Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Vær overbærende mot alle

Publisert 10 dager siden - 439 visninger

Det er mye godt å si om Oskar Skarsaunes bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Men kritikken av den norske folkekirken treffer ikke.

Oskar Skarsaune ­mener ­Bergprekenens ­radikale og ­befriende ­budskap om Guds rike, eller ­kongerike som han fore­trekker, har vært under­kommunisert. Ikke bare i ­dagens folke­kirke, men i store deler av kirkens ­historie. Jeg har sans for ­Skarsaunes etter­lysning. I ­Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammon­dyrkelse. Han taler for en ­enkel livsstil og har en universell ­forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.

Pålagt å bekjenne. ­

Dette ­annerledesriket søker ikke ­etter ytre makt og opprettholdes ikke ved makt­midler. Bergpreken­teologien falt sammen da ­staten ble kristnet i ­forlengelsen av ­keiser Konstantins nye og ­kristendomsvennlige religions­politikk i det 4. århundre. ­Kirken ble ganske snart en folke­kirke der «alle borgere ved lov er ­pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som ­utgangspunkt, ­retter ikke bare ­Skarsaune ­kritikk mot kirken i middel­alderens ­Europa, men også mot den ­autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter
 1814.

Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at ­evangeliet, ­gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og ­under de ­forskjelligste kirkelige og ­samfunnsmessige forhold. ­Skarsaunes ekkle­siologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig ­knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirke­statistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?

Helt himmelsk. 

Som ­misjonær i en smålåten japansk kirke­virkelighet, var det helt ­himmelsk å få oppleve gudstjenester i ­Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!

Jeg var menighetsprest i ­Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfelles­skapet gode sider og ­til­svarende mye om utfordringer og ­spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekkle­siologi og den mest varmh­jertede disippel­forkynnelse er ingen ­garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.

Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippel­vekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menig­heter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en for­samling og de ansatte driver en slags ­kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har ­antakeligvis besøkt mange ­slike menigheter. Men den ­kirkelige virksomheten, for ­eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?

Bekjennelsessted. 

Det som har utfordret og formet min folke­kirke-ekklesiologi ­aller mest ­etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år ­siden, er begravelsene. I hele min preste­tid i Japan hadde jeg ­ansvar for to begravelser, og da av ­aktive ­medlemmer i kirka. I Bodø ­kunne jeg ha tre–fire ­begravelser i løpet av ei uke. ­Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min ­pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er ­kommet til at grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende ­locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipper­brevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ­ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en ­inkluderende og åpen folke­kirketeologi ­basert på de ­ordene jeg siterte fra ­avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.

Mot i de motløse. 

Og la meg fortsette med Paulus: I første ­brevet til Tessalonikerne ­kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirke­virkelighet: «dere [må] opp­muntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i 
alle.

Gå til innlegget

Den radikale folkekirka

Publisert rundt 1 måned siden - 934 visninger

Bakkevig og Kristiansen advarer mot «aktivistkirka». Men hvem avgjør hva som er «aktivisme»?­

‘Soga om den radikale folkekyrkja’ kaller Knut Ødegård boka til Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, Da Gud skiftet mening.

Ødegård hadde ventet seg noe mer enn «et slags festskrift» for seierherrene i radikaliseringen av Den norske kirke. La gå, men det er vel memoarsjangerens fortrinn at den velger sitt eget ståsted. For egen del tilhører jeg de «radikale elementa», som ifølge Ødegård overtok kirka etter 1968. Jeg synes Bakkevig/Kristiansen har fått med seg mange viktige og artige poeng i sitt «festskrift». De beskriver et bredt og sammensatt tidsskifte i Den norske kirkes historie, som dreier seg om mye mer enn sosialetikk og kirkas politiske engasjement. Det dreier seg om et viktig paradigmeskifte i kirkas totale kulturelle uttrykk og nærvær i samfunnet.

Naivt svermeri. 

«Festskriftet» har sine mangler. Det har for eksempel vært påpekt at kvinnerevolusjonen i Den norske kirke ikke kommer tyde-
lig nok fram. Det er jeg enig i. For egen del savner jeg dessuten mer om miljø­- og klimaspørsmål. «Soga» starter bra med Alta-aksjonen i 1978. Men så blir historiefortellingen distansert og kritisk. Frank Aarebrot blir gjort til et sannhetsvitne når han på veg til klimamøtet i København, kalte kirkas engasjement «naivt svermeri, uten innsikt og uten mandat fra Vårherre». Senere har han beklaget dette – etter å ha lest om kirkas rolle under krigen. Samfunnet trenger stemmer som tør å tale makta imot, uansett hvor umusikalsk det kan lyde.

Det er som om radikalerne Bakkevig/Kristiansen har lukket igjen den døra som ble åpnet i 1968. Nå advarer de mot «aktivistkirka». Hvem avgjør hva som er «aktivisme»? Kommer ikke det an på eget ståsted? Er det ikke nettopp det de skriver om i kapitlet om «å lese Bibelen nedenfra»? Men det ser ut som de har glemt det. Impulsene fra frigjøringsteologien i Latin-Amerika ender nærmest opp i en norsk oversettelse av en argentinsk håpstango. Men ingen ting om utfordringer i det norske samfunnet.

Mye halloi. 

Bakkevig/Kristiansen knytter aktivismen til eksempler som oljeboring i Lofoten, norsk transportplan og økte skatter. Det er saker mitt navn er blitt knyttet til i det offentlige rom. For meg har det å skjerme Lofoten og Vesterålen fått viktige impulser fra møte med lokale fiskere og miljøaktivister. Transportplanen handler om sikkerhet på og langs vegene våre. Det har vært en konsekvens av pastorale møter med ofrene for trafikkulykker. Viljen til å betale mer skatt, ble det mye halloi av. For meg henger det sammen med den ubehagelige utviklingen av et «forskjells-Norge». Fokus på rikdom og grådighet, på rettferdighet og likhet, er et grunnleggende bibelsk anliggende. Bakkevig/Kristiansen vier det overraskende lite oppmerksomhet. Når politikere nå sier at velferdssamfunnet blir overbelastet, utfordrer det til fornyet engasjement for å gjenskape visjonen om det solidariske samfunnet. Der de som har mye også er villige til å yte mer. Det dreier seg også om min skatteseddel.

Tegn i verden. 

Når kirka står nær sårbare mennesker eller det sårbare skaperverket, er det vanskelig å unngå å bli en aktør. Det dreier seg ikke om å være profet, men om å være et medmenneske. Det vil kunne skape konflikt og utfordre fellesskapet i kirka­. Men er det ikke nettopp i denne erkjennelsen­ at kirka kan bli et tegn i verden? At den tåler åpen, direkte og ærlig uenighet­ som bygger på en felles respekt for at andre kan se virkeligheten på en annen måte og samtidig erkjenne at vi alle er avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus og bærer en felles visjon om en ny virkelighet der Kristus skal være alt i alle. Folkekirkas framtid er avhengig av dens mot til å være radikal.

Gå til innlegget

Åpent brev til Sylvi Listhaug

Publisert 3 måneder siden - 1870 visninger

Gode Sylvi Listhaug. Jeg prøver meg med en fortsettelse på en uavsluttet samtale.

Vi møttes i «Her og nå» på Marienlyst i forrige uke, og skulle snakke om din kritikk av Den norske kirke i boka Der andre tier. Det ble litt hektisk i studio på grunn av dramatiske nyheter om postbomber i USA – og vi ble stanset midt i vår samtale. Jeg tillater meg derfor å ta opp noen av de spørsmålene jeg hadde på blokka mi med utgangspunkt i kapitelet «Våre verdier». Her sier du mye om din kristne tro, om hva du avgrenser deg overfor og hva du mener er viktige konkretiseringer av det kristne verdigrunnlaget.

Råtner på rot. 

Så sier du en del om den kirka vi begge tilhører og her blir det vanskeligere. Du skriver at Kirkas største problem i dag er at «ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro».

Flere kirkelige ledere har alle-rede­ reagert på denne formuleringen, blant annet prost Trond Bakkevig, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. For meg er det en dramatisk påstand at den kristne tro ikke forkynnes i vår kirke. Men det finnes et unntak, i din hjemmemenighet i Ørskog på Sunnmøre. Jeg vil faktisk tro at du hadde opplevd noe tilsvarende i de aller fleste menigheter i Den norske kirke. Prester, og biskoper inkludert, forkynner fra søndag til søndag den kristne tro og det kristne evangeliet på en rimelig tradisjonell og lett gjenkjennelig måte. I tillegg til all den tro liturgien, bibellesningene, bønnene, salmene og sakramentene formidler.

Med glede og i alvor. 

Etter avsluttet bispetjeneste gleder jeg meg over å gå til vanlige gudstjenester her i Frogner på Romerike­ hvor jeg bor. Vi skulle­ gjerne ønsket­ at det var flere til vanlige gudstjenester, men du verden hvor artig det er når gudstjenesten ved spesielle anled-
ninger er fylt av liv og varme. Prestene jeg kjenner her, slik jeg kjente prester i Sør-Hålogaland, formidler evangeliet med glede og i alvor. Som pensjonist med mange begravelser den siste tida, kjenner jeg også på hvordan jeg som prest blir møtt med velvilje og takknemlighet. Kirka er viktig for folk. I gudstjenester og kirkelige handlinger er evangeliet ikke byttet ut med «politikk», slik du skriver.

I samtalen vår i NRK fokuserte du på oljeboring i Lofoten. Kanskje er jeg den biskopen som er mest kjent for å ha satt den saken­ på dagsorden. Jeg fikk ikke anledning­ til å svare deg. I møte med lokale folk knyttet til fiskeri og miljøvern i Lofoten og Vesterålen, kom jeg til at jeg måtte støtte dem som var redd for konsekvensene av eventuelle lete- og utvinningsprosjekter i området. Både av hensyn til trusselen mot den «evig-
varende» fiskerivirksomheten og som en del av det store ansvaret Norge har for å gå foran for vise vilje og evne til omstilling mot en fossilfri energipolitikk.

Kommende generasjoner. 

For meg er det den forpliktelsen overfor den gaven Gud har gitt oss i skaperverket, som er avgjørende. Sammen med hensynet til kommende generasjoners mulighet til å leve av fiskerivirksomheten. Andre, også blant biskopene, ser litt annerledes på det. Men jeg mener vi alle har ansvar for å si ifra når vi mener noe bærer galt av sted i samfunnet vårt. Det er en egenskap du ellers verdsetter høyt i boka di. I vanlige søndagsgudstjenester vil du ikke høre meg «preke» over denne type saker. Der forholder jeg meg i hovedsak til de tekstene som søndag legger til rette for.

I boka di er det imidlertid Kirkas holdning til innvandringsspørsmål som blir det sterkeste «beviset» på at Den norske kirke råtner på rot. Det er merkelig. Uansett hva du måtte mene om behovet for en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, vil du ikke kunne få kirka til ikke å tale flyktningers og fremmedes sak. Det er en grunnpilar i vår kristne tro. Nestekjærligheten kan ikke begrenses til egen nasjon. Profetene var tydelige på det, og Jesus var tydelig. Det er jo et hovedpoeng i den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan.

At du har valgt å fronte en meget­ streng asylpolitikk, er ditt valg, og jeg respekterer det. Men det betyr ikke at Kirka og andre i samfunnet vårt ikke må kunne mene at dette blir for «strengt». Jeg innrømmer gjerne at dette er vanskelig, men vi bør i alle fall kunne enes om våre forpliktelser overfor internasjonale avtaler og lovgivning og ellers snakke om asylsøkere på en måte som viser at vi ser på dem som medmennesker.

Intet beskyttelsesnett. ­

Dette gjelder også mennesker som «sitter fast» i Norge, som papir- og mulighetsløse. De kan ikke arbeide. De har intet beskyttelsesnett i vårt samfunn, og ingen steder å reise. Jeg har lært mange av disse å kjenne i organisasjonen Mennesker i Limbo. Vi har ved flere anledninger invitert deg til å møte oss. Men du har avslått det. Det synes jeg har vært feigt. Nå når du ikke lenger er minister, har du kanskje bedre tid. Vi vil gjerne legge fram for deg situasjonen til kvinner og menn som livet har stanset opp for. Vi mener det bør gis et amnesti som gav mulighet til arbeid, slik situasjonen faktisk var fram til 2010.

Jeg vet at du vil svare at dette betyr å «invitere» nye flyktningstrømmer hit. Slik forholdene er nå, er det lite aktuelt. Ansvaret for å yte medmenneskelighet/humanitet overfor en liten gruppe­ mennesker i en fortvilet situasjon burde derimot være svært aktuelt ut fra det verdigrunnlaget vi har i Norge.

Dette hadde jeg gjerne ønsket å få sagt til deg, og gjerne samtalet videre om. Utgangspunktet på onsdag var det beste, men tida satte en stopper for det. Jeg håper­ vi kan få anledning til å føre videre den avbrutte sam-talen. Gjerne i møte med Mennesker i Limbo.

Gå til innlegget

Tro og troverdighet

Publisert 5 måneder siden - 535 visninger

Saksbehandlingen røper en manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittenes troshistorie.

Utlendingsmyndighetene er ­utsatt for massiv kritikk fra en ­samlet kirkelighet når det ­gjelder ­behandlingen av konvertitt­saker. Det dreier seg i hovedsak om ­konvertitter fra Iran og Afghanistan.

Mye gjenstår. 

Informasjonsdirektør i Utlendingsnemnda (UNE) Bjørn Lyster sa i en debatt under Arendalsuka at dette bare dreier seg om «noen enkeltsaker», men at helhetsbildet er langt mer positivt. Myndighetene forbedrer stadig sine metoder for å vurdere en konvertitts religiøse troverdighet. Det er korrekt, men det står mye igjen. Og det finnes ingen statistikk på hvor mange konvertitter som får opphold.

Reaksjonene i Kristen-Norge, ­dreier seg i all hovedsak om asylsøkere fra ­Afghanistan og Iran. Som regel dreier det seg om saker der konvertering dukker opp først etter at søkeren har fått avslag på sin opprinnelige søknad. Som en ny og siste mulighet for å få opphold i Norge.

Det kan, ikke uforståelig, virke ­suspekt. Mulighetene for at det spiller over på ­behandlingen er sannsynlig – og, ­etter å ha lest atskillige avslag, mener jeg ­dokumenterbar. Emosjonelle ­fortellinger fra menigheter og kirkelige ledere om konvertittens troshistorie, blir da lett forstått som naive og ukritiske. I tillegg til hentydninger om egeninteresse som tilvekst til menigheten.

Konsekvensene er tydelige i doku­mentene i hvor liten grad de tar opp ­vurderinger som er framkommet fra ­kirkelig hold. Det samme gjelder nemndbehandlinger hvor et mindretall støtter konvertittens troshistorie. Jeg har til gode å se en bredere gjennomgang av et slikt mindretalls begrunnelse for å gå imot flertallets avgjørelse.

Manglende åpenhet. 

Saksbehandlingen mener jeg gjennomgående røper en ­manglende åpenhet og vilje til å sette seg inn i konvertittens troshistorie. Noe som igjen kan skyldes manglende kjennskap til, og kunnskap om, religiøse endrings­prosesser. For et par generasjoner siden var «vekkelseserfaringer» utbredt i det ­norske samfunnet. Både innenfor og utenfor det som var «statskirken». Personlig indre og ytre uro, eller press fra kjente og venner kunne føre til at en søkt ny åndelig ­orientering. Det kunne dreie seg om ­lengre eller kortere ­omvendelsesprosesser. Ofte kombinert med sterke åndelige opp­levelser. Lavkirkelige bedehusmiljøer og karismatiske menigheter har opplevd store ­vekkelsesbølger.

Som misjonær i Japan og prest i ­Norge, har jeg også opplevd at veien kan gå langs mer stillfarne stier med kulturelle og ­intellektuelle fortegn. Impulshistorien fram mot en avklaring og inngang i et nytt ­åndelig, religiøst og kulturelt rom, kan være sammensatt og uoversiktlig. Men utgangspunktet er ofte en personlig krise eller nødssituasjon. Eller en lengsel etter et nytt grunnlag i livet. Nye verdier. Ny framtid.

Avslag på en asylsøknad hører definitivt med i en slik «krisesituasjon». ­Impulser fra kristne venner i asylmiljøet eller møte med vennlige nordmenn, kan plutselig være ­impulser som fører til møte med et kristent, varmhjertet og inkluderende ­fellesskap og i siste instans til et «møte med Jesus», for å bruke en type kristen sjargong.

Kirkehistorien, både i stort format og på individuelt plan, er full av omvendelses­historier hvor liv blir endret. Utenfra kan det virke overflatisk, uansvarlig og ­inkonsistent. Evnen til å «redegjøre» for og ­begrunne sitt valg og analysere konsekvensene av det, kan oppleves uklart, selvmotsigende og uansvarlig. Både kunnskapsmessig og intellektuelt. Men det kan like fullt være ekte og troverdig.

Manglende vilje. 

Slik jeg leser en ­rekke avslag er det en manglende vilje til å trå inn i omvendelsens og opplevelsens ­åndelige rom med åpenhet, nysgjerrighet og respekt. Jeg oppfatter dette som en av de største utfordringene vi står overfor i kommunikasjonen med utlendings­myndighetene.

Veien til å bli konvertitt har i de ­aller fleste sakene jeg kjenner til ført fram til dåp. Det kan være forskjellige teologiske syn på dåpen. På tidspunktet i omvendelses­prosessen og kravene som skal stilles for å bli døpt. Undervisningsoppleggene kan variere. Men grunnlaget er uansett at en over tid har observert den enkeltes utvikling i trosuttrykk og livsførsel. Alvoret i det pastorale ansvaret en tar på seg, er stort. Dette burde ­dannet utgangspunkt for samtalen om konvertitters tro og troverdighet. Her er det rom for betydelig forbedring i en troverdig ­behandling av konvertittsaker.

Trykket i Vårt Land 23. august. 

Gå til innlegget

Skeive muslimer

Publisert 7 måneder siden - 874 visninger

Vårt Land (28.6) fokuserer på "skeive muslimer" i forbindelse med årets Pride arrangement . Artiklene "Ser skeivt på skeive muslimer" og "Støtter nystartet forening" (Salam) gir et nyansert og utfordrende bilde av utfordringene skeive muslimer står overfor. Jeg har nylig møtt leder av Salam, Thee Yesen al-Obaide, til en "sofaprat". Det var et fint møte.

"Sofapraten" fant sted på Batteriet i Oslo 21.6. Svein Fuglestad med bakgrunn fra Åpen Kirkekruppe ledet samtalen. 

Møtet med Thee Yesen gjorde dypt inntrykk. Han var reflektert, kunnskapsrik og tydelig på sin muslimske identitet. Det var en oppklarende og utfordrende samtale. Den kunne gjerne ha vært "streamet". Jeg tror mange kunne ha hatt godt av å lytte til erfaringene både fra kristne Svein og Thee Yesen. Mye er likt. Det handler om utstøtelse, mistenkeliggjøring og fordømmelse. Samtidig som det handler om å bevare tro og religiøs integritet. Åndelig fellesskap og trosutøvelse.

Thee Yesen var tydelig på anerkjennelsen av at kirka er kommet langt i Norge og at det er en inspirasjon. Han har med interesse registrert støtten Salam har fått fra kirkelig hold slik også oppslaget i Vårt Land viser til Norges kristelig studentforbund. 

Samtidig oppfattet jeg hans sterke understreking av at skeive muslimer må gå sin egen vei. Ikke ut av det fellesskapet troende muslimer er en del av. Men innenfor dette fellesskapet. Det dreier seg ikke om en kamp mot islam, men om et islam som inkluderer og respekterer homofilt samliv. Thee Yesen var tydelig på at det er mulig å lese Koranen på en slik måte at dette er mulig. Deres tro for øvrig og deres religiøse praksis finner sitt rom innenfor et muslimsk trosunivers og en muslimsk trosutøvelse. Her er det ikke snakk om sekulær kritikk eller underkjennelse av islams trosgrunnlag.

Thee Yesen understreket at han ikke vil gå en liberal vei hvor de hellige skrifter settes til side, slik tilfellet har vært i den kristne kirke. Han sa det uten brodd. Nærmest som en observasjon av et gitt faktum. "Javel...?", svarte jeg. "Kanskje er våre erfaringer likere hverandre enn det kan se ut til. For kristne som har åpnet for homofilt samliv har ikke forlatt Bibelen som grunnlag for sin tro og heller ikke det kristne fellesskapet, men en har kommet fram til en ny forståelse hvor tekster leses i lys av ny kunnskap". 

Skeive muslimer må gå sin veg. Men for det norske samfunnet og den kristne kirke, er Thee Yesen og Salam et viktig tegn på at muslimer utgjør et mangfoldig fellesskap og at det er tydelige og sterke røster for en utvikling fram mot et felles verdigrunnlag med forskjellige og tydelige religiøse tradisjoner. Muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Det bekreftet sofasamtalen med Thee Yesen, 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
3 måneder siden / 81333 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 44427 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
11 måneder siden / 35414 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
8 måneder siden / 28724 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
10 måneder siden / 22815 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
5 måneder siden / 22443 visninger
Sympati med skinke
av
Ane Bamle Tjellaug
4 måneder siden / 21285 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
11 måneder siden / 20345 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
4 måneder siden / 19391 visninger

Lesetips

Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 7 timer siden / 63 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 7 timer siden / 62 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 7 timer siden / 32 visninger
Hvorfor får ikke norske kvinner flere barn?
av
Svein Rognaldsen
rundt 14 timer siden / 112 visninger
Mangelfull bokomtale
av
Ola Tjørhom
1 dag siden / 76 visninger
Mangelfull kritikk
av
Per Eriksen
1 dag siden / 144 visninger
Stygt og trist fra Amundsen
av
Rune Berglund Steen
1 dag siden / 351 visninger
Kan døden gjøres enkel?
av
Jan Willy Løken
1 dag siden / 274 visninger
Sanksjonene dreper
av
Even Sandvik Underlid
1 dag siden / 83 visninger
Åpent brev til Frp
av
Marit Arnstad
1 dag siden / 213 visninger
Les flere

Siste innlegg

De godes problem
av
Ingrid Nyhus
rundt 2 timer siden / 300 visninger
The best a man can get
av
Une Bratberg
rundt 6 timer siden / 56 visninger
Å forvalte sitt pund
av
Jeffrey Huseby
rundt 7 timer siden / 63 visninger
Et statlig sugerør
av
Eva Buschmann
rundt 7 timer siden / 62 visninger
Norge bekjemper ulikhet i verden
av
Nikolai Astrup
rundt 7 timer siden / 32 visninger
Slå ring om både mor og barn!
av
Ragnar Andersen
rundt 7 timer siden / 48 visninger
Sjuk islamsk og vestleg kultur
av
Per Steinar Runde
rundt 9 timer siden / 262 visninger
Factum est – i Krf sin politiske verden
av
Øystein Blymke
rundt 14 timer siden / 78 visninger
Les flere