Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Kirkepartier styrker demokratiet

Publisert rundt 13 timer siden

Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et «partisystem»

Utfordringene etter årets valg er nok mange, men hovedspørsmålet er framtida til ordningen med såkalte nominasjons­komitelister. Det kommer ­etter mitt skjønn ikke tydelig nok fram i Alf Gjøsunds kommentar i Vårt Land 13.09.

Gjøsund har selvsagt rett i at det er en utfordring at oppslutningen om valget ikke ble ­bedre. Men at det skulle være overraskende dårlig, er det derimot vanskeligere å forstå. Ved valget for fire år siden var det ett stort stridstema som hadde bred mobiliseringseffekt. Dette slo sterkt ut, ikke minst i Oslo. Gjøsund har også rett i at Åpen folkekirke gjorde et noe svakere valg. Det henger nok sammen med det samme forholdet, nemlig at årets kirkevalg ikke fikk så bred oppslutning som sist.

Ikke overraskende 

Gjøsund utroper Bønnelista til valgets vinner med en representant fra de ni bispedømmene hvor de stilte liste. Det kan kanskje betraktes som et oppsiktsvekkende resultat, men for den som kjenner gras­rota i Den norske kirke, er det ikke spesielt overraskende.

Sett med mine øyne mener jeg dette «partiets» gode resultat, er en styrke for den demokratiske prosessen innad i kirka. De som ønsker å bevare en tydelig kirke langs linjer med bred historie i norsk kirkeliv, har nå skapt en plattform for sin kirkelige retning inn i de kirkelige beslutnings­organene.

Uklare lister 

Det mest spennende ved valget er etter mitt skjønn skjebnen til Nominasjonskomiteens lister. Slik jeg har oppfattet argumentet for å ­beholde denne ordningen, er at disse listene på en mer spesiell måte representerer­ ­demokratiet i kirka fordi de lokale menig­hetene/menighetsrådene har vært delaktige i nominasjonsprosessen. Dermed har lista fått et slags preg av å være en offisiell liste, mens Bønnelista og lista til Åpen folkekirke har vært beskrevet som fløypartier.

Men profilmessig er Nomina-
sjonskomiteenes lister i utgangs-
punktet og i praksis ikke sentrumslister. Listene deres har ikke en egen profil. De kan i beste fall representere en slags balansert fellesliste for mangfoldet i kirke­landskapet. Etter mitt skjønn ­viser årets valg at ordningen med ­Nominasjonslister er det mest uklare ved hele valgordningen. Storparten av Bønnelistas representanter tas da også tallmessig fra disse listene.

Demokratisk utydelighet 

Åpen folkekirke har tapt tre mandater mot Nominasjons­komiteenes seks. Innholds­messig har det vært interessant å registrere at representanter for og sympatisører med Nominasjonskomiteene med jevne mellomrom har anklaget Åpen folkekirke for å være altfor lite profilert og med et program som «alle kan være enige i».

Disse erfaringene peker i ­retning av at ordningen med ­nominasjonskomiteer er en av de store utfordringene ved dagens valgordning. De skaper demokratisk utydelighet. Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et «partisystem». Det vil gi nødvendig avklaring og større engasjement – også inn mot de fremtidige kirkevalgene, enten disse fortsetter i tilknytning til lokalvalgsdager og -steder, ­eller ikke.

Fellesskap i troen 

Det ser ut som noen frykter at slike partivalg skulle svekke samholdet og enheten i kirka. Det er mye som taler for det motsatte. Alle som har vært til stede ved et kirkemøte, vet at det å samles i fellesskap til andakter, gudstjenester og ikke minst til felles nattverd over flere dager, har betydelig effekt. Det er her et kirkemøte skiller seg fra et politisk organ. Det høyere fellesskapet i troen på Jesus Kristus bærer i seg både evne til å forstå og vise respekt for hverandre og vilje til dialog og inngå kompromisser.

Evalueringa av kirkevalget blir nå en spennende øvelse – også for redaksjonen i Vårt Land.

Gå til innlegget

Utfordringene etter årets valg er nok mange, men hovedspørsmålet er framtida til ordningen med såkalte nominasjonskomitelister. Det kommer etter mitt skjønn ikke tydelig nok fram i Gjøsunds kommenatr i Vårt Land 13.9. -

Alf Gjøsund har en første analyse av kirkevalgets resultat. Jeg synes ikke Gjøsund treffer særlig godt. Han har selvsagt rett i at det er en utfordring at oppslutningen om valget ikke ble bedre. Men at det skulle være en overraskende dårlig, er det derimot vanskeligere å forstå. Ved valget for fire år siden var det ett stort stridstema som hadde bred mobiliseringseffekt. Dette slo sterkt ut ikke minst i Oslo. Gjøsund har også rett i at Åpen folkekirke gjorde et noe svakere valg. Det henger nok sammenheng med det samme forholdet, nemlig at årets kirkevalg ikke fikk så bred oppslutning som sist. 

Gjøsund utroper Bønnelista til valgets vinner med en representant fra de ni bispedømmene hvor de stilte liste. Det kan kanskje betraktes som et oppsiktsvekkende resultat, men for den som kjenner grasrota i Den norske kirke, er det ikke spesielt overraskende. 

Sett med mine øyne mener jeg dette "partiets" gode resultat, er en styrke for den demokratiske prosessen innad i kirka. De som ønsker å bevare en tydelig kirke langs linjer som har en bred historisk i norsk kirkeliv, har nå skapt en plattform for sin kirkelig retning inn i de kirkelige beslutningsorganene. - 

Det mest spennende ved valget er etter mitt skjønn skjebnen til Nominasjonskomiteens lister. Slik jeg har oppfattet argumentet for Nominasjonskomiteens lister er at disse listene på en mer spesiell måte representerer demokratiet i kirka fordi de lokale menighetene/menighetsrådene har vært delaktige i nominasjonsprosessen. Dermed har lista fått et slags preg av å være en offisiell liste, mens Bønnelista og lista til Åpen folkekirke har vært beskrevet som fløypartier. 

Men profilmessig er Nominasjonskomiteenes lister i utgangspunktet og i praksis ikke sentrumslister. Listene deres har ikke en egen profil. De kan i beste fall representere en slags balansert fellesliste for mangfoldet i kirkelandskapet. Etter mitt skjønn viser årets valg at ordningen med Nominasjonslister er det mest uklare ved hele valgordningen. Storparten av bønnelistas representanter tas da også tallmessig fra disse listene. 

Åpen folkekirke har tapt tre mandater mot Nominasjonskomiteenes seks. - Innholdsmessig har det vært interessant å registrere at representanter for og sympatisører med Nominasjonskomiteene med jevne mellomrom har anklaget Åpen folkekirke for å være altfor lite profilert og med et program som "alle kan være enige i". 

Disse erfaringene peker i retning av ordningen med nominasjonskomiteer er en av de store utfordringene ved dagens valgordning som skaper demokratisk utydelighet. Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et "partisystem". Det vil gi nødvendig avklaring og større engasjement - også inn de fremtidige kirkevalgene enten disse fortsetter i tilknytning til lokalvalgs-dager og -steder eller ikke. 

Det ser ut som noen frykter at slike partivalg skulle svekke samholdet og enheten i kirka. Det er mye som taler for det motsatte. Alle som har vært tilstede ved et kirkemøte vet at det er en betydelig effekt av det nettopp å være tilstede på et KIRKE-møte der en samles i fellesskap til andakter, gudstjenester og ikke minst til felles nattverd over flere dager. Det er her et kirkemøte skiller seg fra et politisk organ. Det høyere fellesskapet i troen på Jesus Kristus bærer i seg både evne til å forstå og vise respekt for hverandre og vilje til dialog og inngå kompromisser. 

Evakueringa kirkevalget blir nå en spennende øvelse - også for redaksjonen i Vårt Land.

Gå til innlegget

Stor takk til stortingsrepresentantene Torhild Bransdal og Geir Jørgen Bekkevold fra KrF for artikkelen "Humanitet betyr amnesti". Granavoldplattformen bruker begrepet ureturnerbare asylsøkere

Det er svært gledelig at to representanter for ett av regjeringspartiene tør å tale så klart og innsiktsfullt om humanitet og amnesti for lengeværende "papirløse". Organisasjonen Mennesker i Limbo har i snart fire år forsøkt å vekke politikere og opinionen for den fortvilede situasjon noen medmennesker er havnet i her i landet vårt. Vi har opplevd politisk støtte og oppmerksom fra tid til annet før saken igjen har forsvunnet inn ut usynlighetens tåkelandskap. De som har påstått at "de papirløse" ikke finnes, ser ut til å ha fått rett. Men de vandrer i våre gater like fullt. De finnes. 

Idealisten Arne Viste har ønsket å gi dem mulighet til et verdig liv ved å utstede "arbeidstillatelser" og ta ansvar for ansettelsesforhold. I all åpenhet overfor norske myndigheter og innenfor gjeldende regelverk, så langt det har vært mulig. Mennesker i Limbo venter med spenning på utfallet av straffesaken mot Viste i slutten av september.

Mennesker i Limbo er også takknemlige for Vårt Lands store oppslag, om Viste (mandag 26. august) og om to av våre medlemmer den påfølgende dagen. Et nytt trykk i saken kom i dagens avis (30.8) med nyheten om at biskop emeritus Gunnar Stålsett i 14 år har lønnet ett av disse medlemmene som vaskehjelp i huset. Siden 2011 har dette måttet skje i brudd med norsk lov fordi norske myndigheter instruerte skatteetaten om ikke å utstede skattekort til "papirløse".

Både for Viste og Stålsett er det gapet mellom et tvingende moralsk-etisk ansvar overfor medmennesker i nød og norsk lov som presser fram løsninger som kan betegnes som sivil ulydighet. Sakskomplekset har en juridisk side i forholdet mellom norsk lovverk på den ene siden og vår egen Grunnlov og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser på den andre. Dette vil bli belyst i saken mot Arne Viste. 

Saken er først og fremst et politiske spørsmål. Stortinget kan endre lover eller påse at det blir skapt regelverk som vil gi "papirløse" på visse betingelser mulighet til blant annet arbeid. Bransdals og Bekkevolds innlegg gir løfter om at det vil komme et politisk initiativ i en slik retning. 

Men så langt avfeies alle slik tilløp til justeringer med at de som ikke har lovlig opphold, ikke skal oppholde seg i landet. De eksisterer rett og slett ikke. Flere av dem som har bekledd justisministerposten de senere årene eller andre representanter for Fremskrittspartiet har uttrykt slik. Senest Jon Helgheim i en debatt med KrFs førstekandidat til fylkesvalget i Viken, Ida Lindtveit Røse, på Dagsnytt 18 for noen dager siden.

Det oppsiktsvekkende i FRPs kategoriske retorikk er at deres egen regjeringsplattform motsier dette. Her står det svart på hvitt at regjeringen skal "legge til rett for en engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere". Da må det faktisk finnes slike! Der er her, de ureturnerbare asylsøkere. La gå at de må være eldre og ha vært i Norge minst 16 år før de kan nyte godt av et amnesti. De finnes! La gå at det bare er en "engangsløsning", slik at ikke ordningen skal kunne skape presedens. De finnes! "Engangsløsningen" kan ikke oppfattes som annet enn et "engangsamnesti". 

Og det må kunne åpne for at Stortinget etter en grundig gjennomgang av saksforholdene, langs linjer som Bransdals og Bekkevolds innlegg antyder, faktisk kan utvide ordningen, til å gjelde uansett alder og angi et kortere tidsrom for opphold i Norge. Med den tilnærmingen som Bransdal og Bekkevold her har angitt, ser vi fram til det konkrete arbeidet med retningslinjer for dette punktet i Granavoldplattformen!

Vi venter i spenning og med forventning. 

På vegne av Mennesker i Limbo, Tor B Jørgensen styreleder 




Gå til innlegget

Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?

Publisert 4 måneder siden

KrF vil la Hans Nielsen Hauge inspirere arbeidet i det blå regjeringsprosjektet. Forhåpentlig ser de også koblingen mellom Hauge og sosialismen.

Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med ­tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ­ledelse nå løfter fram Hans ­Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil ­kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, ­arbeiderbevegelsen og ­lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. ­Hauges ­dristige samfunnsendrende ­engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble ­«radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.

Kristensosialisme 

Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er ­mange h­istoriske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeider­bevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den ­kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og ­dermed bygge ned den anti­kirkelige retorikken. I denne s­ammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne ­arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for fram­veksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.

Når KrF nå velger å løfte Hans Nielsen Hauge fram som ideal, er kanskje den største ­utfordringen om KrF er i stand til å se d­enne koblingen. Det er mye som ­taler for at «venstresida» i KrF har hatt en slik ­posisjon, og politisk har søkt mot sosial­demokratiet. Men nå vant «de blå», og ­dermed har KrF blitt knyttet til ­politiske strømninger som har som ­hovedmål å «knuse ­sosialistene». Det er dessverre en lang ­tradisjon i kirke og lekmannsbevegelse som har delt et tilsvarende politisk verdensbilde om enn ikke med samme ­retoriske uttrykksmåte.

Radikaleren 

For dem av oss som kjenner slektskap med ­Hauge overført i et sosialdemokratisk format, blir det ­spennende å følge den videre ­interne diskusjonen i KrF om Hans Nielsen Hauge og hans radikalisme. Etter mitt skjønn fortjener ikke Hauge å bli tatt til inntekt for dagens «blå» ­prosjekt. Det hadde vært langt mer ­spennende om «venstre­sida» hadde vunnet fram. Da ville brobygginga kanskje ­kunne ha kommet et skritt videre.

Uten å ha nevnt Hans ­Nielsen Hauge med ett ord i min egen 1. mai preken i Rælingen ­kirke, ­tillater jeg meg å henvise til ­denne talen som er lagt ut på Vårt 
Lands egen Verdidebatt.no. 
­Viktigere enn Hauge er ­inspi-
rasjonen og linjene tilbake til Bibelen.

Gå til innlegget

Og nå, dere rike!

Publisert 5 måneder siden

På sine eldre dager ble fru Thatcher spurt om det var noe hun angret på i sin politiske karriere. Hun skal da ha svart uten å nøle: «At jeg ikke skattla de rike mer! Jeg kuttet skattene og trodde vi skulle få et «givende» samfunn (a giving society). Det fikk vi ikke!».

(Fra en 1. mai preken i Rælingen kirke)

Margaret Thatcher vokste opp i et kirkelig hjem. Faren hennes, Alfred Roberts, var handelsmann og forkynner i metodistkirka. Metodistene tilhører en varmhjertet og sosialt engasjert vekkelsesbevegelse innenfor engelske kirkeliv. En av hovedfigurene, John Wesley, skal ha sagt: «Tjen så mye du kan. Spar så my du kan!» Men tilføyde et ledd med tyngde: «Gi alt du kan!» - Mrs Thatcher gjorde dette Wesley-sitatet til sitt politiske mantra – men hun la vekta på det første leddet: «Tjen så mye du kan!». –

Thatchers erkjennelse

Mrs Thatcher burde visst bedre. Hun kjente sin Bibel! - Eller kanskje hørte hun aldri sin far tale over teksten vi nettopp leste? Fra Jakobs brev:

«Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! 2 Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! - Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere.» (Jak 5,1-6)

Det var kanskje ikke så rart at Martin Luther ikke var spesielt begeistret for Jakobs brev? Var det for politisk radikalt? Luthers kritikk av Jakob hadde andre årsaker. Luther var selv en skarp kritiker av grådighet, og for eksempel renter!

Jesus: «Samle dere ikke skatter på jorden!»

Både Jakob og Luther bygger begge på Jesus: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»  Det er ingen ting Jesus advarer så tydelig og konsistent imot som rikdom og grådighet!

Jesu alternativ

Jesu alternativ var å «samle skatter i himmelen». Det høres rimelig livsfjernt ut. I praksis betyr dette at vi skal være som en nabo – en god nabo – en barmhjertig nabo. På norsk kaller vi dette nestekjærlighet – men hva heter det på engelsk? Der er neste blitt til neighbour. Og det er altså det min neste betyr. I utgangspunktet dreide nestekjærligheten seg om nabolaget, om landsbyen. Vi har et kollektivt ansvar for hverandre!

Hvem var den barmhjertige samaritan

Men Jesus utvider perspektivet radikalt! Da han en gang ble spurt av en «lovkyndig»: «Hvem er min neste?» svarte med den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Kortversjonen er slik: En mann ble robbet av landevegsrøvere på den øde fjellstrekningen fra Jerusalem og ned til Jeriko. Han ble liggende sterkt skadet igjen langs vegen. Det kom både en prest og en diakon forbi – og til slutt en samaritan. Han hjalp mannen! –

Her er det to viktige poenger: En neste er en som hjelper et menneske i nød! Du sjekker ikke om han er en av dine naboer. Og dette gnir Jesus inn: Den gode nesten, idealpersonen i historien, er selv en foraktet person. Han er en samaritan! En ufyselig fremmed. En «uren». - Han var som en forhatt innvandrer hos oss. En vi ikke vil ha som nabo.  – Jesus gjør ikke bare alle utstøtte, alle «ubehagelige», alle urene til vår neste, vår nabo, men han gjør nettopp en som ikke tilhører vårt gode nabolag til Den gode naboen. Til idealnaboen!

Jesus sprenger alle grenser for naboskap. Nabokjærlighet / nestekjærlighet dreier seg om medmenneskelighet! Grenseløs medmenneskelighet.

Marcus Thrane

Vi hadde en kristeninspirert idealist og tidligsosialist i Norge på 1850-tallet: Marcus Thrane. Han skjønte at nestekjærligheten også gjaldt arbeiderne på Blaafargeverket på Modum! Arbeiderne er medmennesker. De er mine naboer. De har krav på et verdig liv.

Han begynte å organisere arbeiderne. Dessverre gikk Blaafargeverket konkurs fordi kineserne fant opp en annen måte å framstille blåfarge på – de trengte ikke kobolten fra gruvene i Norge til sine vakre porselensmalerier.

Det ga Thrane enda mer kraft: Arbeiderforeninger ble stiftet over store deler av det sørlige Norge. Arbeiderne, både de fattige landarbeiderne og de begynnende industriarbeiderne skulle sikres bedre og tryggere vilkår.

Utopisk visjon

Ja, Thrane gikk så langt som å kreve stemmerett for alle menn!  – Men det ble for mye for den norske øvrighet: Det var mot naturens eget orden, mot fornuften og dessuten mot Guds vilje! I dag er stemmeretten «universell». Den omfatter også kvinner! Så radikal turte ikke Thrane være.

Thrane og hans venner ble fengslet, ja, dømt til og med av høyesterett – en dom som ikke akkurat lyser i norsk rettshistorie!

Thrane kom knekket ut etter åtte harde år i tukthus. Han fortsatte som skribent. Men maktet ikke mer da hans kone Josephine, en begavet prestedatter fra Fåberg, døde. Thrane reiste til «den nye verden» – hvor han fortsatte sitt virke i et litt nytt format til han døde i 1890.

1.mai 1886

Her har Thrane fulgt ivrig med. For eksempel da arbeiderne gikk til streik i Chicago 1.mai i 1886. Flere arbeidere ble drept – og dagen ble raskt til den gryende arbeiderbevegelsens store demonstrasjonsdag hvor hovedkampen dreide seg om retten til 8 timers arbeidsdag: 8 timer arbeid, 8 timers søvn – 8 timers familieliv!  Et slikt krav var i henhold til naturens egen rytme, hevdet arbeiderne! Det var liten støtte fra de med makt – inklusive kirka!

Solidaritet og barmhjertighet

Fra Frankrike kom et nytt slagord: Solidaritet! Nestekjærlighet og barmhjertighet var blitt for «klamme» ord! Det var utbrukt og misbrukt!  - I dag går det an se nestekjærlighet – og til og med barmhjertighet i et nytt lys!

Barmhjertighet er i seg selv et spennende ord. Jeg har lenge trodd at det var en sterk understreking av følelser: Barm + hjerte. Men det har en annen valør: Barm består av to ord: b(e)’ og arm. Be er en forstavelse som uttrykker en retning, et fokus. Og arm betyr «fattig», som i Bibelen er mye mer enn å ha lite penger. Det dreier seg om de svake, sårbare, utsatte, de utenfor, de fremmede! Det er disse en skal ha hjerte for!

Det er ikke vanskelig å knytte solidaritet det til den bibelske tanken om «nestekjærlighet». Om rettferdighet. Om ansvar i fellesskap. «Solid» handler om helhet og samhold som gir styrke. Til de svake, de undertrykte. Til proletariatet. De som ikke kan bidra med noe annet enn å føde barn!

Velferdsstatens bibelske dimensjon

Takket være arbeiderbevegelsen, også støttet av mange i kirken, er vi kommet langt. For meg har den norske velferdsstaten en klar bibelsk dimensjon: I fellesskap skal vi ta ansvar for de sårbare. Historien om den barmhjertige samaritan er blitt et samfunnsanliggende. Det handler om et «naboskap» som ønsker å styrke menneskeverdet. Øke den økonomiske likheten. Levendegjøre rettferdigheten. Det handler om solidaritet og om barmhjertighet og nestekjærlighet!

En truet velferdsstat

Men velferdssamfunnet er nå truet! I sin sjel. I sitt hjerte. 

På et mikronivå ser vi det i diskusjonen om retur av norske IS-barn. De får ikke komme hjem og i alle fall ikke med sine foreldre. Hvordan er det moralsk mulig?

På det samme mikronivået: Det går noen få tusen lengeværende, ureturnerbare medmennesker i våre gater. Det er mennesker som lever i limbo. – De oversees fullstendig av våre myndigheter: Uten arbeid og uten det vi ville kalle elementært helsetilbud. Det ville kostet oss minimalt og gitt dem ordninger som muliggjorde at de kunne få arbeid og helsestell - som gode naboer.

«Den barmhjertige-samaritan-ånden/solidaritets-ånden» ser ut til å ha mistet taket på den norske folkesjela.

Økte forskjeller

Og vi ser det på et makronivå: Det thatcherske mantraet lyder også hos oss. Profitt, rikdom og grådighet styrer samfunnet. Avstanden mellom de som øker sin rikdom og de som synker lengre ned i avmakt, blir stadig større. Og det framstilles nærmest som en naturlov!

En del av dette programmet har vært å svekke fagbevegelsen, og gi best mulig vilkår for dem som kan gjøre ting billigst og mest mulig «effektivt». Vi ser at stadig flere faller utenfor! Og verre skal det bli. De gode ordningene som finnes i systemet, blir stadig strammere. NAV – som for meg har en god klang! – får strengere og strengere regelverk å forholde seg til. For vi har ikke råd til å «sy puter under armene på folk!» For mange er NAV det siste halmstrået.  Hvor mye nedverdigende stress er ikke knyttet til stadige krav om nye begrensninger!

En ny utopisk visjon 

Vi kunne trenge en ny thranittisk visjon – som gjerne kan latterliggjøres som mot naturen og som helt urealistisk, men som likevel vil vise seg å ha framtida for seg. Jeg må bekjenne at jeg tror det finnes en slik ide: Denne ideen kalles litt forskjellig, men det vanligste er borgerlønn! Alle medborgere i det gode landet vårt skal kunne leve verdige liv med en minimumslønn. Norge er et rikt samfunn og vi har et felles naboansvar!

En skal i alle fall ikke si at det ikke finnes grunnlag for en slik tanke i Bibelen – både i de sterke advarslene mot rikdom og i understrekingen av den grenseoverskridende nestekjærligheten og barmhjertigheten. Slik både Jesus og Jakob snakket om det! Og slik arbeiderbevegelsen har bygget på tanken om solidaritet med de undertrykte og maktesløse.

1.mai har ikke mistet sin betydning. Vi trenger et framtidsretta solidaritets- og nestekjærlighetsengasjement for vår tid – og for vår felles framtid!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere