Tor Berger Jørgensen

Alder: 73
  RSS

Om Tor Berger

Bosted: Frogner i Sørum
Pensjonist/biskop emeritus

Følgere

Ble jeg utsatt for snikbuddhistisering på søndag?

Publisert rundt 2 måneder siden

Debatten om begrepet snikislamisering har dukket opp igjen som het potet i regjeringssamarbeidet. En nonne minnet meg på hor kunnskapsløs denne ordbruken er.

En opplevelse sist søndag kaster et merkelig lys over dem som mener den muslimske kvinnens avvisning av å håndhilse på vår kronprins kan beskrives som et uttrykk for snikislamisering i Norge. Denne dagen arrangerte Frogner menighet på Romerike en årlig pilegrimsvandring sammen med buddhistforsamlingen i området. Vi har holdt på med det i fem år. Vi gikk langs veien et par-tre kilometer fra What Thai tempelet til Frogner kirke. Etter først å ha nytt et godt måltid, kom jeg til tempelet, som jeg for øvrig har besøkt mange ganger, hvor jeg i ubetenksomhet rakte fram hånda mi for å hilse på en nonne - og hun la hånda si inn til kroppen sin. Omtrent slik som på bilde fra moskeen i Bærum. Jeg følte meg litt dum. For jeg burde vite bedre. 

Påminnelse om mangfold

Litt ubekvemt? Ja! Men hvordan går det an å tolke dette som et uttrykk for å ville snikbuddhistisere Norge?Og når jeg tenker etter satt verken munkene eller nonnene sammen med oss når vi spiste. De hadde forlengst avsluttet dagens siste måltid ved tidlig lunsjtid og ville sikkert ikke forstyrre våre spiserier. Ingen ville finne på å oppfatte buddhistenes regler for skikk og bruk å skulle representere en trussel mot norsk kulturell identitet! Til og med om det skulle bli mange av dem også i Norge.

Når ledende politikere kan finne på å tolke en muslimsk kvinnes respekt for sin religiøse og kulturelle tradisjon, som et anslag mot norsk kultur ved å sette merkelappen "snikislamisering" på en slik hendelse, er det ikke bare kunnskapsløst, det må også være uttrykk for en forutinntatt negativ holdning til muslimer. Ordbruken er derfor både en konsekvens av en slik holdning og samtidig en legitimering av slike holdninger. 

Jeg ble ikke snikbuddhistisert på søndag. Jeg fikk en påminnelse om hvor mangfoldige våre religiøse og kulturelle uttrykk kan være. Kronprinsen ble heller snikislamisert for noen uker siden. Mangfoldet i kulturelle tradisjoner og religiøse skikker, som nå er kommet nær oss, burde heller åpne for å se hva som binder oss sammen på tross av forskjellene. 

Øker frykten

En utstrakt hånd er ment som et fredstegn, men det kan oppleves som påtrengende og intimiserende. For noen er det truende. Det bør vi respektere enten de gjør det ut fra en muslimsk eller buddhistisk tradisjon. Velger vi å oppfatte det som et skummelt uttrykk for snikmisjonering, vil det bare øke usikkerheten og frykten mellom oss. 

I et slikt perspektiv er det godt at andre politikere sier i fra at en ikke kan akseptere slik språkbruk.  

Gå til innlegget

Kirkepartier styrker demokratiet

Publisert 2 måneder siden

Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et «partisystem»

Utfordringene etter årets valg er nok mange, men hovedspørsmålet er framtida til ordningen med såkalte nominasjons­komitelister. Det kommer ­etter mitt skjønn ikke tydelig nok fram i Alf Gjøsunds kommentar i Vårt Land 13.09.

Gjøsund har selvsagt rett i at det er en utfordring at oppslutningen om valget ikke ble ­bedre. Men at det skulle være overraskende dårlig, er det derimot vanskeligere å forstå. Ved valget for fire år siden var det ett stort stridstema som hadde bred mobiliseringseffekt. Dette slo sterkt ut, ikke minst i Oslo. Gjøsund har også rett i at Åpen folkekirke gjorde et noe svakere valg. Det henger nok sammen med det samme forholdet, nemlig at årets kirkevalg ikke fikk så bred oppslutning som sist.

Ikke overraskende 

Gjøsund utroper Bønnelista til valgets vinner med en representant fra de ni bispedømmene hvor de stilte liste. Det kan kanskje betraktes som et oppsiktsvekkende resultat, men for den som kjenner gras­rota i Den norske kirke, er det ikke spesielt overraskende.

Sett med mine øyne mener jeg dette «partiets» gode resultat, er en styrke for den demokratiske prosessen innad i kirka. De som ønsker å bevare en tydelig kirke langs linjer med bred historie i norsk kirkeliv, har nå skapt en plattform for sin kirkelige retning inn i de kirkelige beslutnings­organene.

Uklare lister 

Det mest spennende ved valget er etter mitt skjønn skjebnen til Nominasjonskomiteens lister. Slik jeg har oppfattet argumentet for å ­beholde denne ordningen, er at disse listene på en mer spesiell måte representerer­ ­demokratiet i kirka fordi de lokale menig­hetene/menighetsrådene har vært delaktige i nominasjonsprosessen. Dermed har lista fått et slags preg av å være en offisiell liste, mens Bønnelista og lista til Åpen folkekirke har vært beskrevet som fløypartier.

Men profilmessig er Nomina-
sjonskomiteenes lister i utgangs-
punktet og i praksis ikke sentrumslister. Listene deres har ikke en egen profil. De kan i beste fall representere en slags balansert fellesliste for mangfoldet i kirke­landskapet. Etter mitt skjønn ­viser årets valg at ordningen med ­Nominasjonslister er det mest uklare ved hele valgordningen. Storparten av Bønnelistas representanter tas da også tallmessig fra disse listene.

Demokratisk utydelighet 

Åpen folkekirke har tapt tre mandater mot Nominasjons­komiteenes seks. Innholds­messig har det vært interessant å registrere at representanter for og sympatisører med Nominasjonskomiteene med jevne mellomrom har anklaget Åpen folkekirke for å være altfor lite profilert og med et program som «alle kan være enige i».

Disse erfaringene peker i ­retning av at ordningen med ­nominasjonskomiteer er en av de store utfordringene ved dagens valgordning. De skaper demokratisk utydelighet. Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et «partisystem». Det vil gi nødvendig avklaring og større engasjement – også inn mot de fremtidige kirkevalgene, enten disse fortsetter i tilknytning til lokalvalgsdager og -steder, ­eller ikke.

Fellesskap i troen 

Det ser ut som noen frykter at slike partivalg skulle svekke samholdet og enheten i kirka. Det er mye som taler for det motsatte. Alle som har vært til stede ved et kirkemøte, vet at det å samles i fellesskap til andakter, gudstjenester og ikke minst til felles nattverd over flere dager, har betydelig effekt. Det er her et kirkemøte skiller seg fra et politisk organ. Det høyere fellesskapet i troen på Jesus Kristus bærer i seg både evne til å forstå og vise respekt for hverandre og vilje til dialog og inngå kompromisser.

Evalueringa av kirkevalget blir nå en spennende øvelse – også for redaksjonen i Vårt Land.

Gå til innlegget

Utfordringene etter årets valg er nok mange, men hovedspørsmålet er framtida til ordningen med såkalte nominasjonskomitelister. Det kommer etter mitt skjønn ikke tydelig nok fram i Gjøsunds kommenatr i Vårt Land 13.9. -

Alf Gjøsund har en første analyse av kirkevalgets resultat. Jeg synes ikke Gjøsund treffer særlig godt. Han har selvsagt rett i at det er en utfordring at oppslutningen om valget ikke ble bedre. Men at det skulle være en overraskende dårlig, er det derimot vanskeligere å forstå. Ved valget for fire år siden var det ett stort stridstema som hadde bred mobiliseringseffekt. Dette slo sterkt ut ikke minst i Oslo. Gjøsund har også rett i at Åpen folkekirke gjorde et noe svakere valg. Det henger nok sammenheng med det samme forholdet, nemlig at årets kirkevalg ikke fikk så bred oppslutning som sist. 

Gjøsund utroper Bønnelista til valgets vinner med en representant fra de ni bispedømmene hvor de stilte liste. Det kan kanskje betraktes som et oppsiktsvekkende resultat, men for den som kjenner grasrota i Den norske kirke, er det ikke spesielt overraskende. 

Sett med mine øyne mener jeg dette "partiets" gode resultat, er en styrke for den demokratiske prosessen innad i kirka. De som ønsker å bevare en tydelig kirke langs linjer som har en bred historisk i norsk kirkeliv, har nå skapt en plattform for sin kirkelig retning inn i de kirkelige beslutningsorganene. - 

Det mest spennende ved valget er etter mitt skjønn skjebnen til Nominasjonskomiteens lister. Slik jeg har oppfattet argumentet for Nominasjonskomiteens lister er at disse listene på en mer spesiell måte representerer demokratiet i kirka fordi de lokale menighetene/menighetsrådene har vært delaktige i nominasjonsprosessen. Dermed har lista fått et slags preg av å være en offisiell liste, mens Bønnelista og lista til Åpen folkekirke har vært beskrevet som fløypartier. 

Men profilmessig er Nominasjonskomiteenes lister i utgangspunktet og i praksis ikke sentrumslister. Listene deres har ikke en egen profil. De kan i beste fall representere en slags balansert fellesliste for mangfoldet i kirkelandskapet. Etter mitt skjønn viser årets valg at ordningen med Nominasjonslister er det mest uklare ved hele valgordningen. Storparten av bønnelistas representanter tas da også tallmessig fra disse listene. 

Åpen folkekirke har tapt tre mandater mot Nominasjonskomiteenes seks. - Innholdsmessig har det vært interessant å registrere at representanter for og sympatisører med Nominasjonskomiteene med jevne mellomrom har anklaget Åpen folkekirke for å være altfor lite profilert og med et program som "alle kan være enige i". 

Disse erfaringene peker i retning av ordningen med nominasjonskomiteer er en av de store utfordringene ved dagens valgordning som skaper demokratisk utydelighet. Den norske kirke bør fortsette utviklingen av et "partisystem". Det vil gi nødvendig avklaring og større engasjement - også inn de fremtidige kirkevalgene enten disse fortsetter i tilknytning til lokalvalgs-dager og -steder eller ikke. 

Det ser ut som noen frykter at slike partivalg skulle svekke samholdet og enheten i kirka. Det er mye som taler for det motsatte. Alle som har vært tilstede ved et kirkemøte vet at det er en betydelig effekt av det nettopp å være tilstede på et KIRKE-møte der en samles i fellesskap til andakter, gudstjenester og ikke minst til felles nattverd over flere dager. Det er her et kirkemøte skiller seg fra et politisk organ. Det høyere fellesskapet i troen på Jesus Kristus bærer i seg både evne til å forstå og vise respekt for hverandre og vilje til dialog og inngå kompromisser. 

Evakueringa kirkevalget blir nå en spennende øvelse - også for redaksjonen i Vårt Land.

Gå til innlegget

Stor takk til stortingsrepresentantene Torhild Bransdal og Geir Jørgen Bekkevold fra KrF for artikkelen "Humanitet betyr amnesti". Granavoldplattformen bruker begrepet ureturnerbare asylsøkere

Det er svært gledelig at to representanter for ett av regjeringspartiene tør å tale så klart og innsiktsfullt om humanitet og amnesti for lengeværende "papirløse". Organisasjonen Mennesker i Limbo har i snart fire år forsøkt å vekke politikere og opinionen for den fortvilede situasjon noen medmennesker er havnet i her i landet vårt. Vi har opplevd politisk støtte og oppmerksom fra tid til annet før saken igjen har forsvunnet inn ut usynlighetens tåkelandskap. De som har påstått at "de papirløse" ikke finnes, ser ut til å ha fått rett. Men de vandrer i våre gater like fullt. De finnes. 

Idealisten Arne Viste har ønsket å gi dem mulighet til et verdig liv ved å utstede "arbeidstillatelser" og ta ansvar for ansettelsesforhold. I all åpenhet overfor norske myndigheter og innenfor gjeldende regelverk, så langt det har vært mulig. Mennesker i Limbo venter med spenning på utfallet av straffesaken mot Viste i slutten av september.

Mennesker i Limbo er også takknemlige for Vårt Lands store oppslag, om Viste (mandag 26. august) og om to av våre medlemmer den påfølgende dagen. Et nytt trykk i saken kom i dagens avis (30.8) med nyheten om at biskop emeritus Gunnar Stålsett i 14 år har lønnet ett av disse medlemmene som vaskehjelp i huset. Siden 2011 har dette måttet skje i brudd med norsk lov fordi norske myndigheter instruerte skatteetaten om ikke å utstede skattekort til "papirløse".

Både for Viste og Stålsett er det gapet mellom et tvingende moralsk-etisk ansvar overfor medmennesker i nød og norsk lov som presser fram løsninger som kan betegnes som sivil ulydighet. Sakskomplekset har en juridisk side i forholdet mellom norsk lovverk på den ene siden og vår egen Grunnlov og internasjonale menneskerettighetsforpliktelser på den andre. Dette vil bli belyst i saken mot Arne Viste. 

Saken er først og fremst et politiske spørsmål. Stortinget kan endre lover eller påse at det blir skapt regelverk som vil gi "papirløse" på visse betingelser mulighet til blant annet arbeid. Bransdals og Bekkevolds innlegg gir løfter om at det vil komme et politisk initiativ i en slik retning. 

Men så langt avfeies alle slik tilløp til justeringer med at de som ikke har lovlig opphold, ikke skal oppholde seg i landet. De eksisterer rett og slett ikke. Flere av dem som har bekledd justisministerposten de senere årene eller andre representanter for Fremskrittspartiet har uttrykt slik. Senest Jon Helgheim i en debatt med KrFs førstekandidat til fylkesvalget i Viken, Ida Lindtveit Røse, på Dagsnytt 18 for noen dager siden.

Det oppsiktsvekkende i FRPs kategoriske retorikk er at deres egen regjeringsplattform motsier dette. Her står det svart på hvitt at regjeringen skal "legge til rett for en engangsløsning for eldre ureturnerbare asylsøkere". Da må det faktisk finnes slike! Der er her, de ureturnerbare asylsøkere. La gå at de må være eldre og ha vært i Norge minst 16 år før de kan nyte godt av et amnesti. De finnes! La gå at det bare er en "engangsløsning", slik at ikke ordningen skal kunne skape presedens. De finnes! "Engangsløsningen" kan ikke oppfattes som annet enn et "engangsamnesti". 

Og det må kunne åpne for at Stortinget etter en grundig gjennomgang av saksforholdene, langs linjer som Bransdals og Bekkevolds innlegg antyder, faktisk kan utvide ordningen, til å gjelde uansett alder og angi et kortere tidsrom for opphold i Norge. Med den tilnærmingen som Bransdal og Bekkevold her har angitt, ser vi fram til det konkrete arbeidet med retningslinjer for dette punktet i Granavoldplattformen!

Vi venter i spenning og med forventning. 

På vegne av Mennesker i Limbo, Tor B Jørgensen styreleder 




Gå til innlegget

Brobyggeren Hans Nielsen Hauge?

Publisert 6 måneder siden

KrF vil la Hans Nielsen Hauge inspirere arbeidet i det blå regjeringsprosjektet. Forhåpentlig ser de også koblingen mellom Hauge og sosialismen.

Vårt Land kommer på lederplass (02.05) med en interessant 1. mai-refleksjon med ­tittelen Hauge og Marx. Den avsluttes med en henvisning til at KrFs ­ledelse nå løfter fram Hans ­Nielsen Hauge som et samfunnsbyggende ideal. Arbeiderbevegelsen på sin side oppfordres til å gi radikaleren Hauge den anerkjennelsen han fortjener. En slik anerkjennelse vil ­kunne bidra til å «bygge nye broer mellom to viktige bevegelser i Norge, ­arbeiderbevegelsen og ­lavkirkeligheten», skriver avisa. Ønsket deles så absolutt. ­Hauges ­dristige samfunnsendrende ­engasjement fortjener fornyet oppmerksomhet. Mange av oss, som ble ­«radikalisert» på 60- og 70-tallet, hentet inspirasjon fra en åndelighet som i sin grunnstruktur var «haugiansk» der det dreide seg både om misjon og radikalt samfunnsengasjement.

Kristensosialisme 

Forholdet mellom kirken, inklusive organisasjonene som med betydelig variasjoner fulgte i Hauges spor, og arbeiderbevegelsen har til tider vært spent. Det er ­mange h­istoriske årsaker til dette, på begge sider av denne spenningskløfta. Til forskjell fra Vårt Lands redaktør, vil jeg påstå at arbeider­bevegelsen i Norge i dag har et mer avslappet og velvillig forhold til kirke og kristendom enn den ­kanskje har hatt noen gang tidligere i sin historie. Innslaget av «kristensosialister» har uten tvil vært med på å skape tillit og ­dermed bygge ned den anti­kirkelige retorikken. I denne s­ammenheng kan også organisasjonen som nå heter Kristne ­arbeidere, nevnes. Hans Nielsen Hauge har kanskje ikke vært en hovedfigur i denne tilnærmingsprosessen, men du verden, han fortjener så absolutt en plass som premissleverandør for fram­veksten av det moderne, sosialdemokratiske velferds-Norge.

Når KrF nå velger å løfte Hans Nielsen Hauge fram som ideal, er kanskje den største ­utfordringen om KrF er i stand til å se d­enne koblingen. Det er mye som ­taler for at «venstresida» i KrF har hatt en slik ­posisjon, og politisk har søkt mot sosial­demokratiet. Men nå vant «de blå», og ­dermed har KrF blitt knyttet til ­politiske strømninger som har som ­hovedmål å «knuse ­sosialistene». Det er dessverre en lang ­tradisjon i kirke og lekmannsbevegelse som har delt et tilsvarende politisk verdensbilde om enn ikke med samme ­retoriske uttrykksmåte.

Radikaleren 

For dem av oss som kjenner slektskap med ­Hauge overført i et sosialdemokratisk format, blir det ­spennende å følge den videre ­interne diskusjonen i KrF om Hans Nielsen Hauge og hans radikalisme. Etter mitt skjønn fortjener ikke Hauge å bli tatt til inntekt for dagens «blå» ­prosjekt. Det hadde vært langt mer ­spennende om «venstre­sida» hadde vunnet fram. Da ville brobygginga kanskje ­kunne ha kommet et skritt videre.

Uten å ha nevnt Hans ­Nielsen Hauge med ett ord i min egen 1. mai preken i Rælingen ­kirke, ­tillater jeg meg å henvise til ­denne talen som er lagt ut på Vårt 
Lands egen Verdidebatt.no. 
­Viktigere enn Hauge er ­inspi-
rasjonen og linjene tilbake til Bibelen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere