Tarald Rasmussen

Alder:
  RSS

Om Tarald

Professor i kirkehistorie, Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo

Følgere

Konfesjonell forenkling

Publisert rundt 1 måned siden - 355 visninger

Også det lutherske kirkerommet ble utformet med tanke på religiøse funksjoner, ikke bare med tanke på pedagogikk.

Vårt Lands fine sommerserie om gamle norske kirker har også bidratt til å få opp igjen en ny diskusjon om luthersk syn på bilder. Med utgangspunkt i VL-reportasjen om Nes kirke 23. juli kom først Birgitte Lerheim og Roger Jensen med en betimelig påminning om at tidlig luthersk kristendom slett ikke var så negativt innstilt til bilder som mange tenker (27.07.). Dette innlegget reagerte Bernt Oftestad på i VL 02.08., der han vil sette reformasjonstidens diskusjon om bilder inn i en større historisk sammenheng.

Hans viktigste anliggende er å få fram en grunnleggende religiøs forskjell mellom en luthersk og en katolsk holdning ikke bare til bilder, men til gudsdyrkelse overhodet. Selv om det skulle være riktig at også luthersk kristendom er åpen for bruk av bilder i kirkerommet, er dette etter Oftestads syn en fattig trøst. Bildene hadde med reformasjonen nemlig mistet sin religiøse kraft og var blitt omprogrammert til pedagogiske hjelpemidler for den nye lære. Oftestad omtaler dette som en billedstorm så god som noen, og som en kulturrevolusjon der vesentlige religiøse verdier gikk tapt.

Et klasserom. Det lutherske gudstjenestelivet ble stående igjen uten noe som krevde religiøs høyaktelse eller venerasjon. Ifølge Oftestad ble menigheten en «skoleklasse», presten en «skolemester» og kirkehuset et «klasserom». Den katolske kirken, på sin side, sto fast på tradisjonen, og på et syn på bilder som ble formulert allerede i oldkirken (i konsilvedtak 787). Der ble det slått fast at bilder ikke skal dyrkes, men æres – og de skal æres fordi den som er avbildet på representativt vis er til stede i bildet. Denne tenkemåten ble ifølge Oftestad ført videre i den katolske kirken også etter reformasjonen, og stadfestet på det epokegjørende kirkemøtet i Trient midt på 1500-tallet.

Fra et historisk synspunkt er det er ikke vanskelig å anfekte og stikke hull på en slik sammenfatning. Forholdet mellom det som vokste fram som en luthersk og en katolsk konfesjon var langt mer komplisert og tvetydig enn det Oftestad gir inntrykk av. For å ta kirkemøtet i Trient først: Det vedtok på sin siste sesjon i 1563 et dekret om bilder (og relikvier). Dekretet er i praksis en reaksjon på protestantisk kritikk av fromhetspraksis i senmiddelalderens kirke, og det går nokså langt i å innskjerpe de samme tingene som protestantene hadde framhevet: man skulle være mer nøye med hva slags bilder man hadde i kirkene, og bildene skulle især knytte an til bibelske fortellinger.

Ikke hellig. I tillegg gikk man tydelig lenger enn konsilet i 787 i å understreke skillet mellom et bilde og det som ble avbildet: Bildet i seg selv er ikke hellig. Her ser vi en interessant og svært viktig modernisering av kristen holdning til bilder som er felles for begge konfesjonene. Endelig framhevet også det katolske konsilet i Trient det samme Oftestad ser på som typisk luthersk, men som hadde vært et sentralt aspekt av kristen billedbruk gjennom det meste av tradisjonen: at bildene hadde en didaktisk eller pedagogisk funksjon. Denne siden av saken ble ytterligere understreket av katolske biskoper som skrev traktater om religiøse bilder i tiden like etter konsilet.

Om den katolske kirken her på den ene siden la seg atskillig nærmere opp til lutherske idealer enn det Oftestad gir innrykk av, var også tidlig luthersk kristenliv på den andre siden langt mer preget av religiøs høyaktelse eller venerasjon enn det Oftestad vil ha det til. Også det lutherske kirkerommet ble utformet med tanke på religiøse funksjoner, ikke bare med tanke på pedagogikk. Et sentralt eksempel er prekestolen. Den var noe langt mer enn et kateter for pedagogisk utfoldelse. Den fikk ikke bare en ny og framskutt plassering i kirkerommet, men ble ofte også utformet som det nye senteret for formidling av det hellige i kirken. Presten på prekestolen var som Kristus selv, og prekestolens ikonografi avspeilet dette. Over presten hang gjerne en stor hvelving som skulle representere himmelen.

Prektige kunstverk. Bevarte lutherske prekestoler fra sent 1500- og tidlig 1600-tall er i mange tilfeller (for eksempel i Halle, Erfurt, Magdeburg – eller i norsk sammenheng: i Stavanger domkirke) prektige kunstverk og demonstrere at man her satte inn ekstra krefter for å få til denne nye sentreringen av kirken som hellig rom. Prekestolen ble også gjerne innviet ved en egen vigslingspreken. Den var altså et slags hellig sted.

Et annet typisk trekk ved tidlige lutherske kirkerom var epitafiene til minne om menighetens avdøde eliter. Noen steder ble de plassert der helgenaltere før hadde stått. Å si at epitafienes religiøse funksjon først og fremst var pedagogisk, blir feil. Snarere skulle de bidra – med religiøs kraft – til å omkode religiøse følelser med hensyn til døden og de døde. I tillegg skulle de bidra til å hedre minnet etter den som var død og som hadde betalt for bildet. Slik religiøse eliter også hadde latt sitt minne hedres ved å bli avbildet som stifterfigurer for helgenaltere før refor-
masjonen.

Tarald 
Rasmussen

Professor i 
kirkehistorie, UiO

Gå til innlegget

Nedslående plan for norsk Luther-feiring

Publisert over 2 år siden - 1039 visninger

Den norske kirkes plan for reformasjonsjubileet er nedslående. Og det er påfallende at vanskelige temaer unngås.

I mange land minnes man neste år at det er 500 år siden­ reformasjonen startet med Luthers 95 teser om avlaten. Forberedelsene har foregått lenge. Ulike nettsteder spiller en sentral rolle for offentlig profilering av jubileet.

I Danmark har kirkeministeriet, folkekirken, universiteter­ og kulturinstitusjoner i lang tid forberedt store markeringer. Dronningen er beskytter for ­jubileet. Staten har bevilget betydelige beløp for å «fremme forståelse­n af Reformationens betydning for det danske samfund, den danske kirke, dansk identitet og ­bevidsthed». Nettstedet luther2017.dk gir fyldig og kompetent informasjon om reformasjonen og jubileet.

I Tyskland har den evangeliske kirken sammen med representanter fra politikk og forskning en enda mer omfattende jubileumssatsing. Målet er å vise hvordan reformasjonen på en rekke samfunnsområder har bidratt til å endre Tyskland, Europa og verden. Også her blir satsingen fyldig og kompetent dokumentert på nettet: luther2017.de.

Tysk strid. Underveis har det i Tyskland vært atskillig strid om hva man egentlig skal feire. Noe av kritikken går på at man ikke kan fortsette å redusere ­reformasjonens betydning til det ­religiøse og snakke om «nåden» og «troen» med gamle teologiske formler. En slik teologisk isolasjon av reformasjonens relevans kommuniserer ofte dårlig både innenfor og utenfor kirken, og innebærer en devaluering av dens bredere historiske betydning. To av Tysklands fremste eks­perter på perioden, kirkehistoriker Thomas Kaufmann og historiker Heinz Schilling, har stått i spissen for en slik kritikk.

Også Den norske kirke har hatt en jubileumskomité i arbeid en tid. Nå i vinter, langt senere enn planlagt, fikk man i samarbeid med Norges kristne råd også opp en egen nettside (reformasjon2017.no). Men sammenlignet med de lutherske søsterkirkene i Norden og i Tyskland er presentasjonen på det norske nettstedet ganske trist lesning.

Det fastslås at Den norske kirke «ønsker en økumenisk og samtidsorientert markering» av jubileet. Hovedtema skal (i et lite vellykket forsøk på å la seg inspi­rere fra Det Lutherske Verdensforbund, LVF) være «Nåde». Dette begrepet forklares nærmere i en teologisk tekst som i langt mindre grad enn både de tyske tekstene og LVF knytter an til reformasjonen som historisk hendelse og teologisk prosjekt. Ønsket om å være «økumenisk og samtidsorientert» er tydelig, men prisen har vært at man i sitt såkalte «profildokument» bare i liten grad har klart å relatere seg til det man skal minnes, nemlig reformasjonen.

Unngås. Det er også påfallende at alle vanskelige temaer unngås. Ellers i Europa har jubileet 2017 vært en foranledning til ny og intensiv bearbeiding av ­temaet «Luther og jødene». Utenfor kirkens grenser er Luthers voldsomme utfall mot jødene noe av det man først assosierer ham med.

Luthers antijudaisme har også hatt en vanskelig virkningshistorie i Europa, inkludert i Norge. Dette ønsker kirkene nå mange steder å fronte og (på nytt) ta avstand fra. Det er liten tvil om at mange norske kirkeledere også ønsker å ta del i et slikt oppgjør. Men jubileumskomiteen har så langt ikke grepet fatt i saken.

I stedet kan man i et orienteringsdokument fra komiteen til Kirkemøtet 2016 lese at «det å være luthersk, er å være økumenisk». Slik kan det kanskje fortone seg når man sitter i Kirkens hus og ser på seg selv innenfra, anført av et strategidokument der man har bestemt seg for at det økumeniske skal være framtredende i jubileumsfeiringen i Norge.

Men utenfra ser det ofte helt annerledes ut. Den u-økumeniske siden ved den lutherske reformasjonen har vært understreket ytterligere i den nyere reformasjonsforskningen. Ingen reformasjonspartier var så lite økumeniske som lutheranerne, med Luther selv i spissen. Det er fint å være økumenisk, men det er nok lurt å begrunne det på andre måter enn med Luther og det lutherske reformasjonen.

Nettsiden byr ellers på en svært ufullstendig oversikt over planlagte jubileumsarrangementer i Norge, samt en nokså klisjépreget tekst om «Luthers liv». Teksten inneholder flere fakta­feil, styrer unna alle vanskelige­ punkter, og er fri for ­enhver tilknytning til moderne faglig ­arbeid om Luther.

I tillegg finner man en historisk oversikt over «Reformasjon i 500 år». Også den er helt ute av kontakt med de siste årtienes forsk­ning om reformasjonens betydning for kultur og samfunn. Ut over dette har nettsiden lite å by på. Den er kjedelig, kirkelig 
innadvendt-selvbekreftende og faglig uinteressant. Kontrasten mellom den norske nettsiden og de nordiske eller den tyske er både slående og nedslående.

Vanskelig. Hvorfor har Den norske kirke det så vanskelig­ med reformasjonsjubileet? To forhold er nærliggende å nevne­, uten at de forklarer alt: I Norge­ fins ingen historisk kobling mellom reformasjon og ­nasjon. ­Reformasjonen var starten på Norges nedgang og på den ­såkalte dansketiden.

I både Sverige, Danmark og Tyskland var dette helt annerledes. I alle disse landene kan allmennhistorikere og kirkehistorikere/teologer fortelle en mer eller mindre felles historie om ­reformasjonen som en fin og viktig hendelse, der også de ikke-­religiøse gevinstene kommer mye bedre til sin rett. I Norge­ er det på en helt annen måte overlatt til kirken og teologene å forklare hvorfor reformasjonen også var bra.

Falle tilbake. Dermed er det også lettere å falle tilbake på rent indrereligiøse tolkninger med Luther og nåden i sentrum, eller å koble fra den historiske reformasjonen og i stedet bruke jubileet som foranledning til å snakke allment om en økumenikk som har lite med reformasjonen å gjøre.

Det andre er forholdet mellom kirkelighet og akademisk faglighet i arbeidet med jubileums­forberedelsene. Også i Norge har b­ispemøte og jubileumskomité hatt ad hoc-konsultasjoner og møter med fagfolk av ulike slag. Men det faglige innslaget i forberedelsene har alt i alt vært langt svakere enn i våre naboland. Dette har utvilsomt også bidratt til at Den norske kirkes nett­presentasjon av reformasjonsjubileet skiller seg så ufordelaktig ut som den nå gjør.

Først publisert i vårt land 11.4.2016

Gå til innlegget

Ta avstand fra Luthers jødehat

Publisert over 2 år siden - 538 visninger

For Den norske kirke kan Luther-jubileet være en god foranledning til å komme med en formell avstandtagen fra den antijødiske arven etter Luther.

Den sene Luthers anti-jødiske holdninger er et av de vanskeligste temaene å forholde seg til når det gjelder arven fra reformasjonen. I flere polemiske tekster fra 1538 av går han usedvanlig kraftig ut mot jødene, og i det mest beryktede skriftet – Von den Juden und ihren Lügen (1543) – anbefaler han blant annet at de bør jages ut av landet og at synagogene deres bør brennes ned.

Les også Arild Vøllestad: Luthers jødehat er ubehagelig.

Da Luthers skrifter ble utgitt i seks bind på norsk på 1980-tallet,­ lot vi være å ta med noe fra denn­e
teksten fordi vi mente det var best ikke å bringe den i omløp på nytt. Tekstens virkningshistorie maner til ekstra forsiktighet: Før og under annen verdenskrig ble den i flere protestantiske land utgitt på nytt og brukt til støtte for jødeforfølgelser.

Norsk Front. Dette skjedde også i Norge: I et hefte utgitt av Norsk Front med tittelen Martin Luther: Det utvalgte folk. Om­ ­jødene og deres løgner finner man noen av de verste passasjene fra Luthers skrift i norsk oversettelse med en kort innledning av forhenværende sogneprest Hans Egede-Nissen. Han introduserer utvalget slik:

«Jesus Kristus sa til jødene: ‘I har djevelen til far!’ (Johs. 8.44.). Luther er således i god overensstemmelse med evangeliene i sitt syn på jødene. Den evangelisk-lutherske kirke har syndet meget ved å drive humanitet og veldedighet overfor djevelen.

Og ikke minst har den norske­ kirke, som ved grunnloven er forpliktet til å forbli ved den evangelisk-lutherske­ konfesjon­, syndet ved å undertrykke og ­neglisjere den store reformators­ advarsler og sannhetsord om ­jødene og deres­ løgner.»

Ikke snakke om. De langt fleste lutherske teologer har forholdt seg annerledes enn nazistene til denne delen av Luthers forfatterskap. Én vanlig strategi har vært å ikke snakke om den. En annen strategi har vært å anføre forskjellige formildende omstendigheter: Luther var i sine siste leveår ganske aggressiv overfor flere ulike typer motstandere, og polemikken mot jødene, mot paven og mot de såkalte «svermerne» hadde mange fellestrekk. Altså har vi ikke så mye å gjøre med en spesifikk antijudaisme, men mer med utfall mot jødene som en av flere blant kirkens fiender.

Endelig har det vært en utbredt­ strategi å vise at Luther ikke sto alene blant sin tids teologer­ med de kraftige angrepene mot jødene.­ Den ­berømte humanisten­ Erasmus av Rotterdam uttrykte seg nesten like uforsonlig i sine tekster tidlig på 1500-tallet,­ og den anti­jødiske polemikken­ blant spanske og franske domini­kanere og fransiskanere på 1300-tallet er ikke mindre anstøtelig å lese enn tekstene fra den sene Luther.

Ikke feilskjær. På den andre siden har flere forskere de siste årene underkastet Luthers antijødiske skrifter ny kritisk analyse. Og her framholdes gjerne at Luthers utfall mot jødene ikke er «feilskjær», men konsekvente­
resultater av hans teologiske­ tenkning og av hans arbeid med oversettelsen av Det gamle­ testamente i samme periode. Utfallene­ er en side ved den «fremmede Luther», og de viser en tenkemåte som det i dag er viktig å ta klart avstand fra.
Mange lutherske kirker har gjort dette i egne offisielle kunngjøringer.

I anledning 500-års markeringen for Luthers fødsel i 1983 ble temaet inngående drøftet, og LVFs generalforsamling vedtok året etter en omfattende selvkritisk erklæring om «Luther, lutherdommen og jødene». The Church Council of the Evangelical Lutheran Church of America vedtok sin egen erklæring om saken i 1994, og i Tyskland vedtok EKDs synode nå nylig (november 2015) i anledning det forestående reformasjonsjubileet
en sterkt kritisk kunngjøring om Martin Luther und die Juden.

Ta avstand. Også for Den norske
kirke kan jubileet være en god foranledning til å komme med en formell avstandtagen fra denne­ siden ved arven etter Luther. Bispemøtet hadde en god start med en uttalelse om «Kirken og jødene» fra oktober 2012, 70 år etter at de fleste norske jøder ble deportert til Tyskland i 1942. Her omtales kirkens holdning til jøde­forfølgelse i Norge under siste­ krig, men uten at et ord sies om de særlige utfordringene som ligger i den lutherske tradisjonen i denne sammenhengen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 6.4.2016

Gå til innlegget

Sommerfeldt er 
ingen hoffpredikant

Publisert over 4 år siden - 567 visninger

Sommerfeldt prøver ikke å 
tale på vegne av stat eller 
konge, og gir heller ikke råd til Kongen, ­bare til kirken. Det svarer helt til oppgaven som biskop.

Det er interessant å lese påtroppende MF-professor Kristin Aavitslands og tidligere
 HEF-generalsekretær Levi Fragells samstemte forferdelse over ­biskop Atle Sommerfeldts kronikk i Aftenposten 23. mars 

Sommerfeldt tok til orde for at kirken også etter vedtakene om et tydeligere skille mellom kirke og stat bør føre videre en lang historisk tradisjon for samarbeid mellom de to. Han ser saken fra kirkens side, og diskuterer hvordan den norske kirken bør forholde seg til staten i en ny tid.

Stemplet. Begge kritikerne stempler imidlertid Sommerfeldts samarbeidslinje som umulig. Aavitsland tar hardest i, og bruker ord som «absurd, anakronistisk, irrelevant, nedlatende».

Fragell er mer forsiktig, og nøyer seg med å kalle Sommerfeldt for reaksjonær. Det de tar anstøt av, er åpenbart mye av det samme: Aavitsland hevder at Sommerfeldts tenkning forutsetter en for lengst forlatt «religiøs monokultur». Hun kaller Sommerfeldt for en «hoffpredikant uten hoff». For Fragell framstår Sommerfeldts samvirketenkning som  uttrykk for «teokrati, en tradisjon han rimeligvis vil distansere seg fra ved nærmere ettertanke».

Det rare. Det rare ved saken er at den teksten som forårsaker disse kraftige utfallene, ikke målbærer annet enn tradisjonell protestantisk sosialetikk. Sommerfeldt tar til orde for et institusjonelt samarbeid mellom kirke og stat også med revidert Grunnlov. Han sier 
ingenting om at kirken og teologene på noen måte skal være overordnet staten («teokrati»), og heller ingenting om at kirken skal være det eneste tros- eller livssynssamfunnet som kan eller bør samarbeide med staten på en parallell måte («religiøs monokultur»).

Han prøver bare å peke på at det både i Bibelen, i kirkehistorien og i nordisk protestantisme fins en lang tradisjon som kan begrunne slikt samarbeid; en tradisjon som kirken trass i misbruk fra begge sider bør ta vare på også i en ny tid.

Aavitsland knytter Sommerfeldt på negativt vis til tradisjoner fra reformasjonen i Danmark-Norge: til det hun kaller «Statskuppet i 1536, som førte til kirkens lange ekteskap med statens majestet», og mener han opptrer som en hoff-
predikant fra denne konteksten. Dette lyder som et ekko av 
tradisjonell katolsk polemikk mot norsk protestantisme.

Dårlig. Historisk sett er det en dårlig sammenligning. Dels fordi den kan gi inntrykk av at det er noe spesielt dansk-norsk og/eller protestantisk i denne typen tette bånd mellom kirke og stat. Men primært fordi en førmoderne hoffpredikant aldri var i posisjon til å kunne ta opp spørsmålet om hvor vidt kirken skulle samarbeide med staten eller ikke. Han var bundet i ed til kongen, og ble avsatt om han ikke gjorde som kongen sa.

Sommerfeldt er biskop i en moderne folkekirke som skal finne sin plass i en ny situasjon med sterkt svekkede bånd mellom kirke og stat. Han mål
bærer én mulig grunnlags-
tenkning for kirkens måte å 
relatere seg til staten på i 
Norge. Han prøver ikke å 
tale på vegne av stat eller 
konge, og gir heller ikke råd til Kongen (Aavitsland); ­bare til kirken. Det svarer også helt til oppgaven som biskop.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 31.3.2014

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 6 timer siden / 297 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 9 timer siden / 1386 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 11 timer siden / 206 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1386 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 12 timer siden / 297 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1386 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 297 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 13 timer siden / 1386 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 13 timer siden / 1527 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 14 timer siden / 297 visninger
Les flere