Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

KrF fra klare krav til ulne kompromisser

Publisert 15 dager siden

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.


Fire KrF-representanter på Stortinget fremmet et såkalt representantforslag 13. juni i fjor. Det var presist og tydelig: 1. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre full kontradiksjon i klagebehandlingen i Utlendingsnemnda, og 2: Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre at et betydelig større antall personer gis mulighet til å forklare seg muntlig ved klagesaksbehandling i Utlendingsnemnda.

Så ble KrF med i regjeringen. I Granavolden-plattformen er tiltakskravene nedskalert til mer generelle og mindre forpliktende løfter om «fornyet gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet». KrF gjorde i Stortinget det kunststykket å stemme ned sitt eget forslag. Dette hadde for så vidt vært greit om Granavolden-plattformen hadde vært tilsvarende tydelig. Det er den ikke og Torhild Bransdal, en av forslagsstillerne, hadde åpenbare vanskeligheter med vagheten i Granavolden-plattformen som hun tydelig presiserte på dette punktet var en del av et kompromiss. Hun måtte nå ikle dette kompromisset en gjentatt oppfordring i forventningens form, at «den fornyede gjennomgangen» skal føre til klare forbedringer.

Ja, det skulle bare mangle. Og hvis det ikke blir «klare forbedringer» i tråd med KrFs forslag, vil dette fort kunne oppleves som et svik mot de rettssikkerhetsidealer som det haster med at Norge skal få på plass på innvandringsfeltet.

Det skal bli spennende å følge denne utviklingen. Det samme gjelder også Granavolden-plattformens punkter som omhandler konvertittsaker. I tillegg vil jeg understreke kulepunktet i samme avsnitt som lover en «engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere som har bodd lengre enn 16 år i Norge»! Hvor mange kan det dreie seg om tro? Tiltaket virker med respekt å melde som et bittelite engangsplaster på et åpent sår. For oss som kjenner noe til hverdagen for eldre – og for den sakens skyld, fortsatt rimelig unge, men lengeværende (mer enn 6 år for eksempel), ureturnerbare asylsøkere uten oppholdstillatelse, er det en skam at Norge i det minste ikke gir dem mulighet til arbeid.

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.

Tor B Jørgensen, styreleder i Mennesker i Limbo

Gå til innlegget

Et skritt i riktig retning

Publisert rundt 2 måneder siden

Kirkerådet har holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for utnevning av biskop.

Det kirkelige demokratiet er under utvikling. Vi beveger oss inn i nytt landskap. Åpne prosesser knyttet til kirkelige «partier» er en viktig nyvinning i ­utviklingen av det kirkelige demokratiet. Som pensjonist har jeg derfor valgt å engasjere meg i Åpen folkekirke. I denne organisasjonen gjenkjenner jeg verdier og visjoner for Den norske kirke, som jeg mener vil være av betydning for Den norske kirke som folkekirke.

Forhandlingskultur. 

Men skaper ikke partidannelser konflikter? Ikke nødvendigvis. Partier kan tydeliggjøre og ansvarliggjøre de spenningene som finnes i Den norske kirke. Den demokratiske utviklingen av Den norske ­kirke med et kirkemøte som øverste myndighet og et kirkeråd som styringsorgan mellom møtene, har uten tvil vært med å skape en ny demokratisk forhandlingskultur. Etter mitt skjønn vil utviklingen av partidannelser ytterligere styrke denne demokratiske kulturen. Og slik sett være med å styrke Den norske kirke som et inkluderende nådens fellesskap.

Men er det ikke det stikk motsatte som nå har skjedd i Stavanger? Noen har talt om maktarroganse. At mange er skuffet over at den kandidaten som fikk flest stemmer ikke nådde fram i Kirkerådet, er forståelig. Men som ­allerede er påpekt av flere i debatten, har Kirkerådet holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for ­utnevning av biskop. Det er viktig. Og bør respekteres av alle parter.

Klok beslutning. 

Hvor vidt det var klokt, kan selvsagt diskuteres. Jeg tror det var klokt. Ikke fordi jeg personlig ikke kunne ha ønsket meg både Gaard og Kessel som ny biskop i Stavanger, men fordi det også har med kirke­partiet Åpen folkekirkes troverdighet å gjøre. Åpen folkekirke har ikke bare fått «makt», men også ansvar med hensyn til det mandatet kirkevalget ga dem. Enkeltavgjørelser kirkerådet må ta, må vurderes i skjæringspunktet mellom helhetskirkelige, lokale og «partimessige» interesser. Åpen folkekirke har i kirkerådet vist vilje og evne til å foreta slike vurderinger.

For to år siden valgte rådet en av to konservative kandidatene til ny biskop i Stavanger. En helhetsvurdering ga åpenbart ikke tilstrekkelig støtte til den tredje og aktivt profilerte Åpen folkekirke-kandidaten. I mange Åpen folkekirke-miljøer, var det en kontroversiell avgjørelse. Mange var ­skuffet. Jeg synes det var en modig og klok­ ­beslutning. Slik forholdene da var. Det var et ­tydelig signal om vilje til ­fleksibilitet og utviklingen av en ­fellesskapskultur.

Ikke lydhørt. 

I det siste valget ble situasjonen en annen. Ikke minst ­fordi den som ble nummer to i avstemningen, står nærmest Åpen folkekirke. Nå valgte Stavanger bispedømmeråd å flytte denne kandidaten, domprost Anne Lise Ådnøy fra andre til tredje plass i sin anbefaling til Kirkerådet. Det går an å lese dette som et ønske om å svekke hennes posisjon inn mot den endelige avgjørelsen i kirkerådet. Det var ikke spesielt lydhørt overfor stemmeresultatet, men fullt innenfor gjeldende spillerom.

Når en bispekandidat som Åpen ­folkekirke mener svarer best til de ­kirkelige idealene som dette ­«partiet» står for, kom i en slik posisjon, ­ville det være vanskelig å begrunne ­hvilken ­kirkepolitisk rolle Åpen folkekirke egentlig ønsker å ha, hvis en ikke nå skulle foreta en ny og ansvarlig ­vurdering av de tre aktuelle kandidatene. Ådnøy har, på tross av bispe­dømmerådets manøver, sterk forankring i bispedømmet. Hun er en ­anerkjent lokal lederskikkelse, med bred folkelig støtte, i tillegg til en kirkelig profil som reflekterer ­teologiske verdier Åpen folkekirke anser som viktig.

Bred gjenkjennelse. 

Bispevalg er blant de kirkelige saker som fortsatt får bredest oppmerksomhet i det ­offentlige rom. Bispevalgene er viktig for Åpen folkekirke nettopp som en mulighet til å skape bred gjenkjennelse og identifikasjon med Den norske kirke. Ved bispevalget for to år siden gikk Kirkerådets flertall inn for en av de to mer konservativt profilerte kandidatene. Det Åpen folkekirkedominerte Kirkerådet har i disse to prosessene dermed vist fleksibilitet og konsistens. Alt innenfor gjeldende ordninger og på et ansvarlig, demokratisk grunnlag. De to utnevnelsene er samlet sett et viktig skritt i riktig retning i utviklingen av Den norske kirke både som ansvarlig partikultur og konstruktiv forhandlingskultur.

Personlig kunne jeg tenke meg ­direkte valg av biskoper, med en mer åpen nominasjonsprosess hvor interessegrupper eller partier kan ­lansere og promotere sine kandidater, slik tilfellet er for eksempel i Den danske folke­kirken. Får ingen over 50 prosent av stemmene i første valgomgang, blir det en avsluttende valgrunde mellom de to med flest stemmer. Jeg tror en slik ordning vil vitalisere både det kirkelige demokrati med flere partier og dermed også den bredere interessen for hva som skjer i vår kirke. Men enn så lenge må vi forholde oss til gjeldende regelverk – med de spenningene og de forpliktelsene denne ordningen innebærer.

Gå til innlegget

Vær overbærende mot alle

Publisert 2 måneder siden

Det er mye godt å si om Oskar Skarsaunes bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Men kritikken av den norske folkekirken treffer ikke.

Oskar Skarsaune ­mener ­Bergprekenens ­radikale og ­befriende ­budskap om Guds rike, eller ­kongerike som han fore­trekker, har vært under­kommunisert. Ikke bare i ­dagens folke­kirke, men i store deler av kirkens ­historie. Jeg har sans for ­Skarsaunes etter­lysning. I ­Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammon­dyrkelse. Han taler for en ­enkel livsstil og har en universell ­forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.

Pålagt å bekjenne. ­

Dette ­annerledesriket søker ikke ­etter ytre makt og opprettholdes ikke ved makt­midler. Bergpreken­teologien falt sammen da ­staten ble kristnet i ­forlengelsen av ­keiser Konstantins nye og ­kristendomsvennlige religions­politikk i det 4. århundre. ­Kirken ble ganske snart en folke­kirke der «alle borgere ved lov er ­pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som ­utgangspunkt, ­retter ikke bare ­Skarsaune ­kritikk mot kirken i middel­alderens ­Europa, men også mot den ­autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter
 1814.

Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at ­evangeliet, ­gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og ­under de ­forskjelligste kirkelige og ­samfunnsmessige forhold. ­Skarsaunes ekkle­siologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig ­knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirke­statistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?

Helt himmelsk. 

Som ­misjonær i en smålåten japansk kirke­virkelighet, var det helt ­himmelsk å få oppleve gudstjenester i ­Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!

Jeg var menighetsprest i ­Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfelles­skapet gode sider og ­til­svarende mye om utfordringer og ­spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekkle­siologi og den mest varmh­jertede disippel­forkynnelse er ingen ­garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.

Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippel­vekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menig­heter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en for­samling og de ansatte driver en slags ­kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har ­antakeligvis besøkt mange ­slike menigheter. Men den ­kirkelige virksomheten, for ­eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?

Bekjennelsessted. 

Det som har utfordret og formet min folke­kirke-ekklesiologi ­aller mest ­etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år ­siden, er begravelsene. I hele min preste­tid i Japan hadde jeg ­ansvar for to begravelser, og da av ­aktive ­medlemmer i kirka. I Bodø ­kunne jeg ha tre–fire ­begravelser i løpet av ei uke. ­Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min ­pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er ­kommet til at grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende ­locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipper­brevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ­ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en ­inkluderende og åpen folke­kirketeologi ­basert på de ­ordene jeg siterte fra ­avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.

Mot i de motløse. 

Og la meg fortsette med Paulus: I første ­brevet til Tessalonikerne ­kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirke­virkelighet: «dere [må] opp­muntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i 
alle.

Gå til innlegget

Den radikale folkekirka

Publisert 3 måneder siden

Bakkevig og Kristiansen advarer mot «aktivistkirka». Men hvem avgjør hva som er «aktivisme»?­

‘Soga om den radikale folkekyrkja’ kaller Knut Ødegård boka til Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen, Da Gud skiftet mening.

Ødegård hadde ventet seg noe mer enn «et slags festskrift» for seierherrene i radikaliseringen av Den norske kirke. La gå, men det er vel memoarsjangerens fortrinn at den velger sitt eget ståsted. For egen del tilhører jeg de «radikale elementa», som ifølge Ødegård overtok kirka etter 1968. Jeg synes Bakkevig/Kristiansen har fått med seg mange viktige og artige poeng i sitt «festskrift». De beskriver et bredt og sammensatt tidsskifte i Den norske kirkes historie, som dreier seg om mye mer enn sosialetikk og kirkas politiske engasjement. Det dreier seg om et viktig paradigmeskifte i kirkas totale kulturelle uttrykk og nærvær i samfunnet.

Naivt svermeri. 

«Festskriftet» har sine mangler. Det har for eksempel vært påpekt at kvinnerevolusjonen i Den norske kirke ikke kommer tyde-
lig nok fram. Det er jeg enig i. For egen del savner jeg dessuten mer om miljø­- og klimaspørsmål. «Soga» starter bra med Alta-aksjonen i 1978. Men så blir historiefortellingen distansert og kritisk. Frank Aarebrot blir gjort til et sannhetsvitne når han på veg til klimamøtet i København, kalte kirkas engasjement «naivt svermeri, uten innsikt og uten mandat fra Vårherre». Senere har han beklaget dette – etter å ha lest om kirkas rolle under krigen. Samfunnet trenger stemmer som tør å tale makta imot, uansett hvor umusikalsk det kan lyde.

Det er som om radikalerne Bakkevig/Kristiansen har lukket igjen den døra som ble åpnet i 1968. Nå advarer de mot «aktivistkirka». Hvem avgjør hva som er «aktivisme»? Kommer ikke det an på eget ståsted? Er det ikke nettopp det de skriver om i kapitlet om «å lese Bibelen nedenfra»? Men det ser ut som de har glemt det. Impulsene fra frigjøringsteologien i Latin-Amerika ender nærmest opp i en norsk oversettelse av en argentinsk håpstango. Men ingen ting om utfordringer i det norske samfunnet.

Mye halloi. 

Bakkevig/Kristiansen knytter aktivismen til eksempler som oljeboring i Lofoten, norsk transportplan og økte skatter. Det er saker mitt navn er blitt knyttet til i det offentlige rom. For meg har det å skjerme Lofoten og Vesterålen fått viktige impulser fra møte med lokale fiskere og miljøaktivister. Transportplanen handler om sikkerhet på og langs vegene våre. Det har vært en konsekvens av pastorale møter med ofrene for trafikkulykker. Viljen til å betale mer skatt, ble det mye halloi av. For meg henger det sammen med den ubehagelige utviklingen av et «forskjells-Norge». Fokus på rikdom og grådighet, på rettferdighet og likhet, er et grunnleggende bibelsk anliggende. Bakkevig/Kristiansen vier det overraskende lite oppmerksomhet. Når politikere nå sier at velferdssamfunnet blir overbelastet, utfordrer det til fornyet engasjement for å gjenskape visjonen om det solidariske samfunnet. Der de som har mye også er villige til å yte mer. Det dreier seg også om min skatteseddel.

Tegn i verden. 

Når kirka står nær sårbare mennesker eller det sårbare skaperverket, er det vanskelig å unngå å bli en aktør. Det dreier seg ikke om å være profet, men om å være et medmenneske. Det vil kunne skape konflikt og utfordre fellesskapet i kirka­. Men er det ikke nettopp i denne erkjennelsen­ at kirka kan bli et tegn i verden? At den tåler åpen, direkte og ærlig uenighet­ som bygger på en felles respekt for at andre kan se virkeligheten på en annen måte og samtidig erkjenne at vi alle er avhengig av Guds nåde i Jesus Kristus og bærer en felles visjon om en ny virkelighet der Kristus skal være alt i alle. Folkekirkas framtid er avhengig av dens mot til å være radikal.

Gå til innlegget

Åpent brev til Sylvi Listhaug

Publisert 5 måneder siden

Gode Sylvi Listhaug. Jeg prøver meg med en fortsettelse på en uavsluttet samtale.

Vi møttes i «Her og nå» på Marienlyst i forrige uke, og skulle snakke om din kritikk av Den norske kirke i boka Der andre tier. Det ble litt hektisk i studio på grunn av dramatiske nyheter om postbomber i USA – og vi ble stanset midt i vår samtale. Jeg tillater meg derfor å ta opp noen av de spørsmålene jeg hadde på blokka mi med utgangspunkt i kapitelet «Våre verdier». Her sier du mye om din kristne tro, om hva du avgrenser deg overfor og hva du mener er viktige konkretiseringer av det kristne verdigrunnlaget.

Råtner på rot. 

Så sier du en del om den kirka vi begge tilhører og her blir det vanskeligere. Du skriver at Kirkas største problem i dag er at «ledende biskoper og prester lar kirken vår råtne på rot ved å gjøre den til en arena for politikk i stedet for å forkynne den kristne tro».

Flere kirkelige ledere har alle-rede­ reagert på denne formuleringen, blant annet prost Trond Bakkevig, kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum og bispemøtets preses Helga Haugland Byfuglien. For meg er det en dramatisk påstand at den kristne tro ikke forkynnes i vår kirke. Men det finnes et unntak, i din hjemmemenighet i Ørskog på Sunnmøre. Jeg vil faktisk tro at du hadde opplevd noe tilsvarende i de aller fleste menigheter i Den norske kirke. Prester, og biskoper inkludert, forkynner fra søndag til søndag den kristne tro og det kristne evangeliet på en rimelig tradisjonell og lett gjenkjennelig måte. I tillegg til all den tro liturgien, bibellesningene, bønnene, salmene og sakramentene formidler.

Med glede og i alvor. 

Etter avsluttet bispetjeneste gleder jeg meg over å gå til vanlige gudstjenester her i Frogner på Romerike­ hvor jeg bor. Vi skulle­ gjerne ønsket­ at det var flere til vanlige gudstjenester, men du verden hvor artig det er når gudstjenesten ved spesielle anled-
ninger er fylt av liv og varme. Prestene jeg kjenner her, slik jeg kjente prester i Sør-Hålogaland, formidler evangeliet med glede og i alvor. Som pensjonist med mange begravelser den siste tida, kjenner jeg også på hvordan jeg som prest blir møtt med velvilje og takknemlighet. Kirka er viktig for folk. I gudstjenester og kirkelige handlinger er evangeliet ikke byttet ut med «politikk», slik du skriver.

I samtalen vår i NRK fokuserte du på oljeboring i Lofoten. Kanskje er jeg den biskopen som er mest kjent for å ha satt den saken­ på dagsorden. Jeg fikk ikke anledning­ til å svare deg. I møte med lokale folk knyttet til fiskeri og miljøvern i Lofoten og Vesterålen, kom jeg til at jeg måtte støtte dem som var redd for konsekvensene av eventuelle lete- og utvinningsprosjekter i området. Både av hensyn til trusselen mot den «evig-
varende» fiskerivirksomheten og som en del av det store ansvaret Norge har for å gå foran for vise vilje og evne til omstilling mot en fossilfri energipolitikk.

Kommende generasjoner. 

For meg er det den forpliktelsen overfor den gaven Gud har gitt oss i skaperverket, som er avgjørende. Sammen med hensynet til kommende generasjoners mulighet til å leve av fiskerivirksomheten. Andre, også blant biskopene, ser litt annerledes på det. Men jeg mener vi alle har ansvar for å si ifra når vi mener noe bærer galt av sted i samfunnet vårt. Det er en egenskap du ellers verdsetter høyt i boka di. I vanlige søndagsgudstjenester vil du ikke høre meg «preke» over denne type saker. Der forholder jeg meg i hovedsak til de tekstene som søndag legger til rette for.

I boka di er det imidlertid Kirkas holdning til innvandringsspørsmål som blir det sterkeste «beviset» på at Den norske kirke råtner på rot. Det er merkelig. Uansett hva du måtte mene om behovet for en restriktiv asyl- og innvandringspolitikk, vil du ikke kunne få kirka til ikke å tale flyktningers og fremmedes sak. Det er en grunnpilar i vår kristne tro. Nestekjærligheten kan ikke begrenses til egen nasjon. Profetene var tydelige på det, og Jesus var tydelig. Det er jo et hovedpoeng i den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan.

At du har valgt å fronte en meget­ streng asylpolitikk, er ditt valg, og jeg respekterer det. Men det betyr ikke at Kirka og andre i samfunnet vårt ikke må kunne mene at dette blir for «strengt». Jeg innrømmer gjerne at dette er vanskelig, men vi bør i alle fall kunne enes om våre forpliktelser overfor internasjonale avtaler og lovgivning og ellers snakke om asylsøkere på en måte som viser at vi ser på dem som medmennesker.

Intet beskyttelsesnett. ­

Dette gjelder også mennesker som «sitter fast» i Norge, som papir- og mulighetsløse. De kan ikke arbeide. De har intet beskyttelsesnett i vårt samfunn, og ingen steder å reise. Jeg har lært mange av disse å kjenne i organisasjonen Mennesker i Limbo. Vi har ved flere anledninger invitert deg til å møte oss. Men du har avslått det. Det synes jeg har vært feigt. Nå når du ikke lenger er minister, har du kanskje bedre tid. Vi vil gjerne legge fram for deg situasjonen til kvinner og menn som livet har stanset opp for. Vi mener det bør gis et amnesti som gav mulighet til arbeid, slik situasjonen faktisk var fram til 2010.

Jeg vet at du vil svare at dette betyr å «invitere» nye flyktningstrømmer hit. Slik forholdene er nå, er det lite aktuelt. Ansvaret for å yte medmenneskelighet/humanitet overfor en liten gruppe­ mennesker i en fortvilet situasjon burde derimot være svært aktuelt ut fra det verdigrunnlaget vi har i Norge.

Dette hadde jeg gjerne ønsket å få sagt til deg, og gjerne samtalet videre om. Utgangspunktet på onsdag var det beste, men tida satte en stopper for det. Jeg håper­ vi kan få anledning til å føre videre den avbrutte sam-talen. Gjerne i møte med Mennesker i Limbo.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
26 dager siden / 2688 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
15 dager siden / 2525 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
8 dager siden / 2333 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
2 dager siden / 2077 visninger
Monica Mæland, sover du?
av
Linn Slette
rundt 1 måned siden / 1905 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1486 visninger
Uttalelsen er et veiskille
av
Gyrid Gunnes
29 dager siden / 1459 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere