Henrik Syse

Alder:
  RSS

Om Henrik

Hei! Jeg heter Henrik Syse, er førtifem år, filosof, forsker, forfatter, firebarnsfar og forkynner. Jeg liker dessuten, som man skjønner, bokstavrim... :-) Mine arbeidsplasser er Institutt for fredsforskning (PRIO), der jeg arbeider med krigens etikk og folkerett, og Forsvarets Høyskole, der jeg redigerer et tidsskrift om militær etikk og foreleser om filosofi og etikk. Jeg har gjennom årene arbeidet mye med politisk filosofi og etikk. Mer om meg kan du finne på Wikipedia. Artikkelen der har jeg nemlig i hovedsak skrevet selv; det er tryggest slik. Jeg er i egenskap av så vel filosof som søndagsskolelærer opptatt av teologi og spørsmål knyttet til tro. I mange stridsspørsmål er jeg det de fleste vil kalle teologisk liberal, men jeg er ikke så opptatt av merkelappene og heller ikke av striden og stridsspørsmålene som sådan! De fleste av mine liberale standpunkter er dessuten begrunnet i en opptatthet av verdier og beskyttelsen av mennesket som Guds skapning. Av gemytt og grunnholdning er jeg konservativ. Jeg kommer dessverre ikke til å være så ofte å se her på debattsidene, for med fire barn, kone i full jobb (min kjære og flotte Hanna Helene, som jeg har vært gift med i 22 år), mange deadlines, ditto forelesninger og hundreder av e-poster hele tiden, holder jeg meg rett og slett unna sosiale medier og blogger; jeg har bare ikke tid. Jeg overlater til andre å mene noe om alt mulig... Men nå er jeg i hvert fall registert! :-) Varm hilsen sendes alle Verdidebatts og Vårt Lands lesere.

Følgere

Like sant som jeg er virkelig

Publisert rundt 2 måneder siden - 4347 visninger

Selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan ­relativisere eller overse det?

Andreas Wahl Blomkvist skriver i Vårt Land (4. mai) at det iboende menneskeverdet og retten til liv er «en fiksjon», noe vi mennesker har funnet på. Ingen steder i vår ­fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi dette verdet eller en slik rett, sier han. Så hvorfor skal vi la en ren fiksjon stoppe oss fra å hindre lidelse?

Det er mange grunner til å stille seg ­undrende til denne argumentasjons­rekken. Ja, det er riktig at menneskeverdet kan sies å være noe vi mennesker er blitt enige om, selv om mange av oss samtidig tror at det er noe som er gitt oss, av naturen eller av Gud, og dermed slett ikke noe vi kan avskaffe eller se bort fra.

Overenskomst, hva så? Men selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?

Blomkvist er formodentlig selv del av en rekke menneskelige overenskomster: Vennskap, kjærlighet, jobb, statsborgerskap. Vil han velge å kalle også disse for rene fiksjoner som man godt kan se bort fra, dersom noen truer med å ødelegge dem i hans liv – for slik kanskje å øke den totale lykken i samfunnet?

Faktum er at dersom slike bånd og praksiser ikke anerkjennes og holdes for å være både virkelige og forpliktende, faller samfunnet sammen. De er i realiteten mye viktigere enn en rekke fysiske, målbare fakta, og de utgjør noe langt mer enn tilfeldige påfunn.

I skyggen av to verdenskriger. Da ­Eleanor Roosevelt og hennes komité skulle­ skrive utkastet til FNs Verdens­erklæring om Menneskerettighetene i 1948, skrev de i skyggen av to verdenskriger, totalitære diktaturer og masseutryddelse. Det var derfor de insisterte på menneskets «iboende verdighet» som selve grunnmuren. De fant igjen denne tanken i en rekke livssyn, og de mente den kunne begrunnes og opprettholdes med basis i flere forskjellige kulturer og tro. Ikke minst viktig var tanken om verdigheten til den som er annerledes og den som er svakest. Ingen skal få bestemme at ett liv har menneskeverd, mens et annet ikke har det. Konsekvensene av en slik tenkning hadde man så altfor tydelig sett konsekvensene av.

Jeg innser at Blomkvists ønske formodentlig er at vi skal bekjempe unødig ­lidelse, og at vi må passe på at tankekonstruksjoner ikke kommer i veien for det. I likhet med Aksel Braanen Sterri ønsker han – heldigvis og selvfølgelig – ikke å skade allerede fødte individer med kroniske lidelser eller syndromer.

Gradering. Den argumentasjonen Blomkvist og Sterri legger seg på, ligger imidlertid faretruende nær en gradering av menneskeliv og livskvalitet utfra kriterier om lykke, kognitive funksjoner og fravær av sykdom. Når Blomkvist altså legger til at menneskeverdet er en fiksjon som kommer i veien for å kunne ta kloke valg om hvilke mennesker som helst bør bli født, nærmer vi oss et resonnement med nedverdigende og potensielt livsfarlige konsekvenser.

Men Blomkvist vil kanskje lure på hvorfor man skal høre på slike advarsler. For i hans øyne er de vel bare fiksjoner, de også?

Henrik Syse

Filosof, Institutt for fredsforskning (PRIO) 
og Bjørknes Høyskole

Gå til innlegget

Bløff-makeren Donald Trump

Publisert rundt 1 år siden - 2450 visninger

Jeg vedder min resterende hårmanke på at Donald Trump aldri blir president.

Aldri trodde jeg Donald Trump skulle vare som presidentkandidat i mer enn noen uker. Jeg antok i fjor sommer at det var et slags PR-stunt, og at han ville være fornøyd og trekke seg tilbake etter kort tids grilling i rampelyset, slik tilfellet var da han lekte med samme tanke i 2012.

Kanskje tenkte han slik selv også. I Graham Greenes roman The Comedians, er det en skikkelse – Mr. Smith – som kan fortelle om seg selv at han var presidentkandidat for vegetarianerne (!) i 1948. Resten av livet kan han så kalle seg presidentkandidaten. For det var han jo vitterlig!

I Trumps tilfelle er dette imidlertid ingen komedie. Og det skremmer. Trump har gang på gang kommet med uttalelser og standpunkter så usammenhengende, ekstreme, forvirrede, sårende, løgnaktige, eller alt sammen på én gang, at hans suksess er en gåte. Også blind høne kan riktignok finne korn, så til tider har hans fritalenhet vært befriende. Men i hovedsak fremstår han, som flere kommentatorer har påpekt, som en usedvanlig intellektuelt lat person, med store og vulgære ord som varemerke, blottet for dybde og faktakunnskap. Og denne mannen er altså i ferd med å nomineres til presidentkandidat av det man omtaler som «Abraham Lincolns parti».

Selv om alle mine og andres tidligere spådommer er gjort til skamme, vil jeg vedde min resterende hårmanke på følgende: Donald Trump blir aldri president i USA. Enten må han i valgkampen mot demokratenes kandidat løpe fra 95 prosent av det han har sagt og bli avslørt som løgner, eller han vil måtte stå ved sine standpunkter og med det stå frem for hele verden som den politiske bløffmaker han er, med standpunkter som vil oppnå det stikk motsatte av å styrke Amerika eller gjøre verden fredeligere.

Jeg har tatt feil om Trump før. Men nå er jeg sikker: Han blir ikke president. Tror jeg.

Først publisert i vårt land i spalten klartekst - 9.5.2016

Gå til innlegget

John 
Lennon (75)

Publisert over 1 år siden - 1894 visninger

For tre dager siden ville John Lennon ha fylt 75 år. Hvem ville han ha vært i dag?

Musikkritikeren Neil McCormick i Daily Telegraph skrev på John Lennons fødselsdag sist fredag en tenkt biografisk oversikt anno 2015. Den forteller om rockestjernen, aktivisten, den anerkjente forfatteren og mottakeren av Nobels Fredspris. Jo, John Lennons liv kunne ha gått i mange retninger.

John Lennon representerer på mange måter­ 1960-tallet på sitt beste og verste. Han stod for musikalsk­ fornyelse, skarpe tekster, opprør mot tilstivnede tradisjoner og burlesk humor. Men han forbindes også med sinne, oppbrudd, mørke følelser, LSD og heroin.

Det er velkjent at de andre tre medlemmene i The Beatles etter hvert ble nesten redde for ham og hans utbrudd. Heroinmisbruket satte en stund en stopper for hans kreativitet – og tok nesten hans helse og liv – og forholdet til Yoko Ono ble så intenst at det ikke bare ødela det første ekteskapet hans, men også i realiteten brøt opp The Beatles.

Likevel er det med ærbødighet vi minnes Lennon, ikke minst fordi han var så nysgjerrig. Han var stadig i bevegelse. Han kunne rive ned, men han kunne også bygge opp. Han fant nye veier. Og han turte endog å utfordre sine egne. At han i 1968 tok avstand fra revolusjonsromantikk, vold og Formann Mao, gjorde inntrykk da – og gjør det ennå.

Lesere av Vårt Land vil nok ha et anstrengt forhold til Lennons religionskritikk – i sanger som «God» og «Imagine». Men Lennon var ikke entydig i sitt syn på religion og åndelighet. Det han virkelig fryktet, var blind etterfølgelse og krigersk fanatisme.

Selv tror jeg verden ville ha vært et mye rikere og morsommere sted om han hadde fått leve. Og jeg tror slett ikke det er umulig at han ville ha delt scene med makker Paul McCartney på Telenor Arena i sommer. Det hadde vært noe!

Først publisert i Vårt Land 12.10.2015 i spalten Klartekst.

Gå til innlegget

Vi blir satt 
på prøve

Publisert nesten 2 år siden - 872 visninger

Vi skal både ta imot flyktninger og ta vare på vår kultur og levemåte.

En strøm migranter kommer til Europa. De 
rømmer fra kaos og krig. De er fra alle sosiale lag.

De aller fleste ville ha blitt i sine hjemland om de kunne. Men som resultat av vold, politisk udugelighet, ekstremisme og ideologisk dragkamp, kombinert med en langt på vei mislykket politikk fra Vestens side, er situasjonen blitt håpløs. De ser ingen annen utvei enn å flykte.
Vår åpenhet og sjenerøsitet settes på prøve.


Å snu ryggen til lidelsen og urealistisk fremholde at vi kan hjelpe dem der de er, holder ikke.

Det gjør imidlertid ikke at valgene er enkle. Akkurat 
som enhver forelder har som sitt primæransvar å oppdra og hjelpe egne barn, har våre politiske 
ledere et ansvar for å ta vare på sitt land. Landet 
og dets politiske system skal helst overleveres til 
neste generasjon i bedre stand enn man selv 
overtok det.

Og da kommer spørsmålet: Er det mulig å ivareta vår europeiske kultur og identitet samtidig som vi tar imot store mengder migranter?

Samtidig som spørsmålet er viktig, synes 
det å forutsette at vår kultur og identitet er 
noe statisk. Men identiteter er ikke det — de 
er i utvikling. Bereg­ninger om hvor mange nordmenn som «ikke er norske» i 2050, er av begrenset 
verdi. For mellom nå og 2050 kommer det til å 
skje mye — også med de migrantene som måtte bli boende her.

For all del, balansegangen er ikke enkel. Vi skal både åpne oss for desperate flyktninger 
og ivareta viktige sider ved vår kultur og 
levemåte. Det klarer vi ikke ved å nekte å 
utvide hjerterommet. Men samtidig må vi 
aktivt beskytte og utvikle de verdiene som 
utgjør vårt samfunns fundament.

Takler vi 
den balansegangen, kan vi både foreta de 
rette moralske valg nå og bevare for fremtiden 
et trygt Norge og Europa — et som tåler det 
nye samtidig som det tar vare på det 
gamle.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND I SPALTEN KLARTEKST - MANDAG 7.9.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
9 minutter siden / 99 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
18 minutter siden / 4406 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
38 minutter siden / 1159 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Et gudsbevis?
40 minutter siden / 1159 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 4406 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Ikke bare hvitt
rundt 1 time siden / 196 visninger
Anders Helge Myhren kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 1 time siden / 310 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 1 time siden / 4406 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 2 timer siden / 310 visninger
Anders Helge Myhren kommenterte på
Israels Hus og noen hedninger
rundt 2 timer siden / 310 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4406 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Et gudsbevis?
rundt 3 timer siden / 1159 visninger
Les flere