Henrik Syse

Alder:
  RSS

Om Henrik

Hei! Jeg heter Henrik Syse, er førtifem år, filosof, forsker, forfatter, firebarnsfar og forkynner. Jeg liker dessuten, som man skjønner, bokstavrim... :-) Mine arbeidsplasser er Institutt for fredsforskning (PRIO), der jeg arbeider med krigens etikk og folkerett, og Forsvarets Høyskole, der jeg redigerer et tidsskrift om militær etikk og foreleser om filosofi og etikk. Jeg har gjennom årene arbeidet mye med politisk filosofi og etikk. Mer om meg kan du finne på Wikipedia. Artikkelen der har jeg nemlig i hovedsak skrevet selv; det er tryggest slik. Jeg er i egenskap av så vel filosof som søndagsskolelærer opptatt av teologi og spørsmål knyttet til tro. I mange stridsspørsmål er jeg det de fleste vil kalle teologisk liberal, men jeg er ikke så opptatt av merkelappene og heller ikke av striden og stridsspørsmålene som sådan! De fleste av mine liberale standpunkter er dessuten begrunnet i en opptatthet av verdier og beskyttelsen av mennesket som Guds skapning. Av gemytt og grunnholdning er jeg konservativ. Jeg kommer dessverre ikke til å være så ofte å se her på debattsidene, for med fire barn, kone i full jobb (min kjære og flotte Hanna Helene, som jeg har vært gift med i 22 år), mange deadlines, ditto forelesninger og hundreder av e-poster hele tiden, holder jeg meg rett og slett unna sosiale medier og blogger; jeg har bare ikke tid. Jeg overlater til andre å mene noe om alt mulig... Men nå er jeg i hvert fall registert! :-) Varm hilsen sendes alle Verdidebatts og Vårt Lands lesere.

Følgere

Mystisk krumspring

Publisert 28 dager siden - 1371 visninger

Det er i de nåværende regjeringspartiene KrF har flest venner i saker som virkelig er identifiserende og viktige for partiet, herunder innenfor omsorg og helse.

I mitt liv som forsker – og som aktiv i noen komiteer og ikke-politiske organisasjoner – prøver jeg å innta en observerende rolle overfor partipolitikken. Partiers veivalg og fargen på regjeringer skal ikke bety altfor mye.

Og så merker jeg likevel hvor utrolig lei meg – og uenig – jeg er stilt overfor det valget som enkelte, herunder partilederen, mener at Kristelig Folkeparti nå bør ta: et tydelig og i overskuelig fremtid ugjenkallelig skritt bort fra det samarbeidet der partiet har vunnet sine største seire og hatt sin største innflytelse. I stedet for å observere, konstatere og ta dette til etterretning, merker jeg at det bekymrer meg langt inn i min sjel.

Enorm frustrasjon. 

La meg gi et eksempel på hvor bekymringen kommer fra: Jeg har i det siste lyttet til innsiktsfulle mennesker rundt frivillighetens og de private aktørenes plass innenfor omsorgen og observert deres enorme frustrasjon med Ap-SV-MDG-byrådet i Oslo. Når jeg forstår hvilke ideologiske kjepphester som ris av den norske venstresiden i slike spørsmål, og hvilken dypfølt skepsis man i realiteten har til veldig mye av det KrF har kjempet for på dette feltet, nemlig nærhet, mangfold og plass for det frivillige, frykter jeg oppriktig for hvor galt dette kan gå.

Det er i de nåværende regjeringspartiene KrF har flest venner i saker som virkelig er identifiserende og viktige for partiet, herunder innenfor omsorg og helse. Og jeg vil mene at det er blant de partiene man finner sine beste venner hva angår kultur-, tradisjons- og menneskesyn. Ja, partiene i dagens regjering er sammensatte, men sympatien med og det oppriktige ønsket om å komme KrF i møte, og ikke minst å beskytte livssynsrettigheter, er ekte innenfor store deler av disse partiene. KrF tar i sannhet en gedigen sjanse når man truer med å slå hånden av dem som tydeligst sier at man vil samarbeide og bygge politisk plattform med KrF.

Nær et mysterium. 

At partiet nå i tillegg kan komme til å kaste en regjering som i stor grad aktivt oppfyller mye av det KrF er mest opptatt av å oppnå, er noe nær et mysterium. Som en dypt teologisk interessert filosof er jeg riktignok tiltrukket de store mysteriene, men jeg foretrekker at politiske vedtak ikke er for sterkt preget av dem. Vi kan trekke en sammenligning til den britiske statsminister David Cameron som, for å løse interne politiske uenigheter i sitt parti, satte hele nasjonens og Europas fremtid på spill med folkeavstemningen om Brexit. Valget som KrF står overfor, handler riktignok ikke om vår verdensdels fremtid. Men det handler om et dramatisk regjeringsskifte midt i en stortingsperiode, uten at politikken og de politiske realitetene har endret seg nevneverdig siden stortingsperioden begynte. Det er vanskelig å se at det kan bringe mye godt med seg, og det er vanskelig å forstå hva man på sikt vil oppnå.

Jeg har alltid hatt KrF som mitt andrevalg i politikken, og jeg har hatt stor sans for partiets unike blanding av solidaritet, tradisjonstilhørighet, ansvar, mangfold og frihet, også når jeg i konkrete saker har vært uenig. Det er med sorg jeg konstaterer at partiet nå kan komme til å foreta et mystisk krumspring og sideskifte som setter mitt og mange andres forhold til partiet i fare.

Gå til innlegget

Et Høyre og et KrF som står sammen

Publisert rundt 1 år siden - 147 visninger

Er det ikke nettopp aksen ­mellom Høyre og KrF som er den beste garantisten mot ­«ekstrem liberalisme»?

FOR MEG, med bakgrunn i politisk filosofi, har ­verdidebatten i valgkampen vært spennende. Den har kanskje ikke alltid vært like god og konsis. Men det at vi debatterer verdier, er i seg selv et tegn på kvalitet.

Kvalitet har det vært også i mange Vårt Land-innlegg. Men selv fra gjennomtenkt hold kommer det konklusjoner det er vanskelig å slutte seg til, om enn jeg kan forstå resonnementene. For eksempel uttrykte den dyktige idéhistorikeren Otto Krogseth (Vårt Land, 21. august) at KrF bør søke samarbeid med Ap og Sp fremfor å støtte en «hyperliberalisme» på høyresiden. Men har virkelig en slik hyperliberalisme gode kår i Norge?

Og enda viktigere: Er det ikke nettopp aksen ­mellom Høyre og KrF som er den beste garantisten mot ­«ekstrem liberalisme»? Er det ikke Høyre og KrF som best – og gjennom gjensidig påvirkning – kombinerer verdibevissthet, tradisjon, internasjonal orientering og rettferdighet med maktspredning, innovasjon, frihet og grenser for statens makt?

Jeg tror ennå – som min far Jan P. gjorde – på et Høyre og et KrF som står på samme side i ­politikken, og som sammen, i regjering eller ikke, bidrar til å sette grenser for både en rendyrket liberalisme og et retningsløst og overivrig sosialdemokrati.

Henrik Syse, 
Oslo

Gå til innlegget

Like sant som jeg er virkelig

Publisert over 1 år siden - 4450 visninger

Selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan ­relativisere eller overse det?

Andreas Wahl Blomkvist skriver i Vårt Land (4. mai) at det iboende menneskeverdet og retten til liv er «en fiksjon», noe vi mennesker har funnet på. Ingen steder i vår ­fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi dette verdet eller en slik rett, sier han. Så hvorfor skal vi la en ren fiksjon stoppe oss fra å hindre lidelse?

Det er mange grunner til å stille seg ­undrende til denne argumentasjons­rekken. Ja, det er riktig at menneskeverdet kan sies å være noe vi mennesker er blitt enige om, selv om mange av oss samtidig tror at det er noe som er gitt oss, av naturen eller av Gud, og dermed slett ikke noe vi kan avskaffe eller se bort fra.

Overenskomst, hva så? Men selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?

Blomkvist er formodentlig selv del av en rekke menneskelige overenskomster: Vennskap, kjærlighet, jobb, statsborgerskap. Vil han velge å kalle også disse for rene fiksjoner som man godt kan se bort fra, dersom noen truer med å ødelegge dem i hans liv – for slik kanskje å øke den totale lykken i samfunnet?

Faktum er at dersom slike bånd og praksiser ikke anerkjennes og holdes for å være både virkelige og forpliktende, faller samfunnet sammen. De er i realiteten mye viktigere enn en rekke fysiske, målbare fakta, og de utgjør noe langt mer enn tilfeldige påfunn.

I skyggen av to verdenskriger. Da ­Eleanor Roosevelt og hennes komité skulle­ skrive utkastet til FNs Verdens­erklæring om Menneskerettighetene i 1948, skrev de i skyggen av to verdenskriger, totalitære diktaturer og masseutryddelse. Det var derfor de insisterte på menneskets «iboende verdighet» som selve grunnmuren. De fant igjen denne tanken i en rekke livssyn, og de mente den kunne begrunnes og opprettholdes med basis i flere forskjellige kulturer og tro. Ikke minst viktig var tanken om verdigheten til den som er annerledes og den som er svakest. Ingen skal få bestemme at ett liv har menneskeverd, mens et annet ikke har det. Konsekvensene av en slik tenkning hadde man så altfor tydelig sett konsekvensene av.

Jeg innser at Blomkvists ønske formodentlig er at vi skal bekjempe unødig ­lidelse, og at vi må passe på at tankekonstruksjoner ikke kommer i veien for det. I likhet med Aksel Braanen Sterri ønsker han – heldigvis og selvfølgelig – ikke å skade allerede fødte individer med kroniske lidelser eller syndromer.

Gradering. Den argumentasjonen Blomkvist og Sterri legger seg på, ligger imidlertid faretruende nær en gradering av menneskeliv og livskvalitet utfra kriterier om lykke, kognitive funksjoner og fravær av sykdom. Når Blomkvist altså legger til at menneskeverdet er en fiksjon som kommer i veien for å kunne ta kloke valg om hvilke mennesker som helst bør bli født, nærmer vi oss et resonnement med nedverdigende og potensielt livsfarlige konsekvenser.

Men Blomkvist vil kanskje lure på hvorfor man skal høre på slike advarsler. For i hans øyne er de vel bare fiksjoner, de også?

Henrik Syse

Filosof, Institutt for fredsforskning (PRIO) 
og Bjørknes Høyskole

Gå til innlegget

Bløff-makeren Donald Trump

Publisert over 2 år siden - 2547 visninger

Jeg vedder min resterende hårmanke på at Donald Trump aldri blir president.

Aldri trodde jeg Donald Trump skulle vare som presidentkandidat i mer enn noen uker. Jeg antok i fjor sommer at det var et slags PR-stunt, og at han ville være fornøyd og trekke seg tilbake etter kort tids grilling i rampelyset, slik tilfellet var da han lekte med samme tanke i 2012.

Kanskje tenkte han slik selv også. I Graham Greenes roman The Comedians, er det en skikkelse – Mr. Smith – som kan fortelle om seg selv at han var presidentkandidat for vegetarianerne (!) i 1948. Resten av livet kan han så kalle seg presidentkandidaten. For det var han jo vitterlig!

I Trumps tilfelle er dette imidlertid ingen komedie. Og det skremmer. Trump har gang på gang kommet med uttalelser og standpunkter så usammenhengende, ekstreme, forvirrede, sårende, løgnaktige, eller alt sammen på én gang, at hans suksess er en gåte. Også blind høne kan riktignok finne korn, så til tider har hans fritalenhet vært befriende. Men i hovedsak fremstår han, som flere kommentatorer har påpekt, som en usedvanlig intellektuelt lat person, med store og vulgære ord som varemerke, blottet for dybde og faktakunnskap. Og denne mannen er altså i ferd med å nomineres til presidentkandidat av det man omtaler som «Abraham Lincolns parti».

Selv om alle mine og andres tidligere spådommer er gjort til skamme, vil jeg vedde min resterende hårmanke på følgende: Donald Trump blir aldri president i USA. Enten må han i valgkampen mot demokratenes kandidat løpe fra 95 prosent av det han har sagt og bli avslørt som løgner, eller han vil måtte stå ved sine standpunkter og med det stå frem for hele verden som den politiske bløffmaker han er, med standpunkter som vil oppnå det stikk motsatte av å styrke Amerika eller gjøre verden fredeligere.

Jeg har tatt feil om Trump før. Men nå er jeg sikker: Han blir ikke president. Tror jeg.

Først publisert i vårt land i spalten klartekst - 9.5.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Otter Skaaret kommenterte på
Syversens formaning
rundt 1 time siden / 808 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Ordet = Jesus = verdensfornuften
rundt 2 timer siden / 58 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 2 timer siden / 564 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Når man kaster "et bein" til flokken.....
rundt 9 timer siden / 320 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Kan kristne drive vitenskap?
rundt 9 timer siden / 406 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
På feil frekvens
rundt 9 timer siden / 336 visninger
Øivind Hundal kommenterte på
Ich habe genug!
rundt 9 timer siden / 840 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Hvor salig er den lille flokk?
rundt 10 timer siden / 484 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Verdt å prøve
rundt 11 timer siden / 303 visninger
Tore Olsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 11 timer siden / 1818 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 11 timer siden / 504 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Vil Frp la homofile fra Tanzania få politisk asyl i Norge?
rundt 12 timer siden / 504 visninger
Les flere