Tor Berger Jørgensen

Alder: 71
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Den norske kirke og den politiske korrekthet

Publisert 3 måneder siden - 4784 visninger

Sverigedemokratene «truer med å ta over» Den svenske kirke. Førsteamanuensis Lars Laird Iversen utelukker ikke en slik utvikling i Norge (VL 19.6). Jeg tror ikke det vil skje. Det er ingen historie for så direkte partipolitisering av Den norske kirke, og mulighetene for politisk gevinst anser jeg som minimal.

Det underliggende spørsmålet er om det vokser fram en folkelig og kirkelig opposisjon mot den profilen Den norske kirke har i sitt samfunnsengasjement. Til nå har teologiske temaer som kvinnelige prester og homofilt samliv skapt polarisering og konflikt. Åpen folkekirke ble en «listeløsning» for å sikre flertall for det nye synet nettopp på det siste temaet. Det er mye som taler for at Kirkemøte-vedtakene i 2016 og 2017 vil bli stående. Det er åpnet en grind som det vil bli vanskelig å lukke.

Men er det andre saker som nå vil dukke opp? Laird Larsen mener det kan bli en «hard kamp mellom ulike fløyer» som dreier seg om kirken som nasjonal identitetsbærer, eller om kirkens «norskhet». Mange mener Den norske kirke framtrer ikke bare som for politisk, men som for politisk korrekt og da gjerne forstått som «venstrevridd».

Hvilke saker dreier dette seg om? Spørsmålet om kirken som bevarer av «norskhet» har foreløpig ikke vært framtredende. Jeg tror en ikke en slik profil vil få gjennomslag. Nasjonalsosialistene prøvde seg i mellomkrigstida. Det gikk galt. Ikke minst norsk misjonshistorie har lagt inn et internasjonal gen i Den norske kirke. Med vekt på likeverd og global. Den økumeniske bevegelse representerer mange av de samme verdiene.  Det skal det mye til å “erobre” eller utrydde dette genet.

Den «politisk korrektheten» kommer tydelig uttrykk to saksforhold. Først klimakrisen. Den angår kirken fordi det dreier seg om vårt forhold til skaperverket. Den vitenskapelige begrunnelsen for at den er tydelig påvirket av menneskenes forbruksmønster er gjennomgående akseptert i de aller fleste kirkelige sammenhenger. Det gjelder også overbevisningen om at det haster og at politkerne nå må ta store og viktige grep. Den norske kirke har markert seg som en aktiv pådriver i denne “kampen”. Det kan nok registreres usikkerhet og tvil når det gjelder hvor tydelig kirken skal markere seg som aktør i det politiske rommet, men gjennomgående er det stor oppslutning om en felles beskrivelse av virkeligheten. Dersom det skulle skapes en “alternativ klimaliste” som ønsket å svekke dette engasjementet i Den norske kirke, tror jeg ikke den vil få stort gjennomslag innenfor en overskuelig tidshorisont.  

Kanskje den viktigste og vanskeligste debatten vil komme når det gjelder innvandrings- og flyktningepolitikk. Her er sporene tydeligere.  På mange måter er flyktninge- og asylpolitikken en ny debatt. Og den er vanskelig. Ingen vil tale for åpne grenser. Det vil bli kaos. Men hvor streng skal politikken være? Hvor forpliktet skal vi være på internasjonale avtaler og internasjonalt regelverk? Hvordan vekte «innvandringspolitiske hensyn» mot medmenneskelig, humant skjønn? I tillegg kommer religionsspørsmålet, ikke minst i forhold til islam. Kan vi makte å leve flere religiøse tradisjoner og kulturelle uttrykk sammen i en ny norsk virkelighet?

Foreløpig er diskusjonen i kirkelig sammenheng ikke så sterk, som for eksempel i Danmark. Men noe er på gang. Da innvandrings- og inkluderingsminister Sylvi Listhaug sendte regjeringens forslag til innstramminger i asylpolitikken ut på høring i desember 2015, reagerte hun offentlig og sterkt på biskopenes kritiske høringsuttalelser. Har den kirkelige «eliten» bred, folkelig støtte for sitt engasjement for flyktninger og innvandrere? Mitt inntrykk er at den har det. Det skyldes de samme tendensene som vi nevnte i miljøspørsmålet. Kombinasjon misjonsbevegelse og økumenisk diakonalt engasjement, har bred støtte i norsk kristenliv.

Det interessante at den norsk kirkegeografien har endret karakter. Innslaget av en tydeligere kristen-konservativ retning med sterke impulser fra USA, slik vi ser for eksempel i ukeavisa Norge IDAG og i miljøet rundt Oslo Symposium. For mange i disse miljøene er Listhaug en beundret kristen politiker ikke minst på grunn av hennes linje i innvandringsspørsmål. Selv om Listhaug fortsatt er medlem i Den norske kirke, og taler vel om sin lokale menighet, tilhører antakeligvis hennes tilhengere menigheter og organisasjoner utenfor Den norske kirke. Dette svekker etter mitt skjønn mulighetene for å skape en kirkelig valgliste med en profil som kjennetegnes ved nasjonalisme, motstand mot miljøengasjement og tydelig innvandringskritikk. I alle fall hvis målet er å «ta over» Den norske kirke.

Men debatten, ikke minst om innvandringspolitikken vil nok bli skarpere. Det fortjener den. For dette er en debatt som dreier seg om menneskeverd og nestekjærlighet. Kanskje vil dette også være en kjærkommen anledning for Åpen folkekirke, som da kan profilere seg på en annen sak enn spørsmålet om homofilt samliv. Et fortsatt tydelig kirkelig engasjement i kirkens forkynnelse og praksis, vil etterhvert kanskje kunne framstå som politisk “ukorrekt”, men det vil i så fall understreke at kirken ikke styres av politiske interesser, men av sitt budskap

 

Gå til innlegget

Ut i åpent landskap

Publisert 3 måneder siden - 433 visninger

Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, men kanskje er det bedre å bruke metaforen om det åpne landskapet. Landskapet der menneskenes liv utspiller seg i alt sitt mangfold.

Jeg har lest Eskil Skjeldals siste innlegg (Vårt Land 3. juni) med stor interesse. Han har tydeligvis ikke parkert Gud på mørkeloftet, slik jeg nærmest forsto hans siste bok. Boka avsluttes med hvor lettet Skjeldal var da han «vart kvitt trua på Gud». Den som trekker Gud inn i livet sitt vil bli skuffa, konstaterer han resignert. Han vet nå at det er sant, skrev han, og avsluttet med setningen som er blitt bokas tittel: «Eg slepper deg. Utan at du velsignar meg.» Litt tidligere hadde han skrevet: «Eg kan ikkje stå for teologi sjølv meir».

Jakter videre. Her trodde jeg at det var slutt. Med all leting og graving. Det interessante er at Skjeldal i sitt siste innlegg synes å ta opp igjen sine teologiske refleksjoner. Nå «jakter» han i alle fall videre. Han jakter på hva tro er «som et menneskelig fenomen». Hva «nytte» et menneske kan ha av «å holde seg med en tro». Og: «Hvordan ser koblingen mellom menneskets psykologiske konstitusjon og det samme menneskets tro ut?» spør han. Slike spørsmål må teologien arbeide med, mener Skjeldal. Ikke minst om den mener «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig også tvilen, tenkningen, behovet for å forstå, menneskets psyke, behovet for håp og mening». Og det gjelder ikke minst «dersom teologien skal ta den menneskelige erfaringen på alvor, nedenfra».

Ned i kjelleren. Her kommer endelig Jesus inn i kjernen av Skjeldals resonnement. Det er jo dette perspektivet jeg har etterlyst. Hva betyr det «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig?» For meg er det troens og teologiens hovedspørsmål. Det angår meg. Som troende. Som teolog. Som prest og som misjonær. Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, om det er der vi møter virkeligheten. Jesus er der også. Ingen ting er skjult for den Jesus jeg møter i evangeliene. Han som i sin dødsangst kunne utbryte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

Der troen vibrerer. Kanskje er det bedre å bruke metaforen om det åpne landskapet. Landskapet der menneskenes liv utspiller seg i alt sitt mangfold og all sin sammensatthet. I all sin sårbarhet. Er det ikke et slikt åpenhetens landskap Jesus skapte? Og er det ikke nettopp i dette landskapet kirkens pastorale erfaring utspiller seg? Er det ikke i møtet mellom evangelienes Jesus og den pastorale deltakelsen i folks hverdagsvirkelighet, at troen vibrerer? Med alle spørsmålene. Med tvilen. Med liv uten tydelig spor av tro. Kanskje er vi ikke flinke nok til å formulere dette. Men det betyr ikke at det ikke er virkelig.

Upretensiøst nærvær. Ytre sett kan dette kanskje virke upretensiøst, slik Skjeldal karakteriser sin egen tjeneste som prestevikar i Den norske kirke. Men troens arena er det virkelige liv. Der kan troen også oppleves irrelevant. Den kan forsvinne. Brått eller langsomt. Men i dette åpne landskapet er det også mulig å gjenkjenne Jesus. Som brå erfaring. Eller som langsom prosess. Det er kirkens overbevisning og erfaring. For meg er det blitt slik at nettopp i en folkekirkesammenheng som den vi i dag står i, i et sekularisert og flerkulturelt samfunn, at den skjulte Gud i Jesu «upretensiøse kirkelige skikkelse» (om du vil), er nærværende.

Selv om Skjeldal ikke lenger deler kirkens tro, ser jeg med interesse fram til hvilke sider av menneskenes mørke kjellererfaringer han vil trekke fram i lyset. Hans kronikk i Aftenposten nylig (28. mai) om religionens betydning for radikaliseringsprosesser både blant muslimer og kristne, viser viktigheten av et åpent og kritisk blikk på religiøs tro. Det kan også være med å gi kirken en dypere forståelse av Jesus.

Gå til innlegget

En sang fra øverste etasje

Publisert 4 måneder siden - 1315 visninger

Guds forhold til verden og historien forblir et mysterium uansett hvilken etasje vi måtte ­mene å besøke.

Jeg etterlyste et tydeligere bilde­ av Jesus hos Eskil Skjeldal. Han adresserer temaet i sitt siste innlegg («Sanger fra andre etasje», VL 23. mai.), men svaret hans synes å bekrefte et minimalistisk bilde av Jesus-skikkelsen slik det framtrer både i den nytestamentlige overlevering og i den kristne troshistorie.

Skjeldal er fascinert av jødisk teologi og filosofi. Det forstår jeg. Kirken kunne med hell ha lyttet mer til jødiske bidrag når det gjelder refleksjon rundt forståelsen av Gud, mennesket og historien. Men når Skjeldal så sier at han valgte bort Jesus som et hoved­tema i den første boka fordi­ «evangelienes Jesus-bilde var så altfor entydige og friksjonsløse», får det meg til å stusse. For går det ikke an å forstå Jesus slik han presenteres i evangeliene nettopp som en ­inkarnasjon av det motsetnings- og spenningsfylte som Det gamle testamentets tekster bærer i seg? I dagens nytestamentlige forsk­ning er det en ny interesse og respekt for en dialog med jødisk teologi. Bildet av Jesus er langt fra entydig og friksjonsløst!

Etasjen over. I sin siste bok sier Skjeldal at han befinner seg «på etasjen over» spørsmålet om Jesus­. Etasjen hvor det dreier seg om hvorvidt Gud finnes. I denne etasjen holder ikke «den slappe­ kristne forklaringen», skriver han. Forklaringen som sier at «det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus». Her stusser jeg igjen. Sier kirken det? I alle fall ikke i en alminnelig økumenisk tradisjon. Mennesket møter også Gud i skaperverket og i naturen. Her er Det gamle testamentet viktig. Mange vil også anerkjenne andre religiøse tradisjoners innsikt og verdi. Peker ikke kirkens forsøk på å beskrive Gud som en tre­enig Gud, på hvor sammensatt og spenningsfylt bildet av Gud er for oss mennesker også i troens rom?

I dette bildet er troen på Jesus­ Kristus en integrert del. Derfor kan ikke Jesus plasseres i én etasje og Gud i en annen. Guds forhold til verden og historien forblir et mysterium uansett hvilken etasje vi måtte mene å besøke. Men kirken peker på Jesus Kristus som enestående. Den kristne tro ser hans liv, død og oppstandelse som et avgjørende guddommelig nærvær i menneskehetens historie. Som trenger inn i de dypeste lag i den menneskelige motsetningsfylte erfaring og lengsel: på den ene siden som ondskap, synd, overgrep, nød, og på den andre ­siden som rettferdighet, fred og kjærlighet. Knyttet til ord som soning­, frelse og nåde. Hvilke ord vi bruker og hvilke forestillinger vi har om Kristusmysteriet, kan variere i den kristne tradisjon og fra troende til troende. Men bildet av Jesus formidlet gjennom evangelienes fortelling om ham, er selve sentrum i alt.

Inkluderende og åpent. Skjeldal mener dette framstår som arrogant overfor for eksempel jøder og muslimer. For meg er dette budskapet alt annet enn arrogant. Nettopp Jesu skikkelse­ viste sin troverdighet i svakhet og nederlag. Budskapet om hans enestående betydning er i mitt teologiske univers ikke ekskluderende og innelukket. Det er inkluderende og åpent. Det kjennetegnes ved ydmykhet og respekt.

Skjeldal mener at dette mysteriet skal være tilgjengelig på en allmenn måte. Hans refleksjoner rundt egne erfaringer, eller etter hvert mangel på sådanne, i troens rom hvor han i hine dager forvaltet troens mysterier som prest, har ført ham ut av troens rom. Og ut i friheten. Veien har ikke vært lett. Den siste boken gir et tankevekkende innsyn i denne­ prosessen. Det står respekt av hans valg og hans mot til å ta konsekvensen av den overbevisning han har kommet fram til.

Nåde og sannhet. Så utfordrer Skjeldal meg til å si noe personlig om hva som er mitt grunnlag for å tro på Gud og på Jesus. Men jeg kan ikke gi ham noe fyllestgjørende, allment svar. Jeg har ikke annet å vise til enn min ­erfaring. Og da dreier det seg om en ­indre resonans i bevissthet og følelsesliv på budskapet om Jesus som jeg siden tidlig ungdom har gitt rom i mitt liv. Det har stimulert alt jeg har vært med på. Mitt forhold til meg selv. Til menneskene og skaperverket rundt meg. Til min forståelse av historien, mitt håp for framtida – og min plass i det hele. Skulle jeg sammen­fatte denne erfaringen vil det være knyttet til to store ord som også Johannes sammenfatter sitt evangelium med: Nåde og sannhet.

Men hvordan vet jeg at det er Jesus eller Gud jeg erfarer, og ikke noe annet? Slik spør Skjeldal til slutt. Svaret er: Det vet jeg ikke. Men det jeg har fått gjennom troen på og livet med Jesus, slik det har artet seg for meg i gode og vanskelige dager, er i indre samklang med det som framstår som viktig og avgjørende for alt menneskelig liv. I all sammensatthet og mangfold. I skjønnhet og gru. I nederlag og seire. Jeg har med undring og glede sett at andre også har sett glimt av denne virkeligheten uten Jesus. Men for meg gir Jesus livet et spesielt lys. For meg framstår han rett og slett som veien, sannheten og livet. Der Skjeldals troserfaringer har vært opplevd som uegentlige, ja egentlig ikke-eksisterende og undertrykkende, har de for meg vært frigjørende og ekte.

Strofer i et preludium. Og lengre kommer vi vel ikke? Bortsett fra at for meg bærer også Jesustroen med seg en visjon om en ny himmel og en ny jord, hvor døden ikke lenger er. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Da alt skal bli nytt. Da er vi i øverste etasje, så å si.

Hvor alt vi kjenner til av lovsang bare vil være som enkle strofer i et preludium.

Tor B. Jørgensen

Biskop emeritus

Gå til innlegget

Mer om den svake Gud

Publisert 4 måneder siden - 741 visninger

Skjeldal har skrevet åpenhjertig og reflektert om sitt liv ut av sitt teologiske fangenskap og inn i en ny eksistensiell og filosofisk frihet i "Eg slipper deg utan at du velsignar meg". Det er et par sider ved hans vandring jeg vil stanse ved. Med utgangspunkt i hans bok fra 2009: "Den svake Gud".

Jeg leste "Den svake Gud" med interesse da den kom i 2009. Da var Eskil Skjeldal på veg ut av sin prestevikartjeneste etter tre år i Lofoten. Den gangen, i 2009, da jeg var rimelig fersk som biskop i Sør-Hålogaland, husker jeg at jeg gjerne ville samtale nærmere med Eskil om spørsmål hans essay reiste hos meg. Kall det gjerne undring.

Det ene spørsmålet gikk på hans folkekirkekritikk. Essayet "Liv og blod er ikke nok" spiller på Ibsens to skuespill Brand og Keiser og Galileer, Her blir "statskirken" beskrevet som en "underlig ideologisk mastodont". Prosjektet kan ikke lykkes, etter hans mening, av en grunn: "Troen kan ikke reguleres av staten". Askesen er den kristne "primærholdning" og må gjenkjennes i kirkens framtreden i verden. Det gjør den ikke i Den norske kirke.

Et konkret eksempel dreier seg om arbeidet med nye tekstrekker i Den norske kirke i 2007. Da foreslo et underutvalg i dette arbeidet at en skulle sløyfe den gammeltestamentlige fortellingen hvor Gud utfordrer Abraham til å ofre sin sønn Isak. Her er det den "fornuftige tro" som seirer. "Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse." Her levnes ikke folkekirken stor ære.

Det ble ikke noen samtale mellom prestevikaren og biskopen. Ordinasjon i Den norske kirke var ikke aktuelt. Men la meg si det slik at jeg ikke var overrasket da Skjeldal et par år senere ble katolikk. Hans kirkeideal var den sterke og tydelig kirke. Filosofisk og reflektert. Den kritiske kirke. Motkulturkirken. 

Desto mer interessant er det å lese Skjeldals tilbakeskuende kommentarer i den nye boka om sin tjeneste som Lofot-"prest". Det er tydelig at han egentlig likte seg i denne rollen. "Eg har kasta vrak på noko som framleis er i meg", vedstår han seg. Og fortsetter: "Det upretensiøse i Den norske kyrkja. Songen og orgelet. Jesus til folket." Det "upretensiøse" utdypes et annet sted slik: "Vi skulle ikkje omvende nokon. Vi føydde oss berre stille inn i liva til dei som tok oss inn."

Det er ved gravkanten han har hatt de største problemene. "Aldri var kristentrua mi så utfordra som når eg stod der og kika ned i grava." Han spurte ofte seg selv: "Trur du verkeleg på oppstoda?".

Jeg har sans for Skjeldals fokus på begravelsene. Da jeg for alvor ble folkekirkeprest i 2000, etter tjeneste som misjonsprest i Japan og generalsekretærtid i NMS med i underkant av ti begravelser til sammen, var det de jevnlige møtene med pårørende i forbindelse med dødsfall og gravferd, jeg opplevde som folkekirkens viktigste bekjennelsessted. Det er det kirken formidler ved gravkanten som forteller hva kirken står for. Hvilket gudsbilde den er bærer av. 

Gudsbildet er viktig for Skjeldal. I 2009 var det den svake Gud. Inspirert av den jødiske filosofen Emmanuell Levinas og hans tale om den andres ansikt. Skjeldal avslutter boka med følgende setninger: "Med Levinas blir den bibelske Gudens omsorg for min neste aldri glemt. Enhver filosofisk og teologisk systematisering må forholde seg til den Gud som Levinas bare nesten visker ut av historien. For Guds hvisken kan knapt høres. Det er bare svak susing og et vagt spor. I den annens ansikt."

Dette er vakkert tenkt og skrevet. Et gudsbilde som fører ut i verden. Til tjeneste for den andre. Min neste. Mitt medmenneske. En bevegelse som altså er mulig uten Gud. Slik det nå er blitt for Skjeldal. Det som undret meg i 2009 og som undrer meg igjen i 2017, er at Skjeldal er så overraskende lite opptatt av det bilde av Gud som den kristne kirke forholder seg til. Det Paulus skriver om til galaterne. At de har fått "Jesus Kristus malt" for sine øyne.

Bildet av Kristus har liksom ingen plass. Hvis jeg skulle avlegge regnskap for min tro, vil nettopp Kristus-bildet være det dominerende og altoverskyggende. Uten bildet av Jesus, et konkret ansikt, et konkret liv i vår historie, ville også min tro vært uten mening. 

Bildet tegnes i evangeliene. Det er påfallende få referanser til og refleksjoner rundt evangelietekster i de to viktige bøkene til Skjeldal. Kanskje skyldes det en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus. Evangelietekstene er sammensatt og mangfoldige. De er åpne for mange tolkninger. Det historiske bildet er ikke entydig og derfor heller ikke nødvendigvis overbevisende. Men er det ikke nettopp i disse tekstenes univers at kirkens tro henter sin næring?

I dette universet er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker. Det er "rapportene" fra disse møtene mellom Jesus og menneskene rundt han, som gir min tro farge og puls. Det er tekster som stadig blir nye både i møtet med meg selv og med ansiktene rundt meg. Møtet med stadig utvidet kunnskap om tekstenes tilblivelse og tolkningshistorie utdyper disse møtene. Det undrer meg altså at ikke Skjeldal vier evangelienes bilder av Kristi ansikt større oppmerksomhet.

Hovedbegivenhet i dette sammensatte bildet Jesus er hans død på korset og  hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke lidelse, mørke og meningsløshet. Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig.

Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram? En gud i smerten. Slik den japanske teologen Kitamori Kazo så utfordrende formulerte det i sin "Smerte-teologi" fra 1946. Eller en Gud i nederlaget, slik den japanske forfatteren Endo Shusaku så sterkt beskrev det i sin roman "Silence" fra 1966 om forsøket på å utrydde kristendommen fra Japan på 1600-tallet. En roman vi nå kan se på film i Martin Scorseses regi. Her blir bildet av Kristus trokket på. Den dypeste fornedrelse. Den sterkeste fornektelse. Og likevel... I dette svakhetens øyeblikk trår ektheten i bildet av Kristus fram på sitt sterkeste.

I alle de begravelsene jeg har forrettet, i all den menneskelige forvirring og fortvilelse den endelig avskjed representerer i alle dens folkekirkelige varianter, har jeg gjenkjent Kristi ansikt - og gjenhørt ordene fra Kolosserbevet: "For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset". 

Folkekirkens lokale nærvær kan fortone seg svakt. Troen og livet utydelig og sammensatt. Forkynnelsen tam og tannløs. Upretensiøst. Gjerne det. Men er det ikke i bildet av den svake Kristus, vi møter en troverdig Gud? Derfor likte jeg oppspillet Skjeldal ga i sin bok i 2009, og håpet på en oppfølger med et tydeligere Kristus-bilde. Men slik ble det altså ikke.

 

 

 

Gå til innlegget

Jeg tror på en hellig folkekirke - og de helliges samfunn

Publisert 8 måneder siden - 997 visninger

Folkekirkebegrepet sies å mangle teologisk profil og bibelsk substans. "Åpen folkekirke" rammes av en slik kritikk. Men er det fordi vi ikke har latt oss utfordre av Bibelens egne bilder av Guds rike/Himmelens rike/kirken? Jeg har lagt fram tanker om dette både på Åpen folkekirkes og teoLOgenes årsmøter nå i januar. Her kommer mine tanker i artikkelformat - og jeg tillater meg også å vise til en artikkel med tilstøtende tematikk om misjon og folkekirke på NMS sin hjemme side: https://nms.no/nyhet/6774/

Det sies ofte at begrepet folkekirke ikke er teologisk forankret og uten bibelsk relevans. Det er riktig at begrepet "folkekirke" ikke finnes i Bibelen. Det er en senere konstruksjon med blandet brukshistorie. Se Inge Lønnings lesverdig artikkel i Kirke og Kultur fra 1976.

Min veg, første steg: Minoritetskirkelighet i Japan

Min første kirkelige tjeneste var knyttet til Kinki Evangelisk-Lutherske Kirke i Japan. Det var ingen «folkekirke" verken ut fra oppslutning med sine 3000 medlemmer i et folkehav på 125 millioner hvor av totalt bare en prosent regnes som kristne, eller ut fra kirkeordning. Vår kirkeordning var preget av «frikirkens» modell. Ett kjennetegn er klare kriterier for medlemskap og krav til livsførsel og tydelig bekjennelse. Situasjonen i en slik minoritetssituasjon gjorde at et slikt menighets- og kirkesyn opplevdes naturlig og i samklang med bildene vi danner oss av de førtse menighetene fra Apostlenes gjerninger og Paulus sine brev. Og kjenner igjen i den apostolske trobekjennelses omtale av kirken som hellig utmyntet i begrepet "de helliges samfunn"

Min veg andre steg: Organisasjonskirkelighet i Norge

Etter Japan var jeg i nesten ti år generalsekretær i NMS. I NMS snakket vi mye om misjon innenfor Den norske kirke og begrepet folkekirke ble nok brukt (sml artikkelen som ligger ute på NMS sin hjemmeside), men den dominerende kirketradisjonen var i hovedsak forankret i organisasjonskristendommens vekkelsestradisjonen, med et tydelig skille mellom hvem som er "kristne" og hvem som ikke er det. Mellom dem som er "innenfor" og dem som er "utenfor". "De utenfor" er nærmest å regne som ikke-kristne og derfor objekt for misjon. Strukturelt er kirkesynet ganske likt Kinki-kirkens. Og det er en klassisk tydelig gjenkjennelse med formuleringene i den tredje artikkel i trosbekjennelsen med fokus på "de helliges samfunn".

Min veg steg tre: Tett på folkekirkeligheten i Sør-Hålogaland 

Så ble jeg til slutt lokaltprest i «folkekirka». Nærmere bestemt Bodø. Det ble en interessant overgang: I Japan døpte jeg kanskje 20 personer, barn og voksne, gjennom 12 år. I Bodø kunne jeg ha et titalls barnedåp i måneden. Som Kinki-prest deltok jeg i tre begravelser på 12 år. I Bodø kunne det være det samme antallet i uka! Det gjorde noe med meg og ikke minst min kirketeologi. Minoritets- og organsasjonskirkelighetens kirketeologi fanger ikke opp folkekirkefolkets tro på en tilfredsstillende måte. Det er mange som er "innenfor" uten å tenke tanken selv, eller blir betraktet som sådan av de med definisjonsmakta! Ja, gir det i det hele mening å operere med slike grenser? Eller spurt annerledes: Hva betyr egentlig "hellig allmen kirke" og "de helliges samfunn"?

Svaret er tanken om en hellig folkekirke! 

Sånn er kortversjonen som angir både en teologisk forankring og en bibelsk relevans:
- Allerede i Den apostolisk trosbekjennelse åpnes det for en inkluderende kirkeforståelse. For her betegnes kirka som «allmenn», eller «katolsk» altså «over alt» eller «for alle». Spranget fra allmenn til folkelig, «for alt folket» - en talemåte hentet fra juleevangeliet! - er ikke spesielt langt.
- Men hva da med det hellige? For i vår trosbekjennelse er kirka ikke bare allmenn, den er også hellig. Helligheten er knyttet til det det budskapet kirka formidler. Til det hellige nærværet. Budskapet vi bekrefter og bekjenner i den første og den andre artikkel. Troen på Skaperen og på Frelseren. Og i første setningen i den tredjeartikkelen: Ånden. Det er det budskapets mysterium, evangeliet skatt, som gjør kirka hellig. Det levende vann som strømmer fra den hellige kilde, som skaper liv.
- Og da er vi allerede inne i den neste betegnelsen: Vi tror på «de hellige samfunn». Her er jo menneskene i fokus. Det synlige fellesskapet. Det erfarte fellesskapet. Det dreier seg om et fellesskap som har sin synlige og erfarte side, men som aldri blir fullkomment og avklart. Fellesskapet er nettopp større enn det vi ser og registrerer. Fellesskapet er hellig for det utgjør Kristi nærvær i verden.  Da blir alle grenser sprengt. Kristi definisjonsmakt overskrider vår fantasi. Her hjelper Skriften oss. Med bilder og forestillinger som vi til vanlig ikke har med i våre kirkedefinisjoner.

Grenseløse bilder om Guds rike
- For hva sier ikke Jesus om himmelriket? Det kan sammenliknes med tre bilder, sier han i Matteus 13:
-- Surdeigen. Deigklumpen som selv får en flat deig til å ese opp og bli et luftig brød. Surdeigen går i oppløsning i denne prosessen, eller bedre den gjennomsyrer alt og omskapes til nytt liv. Å gå opp i. Oppløse seg selv. Skape liv. Surdeigen gjør ikke sin gjerning ved å forbli en surdeigklump, avsondret og isolert. Sånn er det med himlenes rike. Sånn skal kirka være. Dens hellighet består nettopp i å være som surdeigen! 
-- Sennepsfrøet. Det lille frøet som kan bli til et uoversiktlig kratt av en busk. Ingen vet hvor rota er. Den setter stadig nye røtter og skaper et ugjennomtrengelig nettverk av greiner. Ingen vet hvor det begynner og hvor det slutter. Men de små og sårbare fuglene vet at her kan det bygges trygge reder i og under grenene. Her når verken større fugler eller dyr på bakken dem. Sånn er det med himlenes rike. Sånn skal kirka være. Dens hellighet består i være grenseløs og uoversiktlig, men til livgivende for det utsatte og truede livet.
-- Ugresset i hveteåkeren. Det skal ikke lukes. Da kan det ødelegge den ekte hveten. Alt skal stå til høsten kommer. Dette er vel ikke helt god agronomi, men bildet er tydelig: Kirka skal ikke foreta «utrenskninger». Det kan skade livet. Sånn er det med himlenes rike. Sånn er det med kirka. Vi kan ikke skille det hellige fra det uhellige. Vi besitter ikke definisjonsmakta. Det skal vi se da han kommer igjen og holder dom.

Dommens dag

Vi bekjenner: At Jesus "skal komme igjen for å dømme levende og døde".  Til slutt skal sannheten komme for en dag. Synd og ondskap avsløres, fordømmes og ødelegges. Jesu tydeligste bilde om dommedag finner vi i Matteus 25. Da skal sauene skilles fra geitene etter hvem som har gjort noe for: de sultne, de tørste, de fremmede, de nakne, de syke og de som var kastet i fengsel. «Sauene», de gode i denne sammenheng, hadde gjort noe for disse forkomne, mens «geitene», de dårlige, ikke hadde gjort noe. Dramatikken i bildet er at verken de gode eller de dårlige hadde sett at dette hadde noe med Jesus å gjøre. I det var de like! Men dommen rammet geitene. For de hadde ikke vist medmenneskelighet. Selve tegne på det hellige. Gudlikheten. De hadde sviktet det i dypeste forstand folkelige. Og dermed Jesus selv!

Kirka under dommen

Domsforkynnelsen i Bibelen blir slik sett en kontinuerlig en dom over kirka. Helligheten dreier seg om det sanne. Det ekte. Det rene som Jesus Kristus er i verden. Men inntil dette framtrer i all sin klarhet og fullkommenhet, vil helligheten være inkarnert. Mangfoldig, sammensatt og flertydig. Vi forstår bare stykkevis, sier Paulus som har en dypere innsikt i mysteriet og helligheten de alle fleste og fortsetter med de tre store ordene: Tro, håp og kjærlighet.

Folkekirke med sentrum i gudstjenesten

Menneskene, verden lengter etter dette budskapet. Dypest sett, om ikke alltid erkjennbart og registrerbart. Derfor er gudstjenesteliv så avgjørende. At det hellige budskapet blir hørt og levendegjort i forsamlinger av mennesker. Blant folk! Og delt med alle, alt folket, i kirkens misjonale dynamikk. Budskapet og tilknytningen til det må ikke holdes tilbake. Gledesbudet er nettopp for alt folket!

Folkekirke som surdeig 

Å være folkekirke betyr derfor å holde fram det hellige ordet og holde seg til de hellige handlingene, til Jesus Kristus og ut fra denne kilden bli surdeig, sennepsplante og uluket hveteåker. Dermed blir folkekirken verken løst fra sin bibelske forankring og omgjort til et konturløst budskap, eller til minste felles multiplum av etiske holdninger. Tvert i mot. Kirken vil bli lys og salt i verden. Den vil speile det hellige - i tvetydighet og mangfold, men gjenkjennelig i sin kamp for alt det skapte, for livet og for medmenneskeligheten. Dermed for Kristus. Dermed som hellig. 

Folkekirka som tegnet på og visjonen om alle tings gjenopprettelse

Kirka er bærer av en visjon hvor alt skal nyskapes, gjennom Jesu frelsesverk, gjennom dommen og inn den nye, forløste virkeligheten slik Paulus jubler det ut for oss: at en gang skal  hvert kne bøye seg i Jesu navn, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre til Gud Faders ære! (Fil 2,10-11). Det er dagen da Guds bolig skal være hos menneskene og de skal være hans folk. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. (JohÅp 21,3-4)

Til sist: Den hellige folkekirka kan leve med spenninger både i teologi og praksis

Det hører med til det nytestamentlige bildet av kirka at den overvant spenningen mellom den selvforståelse Guds eget folk bar med seg når det gjaldt renhet og hellighet og møtet med de urene folkene utenfor. En tok et langt sprang ved å sprenge renhetsgrensene og se at det avgjørende nå var den felles frelse ved nåden i Jesus Kristus. (Apgj 15,11). Dermed kunne de to "partiene" få leve videre, side om side, med hver sin praksis. For helligheten i Kristus overskred deres begrensninger. Tenk om denne hellige erkjennelsen kunne ha preget kirkas historie gjennom århundrene. Da ville den ha vært nærmere en sann, ja, en hellig folkekirke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 300 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 55 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 46 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 732 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
19 minutter siden / 209 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
26 minutter siden / 55 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
32 minutter siden / 6123 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6123 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 279 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 46 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6123 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6123 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 279 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6123 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 732 visninger
Les flere