Tom Arne Møllerbråten

Alder: 51
  RSS

Om Tom Arne

Lektor. Folkehøgskolelærer. Forfatter.

Følgere

Ett av flere verktøy

Publisert nesten 2 år siden

Når Håvard Nyhus påpeker den rasjonalistiske apologetikkens fristelse til å ile Gud til unnsetning, har han naturligvis rett. Men han underslår apologetikkens muligheter.

Håvard Nyhus har noen gode poenger i sin artikkel «Du skal ikke ile Gud til unnsetning» (VL, 18. juli). Men jeg er litt i tvil om han advarer mot apologetikk generelt, eller rasjonalistisk spesielt, eventuelt begge deler. Når Nyhus påpeker at den rasjonalistiske apologetikkens fristelse er å ile Gud til unnsetning og å ha svar på alle spørsmålene, er det vanskelig å være uenig med ham. Å bygge rasjonalistiske tankebygninger som fullt og helt går opp, er neppe vårt oppdrag som kristne.

Jeg husker en spøk på MF da jeg gikk der for 25 år siden om at systematikerne var de som systematiserte det Gud ikke hadde giddet å systematisere. Spøken fortelles kanskje fortsatt.


I verktøykassa. Som kirke og som kristne har vi fått et oppdrag, et pedagogisk oppdrag. Dette oppdraget er å gå ut i verden og lære folk om Jesus og alt det Jesus sa og gjorde. Til å utføre dette oppdraget er vi gitt ulike redskaper, og apologetikken er et av disse. Apologetikken er verken det eneste redskapet eller det viktigste redskapet, men det er vanskelig å tenke seg en kirke uten apologetikk i verktøykassa. Hvorfor det? Jo, for i det øyeblikket noen spør oss om hvorfor vi tror at Jesus var samtidig Gud og menneske, hvorfor det er mer sant at Gud finnes enn at han ikke finnes, etc. er det apologetikkverktøyet vi tar i bruk. Da bruker vi vår fornuft og gir så gode argumenter vi kan for at det ene er sant framfor det andre.

På bakgrunn av dette er det for meg litt underlig at apologetikk av og til blir snakket litt ned blant noen kristne. Nyhus sin kommentar om Veritas forlag og deres nye bok kan oppfattes litt i samme sporet. Da den første trosforsvarskonferansen Veritas ble holdt på Bibelskolen i Grimstad for noen år siden, la Vårt Land vekt på at apologetikk og sjelesorg kunne oppfattes som motsetninger. Men det er en vrangforestilling. Det er to redskaper vi trenger for å utføre kirkens oppdrag. Flere av apologetikkbøkene som har kommet de siste årene har blitt møtt med nokså nedlatende anmeldelser i Vårt Land. Det er litt uforståelig for meg.


Godt til sitt bruk. Undertegnedes forhold til apologetikk er at det er nyttig til noe og noen, men ikke til alt og alle i alle situasjoner. Av bøker jeg leser, er apologetisk litteratur i mindretall. Sånn sett er jeg nok ganske langt fra noen apologetikknerd. Men jeg har nå undervist i apologetikk på Sagavoll Folkehøgskole i 17 år og opplever at faget er både godt og nyttig i møte med ungdoms spørsmål til kristen tro. Selvfølgelig har alle fag sine begrensninger, og det er ingen grunn til å late som at dette faget er selve universalfaget til all kristen formidling. Men, min erfaring er at det fungerer svært godt til sitt bruk.

Apologetikk betyr trosforsvar. Man forsvarer og forklarer hva man står for og hva man ikke står for. Står man for ungjord-kreasjonisme, at skapelsen skjedde på seks dager for seks tusen år siden, og at Bibelen er ufeilbarlig i alt den uttaler seg om, bedrives det opplagt en helt annen type apologetikk enn den jeg praktiserer i mine timer, der jeg ønsker å kombinere kristen tro med et positivt syn på vitenskap (inkl. Big Bang og evolusjon). Hva slags apologetikk man bedriver, henger derfor nøye sammen med hva slags syn man har på Bibelen og på vår fornuft. En konfirmantprest i Den norske kirke vil ta i bruk en helt annen form for apologetikk enn det en adventist vil gjøre, selvfølgelig. Derfor er ikke apologetikk og apologetikk nødvendigvis det samme.


Nær filosofien. Deler av apologetikken ligger nær opp til filosofien. Filosofi kan være jordnært og enkelt og forstå, eller det kan være høytsvevende og så abstrakt at kun de ypperste tenkerne har sjanse til å henge med i svingene. Apologeter og filosofer kan jobbe med Guds-spørsmålet på både høyt og lavt nivå. Men diskusjoner om hvem Gud er på høyt abstrakt nivå, har jo alltid vært til stede i kirken. At dette kan oppfattes som en form for rasjonalistisk apologetikk, er jo lett å se. Men her har vi vel rett og slett ulikt anlegg og interesse for filosofi, uten at det bør være noe problem.

Den apologet som har svaret på alle spørsmål om Gud, er verken en god apologet eller en god teolog. Han har mest sannsynlig laget seg en Gud i sitt eget bilde som han selv har kontroll på. Ydmykhet bør prege enhver som jobber med apologetikk. Det er mye vi ikke vet, og den gamle visdommen om at Gud alltid er større enn vi forstår, må vi stadig minne oss selv på. Jeg kommer stadig over apologetikk jeg er ytterst kritisk til, men da ikke fordi det er apologetikk, men fordi det er dårlig eller usunn apologetikk som ikke er åpen nok for hele mennesket, eller som er for fokusert på sin egen evne til å ha forstått alt.


Iboende muligheter. Alternativet er ikke enten rasjonalistisk apologetikk eller ingen apologetikk. Alle bedriver jo apologetikk på det de står for når de forsvarer og forklarer sine standpunkter. Det bør heller ikke være slik at hvis vi ikke kan forklare alt, så bør vi ikke forklare noe. Det er nok av eksempler i kristne miljøer på de som bare fikk høre at «slik er det bare», derfor bør ikke spørsmål stilles.

Det bør heller ikke være slik at forsøk på å svare på gode eksistensielle spørsmål i utgangspunktet er feil. Nei, enhver som bedriver apologetikk og forkynnelse bør være ydmyk på egne vegne og gjøre det klart og tydelig når vi beveger oss fra fakta til spekulasjon. Å se på mulige svar, svakheter og styrker i argumentasjonen, er både bra og nyttig i møte med både Bibelen og Gud. Apologetikken har mange iboende muligheter jeg håper mange kristne vil oppmuntre hverandre til å ta i bruk.


Gå til innlegget

De som ikke tror nok

Publisert over 3 år siden

En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand.

Jeg snakket for en tid tilbake med en gruppe kristne 19-20-åringer om tro og tvil. Vi gjorde en uformell spørreundersøkelse om hva de tvilte på. Den samme tendensen som jeg har møtt tidligere i liknende grupper, viste seg med denne gjengen også. Det ondes problem er selvfølgelig et problem for mange av dem, og mange har mye tvil knyttet til Bibelen. 

Men en overveldende majoritet tviler oftest på seg selv. Om de har tro nok, er kristne nok eller om Gud er fornøyd med dem. Hvor kommer denne tvilen fra?

Jeg har i mange år jobbet mye med temaet tvil knyttet til kristen tro. Som lærer på Sagavoll folkehøgskole, en skole med mange kristne ungdommer fra hele landet, har jeg stadig samtaler med elever der dette temaet dukker opp. Det er ikke slik at alle tviler, men mange gjør det. Slik er det nok blant andre kristne også. 

Jeg har hatt behov for å finne mer ut av hva tvil er og ikke er, hvor den kommer fra og hvordan håndtere den, både fordi jeg underviser i kristen tro, men også fordi jeg selv ofte tviler i møte med min egen kristne tro. Resultatet av denne prosessen har blitt til boken Tro under tvil. Tanker fra en kristen skeptiker som ble utgitt på Verbum i høst.

Troen kommer av forkynnelsen, heter det i kristne sammenhenger (Rom 10, 17). Det er nok sant. Men kan det tenkes at også tvilen mange ganger kommer av forkynnelsen? Jeg tror det kan være en nær sammenheng mellom hva som forkynnes, både det som sies og det som ikke sies, og hva man tviler på, selv om tvil også kan ha helt andre årsaker. 

Forkynnelsen kan tegne en virkelighet som ligger et stykke fra den opplevde virkeligheten folk lever i. Forkynnelsen kan holde fram gode forbilder å strekke seg etter, men blir det for stor avstand mellom der jeg er og der jeg får inntrykk av at jeg burde være, vil det oppstå en spenning som kan lede til mye tvil og frustrasjon. 

Hva er det som har blitt forkynt til disse ungdommene som har ført til tanken om at de ikke «tror nok»? Uttrykk som «tror nok» er nokså problematisk, for selv om det brukes av mange i mange sammenhenger, blir det som regel stående litt udefinert. 

Mange har en opplevelse av at man kan ha svak eller sterk tro, at troen har ulik styrke, og at det finnes en skala som går fra «for lite tro» til «nok tro». Men det er nærmest umulig å vite når man har passert grensen for «nok». Man sammenlikner seg med andre, og det er svært vanlig, erfarer jeg, at andres tro ofte oppleves som sterkere enn ens egen. 

Det problematiske med uttrykk som «sterk tro», er at det fort sentrerer seg om i hvor stor grad man er overbevist, altså følelsen av overbevisning. Troen blir en prestasjon og selvsentrert. Ofte kombineres slike tanker med en forestilling om at en tro uten tvil er sterk, og at en tvilende tro er en svak tro. 

Jeg er overbevist om at dette er feil. En tro som kan leve med sin tvil er nok mer rustet til å tåle noen kamper, enn den troen som må anstrenge seg for å holde tvilen på avstand. 

Mange har tvil om sin egen tro fordi de ikke føler Gud slik de tror man skal føle Gud. Hvis Gud finnes, må man jo kunne kjenne hans nærvær, tenker mange. Er det dette som forkynnes også? Nå er det ikke vanskelig å finne kristne som opplever Guds nærvær stadig vekk, men min erfaring er at det er mange kristne som oftest kjenner på gudsfraværet i sin tro. 

Det er ikke rart at man da begynner å famle med tanker som «kanskje jeg egentlig ikke er ordentlig kristen, likevel». Det er mulig at problemstillinger som dette er mer vanlig blant ungdommer enn blant voksne, men det finnes nok blant de som har levd en stund, også. 

Den kanadiske psykologen David G. Benner skriver i sin bok Kjærlighet og overgivelse at overraskende mange kristne antar at Gud føler skuffelse når han tenker på dem. De er overbevist om at Gud først og fremst er opptatt av deres synd. Kan det være at mange lever med forestillingen om at å være kristen er å være syndfri, plettfri eller perfekt? 

I så tilfelle vil vel de fleste ha problemer med å definere seg som «kristne nok». Kan slike forestillinger spores tilbake til forkynnelsen, eller må vi lete andre steder? 

Nå trenger det faktisk ikke være noe syndig som er grunnen til at en del kristne er usikre på om Gud er fornøyd med dem. Mange bærer på en dårlig samvittighet for at de ikke ber nok eller leser nok i Bibelen til å være gode kristne. Jeg kjenner vel i grunnen få kristne som er fornøyd med sitt bønneliv og bibelstudieliv, så også her snakker vi om tanker uavhengig av alder. 

Det som likevel er overraskende med at så mange er usikker på om Gud er fornøyd med dem, er at forkynnelsen de har blitt utsatt for i det store og hele er preget av en overmåte raus og kjærlig Gud. Nå har religionspsykologien vist at våre gudsbilder henter stoff fra andre steder enn bare forkynnelsen, og det er mulig det ligger en forklaring der på denne tvilsproblematikken. 

Våre relasjoner til våre foreldre og andre autoriteter, våre opplevelser i livet, og vårt selvbilde viser seg å ha stor innvirkning på vårt gudsbilde. Og jeg lurer på om disse ungdommenes forhold til seg selv og sin tro også gjenspeiler noe av vårt moderne samfunn? Dårlig selvfølelse er vel nærmest en folkesykdom i hos oss. 

Det kan være mange grunner til at kristne tviler mest på seg selv og sin tro, men én ting går igjen i de samtalene jeg har med dem. De har sjelden satt ord på sin tvil i møte andre kristne. Den store utfordringen til kristne miljøer er å legge opp til åpenhet om hvordan virkeligheten faktisk er, med svakheter og tvil. Dette er mitt klare inntrykk: Mange kristne menigheter og fellesskap gjør rett og slett en for dårlig jobb når det gjelder å håndtere tvil og tvilere i sine rekker. 

Dette gjelder ikke minst i kristne ungdomsfellesskap. Tvil snakkes ikke om på en skikkelig måte, noen steder tabuiseres tvilen, og i verste tilfelle demoniseres den. Å gi uttrykk for tvil fører til forbønn, men ikke nødvendigvis forståelse. Tvil blir møtt med frykt, i stedet for med klokskap. 

Mange tvilere får inntrykk at de bør være forsiktige med å gi uttrykk for sine tanker og spørsmål fordi det ikke er ønskelig å slippe dette til. Derfor går mange rundt i den tro at de andre har så mye «sterkere» tro enn dem selv, men får aldri justert dette bildet med hvordan folk faktisk har det. 

Tvil blir sett på som en trussel mot troen. Men kanskje åpenhet og ærlighet om tvil ville gjort kristne tryggere i sin tro? Hvordan kristne skal bli overbevist om at Gud er glad i dem og fornøyd med dem når ikke hundrevis med taler om nettopp det, har hatt noen virkning, er jeg oppriktig usikker på. Her har vi en jobb å gjøre.

Først publisert i Vårt Land 24.12.2015

Gå til innlegget

Tvilen som ikke ville gå

Publisert nesten 4 år siden

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro.

Åste Dokka skriver et åpenhjertig og interessant innlegg om tvil i Vårt Land 24. juli under overskriften «Farvel, tvil». Takk for gode tanker om tvil.

Jeg er selv en av dem som har hatt mye tvil knyttet til min tro, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i det som Dokka skriver om manglende følelser, manglende gudsnærvær, lite utbytte av kristne aktiviteter og ikke minst alle de problematiske tankene­ rundt trosinnholdet. Selv har jeg jobbet lenge med å komme til rette med min egen tvil. Dette har ført til boken Tro under tvil som kommer ut sen-ere i høst. Jeg håper den kan være et konstruktivt bidrag inn i tenkningen rundt tvil.

Dokka skriver om tvilen som grunnleggende selvopptatt og navlebeskuende. Jeg er helt enig med henne i dette. Hun har nå lagt dette bak seg. Også jeg kan se tilbake på livet mitt så langt og se at jeg ikke tviler like mye som før, eller på det samme i dag som for eksempel i tenårene og ung-voksen-tiden. Troen har forandret seg, og tvilen har forandret seg. Men tvilen er der fortsatt.

Snakke åpent. Jeg har i mange år også jobbet med kristen ungdom om tro og tvil i ulike menigheter­, og de siste 15 årene som lærer ved Sagavoll Folkehøgskole. Mange ungdommer forteller at det ikke har vært mye rom for å snakke åpent og ærlig om tvil i miljøene de kommer fra. Det kan nok være litt overraskende, siden vi lever i en tid hvor mange opplever det som særlig in å tvile. I mange miljøer ønsker man bare å ha fokus på tro og det som bygger opp. Tvil oppfattes som noe som river ned. Men her er det nok ikke enten eller, tenker jeg. Tvil kan også være en ressurs.

Det er uansett avgjørende at vi skaper trygge rom i kristne miljøer til å snakke åpent og ærlig om tvil, uten skam og uten fordømmelse. Ikke for å dyrke tvilen, men for best å kunne leve med den slik den faktisk er. Tvil kan ofte være sammensatt og en nokså komplisert materie. Så takker jeg for at Dokka kan si farvel til sin tvil, men andre opplever nok at tvilen ikke vil gå.

Leve med tvil. Å få hjelp til å leve med sin tvil, er viktig. Noen trenger kloke mennesker å snakke med, andre trenger svar på konkrete spørsmål. Noen trenger sjelesorg, andre trenger apologetikk. Det er mange veier i tvilslandskapet. For noen er det viktig å få hjelp til å løfte blikket fra seg selv, sin egen navle, og over på andre mennesker og Gud. Jeg tror at når tvileren fokuserer på kjærligheten og kjærlighetens kilde, vil ikke tvilen nødvendigvis forsvinne, men kanskje den vil trekke seg litt tilbake, ikke bli fullt så høylytt og krevende.

I møte med tvilen trengs det klokskap, visdom­ og mye kjærlighet. Tror jeg.

Gå til innlegget

Gud, kjærligheten og det alternative

Publisert over 5 år siden

Vi har et grunnleggende behov for å kjenne oss elsket, slik som vi er. Jeg tror alle mennesker lengter etter dette.

Kjærlighet er et svulstig ord, samtidig som det kan bli et billig ord vi slenger rundt oss uten videre. Rett forstått er kjærlighet det fineste vi kan tenke oss.

Ateisten vil si at universet er tomt for kjærlighet. Det finnes ingen kjærlighet der ute som retter seg mot menneskene. Både den kristne og den alternative vil hevde noe annet. Men ser vi nærmere på hva som sies om denne kjærligheten, er det nokså ulik mening i hva det er for noe.

Kjærlighet er en kraft, sies det fra begge. Men er det en upersonlig kraft, som i elektrisk strøm, eller en personlig kraft, som en relasjon mellom to personer?

I kristen tro heter det at Gud er kjærlighet. Dette er en helt grunnleggende tanke. Hvis Gud skal kunne være kjærlighet, må Gud stå i en relasjon. Kjærlighet har både en avsender og mottaker. En kristen tanke om Gud er at Gud er treenig, Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd. Disse er ett, samtidig tre personer som står i et evig kjærlighetsforhold til hverandre. Derfor finnes kjærligheten i Guds vesen før skapelsen.

Da Gud skapte himmel og jord og med det også menneskene, var dette også en kjærlighetsgjerning. Han skapte noe han kunne elske, og som kunne elske tilbake. Og siden han ikke skapte bare ett menneske i isolasjon, men flere, var selve meningen med livet lagt ned i skaperverket: Å elske Gud og å elske hverandre. Dette er selve kjernen i Bibelen, i følge Jesus (Matt 22, 34 - 40).

Dette gir mening, tenker jeg.

Når mange alternative snakker om kjærlighet som det viktigste, er jeg derfor helt med. Problemet er når denne kjærligheten blir upersonliggjort, kommer fra en upersonlig kraft i universet, etc. I kristen tro er vi skapt unike, med vårt helt spesielle stempel, ønsket og elsket av Gud som akkurat den spesielle personen vi er. I østlig inspirert tro er det unike og spesielle en illusjon, for egentlig er vi ett med altet. Den ypperste innsikt er at alt er ett og alt er fyllt med samme kraft.

Det er mye flott i slike tanker, men likevel blir jeg nokså utilfredsstilt i møte med dem. Hvis kjærligheten er så upersonlig, er jeg i bunn og grunn like ensom og uelsket som i universet til ateisten.

Nå legger jeg merke til at mange alternative forholder seg til kjærligheten og kraften som om det var en personlig Gud bak den, som om den var en relasjon, og det forstår jeg godt, for det er slik vi skapt, tror jeg. Problemet er bare det at de da bryter med sin egen oppfatning av hva universet egentlig er.

Husk at en upersonlig kraft ikke vil noen ting, er ikke bevisst, handler ikke, etc. Hvis den skulle ville noe, være bevisst, handle, osv., ville vi ha kalt den en personlig Gud. Og kanskje mange alternative tror mer på en personlig Gud enn de selv ønsker å vedkjenne seg.

Gud er kjærlighet. Kjærligheten eksisterer ikke i et vakuum i seg selv, men alltid mellom en bevisst person og noe annet. Gjensidig kjærlighet er mellom to bevisste personer. Kjærlighet er relasjon.

Bibelen forteller om en kjærlighet fra Gud som er så stor at den er villig til å ofre alt. Den som gir sitt liv for å redde andre, viser kjærlighet, i følge Bibelen. En kjærlighet som koster noe.

Kristen tro er ikke et sett med riktige meninger, regler og ritualer, men først og fremst et ja til kjærligheten mellom Gud og mennesker og mennesker i mellom.

Innlegget er først postet på min blogg: tenktom.blogspot.no

Gå til innlegget

Rob Bell - ny kristendom eller nytt språk?

Publisert rundt 6 år siden

Jeg er ingen ekspert på Rob Bell, men har lest og tenkt litt rundt de to siste bøkene hans.

Rob Bell er kåret til en av USAs mest innflytelsesrike kristne. Han grunnla Mars Hill Church, som etter hvert ble en megakirke med stor suksess. Bell var pastor i denne kirken fram til desember 2011. Som forfatter av en rekke bøker har han oppnådd en enorm posisjon. Mannen inspirerer mange med sitt friske språk, sin sterke formuleringskraft og sin annerledeshet. Mange mener han står for den nye kristendommen som kommer til å overta for den gamle, konservative evangeliske formen USA så sterkt er preget av.

Rob Bell er kontroversiell, det er det ingen tvil om. Forrige bok "Love Wins. A book about heaven, hell, and the fate of every person who ever lived" fra 2011 skapte store overskrifter og debatt, også i Norge. For Bell handler kristendom om Guds kjærlighet, en kjærlighet som er så stor og omfattende at den til slutt vil vinne. Diskusjonen han reiser er om det egentlig er plass for noe helvete, eller to utganger, etc. i det hele tatt. Han har blitt anklaget, av tradisjonelle kristne, for å avskaffe helvete og for å mene at alle vil bli frelst til slutt, altså for å stå for en teologisk retning som kalles universalismen.

Slikt blir det debatt av. En pastor som støtter Bell, ble bedt om å fratre stillingen sin. Les her. I et lanseringsintervju med den kjente journalisten Martin Bashir, ble Bell lettere avkledd. Bashir utdyper sin kritikk av Bell her, her, her og her. Motbøker er skrevet, og i Norge fikk vi en debatt på Verdidebatt der pastor Erik Andreassen forsvarte mye av det Bell står for.

Det er liten tvil om at grunnen til Bells suksess er hans nyformulering av kristen tro. Han stiller spørsmål som folk flest har, han er nådeløs i sitt oppgjør med en kirke og kristendom som har formidlet hat og selvtilfredshet i stedet for Guds kjærlighet til alle mennesker. Dette treffer folk. Jeg blir truffet av det og fryder meg over at han tør å sette ord på sin frustrasjon. Så har kanskje Bashir rett i at oppgjør med egen oppvekst er en viktig drivkraft hos han, og at han tar for lett på viktige problemstillinger hans nye kristendom støter på. Faren er at han i møte med både tekstene i Bibelen og med teologiske diskusjoner blir for overfladisk.

Det er derimot for enkelt å avskrive Bell, tenker jeg. Hans oppgjør er viktig. Hans spørsmål til det etablerte er viktige. At han i disse dager har gått ut med at han er for likekjønnede ekteskap, vil nok føre til at han lett avskrives av mange kristne. Og tar jeg ikke feil, vil nok dette være siste dråpen for mange. Han er liberal, da er vi ferdige med han. Det vil være veldig synd hvis vi sluttet å lytte til hans bøker, for vi trenger mye av det han kommer med. Hans bøker skjerper oss som ønsker å snakke om Gud til vanlige mennesker i 2013.

Nå er han ute med ny bok, "What we talk about when we talk about God". Hvorfor tenker folk først og fremst på hva Gud er mot når de hører om Gud? Hvorfor tenker de så begrenset om Gud? Går det an å forene hva vitenskapen har funnet med et bilde av Gud som er i alt og alle og som har vist oss hvem han er gjennom Jesus?

Bell prøver å formulere en tanke om Gud som er åpen, som er for mennesker, som er progressiv, og som er stor. Om han lykkes hele tiden, er jeg litt usikker på. Men han gjør et godt forsøk. Han vil så gjerne at moderne mennesker skal forstå litt mer av hvor nær Gud er hver enkelt, selv de som ikke tror. Bra prosjekt.

Liberal kristendom hevdet tradisjonelt at Jesus først og fremst var et vanlig menneske med et uvanlig og radikalt etisk budskap. Bell er Jesusfokusert, Gudsfokusert og kjærlighetsfokusert. Ingen bør tvile på om Bell mener Jesus virkelig var Gud. Av og til legger Bell seg nær opp til typisk mystiske tanker om Gud. Andre ganger presser han Gudsbegrepet til for langt i spekulativ retning. Det kan bli litt for utvannet, rett og slett. Men hans kritikk av svakhetene i tradisjonell kristendom og teologi, bør vi lytte nøye til.

Er det en ny kristendom vi ser, eller er det bare nye ord? Jeg er usikker, for jeg tror Bell selv er på leit. Han søker ærlighet, uansett hva det fører til. Hvor han havner i sine neste bøker, aner jeg ikke. Jeg lar meg inspirere av gode formuleringer og gode tanker. Man trenger ikke kjøpe hele pakka. Og jeg takker selvfølgelig for alle som gjennom Bells bøker har fått et nytt møte med en kjærlig Gud. Jeg har forstått at det ikke er få av dem.

Innlegget ligger også på min blogg: tenktom.blogspot.no

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere