Sylo Taraku

Alder: 5
  RSS

Om Sylo

Rådgiver i Tankesmien Agenda fra våren 2016. Tidligere generalsekretær i LIM

Følgere

En bedre flyktningpolitikk

Publisert 9 måneder siden

Knut Arild Hareides tale til landsstyret i KrF har åpnet et vitalt politisk rom i sentrum. Et rom som kan fylles av folk som vil diskutere de vanskelige sakene med innestemme.

En av de mest interessante møtene vi ser fremover kan bli mellom kirkefolkets og arbeiderbevegelsens verdigrunnlag i flyktningpolitikken.

Ute av syne. 

EU jobber nå iherdig for å kontrollere grensene og stoppe irregulær migrasjon. Alt tyder på at tiltakene har den ønskede effekten: Fra over én million asylankomster i 2015, er det hittil kun noe over 100.000 i 2018. Som alle vet er det migrasjonspolitikken på europeisk nivå som har størst betydning for hvor mange som kommer til Norge. Faren er at så fort flyktningene er ute av syne, så blir de også ute av sinn.

Da Arbeiderpartiet satte ned sitt migrasjonsutvalg, var det ut fra bevisstheten om at migrasjon er en av vår tids store utfordringer, og man trenger helhetlige svar. Og et høyproduktivt velferdssamfunn trenger en regulert innvandring for å sikre god integrering.

Det som kanskje har vært mindre synlig i den offentlige debatten er hvordan innstillingen fra utvalget kan være et godt utgangspunkt for en bedre flyktningpolitikk fra sentrum-venstre. Den bygger nemlig på et premiss som Knut Arild Hareide selv nevnte i sin tale til landsstyret: «Vi kan ikke være oss selv nok.» En fornyet flyktningpolitikk kan ikke bare fokusere på våre egne interesser. Den må også sikre grunnleggende menneskeverd for flyktninger. Vår medmenneskelighet kan ikke stoppe ved svenskegrensa, eller ved Schengens yttergrenser.

Lokalt engasjement. 

Avskrekkende retorikk ødelegger både Norges omdømme og undergraver integreringen. Norge bør ha som mål å ønske et bærekraftig antall flyktninger velkomne som bidragsytere til et felles samfunn. Rundt om i norske lokalsamfunn finnes det et fantastisk og stort engasjement for flyktninger. Vi så det rundt Balkan-flyktningene på 1990-tallet, og med Syria-flyktningene i 2015. Det er et engasjement vi bør hylle, og dyrke frem. Det er utgangpunkt for frivillig innsats, og mange gode møter mellom mennesker.

Vi kan altså gjøre mye her hjemme. Samtidig foregår den viktigste innsatsen for verdens flyktninger der flyktningene befinner seg, og der behovet for hjelp er størst. Mens det dessverre er slik at regjeringspartiet Frp bruker «hjelp dem der de er» som et vikarierende argument for å legitimere innstramminger, vil en politikk basert på å hjelpe mottakerlandene styrke vår innsats for flyktninger.

En solidaritetspott som Migrasjonsutvalget har foreslått på minst fem milliarder kroner årlig er en viktig garanti for at flyktningene ikke glemmes når nabolandet har åpnet dørene. Nasjonale interesser bør ikke styre slik bistand, den bør heller ha som mål å hjelpe mottakerlandene til å bli bedre i stand til å ta hånd om flyktningene, og å gi dem rettigheter til helse, skole og arbeid og slik få muligheter til å være selvhjulpne og leve verdige liv.

Flere kvoteflyktninger. 

I noen situasjoner kan det være nødvendig å avlaste mottakerlandene også gjennom bosetting av flyktningene til tredjeland som Norge. Prinsippet om at færre asylankomster skal gi flere kvoteflyktninger, bør veie tungt. En fordel med kvotebasert beskyttelse via FN er at flyktningene kan inkluderes i Norge fra dag én. De bør slippe en nedbrytende tilværelse på asylmottak, og heller bli bosatt raskt rundt om i kommunene.

Heller ikke asylsøkere som kommer på egen hånd bør plasseres på institusjoner. Desentraliserte mottak er en bedre løsning slik at tilværelsen blir mest mulig normal i påvente av et svar fra utlendingsmyndighetene.

På veien mot en mer anstendig flyktningpolitikk er to ting helt sentrale: Det ene er respekten for enkeltmennesket, det andre er bedre internasjonalt samarbeid.

Felles problemer krever felles løsninger, men løsningene må ikke gå utover enkeltindividers grunnleggende menneskerettigheter. Retten til å søke asyl er en slik grunnleggende rett. For å gjøre tilgangen til beskyttelse lettere tilgjengelig er vi nødt til å styrke arbeidet til FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) i kriseområder, og til å styrke kvoteordningen.

Forfulgte aktivister. 

De mest sårbare og de mest utsatte skal prioriteres, som barnefamilier og menneskerettsforkjempere. Forfulgte aktivister er ofte ikke trygge i sine nærområder og bør kunne få asyl i Europa og Norge uten å måtte betale menneskesmuglere og risikere liv og helse på vei hit.

Vi må erkjenne at migrasjonsutfordringene er svært komplekse. Det finnes ingen enkle eller perfekte løsninger. Men måten vi snakker om asylsøkere og flyktninger på, betyr noe for hvilke løsninger vi kommer frem til.

Viktigst av alt: Det er grunnverdier som solidaritet og nestekjærlighet som har noe å si for hvor god norsk flyktningpolitikk kan bli. Det er et godt utgangspunkt for en ny og bedre flyktningpolitikk for Norge.


Gå til innlegget

Det er vinklingen, stupid!

Publisert rundt 1 år siden

Betente temaer knyttet til innvandring og islam bør belyses fra flere sider, for å unngå en delt offentlighet og adskilte meningskorridorer.

Det har vært mye og berettiget fokus på fake news den senere tiden. Men vel så mye som av sanne og usanne nyheter, er medielandskapet blitt fragmentert av verdiforskjeller – særlig rundt temaene innvandring og islam. 

De etablerte mediene blir utfordret av alternative medier, som øker raskt i popularitet. Eksempler på slike medier i Norge er Document, Resett, Human Rights Service og The Herland Report. De har ikke de samme ressursene som de etablerte mediene, men på Storyboard figurerer deres saker ofte blant de ti meste delte på sosiale medier. 

Alternative medier. 

Disse mediene er ikke nødvendigvis alternative fordi de kommer med en alternativ sannhet, men først og fremst fordi de har en alternativ vinkling. La meg illustrere det på denne måten: Du ønsker å orientere deg om innvandring til Europa. Du klikker deg inn på en tradisjonell nettavis og leser en reportasje fra Italia. Journalisten har intervjuet en enslig kvinne med to barn. Hun kommer fra krigen i Syria og forteller om sine traumatiske opplevelser. Alt dette er sant. 

Så klikker du videre for å sjekke hva alternative medier skriver om samme tema. Der leser du at flertallet av dem som kommer til Europa via Middelhavet er menn, at flertallet er økonomiske migranter og at enkelte av terrorangrepene i Europa de siste årene ble begått av asylsøkere. 

Også dette er sant. Men det er to helt ulike fortellinger. Du har medier som fremstiller asylsøkere primært som ofre, og du har medier som fremstiller asylsøkere primært som en trussel mot alt vi har kjært. 

Virkelighetsforståelser. 

Hvis du er urolig over innvandring, på grunn av økonomiske konsekvenser, sikkerhet, kriminalitet eller kulturelle endringer, vil du neppe kjenne deg igjen når du leser den første saken. 

Hvis du derimot er blant dem som mener Norge og vestlige land bør ta mot flere flyktninger, vil du ikke kjenne deg igjen når du leser medier som ikke skriver om enkeltskjebner og det humanitære perspektivet, men gjennomgående fokuserer på innvandringens negative konsekvenser. 

De fleste ser ikke verden så svart-hvitt, men hvilke medier du leser avhenger stadig oftere av ditt ideologiske og politiske ståsted. 

Medienes tillitsfall. 

Når medier har et ståsted, men fremstiller seg selv som nøytrale og objektive, kan det skape mistillit. I en kronikk i Aftenposten 2. januar 2017, etterlyste Sintef-forskerne Petter Bae Brandtzæg og Asbjørn Følstad mer åpenhet både rundt redaksjonell prioritering og valg av vinklinger – men også rundt egne ideologiske føringer. 

De forklarte medienes tillitsfall med at folk opplever at medier og faktasjekkere har et annet ideologisk ståsted enn dem selv. «Mediene hevder selv å være objektive og nøytrale, men oppleves like fullt som vridd i retning av et liberalt ståsted og politisk korrekthet», skriver de. Historieprofessor Kjetil Jakobsen ved Nord Universitet går enda lengre. Han mener at det ikke er mulig å drive med verdinøytral nyhetsformidling. For at mediene skal kunne oppfylle sitt samfunnsoppdrag bedre, mener han vi bør få tilbake partipressen som ble forlatt for rundt førti år siden: «Den liberale modellen tilsier at det er ved å opptre nøytralt at pressen vinner tillit», skriver han. «Men kanskje er det modellen selv som er problemet?» 

Ærlighet om eget ståsted. 

Selv er jeg skeptisk til ideen. Selv om mer ærlighet om eget ståsted er tillitvekkende, vil det ikke løse problemet med ekkokamre: At folk fortsatt vil lese medier som bekrefter det de allerede tror. 

Skal vi forebygge fragmenteringen av offentligheten og opprettholde en felles offentlighet, bør tilliten til de tradisjonelle mediene opp. Den bør i hvert fall ikke svekkes ytterligere. Spesielt gjelder dette i spørsmål som skaper rom for alternative medier. 

I Norge er tilliten til mediene fortsatt relativt høy. I 2017 oppga 49 prosent av de norske respondentene i en internasjonal undersøkelse gjennomført av Reuters Institute, at de stort sett stoler på det nyhetsredaksjonene formidler. Til sammenligning er det bare tretti prosent som stoler på mediene i Frankrike. 

Tilliten til mediene er likevel ikke likt fordelt i Norge. Det er et generelt trekk i vestlige land at tilliten er lavere jo lenger ute til høyre i det politiske landskapet folk befinner seg. Høyest er tilliten blant folk på venstresiden. Dette er tilfellet også i Norge. 

Det er spesielt medias dekning av innvandringsfeltet som skaper kontroverser. En kritisk holdning til innvandring og lav tiltro til journalister går hånd i hånd. 

Politiske slagsider. 

Den norske ytringsfrihetsundersøkelsen fra 2014 viste at hele 73 prosent tror norske journalister lar seg påvirke av sitt politiske standpunkt. Journalister er stort sett urbane mennesker med høy utdanning, og typisk ikke helt representative for befolkningen, hva ideologisk orientering angår. 

Dersom journalistene fikk bestemme, ville Rødt, MDG og SV til sammen vært dobbelt så store som Høyre på Stortinget. Dessuten jobber journalister gjerne med ulike saker, og kan ikke spesialisere seg på innvandring og islam slik enkelte alternative medier kan. 

De som tror at tradisjonelle medier underrapporter problemene knyttet til innvandring og islam ender lett hos alternative medier som overrapporterer og overdriver disse problemene. Alternative medier er kontrære og ofte et viktig korrektiv til de etablerte mediene som de mener er for «politisk korrekte». 

Men hadde alternative medier dominert helt med sin ensidighet og kampanjejournalistikk på innvandringsfeltet, ville de bare forsterket fremmedfrykten blant majoriteten og fremmedfølelsen blant minoriteter. 

Finne en balanse. 

Utfordringen for de etablerte mediene er å balansere godt, slik at publikum får et noenlunde riktig bilde av tingenes tilstand. Betente temaer knyttet til innvandring og islam bør belyses fra flere sider, for å unngå en delt offentlighet og adskilte meningskorridorer. 

Vi er avhengige av å bli eksponert for andre meninger for å kunne korrigere våre egne synspunkter, og for å forstå verden bedre. Som filosofen John Stuart Mill sa det: «De som bare kjenner sin side av saken, kjenner veldig lite av saken.» 

Teksten ble første gang publisert på fritanke.no. Gjengitt med tillatelse.

Trykket i Vårt land 14. juni 2018

Gå til innlegget

Islam og den kritiske fornuften

Publisert rundt 2 år siden

Islam trenger ikke å reformeres. Det er bare å børste støv av fornuftstenkningen i den islamske arven.

(Første gang publisert på agendamagasin.no)

«Hvis jeg gjør det rette, hjelp meg. Hvis jeg gjør feil, hjelp meg til å gjøre det rette.»

Det sa Abu Bakr foran en fullsatt moské i Mekka. Han var den første kalifen etter Muhammeds død i 632. Og med uttalelser som denne viser han oss at det helt fra islams spede begynnelse har eksistert en tradisjon for å la seg påvirke av folket. En slik åpenhet, en slik selvpålagt begrensning av religiøs autoritet, er ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islameksperter, et eksempel på at islam ikke bare kan brukes til å rettferdiggjøre terror og tyranni. Det kan også rettferdiggjøre det motsatte. I beste fall kan denne tråden i troen gjøre vår tids islam forenlig med moderniteten.

Islam var også egalitær i starten, ifølge Cook. Likhet var en grunnleggende verdi. Derfor trenger muslimer slett ikke å adoptere vestlige verdier for å modernisere islam. De kan like gjerne bygge på sine egne gamle tradisjoner. Det å gå tilbake til røttene kan paradoksalt nok være med på å oppdatere islam for vår tid.


Fundamentalisme vs. fornuft. I dag er fundamentalisme et stort hinder for å gjøre islam kompatibel med modernitet.

Salafismen, en puristisk retning innen islam som ønsker å rense religionen for ekstern påvirkning, tolker islamske tekster og tradisjoner så bokstavelig som mulig. Idealet er livet og levemåtene blant de første generasjonene med muslimer på Den arabiske halvøy. Wahabismen, som er en liknende retning, har blitt statsreligion i Saudi-Arabia.

ISIL kombinerer salafismen med voldelig jihadisme. Derfor er det vanlig å definere deres ideologi som jihadi-salafisme. Det ideologiske slektskapet er altså stort, selv om framgangsmåten er høyst forskjellig.


Lite rom for kritisk tenkning. Salafismen, om den er fredelig eller militant, er imidlertid bare en av hindringene for et større innslag av fornuftstekning innen islam. Problemet er også at de andre dominerende tolkningstradisjoner gir lite rom for kritisk tenkning.

Selv om man skulle hente verdier som likhet fra islams røtter og begrense de bokstavtroendes makt over tolkningen av religionen, gjenstår en god del. Et hovedspørsmål handler om fornuftens rolle i teologiske diskusjoner. Er den kun et supplement? Og uten særlig betydning i moralske spørsmål?

Dessverre ser det ut til å være en utbredt oppfatning.


Fri vilje og fornuft. Den gode nyheten er at det finnes en tradisjon for det motsatte. På 800-tallet var mutazilittene den dominerende teologiske eliten. Inspirert av gresk filosofi satte de fornuften først, supplert med åpenbaring. Deres argument var at menneskene hadde fri vilje og evne til å skille mellom godt og ondt.

En av dem, kalif Al-Mamun (813-833), gjorde Visdommens hus i Bagdad til et senter for oversettelse av gresk vitenskap. Han forsøkte å etablere fornuftsposisjonen som offisiell doktrine. Mutazialene møtte imidlertid kraftig motstand fra tradisjonalister som ibn Hanbal. De la, i motsetning til Al-Mamun, vekt på en bokstavtro tolkning av åpenbaringen (Koranen og Hadith) som veien til sann viten.


Guds gode vilje. Etter hvert ble ashari-teologien dominerende. Dette var en mellomposisjon der åpenbaring og rasjonalitet skulle kombineres. Men åpenbaringen ble rangert over rasjonaliteten.

Guds vilje er per definisjon god, sa de. Vår menneskelige fornuft kan ikke begripe det gudommelige. Derfor er menneskenes moralske kategorier ikke relevante for å vurdere Guds handlinger.

Ettersom etikken i Koranen og i tradisjonen etter profetene ble tolket som et rent uttrykk for den gudommelige viljen, kunne mennesket aldri sette seg over den. Det som kunne virke ondt – som drap, steining, pisking og andre brutale straffer – måtte betraktes som godt fordi Gud ønsket det.


Gi rom for fornuften. Asharittenes holdning er i dag fortsatt dominerende innen sunni-islam. Det finnes et visst spillerom for fornuften, men kun som et supplement til åpenbaringen. Den kan verken gå foran eller stå på egne bein. Den menneskelige fornuftens forsøk på å tolke Guds vilje blir fortsatt mistenkeliggjort.

Skal islam reformes, må fornuften få større plass og teologien bli mer som den var i mutazilaenes tid. Bare slik kan vi komme videre. Det er viktig, ikke minst for den islamske sivilisasjonen selv.

Det er vanlig å si at islams tusen år lange stagnasjon begynte da teologen Al Ghazali tok et definitivt oppgjør med mutazilaene rundt år 1100. Dette er trolig en forenkling av historien. Diskusjonen om fornuftens plass har nemlig fortsatt inntil i dag. Selv om de progressive kreftene er relativt få og svake, finnes det fortsatt moderate teologer og muslimske intellektuelle som ønsker å bygge bro mellom islam og moderniteten.

Problemet er at de er dårlig organisert. I motsetning til både den militante islamismen, den fredelige fundamentalismen og de mange konservative muslimske miljøene, er de progressive og moderate uten sterke og innflytelsesrike nettverk.


Islamismens makt. De militante islamistene har global innflytelse gjennom ISIL og Al-Qaida. De har også mange støttespillere i Vesten. Her i Norge har for eksempel Profetens Ummah åpent støttet ISIL. Organisasjonen har til og med drevet rekruttering av jihadister til det oppsmuldrende «kalifatet» i Syria og Irak.

Også islamister som avstår fra vold og terror har sine mektige bevegelser. Muslimbrødrene er den største islamistbevegelsen i verden. Det såkalte Frihetspartiet (Hizb ut-Tahrir) og en rekke andre salafistgrupperinger er innflytelsesrike, takket være ressurstilgang fra rike Gulf-land. I Norge er salafistorganisasjonen Islam Net den største muslimske ungdomsorganisasjonen. De støtter blant annet steining av kvinner for utroskap.


Ressurssterke konservative. De konservative muslimene er også godt organisert. De har mange ressurssterke menigheter i Europa. Her er det store variasjoner, men det er ingen selvfølge at konservative forstandere og moskéimamer er tydelige i menneskerettighetsspørsmål. Enkelte har et problematisk forhold til likestilling mellom kjønnene, apostasi, ytringsfrihet, homofili, jødedom, blandede ekteskap og så videre.

Når det er sagt, er det naturligvis mulig å være konservativ i en del verdispørsmål, og fortsatt være tilhenger av sekulært demokrati med menneskerettigheter. Et eksempel på det her i Norge er Usman Rana.


Sterke stemmer. Til slutt har vi de progressive og sekulære muslimene som aktivt arbeider for å fremme likeverd, ytringsfrihet og toleranse, gjerne fra et ikke-teologisk ståsted. Denne gruppen er representert ved mange sterke stemmer i samfunnsdebatten, men organisatorisk er de helt marginale og kan verken måle seg med de konservative eller med islamistene.

I tillegg møter de sterk motstand, ofte av det svært ubehagelige slaget, i form at trusler og sjikane. Jo fjernere de står fra den militante islamismen ideologisk sett, desto sterkere blir gjerne protestene mot dem. Og desto mindre støtte kan de regne med fra mer konservative eller fundamentalistiske miljøer.

Etter 22. juli fantes det nordmenn som var enige med Anders Behring Breivik og hans manifest, men som tok avstand fra handlingene hans. Det er lite tenkelig at akkurat denne gruppen ville mobilisert til demonstrasjoner mot høyreekstrem vold. Slik er det også i islam.


En ideologisk kamp. Årsakene til den (militante) islamistiske vekkelsen er mange og sammensatte. Det må også svaret på den utfordringen de representerer være. Men ideologi og teologi må ha stor betydning.

For å gjøre islam forenelig med demokrati og menneskerettigheter trenger man imidlertid ikke nødvendigvis å kopiere Vesten. Man kan like gjerne hente gode verdier og tradisjoner fra den islamske arven.

Gir man fornuften større plass i teologisk tenkning, kommer resten av seg selv.


(Første gang publisert på agendamagasin.no)

Gå til innlegget

Dem vi burde hjelpe først

Publisert rundt 3 år siden

Noen flyktninger trenger vår beskyttelse enda mer enn andre.

Under den kalde krigen, da Flyktningkonvensjonen ble vedtatt, var den frie verden opptatt av å vise solidaritet med dissidenter og forfulgte minoriteter i kommunistiske land. På samme­ måte bør vi i dag stille opp for dissidenter i autoritære regime­r i Midtøsten og andre steder i ­verden.

Imad Iddine Habib stiftet i 2013 sammen med noen venner den første ateistiske organisasjonen i Marokko. De ga den navnet Council of Ex-Muslims of Mor­occo. For å skape blest, laget de en YouTube-video. Marokko er blant de mest liberale muslimske landene, og Imad trodde tiden var inne. Han tok feil. Han fikk en fatwa (en religiøs dom) mot seg, og snart kom politiet på døren for å lete etter ham. Imad måtte skjule seg hos venner.

Små sjanser. Imad henvendte seg til meg via Facebook. Via ­bekjente hadde han hørt at jeg jobbet med asylspørsmål, og han ba meg om hjelp til å komme seg i trygghet. Jeg kontaktet den norske ambassaden i Rabat, men de kunne dessverre ikke hjelpe. Deres­ svar var at Imad måtte ut av landet på egen hånd, og så kontakte UNHCR i regionen.

Sjansene for at han ville bli overført til Europa, var små. Habib var bekymret for at han kunne strande i en flyktningleir i Afrika, og som ateist kunne han bli utsatt for forfølgelse der også.

Senere fikk han hjelp via kolleger i London til å få visum til å ­besøke Storbritannia. Da jeg møtte ham der, satt han og vurderte om han ønsket å søke om asyl, eller om han skulle ta sjansen og reise tilbake til Marokko og fortsette kampen i hjemlandet.­ Han sa til meg: «Ingen fatwa kan stoppe meg – ytringsfriheten og livssynsfrihet er verdt å dø for.» Det er dissidenter som Imad som forandrer illiberale samfunn i positive retning.

Misbruker. Men dersom han velger å søke om asyl i Stor­britannia, vil det bety at han misbruker visumordningen. Visumet­
er gitt under forutsetning av at han forlater Storbritannia og Schengen når visumet løper ut. Det gis ikke visum til dissidenter som ham så de kan komme seg i trygghet. I skrivende stund er situasjonen for Habib uavklart.

BILDET: Liket av bloggeren og forfatteren Ananta Bijoy Das ligger drapert på et sykehus i Sylhet, Bangladesh, 12. mai 2015. Han fikk ikke komme til Sverige. – Dette er et av mange eksempler på asylsystemets tragiske 
paradokser, skriver Sylo Taraku.sx
Foto: A.H.Arif/AP/NTB scanpix)

En annen ateist og fritenker som ham, Ananta Bijoy Das fra Bangladesh, søkte også visum til Sverige. Han ble invitert av svenske PEN til å holde en tale under pressefrihetens dag, 3. mai 2015. Men den svenske ambassaden i Dhaka nektet ham visum. De kjente antakelig til at han blant annet skrev på fritenker-bloggen Mukto-Mana, og sto på dødslisten til militante islamist-grupper. De forsto at det kunne være en risiko for at han kunne søke om asyl i Sverige. I avslaget skrev de:

«You belong to a category of applicants where there is always a risk involved when granting a visa that you will not leave Schengen area after the visit. Furthermore, the purpose of your trip is not urgent enough to grant you visa.»

Hugget ned. Ananta Bijoy Das fikk aldri komme til Sverige. Som to av sine kolleger ble han hugget ned med machete av maskerte militante islamister i hovedstaden­ Dhaka.
Dette er ett av mange eksempler på asylsystemets tragiske paradokser.

Samtidig som Sverige tar imot titusenvis av asylsøkere årlig, mange av dem økonomiske migranter eller personer som kommer fra mer eller mindre utrygge områder, ville de unngå at den utsatte fritenkeren Bijoy Das, som var personlig forfulgt, skulle få søke om beskyttelse i landet.

25. november 2015 vedtok FNs generalforsamlings menneskerettighetskomité en resolusjon om menneskerettsforkjempere. Norge har vært en aktiv pådriver for bedre rettssikkerhet og beskyttelse av denne gruppen. Innsatsen fra menneskerettsforkjempere er ofte helt avgjørende for å skape positive endringer i autoritære regimer eller i postkonfliktsituasjoner. Resolusjonen anerkjenner deres betydningsfulle rolle og ber statene om å sikre at deres rettigheter og sikkerhet blir ivaretatt.

Les også Emil Andre Erstad: Seks løysingar for syriske flyktningar

Tryggere. Disse modige, viktige menneskene må få tryggere arbeidsforhold, og all den støtten vi kan gi dem. Det bør kunne skje uten at de er avhengige av å ha penger til menneskesmuglere, må risikere liv og helse på vei til et asylsystem eller misbruke visumfriheten, slik den palestinske bloggeren og forfatteren Iyad El-Baghdadi gjorde høsten 2014. Han snakket om den arabiske våren, som han var en bidragsyter til, på Oslo Freedom Forum. Organisasjonen LIM der jeg var generalsekretær, er én av sam-
arbeidspartnerne til konferansen.

Også El-Baghdadi tok kontakt­ med meg på forhånd for å spørre­ om det var mulig å søke om asyl i Norge, selv om han kom med­ 
visum. Jeg fortalte ham om prose­dyrene. Han benyttet seg av retten til å søke om asyl i Norge.­ Etter kort tid fikk han flyktning-status. Historien hans forklarer­ hvorfor:

Etter at hans gode venn, den anerkjente egyptiske bloggeren og aktivisten Bassam ­Sabry, døde i det som tilsynelatende var en ulykke, ble også El-Baghdadi pågrepet og fengslet i De forente arabiske emirater, der han bodde. 37-åringen fikk beskjed om at han ikke lenger var ønsket i Emiratene, og ble sendt til Malaysia. Det var derfra han kom til Norge. Denne saken endte bra.

Ved å gi beskyttelse til slike dissidenter ivaretar man ikke bare deres rett til liv og sikkerhet, men gir dem muligheter til å fortsette å arbeide for saken fra et trygt sted med ytringsfrihet. Fra Norge fortsetter El-Baghdadi å skrive fritt og friskt for et bredt arabisk publikum.

Mer liberal. Et hovedbudskap i boken min Innvandringsrealisme – politikkens muligheter i folkevandringens tid er at situasjoner med masseflukt primært må håndteres regionalt, men at praksisen må bli mer liberal når det gjelder individer som opprinnelig var hovedmålgruppen for Flyktningkonvensjonen.

Det betyr forfulgte politiske og religiøse dissidenter, menneskerettsforkjempere, journalister og forfattere. De må få ­lettere tilgang til beskyttelse i Europa enn i dag.

Et program for menneske­rettsforkjempere kan være et samarbeidsprosjekt mellom UNHCR, NGO-er og ambassader. Retten til asyl skal imidlertid ikke være et tilbud om et mer behagelig liv i Vesten, men fungere som en sikkerhetsventil. Vi må stille opp for disse menneskene når risikoen blir for høy. Det skylder vi både dem, verden og ikke minst oss selv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.5.2016

Gå til innlegget

Islams ansikter

Publisert over 4 år siden

Tendensen til voldsforherligelse i islam må tas på alvor. Muslimer må løfte fram en stolt tradisjon for interreligiøs toleranse og ta islam tilbake fra de bakstreverske taperne.

Terrorangrepene i Paris og København viser at vi må være forberedt på en tid med økt spenningsnivå. Det at terrortrusselen ikke bare kommer utenfra, men også fra egne medborgere, gjør alt så mye mer komplisert.

Men skal ekstreme islamister bekjempes, må dette gjøres uten å gi lojale europeiske muslimer en følelse av at de blir sett på som fiender og  deres religion som en terror-ideologi.

Det at flere vestlige ledere, deriblant utenriksminister Børge Brende, gikk ut og sa at terrorangrepene «ikke har noe med islam å gjøre», har skapt en del reaksjoner, blant annet av Per Edgar Kokkvold i Aftenposten (14. februar). Selv opplever jeg ikke slike uttalelser som problematiske. Det er fullt mulig å være knalltøff mot ekstremister samtidig som man signaliserer at Vesten ikke er fiendtlig mot mainstream-muslimer og islam som sådan.

islams navn. Når også enkelte muslimske ledere sier at «terror ikke har noe med islam å gjøre», så kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender gode signaler til den muslimske befolkningen.

Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å distansere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i.

For slike uttalelser forplikter. De må følges opp med teologisk og ideologisk konfrontasjon, slik at de militante kreftene hindres i å spre sin ideologi og radikalisere flere. 

Terroren begås faktisk i islams navn, og jihadistene rekrutterer fra muslimske miljøer. Ifølge Michael Cook, en av verdens fremste islam-eksperter, er dagens islamister dypt påvirket av den islamske tradisjonen.

Gal retning. Det er ikke dermed sagt at den islamske arven bare er aggressiv, og at muslimer bare har holdt Koranen i den ene hånden og sverdet i den andre. Islam har også lange tradisjoner for toleranse og fredelig sameksistens med ikke-muslimer. Ikke minst på Balkan, der jeg kommer fra, har osmanerne etterlatt en tolerant muslimsk tradisjon. 

Problemet er at utviklingen har gått i fryktelig gal retning den siste tiden. Den militante islamismen har hatt en fremvekst nærmest overalt i den muslimske verden, noe som har smittet over til muslimske diasporamiljøer her i Europa.

Når sefardiske jøder ble forfulgt i Spania på 1400-tallet, slo noen av dem seg ned i det osmanske riket for å finne beskyttelse. Da er det et stort paradoks at synagoger her i Vest-Europa i dag må ha tungt politivakthold, og selv da blir de utsatt for terror.

I det osmanske riket ble så godt som ingen dømt for å bedrive hor, men i dag sier den største muslimske ungdomsorganisasjonen i Norge, Islam Net, at utro kvinner bør steines til døde. Holdninger til homofili var også generelt mer liberale for flere hundre år siden enn de er i dag, i store deler av den muslimske verden. 

Tragisk. Et spesielt tragisk utslag av det ekstremistiske barbariet er volden mot og fordrivelsen av kristne fra områder der de har levd i fred i uminnelige tider. En muslimsk venn av meg sa at han hadde ikke sovet hele natten etter å ha sett bilder fra halshuggingen av 21 koptiske kristne i Libya. Det er ikke rart det reageres slik - dette er et dolkestøt mot en tradisjon av fredelig sameksistens som har vært en viktig del av muslimsk historie og identitet.

Den nevnte kronikken fra Kokkvold har formuleringer som kan problematiseres, men det underliggende budskapet er viktig. Tendensen til voldsforherligelse innen populære retninger i islam må tas på alvor. Flere muslimer bør åpne for kritisk selvrefleksjon og fri diskusjon om religiøse spørsmål. Å gjøre islamkritikk til et tabu er å svikte de vanlige muslimene, spesielt de som våger å ta til motmæle mot dogmatikk. 

Selv om radikaliseringsprosessene er komplekse fenomener, er ideologisk indoktrinering et viktig element. For vanlige muslimer blir det vanskelig å argumentere imot når den ufeilbarlige Koranen og den perfekte Muhamed settes som premisser. Mange er redde for å bli stemplet som «islamkritikere», eller i verste fall som «fiender av islam», og risikere å bli sosialt utstøtt og kanskje truet på livet. Det kan føles behagelig å unngå teologiske konfrontasjoner med fanatikere, men det er livsfarlig å gi dem spillerom til å forgifte unge sinn. 

Hatpredikanter. Frustrerte og identitetssøkende ungdommer som ikke finner seg til rette i samfunnet, blir et lett bytte for hatpredikanter som gir dem den store forklaringen på urettferdigheten de opplever. Samtidig får de noe å drømme om. Å være med på et så stort prosjekt som gjenopprettelsen av et islamsk kalifat kan være spennende. De kan plutselig føle seg betydningsfulle igjen, og blir i stand til å gjøre hva som helst for å få innpass og status i miljøet, eller sikre seg «et evig liv i paradiset» etter døden. 

Selv om teologien spiller en viktig rolle i legitimeringen av hatet og volden, preges retorikken i stor grad av anti-vestlig propaganda. Retorikken mot de «vantro» (kuffar) har et sterkt preg av dehumanisering. Responsen må være å motvirke en konfronterende og segregerende identitetspolitikk i muslimske miljøer. Det er mulig å være en troende, praktiserende muslim og samtidig en lojal norsk borger.

Som minoritet lever muslimer friere liv her i Europa enn i sine opprinnelsesland i Afrika og Asia, og i alle fall mye friere liv enn i kalifatet som jihadistene som reiser herfra ønsker å opprette.

Jødene. Men situasjonen kan potensielt bli verre i tiden fremover, hvis vi lar Al-Qaida og ISIL-barbariene lykkes med å skape fiendskap mellom muslimer og majoritetsbefolkningene i Vesten. Foreløpig er jødene den mest utsatte gruppen i Vest-Europa, og derfor den som særlig trenger vår solidaritet. 

Rett etter angrepet mot jøder i København og på bursdagen hennes, 15. februar, skrev journalist og regissør Monica Csango en VG-kronikk der hun kom med følgende oppfordring: «Det jeg ønsker meg i bursdagsgave er at vi sender våre tanker til Danmark. Samtidig som vi lover hverandre at vi sammen skal kjempe for at det samme ikke skjer her.»

En gruppe muslimer har tatt oppfordringen på alvor, og vil symbolisere solidaritet med jødene i Norge ved å lage en menneskelig ring rundt synagogen i Oslo lørdag 21. februar. På Facebook-eventen skriver de blant annet at «islam er å beskytte våre brødre og søstre, uavhengig av hvilken religion de tilhører. Islam er å heve seg over hatet og aldri synke på samme nivå som haterne (…) Muslimer vil vise at vi tar sterk avstand fra all type jødehat, og at vi er der for å støtte dem.»

Beste side. Noen vil sikkert problematisere denne beskrivelsen av islam, men islam er ikke én ting. Religionen er hva muslimer gjør den til. I dette tilfellet ønsker en gruppe muslimer å vise sin religion fra sin beste side. Som nevnt : Det finnes en stolt tradisjon for interreligiøs toleranse i islam. Ved å løfte fram denne kan vanlige, tolerante muslimer ta islam tilbake fra de bakstreverske taperne.

Det er mye som ser svart ut nå, men samtidig finnes det så mange gode krefter at det ikke er noen grunn til å gi opp håpet.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 19.2.2015

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere