Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

For siste gang, 
Herland

Publisert rundt 4 år siden

Gode Hanne Nabintu Herland. Det er fortsatt uklart for meg hvorfor 
du feller så harde dommer over kirkens ledere.

Jeg vet ikke hvor langt vi har kommet gjennom denne brevvekslingen. I din siste hilsen (Vårt Land 20. juni) skriver du om ledere som sover. Demokratiet er i ferd med å forvitre, hevder du og viser til USA og samfunnskritikeren Noam Chomsky som peker på sammenblandingen av politiske eliter, multinasjonale selskaper, våpenindustri og overvåkning av borgere.

Det er interessant at du bruker Chomsky som sannhetsvitne. Jeg har stor sans for hans analyser. I all beskjedenhet vil jeg igjen vise til mitt foredrag for Bispemøtet om Forskjells-Norge, i februar. Poenget for meg var nettopp å vise de etiske utfordringene vi står overfor med en tiltakende markeds­liberalisme som truer menneskeverdet.

I denne kritikken burde vi stå sammen, Herland! Men slik jeg oppfatter deg smaker dette av politikk, og du trekker igjen fram tidligere statsminister Kåre Willochs ord om at kirken­ bare må uttale seg om det «Guds Ord faktisk sier». Jeg har stor sans for Willoch. Ikke minst på grunn av hans uredde støtte til det palestinske folk. Men det fører galt av sted for kirken om den skal la en politiker få bestemme hva «Guds ord faktisk sier».

Grådighet. Grådighet og dyrking av egen overflod er det klare bibelske ­advarsler mot. Rettferdighet og kamp for de utstøtte er et hovedperspektiv både blant profetene i Det gamle testa­mentet og hos Jesus og apostlene. Pave Frans har med styrke talt om dette nå sist i sin store klima- og miljømelding. Det er mye gjenkjennelse i dette for oss som i årevis har arbeidet med disse spørsmålene både i Den norske kirke og i den økumeniske bevegelse. Jeg mener vi ikke har sovet i timen, og vi søker fortsatt å følge våkent med.

Igjen hevder du at vi ikke har ­«respekt for Skriftene». Ikke overraskende blir det eneste konkrete eksempelet du tar fatt i, etter flere purringer fra meg, homofili. Du anser dette for et «sidespor» og hevder at jeg «politisk korrekt» vil diskutere denne saken.

For siste gang, Herland: Dette dreier seg ikke om politisk korrekthet. Jeg har møtt noen enkeltskjebner som har ­åpnet mitt hjerte, mitt sinn og mine øyne. Basta! Jeg forstår at ikke alle kan følge meg i min nye lesning av Skriften. Men jeg er glad for at flere og flere ser åpningen for homofilt, ansvarlig samliv som i tråd med Skriftens ord om støtte til alt som fremmer det gode og det sanne. Homofili er ingen stor sak for meg heller. Men vår behandling av homofile er det. Jesus har lært oss å lytte til ropene fra dem som lider.

Du mener vi sover fordi vi ikke er en kritisk røst «mot undertrykkelsen av troen», men er en «institusjonell forlengelse av politiske eliters farlige korrekthet». Du snakker om Norge, gjør du ikke? Jeg skjønner ikke at du kan bruke ord som dette.

Kaldere før. La gå at kristendommen i noen sammenhenger møter motstand, overses og søkesisolert. Men det har vært kaldere før, mer angst for berøring med religion og tro i det offentlige rom. Ved å bruke ord som undertrykkelse om kirken i Norge i dag, står du i fare for å tone ned alvoret i deres nød som virkelig er utsatt for forfølgelse. Dem er det dessverre altfor mange av.

Derfor har for eksempel biskopene engasjert seg i kampen for ikke å ­returnere asylsøkere som er blitt kristne.­ I kampen for religionsfrihet regner jeg med at vi kan stå sammen. Mener du at du kjenner kristne som utsettes for undertrykkelse her i vårt land, står jeg gjerne sammen med deg for å tale deres sak. Mine erfaringer er at muslimer er mer sårbare her hos oss.

Samtaler. Jeg skriver til deg for siste gang i dette formatet, Herland. Men jeg fortsetter gjerne samtalen med deg om mange av de utfordringene vi har ­berørt. Det er fortsatt mye jeg ikke forstår i din kritikk og i dine resonnementer. Jeg kjenner liknende kritikk igjen fra deler av Kristen-Norge og samtaler gjerne med hvem det skulle være. Ha en god sommer.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.06.2015

LES BISKOP JØRGENSENS 3. BREV: Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Gå til innlegget

Om sekk, aske og Dietrich Bonhoeffer

Publisert rundt 4 år siden

Gode Herland. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. 
En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig.

Gode Hanne Nabintu 
Herland. Jeg vet ikke om du leser mine brev til deg. Hvordan du kan få 
mine to svar til deg her i avisa til å 
bli et ukritisk forsvar for det du 
kaller «status quo»? Du gir 
«kirkens ledere» skylda for den katastrofale tilstanden som du mener både kirken og samfunnet befinner seg i. «Dagens kristenledere bærer samlet ansvaret for avkristningen av Norge», skriver du. Intet mindre. I andre land står det så mye bedre til med kirken, leser jeg.

Slike generelle sammenlikninger er alltid vanskelig. Som tid­ligere generalsekretær i Det Norske Misjonsselskap vet jeg mye om det. Men mitt forsøk på å si at jeg ikke kjenner meg igjen i din beskrivelse av kirken i Norge enn si av vårt samfunn, tar du ikke opp. Du bare fortsetter en rimelig upresis elendighetsbeskrivelse.

Den norske kirke trenger en Dietrich Bonhoeffer (1906-1945), skriver du. Bonhoeffer var den kjente tyske teologen og kirke­lederen som kritiserte Hitlers nazi­fisering fra første stund og til slutt ble med i kuppet mot Hitler og ble henrettet. Den norske kirke trenger en slik modig og ­visjonær kirkelig leder, skriver du. Du mer enn antyder at vi norske kirkeledere er middelmådigheter. Det får så være. Jeg har stor sans for Bonhoeffer og har lest mye av og om han. Han rager høyt i kirkens nyere historie.

Milevidt unna. Men nettopp din referanse til Bonhoeffer 
utfordrer ditt eget syn på det 
norske samfunn. Du kan ikke mene at Norge i 2015 minner om Tyskland i 1935. I Tyskland var de demokratiske prosessene satt til side. Det var innført lover som begrenset ytringsfriheten. Det nye regimet aksepterte folke­sensur basert på vold. Og det drev en aktiv, rasistisk politikk mot ­jødene. Andre minoriteter som ble ­ansett som samfunnsunyttige, ble gjenstand for diskriminering og forfølgelse. Det gjaldt tatere og homofile!

Uansett hva vi måtte mene om det norske samfunnet i dag, er vi milevidt fra Nazi-Tyskland på 30-tallet. En slik sammenlikning er ikke bare feil, den er farlig. Våre politiske ledere, enten de heter Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre, er ledere i et åpent, demokratisk samfunn med kritikk og debatt. Jeg liker for eksempel stemmer som Per Edgar Kokkvold og Sven Egil Omdal.

Kraftkilde. Den økumeniske bevegelse som vokste fram etter krigen, hadde nettopp arven fra Bonhoeffer som kraftkilde. Kirken måtte bli en aktiv og kritisk røst i samfunnet. For menneskeverd. Mot undertrykkelse.

Gode Herland, det er jo nettopp i denne tradisjonen jeg mener å stå i, sammen med store deler 
av den internasjonale kirke­bevegelsen. Det er toner fra en slik samfunnskritisk grunnholdning jeg også kjenner igjen hos pave Frans. Mot fattigdom. Mot grådighet. Mot vårt samfunns tendens til å verdisette alt ut 
fra økonomisk vinning og ytre vellykkethet.

Det var det jeg i februar holdt et foredrag om på Bispemøtet 
som vakte både kirkelig og 
politisk bestyrtelse fordi jeg talte om skatt som noe positivt. For å bevare fellesskapsverdiene som er truet av ekstrem individualisme.

Menneskeverdet og skaper­verket er begge under press i vårt tiltakende liberalistiske og markedsstyrte samfunn. Jeg 
mener å ha overveldende bibelsk dekning for et slikt samfunnsengasjement. At Kåre Willoch i sin tid ikke likte at Den norske kirke deltok i et internasjonalt økumenisk initiativ for handelsboikott av Sør-Afrika og mente at det ikke fantes bibelsk belegg for et slikt konkret politisk kirkelig engasjement, er det interessant at du stadig kommer tilbake til. Jeg er glad for at kirken ikke hørte på Willoch. Den gangen.

Ikke friskmelde. Når det gjelder Den norske kirke, vil jeg ikke friskmelde den. Kirken blir aldri 
uten lyte før vi får møte Jesus 
ansikt til ansikt. Å være kirke 
betyr å være i bevegelse og 
endring. På pilegrimsferd. Faren for å «trellbinde» evangeliet, er en kontinuerlig utfordring.

Det betyr også å være var 
overfor egen — og andres — svakhet. I ditt kirkeideal, presentert i ditt forrige brev, aner jeg kon­turene av et elitistisk trosideal og kirkeideal, uten rom for ­svakhet. Men er det ikke ett av tegnene på en sann kirke at den faktisk 
anerkjenner både egen og 
kirkens svakhet?

Paulus skriver viktige ting om dette i 2. Kor. Derfor gleder jeg meg over alle som føler tilknytning til Den norske kirke. Jeg ønsker 
dem inn i kirkens rom (jevnfør Tor Kristiansens vakre hilsen til oss i Vårt Land 10. juni) med sin undring og på sin vandring mot Jesus. Hvorfor synes dette å være irrelevant for deg, Herland?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 3. BREV: Biskopene burde kle seg i sekk og aske

LES BISKOP JØRGENSENS 2. BREV: Hvordan kan du si noe sånt?

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Først publisert i Vårt Land 13.06.2015

Gå til innlegget

Hvordan kan du si noe sånt, Herland?

Publisert rundt 4 år siden

Gode Herland. Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt?

Menneskeverd, solidaritet og respekt for skaperverket er åpenbart viktige ord og viktige verdier for oss begge. Jeg deler din uro over en dehumaniserende tendens hvor grådighet og selvopptatthet setter andre verdier til side.

LES HANNE NABINTU HERLANDS 2. BREV: Den «snille» kirke

LES TOR B. JØRGENSENS 1. BREV: Om feige biskoper

LES HANNE NABINTU HERLANDS 1. BREV: En kultur i dramatisk endring

Det ufødte livet blir, som du er oppatt av, lett en tapende part. Abortspørsmålet er viktig, men vanskelig. Ikke minst kvinner utsettes for et sterkt press. For egen del har jeg funnet trygghet i å peke på det viktige arbeidet som organisasjonen Menneskeverd gjør. De forvalter kampen for det ufødte liv tydelig og faglig velbegrunnet.

Du er bekymret for den demografiske utvikling i Europa. Men det er mitt inntrykk at det du kaller «barneelskende kulturer», gjennomgår tydelige endringer: Mennesker i en rekke muslimske land får færre barn, nylig dokumentert i en Stanford-rapport, omtalt her i avisen.

Påvirkningen fra vår livsstil som blant annet inkluderer økt likestilling og familieplanlegging, anser jeg som en god utvikling. Problemstillingene knyttet til abort må ikke uten videre blandes samme med det faktum at vi i dag har færre barn per par enn tidligere.

Bjørneboe. Du viser til Bjørneboe og hans kritikk av den institusjonaliserte kristendommen. Og siterer Gandhi om at Jesus var en fantastisk person, «men dere kristne ligner ikke på ham». Det rammer kirka – til alle tider. Det vil si Gandhi taler ikke først og fremst om kirka. Han taler til «de kristne».

Det kristne Europa representerte for han en undertrykkende og utbyttende kolonialiseringskultur. Fortellingen om det gode, humanistiske Europa fundert på en kultur gjennomsyret av kristne verdier, ble underminert av europeeres maktbruk og grådighet. Misjonsbevegelsen pyntet på denne virkeligheten, men hovedtendensen er etter min vurdering dessverre ikke til å ta feil av. For 70 år siden sluttet en krig som startet i Europas hjerte fem år tidligere. Det var den grusomste krigen noen gang, med de uhyggeligste konsekvenser ikke minst for det jødiske folk.

Modig tale. I dag minnes vi en teolog og kirkemann som Dietrich Bonhoeffer. Han talte modig mot nazismen enda mens Hitler ble hyllet for alt det gode han gjorde for Tyskland. Historien forteller oss at kirka har et klart mandat til nettopp å stå opp for menneskeverdet, solidariteten og respekten for skaperverket.

Mitt samfunnsengasjement har dette som utgangspunkt. Bibelen er inspirasjonskilde og autoritet både som kirkeleder og samfunnsborger. Jeg blir litt oppgitt, Herland, når du igjen hevder at jeg/Den norske kirkes lederskap tar imot det du kaller «demokratiske ordre» fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur. Hvor får du det fra? Det er fra Bibelens verdiunivers jeg henter min inspirasjon og mine motiver. 

Men så få søker til kirke? Du skriver at det er fordi det er gørr kjedelig å sitte i kirkerommet under en gudstjeneste. Jeg skulle ønske du hadde vært sammen med meg på gudstjeneste sist søndag. Da hadde jeg en «frihelg» og var vanlig kirkegjenger her i Bodø. Det var en gudstjeneste «med De utrolige», ungdom med visse funksjonsbegrensninger.

Det var en åndelig nerve i den gudstjenesten som jeg sjelden har opplevd. Vi var ikke så mange der. Men det som skjedde var ekte. Det var åndelig. Det var bibelsk. Når ble antall en kvalitet i seg selv i Guds rike? Gudstjenestene våre er som politiske partimøter, sier du. Hvordan kan du si noe sånt? 

Om Jesus. Oppslutningen om Den norske kirke kunne vært bedre, men mange samles i våre kirker. Hvis det å motta nattverd er en indikasjon på trostilknytning, er kirken styrket. I gudstjenesten samles vi om Jesus som vegen, sannheten og livet. Som verdens lys. Hvorfor reiste jeg som misjonær til Japan? Hva tror du jeg forkynner? Alt dreier seg om Jesus. 

Når jeg diskuterer klima på TV, søker jeg å overbevise ut fra resonnementer som har mer allmenngyldig karakter, men under hos meg dirrer respekten for Guds skaperverk og ansvaret for våre medmennesker. 

Kristne har alltid måttet delta i en dynamisk overføringsprosess av de bibelske verdiene. Derfor blir sakskartet litt forskjellig. Samkjønnet kjærlighet hører med på mitt kart. Det er ikke samfunnet som har satt agendaen, men møte med gode kristne venner. Felles refleksjoner ut fra Bibelen har skapt en ny veg. For meg er dette nå et viktig spørsmål. Det handler om evangeliet. Du tillegger denne saken en annen verdi, men jeg håper du vil respondere på denne utfordringen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.JUNI 2015

Gå til innlegget

Om feige biskoper

Publisert rundt 4 år siden

Gode Hanne Nabintu Herland. Jeg mener du stempler biskopene for motiver som jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke er styrt av.

Du liker å kalle oss biskoper feige, slik du gjør i ditt brev (Vårt Land 22. mai) og i talen din på Oslo Symposium. Du mener vi adlyder våre arbeidsgivere i staten for å beholde våre sekulære privilegier og at vi sier mye om politisk korrekte temaer som oljeboring og klima, men særs lite om de åndelige, kristne dogmene som støter de sekulære. Her nevner du i ditt brev spesielt dommedag og behovet for å gripe Guds frelse.

Jeg synes det er leit å bli kalt feig, men det kan jeg leve med. Det er derimot provoserende å bli anklaget for å ha vinningsmotiver for det jeg ønsker å stå for i samfunnet. I det tidsperspektivet jeg er en del av, kjenner jeg meg rett og slett ikke igjen i at vi som kirkeledere skulle velge våre temaer for å tekkes staten og/eller politikerne, eller den ateistisk-sekulære mediaoffentligheten for den sakens skyld.

Stempler. Her mener jeg du stempler meg/oss for motiver som jeg med hånden på hjertet ikke er styrt av. En slik måte å tillegge hverandre motiver på, låser fort en åpen samtale om de spørsmålene du ønsker å reise. Mange av dem har jeg forståelse for og vil gjerne diskutere med deg.

Noe av det samme gjelder din karakteristikk av klima- og miljøengasjementet som «politisk korrekt». Da plasserer du sakene i en bekvemmelighetsskuff hvor feigheten skjuler seg.
For min egen del må jeg si at jeg ikke velger saker fordi de er aktuelle og aksepterte, men fordi de er viktige som teologiske og bibelske temaer. Skaperverket er omtalt i stor bredde i Bibelen. Gleden og takknemligheten for Gud som opprettholder livet gjennom skapelsens stadig fornyelsesprosess.

På samme måte understrekes menneskets ansvar for og ydmykhet overfor Gud og naturen — som en del av skaperverket. En tilsvarende bibelsk forankring har kampen mot grådighet og for rettferdighet — til fordel for de fattige og for dem som blir rammet av andres grådighet.
I Bibelen finner jeg grunnlaget for det vi i dag kaller menneskeverd. Det mener jeg vi skal stå opp for — helt uavhengig av den politiske dagsorden og hva vi får applaus for og hva vi får mishagsytringer for. Det er overraskende for meg at du ikke ser dette, men klistrer merkelappen «politisk korrekt» på mitt og andres engasjement.

Dommedag. Du mener det tales for lite om dommedag og omvendelse. Om hellige liv i etterfølgelse. Du har nok rett i at det fra prekestoler i Den norske kirke høres lite om disse store temaene. Det er nok flere årsaker til det.

For meg har en viktig pastoral erkjennelse, vært avgjørende. Dommedagsforkynnelsen har en lang historie med å føre mennesker bort fra Jesus. Mange samtaler med pårørende i forbindelse med dødsfall har vist meg noe av dette. Omvendelsesforkynnelsen og et strengt normert liv, blir fort misforstått. Den fører til flukt og frykt. Ikke til frihet og glede. Det skygger for Guds kjærlighet og Guds nåde. Det blir lett mørke i stedet for lys. Et lys som trekker menneskene til seg.

Det har slått meg hvor mye sterk gudstro det finnes utenfor «de troendes forsamling». Og hvor mye etterrettelig og ærlig liv som leves av alminnelige mennesker, uten å tenke på det som etterfølgelse. For meg dreier Kristus og livet seg om ydmykhet på min egen tros og mitt eget livs vegne og en tilsvarende respekt for andres tro og liv. Vi er alle avhengige av Guds nåde! Det er en erkjennelse som skaper ydmykhet og respekt. Vi er nærheten av Åndens frukter, slik Paulus regner de opp i Gal 5,22.

Frimodighet. Å forkynne Kristus gjør jeg med frimodighet! Når og hvor jeg finner det naturlig. Mange diskusjoner om klima har for eksempel endt opp i samtale om åndelige spørsmål — selv om det ikke fanges opp av media. Jeg er i det hele tatt overrasket over din måte å beskrive vår kulturelle virkelighet på. Som om vi levde i forfølgelsestider.

Som kirke og kristne må vi selvsagt regne med å bli motsagt. Vi må regne med å bli imøtegått og for den sakens skyld også latterliggjort. Kirken har vært i besittelse av så mye åndelig-politisk makt oppigjennom tidene at så vel intellektuelle som politikere og mediafolk har tydd til ironi og «stempling» for å rive ned makt.

Men at vi som kirke og kristne i dette landet skulle være i nærheten av å måtte trekke oss tilbake og bli for undergrunnskirker å regne — ja, du sammenlikner faktisk med Kina! — det forstår jeg ikke. Da befinner du deg i annen verden enn jeg gjør. Jeg ser gjerne at kristentro og religion skulle få et større gjennomslag i det offentlige rom. Det er vårt ansvar som kristne og kirke. Men da må vi snakke sant om virkeligheten og om hverandre.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 27. MAI 2015

Gå til innlegget

Vi aner et nytt spillerom for grådighet

Publisert rundt 4 år siden

Ikke rart at 1. mai også ble et opprør mot kirka! Mot klasseskillets arroganse. Mot forskjellsbehandling. For likeverdet.

Preken 1. mai - Glomfjord kirke.

LUK 14, 12-14
"Han sa også et ord til verten: "Når du skal ha gjester til middag eller kveldsmåltid, skal du ikke be venner eller søsken eller slektninger eller rike naboer. For de kommer til å be deg igjen, og dermed får du gjengjeld. Nei, når du skal holde selskap, så innby fattige og uføre, lamme og blinde. Da er du lykkelig for de kan ikke gi deg noe igjen, men du skal få lønn for dette når de rettferdige står opp fra de døde."

Jesus var en modig og radikal mann!
Vi møter han i et selskap. Der holder han en tale. Den høres nesten uhøffelig ut - både overfor verten og gjestene. "Du skal ikke innby noen du kan ha utbytte av å innby! Rikfolk, venner, slekt, gode naboer......".
Var det noe i stemningen rundt bordet som hadde fått Jesus til å komme med denne kommentaren? Var det noen som "solte seg" i velvære og selvopptatthet, og som han nå irettesatte. Med strengt blikk og skarp stemme?
Eller formidlet Jesus et tankevekkende og underfundig apropos til festen - hvor alle skjønte at han ikke var imot vennskap og fellesskap mellom naboer, slektninger og venner? Men hvor poenget er at vi ikke må lukkes inne i vår egen trygge verden av likesinnet vellykkethet.

Jeg heller vel til den andre varianten. Men også det var modig og radikal tale. Også fattige og uføre, lamme og blinde hører med rundt bordet! De som ble ansett for urene og ikke regnet med i det gode selskap. Tenk om kirka bare hadde hørt litt mer på Jesus opp igjennom tidene!? Vært litt mer bibeltro! Det er merkelig hvordan disse sterke sosiale tekstene, ikke har vært gjenstand for samme kampen om å være tro mot Guds ord som visse andre tekster. Da ville forholdet mellom kirke og arbeiderbevegelse kanskje ha vært et helt annet i landet vårt - og fanen fra Spjærøens ungsosialistiske forening ikke hatt med "altaret" i sin liste over hva som nå skulle bekjempes: rusdrikken, tronen, sverdet og pengevesenet.

Jesus deltok i et måltid, en fest. Det har vært mange gjestebud på den store og flotte prestegården ute på Meløya. Det er lenge siden det bodde prester der. Og det har sikkert vært stor forskjell på prestene og prestegårdens åpenhet. Men for folk flest var det høy terskel inn og i alle fall sjelden at "ikke-kondisjonerte" fikk delta i prestegårdens selskapsliv. Presten var embetsmann, må vite.
Presten var embetsmann.

I Tysfjord, noen mil lenger nord langs Nordlandskysten, hadde de en original prest på 30-tallet som het Haldor Jensen. Bygdas sosiale og kirkelige lederskap fikk til slutt nok av sokneprestens merkverdigheter. Biskop Berggrav "arvet" og fulgte opp saken. Kirka, det vil si kirkedepartementet gikk rettens vei. Blant anklagene var det viktige punkter som at Jensen lot husløse få bo i prestegården.
Til og med samer! Og selv bisperommet ble "besatt". Noen skulle ha bodd på samme rom uten å være gift og soknepresten tok ikke affære når en av tjenestejentene hadde nattefriere!

Hmmm... Det var dette med bibeltroskapen, da. Tenk om prestegårdene hadde vært naturlige steder de "ukondisjonerte" - også som overnattingssted og til festmåltids for hvem som helst. Så det kunne hadde skjedd en kommunikasjon over klasseskillene og vært skapt en opplevelse av likeverd uansett "kulturelt nivå", slik at prestene kunne ha talt arbeidernes sak fra innsiden så å si. På deres premisser og med ders språk. Haldor Jensen var i nærheten av dette, selv om han aldri var sosialist så vidt jeg har skjønt. Det ble utålelig, selv om det var aldri så bibelsk.

Ikke rart at 1. mai også ble et opprør mot kirka! Mot klasseskillets arroganse. Mot forskjellsbehandling. For likeverdet.

I dag er vi et annet sted. Idealene om likeverd og oppløsningen av klassesamfunnet vant fram. Velferdsstat og likebehandling er blitt idealer. Den kristne nestekjærlighetstanken har vokst sammen med arbeiderbevegelsens solidaritetsparoler. Barmhjertighet flettet sammen med rettferdighet - og skapt en solid samfunnsstruktur som vi er stolt av. Vårt velferdssamfunn.

Det er fortsatt utfordringer. I dag aner vi et nytt spillerom for en grådighet som kveler solidariteten og et lykkejag som margstjeler nestekjærligheten. Vi ser mønstre som truer med å skape større forskjeller også i vårt samfunn. Fellesskapet trues av en ny individualisme. Å betale skatt blir sett på som tyveri fra min private eiendom, for å sette noen slagord litt på spissen.

Jeg ser også det å ta bort søndagsfreden som noe av det samme: Alle må få ta "helg" når de selv vil. Mens noen vil tjene store penger på det - og helga miste siste rest av tilknytning til vår kultur. Er det ikke det samme vi ser når vi søker å beskytte vår nasjonale vellykkethet, og ikke ønsker å invitere andre inn. Jeg blir bekymret når politikere gleder seg over at asylsøkerstrømmen til Norge nå går ned. Jeg kjenner en del som er blitt avvist i dagens stramme asylregime. Og jeg gremmes.

Heldigvis talte Kirkemøtet nylig tydelig om at Norge ikke bare må øke støtten til flyktninger i nærområdet til Syria, men også ta imot 10.000 spesielt vanskeligstilte flyktninger til Norge! Det skulle bare mangle. Og hva med alle flyktningene som satser liv og helse på å komme seg over Middelhavet? Livet er blitt ulevelig på grunn av vanstyre, terror og tørke. De store porblemene står i kø. Men det dreier seg samtidig om enkeltmennesker.

Og kanskje hadde Jesus sagt tydelige ord til oss om dette om han hadde holdt 1. mai tale i år. Til oss som lever i verdens mest vellykte land, For 1. mai har også en slik internasjonal dimensjon med tydelige konsekvenser for vår gjesteliste - hvis vi ønsker å være tro mot Skriftens ord.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
24 dager siden / 8335 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 6292 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
19 dager siden / 3360 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
14 dager siden / 2627 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
22 dager siden / 2156 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
10 dager siden / 1963 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
8 dager siden / 1708 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
12 dager siden / 1706 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 1559 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere