Tor Berger Jørgensen

Alder: 72
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Skeive muslimer

Publisert 24 dager siden - 701 visninger

Vårt Land (28.6) fokuserer på "skeive muslimer" i forbindelse med årets Pride arrangement . Artiklene "Ser skeivt på skeive muslimer" og "Støtter nystartet forening" (Salam) gir et nyansert og utfordrende bilde av utfordringene skeive muslimer står overfor. Jeg har nylig møtt leder av Salam, Thee Yesen al-Obaide, til en "sofaprat". Det var et fint møte.

"Sofapraten" fant sted på Batteriet i Oslo 21.6. Svein Fuglestad med bakgrunn fra Åpen Kirkekruppe ledet samtalen. 

Møtet med Thee Yesen gjorde dypt inntrykk. Han var reflektert, kunnskapsrik og tydelig på sin muslimske identitet. Det var en oppklarende og utfordrende samtale. Den kunne gjerne ha vært "streamet". Jeg tror mange kunne ha hatt godt av å lytte til erfaringene både fra kristne Svein og Thee Yesen. Mye er likt. Det handler om utstøtelse, mistenkeliggjøring og fordømmelse. Samtidig som det handler om å bevare tro og religiøs integritet. Åndelig fellesskap og trosutøvelse.

Thee Yesen var tydelig på anerkjennelsen av at kirka er kommet langt i Norge og at det er en inspirasjon. Han har med interesse registrert støtten Salam har fått fra kirkelig hold slik også oppslaget i Vårt Land viser til Norges kristelig studentforbund. 

Samtidig oppfattet jeg hans sterke understreking av at skeive muslimer må gå sin egen vei. Ikke ut av det fellesskapet troende muslimer er en del av. Men innenfor dette fellesskapet. Det dreier seg ikke om en kamp mot islam, men om et islam som inkluderer og respekterer homofilt samliv. Thee Yesen var tydelig på at det er mulig å lese Koranen på en slik måte at dette er mulig. Deres tro for øvrig og deres religiøse praksis finner sitt rom innenfor et muslimsk trosunivers og en muslimsk trosutøvelse. Her er det ikke snakk om sekulær kritikk eller underkjennelse av islams trosgrunnlag.

Thee Yesen understreket at han ikke vil gå en liberal vei hvor de hellige skrifter settes til side, slik tilfellet har vært i den kristne kirke. Han sa det uten brodd. Nærmest som en observasjon av et gitt faktum. "Javel...?", svarte jeg. "Kanskje er våre erfaringer likere hverandre enn det kan se ut til. For kristne som har åpnet for homofilt samliv har ikke forlatt Bibelen som grunnlag for sin tro og heller ikke det kristne fellesskapet, men en har kommet fram til en ny forståelse hvor tekster leses i lys av ny kunnskap". 

Skeive muslimer må gå sin veg. Men for det norske samfunnet og den kristne kirke, er Thee Yesen og Salam et viktig tegn på at muslimer utgjør et mangfoldig fellesskap og at det er tydelige og sterke røster for en utvikling fram mot et felles verdigrunnlag med forskjellige og tydelige religiøse tradisjoner. Muslimer og kristne kan leve sammen i et gjensidig anerkjennelse av felles verdier. Det bekreftet sofasamtalen med Thee Yesen, 

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

En 1. mai meditasjon

Publisert 3 måneder siden - 857 visninger

1. mai er en viktig dag både for arbeiderbevegelsen, kirken og samfunnet. Kirkens nestekjærlighetsbud og arbeiderbevegelsens solidaritetsvisjon har en dyp, indre samklang. Her er en preken som peker nettopp på dette.

MEDITASJON 1 mai - OSLO DOMKIRKE  Amos 8,4-7; (Jak 2,1-9); Luk 14,12-14

Vi hørte nettopp fra en profets tale.  Profeten var Amos. Talen hans er fra 700-tallet før Kristus.

I vår bibelutgave er det satt en overskrift på dette skriftavsnittet: «Herrens dom over uærlig handel».

Det er alvor nå. «Herren har sverget», skriver Amos - og i litt modernisert språk fortsetter han: «Herren vil ikke glemme rikingene som fikser på regler og ordninger så de kan tjene mest mulig.» Rikingene som umyndiggjør og undertrykker andre.

Amos talte for snart 3000 år siden. Vi kan bruke de samme ordene i dag!

«Markedsmekanismene», som vi i dag lar styre verdensøkonomien til de rikes fordel, gjør gapet mellom de som har og de som ikke har stadig større. De med pengemakt styrer de som blir stadig mer maktesløse. Både nasjonalt og globalt.

For å knytte an til den profetiske språkbruken til Amos: «Gud vil ikke ha det slik!» 

 

Det er en tekst nummer to som hører til 1.mai-gudstjenesten. Vi har ikke lest den.

Her er det Jakob, mange mener det er broren til Jesus og en av lederne i den første kristne tida, som skriver: «Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk!»

Jakob hadde observert at de rike blir behandlet bedre enn andre. Samtidig vet han det er de rike som undertrykker fattigfolk.

Jakob er krystallklar: «Slik skal det ikke være i kirka». For gjelder en «kongelig lov: Du skal elske din neste som deg selv.»

Det er gullstandarden som har skapt våre menneskerettigheter og vårt velferdssamfunn.

Vi vet i dag at denne gullstandarden ikke er avhengig av en spesiell gudstro. Den er allmenngyldig. Det kan brukes forskjellige begrepet. Arbeiderbevegelsen har skapt et tilsvarende gyllent ord: «solidaritet». –

Samtidig vet vi at gullstanderen ikke er utmyntet en gang for alle. Den er stadig under press og den må stadig videreutvikles.

Er ikke 1.mais historie en bekreftelse på dette? Den nye industrivirksomheten skapte et brutalt samfunn der arbeiderne ble utbyttet og manipuler. Kravet om 8-timers arbeidsag samlet arbeiderne i Chicago seg om i mai 1886. Det ble dramatisk. 3 arbeidere drept.

Dagen ble til en kampdag for rettigheter og verdier i tråd med «den etiske gullstandarden»: For rettferdighet og likeverd. For frihet og fred. Barn skulle ikke tvinges til arbeid. Kvinner skulle likestilles med menn…. Sak etter sak. Fram mot vårt velferdssamfunn.

Kirkens maktelite var ofte en tung mostander i denne kampen. Til tross for Amos! Til tross for Jakobs «kongelig lov»!

Og ikke minst til tross for alt det Jesus sa og gjorde.

Dagens evangelietekst er hentet fra Lukasevangeliet (Luk 14). Jesus var invitert til måltid hos et høytstående medlem i samfunnet. Der så han hvordan alle søkte mot en plass øverst ved bordet. Jesus anbefaler dem i stedet å sette seg nederst.

Det går an å lese dette rådet slik at Jesus ber oss se verden nedenfra. Se virkeligheten fra deres side som hører til «nederst ved bordet». Var det ikke det Jakob, Jesu bror, hadde skjønt? Det er «nedenfra» vi forstår «den kongelige loven». Det er et grunnaksiom både i kristen etikk og i arbeiderbevegelsens solidaritetstenkning.

Men Jesus har mer på lager når han, slik vi hørte, henvender seg til dagens vert. Det er noe galt med selve gjestelista. Verten hadde bare invitert venner og familie – det gode selskap. Skal en handle ut fra «den kongelige loven» skal en heller innby de utenfor. De som aldri blir invitert. De som ikke har kapasitet til å be igjen: «De fattige og uføre, lamme og blinde».

Da skjer festen i det rommet hvor Jesus befinner seg. Der fellesskapet reiser opp og frigjør, myndiggjør og integrerer de som er «utenfor».

Jeg kjenner en del som er «utenfor» i dag! De har ikke engang nådd opp i «elendighetshierarkiet» i det norske samfunnet fordi våre utlendighetsmyndigheter ikke tror på dem, eller mener de ikke har behov for beskyttelse. De finnes rett og slett ikke i det norske systemet. Derfor eksisterer de ikke. De er satt fullstendig utenfor.

Jo tettere jeg er kommet inn i deres saker, jo verre blir det. Norge styrer ikke lenger etter «den kongelige lov». Styresmaktene vår har bevisst tatt ut referansene til denne loven.

For nå skal en ikke lenger kunne foreta «rimelighetsvurderinger», som det heter så fint i det tekniske og ufarliggjørende juridiske språket. Nå styres alt av det politikerne nesten stolt kaller «innvandringspolitiske hensyn»!

Her er det mye strenghet. Lite rettferdighet. Og ikke noen medmenneskelighet lenger.

Det går noen få tusen «papirløse» mennesker rundt i gatene våre, noen har vært her i 15-20 år. De har ikke de nødvendige papirene til å få seg en bankkonto, ikke et bankkort, ikke en adresse, ikke elementær helseoppfølging. De får ikke arbeid. – De har ikke noe hjemland å reise til….. De eksisterer ikke – i følge norske myndigheter.

LO-kongressen har faktisk formulert vedtak om i alle fall å undersøke muligheten for å gi dem visse rettigheter. Blant annet retten til arbeid.

Men invitasjonskortene til vår «velferdsfest» er fortsatt ikke kommet. Mens vi lar dem forbli i skyggenes land. Mens politikerne tilsynelatende har glemt våre forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler – og «nestekjærlighetsloven», og «solidaritetsloven» som samfunnet vårt er bygget på.

Både i arbeiderbevegelsen og i kirka er det en lang historie for midt i det som kan oppleves som en mørk verden - å løfte blikket å se seg rundt. Se etter lyset. Se hva som er hellig. Hva som er edelt. Menneskets verd – hos dem nederst ved bordet – og de som er utenfor.

Sangen har vært et viktig middel i denne kampen - både i arbeiderbevegelsen og i kirka. Poetene kan skape bilder. Komponistene har skapt toner. Sangene deres skape engasjement. Håp og tro.

Vi skal nå synge en ganske ny kampsang, skrevet av en av Den norske kirkes store, nålevende salmediktere, Svein Ellingsen og med melodi av en av våre fineste salmekomponist, Trond Kverno: «Noen må våke i verdens natt»…. «Noen må bære en annens nød». «Noen må vise mildhet».

1. mai er en viktig dag - også her i kirka! For fortsatt må «noen kjempe for andres rett!» …….

 

Gå til innlegget

ET BREV TIL JUSTISMINISTEREN

Publisert 5 måneder siden - 7513 visninger

I morgentimene i dag (lørdag) blir kanskje en liten afghansk familie som er konvertert til kristendommen tvangsreturnert etter et ublidt møte med norsk politi som brøt seg inn på bedehuset Betania i Fitjar. Pastor Frank Håvik fortviler og sendt i morges en siste appell til justisministeren

Til justisminister Sylvi Listhaug

Kopi til statsminister Erna Solberg

 

EN APPELL FRA PASTOR FRANK HÅVIK, Nytt Liv Sunnhordland (en menighet i De Frie Evangeliske Forsamlinger)

 

Det er mye som taler for at familien som i går morges ble hentet ut fra møtelokalet Betania på Fitjar med det første blir transportert ut av landet tilbake til Afghanistan.

 

Denne skaden må ikke skje. Og jeg vet ikke lenger hvem som kan forhindre denne ulykken. Jeg sender derfor en direkte henvendelse til deg, justisminister med kopi til landets statsminister. Kanskje har du/dere mulighet til å forhindre politiet i å foreta denne uttransporten med de alvorligste konsekvenser for denne lille familien, i alle fall før saken har vært prøvet i lagmannsretten. Vi mener at når to rettsinnstanser som skal forvalte de samme lover kommer til to motsatte konklsjoner, bør saken få en god behandling i lagmannsretten. Å sende dem ut i ventetiden er ikke bare livsfarlig for dem, men det ville være å forgripe dom i retten.

 

Menigheten Nytt Liv Sunnhordland er ikke i tvil om at de er ekte konvertitter så godt som noen. Mannen konverterte før første avslag i UDI, og kona et år senere. Vi registrerer at våre myndigheter mener at tidspunktet for deres konvertering bekrefter deres mangel på troverdighet og at disse opplysningene bare framkommer som en "klar utbygging av asylgrunnlaget". Dette er vi helt uenige i. Vi har over tid lært dem å kjenne som ekte troende i samsvar med de kriteriene vi legger til grunn for å være kristen i en menighet i vår tradisjon.

 

Da vi fryktet at de kunne blir fraktet ut av landet før saken hadde vært oppe til behandling i lagmannsretten, gikk vi til det uvanlige skritt å åpne vårt kirkehus for dem i den tro at politiet ville respektere "kirkefreden" i henhold til de retningslinjene justisministeren sendt ut for snart 20 år siden. Vi er glade for den støtten vi har fått, blant annet fra Bjørgvin biskop, Halvor Nordhaug, og Fitjars ordfører Wenche Tislevoll (H), i vår forståelse av at vårt kirkebygg Betania i denne sammenheng er å forstå som en kirkebyggning.

 

Men det hjelper så lite dersom familien blir sendt tilbake til Afghanistan med det aller første. Det er det saken nå gjelder.

 

Vi vet at norske myndigheter mener det er uten fare for påståtte konvertitter å returnere til Afghanistan. De kan bare i tråd med Sharialoven frasi seg sin nye, påtatte religion og vende tilbake til islam. Det vil bli respektert i muslimske miljøer i landet. I praksis betyr dette, slik vi ser det, at norske myndigheter ber våre venner frasi seg sin tro på Jesus Kristus. For oss framstår dette som dramatisk og ikke i overensstemmelse med elementære prinsipper når det gjelder trosfrihet.

 

Jeg henvender meg i min fortvilelse til dere to i vår regjering som de eneste som har myndighet til å la politiet stanse uttransporteringen nå, og gi familien trygghet i landet til saken deres er ferdigbehandlet.

 

Denne henvendelsen er utformet i morgentimene på veg inn i en helg vi frykter skal bli en utsendelseshelg. Vi vil be alle menigheter og forsamlinger tenne et lys og be en bønn for denne familien denne helga.

 

I fortvilelse og håp,

 

Frank Håvik

Fitjar, 24.2.2018

Kommentar fra Tor B Jørgensen

Hva er det som skjer i landet vårt? Nok en uforståelig vurdering i en konvertittsak. I tillegg fullstendig mangel på varsomhet i forhold til tidligere uttalt respekt for "fredens rom". En dør blir brutt opp. Mindreårige blir hentet ut. Mens de venter i fortvilelse på behandling i lagmannsretten. Saken ble viet stor oppmerksomhet i media i går (fredag). Men hvis ikke justisministeren/statsministeren trår inn i saken, vil politiet bare utføre sitt oppdrag. 

Vi kjenner uttrykksformen: "utvidelse av asylgrunnlaget". Konverteringen blir da fortstått som et siste forsøk på å få opphold, og dermed ikke som en troverdig religiøs overbevisning. Pastor Håvik er imidlertid av en helt annen oppfatning. 

Når norske myndigheter mener at når trosoverbevisningen og trosidenteten ikke er ekte, er det ikke farlig å returnere til Afghanistan fordi en da bare kan bekrefte sin muslimske tro, så er alt OK. I praksis kan dette oppfattes som at norske myndigheter ber en konvertitt frasi seg sin kristne tro - og dette er ikke et valg en som påstår å ha blitt kristen, skal stilles overfor av norske myndigheter.

I tillegg kommer så innbruddet i bedehuset Betania som i dag eies av Nytt liv Sunnhordland. De juridiske vurderingene som her ligger til grunn, vil bli diskutert framover. Det tragiske er at resultatet av denne diskusjonen ikke vil kunne få konsekvenser for den angjeldende familien. De kan allerede være på vei til Kabul!

Dette går ikke an. Respekten for tro og religionsfrihet har vært et kjennetegn ved det norske samfunnet. Våre myndigheter følger nå en praksis som undergraver denne tilliten.

-----

Fra en annen sak legger jeg ved en tekst som dannet grunnlaget for oppslag i Vårt Land 21.2.2018. Det viser noen av de utfordringer en konvertitt kan stå overfor.

"En henvendelse vedrørende skremmende religionsfaglig inkompetanse "i behandlingen av en konvertittsak

 Til UDI-direktør Frode Forfang

Jeg har arbeidet med mange konvertittsaker og har den senere tiden gledet meg over at det legges for dagen en stadig høyere grad av kompetanse i vurderingen av en konvertitts religiøse troverdighet. Jeg har selv væt med i arbeidsgruppa som har lagt fram rapporten Tro, håp og forfølgelse II. Og vi mener at mange av de spørsmålene vi har tatt opp når det gjelder trosidentitet og trospraksis, reflekteres i måten konvertittsaker behandles på.

 

Desto mer oppsiktsvekkende og beklagelig er det å ha blitt gjort kjent med en nylig avgitt uttalelse i en konvertittsak. Den manglende kompetanse som kommer til uttrykk i vedkommende sak, er av slik karakter et det etter min vurdering er pinlig i en offentlig norsk forvaltnings institusjon som UDI, og at jeg føler meg forpliktet til å varsle øverste myndighet i UDI. Jeg er klar over at saken er oversendt og behandlet i UNE, men premissene legges i stor grad i angjeldende UDI-uttalelse.

 

Saken jeg referer til har UDI-referanse xxxx som gjelder UDIs "oversendelse av klage - avslag på beskyttelse" til UNE datert xxxxx.

 

Jeg begrenser meg til å referere det punktet i dette oversendelsesbrevet jeg mener er grunnlaget for en så pass sterk reaksjon som jeg kommer med her. Sitat er hentet fra side 3 som viser tilbake til side 4-5 i en såkalt tilleggsintervjurapport:

 

"Når intervjueren spør deg om du har lest i Bibelen, forteller du at du har lest de delene av den som er av interesse for deg. Når intervjueren ber deg fortelle hvilke emner som var interessante, forteller du at du ikke kan nevne det. Videre vet du hvorfor kristne feirer jul og svarer at dette skjer fordi Jesus ble født. Du forteller at kristne feirer jul 25.12, og angir dermed feil dato for Jesu fødsel. Vi har ikke lagt avgjørende vekt på dette momentet, men mener at det underbygger vår øvrige vurdering av at (et "at" for mye?) din konvertering. Når du blir spurt om du kjenner til andre høytider, svarer du at kristne feirer Jesu oppstandelsen og en høytid 49 dager etter oppstandelsen hvor man feirer den hellige ånd kommer, uten at du husker navnet på denne høytiden.

 

"UDI mener du har svært begrenset kunnskap om kristne høytider. Når du blir spurt hvorfor kristne feirer oppstandelsen, svarer du at du ikke vet. Du sier videre at din kunnskap ikke er fullstendig når det gjelder kristendommen. UDI mener dette svaret illustrerer din manglende kunnskap og kristne overbevisning. Vi viser til at når du blir bedt om å fortelle om hvilke deler av det kristne budskapet som har betydning for deg, svarer at det har betydning at det står at de som har begått synd, har fått avstand til guds kjærlighet. Når du blir bedt om å fortelle hvorfor dette verset er viktig for deg, sier du at du tror at Jesus ble korsfestet for menneskenes synder. UDI mener det er svært påfallende at du ikke kjenner til hvorfor man feirer oppstandelsen, når korsfestelsen og oppstandelsen er to svært viktige hendelser nært knyttet til hverandre i den kristne tro. Videre har vi merket oss at du ikke kan navnet på denne høytiden, men bruker begrepet oppstandelsen. Vi mener det er påfallende at du ikke bruker navnet påske om denne høytiden. Vi viser til at du har vært gjennom påskehøytiden to ganger mens du har vært tilknyttet Betania-menigheten. Du har også hatt kontakt med kristne miljøer i over 1,5 år. Det at du i liten grad har kunnskaper om din nye anførte religion, svekker anførselens troverdighet." 

 

Dette er en dypt foruroligende tekst som

1. foruten å avsløre uforståelig mangel på elementær kristen kunnskap fra intervjuer (eller rapportskrivers) side,

2. i tillegg legger vekt på perifere betegnelsesbegreper vedrørende kirkelige høytider på en faglig overraskende inkompetent måte

3. og dessuten inneholder en direkte indre selvmotsigelse i måten å omtale søkerens evne til å beskrive hva han anser som viktig i den kristne tro,

4. og dermed ikke overraskende, men ikke desto mindre beklagelig, feilaktig fører til følgende konklusjon: "svekket troverdighet" - som igjen legger grunnlaget for den videre behandling av konvertittens trosmessige troverdighet med konklusjonen: ""Vi legger således ikke til grunn at du har konvertert fra islam til kristendommen og vil stå i fare ved en retur til Afghanistan på bakgrunn av dette" (s 4).

 

Ad 1: Det går rett og slett ikke an for en norsk saksbehandler som skal vurdere konvertitters kunnskap om kristendommen og deres troverdighet, ikke å vite at 25.12 er Jesu fødselsdag (i den vest-kirkelige tradisjon), slik konvertitten hevder! 25.12 er en rød dag i enhver norsk kalender. 25.12 julens hoveddag/høytidsdag. 24.12, som formodentlig UDIs representant sikter til, altså julaften, er ikke helligdag. 24.12 er ikke Jesu fødselsdag, selv om dagen feires stort. 24.12 er kvelden før den store dagen. Dette er så elementer at det fullstendig svekker den faglige troverdighet til den/dem som har vurdert konvertittens troskunnskap. Dette går rett og slett ikke an å gjøre en slik feil! At en så føyer til en modererende velvilje i forhold til konvertittens påståtte feil ved ikke å tillegge denne feilen "avgjørende betydning", oppveies av det faktum at denne "feilen" likevel underbygger "vår øvrige vurdering". - Jeg spør i undring og fortvilelse hvordan går dette an? I en slik rapport å gjøre et poeng av en påstått feil, som faktisk tvert i mot så eklatant avslører rapportskriverens faglige inkompetanse? Det er skremmende at slike feil begås i en sammenheng som dette, og det er dessverre ikke mindre skremmende for saksbehandlingen i UDI (og for så vidt i UNE) at dette ikke er blitt oppdaget og luket vekk!

 

Ad 2: All gjentakende prosedering rundt betegnelsen på de to andre store høytidene i kirkeåret, bekrefter et tilsvarende lavt kunnskapsnivå hos utspørrer/rapportskriver. At det i det hele tatt legges vekt på de norske begrepene som brukes og at konvertitten her ikke gir de svar utspørrer/rapportskriver forventer, er tankevekkende. Hvis en først velger å gjøre et poeng av høytidene, deres navn og deres innhold, må en være klar over at betegnelsene er mange på de forskjellige språk. Påske er for eksempel ikke et internasjonalt allment brukt begrep. På engelsk heter det som kjent Easter. Enhver ordbok på engelsk vil knytte dette ordet til Oppstandelsesdagen! Slik konvertitten faktisk gjør! Skjærtorsdag og langfredag er spesielle ord og de er ikke høytidsdager i mange land og spiller slik sett en nedtonet rolle i forhold til Jesu oppstandelse. At konvertitten fokuserer på "oppstandelsen" som betegnelse for påske er dermed svært sakssvarende, mens det er tilsvarende påfallende at intervjuer/rapportskriver tydeligvis ikke vet bedre. - Når det gjelder pinse, viser konvertitten med all mulig tydelighet hvor denne festen har sitt navn fra. Pinse er en forvanskning av et gresk ord for den 50.dagen, altså 49 fulle dager (etter påske/oppstandelsesdagen). Den engelske utgaven av begrepet, pentecost, er tettere på den greske originalen. Konvertitten vet altså at det dreier seg om en tidsangivelse og ikke minst, og det er jo det religiøse poenget her, at det dreier seg om Den hellige ånds komme. Når utspørrer/rapportskriver velger å gå inn på disse høytidsbetegnelsene og betydningen av dem, kan det virke som intervjuer/rapportskriver ikke har skjønt at konvertitten utmerket godt vet hva påske og pinse står for! Det er faglig sett påfallende. Ad pinsen burde det kanskje skinne igjennom at utspørrer/rapportskrivet fattet interesse nettopp for konvertittens forhold til pinsen da han har kommet til tro i en pinsemenighet!

 

Ad 3: I sitatets innledning undrer intervjuer/rapportskriver seg over at konvertitten ikke kan angi hvilke temaer som er viktig for han i hans bibellesning. Kan det hende at spørsmålet er stilt litt vanskelig (eventuelt oversetter ikke helt har fått tak i det?). For i det andre avsnittet forteller konvertitten veldig tydelig "hvilke deler av det kristne budskapet som har betydning for deg" når han "svarer at det har betydning at det står at de som har begått synd, har fått avstand til guds kjærlighet", og dette så i tillegg videreføres med følgende poeng: "Når du blir bedt om å fortelle hvorfor dette verset er viktig for deg, sier du at du tror at Jesus ble korsfestet for menneskenes synder." Dette er selve kjernen i den kristne tro. Det er da et aldeles utmerket svar på spørsmålet om hvilket tema som er viktig for han i hans bibellesning. Det kan virke som intervjueren/rapportskriveren ikke ser den innebygde motsetningen i det referatet som gjengis: først at det kan virke som han ikke vet hvilket tema som er viktig for han i lesningen av Bibelen, mens han senere bekrefter med all tydelighet hva som er det avgjørende kjernetemaet i hans tro og i den kristne kirkes tro. Det er bare 15 linjer mellom de to observasjonene. Dette virker inkonsistent både i oppstilling og i innhold. Og avdekker at intervjuer/rapportskriver har vanskelig for å se sammenhengen mellom svar som avgis i intervjuets forskjellige faser. Slike "feil" oppstår ofte fordi spørsmål ikke har vært forstått av intervjuobjektet - og at intervjuer ikke har vært i stand til å åpne for klargjøring.

 

Ad 4: Det er altså feil på feil, lagt sammen i noen som etter UDIs mening bekrefter "svekket troverdighet", mens det faglig faktisk er motsatt. Det referatet som gis bekrefter at konvertitten har bedre kunnskap både om noe så elementært som hvilken dag Jesus er født på (etter vår vestlige kalender), om påske som oppstandelsesdagen og pinse som den 50.dagen (eller dag 49) etter oppstandelsesdagen. Konvertittens påståtte "svekkede troverdighet", blir så en viktig byggekloss fram mot den avsluttende oppsummeringen hvor "vi således ikke (legger til grunn) at du har konvertert fra islam til kristendommen og vil stå i fare ved en retur til Afghanistan på bakgrunn av dette."

 

Min konklusjon er at dette ikke kan betegnes som annet enn en forvaltningsmessig skandale. Den faglige kunnskapsløsheten som kommer til uttrykk i de siterte linjene er så oppsiktsvekkende, at en slik konklusjon nærmest er uunngåelig.

  

Saken ble oversendt til UNE 31.07.2017 og behandlet i nemndmøte 16.01.2018. Slik det fremkommer av UNEs behandling tillegges UDIs beskrivelse av konvertittens mangel på troverdighet og kunnskapsløshet stor vekt. Nemndas flertall går derfor inn for at "klageren" ikke får beskyttelse i Norge fordi asylforklaringen ikke er troverdig og at det ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til hjemlandet. - Vedtaksdatoen var 05.02.2018 og utreisefristen er satt til 26.02.2018.

 

Jeg vet at du ikke kan tre inn i UNE-prosesser, men jeg henvender meg likevel til deg i min fortvilelse fordi jeg faktisk mener at UDI må bære mye av ansvaret for en så utilfredsstillende behandling av konvertittens troverdighet og vurdering av hans kunnskap om sin nye tro. Jeg vet ikke hvordan og om man overhode har mulighet til å få belyst en sak på nytt, når forvaltningen har gjort et så åpenbart dårlig arbeid. Jeg vet ikke om du som direktør har makt og myndighet til å be om ny gjennomgang av saken og dermed kan sikre at han ikke blir sendt hjem mandag om under to uker.

 

Jeg vil ta kontakt med hans advokat i morgen for å undersøke nærmere mulighetene for å fremme saken gjennom rettssystemet, men jeg kjenner til at konvertitter er blitt sendt tilbake til Afghanistan i en slik ankeprosessperiode. Det bekymrer meg.

 

Jeg håper du får anledning til å lese denne henvendelsen - og jeg håper at det i en eller annen form måtte være mulig å få til en kvalifisert behandling av vedkommende konvertitt uten å behøve å gå den lange og dyre vegen om en rettssak. Det er så åpenbare saksbehandlingsfeil at det burde være mulig Jeg har den tiltro til norsk forvaltning at den er i stand til å innse slik mangelfull saksbehandling og ta de nødvendig skritt for å få det rettet opp.

 

Med vennlig hilsen og med håp

 

 

+Tor B Jørgensen

biskop emeritus

p.t. vikarprest i Sør-Hålogaland bispedømme

 

 

Gå til innlegget

Terje Tvedt - Myteknuser eller mytespinner?

Publisert 5 måneder siden - 1889 visninger

En bokomtale (VL 12.2) av Terje Tvedts siste bok: Det internasjonale gjennombruddet. Omtalen er også et debattinnlegg. - Tvedt er belest og original. Men at han skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, er en myte.

«Det internasjonale gjennombruddet i Norge er nå – i 2017 – definitivt over», skriver Terje Tvedt i innledningen til sin seneste bok Det internasjonale gjennombruddet, hvor han beskriver og analyserer det som skjedde med Norge fra 1960-tallet til i dag. Samfunnsforskeren og historikeren Terje Tvedt gjør det klart at han er den første til å foreta en slik analyse. Perspektivet er stort. For «Norges utvikling og skjebne er en del av verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Målet hans er «på bakgrunn av undersøkelser av et enormt svært empirisk materiale å identifisere utviklingen av og karakteren til samtidens dominerende myter da Norge møtte verden og verden kom til Norge». For å kunne avsløre samtidens myter må forskningen «søke uavhengighet, være kritisk og til og med nedbrytende før den kan være samfunnsbyggende». For forskningen skal «avkle politikken dens skinn av naturlighet og tydeliggjøre hvordan den var festet til en bestemt bakgrunn og kontekst».

 

Modig. Det er et modig innsteg. Og Tvedt er belest og original i sin tilnærming. Han har rett i at det lett utvikler seg myter i den offentlige samtalen og i de politiske prosessene. Mytene kan skjule eliters makt og deres egne interesser. Men at myteknuseren Tvedt skulle ha gitt oss den endelige nøkkelen til å forstå og forklare hva som egentlig har skjedd i Norge de siste 50 årene, står også som en myte. Myten er spunnet av Tvedt selv, rundt hans selvproklamerte rolle som uavhengig historiker og samfunnsviter. Tvedt er selvsagt bundet av sine egne forestillingsmønstre om «verdenshistoriens dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd». Det bestemmer utvalget av dokumentasjon og hvilken vinkling han gir denne dokumentasjonen.

 

Mangler innsikt. Tre tilsynelatende små detaljer forteller noe om at Tvedt mangler avgjørende innsikt i prosesser han tegner og analyserer. For det første: Tvedt tillegger Den norske kirke en viktig rolle som døråpner for islam i Norge. Men har Tvedt skjønt hva som foregår? Hva «lekker» han om eget ståsted når han i en fotnote påpeker at biskop Gunnar Stålsett ved det første offisielle besøket i moskeen på Grønland, ikke dro dit «for å holde en preken om Jesus, om tradisjonelle religiøse verdier i Norge eller om ytringsfrihet», men heller kom på besøk for å «gjøre ære på lederen av moskeen». Hvilke forestillinger har Tvedt om sensitive førstemøter mellom religiøse ledere som er svært klar over sine forskjeller?

I samme fotnote gjør Tvedt et ironisk poeng av at Stålsett hilste imamen med at muslimer, jøder og kristne kaller seg Abrahams barn. Men imamen var pakistaner, «det vil si definitivt ikke Abrahams barn», skriver Tvedt (s. 328) Dette er en merknad til stryk. Muslimer, uavhengig av etnisk tilhørighet, oppfatter seg som barn av Abraham, slik kristne gjør.

 

Konspirasjonsteori. Siste poeng: Hvilke motiver finner Tvedt for Den norske kirkes velvilje overfor islam? Han kommer med den oppsiktsvekkende opplysningen at Mellomkirkelig råd i Den norske kirke ønsket å etablere et dialogforum med norske muslimer «fordi det var viktig for kirkeledernes internasjonale posisjon». Tvedt mener at norske kirkeledere har vært styrt av egen «internasjonal karriere» og med det indikerer at de egentlig ikke har vært opptatt av slikt dialogarbeid. (s.203)

Det dreier seg om to navngitte, norske kirkeledere (Trond Bakkevig og Olav Fykse Tveit) og generalsekretærstillingen i Kirkenes Verdensråd.

Det gjelder også organiseringen av Islamsk råd i Norge. Internasjonale ambisjoner gjorde «det helt nødvendig for de kristne lederne å hjelpe til med å organisere muslimene». Hva er det Tvedt skriver her? Selvsagt kan det dokumenteres at Mellomkirkelig råd og Den norske kirke har ment at Bakkevig og Fykse Tveit var gode kandidater til generalsekretærjobben, og kandidatene selv har hatt lyst på en slik utfordring. Men Tvedt skaper myter om at ønsket om en slik stilling er et avgjørende motiv for å drive dialogarbeid i Norge. Det Tvedt gjør, er å nedgradere kirkelederes personlige integritet og Den norske kirkes seriøsitet som kristen verdiaktør i samfunnsprosessene. Slike myter hører hjemme på konspirasjonsteorienes mørkeloft.

 

Skaper begreper. Tvedt er flink til å skape begreper. «Det internasjonale gjennombruddet» er en god tittel og et godt forskningsprosjekt. Det skjedde store endringer i verden og i Norge etter at gjenreisningen etter krigen, var gjennomført. Utviklingshjelpen kom som et nasjonalt redningsprosjekt ut mot den nye internasjonale virkeligheten. Men prosjektet var ikke særlig vellykket, ifølge Tvedt. Det bygde på uklare premisser og oppnådde egentlig lite, og utviklet etter hvert klare sykdomstegn som blant annet kommer til uttrykk i det Tvedt kaller «det humanitær-politiske kompleks», som er blitt et lukket elitesystem. Denne eliten har solt seg i sin myte om Norge som internasjonal samvittighets- og godhetsaktør. Tidligere begrepsdannelse fra Tvedt peker på disse mytenes selvbekreftende og selvmotsigende karakter: «Den norske samaritan» og «godhetstyranniet».

 

Underslår røtter. Men dette har gått utover Norges «offentlige sjel» og truer derfor Norges nasjonale identitet. Den humanitære og politiske eliten har bygget sitt virkelighetsbildet på en myte – myten om de universelle menneskerettighetene. Tvedt peker på at slik referansen til menneskerettighetene brukes i norske utredninger og i den politiske debatten i den internasjonale gjennombruddsfasen, er nybruk. Når de nå kalles universelle, kan de motivere til ny, statlig begrunnet «misjonering» av sekulære verdier. Men de er ikke universelle. De er vestlige. Og ved å presentere dem som sekulære underslår de verdienes historiske røtter.

Norge har gjennom dette prosjektet oppgitt sin «offentlige sjel». Det er blitt vanskelig å snakke om «norske verdier». Forsøket på å skape det «multikulturelle» samfunnet har, slik jeg forstår Tvedt, vært mislykket. Islams inntog på den norske samfunnsarenaen er det tydeligste tegnet på det.

 

Dialog med islam. Det er fortjenestefullt at Tvedt er opptatt av verdier og deres tilknytning til religion. Det mest påfallende for Tvedt, da islam kom til Norge, er Den norske kirkes dialoglinje. Denne linjen har ifølge Tvedt vært «bemerkelsesverdig upåvirket av islamistiske terroraksjoner, utdrivelse av kristne fra Midtøsten, fremveksten av norsk islamisme, eller hva den faktisk oppnådde». Ja vel? Hvor godt kjenner egentlig Tvedt til hva som har skjedd i dette dialogarbeidet? Kildereferansene hans er sparsommelige. I tillegg til bildet av kunnskapsløse aktører (biskop Stålsett) og ambisjonsrike kirkeledere (Bakkevig og Fykse Tveit), spør Tvedt om det kan skyldes at et tydeligere islam vil kunne «gi Kirkens ledere mer innflytelse i samfunnet»! Han viser her til en helt alminnelig observasjon av biskop Kvarme, Stålsetts etterfølger som Oslo-biskop: «Det religiøse mangfoldet rundt oss gir større åpenhet for tro og religiøs identitet… spesielt dem som får kjennskap til islam hvor gudstro har en mer sentral plass i dagliglivet.» (s. 200)

 

Myter om motiver. Er det vanskelig for Tvedt å anerkjenne at kirkeledere og biskoper kan ha et genuint ønske om å møte medmennesker fra andre religiøse tradisjoner i åpne og direkte samtaler i respekt og forståelse? Må han skape myter om andre motiver? Og kan respekten og forståelsen hos kirkelederne nettopp skyldes nærhet til kirkene i Midt-Østen som er gjenstand for undertrykkelse og utstøtelse? De ønsker støtte i sin fortvilede kamp, men de vet mye om at konfrontasjon og provokasjoner bare kan gjøre ting vanskeligere for dem.

Dette perspektivet er viktig for å forstå kirkens kritiske holdning til Vebjørn Selbekks trykking av de danske Muhammed-karikaturene i 2006. Og Tvedt kritiserer teologen og religionsforskeren Oddbjørn Leirvik når skriver korstogene «slik at de lærdommene han trekker kan støtte opp om Kirkens dialogpolitikk overfor islam i dag» (s. 205). Tvedt kan selvsagt vurdere dette som mangelfull historieskriving, men at det å skulle være uberettiget som et bidrag for å utvikle fellesskap og forståelse i dag, står for meg som en myte. Leirvik er i alle fall tydelig på sitt prosjekt.

 

Uklart. Det store spørsmålet om hvorfor Tvedt avskriver menneskerettighetene som verdigrunnlag blir uklart for meg. Det kan virke som det skyldes at de omtales som «universelle». Det er de ikke mener Tvedt. Men det er avhengig av hans forståelse av begrepet universell. Og vilje til å se langsiktige og sammensatte utviklingslinjer. Selv om begrepet menneskerettigheter er nytt er finnes spor av de verdiene disse representerer i forskjellige tradisjoner. Og de er under stadig utvikling. Striden om anerkjennelse av homofilt samliv er et eksempel på det. Det interessante er at menneskerettighetene har funnet plass i vår grunnlov i 2012. Det er ikke av særlig interesse for Tvedt. Han gjengir den nye utformingen av § 2 bare ett sted (s. 166) uten å ta med leddet om menneskerettighetene og uten å gå nærmere inn i en av de mest sentrale debattene om verdigrunnlaget for den norske staten. Han konstaterer et annet sted at det ved periodens slutt «ikke fantes noen norske verdier. Eller at … det var så vanskelig å definere dem, at det var like greit å avskrive dem» (s. 246).

 

Ensidig og forenklet. Mot slutten tar Tvedt endelig fram opplæringsloven som sier at opplæringa skal «byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane». Tvedt avskriver elegant denne formålsparagrafen fordi den ikke baserer seg «på virkeligheten og historien» og fordi den ikke «samler Norge som samfunn» (s. 281). Hvis det er det Tvedt mener han har påvist i sin studie om det internasjonale gjennombruddet, vil jeg si at det i beste fall er en svært ensidig og forenklet fortolkningen av situasjonen i det norske samfunnet. Det er som å skulle gi dem rett som midt på 1880-tallet spådde at Norge ville opphøre å være et samlet folk og et godt samfunn om venstrekreftene fikk gjennomslag for å samle all politisk makt i Stortinget. Eller noen tiår senere gikk imot kvinnelig stemmerett fordi det vil oppløse grunnstrukturen i samfunnet.

 

Omstridte verdier. Verdier er omstridt. Oppslutningen om samfunnsmessige visjoner som nedfelles i lover, kan i perioder være mangelfull. Kvaliteten vil vise seg over tid. Ikke minst i krisetider. Var det noe av det vi så etter skuddene mot synagogen i Oslo i 2006? Eller etter 22. juli 2011? En hendelse Tvedt for øvrig ikke berører.

At Tvedt i Det internasjonale gjennombruddet gir oss et aktuelt svar på «Norges utvikling og skjebne som en del av verdenshistorien dype og uregelmessige rytmer av kontinuitet og brudd», kan etter mitt skjønn ikke vurderes som annet enn en myte – alle gode og interessant poenger til tross. En dynamisk forståelse av menneskerettighetene kan fortsatt ha avgjørende og samlende innflytelse på det flerkulturelle norske samfunnet og på Norges bidrag i det internasjonale samfunnet.

 

 

Gå til innlegget

En trosopplæring for voksne

Publisert 5 måneder siden - 1558 visninger

Dette er en bokomtale i Nytt norske kirkeblad 6/2017: Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen».

 

Har vi fått en ny bok for voksen trosopplæring? Den amerikanske teologen og skribenten Marcus J. Borg, som døde for et par år siden, mente i alle fall å ha gitt kritisk tenkende og troende en «kristen innføringsbok, som et første strøk, en grunning, som lærer oss hvordan vi kan lese Bibelen». Målet med boka er å «hjelpe oss å lese, høre og ta til oss det kristne språket uten at en forutbestemt forståelse kommer i veien.» Borgs oppfordring er at «[v]i må lære oss å lese og lytte til språket i vår tro på nytt.»

Den engelske tittelen reflekterer at det dreier seg om språk: «Speaking Christian». Det er ikke lett å oversette en slik tittel. Forlaget har måttet gå en annen veg som likevel reflekterer Borgs hovedanliggende, nemlig å «gjenoppdage kristendommen». Men hva betyr så det? Hva er det nødvendig å gjenoppdage? Hvilket språk er det vi har mistet underveis? Nøkkelen til Borgs svar ligger i det han mener er en språklig fordreining av selve grunnstrukturen i Jesu budskap. Fordreiningen knytter han til den utbredte forestillingen om at kristen tro er bundet til «himmel-helvete-rammeverk». Frelse, og kristen tro, er blitt henvist til et valg mellom en hinsidig, evig fortapelse og et evig liv. At det er slik belegger Borg blant annet med egne erfaringer fra sin oppvekst i en skandinavisk, luthersk kontekst i Midtvesten i USA. Han gjenkjenner et tilsvarende «helvete-himmel- mønster» i dagens evangelikale strømninger.

Sett med norske øyne fortoner den amerikanske kirkelige og teologiske virkeligheten seg noe annerledes enn hos oss. Kirkelivet i USA er preget av en skarpere konflikt knyttet til en mer fundamentalistisk bibellesning. Norsk kirkeliv har på sin side vært preget av ett dominerende kirkesamfunn og en akademisk orientert teologisk opplæringstradisjon. Riktignok har det vært sterke spenninger i norsk kirkeliv knyttet til det kristne språket. Diskusjonene har vært lange og heftige om rett «bibelsyn» og sann «bibeltroskap». Halvor Moxnes har i sin nye bok, «Historien om Jesus», fortalt oss en del om disse konfliktene. Han avslutter sin historiske reise med Jesus-bilder fram til vår tid med et artig kapitel om den norske debatten gjennom de siste hundre år. Det oppsummeres til sist med noen spennende refleksjoner under overskriften «Jesus fra Arne Garborg til Bjørn Eidsvåg». Her trekker Moxnes fram blant annet «helvetesstriden» mellom indremisjonslederen Ole Hallesby og den «liberale» biskop Kristian Schjelderup på 1950-tallet. Den dreide seg nettopp om Borgs rammeverk. Valget mellom «himmelen og helvetet».

Moxnes oppsummerer denne striden med et utblikk: «Helvetesstriden viste hvor sterk makt den pietistiske lekmannskristendommen hadde i Norge i den første perioden etter andre verdenskrig». Samtidig finner Moxnes tegn til endring og viser til ordinasjonen av den første kvinnelige presten i 1961, utført av den samme biskop Schjelderup, og til Jacob Jervells samtidige foredragsserie i NRK om «den historiske Jesus» som ble utgitt i bokform året etter. Moxnes avslutter reisen med Bjørn Eidsvåg og hans suksessforestilling på Det Norske Teateret, «Etterlyst: Jesus». Her gjør Eidsvåg, prest og trubadur, opp sitt teologiske bo med å avlyse den «doble utgang» og en evig fortapelse. Det er i denne sammenheng vi må se Kom forlags initiativ med å utgi Borg på norsk. Nærmest som en videre teologisk underbygging av Eidsvågs helveteskritiske posisjon.

Den aktuelle debatten har avslørt at selv om vi har hørt lite «himmel eller helvete»-forkynnelse fra prekestolene i Den norske kirke etter Hallesbydebatten på 50-tallet, så har temaet likevel vært mentalt tilstede. Helvete har bare vært plassert ut i et ubestemmelig og uadressert tåkelandskap. Og det er her Borg kommer inn. For han går åpent og direkte inn dette landskapet og blåser vekk tåka. Ikke bare med et utgangspunkt i at tanken om den dobbelte utgang og en evig fortapelse er fremmed for moderne mennesker, men med utgangspunkt i at en slik tankemodell faktisk ikke er bibelsk. Jesus talte ikke om fortapelse som evig pine, mener Borg. Der slike utsagn finnes, må de forstås på det Borg kaller en «metaforisk-historisk» måte.

Dette dreier seg ikke minst om et språklig nøkkelbegrep som vi allerede har introdusert, nemlig frelse. Hvordan ble det egentlig oppfattet når Jesus brukte det, spør Borg. I dag vil ordet «frelse», slik vi har nevnt, i hovedsak forbindes med frelse som evig liv «i himmelen» etter døden. «Himmel-helvete-rammeverket» fyller i dag begrepet frelse med innhold. Både for kirkens indre kjerne og for kirkens kritikere. Går vi derimot inn og ser på hvordan Jesus brukte begrepet, konstaterer Borg, at det ikke forholder seg slik. Frelse dreier seg først og fremst om frelse her og nå. Frelse er Guds virkelighet i spill inn i menneskers liv. Jesus helbredet syke og reiste opp nedbrutte. Han inkluderte de som var satt utenfor. Han gir dem ny verdighet. Han viser ekte medfølelse og helende barmhjertighet. Han skaper rettferdighet og trygghet. Alt her og nå. Som et Guds nærvær. I Johannesevangeliet blir dette nye livet, omtalt som det «evige liv», ikke i futurum, men i presens. Dermed blir også «fortapelsen» liv som vender seg bort fra Gud og fanges i sin egen ødeleggelse eller som offer for andres ondskap. Også det her og nå. For å tydeliggjøre alvoret i de valg vi gjør og hva frelsen og Guds rike dreier seg om, bruker evangeliene dramatiske bilder om dom og død og et liv uten Gud.

Borgs metodiske grep og hans «gjenoppdagelse» av Jesu «egentlige» budskap, er ikke unikt i et forskningshistorisk perspektiv. De hører hjemme i den akademiske tradisjonen som startet for rundt to hundre år siden hvor en for alvor begynte å jakte på den historiske Jesus. I Norge tok det lang tid før de nye tonene for alvor slo inn i skoleteologien og skapte sine konflikter mellom «liberale» og «bibeltro». Institusjonalisert mellom Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo og Menighetsfakultet. Inntil nylig var det rimelig lett å kunne spore om en prest kom fra MF eller TF, selv om begge fakulteter aksepterte en historisk-kritisk tilnærming til Bibelen. Det kristelige språket avslørte en. Innenfor en slik akademisk teologisk diskurs representerer ikke Borgs «gjenoppdagelse» av kristendommen og hans tilbakevending til det opprinnelige kristne språket, noe spesielt og oppsiktsvekkende. Men ved sin tydelighet åpner hans innføringsbok i det kristne språket for en bredere og mer direkte debatt om helt sentrale spørsmål i vår kristne tro. Det er nesten noe jervellsk provoserende over Borg. Det er kjærkomment, og på høy tid også for folkekirkas framtid.

Borg utfordrer oss for det første til å komme ut av tåkeheimen og våge å snakke nytt, eller bedre: å vende tilbake til det opprinnelige kristne språket. Både gjennom ny kunnskap om det kristne språkets historie og ny innsikt i den religiøse forestillingsverdenen og de sosiale og kulturelle forhold i Jesu samtid, tilføres tekstene liv. Når jeg ser tilbake på min egen tid som prest og forkynner, er det bare i liten grad at slik faglig innsikt anvendes i forkynnelsen. Ut fra min erfaring mener jeg vi lider av et slags faglighetskompleks. Eller er det fordi vi ikke ønsker å skape uro? Kanskje dreier det seg om en opplevelse av uformuenhet i formuleringen av vanskelige og kontroversielle spørsmål.

«Fortapelsen» er nettopp et slikt tema. Noe av det samme kjenner jeg igjen fra striden om homofili og homofilt samliv og også når det gjelder det å ta opp konkrete samfunnsmessige konsekvenser av evangeliet. Er det slik at vi rett og slett mangler språk for slik «vanskelig» forkynnelse. Kanskje egner det seg ikke i korte prekener med store «kirkefremmede» dåpsfølger? Vi mangler kanskje også andre arenaer for voksenopplæring i den kristne tro i menighetene? Arenaer for teologisk samtale, der de vanskelige spørsmålene kan drøftes i åpenhet og ærlighet. Det dreier seg om noe annet en posisjonering i offentlig debatt.

Borg ønsker seg slik lyttende og respektfull fagligbasert dialog. Han har selv gitt oss konkrete eksempler på at dialog både er mulig og viktig. Personlig har jeg hatt utbytte av hans dialog med den mer konservative, engelske teologen og biskopen N.T. Wright i boka: «The Meaning of Jesus – Two Visions» fra 1999. Og «The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem» med en annen kontroversiell teolog, John Dominic Crossan fra 2006. Faglig appetitt kombinert med en bevisst vilje til å gjenvinne et kristelig språk som viser seg å fungere i møte med den verden som utfordrer oss i dag, er det for lite av i dagens praktiske menighetsliv. Vi trenger faglig stoff som kan leses og drøftes. Her er Borgs bok en gavepakke. Slik også Halvor Moxnes sin «Historien om Jesus» er det – og for den sakens skyld også Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus».   

«Gjenoppdag kristendommen» er en god innføringsbok i en spennende populærfaglig nytestamentlig verden. Den stimulerer til ettertanke og spørsmål. Personlig savner jeg nok en «dypere» beskrivelse av ondskapen eller Guds motkrefter både i den store historien og den enkeltes liv. Forståelsen for et endelig oppgjør, en endelig dom og seier for Gudsriket ved «tidens ende» ville dermed bli en mer integrert del av det kristne språket og dermed også visjonen om et evig liv på den andre siden av det skillet den siste fiende, døden, skaper. For meg handler det kristne språket også om det. Det hører med i gjenoppdagelsen.

Men la det til sist være sagt: «Gjenoppdag kristendommen» er en nyttig og inspirerende bok, ikke minst fordi Borg selv har en så tydelig kirkelig forankring. Borg distanserer seg ikke fra eller kritiserer kirken fra utsida. Som ordinert prest i den episkopale (anglikanske) kirke merkes pulsen fra aktivt gudstjeneste- og bønneliv. Det kommer kanskje enda tydeligere fram i hans senere (siste) bok fra 2014: «Convictions – How I Learned What Matters Most».

Jeg vet ikke om det er i tråd med god anmelderskikk, men Marcus J. Borgs bøker anbefales hermed og da spesielt den boka som nå er gjort tilgjengelig på norsk. Det er mange, både lek og lærd som kan ha utbytte av å «gjenoppdage kristendommen» og finne tilbake til et mer autentisk «kristent språk».Våre menigheter og vår folkekirke trenger slike samtaler.

Tor B Jørgensen


Marcus J. Borg: Gjenoppdag kristendommen, Kom forlag 2017

Av Borg er det også vist til: Convictions – How I Learned What Matters most, 2014

I samarbeid med N.T. Wright: The Meaning of Jesus – Two Visions, 1999

I samarbeid med John Dominic Crossan: The Last Week – A Day-by-Day Account of Jesus’s Final Week in Jerusalem, 2006.

I tillegg: Halvor Moxnes: Historien om Jesus, Verbum 2017

 

 

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hetebølgen
av
Vårt Land
rundt 14 timer siden / 113 visninger
1 kommentarer
Barmhjertighetens grense
av
Lars Jørgen Vik
rundt 14 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Erobret kristendom
av
Åste Dokka
rundt 23 timer siden / 1215 visninger
11 kommentarer
Ramadan
av
Geir Tryggve Hellemo
2 dager siden / 501 visninger
3 kommentarer
Viktig islamsk feminisme
av
Vårt Land
2 dager siden / 125 visninger
1 kommentarer
Smith og Trump
av
Erling Rimehaug
2 dager siden / 457 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Levi Fragell kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
2 minutter siden / 259 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 6 timer siden / 259 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Hetebølgen
rundt 6 timer siden / 113 visninger
Tor Jakob Welde kommenterte på
Erobret kristendom
rundt 6 timer siden / 1215 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 7 timer siden / 11828 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Demagogi og "åndelig" manipulasjon!
rundt 8 timer siden / 11828 visninger
Les flere