan det virke som kritikken av en neoliberalistisk markedsøkonomi og en fortsatt overforbruk av klimatruende energikilder, opptar Herland - og Oslo-symposiet lite. Det undrer meg. Respekt og ydmykhet for livet betyr også tydelighet når det gjelder det unnfangede livet.

Mange mener at Den norske kirke ikke har talt tydelig nok om dette og om biotekologiske utfordringer. Det er flere sterke uttalelser om dette i de forskjellige kirkelige lederfora, uten at dette har vakt særlig oppmerksomhet. For egen del henviser jeg alltid til organisasjonen Menneskeverd og støtter deres profil og engasjement. Det var godt å lese generalsekretær Liv Kjersti S Thoresens innlegg på Symposiet (Dagen, fredag 20.3).

Til slutt noen ord om domsforkynnelse, omvendelse og nytt liv: Er ikke noe av hemmeligheten i Skriften at dommen hører Herren til? Henvender kke domsbudskapet seg først og fremst til hver enkelt av oss? Startstedet er faktisk meg selv, mitt eget hjerte og mine egne handlinger? Starter vi der, gir det tydelige føringer for hvordan vi snakker om andre og til andre.

For poenget blir ikke da å skape frykt, men å skape lengsel, etter den nåden, den frelsen, det håpet som vi er avhengig av hver dag. Kirkas grunnbekjennelse er at Gud er kjærlighet og Jesus er verdens lys. Og vi er kalt til å leve i lyset - og dermed i dialog med hverandre og med alle mennesker av god vilje. Og kanskje møtes vi om ikke før på Oslo Symposium neste gang.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere