Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?

Publisert 14 dager siden

KrF vil la Hans Nielsen Hauge inspirere arbeidet i det blå regjeringsprosjektet. Forhåpentlig ser de også koblingen mellom Hauge og sosialismen.

Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med ­tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ­ledelse nå løfter fram Hans ­Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil ­kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, ­arbeiderbevegelsen og ­lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. ­Hauges ­dristige samfunnsendrende ­engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble ­«radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.

Kristensosialisme 

Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er ­mange h­istoriske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeider­bevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den ­kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og ­dermed bygge ned den anti­kirkelige retorikken. I denne s­ammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne ­arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for fram­veksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.

Når KrF nå velger å løfte Hans Nielsen Hauge fram som ideal, er kanskje den største ­utfordringen om KrF er i stand til å se d­enne koblingen. Det er mye som ­taler for at «venstresida» i KrF har hatt en slik ­posisjon, og politisk har søkt mot sosial­demokratiet. Men nå vant «de blå», og ­dermed har KrF blitt knyttet til ­politiske strømninger som har som ­hovedmål å «knuse ­sosialistene». Det er dessverre en lang ­tradisjon i kirke og lekmannsbevegelse som har delt et tilsvarende politisk verdensbilde om enn ikke med samme ­retoriske uttrykksmåte.

Radikaleren 

For dem av oss som kjenner slektskap med ­Hauge overført i et sosialdemokratisk format, blir det ­spennende å følge den videre ­interne diskusjonen i KrF om Hans Nielsen Hauge og hans radikalisme. Etter mitt skjønn fortjener ikke Hauge å bli tatt til inntekt for dagens «blå» ­prosjekt. Det hadde vært langt mer ­spennende om «venstre­sida» hadde vunnet fram. Da ville brobygginga kanskje ­kunne ha kommet et skritt videre.

Uten å ha nevnt Hans ­Nielsen Hauge med ett ord i min egen 1. mai preken i Rælingen ­kirke, ­tillater jeg meg å henvise til ­denne talen som er lagt ut på Vårt 
Lands egen Verdidebatt.no. 
­Viktigere enn Hauge er ­inspi-
rasjonen og linjene tilbake til Bibelen.

Gå til innlegget

Og nå, dere rike!

Publisert 18 dager siden

På sine eldre dager ble fru Thatcher spurt om det var noe hun angret på i sin politiske karriere. Hun skal da ha svart uten å nøle: «At jeg ikke skattla de rike mer! Jeg kuttet skattene og trodde vi skulle få et «givende» samfunn (a giving society). Det fikk vi ikke!».

(Fra en 1. mai preken i Rælingen kirke)

Margaret Thatcher vokste opp i et kirkelig hjem. Faren hennes, Alfred Roberts, var handelsmann og forkynner i metodistkirka. Metodistene tilhører en varmhjertet og sosialt engasjert vekkelsesbevegelse innenfor engelske kirkeliv. En av hovedfigurene, John Wesley, skal ha sagt: «Tjen så mye du kan. Spar så my du kan!» Men tilføyde et ledd med tyngde: «Gi alt du kan!» - Mrs Thatcher gjorde dette Wesley-sitatet til sitt politiske mantra – men hun la vekta på det første leddet: «Tjen så mye du kan!». –

Thatchers erkjennelse

Mrs Thatcher burde visst bedre. Hun kjente sin Bibel! - Eller kanskje hørte hun aldri sin far tale over teksten vi nettopp leste? Fra Jakobs brev:

«Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! 2 Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild. Dere har brukt endetiden til å samle skatter! - Men hør: Den roper høyt, den lønnen dere holdt tilbake fra arbeiderne som skar åkrene deres, og nødropet fra dem som høster inn, har nådd fram til Herren Sebaots øre. Dere har levd i luksus og overflod på jorden og gjort hjertene fete til slaktedagen. Den rettferdige har dere dømt og drept, og ingen gjør motstand mot dere.» (Jak 5,1-6)

Det var kanskje ikke så rart at Martin Luther ikke var spesielt begeistret for Jakobs brev? Var det for politisk radikalt? Luthers kritikk av Jakob hadde andre årsaker. Luther var selv en skarp kritiker av grådighet, og for eksempel renter!

Jesus: «Samle dere ikke skatter på jorden!»

Både Jakob og Luther bygger begge på Jesus: «Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler. For der skatten din er, vil også hjertet ditt være.»  Det er ingen ting Jesus advarer så tydelig og konsistent imot som rikdom og grådighet!

Jesu alternativ

Jesu alternativ var å «samle skatter i himmelen». Det høres rimelig livsfjernt ut. I praksis betyr dette at vi skal være som en nabo – en god nabo – en barmhjertig nabo. På norsk kaller vi dette nestekjærlighet – men hva heter det på engelsk? Der er neste blitt til neighbour. Og det er altså det min neste betyr. I utgangspunktet dreide nestekjærligheten seg om nabolaget, om landsbyen. Vi har et kollektivt ansvar for hverandre!

Hvem var den barmhjertige samaritan

Men Jesus utvider perspektivet radikalt! Da han en gang ble spurt av en «lovkyndig»: «Hvem er min neste?» svarte med den kjente fortellingen om den barmhjertige samaritan!

Kortversjonen er slik: En mann ble robbet av landevegsrøvere på den øde fjellstrekningen fra Jerusalem og ned til Jeriko. Han ble liggende sterkt skadet igjen langs vegen. Det kom både en prest og en diakon forbi – og til slutt en samaritan. Han hjalp mannen! –

Her er det to viktige poenger: En neste er en som hjelper et menneske i nød! Du sjekker ikke om han er en av dine naboer. Og dette gnir Jesus inn: Den gode nesten, idealpersonen i historien, er selv en foraktet person. Han er en samaritan! En ufyselig fremmed. En «uren». - Han var som en forhatt innvandrer hos oss. En vi ikke vil ha som nabo.  – Jesus gjør ikke bare alle utstøtte, alle «ubehagelige», alle urene til vår neste, vår nabo, men han gjør nettopp en som ikke tilhører vårt gode nabolag til Den gode naboen. Til idealnaboen!

Jesus sprenger alle grenser for naboskap. Nabokjærlighet / nestekjærlighet dreier seg om medmenneskelighet! Grenseløs medmenneskelighet.

Marcus Thrane

Vi hadde en kristeninspirert idealist og tidligsosialist i Norge på 1850-tallet: Marcus Thrane. Han skjønte at nestekjærligheten også gjaldt arbeiderne på Blaafargeverket på Modum! Arbeiderne er medmennesker. De er mine naboer. De har krav på et verdig liv.

Han begynte å organisere arbeiderne. Dessverre gikk Blaafargeverket konkurs fordi kineserne fant opp en annen måte å framstille blåfarge på – de trengte ikke kobolten fra gruvene i Norge til sine vakre porselensmalerier.

Det ga Thrane enda mer kraft: Arbeiderforeninger ble stiftet over store deler av det sørlige Norge. Arbeiderne, både de fattige landarbeiderne og de begynnende industriarbeiderne skulle sikres bedre og tryggere vilkår.

Utopisk visjon

Ja, Thrane gikk så langt som å kreve stemmerett for alle menn!  – Men det ble for mye for den norske øvrighet: Det var mot naturens eget orden, mot fornuften og dessuten mot Guds vilje! I dag er stemmeretten «universell». Den omfatter også kvinner! Så radikal turte ikke Thrane være.

Thrane og hans venner ble fengslet, ja, dømt til og med av høyesterett – en dom som ikke akkurat lyser i norsk rettshistorie!

Thrane kom knekket ut etter åtte harde år i tukthus. Han fortsatte som skribent. Men maktet ikke mer da hans kone Josephine, en begavet prestedatter fra Fåberg, døde. Thrane reiste til «den nye verden» – hvor han fortsatte sitt virke i et litt nytt format til han døde i 1890.

1.mai 1886

Her har Thrane fulgt ivrig med. For eksempel da arbeiderne gikk til streik i Chicago 1.mai i 1886. Flere arbeidere ble drept – og dagen ble raskt til den gryende arbeiderbevegelsens store demonstrasjonsdag hvor hovedkampen dreide seg om retten til 8 timers arbeidsdag: 8 timer arbeid, 8 timers søvn – 8 timers familieliv!  Et slikt krav var i henhold til naturens egen rytme, hevdet arbeiderne! Det var liten støtte fra de med makt – inklusive kirka!

Solidaritet og barmhjertighet

Fra Frankrike kom et nytt slagord: Solidaritet! Nestekjærlighet og barmhjertighet var blitt for «klamme» ord! Det var utbrukt og misbrukt!  - I dag går det an se nestekjærlighet – og til og med barmhjertighet i et nytt lys!

Barmhjertighet er i seg selv et spennende ord. Jeg har lenge trodd at det var en sterk understreking av følelser: Barm + hjerte. Men det har en annen valør: Barm består av to ord: b(e)’ og arm. Be er en forstavelse som uttrykker en retning, et fokus. Og arm betyr «fattig», som i Bibelen er mye mer enn å ha lite penger. Det dreier seg om de svake, sårbare, utsatte, de utenfor, de fremmede! Det er disse en skal ha hjerte for!

Det er ikke vanskelig å knytte solidaritet det til den bibelske tanken om «nestekjærlighet». Om rettferdighet. Om ansvar i fellesskap. «Solid» handler om helhet og samhold som gir styrke. Til de svake, de undertrykte. Til proletariatet. De som ikke kan bidra med noe annet enn å føde barn!

Velferdsstatens bibelske dimensjon

Takket være arbeiderbevegelsen, også støttet av mange i kirken, er vi kommet langt. For meg har den norske velferdsstaten en klar bibelsk dimensjon: I fellesskap skal vi ta ansvar for de sårbare. Historien om den barmhjertige samaritan er blitt et samfunnsanliggende. Det handler om et «naboskap» som ønsker å styrke menneskeverdet. Øke den økonomiske likheten. Levendegjøre rettferdigheten. Det handler om solidaritet og om barmhjertighet og nestekjærlighet!

En truet velferdsstat

Men velferdssamfunnet er nå truet! I sin sjel. I sitt hjerte. 

På et mikronivå ser vi det i diskusjonen om retur av norske IS-barn. De får ikke komme hjem og i alle fall ikke med sine foreldre. Hvordan er det moralsk mulig?

På det samme mikronivået: Det går noen få tusen lengeværende, ureturnerbare medmennesker i våre gater. Det er mennesker som lever i limbo. – De oversees fullstendig av våre myndigheter: Uten arbeid og uten det vi ville kalle elementært helsetilbud. Det ville kostet oss minimalt og gitt dem ordninger som muliggjorde at de kunne få arbeid og helsestell - som gode naboer.

«Den barmhjertige-samaritan-ånden/solidaritets-ånden» ser ut til å ha mistet taket på den norske folkesjela.

Økte forskjeller

Og vi ser det på et makronivå: Det thatcherske mantraet lyder også hos oss. Profitt, rikdom og grådighet styrer samfunnet. Avstanden mellom de som øker sin rikdom og de som synker lengre ned i avmakt, blir stadig større. Og det framstilles nærmest som en naturlov!

En del av dette programmet har vært å svekke fagbevegelsen, og gi best mulig vilkår for dem som kan gjøre ting billigst og mest mulig «effektivt». Vi ser at stadig flere faller utenfor! Og verre skal det bli. De gode ordningene som finnes i systemet, blir stadig strammere. NAV – som for meg har en god klang! – får strengere og strengere regelverk å forholde seg til. For vi har ikke råd til å «sy puter under armene på folk!» For mange er NAV det siste halmstrået.  Hvor mye nedverdigende stress er ikke knyttet til stadige krav om nye begrensninger!

En ny utopisk visjon 

Vi kunne trenge en ny thranittisk visjon – som gjerne kan latterliggjøres som mot naturen og som helt urealistisk, men som likevel vil vise seg å ha framtida for seg. Jeg må bekjenne at jeg tror det finnes en slik ide: Denne ideen kalles litt forskjellig, men det vanligste er borgerlønn! Alle medborgere i det gode landet vårt skal kunne leve verdige liv med en minimumslønn. Norge er et rikt samfunn og vi har et felles naboansvar!

En skal i alle fall ikke si at det ikke finnes grunnlag for en slik tanke i Bibelen – både i de sterke advarslene mot rikdom og i understrekingen av den grenseoverskridende nestekjærligheten og barmhjertigheten. Slik både Jesus og Jakob snakket om det! Og slik arbeiderbevegelsen har bygget på tanken om solidaritet med de undertrykte og maktesløse.

1.mai har ikke mistet sin betydning. Vi trenger et framtidsretta solidaritets- og nestekjærlighetsengasjement for vår tid – og for vår felles framtid!

Gå til innlegget

KrF fra klare krav til ulne kompromisser

Publisert 3 måneder siden

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.


Fire KrF-representanter på Stortinget fremmet et såkalt representantforslag 13. juni i fjor. Det var presist og tydelig: 1. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre full kontradiksjon i klagebehandlingen i Utlendingsnemnda, og 2: Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å sikre at et betydelig større antall personer gis mulighet til å forklare seg muntlig ved klagesaksbehandling i Utlendingsnemnda.

Så ble KrF med i regjeringen. I Granavolden-plattformen er tiltakskravene nedskalert til mer generelle og mindre forpliktende løfter om «fornyet gjennomgang av klageordningen på utlendingsfeltet». KrF gjorde i Stortinget det kunststykket å stemme ned sitt eget forslag. Dette hadde for så vidt vært greit om Granavolden-plattformen hadde vært tilsvarende tydelig. Det er den ikke og Torhild Bransdal, en av forslagsstillerne, hadde åpenbare vanskeligheter med vagheten i Granavolden-plattformen som hun tydelig presiserte på dette punktet var en del av et kompromiss. Hun måtte nå ikle dette kompromisset en gjentatt oppfordring i forventningens form, at «den fornyede gjennomgangen» skal føre til klare forbedringer.

Ja, det skulle bare mangle. Og hvis det ikke blir «klare forbedringer» i tråd med KrFs forslag, vil dette fort kunne oppleves som et svik mot de rettssikkerhetsidealer som det haster med at Norge skal få på plass på innvandringsfeltet.

Det skal bli spennende å følge denne utviklingen. Det samme gjelder også Granavolden-plattformens punkter som omhandler konvertittsaker. I tillegg vil jeg understreke kulepunktet i samme avsnitt som lover en «engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere som har bodd lengre enn 16 år i Norge»! Hvor mange kan det dreie seg om tro? Tiltaket virker med respekt å melde som et bittelite engangsplaster på et åpent sår. For oss som kjenner noe til hverdagen for eldre – og for den sakens skyld, fortsatt rimelig unge, men lengeværende (mer enn 6 år for eksempel), ureturnerbare asylsøkere uten oppholdstillatelse, er det en skam at Norge i det minste ikke gir dem mulighet til arbeid.

Det står om respekten for Norges humanistiske og kristne arv. Og om KrFs troverdighet.

Tor B Jørgensen, styreleder i Mennesker i Limbo

Gå til innlegget

Et skritt i riktig retning

Publisert 4 måneder siden

Kirkerådet har holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for utnevning av biskop.

Det kirkelige demokratiet er under utvikling. Vi beveger oss inn i nytt landskap. Åpne prosesser knyttet til kirkelige «partier» er en viktig nyvinning i ­utviklingen av det kirkelige demokratiet. Som pensjonist har jeg derfor valgt å engasjere meg i Åpen folkekirke. I denne organisasjonen gjenkjenner jeg verdier og visjoner for Den norske kirke, som jeg mener vil være av betydning for Den norske kirke som folkekirke.

Forhandlingskultur. 

Men skaper ikke partidannelser konflikter? Ikke nødvendigvis. Partier kan tydeliggjøre og ansvarliggjøre de spenningene som finnes i Den norske kirke. Den demokratiske utviklingen av Den norske ­kirke med et kirkemøte som øverste myndighet og et kirkeråd som styringsorgan mellom møtene, har uten tvil vært med å skape en ny demokratisk forhandlingskultur. Etter mitt skjønn vil utviklingen av partidannelser ytterligere styrke denne demokratiske kulturen. Og slik sett være med å styrke Den norske kirke som et inkluderende nådens fellesskap.

Men er det ikke det stikk motsatte som nå har skjedd i Stavanger? Noen har talt om maktarroganse. At mange er skuffet over at den kandidaten som fikk flest stemmer ikke nådde fram i Kirkerådet, er forståelig. Men som ­allerede er påpekt av flere i debatten, har Kirkerådet holdt seg trygt innenfor de etablerte spillereglene for ­utnevning av biskop. Det er viktig. Og bør respekteres av alle parter.

Klok beslutning. 

Hvor vidt det var klokt, kan selvsagt diskuteres. Jeg tror det var klokt. Ikke fordi jeg personlig ikke kunne ha ønsket meg både Gaard og Kessel som ny biskop i Stavanger, men fordi det også har med kirke­partiet Åpen folkekirkes troverdighet å gjøre. Åpen folkekirke har ikke bare fått «makt», men også ansvar med hensyn til det mandatet kirkevalget ga dem. Enkeltavgjørelser kirkerådet må ta, må vurderes i skjæringspunktet mellom helhetskirkelige, lokale og «partimessige» interesser. Åpen folkekirke har i kirkerådet vist vilje og evne til å foreta slike vurderinger.

For to år siden valgte rådet en av to konservative kandidatene til ny biskop i Stavanger. En helhetsvurdering ga åpenbart ikke tilstrekkelig støtte til den tredje og aktivt profilerte Åpen folkekirke-kandidaten. I mange Åpen folkekirke-miljøer, var det en kontroversiell avgjørelse. Mange var ­skuffet. Jeg synes det var en modig og klok­ ­beslutning. Slik forholdene da var. Det var et ­tydelig signal om vilje til ­fleksibilitet og utviklingen av en ­fellesskapskultur.

Ikke lydhørt. 

I det siste valget ble situasjonen en annen. Ikke minst ­fordi den som ble nummer to i avstemningen, står nærmest Åpen folkekirke. Nå valgte Stavanger bispedømmeråd å flytte denne kandidaten, domprost Anne Lise Ådnøy fra andre til tredje plass i sin anbefaling til Kirkerådet. Det går an å lese dette som et ønske om å svekke hennes posisjon inn mot den endelige avgjørelsen i kirkerådet. Det var ikke spesielt lydhørt overfor stemmeresultatet, men fullt innenfor gjeldende spillerom.

Når en bispekandidat som Åpen ­folkekirke mener svarer best til de ­kirkelige idealene som dette ­«partiet» står for, kom i en slik posisjon, ­ville det være vanskelig å begrunne ­hvilken ­kirkepolitisk rolle Åpen folkekirke egentlig ønsker å ha, hvis en ikke nå skulle foreta en ny og ansvarlig ­vurdering av de tre aktuelle kandidatene. Ådnøy har, på tross av bispe­dømmerådets manøver, sterk forankring i bispedømmet. Hun er en ­anerkjent lokal lederskikkelse, med bred folkelig støtte, i tillegg til en kirkelig profil som reflekterer ­teologiske verdier Åpen folkekirke anser som viktig.

Bred gjenkjennelse. 

Bispevalg er blant de kirkelige saker som fortsatt får bredest oppmerksomhet i det ­offentlige rom. Bispevalgene er viktig for Åpen folkekirke nettopp som en mulighet til å skape bred gjenkjennelse og identifikasjon med Den norske kirke. Ved bispevalget for to år siden gikk Kirkerådets flertall inn for en av de to mer konservativt profilerte kandidatene. Det Åpen folkekirkedominerte Kirkerådet har i disse to prosessene dermed vist fleksibilitet og konsistens. Alt innenfor gjeldende ordninger og på et ansvarlig, demokratisk grunnlag. De to utnevnelsene er samlet sett et viktig skritt i riktig retning i utviklingen av Den norske kirke både som ansvarlig partikultur og konstruktiv forhandlingskultur.

Personlig kunne jeg tenke meg ­direkte valg av biskoper, med en mer åpen nominasjonsprosess hvor interessegrupper eller partier kan ­lansere og promotere sine kandidater, slik tilfellet er for eksempel i Den danske folke­kirken. Får ingen over 50 prosent av stemmene i første valgomgang, blir det en avsluttende valgrunde mellom de to med flest stemmer. Jeg tror en slik ordning vil vitalisere både det kirkelige demokrati med flere partier og dermed også den bredere interessen for hva som skjer i vår kirke. Men enn så lenge må vi forholde oss til gjeldende regelverk – med de spenningene og de forpliktelsene denne ordningen innebærer.

Gå til innlegget

Vær overbærende mot alle

Publisert 4 måneder siden

Det er mye godt å si om Oskar Skarsaunes bok Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Men kritikken av den norske folkekirken treffer ikke.

Oskar Skarsaune ­mener ­Bergprekenens ­radikale og ­befriende ­budskap om Guds rike, eller ­kongerike som han fore­trekker, har vært under­kommunisert. Ikke bare i ­dagens folke­kirke, men i store deler av kirkens ­historie. Jeg har sans for ­Skarsaunes etter­lysning. I ­Bergprekenen vender Jesus seg mot grådighet og mammon­dyrkelse. Han taler for en ­enkel livsstil og har en universell ­forståelse av nestekjærlighetsbudet. Han taler for fred og mot voldsanvendelse.

Pålagt å bekjenne. ­

Dette ­annerledesriket søker ikke ­etter ytre makt og opprettholdes ikke ved makt­midler. Bergpreken­teologien falt sammen da ­staten ble kristnet i ­forlengelsen av ­keiser Konstantins nye og ­kristendomsvennlige religions­politikk i det 4. århundre. ­Kirken ble ganske snart en folke­kirke der «alle borgere ved lov er ­pålagt å bekjenne kristen tro». Med en slik definisjon som ­utgangspunkt, ­retter ikke bare ­Skarsaune ­kritikk mot kirken i middel­alderens ­Europa, men også mot den ­autoritære lutherske statskirken i dansk-norsk utgave og dens forlengelse i Norge etter
 1814.

Men er kritikken aktuell i dag? Den mangler i alle fall noe: nemlig det spennende forhold at ­evangeliet, ­gledesbudskapet, har overlevd og båret frukt gjennom alle tider og ­under de ­forskjelligste kirkelige og ­samfunnsmessige forhold. ­Skarsaunes ekkle­siologiske bergprekenprosjekt blir etter mitt skjønn for minimalistisk når dette ensidig ­knyttes til det synlige trosfellesskapet som fast samles til gudstjeneste og nattverdfeiring. Guds kongerike, også i Bergprekenen, sprenger da slike rammer? Kan kirke­statistikk egentlig fange opp denne virkeligheten?

Helt himmelsk. 

Som ­misjonær i en smålåten japansk kirke­virkelighet, var det helt ­himmelsk å få oppleve gudstjenester i ­Etiopia og på Madagaskar. Hvem skulle ikke ønske slik kirkesøkning og slik nattverddeltakelse – også i Japan og i Norge!

Jeg var menighetsprest i ­Japan i ti år. Jeg vet mye om trosfelles­skapet gode sider og ­til­svarende mye om utfordringer og ­spenninger mellom idealer og virkelighet. Den beste ekkle­siologi og den mest varmh­jertede disippel­forkynnelse er ingen ­garanti verken for menighetsvekst eller for aktiv deltakelse gjennom et skiftende livsløp.

Skarsaune drømmer om en Bergprekenvekkelse, en disippel­vekkelse i Den norske kirke. Det gjør jeg også. Men jeg bedømmer tydeligvis vår kirkelige virkelighet annerledes enn han. Skarsaune sier at han har besøkt menig­heter i Den norske kirke hvor det ikke lenger finnes en for­samling og de ansatte driver en slags ­kirkelig tilbudsvirksomhet. Jeg har ­antakeligvis besøkt mange ­slike menigheter. Men den ­kirkelige virksomheten, for ­eksempel i trosopplæringsopplegg, har skapt godt besøkte gudstjenester – en gang eller to i året. Med nattverddeltakende barn og unge som i bokstavelig forstand trekker med seg sine foreldre. Er ikke denne folkekirkemenigheten en del av det universelle Guds kongerike?

Bekjennelsessted. 

Det som har utfordret og formet min folke­kirke-ekklesiologi ­aller mest ­etter at jeg ble menighetsprest i folkekirka for snart 20 år ­siden, er begravelsene. I hele min preste­tid i Japan hadde jeg ­ansvar for to begravelser, og da av ­aktive ­medlemmer i kirka. I Bodø ­kunne jeg ha tre–fire ­begravelser i løpet av ei uke. ­Møtet med en språkløs og gudstjenesteløs tro, har gjort noe med min ­pastorale identitet og min ekklesiologi. Jeg er ­kommet til at grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende ­locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: I hans navn skal en gang «hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»

Skarsaune henviser også til denne vakre salmen i filipper­brevet. I innledningen finner han en gjenklang av sitt bergprekenmotiv: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» Jeg oppfatter ikke dette motivet som ­ekskluderende i forhold til det jeg vil kalle en ­inkluderende og åpen folke­kirketeologi ­basert på de ­ordene jeg siterte fra ­avslutningen av salmen. Tvert imot. De utfyller og beriker hverandre.

Mot i de motløse. 

Og la meg fortsette med Paulus: I første ­brevet til Tessalonikerne ­kommer han med en oppfordring som jeg med frimodighet våger å overføre til vår norske folkekirke­virkelighet: «dere [må] opp­muntre og oppbygge hverandre. Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere. … Lev i fred med hverandre! … [S]øsken: Vis til rette dem som ikke holder orden på livet sitt, sett mot i de motløse, ta dere av de svake og vær overbærende mot alle. La ingen gjengjelde ondt med ondt, men strev alltid etter å være gode mot hverandre, ja, mot alle.» For meg forblir kirken et mysterium, som Kristi kropp, et fellesskap av dem som på forunderlig vis er knyttet til han som fyller alt i 
alle.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
7 dager siden / 4994 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
18 dager siden / 4756 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 2620 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
23 dager siden / 2310 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
21 dager siden / 1796 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
8 dager siden / 1760 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
20 dager siden / 1516 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
13 dager siden / 1376 visninger
Taper-gutta
av
Vårt Land
12 dager siden / 1305 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
2 dager siden / 1208 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere