Roy-Are Stene

Alder: 47
  RSS

Om Roy-Are

Følgere

test

Publisert over 5 år siden

test

Gå til innlegget

Nattverd i kirkens kjeller

Publisert over 5 år siden

dikt

Jeg tror på den Gud som er ute,
og ei gjemmes bak Bibelens perm.
Han som vokter på Golgatas rute,
og er til for den simpleste berm.

Jeg tror på den Gud som er krenket,
og i dogmenes tåke blir gjemt.
Som til dypet av Hades blir senket,
for å redde en sjel som var glemt.

Jeg tror på den Gud som må være,
den ei noen har trodd at han var.
Som kun ønsket du selv måtte lære,
at en fjelltopp er frossen og hard.

-Finnmarken 19.oktober 1979

Gå til innlegget

Tara - den irske Olympen

Publisert over 5 år siden

En indre reise


Moya Brennan
et forord til Two Horizons ved Brian Keenan

Mens han ble holdt som gissel i Beirut, ble skribenten Brian Keenan fascinert av livet, musikken og samlingene til Turlough O'Carolan, den legendariske blinde harpisten i det 17. århundret. Da han ble frigitt i 1990 publiserte han en kraftfull og personlig gjengivelse av fangenskapet sitt "An evil cradling". I år 2000 fullførte han "Turlough", en fascinerende fiktiv biografi om O'Carolan. Her gir han utløp for sine tanker og refleksjoner om "Two Horizons"-reisen.

"Det er ei tid i våre liv når vi er trukket ut av oss selv. Når den verden vi bebor ser ut til å være formålsløs og lunefull, og hastende mot kaos. Vi ser gjennom trøstesløsheten og undergangen etter noe å holde ved, noen slags forsikring om kontinuitet og verdighet, noe som bekrefter at skjønnheten ennå ikke har forlatt denne verdenen totalt. De gamle visshetene om at Rettferdighet, Sannhet, Fred og Frihet fra nød har blitt skylt bort som uønskede bilder, de ligger vanhelligede og tråkket ned. Mennesket har mistet sporet sitt og ser ikke mye ut til å vite eller bry seg. Men en frihet består, og det er hjertets ønske om å finne en ny begynnelse; å skape for oss selv et hvilested hvor vi igjen kan skape en katedral for sjelen som ikke krever noen stor bygning av utskjært stein, men heller en overgivelse til de hviskende stemmene inni oss.
Men vi er menneskelige, og fordi vi er svake og ofte redde roper vi ut etter trygghet. Vi søker en ledesvenn, en som kan veien. Hver reise har sin begynnelse. Kanskje det er et øyeblikk av allestedsnerværende desperasjon når hver impuls i oss oppfordrer oss til å snu oss bort. Men det er en reise gjennom sjelens landskap. Hvor i tid og sinn kan vi finne et slikt sted? Et sted på kartet hvis koordinater er allerede plottet inn i våre sentralnervesystemer? Desperasjonens lengdegrad og savnets breddegrad har allerede markert det for oss.

Tara er et slikt sted. Den åpenbarer seg i skumringen, mellom mørket og lyset som om det kun er speilet av et annet slags lys. For dette er mer enn en jordisk haug. Det er konstruert på en mosaikk av meninger som synger ut til pilgrimen. Spinnende gjennom et kaleidoskop av det det hellige og det vanhelligende, av liv og død, inntil vi dukker opp ved dens smale porter med ydmykhet og forbløffelse. På et slikt hellig sted møter jeg min ledesvenn. En gammel mann snubler framover; øynene hans er hvite av blindhet. Hans opptreden og aura er tidløs som av en annen verden. Han er fremmed for denne tiden. Øynene hans kan ikke se denne verden som jeg beveger meg i, men han ser inn i meg og kjenner meg inn til margen. Han taler om nødvendigheten av å gjenopprette i livene våre den avgjørende aksen av Sannhet, Rettferdighet og Fred. Men jeg må finne dem selv. Han forteller om en harpe. "Harpen som en gang lød gjennom Taras haller, er en harmonisk abakus som taler til alle folk til alle tider. Dens sang gir gjenklang av de evige harmonier som vil helbrede verden." Jeg må lytte til dens tone og følge den og finne hvor den gir gjenklang i de hjerter og sinn som den har valgt. For min reise vil bli deres og de vil bli mine følgesvenner. Som den fremmede taler skuer jeg jeg ut fra Taras topp og føler dens utstrekning omslutte meg. På den ene siden stiger solen, på den andre sklir den bleke månen ut av syne. Jeg står mellom to horisonter og to verdener. Jeg er en søvngjenger som faller ut av tiden.

Gjennom steinfestninger og urgamle byer, i leirhyttene til afrikanske landsbyboere og dødningeskipene, følger jeg en lokkende melodi; hjertet mitt blør når jeg føler hva jeg ser. Jeg er mottagelig hinsides det fattbare. Alene er harpens sang som en salve mot min smerte. Medfølelsen blir til min brønnkilde og gir mot i meg til å fortsette. Sorgen min blir til sang, på et urgammelt språk skriker jeg ut min smerte samtidig som jeg føler jeg sklir som den bleke månen. En indre stemme minner meg om at hjertet aldri blir testet hinsides hva det kan utholde. Og med den vissheten løftes jeg opp. Jeg ser inn i den svarte natten og ser den Klare Stjernen omslutte meg. Ut av himlene synker tonene ned over meg, og jeg begynner så smått å fatte. Min ensomhet og min lengsel har blitt min oppfyllelse. Jeg frykter de ikke lenger, for nå er jeg bundet til ørkenen. I dens ville heftighet strømmer freden gjennom meg. Jeg næres av håp og kjærlighet i min værens stillhet og vet at til og med dette stedet vil blomstre. I nattens vind kan jeg høre harpesangen vugge meg og jeg vet at jeg har kommet hjem."
Brian Keenan 2002.

Gå til innlegget

De russiske Killing Fields

Publisert over 5 år siden

Øyene

Øyene. Kom til å tenke på sommeren 1997 da jeg var sommerarbeidsledig og måtte finne en strategi for å slå i hjel tiden. Så jeg gikk på biblioteket og lånte Alexander Solsjenitsyns «GULAG-arkipelet». I boka argumenteres det for at fangeleirfolket kvalifiserte til å bli regnet som en egen nasjonalitet idét de hadde 1. sitt eget språk 2. sin egen kultur 3. sin egen historie og 4. sin egen etniske opprinnelse.

Som ved en tilfeldighet sveipet jeg innom en nyhetsoppdatering på ntv.ru og fikk rede på en av øyene i øysamfunnet som kanskje ikke er så kjente for oss i Vesten: Butovskij-arkipelet som ligger i Moskva-distriktet. Den 8. august var minnedagen for når massemyrderiene ble innledet for 77 år siden: fra august 1937 til oktober 1938 ble 20 738 mennesker skutt her. Fred med deres minne.

Gå til innlegget

Tastaturpanserhjerte

Publisert over 5 år siden

Livet på nettet

bilde: Solitude@net av regissør Wytold Adamek

The time I like is the rush hour, ‘cos I like the rush
The pushing of the people - I like it all so much
Such a mass of motion - do not know where it goes
I move with the movement and ... I have the touch

Ensomhet på nett. Slik var tittelen på en polsk film som jeg fant lenker til på nett og som jeg nylig fikk tanker rundt. Jeg har hørt løse rykter om at det debatteres heftig i fagmiljøer om hvorvidt den digitale tidsalder medfører varige endringer rundt det med menneskelig interaksjon?

I'm waiting for ignition, I'm looking for a spark
Any chance collision and I light up in the dark
There you stand before me, all that fur and all that hair
Oh, do I dare ... I have the touch

Hvor ofte har man ikke lest i Aftenpostens Si;D-spalter om ungdommer som sier de har hundrevis av venner og "likes" på Facebook men likevel føler seg ensomme? Den enkle forklaringen på det er at å sitte der alene foran en skjerm er ikke en naturlig setting, vi er ikke skapte for det - evolusjonen har ikke rukket å absorbere en slik utvikling.

Wanting contact
I'm wanting contact
I'm wanting contact with you
Shake those hands, shake those hands
Give me the thing I understand

-Kom til å tenke en scene jeg leste i Hans Jægers «Fra Kristiania-bohemen»: Hans Jæger fikk besøk av kompisen Fleischer - i boka psevdonymisert til Seckmann hvis jeg husker rett. Kompisen slengte seg ned på sofaen til Hans, og de satt der der og småpratet og kjedet seg litt: «Hva skal vi finne på nå?» «Nei, vi får vel rusle ned i byen og se om vi finner litt liv noe sted?» - sikkert en universell greie, jeg mener det har alltid eksistert og vil alltid eksistere, behovet for å sosialisere seg rent fysisk, gjennom omgang - interaction – samhandling.

Any social occasion, it's hello, how do you do
All those introductions, I never miss my cue
So before a question, so before a doubt
My hand moves out and ... I have the touch

De gamle grekerne hadde Symposium. Kanskje vi kunne lært litt av dem? Jeg nevner det for jeg har vært der jeg óg - jeg gikk i meg selv og erkjente at å drikke seg full alene foran skjermen er ikke en god setting, derfor har jeg begynt å legge vekt på at når man knerter korka bør det 1. Være for å ha det hyggelig, ikke for å flykte fra noe og 2. Det er hyggeligst og smaker best i en fysisk sosial setting.

 Jeg er ikke forelder selv, ikke ennå, men det hender jeg må stille som lekeonkel, og jeg biter meg merke i alle bygårdene og blokkene med store grøntarealer. Men ser man ofte barna bruker plassen? Hadde jeg vært forelder hadde jeg kanskje sagt : «Nei, nå tar vi en liten datapause, på med klærne, ut og lek!».


På voksensiden av gjerdet merker jeg den her dobbeltheten med nettet, den ensomhetsfølelsen det skaper, men samtidig den falske intimiteten. Og det slår begge veier, jeg har f.eks. fått kontakt med slektninger på nettet etter 20 år, og det er både positivt og negativt, da det hender vi ryker uklare og må ta en pause fra hverandre. Når vi møtes fysisk går det greit, men når vi sosialiseres på nett hender det at det går galt. Det kan igjen relateres til at den psykologien man finner bak tastaturet tror jeg er mye den samme psykologien man finner i trafikken.

Wanting contact
I'm wanting contact
I'm wanting contact with you

Hvor ofte ser man at folk brøler til hverandre, skjeller hverandre ut og viser fingeren andre steder enn i trafikken? I Statene hender det at det går så langt som at folk river fram pistolen og begynner å skyte på hverandre.

Det har nok med at folk føler seg trygge og beskyttet bak tastaturpanseret, de føler de kan gå til slike skritt uten at det får konsekvenser. Kom til å tenke på en episode på jobb - det her var mens jeg satt på gulvet hos IBM i Skottland. En dansk kollega hadde fått seg ny jobb i Danmark. Så han ruslet inn på kontoret til sjefen og leverte oppsigelsen. Så langt alt greit. Men så fant han på det sjakktrekket å sende en mail til sjefen sin hvor han luftet sine frustrasjoner om hvordan han følte han hadde blitt behandlet i sin tid der på bruket. Og sjefen hans. Og sjefen hans. Og hele Chain of Command. For å gjøre historien kort: Han slapp å være der resten av den dagen. Ikke lenge etter fikk vi en mail fra vedkommedes sjef om at han hadde «Confiscated his badge and escorted him out of the building».

Pull my chin, stroke my hair, scratch my nose, hug my knees
Try drink, food, cigarette, tension will not ease
I tap my fingers, fold my arms, breathe in deep, cross my legs
Shrug my shoulders, stretch my back - but nothing seems
to please

Nothing seems to please. Her var du profetisk, min kjære Peter Gabriel. For er det ikke nettopp der vi er i dag, med det evige jaget etter statusoppdateringer, epostreplies og «likes» på Facebook? Det blir omtrent som en klassekamerat en gang formulerte det : «Å ta fra folk levebrødet og gi dem brennevinsflaska som erstatning er ingen god kombinasjon!». Levebrødet her er det naturlige behovet for fysisk sosialisering. Brennevinet er den virtuelle erstatningen som vi ikke er skapte for.

I need contact….

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere